1,720,992 research outputs found
Med hverandre – for hverandre: Evaluering av prosjektet Aktive seniornettverk i Vennesla kommune
Full text linkVennesla Frivilligsentral, Vennesla kommune og Nasjonal kompetansetjeneste, for barn og unge med funksjonsnedsettelser, har med tilskuddsmidler fra Helsedirektoratet, utviklet og gjennomført prosjektet: Aktive Seniornettverk, basert på metoden Aktive Sammen, utviklet av professor Jorunn Midtsundstad ved Universitetet i Agder. Vennesla Frivilligsentral har administrert og ledet gjennomføringen av prosjektet.
Prosjektet Aktive seniornettverk setter fokus på å tilrettelegge for aktivitet og fellesskap både organisatorisk og i handling, for personer over 65 år. Gjennom prosjektet og utvikling av metoden Aktive sammen vil en jobbe metodisk og systematisk for å vedlikeholde og utvikle sosialt nettverk til mennesker som av en eller annen årsak ikke kan ivareta dette på egenhånd. Prosjektet tar opp i seg flere av de perspektiver som skisseres i Meld. St. 15 (2017 – 2018) Leve hele Livet.
Metoden Aktive Sammen, kan oppsummeres slik:
- Metoden tar utgangspunkt i den enkeltes behov for aktivitet og deltagelse
- Metoden legger opp til at den enkelte skal delta i utformingen av sitt tilbud
- Metoden involverer frivillige i et samarbeid mellom kommunen og frivillige organisasjoner/frivilligsentral
- Metoden tar et tydelig hensyn til personens funksjon
- Metoden kartlegger hva som skal til for at personen kan delta og være aktiv (Hva er viktig for deg)
Personens egne ønsker + Tilrettelegging av miljøfaktorer = Økt aktivitet og deltagelse (Midtsundstad, A. og Midtsundstad, J. (under pubisering): Aktive sammen. Lorentzen, G og Midtsundstad, A (red).
Rapporten konkluderer med at prosjektet Aktive seniornettverk i Vennesla har vært et vellykket prosjekt på mange nivåer og områder. Prosjektet har tydelig vist at systematisk metodisk arbeid – gjennom metoden: Aktive sammen – har gitt resultater. Men resultatene har ikke kommet av seg selv
Med hverandre – for hverandre: evaluering av prosjektet Aktive seniornettverk i Vennesla kommune
Full text linkVennesla Frivilligsentral, Vennesla kommune og Nasjonal kompetansetjeneste, for barn og unge med funksjonsnedsettelser, har med tilskuddsmidler fra Helsedirektoratet, utviklet og gjennomført prosjektet: Aktive Seniornettverk, basert på metoden Aktive Sammen, utviklet av professor Jorunn Midtsundstad ved Universitetet i Agder. Vennesla Frivilligsentral har administrert og ledet gjennomføringen av prosjektet Prosjektet Aktive seniornettverk setter fokus på å tilrettelegge for aktivitet og fellesskap både organisatorisk og i handling, for personer over 65 år. Gjennom prosjektet og utvikling av metoden Aktive sammen vil en jobbe metodisk og systematisk for å vedlikeholde og utvikle sosialt nettverk til mennesker som av en eller annen årsak ikke kan ivareta dette på egenhånd.
Prosjektet tar opp i seg flere av de perspektiver som skisseres i Meld. St. 15 (2017 – 2018) Leve hele Livet.
Metoden Aktive Sammen, kan oppsummeres slik:
· Metoden tar utgangspunkt i den enkeltes behov for aktivitet og deltagelse
· Metoden legger opp til at den enkelte skal delta i utformingen av sitt tilbud
· Metoden involverer frivillige i et samarbeid mellom kommunen og frivillige organisasjoner/frivilligsentral
· Metoden tar et tydelig hensyn til personens funksjon
· Metoden kartlegger hva som skal til for at personen kan delta og være aktiv (Hva er viktig for deg)
Personens egne ønsker + Tilrettelegging av miljøfaktorer = Økt aktivitet og deltagelse (Midtsundstad, A. og Midtsundstad, J.H. (under pubisering).
Rapporten konkluderer med at prosjektet Aktive seniornettverk i Vennesla har vært et vellykket prosjekt på mange nivåer og områder. Prosjektet har tydelig vist at systematisk metodisk arbeid – gjennom metoden: Aktive sammen – har gitt resultater. Men resultatene har ikke kommet av seg selv.
Entusiasme og pågangsmot fra alle parter i prosjektet har vært viktige. Nødvendig tillit mellom kommune – kommunale tjenesteytere – og frivilligheten har vært særdeles viktig.
Gjennom prosjektet har kommunen vist åpenhet og gitt rom for utviklingsarbeid og samskaping mellom tjenestene. Dette er også en viktig forutsetning for å skape utvikling og til slutt lykkes slik vi ser dette prosjektet har gjort.
En viktig perspektiv i dette er at pårørende opplever stor tilfredshet med prosjektet og føler trygghet for sine som
deltar i prosjektet. Det gir et viktig signal til både prosjekt og kommune at denne måten å arbeide på kan være viktig å utvikle videre i kommunens pårørende arbeid.
Gjennom prosjektet har en også gitt flere frivillige og frivillige organisasjoner mulighet til å være med å bidra til å få flere personer inn i aktivitet og fellesskap. Prosjektet har vist at dette skjer. Noe av årsaken til dette er nok den viktige og sterke tilliten Vennesla frivilligsentral har i lokalmiljøet og den metodiske tilnærmingen i prosjektet.
I tillegg til dette har mange enkeltfrivillige fått opplæring om prosjektets målsettinger og metode. Her ser vi også at flere yngre har kunnet engasjere seg og det åpnes for gode og viktige generasjonsmøter. Dette har prosjektet tydelig vist gjennom samarbeidet mellom Videregående skole og prosjektet/frivilligsentralen. Her har elevene fått metodisk opplæring.
Gjennom denne måten å jobbe på er det grunn til å tro at elevene ved Vennesla videregående skole, som har deltatt i prosjektet har fått en god porsjon motivasjon til å gå videre på utdanningen.
Det er også grunn til å tro at prosjektet har skapt et engasjement rundt det å være frivillig inn i omsorgstjenestene og skapt en åpenhet for å utvikle dette nærmere både blant frivillige og ansatte i kommunale helse- og omsorgstjenester. For å lykkes videre med dette må handlingsrommet mellom kommunen og frivilligheten holdes åpent – veiene til dialog mot deltakere – pårørende – kommune - omsorgsytere – medarbeidere – frivilligsentral og politikere.
Metoden Aktive sammen har vært et viktig verktøy i dette prosjektet. Metodisk og systematisk arbeid er viktig i alt helse- og omsorgsarbeid. I dette prosjektet har den også vært viktig for å få frem de resultater som her foreligger. Å jobbe på denne måten skaper trygghet blant de som deltar – peker på målsettinger – og bidrar til å skape forutsigbarhet. Et prosjekt som Aktive Seniornettverk – bygger på en type sivilsamfunnsengasjement som skisseres i «Kommune 3.0» Dette fordrer ikke en svakere offentlighet, men snarere en offentlighet som bygger opp kompetansen i å tilrettelegge for sivilsamfunnsengasjement og fasiliterer brobyggende fellesskap.
Frivilligheten betyr ekstremt mye for å skape mening og mestring for folk i alle aldre. Kommunen må understøtte det ildsjeler og frivilligheten kan og vil bidra med. Slik kan vi skape bedre liv for og med innbyggerne i kommunen.
Vennesla kommune har gjennom dette prosjektet vist at de både vil og kan få til mye i fellesskap og kommunen framstår gjennom prosjektet som en kommune der en fokuserer på samskaping og medborgeskap.
I rapporten beskriver vi følgende hovedpunkter: Etter det innledende kapittelet følger kapittel to her beskrives utviklingen av prosjektet og prosjektets forankring i nasjonale og lokale styringsdokumenter. Her kommer det tydelig fram at prosjektet i sin tenkemåte og måte å jobbe på er godt forankret i nasjonale og lokale styringsdokumenter.
Det tredje kapittelet omhandler prosjektet som samskapende virkemiddel. I dette prosjektet er samskaping satt på dagsorden gjennom den samhandling som skjer mellom kommune - frivilligsentral – frivillige organisasjoner – politikere – brukere – pårørende og kompetanseinstitusjoner mot det å skape den aldersvennlige kommunen og det gode samfunn.
Metode og datagrunnlag beskrives i kapittel fire.
En beskrivelse av metoden Aktive sammen er presentert i kapittel fem. I kapittel seks vil vi gi en beskrivelse av prosjektets etablering og organisering. Prosjektet etablerte tidlig en tydelig organisering og struktur. Styrings og arbeidsgruppe ble nedsatt med en bred sammensetning som sikret forankring. Prosjektmedarbeidere ble ansatt og veiledning i bruk av metoden ble tidlig iverksatt. Dette gjorde at prosjektmedarbeiderne også fikk et tidlig grep om utviklingsarbeidet knyttet til utvikling og innpassing av metoden Aktive sammen.
Prosjektet har arbeidet mye med å rekruttere deltakere inn i prosjektet. Dette beskrives i kapittel sju. Oppsummert kan en si at både frivilligsentralen og kommunen har rekruttert deltakere til prosjektet. Hele 35 personer deltar, noe som er i tråd med prosjektets målsettinger. Deltakerne ble rekruttert gjennom kommunens helse- og omsorgstjeneste og gjennom at pårørende henvendte seg til frivilligsentralen for å melde sin interesse for å delta i prosjektet.
I kapittel åtte gir vi en beskrivelse av noen av de resultatetene prosjektet til nå har oppnådd. I den første delen vil vi se nærmere prosjektets overføringsverdi. I del to vil vi se på resultater prosjektet har oppnådd på et omsorgspolitisk nivå. Deretter har vi også sett at prosjektet kan anvendes inn som et supplement til arbeidet med å etablere og utvikle; helhetlige pasientforløp. Vi har videre sett på resultatoppnåelse knyttet til frivilligsentralen, frivilligheten. I dette har vi også sett på frivilligkontaktene sin rolle og på oppnådde resultater knyttet til det å jobbe med metoden Aktive sammen. Til sist har vi sett på hva prosjektet Aktive seniornettverk og den metodiske tilnærmingen kan bidra med inn i perspektivene i kvalitetsreformen «Leve hele Livet» Slik prosjektet nå er anlagt og gjennomført mener vi at det har en stor overføringsverdi både til organisasjoner og kommuner. Prosjektet har også gjennom sin metodiske og organisatoriske måte å jobbe på ivaretatt viktige omsorgspolitiske målsettinger både nasjonalt og lokalt. Spesielt gjelder dette områder rettet mot aktivitet og fellesskap i omsorgsplan 2020 og i nær alle prosjektets virksomhetsområder berørt samtlige områder i Meld. St. 15 Leve hele livet (2017 – 2018). Gjennom den systematisk metodiske tilnærmingen har prosjektet bidratt til å skape trygghet og interesse hos fagpersonale ved enhetene prosjektet var involvert i. Prosjektet har vist at det går an å jobbe faglig også sammen med frivilligheten – en faglighet som har vært med på å styrke det helhetlige omsorgstilbudet for prosjektets deltakere.
I kapittel ni har vi satt fokus på Vennesla kommune som et utviklingsverksted. Prosjektet Aktive seniornettverk – bygget på metoden Aktive sammen har involvert nær alle nivåer i den kommunale helse- og omsorgstjenesten, sivilsamfunn, pårørende og brukere. Dette har også vært med på å utvikle en dimensjon i kommunen med fokus på fellesskap og samhandling. For å komme dit en her er kommet har kommunen og frivilligheten åpnet opp for hverandre for både å utforske handlingsrom og det mulighetsrommet som ligger i samhandlingen mellom kommune og lokal frivillighet i forhold til det å utvikle bredde og en mer helhetlig omsorg.
Innovasjon og nytenkning er avgjørende for at kommunene skal kunne møte de utfordringene de står ovenfor. Utviklingstrekkene i samfunnet forteller oss at dagens løsninger ikke vil være tilstrekkelige i framtiden, noe også mange kommuner erfarer i forbindelse med økte behov knyttet til helse- og omsorgstjenestene og de forventningene som knyttes til disse (NOU 2011:11). Vennesla kommune er et sted mange har og skal tilbringer hele livet – ja Leve hele livet. En kommune med fokus på bolyst, trivsel og livskvalitet for hele befolkningen – uansett alder og status, trygge oppvekstsvilkår og harmoniske bomiljø, godt utbygd velferd og offentlige tjenester, et rikt kulturtilbud og mange fritidsaktiviteter. Alt dette gjør Vennesla til et bra sted å bo, leve og jobbe. Men alt dette kommer ikke av seg selv. Samhold, gode møteplasser, godt foreningsliv må understøttes av kommune og organisasjonsliv. Gjennom en utvikling av tiltaket Aktive Seniornettverk kan dette være et viktig bidrag til å utvikle gode møteplasser på tvers av generasjoner – tilpasse aktiviteter som stimulerer til integrasjon og samhold for alle.
Vennesla er på godt veg – frivilligsentralen – det gode organisasjonslivet – åpenhet for nytekning – lytte å se er en viktig drivkraft i arbeide med å utvikle framtidas kommune.
På vegen mot der prosjektet nå er, har det også vært utfordringer på ulike nivåer – utfordringer som både går på forventninger – planlegging – gjennomføring – og sist men ikke minst implementering og videreføring. Dette er temaet i kapittel ti.
Gjennom å jobbe med forventningsavklaringer i prosjektet var det viktig i en tidlig fase å bygge opp en plattform å stå på i gjennomføringen av prosjektet.
Målsettingene – ble i grove trekk lagt i denne fasen, målsettinger – eller det vi kan kalle dem for arbeidsmålsettinger. Prosjektet viser likevel utfordringer i planleggingen. Dette har ulike årsaker både med hensynet til prosjektets karakter og mange ukjente variabler undervegs, noe en må ta høyde for i slike prosjekter. Det var derfor tidlig viktig for oss med noen arbeidsmålsettinger. I etterkant kan en alltids peke på at planarbeidet kunne vært mer omfattende og bedre gjennom et tettere samarbeid mellom arbeidsgruppe og prosjektleder.
Prosjektet er gjennomført etter tidsplanen og målet på antall deltakere er også nådd. Metoden er implementert og spredt og prosjektet høster mange lovord både i media og i og utenfor Vennesla. Frivilligsentralen har vist evner og gjennomføringskraft i dette prosjektet og også vist at den som organisasjon evner å fasilitere og gjennomføre et omsorgsfaglig utviklingsprosjekt som metodeutvikling – utprøving og implementering til dette prosjektet er.
For å få til implementering i ordinær drift i en organisasjon eller som i dette tilfellet i kommunen må vi berøre noe – eller peke på nye og viktige muligheter som kan gi gode resultater for organisasjonens – eller i dette tilfelle for kommunens
ansvarsområder.
Erfaring viser at praktikerne ikke alltid blir overbevist av data, eller forskningsresultater som viser effekt av nye behandlingsmodeller eller av nye måter å jobbe på. Praktikeres beslutninger om å ta i bruk ny praksis er som regel basert på at noen kan fortelle en god historie, en som har erfart en god måte å jobbe på – en ny metode. For å få en praktiker motivert kan derfor bruk av en bruker historie, anekdoter, eller andre praksisnære metoder være viktig. Praktikeren gjerne vil høre på praktikere, og at brukeren helst vil høre andre brukere fortelle om deres erfaringer med intervensjonen (Dearing, 2009).
Med dette som noe av utgangspunktet i implementeringsarbeidet ble derfor både prosjektmedarbeiderne, kommunalt ansatte som hadde erfaringer med dette, deltakere, frivilligkontakter i kommunen, frivillige som deltok, elever og pårørende viktige ambassadører i dette arbeidet. I kapittel elve følger noen konkluderende betraktninger. Ser vi på helheten i strategien finner vi at prosjektet Aktive Seniornettverk er med på å utvikle den aldersvennlige kommunen Vennesla. Aktive seniornettverk er med på å fremme deltakelse – er med på å gi den enkelte mulighet til å delta mer og lengere ut fra sine forutsetninger – er med på å sette aktivitet og fellesskap på dagsorden for grupper av mennesker som på bakgrunn av sin helse eller funksjon faller utenfor fellesskapsbyggende aktiviteter.
I kapittel elve følger noen avsluttende betraktninger. Et prosjekt som Aktive Seniornettverk – bygger på en type sivilsamfunnsengasjement som skisseres i «Kommune 3.0» ikke fordrer en svakere offentlighet, men snarere en offentlighet som bygger opp kompetansen i å tilrettelegge for sivilsamfunnsengasjement og fasiliterer brobyggende fellesskap.
Frivilligheten betyr ekstremt mye for å skape mening og mestring for folk i alle aldre. Kommunen må understøtte det ildsjeler og frivilligheten kan og vil bidra med. Slik kan vi skape bedre liv for og med innbyggerne i kommunen.
Vennesla kommune har gjennom dette prosjektet vist at de både vil å kan få til mye i fellesskap og kommunen framstår gjennom prosjektet som en kommune der en fokuserer på samskaping og medborgeskap. Sakt på en annen måte: Med hverandre – for hverandre
Med hverandre – for hverandre: Evaluering av prosjektet Aktive seniornettverk i Vennesla kommune
No full textVennesla Frivilligsentral, Vennesla kommune og Nasjonal kompetansetjeneste, for barn og unge med funksjonsnedsettelser, har med tilskuddsmidler fra Helsedirektoratet, utviklet og gjennomført prosjektet: Aktive Seniornettverk, basert på metoden Aktive Sammen, utviklet av professor Jorunn Midtsundstad ved Universitetet i Agder. Vennesla Frivilligsentral har administrert og ledet gjennomføringen av prosjektet.
Prosjektet Aktive seniornettverk setter fokus på å tilrettelegge for aktivitet og fellesskap både organisatorisk og i handling, for personer over 65 år. Gjennom prosjektet og utvikling av metoden Aktive sammen vil en jobbe metodisk og systematisk for å vedlikeholde og utvikle sosialt nettverk til mennesker som av en eller annen årsak ikke kan ivareta dette på egenhånd. Prosjektet tar opp i seg flere av de perspektiver som skisseres i Meld. St. 15 (2017 – 2018) Leve hele Livet.
Metoden Aktive Sammen, kan oppsummeres slik:
- Metoden tar utgangspunkt i den enkeltes behov for aktivitet og deltagelse
- Metoden legger opp til at den enkelte skal delta i utformingen av sitt tilbud
- Metoden involverer frivillige i et samarbeid mellom kommunen og frivillige organisasjoner/frivilligsentral
- Metoden tar et tydelig hensyn til personens funksjon
- Metoden kartlegger hva som skal til for at personen kan delta og være aktiv (Hva er viktig for deg)
Personens egne ønsker + Tilrettelegging av miljøfaktorer = Økt aktivitet og deltagelse (Midtsundstad, A. og Midtsundstad, J. (under pubisering): Aktive sammen. Lorentzen, G og Midtsundstad, A (red).
Rapporten konkluderer med at prosjektet Aktive seniornettverk i Vennesla har vært et vellykket prosjekt på mange nivåer og områder. Prosjektet har tydelig vist at systematisk metodisk arbeid – gjennom metoden: Aktive sammen – har gitt resultater. Men resultatene har ikke kommet av seg selv
En livssynsåpen helse- og omsorgstjeneste? -En studie av hvordan tjenestemottakernes muligheter til tros- og livssynsutøvelse ivaretas i den kommunale helse- og omsorgstjenesten
No full textSenter for omsorgsforskning, sør, har med tilskuddsmidler fra Barne- og familiedepartementet gjennomført en studie av hvordan tjenestemottakernes muligheter til tros- og livssynsutøvelse ivaretas i den kommunale helse- og omsorgstjenesten.
Målet med denne studien er å få fram noen data som kan belyse i hvilken grad og på hvilke måter den kommunale helse- og omsorgstjenesten tilrettelegger for og ivaretar tjenestemottakernes muligheter til tros- og livssynsutøvelse gjennom egne tiltak og i samarbeid med tros- og livssynsamfunn lokalt eller regionalt.
Innledningsvis vil vi skissere begrunnelsene for en aktiv tros- og livssynspolitikk:
1. Det er en menneskerett uavhengig av hvordan en ser på tro og livssyn som et gode (en rettighet).
2. Det vurderes som et positivt bidrag både til samfunn, lokalmiljø, familie og den enkelte (en ressurs eller en verdi).
Derfor er det i Norge slik at fellesskapet og staten skal sikre at alle får mulighet til fri tros- og livssynsutøvelse.
For noen kreves det ekstra innsats fra samfunnet for at denne rettigheten skal bli reell. Mange av disse er pasienter og brukere av de kommunale helse- og omsorgstjenestene.
Uavhengig av hva tjenesteutøverne måtte mene om brukernes tro eller livssyn, er det en del av deres oppdrag å sikre denne menneskerettigheten og respektere den enkelte slik deres livssyn kommer til uttrykk – enten det er i ritualer, kultur og tradisjoner eller i hverdagen når det gjelder klær, mat etc.
I tillegg til at det er en rettighet, er det også en oppfatning at den enkeltes tro og livssyn kan være en kilde og en styrke til å takle livet når det blir vanskelig med sykdom, funksjonstap og problemer, eller når en går inn i livets siste fase.
Hvordan fagfolk og tjenesteutøvere tilpasser seg endringer som følge av mye større livssynsmangfold, aktualiserer temaet for denne undersøkelsen. Reagerer de med tilbaketrekning og berøringsangst, slik enkelte hevder, vil konsekvensene kunne bli at vi ikke får en livssynsåpen, men i stedet en mer livssynstom helse- og omsorgstjeneste.
Dette fører oss til det som er problemstillingen for denne undersøkelsen:
Hvordan ivaretas tjenestemottakernes rettigheter og muligheter til tros- og livssynsutøvelse i den kommunale helse- og omsorgstjenesten?
Utgangspunktet for vår problemstilling ligger i forholdet mellom den faktiske tilstanden i kommunenes helse- og omsorgstjeneste og de intensjonene som staten har formulert om utøvelse av tro og livssyn.
For å avgrense problemstillingen er den delt opp i tre underproblemstillinger:
– Brukernes behov for bistand i tros- og livssynsutøvelse, slik helse- og omsorgstjenesten vurderer det.
– Helse- og omsorgstjenestens tilbud om bistand og tilrettelegging for å møte brukernes behov.
– Samhandlingen mellom tros- og livssynssamfunn og helse- og omsorgstjenesten sett fra kommunens side og fra tros- og livssynsorganisasjonenes side.
Problemstillingen og delproblemstillingene vil bli belyst ut fra en kommunal synsvinkel som er supplert med perspektiver fra tros- og livssynsorganisasjoner, føringer fra statlige myndigheter og relevante tidligere studier.
Denne studien har funnet sitt datatilfang gjennom spørreskjemaer til kommunenes helse- og omsorgstjeneste og intervjuer med ulike tros- og livssynsamfunn. Spørreskjemaet ble sendt til 54 kommuner i et representativt utvalg med hensyn til kommunestørrelse og geografi. Vi fikk inn 21 svar, noe som utgjør en svarprosent på 39 %. Det er i underkant av det vi forventet. Likevel er det ikke overraskende ettersom spørreskjemaene ble sendt ut i koronatiden, og vi måtte vise forståelse for at kommunene hadde andre utfordringer og prioriteringer. Det ga samtidig en mulighet til å få svar på hvordan tros- og livssynsspørsmålene ble ivaretatt under koronapandemien.
Samtidig som kommunene mottok spørreskjemaet, ble de oppfordret til å sende inn prosedyrer, avtaler og plandokumenter som berørte temaet. Ved fristens utløp mottok vi tre slike dokumenter.
Intervjuene med personene fra tros- og livssynsorganisasjonene var ustrukturerte med en klar målsetting om å få fram perspektiver på tros- og livssynssamfunnenes samarbeid med helse- og omsorgssektoren og deres bidrag i å tilrettelegge for tros- og livssynsutøvelse.
Et hovedfunn fra spørreskjemaundersøkelsen er at tros- og livssynsutøvelse er et område de fleste kommunene som deltok i undersøkelsen, er bevisst på – i større grad enn vi hadde forventet.
Et flertall i undersøkelsen anser måten de møter tilretteleggingen for tros- og livssynsutøvelse på, som en viktig del av det helse- og omsorgsfaglige arbeidet. Kommunene oppgir at de oppfatter tilretteleggingen som et kommunalt ansvar, noe som kan ha sin årsak i en tydeliggjøring av dette temaet i den offentlige debatt, men også gjennom nasjonale styringsdokumenter og reformer som blant annet «Leve hele Livet», som peker på dette temaet. I intervjuene med tros- og livssynsamfunnene lokalt tyder imidlertid på at det er mindre bevissthet om at dette også er et ansvar for dem og tros- og livssynsamfunnene brukere og pasienter tilhører, noe som også bekreftes fra de sentrale tros- og livssynsorganisasjonene.
Studien viser at pasienter og brukere har størst behov for tilrettelegging knyttet til å ta del i aktiviteter av tros- og livssynsmessig karakter (sang, musikk, bønn og ritualer) og for bistand knyttet til livets sluttfase og død. Dernest svarer 2/3 av respondentene at brukerbehovet i stor grad eller noen grad er knyttet til individuelle samtaler, sjelesorg og støtte i eksistensielle spørsmål samt anledningen til å ta del i sosiale tros- og livssynsfellesskap. Tallene viser at det er mindre behov for tilrettelegging knyttet til mat, klær, symboler, tider, helligdager m.m.
Når det gjelder kommunens bistand til deltakelse i fellesskap og aktiviteter av tros- og livssynsmessige karakter (sang, musikk, bønn og ritualer), handler tilretteleggingen først og fremst om å stille lokaler til disposisjon og samarbeid om sosiale arrangementer. TV-overførte gudstjenester og tros- og livssynsprogram syntes også være en viktig måte å tilrettelegge på. I tillegg sier nær halvparten at de også tilrettelegger for TV-overføring av lokale gudstjenester og livssynsarrangementer. Totalt 13 av 21 kommuner sier at de også bistår med ledsagertjeneste og transport.
I arbeidet med individuelle samtaler, sjelesorg og støtte i eksistensielle spørsmål svarer 11 av 21 kommuner at de anser dette som en del av deres egne ansattes vanlige faglige arbeid, og samarbeider med representanter for tros- og livssynsamfunn om dette.
Det er ingen som har egne ansatte som er spesielt kvalifisert til dette, men oppgaven løses i stor grad som en integrert del av det daglige og faglige arbeidet og samarbeid med tros- og livssynssamfunn.
Undersøkelsen viser videre at kommunene har stor bevissthet rundt å ivareta brukernes behov både av fysisk, emosjonell, sosial og åndelig karakter i livets sluttfase og død. Mer enn halvparten av kommunene i undersøkelsen oppgir at de gjennomfører en forberedende samtale om livets siste periode tilpasset personens forståelsesnivå og livs- og bosituasjon, gjerne i samarbeid med pårørende. De fleste kommunene oppgir også at de legger til rette for en avtale med en representant for pasientens tros- og livssynsamfunn eller andre personer som kan veilede ved behov.
Data viser at kommunene har ulike systemer, formelle og uformelle, på ulike nivåer som kan fange opp brukernes/pasientenes behov for tilrettelegging for tros- og livssynsutøvelse, blant annet gjennom individuell plan og inntakssamtaler, samtaler med pårørende og brukeren selv. Et mindretall av svargiverne oppgir at de har nedfelte prosedyrer for å ivareta og fange opp behovet for tilrettelegging. Et flertall av kommunene ser heller ikke behovet for slike prosedyrer.
Kommunene sier at de har et samarbeid både av formell og uformell karakter med tros- og livssynsamfunn. Noen få kommuner sier de har innarbeidet temaet tros- og livssynsutøvelse i planverket for helse- og omsorgsektoren, og noen flere planlegger dette i forbindelse med revisjon. Det er rimelig å anta at den tydeliggjøringen dette temaet har fått i ulike nasjonale styringsdokumenter, har påvirket dette.
Samhandling med pårørende er også et tema som opptar kommunene. Pårørende er viktige informanter og bidragsytere. I tillegg viser data at tjenestene er årvåkne for pårørendes behov for både veiledning og tilrettelegging for tros- og livssynsutøvelse i utfordrende situasjoner.
Et flertall i vår undersøkelse viser at kommunene har et samarbeid med tros- og livssynsamfunn. Dette samarbeidet tar imidlertid ulike former ut fra lokale forhold og behov, alt fra skriftlig avtale, og prosedyrefestet samarbeid, gjennom faste kontaktpersoner og jevnlige kontaktmøter, til mer uformelle og tilfeldige samarbeidsmåter.
Kommunene samhandler mest med tros- og livssynssamfunn når det gjelder samtaler om eksistensielle spørsmål og sjelesørgeriske samtaler og ved religiøse høytider.
Den norske kirke oppgis som den hyppigste samarbeidspartneren. Tallene viser at det uformelle samarbeidet med andre kristne tros- og livssynsamfunn og lokale foreninger også er til stede. Det samme gjelder for islamske trossamfunn og humanistiske livssynssamfunn. Det økende mangfoldet i samfunnet reflekteres altså i helse- og omsorgstjenesten.
Når det gjelder i hvor stor grad kommunene opplever at de ulike tros- og livssynsamfunnene stiller opp for sine medlemmer når de trenger bistand til tros- og livssynsutøvelse, er det Den norske kirke som stiller mest opp, mens Human-Etisk Forbund i noe mindre grad gjør det.
Det oppleves som lite kontroversielt at representanter for tros- og livssynsamfunn er til stede i enhetene med individuelle samtaler og aktiviteter både i fagmiljøet og blant brukerne. Det er likevel grunn til å tro at om en hadde spurt tjenesteutøverne direkte, hadde vi muligens fått et mer nyansert svar. Likevel er det grunn til å tro at det økende søkelyset på det livssynsåpne samfunnet og hvordan dette håndteres i livets ulike faser, har endret seg de siste årene.
Tallene fra spørreskjemaundersøkelsen viser at et flertall av respondentene oppgir at de selv har noe kompetanse på området, men tallene viser at det fortsatt er behov for kompetansebygging. Det er videre grunn til å tro at det er behov for kompetansebygging på flere nivåer i tjenesten, både med hensyn til å fange opp behov, å ha kunnskap om de rettighetene pasienter og brukere har til tros- og livssynsfrihet gjennom lovverk og offentlige føringer, og hvilken grunnleggende kunnskap det er viktig å ha med seg i arbeidet i helse- og omsorgstjenesten.
Å ha kjennskap til brukeren/pasientens livshistorie og individuelle preferanser er en viktig faktor for å kunne forstå behov og gi tilpasset omsorg med utgangspunkt i spørsmålet:
«Hva er viktig for deg?»
Det er grunn til å tro at det er et behov for å styrke dette temaet i alle typer utdanning av helse- og omsorgspersonell, både innen høyere utdanning og videregående utdanning, og både gjennom en teoretisk og praktisk tilnærming.
Det overordnede samfunnsoppdraget til Utviklingssenter for sykehjem og hjemmetjenester er å bidra til å styrke kvaliteten i helse- og omsorgstjenestene gjennom fag- og kompetanseutvikling og spredning av ny kunnskap, nye løsninger og nasjonale føringer. Det betyr at utviklingssenteret også kan være en viktig aktør i å rette oppmerksomhet mot denne formen for faglig utviklingsarbeid, slik det blant annet er gjort i Nordland.
Behovet for å tilrettelegge for tros- og livssynsutøvelse synes ikke å ha økt under koronapandemien. Over halvparten av respondentene, 12 av 20, svarer at behovet har vært som tidligere. To svarer at det har vært større behov, mens sju av svargiverne oppgir at det har vært mindre behov for tilrettelegging og bistand. Dette er oppsiktsvekkende tall som vi finner noe overaskende, sett opp mot andre undersøkelser om behovsvekst under pandemien og generelt i krisetider.
Arbeidsbelastningen for helse- og omsorgspersonellet har vært stor under pandemien, og vi spurte derfor om hva slags muligheter og evne helse- og omsorgstjenesten har hatt for tilrettelegging og bistand under koronapandemien. Totalt 20 kommuner svarte på dette spørsmålet. Blant dem svarer 7 kommuner at det har vært på samme nivå som før, mens hele 13 kommuner sier at det har vært mindre muligheter for tilrettelegging og bistand for tros- og livssynsutøvelse for brukere av den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Går vi videre inn i dette, oppgir 4 av 21 kommuner at det har vært spesielt vanskelig å gi bistand til deltakelse i tros- og livssynsaktiviteter.
Da pandemien tok til, måtte tros- og livssynsamfunnene omstille seg raskt. Både kirken og de fleste tros- og livssynssamfunnene var raske til å stenge og delta i dugnaden mot spredningen av viruset. Mange menigheter hadde kompetanse og utstyr for å kommunisere digitalt. Andre hadde det ikke, og mange hadde ikke nok kunnskap om hvordan dette skulle kunne foregå.
Under pandemien åpnet det seg en ny digital hverdag i vårt samfunn. På hvilken måte har muligheten for bruk av digitale medier påvirket tilretteleggingen for tros- og livssynsutøvelse? Data viser at mange kommuner har tilrettelagt for digitale samtaler med familie og pårørende på skjerm, digitale overføringer på skjerm fra lokale møter, gudstjenester, samlinger, høytider m.m. Det har tilrettelagt for at brukere/pasienter kan følge TV-overførte tros- og livssynsprogram, møter og gudstjenester tilpasset den enkeltes ønsker og behov.
Alle respondentene vi intervjuet fra tros- og livssynsamfunnene, mener at brukere av helse- og omsorgstjenestene, i likhet med de øvrige medlemmene i kirker og tros- og livssynsamfunn, har behov for kirkelig betjening. Respondentene melder om behov for individuelle samtaler, andakter, sosiale og kulturelle arrangementer knyttet til høytider og andre sammenhenger, og også å delta i ulike tros- og livssynsaktiviteter lokalt.
Likevel påpeker alle informantene at behovet for individuelle samtaler av eksistensiell, åndelig og kulturell karakter savnes hos flere av brukerne de er i kontakt med. Mange brukere savner individuelle møter med representanter for tros- og livssynsamfunn og at noen har tid til å sette seg ned for å lytte og prate. Enkelte av informantene fra tros- og livssynsamfunnene påpeker at dette kan være utfordrende for ansatte i en travel hverdag, og at noen også vil kunne føle seg noe ukomfortable med å føre slike samtaler.
Samtlige av respondentene vi intervjuet, opplever at de burde vært mer til stede, og i større grad ha tilrettelagt for tros- og livssynsutøvelse for brukere og pasienter i helse- og omsorgstjenesten. Flere oppgir også at de er avhengige av frivillige som kan bistå. Noen sier også at oppfølgingen enkelte steder overlates til pårørende i for stor grad.
For å få kunnskap om de ulike behovene hos brukerne er det viktig med god samhandling og kommunikasjon mellom kommunen, tjenesteutøverne og tros- og livssynsamfunnene for å tilrettelegge tilbudet.
Kunnskap om hverandres måter å arbeide på er også noe som er viktig for å utvikle samarbeidet. Tros- og livssynsamfunnene ser et tydelig behov for å sette dette temaet på dagsordenen, spesielt i lokale sammenhenger. For ledere av tros- og livssynsamfunnene regionalt vil det være viktig å informere og å ta i bruk blant annet opplæringsmateriell utviklet av Samarbeidsrådet for tros- og livssynsamfunn og andre kompetansetilbud. Et annet område er å styrke opplæringen av frivillige i tros- og livssynsamfunn.
Likeledes er det viktig å styrke dette temaet blant annet gjennom fag- og studieplaner ved lærestedene både på de tradisjonelle teologiske lærestedene og læresteder der en utdanner imamer, veiledere, pastorer og menighetsledere
Bystyrepolitiker i Skien 2011 - 2015. Noen perspektiver på perioden
Full text linkStudien, Bystyrepolitiker i Skien 2011 - 2015, noen perspektiver på perioden, er gjennomført av Høgskolen i Telemark på oppdrag fra den politiske ledelsen i Skien kommune. For å vedlikeholde og utvikle vårt lokaldemokrati, er samfunnet til enhver tid avhengige av at enkeltpersoner, gjennom politiske partier eller grupperinger, tar på seg oppgaver i lokalpolitiske utvalg og/eller bidrar som representanter i kommunestyrer/bystyrer. For å videreføre rekrutteringen til dette, er det viktig at arbeidsforholdene er gode og at muligheten for å påvirke er tilstede. For å lage gode strategier er det nødvendig å stoppe opp og se seg litt tilbake. Etter en endt periode er tiden nå inne for dette. Den politiske ledelsen i Skien ønsket, gjennom en undersøkelse, å se nærmere på situasjonen for de folkevalgte og hvordan de har opplevd å være folkevalgt i Skien 2011 - 2015. Hva er/har vært viktige saker og hvordan kan en legge til rette for ytterligere engasjement og bedre opplæring av politikere? Et viktig formål med denne undersøkelsen har derfor vært å foreta en gjennomgang av situasjonen i den bystyreperioden som nå er slutt, og se framover mot den neste. Målet er at denne gjennomgangen skal gi innspill som kan bedre tilretteleggingen for den framtidige politiske virksomhetenPublished versio
Kommunal omsorg - i plan? : status 2011 - utfordringer mot 2025
No full textSenter for omsorgsforskning Sør, ved avdeling
Høgskolen i Telemark fikk i oktober 2008 i oppdrag
fra Helse- og omsorgsdepartementet å gjennomføre
en kartlegging av status i omsorgsplanarbeidet i
norske kommuner. Hovedspørsmålet var hvilken
retning planarbeidet har og hvilke utfordringer som
ligger i dette arbeidet. Data ble samlet inn i mai
2009 og presentert i Rapport nr. 1, 2009: Disch og
Vetvik: Framtidas omsorgsbilde, slik det ser ut på
tegnebrettet, Senter for omsorgsforskning Sør.
Høsten 2011 utarbeidet vi et delvis nytt opplegg
for å oppdatere status og drøfte vårt tema videre.
Spørreskjema ble sendt ut høsten 2011. Vi brukte flere
av de samme spørsmål som i 2009, men dels også nye
som ble aktualisert av utviklingen og konklusjonene fra
vårt første prosjektarbeid. Det viktigste nye er spørsmål
knyttet til situasjonen fra 2020 da en stor økning i
eldrebefolkningen kan sies å starte.
Begrensede ressurser, permisjoner m.v. medførte
dessverre at rapporten ikke ble ferdig i 2012, men først
nå i august 2013 [...]
Kommunal omsorg – i plan?: status 2011 – utfordringer mot 2025, 2. utgave
No full textSenter for omsorgsforskning Sør, ved avdeling
Høgskolen i Telemark fikk i oktober 2008 i oppdrag
fra Helse- og omsorgsdepartementet å gjennomføre en
kartlegging av status i omsorgsplanarbeidet i norske
kommuner. Hovedspørsmålet var hvilken retning
planarbeidet har og hvilke utfordringer som ligger
i dette arbeidet. Data ble samlet inn i mai 2009 og
presentert i Rapport nr. 1, 2009: Disch og Vetvik:
Framtidas omsorgsbilde, slik det ser ut på tegnebrettet,
Senter for omsorgsforskning-Sør.
Høsten 2011 utarbeidet vi et delvis nytt opplegg
for å oppdatere status og drøfte vårt tema videre.
Spørreskjema ble utsendt sent på høsten 2011. Vi
brukte flere av de samme spørsmål som i 2009, men
dels også nye som ble aktualisert av utviklingen og
konklusjonene fra vårt første prosjektarbeid. Det
viktigste nye er spørsmål knyttet til situasjonen fra
2020 da blir en stor økning i eldrebefolkningen, og en
særlig sterk vekst i gruppen eldre over 80 år.
Begrensede ressurser, permisjoner mv. medførte
dessverre at rapporten ikke ble ferdig i 2012, men først
i august 2013.
Ny utgave i 2014 fant vi nødvendig pga. feil og
mangler i tekst og tabeller i den første utgave. Vi har
også valgt å supplere med utdypende tekst knyttet til
forslaget om endret kommunestruktur med reduksjon
av antallet kommuner. Vi har også gått nærmere
inn på vårt forslag om å utvikle et verktøy for en tilstandsanalyse i den kommunale omsorgssektor [...]
Framtidas omsorgsbilde - slik det ser ut på tegnebrettet. Omsorgsplanlegging i norske kommuner. Status i 2009 - utfordringer mot 2015
Full text linkSenter for omsorgsforskning, Sør avdeling Høgskolen i Telemark fikk i oktober 2008 i
oppdrag av Helse og omsorgsdepartementet å gjennomføre en kartlegging av status og i omsorgsplanarbeidet i alle landets kommuner, hvilken retning planarbeidet har/vil få og hvilke utfordringer som ligger i dette arbeidet
Aktiv omsorg - prioritering, kompetanse og kompetansebehov
No full textHøsten 2011 fikk Senter for omsorgsforskning Sør i oppdrag fra Helsedirektoratet å foreta kartlegginger, undersøkelser og vurderinger av hva som finnes av tiltak, fagutvikling og opplæring innen satsningsom-
rådet: Aktiv omsorg, som er et av fem strategiske satsningsområder i Omsorgsplan 2015 (St.meld. 25 (2005-2006) Mestring, muligheter og mening – Framtidas omsorgsutfordringer. Data fra denne kartleggingen skal anvendes som forberedelse til utvikling av en idé og kunnskapsbank for aktiv omsorg og i vurdering av en mulig etablering av et nasjonalt kompetansehevingsprogram innen Aktiv omsorg. I rapportens kapittel to beskrives begrepet aktiv omsorg, hvordan det anvendes politisk og hva som ligger i selve begrepet. Begrepet: Aktiv omsorg, skal i vår sammenheng forstås i et livsløpsperspektiv. Vi har derfor, på bakgrunn av kunnskapsoppsummeringer og gjennom den kartlegging vi har foretatt i dette prosjektet kommet fram til denne begrepsforståelsen: Aktiv omsorg er en tilpasset prosess som bidrar til optimalisering av helse, deltakelse og sikkerhet, hvor formålet er opprettholdelse av livskvalitet for den enkelte i hele livsløpet. Kapittel tre presenterer prosjektets kartleggingsarenaer og metode. I kapittel fire beskrives endringene i den kommunale omsorgssektoren de siste 30 årene. Oppgavene og ansvarsfordelingen mellom de ulike nivåene i forvaltningen har vært i sterk endring i etterkrigstiden noe som også påvirker dagens prioriteringer. Kapittel fem belyser data fra spørreskjema undersøkelsen i kommunene. Spørreskjema undersøkelsen er sendt til alle landets kommuner. Svarprosent er på 53. Data viser at kommunene har store nåtidige og framtidige utfordringer knyttet til de helsepolitiske reformene, spesielt med hensyn på plan, økonomi og personell, noe som gjør at aktiv omsorg reelt ikke prioriteres høyt i dette. Likevel ønsker kommunen å fokusere på dette. Det viser stort engasjement både knyttet til behov og behov for større fokus gjennom opplæring. Undersøkelsen viser også hvor det er viktig å sette inn opplæring knyttet til aktiv omsorg. Kommunens eget personell og frivillige syntes å være viktige målgrupper. Data viser også at kommunene gjerne vil samarbeide med de regionale utviklingssenetrene for sykehjem og hjemmetjenester når det gjelder opplæring. Tidligere studier som er gjennomført ved Senter for omsorgsforskning Sør viser det samme – at kommunene ønsker et tett samarbeid med det regionale utviklingssenteret for sykehjem og hjemmetjenester når det gjelder opplærings og utviklingstiltak. I kapittel seks presenterer vi data fra kartleggingen på videregående skoles nivå. Det syntes å være et samsvar mellom programområde og utdanningstilbud flere steder, men ikke hos alle, noe kartleggingen vi foretok underbygger. Satsningen syntes å ha en sammenheng med lærekrefter, samarbeidsrelasjoner i praksis og undervisningsmateriell. Kartleggingen avdekker også tiltak og aktiviteter i som etter vår oppfattning vil være interessante å bygge videre på i forhold til det å utvikle gode rekrutteringsstrategier for Helsefagarbeiderutdanningen. Hvordan behandles temaet, Aktiv omsorg i rammeplanene til velferdsstatens profesjonsutdanninger er tema i kapittel sju. Vi har valgt å se på følgende rammeplaner: Sykepleier, vernepleier, sosionom, barnevern, ergoterapi, fysioterapi utdanning. I tillegg til dette har vi sett på rammeplaner for videreutdanning innen aldring og eldreomsorg og psykisk helsearbeid. Slik vi finner det er ikke aktiv omsorg som begrep anvendt som begrep i noen av rammeplanene. Rammeplanene fokuserer ikke eksplisitt på dette. Ergoterapiutdanning, vernepleierutdanning og fysioterapiutdanning er de utdanninger som tydeligst fokuserer på dette temaet. Barnevernpedagogutdanning fokuserer gjennom sitt aktivitesfag også på dette, spesielt rettet mot barn og unge. Det er verd å merke seg at sykepleierutdanning og sosionomutdanning fokuserer dette temaet i liten grad. Spesielt er dette for sykepleierutdanningen, som utdanner mange medarbeidere til den kommunale omsorgstjenesten, medarbeidere som også får lederansvar og utviklingsansvar i tjenesten. I kapittel åtte har vi sett nærmere på hvordan temaet behandles ved aktuelle kompetansesentre. Det foregår noe aktivitet ved de ulike sentrene for omsorgsforskning, ved Senter Sør bidrar en både med FOU-aktiviteter og opplæring det samme gjøres ved Senter Nord. Verdighetssenteret, Nasjonalt Senter for aldring og helse driver også noe arbeid her, det samme gjør Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten. Utviklingssenter for sykehjem og hjemmetjeneste, tiltak og kunnskapsbygging innen aktiv omsorg er tema i kapittel ni. Utviklingssentrene har mange spennende utviklingsprosjekter. Utviklingssentrene i de store regionene – Oslo Akershus har store tiltak innen aktiv omsorg. Det arbeides systematisk og det er også knyttet opp utviklingsprosjekter i forhold til de ulike tiltakene. Tiltak spesielt rettet mot menn er det lite å finne når en ser på resultater fra kartleggingen. Kapittel ti beskriver hva som finnes av utviklingsprosjekter hos de private, ideelle aktører. Kirkens Bymisjon og Catinka Gulberg senter er en av flere viktige pådrivere innenfor dette feltet. Begge institusjonene har opparbeidet seg viktig kunnskap som også anvendes av kommunale institusjoner og av andre ideelle organisasjoner. Flere av de ideelle organisasjonene syntes å ha prioritert aktiv omsorg høyere enn mange av de kommunale institusjonene. Bidrag fra utvalgte nasjonale frivillige organisasjoner presenteres i kapittel elleve. I Norge er den frivillige innsatsen som utøves innen omsorgssektoren særlig viktig i forhold til barn, eldre, funksjonshemmede og syke. Omsorgssektoren inneholder et mangfold av tiltak utført av mange typer frivillige organisasjoner og enkeltfrivillige, med eller uten offentlig støtte. De frivillige organisasjonene, frivillige enkeltpersonene representerer i alminnelighet en organisasjonsform hvor veien er kort fra ide til aktivitet. Det er grunn til å fastslå at de kartlagte organisasjonene yter en betydelig innsats i feltet aktiv omsorg – også overfor gruppen under 67 år som syntes å være den mest krevende gruppa for kommunen å yte et kvalitativt godt omsorgstilbud til. Under kartleggingen fant vi at flere kommuner har etablert det en kaller for sansehus eller snoezel som anvendes aktivt i arbeid med sansestimulering for brukere i alle aldre med ulike typer omsorgsbehov. Bruk av Qi Gong som aktivitet fant vi også noe som er svært populært spesielt hos yngre brukere men også for aldersgruppen over 67 år. Dette er temaet for kapittel tolv. I kapittel tretten har vi vurdert et utvalg av læremateriell. Kirkens Bymisjons publikasjoner er nyttige verktøy i opplæring og inneholder gode tips og beskrivelser av tiltak. Det samme gjør publikasjonene fra Nasjonalforeningen. Filmene fra Parkinsonforbundet er også viktige å se nærmere på og kan godt anvendes i opplæring av både brukere, ansatte og pårørende. Disse er gode motivasjonsfilmer. Læremateriellet som her er vurdert er brukt på flere institusjoner, av pårørende og frivillige. Aktiv omsorg - kompetanse og kompetansebehov er tema i kapittel fjorten. Etablering av en ide og kunnskapsbank som et virkemiddel for kompetanseheving her beskrevet. Behovet for et nasjonalt tverrfaglig kompetansehevingsprogram innen aktiv omsorg er stort. Videre i kapittelet beskriver vi hvordan dette kan utvikles og organiseres. Kapittel femten setter fokus på økt samhandling, innovasjon og kompetansekultur og om dette kan gi en styrket satsning på aktiv omsorg. Avslutningsvis i kapittel seksten kommer vi med noen avsluttende kommentarer. I denne rapporten har vi hatt hovedfokus på kartlegging av kompetanse, kompetansebehov og kartlegging av gode eksempler på tiltak som gjennomføres både av utviklingssentrene, kompetansesentre og frivillige organisasjoner. Kartleggingen har avdekket at kommunene ikke har Aktiv omsorg høyt oppe på prioriteringslisten, men sier likevel at en ønsker å prioritere dette. Behov for mer kompetanse er uttalt og et kompetansehevings program innen aktiv omsorg ønskes velkommen. Det er likevel grunn til å tro at et økende fokus på effektivitet – mangel på personell – og økende fokus på medisinske behov kan være en faktor som kan svekke prioriteringen av aktiv omsorg. Behovet for kunnskap om samhandling med lokalsamfunnets frivillige og frivillige organisasjoner er også en utfordring for mange kommuner. Mange frivillige organisasjoner besitter viktige ressurser som en kan anvende for å skape mer innhold i den daglige omsorgen, spesielt gjelder dette for yngre brukere som er vant til å være aktive og deltakende. Hvordan kan en så styrke fokuset på aktiv omsorg både med hensyn å øke aktiviteten med fokus på kunnskapsutvikling, kunnskapsimplementering og samhandling internt i enhetene og samhandling utad mot lokalsamfunnets frivillige organisasjoner og enkeltfrivillige. Dette er et omfattende spørsmål som denne kartleggingen ikke kan gi et entydig svar på men vi vil likevel peke på noen forutsetninger vi mener er sentrale. Aktiv omsorg er et utfordrende satsningsområde der også ressurser både knyttet til opplæring og oppfølging av personell er viktig. Utfordringene som her skisseres er ikke uoverkommelige. Forskning, utviklingsarbeid og kunnskapsbygging i samarbeid med utviklingssentrene må intensiveres på området
Prioritering og kompetanse i bruk av velferdsteknologi i kommunene i Telemark, Vestfold og Buskerud
Full text linkPrioritering og kompetanse i bruk av velferdsteknologi i kommunene i Telemark, Vestfold og Buskerud er en kartleggingsstudie av hvordan kommunene i regionen, planlegger, prioriterer og anvender velferdsteknologiske løsninger i omsorgstjenesten. I tillegg belyser studien kompetanse og kompetansebehov på feltet i kommunene.Published versio
- …
