1,721,036 research outputs found
Prevalence, early detection and classification of cancer cachexia
Get PDFCancer cachexia is characterized by loss of muscle mass accompanied by a variable loss of fat mass. It leads to a decline in physical function and quality of life, and an increase in psychological distress and mortality. The pathophysiology is complex and characterized by a negative protein and energy balance mediated by inflammation and neuroendocrine changes. Anorexia and lack of exercise contributes to the decay. Estimates of cancer cachexia prevalence vary between 30-85% depending on how it is defined, and the population examined. There is no established treatment of cancer cachexia, and nutrition therapy alone will not fully reverse the condition. Several different pharmacological agents have been tested, but so far, no drug has been licensed.
An important barrier against progress in cachexia management has been the absence of a consensus definition, and thus, a common perception of what cachexia is. In the clinical setting, cachexia has most often been recognized by its historical phenotype of severe weight loss and poor physical function and as such not recognized until late in its development. This may have compounded the lack of awareness among health care professionals to the development of cachexia.
Criteria for the diagnosis of cachexia in studies have varied; often based on weight loss in varying degrees, but other characteristics of cachexia such as markers of appetite loss and the systemic inflammatory response have also been used. This heterogeneity has made comparison of research results challenging, and the differing estimates of prevalence have led to uncertainty as to the impact and extent of cachexia in the cancer population.
Progress was made in 2011 when an international consensus definition incorporating diagnostic criteria for cancer cachexia was published. Fundamental to this was a framework for the classification of the trajectory of cancer cachexia through the stages of ‘pre-cachexia’, ‘cachexia’ and ‘refractory cachexia’. Cachexia is present if 6 months’ weight loss is >5%, or if the patient either has a body mass index 2%. Pre-cachexia is a stage of early metabolic change and appetite loss, and refractory cachexia a stage of variable degree of cachexia, but where the cancer disease is pro-catabolic and no longer responsive to anti-cancer therapy. The ability to classify patients according to where they are in the trajectory may help stratify treatment. To illustrate, where a patient with pre-cachexia or cachexia might be susceptible to treatment aiming to delay or reverse cachexia, such treatment would seem futile in a patient with refractory cachexia. Instead, treatment aiming to provide optimal symptom relief would be more appropriate.
Although the consensus definition and classification framework was an important starting point, it was acknowledged that further research was necessary to find objective and reliable criteria for the cachexia stages. Moreover, it was necessary to establish an accurate estimate of cancer cachexia prevalence based on the new definition to better understand the extent of the condition.
To this end, the overall aim of the thesis was to gain new knowledge of the prevalence of cancer cachexia and contribute to a better classification system to allow for optimal selection of anti-cachexia treatment for each individual patient in the future.
The aims pertaining to paper I were to estimate prevalence of cancer cachexia in an unselected population as well as in cohorts based on demographical and clinical characteristics, and to evaluate patient-perceived importance of clinical attention to cachexia. A cross-sectional study was conducted in patients with cancer at three centers in the Regional Health Authority of Central-Norway. Fifty-one percent (95%CI40-63) of inpatients and 22% (95%CI 17-27) of outpatients had cachexia. Prevalence varied significantly with cancer type and was higher in patients with gastrointestinal (OR 4.4 [95%CI 2.0-9.6]) and lung cancer (OR 5.5 [95%CI 2.0-15.1]) compared to patients with hematologic cancer. Twenty percent of inpatients and 15% of outpatients wanted more clinical attention to cachexia. Having cachexia (p=0.02), symptoms of a mood disorder (p=0.05) or being male (p<0.01) were factors significantly associated with a need for more attention.
The aims pertaining to paper II were to confirm the survival prognostic validity of the Weight loss grading system (WLGS), a potential classification system of cancer cachexia; evaluate its relationship with established cachexia characteristics and to explore its ability to predict cachexia progression. An analysis of an international cohort of patients with incurable cancer (European Palliative Care Cancer Symptom study, EPCCS) was conducted. The WLGS significantly predicted survival (p<0.001), and the addition of measurements of performance status (p<0.001), appetite (p=0.005), physical (p<0.001) and emotional functioning (p=0.004) to this model significantly improved the prognostic accuracy. The WLGS was associated with increased severity of all evaluated cachexia characteristics (p<0.001), and patients with weight loss grade 2 were more likely to have cachexia progression than patients with weight loss grade 0 and 1 (descriptive analysis only).
The aims pertaining to paper III were to identify predictors of cachexia development and to create and evaluate a predictive model of cancer cachexia based on these predictors. Patients included in the EPCCS cohort that had not developed cachexia at baseline were included in this analysis. Early weight loss (p<0.001), cancer type (p<0.01), appetite loss (p=0.04) and chronic obstructive pulmonary disease (p=0.04) predicted development of cancer cachexia. A five-level model based on these predictors was created where each level was associated with an increasing risk of cachexia development. The accuracy of the model in patients remaining in the study after three months was 76%.Norsk sammendrag
Kreftrelatert kakeksi kjennetegnes ved tap av muskelmasse ledsaget av et variabelt tap av fettvev. Det fører til tap av fysisk funksjonsevne og livskvalitet, psykisk ubehag og økt risiko for død. Patofysiologien er sammensatt og kjennetegnes av en negativ protein- og energibalanse som stimuleres av inflammasjon og nevroendokrine endringer. Tap av appetitt og nedsatt fysisk aktivitet bidrar til den negative utviklingen. Estimater for forekomst av kakeksi varierer mellom 30-85% og avhenger av hvordan kakeksi defineres og i hvilken befolkningsgruppe man undersøker forekomsten. Det fins ingen etablert behandling av kreftrelatert kakeksi, og ernæring alene vil ikke kunne snu tilstanden. Flere forskjellige medisiner har vært prøvd ut, men så langt har ingen fått markedsføringstillatelse til bruk mot kakeksi.
Et viktig hinder på veien mot en bedre behandling av kakeksi har vært fraværet av en omforent definisjon av tilstanden, og følgelig en felles oppfatning av hva tilstanden er. I klinisk sammenheng har tilstanden ofte blitt diagnostisert basert på en utdatert oppfatning av at kakeksi først og fremst kjennetegnes av alvorlig vekttap, og nedsatt fysisk funksjonsevne. Dette har medført at kakeksi ofte ikke erkjennes før utviklingen av tilstanden har kommet svært langt, og dette kan ha bidratt til mangel på oppmerksomhet blant helsepersonell rundt utvikling av kakeksi.
Diagnostiske kriterier for kakeksi i vitenskapelige studier har variert. Ofte har de vært basert på varierende grad av vekttap, men andre kjennetegn på kakeksi, som manglende appetitt eller systemisk inflammasjon har også vært brukt. Det manglende samsvaret mellom definisjonene har gjort det vanskelig å sammenlikne resultatene fra de ulike studiene, og varierende estimater for forekomsten av kakeksi har ført til usikkerhet vedrørende reell utbredelse og betydning av tilstanden.
Det var et framskritt da det i 2011 ble publisert en definisjon og diagnostiske kriterier for kreftrelatert kakeksi basert på internasjonal konsensus. Denne publikasjonen foreslo samtidig en skisse for hvordan en klassifikasjon av kakeksi burde være. Tre stadier ble foreslått: ‘pre-kakeksi’, ‘kakeksi’ og ‘refraktær kakeksi’. Kakeksi foreligger hvis vekttap siste 6 måneder >5%, eller ved lav kroppsmasseindeks (2%. Pre-kakeksi er et stadium hvor det foreligger tidlige tegn til metabolske forandringer og nedsatt appetitt, og refraktær kakeksi er et stadium med varierende alvorlighetsgrad av kakeksi, men hvor den underliggende kreftsykdommen er i en katabolsk fase og ikke lenger responderer på tumorrettet behandling. Muligheten til å klassifisere pasientene etter hvor de befinner seg i forløpet av kakeksiutviklingen, kan bidra til at behandlingen i større grad kan tilpasses den enkelte. For eksempel, vil en pasient med pre-kakeksi kanskje være mottakelig for behandling som kan forsinke eller reversere utviklingen av kakeksi, mens dette antagelig ville være nytteløst hos en pasient med refraktær kakeksi, som heller burde få symptomlindrende behandling.
Selv om konsensusdefinisjonen og klassifikasjonen var en viktig begynnelse, var det nødvendig med mer forskning for å komme fram til objektive og robuste kriterier for alle stadiene av kakeksi. Det var også viktig å komme fram til et presist estimat for forekomsten av kakeksi basert på den nye definisjonen, for å forstå omfanget av tilstanden.
Følgelig, var hensikten med denne avhandlingen å oppnå økt kunnskap om prevalensen av kreftrelatert kakeksi og å bidra til et forbedret klassifikasjonssystem for å bedre kunne tilby tilpasset behandling til hver enkelt pasient.
Formålet med artikkel I var å estimere forekomsten av kreftrelatert kakeksi i en uselektert populasjon så vel som i kohorter basert på demografiske eller sykdomsmessige fellestrekk. Videre ønsket man å undersøke pasientens oppfatning av nødvendigheten av helsepersonells oppmerksomhet mot kakeksi. Det ble gjennomført en tverrsnitts-studie på pasienter med kreft ved tre sykehus i Helse Midt-Norge. 51% (95%KI 40-63) av inneliggende pasienter og 22% (95%KI 17-27) av polikliniske pasienter hadde kakeksi. Forekomsten varierte signifikant med krefttype og var høyere hos pasienter med gastrointestinal kreft (OR 4,4 [95%KI 2,0-9,6]) og lungekreft (OR 5,5 [95%KI 2,0-15,1]) sammenlignet med pasienter med hematologisk kreft. 20% av inneliggende pasienter og 15% av polikliniske pasienter ønsket mer oppmerksomhet fra helsepersonell rettet mot kakeksi. Kakeksi (p=0,02), symptomer på affektiv lidelse (p=0,05) og hankjønn (p<0,01) var faktorer som var assosiert med et ønske om mer oppmerksomhet mot kakeksi.
Formålet med artikkel II var å bekrefte den prognostiske verdien av Vekttapsgraderingssystemet (VTGS), et potensielt klassifikasjonssystem for kreftrelatert kakeksi; undersøke sammenhengen mellom VTGS og etablerte kjennetegn på kakeksi, og å undersøke om WLGS kan brukes til å predikere utvikling av kakeksi. Analysene ble gjort på en internasjonal kohort bestående av pasienter med uhelbredelig kreft (European Palliative Care Cancer Symptom study, EPCCS). VTGS prognostiserte signifikant overlevelse (p<0,001), og det ble vist at tillegg av målinger av objektiv funksjonsstatus (p<0,001), appetitt (p=0,005) og pasientrapportert fysisk (p<0,001) og emosjonell funksjonsevne (p=0,004) til denne modellen signifikant økte evnen til å prognostisere overlevelse. VTGS var forbundet med økt alvorlighetsgrad av alle undersøkte kjennetegn på kakeksi (p<0,001), og pasienter med vekttap grad 2 hadde høyere sannsynlighet for å utvikle kakeksi enn pasienter med vekttap grad 0 og 1 (deskriptive analyser).
Formålet med artikkel III var å identifisere prediktive faktorer for utvikling av kakeksi, og å utvikle og evaluere en prediktiv modell for utvikling av kreftrelatert kakeksi. Pasienter uten kakeksi fra EPCCS-kohorten ble inkludert i analysen. Tidlig vekttap (p<0,001), krefttype (p<0,01), nedsatt appetitt (p=0,04) og kronisk obstruktiv lungesykdom (p=0,04) predikerte utvikling av kakeksi. En modell med fem nivåer ble utviklet hvor hvert av nivåene medførte gradvis økende risiko for kakeksiutvikling. Nøyaktigheten av modellen målt på pasienter som fortsatt var med i studien etter tre måneder var 76%
Quality of life in patients with advanced non-small-cell lung cancer
Get PDFLivskvalitet hos pasienter med lungekreft
Lungekreft er den kreftformen som tar flest liv. Pasienter med lungekreft har ofte symptomer fra sykdommen, samtidig som de kan oppleve plagsomme bivirkninger fra behandling. Ved spredning er målsetningen ved behandling forlenget overlevelse og bedre livskvalitet.
I denne avhandlingen har vi brukt data fra tre randomiserte kliniske studier for å undersøke hvordan kreftsykdom og cellegiftbehandling påvirker livskvalitet hos pasienter med avansert ikke-småcellet lungekreft.
Vi har vist at det er en betydningsfull variasjon i livskvalitet under cellegiftbehandling, og at denne variasjonen fulgte et gjentakende mønster gjennom behandlingssyklus. Valget av måletidspunkt kan påvirke muligheten til å påvise forskjeller i livskvalitet mellom ulike cellegiftregimer. Vi påviste også at enkelte symptomer, som utmattelse og kvalme, var mer uttalt hos pasienter som hadde lave blodverdier under cellegiftbehandling. Videre har vi undersøkt endringer i livskvalitet gjennom det siste leveår. De vanligste symptomer i hele denne perioden var utmattelse, tungpust og redusert matlyst. Fram til fire måneder før død økte de fleste symptomer kun langsomt, men deretter så man en rask og tiltakende forverring
"Hva er viktig for deg?" En kvalitativ studie om sykepleieres erfaringer med å identifisere og lindre åndelig og eksistensiell smerte hos mennesker i livets sluttfase i sykehjem
No full textBakgrunn: Prevalensen av smerter hos eldre sykehjemspasienter er høy og mange eldre har varierende behov for lindrende behandling. For å oppnå adekvat lindrende behandling og helhetlig smertelindring av eldre sykehjemspasienter bør alle forhold i pasientens situasjon kartlegges og smertelindringen være multimodal. Helsepersonell må videre rette oppmerksomheten mot samtlige dimensjoner av pasientens smerteopplevelse, inkludert den åndelig/eksistensielle. Forskning har imidlertid vist at sykepleiere kan føle seg usikre på å identifisere og lindre åndelig/eksistensiell smerte. Forskningsfeltet tyder videre på at identifisering og lindring av eldre sykehjemspasienters åndelig/eksistensielle smerte er lite studert og kommunisert. Det samme angår personlige kompetanse hos sykepleiere i sykehjem. Dette til tross for at personlig kompetanse er et viktig element i sykepleieres samlede profesjonalitet og er vesentlig i møte med pasienters åndelig/eksistensielle smerte.
Hensikt: Det primære formålet med studien var å få kunnskap om hvordan erfarne sykepleiere identifiserer og lindrer eldre pasienters åndelig/eksistensielle smerte i livets sluttfase i sykehjem. Studiens sekundære formål var å få innsikt i hvordan erfarne sykepleiere har tilegnet seg sin personlige kompetanse i å lindre åndelig/eksistensiell smerte
Metode: Det ble gjennomført en kvalitativ studie, basert på individuelle semistrukturerte intervjuer med sju erfarne sykepleiere i sykehjem i Nord - Norge. Data ble analysert ved hjelp av Malteruds systematiske tekstkondensering.
Resultater: Sykepleierne opplevde at åndelig/eksistensiell smerte ikke var mulig å definere uten å se det i sammenheng med pasientens totalsituasjon og livshistorie. Smerten kunne komme til uttrykk som uro og kunne oppstå hos alle pasienter uavhengig av sykdom og funksjon. Å identifisere og lindre pasientens smerte dreide seg om å lære pasienten å kjenne som person og jobbe ut ifra det som var viktig for den enkelte. For å oppnå dette, samhandlet de tett med pårørende for å få kjennskap til pasientens livshistorie og brukte egne sanser til å lese både pasienter og situasjoner. Sykepleiernes åndelig/eksistensielle omsorgsintervensjoner ble gitt i tillitsfulle relasjoner og som tillitsfulle relasjoner. De tilstrebet å lindre både pasient og pårørendes åndelig/eksistensielle smerte. For å lindre uro og etablere trygghet i terminalfasen fokuserte sykepleierne på å balansere egen væremåte i møte med pasient og pårørende. Sykepleiere tok ansvar for både sin egen og andres kompetanseutvikling og vektla betydningen av teamarbeid til det beste for pasient, pårørende og ansatte. Et reflektert forhold til seg selv og egne erfaringer både privat og profesjonelt bidro til å utvikle sykepleiernes personlige kompetanse i å lindre åndelig/eksistensiell smerte.
Konklusjon: Studien viser at erfarne sykepleiere både lindrer og identifiserer eldre sykehjemspasienters åndelig/eksistensielle smerte ved å få kunnskap om hva som er viktig for den enkelte pasient. Sykepleierne ga ikke uttrykk for usikkerhet i identifisering eller lindring av pasientenes åndelig/eksistensielle smerte, men resultatene indikerer at det kan være hensiktsmessig å implementere systematisk bruk av kartleggingsverktøy i sykehjem. Dette for å ivareta samtlige pasienters ønsker og preferanser i livet her og nå i tillegg til i livets sluttfase. Videre kan det trolig bidra til å sikre en multimodal og helhetlig tilnærming til pasientens smerteopplevelse. For å oppnå dette, vil det sannsynligvis også være en ressurs om pleiepersonell gis rom og mulighet til felles refleksjon over erfaringer.
Nøkkelord: åndelig, eksistensiell, smerte, eldre pasient, sykehjem, helhetlig sykepleie, kompetanse, omsorg i livets sluttfase, lindrende behandlin
"Hva er viktig for deg?" En kvalitativ studie om sykepleieres erfaringer med å identifisere og lindre åndelig og eksistensiell smerte hos mennesker i livets sluttfase i sykehjem
Get PDFBakgrunn: Prevalensen av smerter hos eldre sykehjemspasienter er høy og mange eldre har varierende behov for lindrende behandling. For å oppnå adekvat lindrende behandling og helhetlig smertelindring av eldre sykehjemspasienter bør alle forhold i pasientens situasjon kartlegges og smertelindringen være multimodal. Helsepersonell må videre rette oppmerksomheten mot samtlige dimensjoner av pasientens smerteopplevelse, inkludert den åndelig/eksistensielle. Forskning har imidlertid vist at sykepleiere kan føle seg usikre på å identifisere og lindre åndelig/eksistensiell smerte. Forskningsfeltet tyder videre på at identifisering og lindring av eldre sykehjemspasienters åndelig/eksistensielle smerte er lite studert og kommunisert. Det samme angår personlige kompetanse hos sykepleiere i sykehjem. Dette til tross for at personlig kompetanse er et viktig element i sykepleieres samlede profesjonalitet og er vesentlig i møte med pasienters åndelig/eksistensielle smerte.
Hensikt: Det primære formålet med studien var å få kunnskap om hvordan erfarne sykepleiere identifiserer og lindrer eldre pasienters åndelig/eksistensielle smerte i livets sluttfase i sykehjem. Studiens sekundære formål var å få innsikt i hvordan erfarne sykepleiere har tilegnet seg sin personlige kompetanse i å lindre åndelig/eksistensiell smerte
Metode: Det ble gjennomført en kvalitativ studie, basert på individuelle semistrukturerte intervjuer med sju erfarne sykepleiere i sykehjem i Nord - Norge. Data ble analysert ved hjelp av Malteruds systematiske tekstkondensering.
Resultater: Sykepleierne opplevde at åndelig/eksistensiell smerte ikke var mulig å definere uten å se det i sammenheng med pasientens totalsituasjon og livshistorie. Smerten kunne komme til uttrykk som uro og kunne oppstå hos alle pasienter uavhengig av sykdom og funksjon. Å identifisere og lindre pasientens smerte dreide seg om å lære pasienten å kjenne som person og jobbe ut ifra det som var viktig for den enkelte. For å oppnå dette, samhandlet de tett med pårørende for å få kjennskap til pasientens livshistorie og brukte egne sanser til å lese både pasienter og situasjoner. Sykepleiernes åndelig/eksistensielle omsorgsintervensjoner ble gitt i tillitsfulle relasjoner og som tillitsfulle relasjoner. De tilstrebet å lindre både pasient og pårørendes åndelig/eksistensielle smerte. For å lindre uro og etablere trygghet i terminalfasen fokuserte sykepleierne på å balansere egen væremåte i møte med pasient og pårørende. Sykepleiere tok ansvar for både sin egen og andres kompetanseutvikling og vektla betydningen av teamarbeid til det beste for pasient, pårørende og ansatte. Et reflektert forhold til seg selv og egne erfaringer både privat og profesjonelt bidro til å utvikle sykepleiernes personlige kompetanse i å lindre åndelig/eksistensiell smerte.
Konklusjon: Studien viser at erfarne sykepleiere både lindrer og identifiserer eldre sykehjemspasienters åndelig/eksistensielle smerte ved å få kunnskap om hva som er viktig for den enkelte pasient. Sykepleierne ga ikke uttrykk for usikkerhet i identifisering eller lindring av pasientenes åndelig/eksistensielle smerte, men resultatene indikerer at det kan være hensiktsmessig å implementere systematisk bruk av kartleggingsverktøy i sykehjem. Dette for å ivareta samtlige pasienters ønsker og preferanser i livet her og nå i tillegg til i livets sluttfase. Videre kan det trolig bidra til å sikre en multimodal og helhetlig tilnærming til pasientens smerteopplevelse. For å oppnå dette, vil det sannsynligvis også være en ressurs om pleiepersonell gis rom og mulighet til felles refleksjon over erfaringer.
Nøkkelord: åndelig, eksistensiell, smerte, eldre pasient, sykehjem, helhetlig sykepleie, kompetanse, omsorg i livets sluttfase, lindrende behandlingBackground: The prevalence of pain in elderly nursing home patients is high, and many have varying needs for palliative care. In order to achieve adequate palliative care and comprehensive pain relief for elderly nursing home patients, all conditions in the patient's situation should be mapped and pain relief must use multimodal methods. Healthcare professionals must further draw attention to all dimensions of the patient's pain experience, including the spiritual and existential. However, research has shown that nurses may feel insecure about identifying and relieving spiritual/existential pain. The research field further indicates that the identification and relief of elderly nursing home patients' spiritual and existential pain is little studied and communicated. The same applies to personal competence of nurses in nursing homes. This is despite the fact that personal competence is an important element in nurses 'overall professionalism and is important in dealing with patients' spiritual and existential pain.
Purpose: The primary purpose of the study was to gain knowledge about how experienced nurses identify and relieve the spiritual and existential pain of elderly patients in the end-of-life phase in nursing homes. The secondary purpose of the study was to gain insight into how experienced nurses have acquired their personal competence in relieving spiritual and existential pain
Method: A qualitative study was conducted, based on individual semi-structured interviews with seven experienced nurses in nursing homes in northern Norway. Data was analyzed using Malterud's systematic text condensation.
Results: The nurses experienced that spiritual and existential pain could not be defined without connecting it with the patient's overall situation and life history. The pain could manifest as restlessness and could occur in all patients regardless of illness and function. Identifying and relieving the patient's pain was about getting to know the patient as a person and working from what was important to the individual. To achieve this, they interacted closely with relatives and used their own senses to «read» both patients and situations. The nurses' spiritual/existential care interventions were given in trusting relationships and as trusting relationships. They sought to alleviate both the patient's and relatives' spiritual/existential pain. In order to alleviate unrest and establish security in the terminal phase, the nurses focused on balancing their own way of behaving in meetings with patients and relatives. Nurses took responsibility for both their own and others' competence development and emphasized the importance of teamwork for the benefit of patients, relatives and employees. A reflective relationship with oneself and one's own experiences both privately and professionally, contributed to developing the nurses' personal competence in relieving spiritual/existential pain.
Conclusion: The study shows that experienced nurses both relieve and identify elderly nursing home patients with spiritual/existential pain by gaining knowledge about what is important to the individual patient.The nurses did not express uncertainty in identifying or alleviating the patients' spiritual/existential pain, but the results indicate that it may be appropriate to implement systematic use of mapping tools in nursing homes. This is to take care of all patients' wishes and preferences in life here and now as well as in the final phase of life. Furthermore, it can probably help to ensure a multimodal and holistic approach to the patient's pain experience. To achieve this, it will probably also be a resource if nursing staff are given space and the opportunity for joint reflection on experiences.
Keywords: spiritual, existential, pain, elderly patient, nursing home, holistic nursing, competence, end-of-life care, palliative car
Cancer cachexia: Rationale for the MENAC (Multimodal - Exercise, Nutrition and Anti-inflammatory medication for Cachexia) trial
Get PDFCancer cachexia is a multifactorial syndrome characterised by an ongoing loss of skeletal muscle mass that cannot be fully reversed by conventional nutritional support alone. Cachexia has a high prevalence in cancer and a major impact on patient physical function, morbidity and mortality. Despite the consequences of cachexia, there is no licensed treatment for cachexia and no accepted standard of care. It has been argued that the multifactorial genesis of cachexia lends itself to therapeutic targeting through a multimodal treatment. Following a successful phase II trial, a phase III randomised controlled trial of a multimodal cachexia intervention is under way. Termed the MENAC trial (Multimodal - Exercise, Nutrition and Anti-inflammatory medication for Cachexia), this intervention is based on evidence to date and consists of non-steroidal anti-inflammatory drugs and eicosapentaenoic acid to reduce inflammation, a physical exercise programme using resistance and aerobic training to increase anabolism, as well as dietary counselling and oral nutritional supplements to promote energy and protein balance. Herein we describe the development of this trial. Trial registration number: NCT02330926.</p
Prevalence, early detection and classification of cancer cachexia
No full textCancer cachexia is characterized by loss of muscle mass accompanied by a variable loss of fat mass. It leads to a decline in physical function and quality of life, and an increase in psychological distress and mortality. The pathophysiology is complex and characterized by a negative protein and energy balance mediated by inflammation and neuroendocrine changes. Anorexia and lack of exercise contributes to the decay. Estimates of cancer cachexia prevalence vary between 30-85% depending on how it is defined, and the population examined. There is no established treatment of cancer cachexia, and nutrition therapy alone will not fully reverse the condition. Several different pharmacological agents have been tested, but so far, no drug has been licensed.
An important barrier against progress in cachexia management has been the absence of a consensus definition, and thus, a common perception of what cachexia is. In the clinical setting, cachexia has most often been recognized by its historical phenotype of severe weight loss and poor physical function and as such not recognized until late in its development. This may have compounded the lack of awareness among health care professionals to the development of cachexia.
Criteria for the diagnosis of cachexia in studies have varied; often based on weight loss in varying degrees, but other characteristics of cachexia such as markers of appetite loss and the systemic inflammatory response have also been used. This heterogeneity has made comparison of research results challenging, and the differing estimates of prevalence have led to uncertainty as to the impact and extent of cachexia in the cancer population.
Progress was made in 2011 when an international consensus definition incorporating diagnostic criteria for cancer cachexia was published. Fundamental to this was a framework for the classification of the trajectory of cancer cachexia through the stages of ‘pre-cachexia’, ‘cachexia’ and ‘refractory cachexia’. Cachexia is present if 6 months’ weight loss is >5%, or if the patient either has a body mass index 2%. Pre-cachexia is a stage of early metabolic change and appetite loss, and refractory cachexia a stage of variable degree of cachexia, but where the cancer disease is pro-catabolic and no longer responsive to anti-cancer therapy. The ability to classify patients according to where they are in the trajectory may help stratify treatment. To illustrate, where a patient with pre-cachexia or cachexia might be susceptible to treatment aiming to delay or reverse cachexia, such treatment would seem futile in a patient with refractory cachexia. Instead, treatment aiming to provide optimal symptom relief would be more appropriate.
Although the consensus definition and classification framework was an important starting point, it was acknowledged that further research was necessary to find objective and reliable criteria for the cachexia stages. Moreover, it was necessary to establish an accurate estimate of cancer cachexia prevalence based on the new definition to better understand the extent of the condition.
To this end, the overall aim of the thesis was to gain new knowledge of the prevalence of cancer cachexia and contribute to a better classification system to allow for optimal selection of anti-cachexia treatment for each individual patient in the future.
The aims pertaining to paper I were to estimate prevalence of cancer cachexia in an unselected population as well as in cohorts based on demographical and clinical characteristics, and to evaluate patient-perceived importance of clinical attention to cachexia. A cross-sectional study was conducted in patients with cancer at three centers in the Regional Health Authority of Central-Norway. Fifty-one percent (95%CI40-63) of inpatients and 22% (95%CI 17-27) of outpatients had cachexia. Prevalence varied significantly with cancer type and was higher in patients with gastrointestinal (OR 4.4 [95%CI 2.0-9.6]) and lung cancer (OR 5.5 [95%CI 2.0-15.1]) compared to patients with hematologic cancer. Twenty percent of inpatients and 15% of outpatients wanted more clinical attention to cachexia. Having cachexia (p=0.02), symptoms of a mood disorder (p=0.05) or being male (p<0.01) were factors significantly associated with a need for more attention.
The aims pertaining to paper II were to confirm the survival prognostic validity of the Weight loss grading system (WLGS), a potential classification system of cancer cachexia; evaluate its relationship with established cachexia characteristics and to explore its ability to predict cachexia progression. An analysis of an international cohort of patients with incurable cancer (European Palliative Care Cancer Symptom study, EPCCS) was conducted. The WLGS significantly predicted survival (p<0.001), and the addition of measurements of performance status (p<0.001), appetite (p=0.005), physical (p<0.001) and emotional functioning (p=0.004) to this model significantly improved the prognostic accuracy. The WLGS was associated with increased severity of all evaluated cachexia characteristics (p<0.001), and patients with weight loss grade 2 were more likely to have cachexia progression than patients with weight loss grade 0 and 1 (descriptive analysis only).
The aims pertaining to paper III were to identify predictors of cachexia development and to create and evaluate a predictive model of cancer cachexia based on these predictors. Patients included in the EPCCS cohort that had not developed cachexia at baseline were included in this analysis. Early weight loss (p<0.001), cancer type (p<0.01), appetite loss (p=0.04) and chronic obstructive pulmonary disease (p=0.04) predicted development of cancer cachexia. A five-level model based on these predictors was created where each level was associated with an increasing risk of cachexia development. The accuracy of the model in patients remaining in the study after three months was 76%
Håndtering av obstruktive luftveier med trakeostomi ved hode-halskreft
Get PDFNorsk sammendrag:
Bakgrunn: Pasienter med hode-halskreft omfatter en pasientgruppe med malignitet i nesehulen, bihulene, munnhulen, spyttkjertlene, svelget og strupehodet. De fleste krefttyper i dette området (> 90%) er plateepitelkarsinomer i slimhinneoverflaten. Kurasjon er ofte oppnåelig ved sykdom oppdaget i tidlig fase, med en fem års overlevelsesrate fra 30% i
hypofarynx til 60% i munnhulen. Muligheter for kurasjon har også økt siste 10-20 årene, med stadig flere tilfeller av humant papillomavirus (HPV)-relatert kreft. For pasienter som lider av avansert og metastasert kreft uten muligheter for helbredelse er palliasjon behandlingsalternativet. Faktorer relatert til livskvalitet, symptomlindring, sosial støtte og opprettholdelse av daglige funksjoner ansees som hovedprioriteringene i palliativ medisin, og er sentrale for disse pasientene. Pasienter som behandles med enten kurativ eller
palliativ intensjon, belastes ofte med betydelige påkjenninger av sykdommen i seg selv og av behandlingen. Faktorer ved fysiske og psykososiale funksjoner berøres, og kreftsykdommen kan ha langvarige konsekvenser selv etter oppnådd kurasjon. Noen få pasienter med hodehalskreft får trakeotomi i kortere eller lengre perioder, enten før, under eller etter behandling.
Inngrepet med trakeotomi bidrar ofte til respiratorisk bedring, men innebærer også en risiko for funksjonstap og komplikasjoner. De kliniske prognosene for symptomlindring er individuelle og innebærer stor variasjon. Dette er særlig relevant for pasienter i palliativ situasjon sammenlignet med pasienter med mulighet for kurasjon.
Metode: En retrospektiv studie med gjennomgang av sykehusjournal for pasienter med kreft i hode-hals-regionen som gjennomgikk trakestomi ved St. Olavs hospital i tidsperioden 2009 - 2019. Av 491 identifiserte pasienter som fikk utført trakeotomi ved avdelingen, ble data fra de 79 pasientene som hadde hode-halskreft inkludert i prosjektet. Informasjon om utfall og
komplikasjoner etter inngrepet ble innhentet. Faktorer som ble vektlagt var: talefunksjon, infeksjon, trakealblødning, dekanylering, liggetid på sykehus, utskrivning til pasientens hjem, levetidslengde og dokumentert preoperativ informasjon og pasientsamtykke. Vi utarbeidet en kvantitativ, deskriptiv analyse med sammenligning av pasienter avhengig av kurative eller palliative behandlingsmål.
Resultat: Pasienter i palliativ gruppe hadde høyere reduksjon i postoperativ talefunksjon og høyere forekomst av død under innleggelse. De hadde også lavere forekomst av dekanylering, utskrivelser til hjemmet og kortere levetid sammenlignet med kurativ gruppe. Der var ingen forskjell i forekomst av trakealblødning, nedre luftveisinfeksjon, antibiotikabehandling liggetid
på sykehus og pasientinvolvering i form av preoperativ informasjon og pasientsamtykke.
Konklusjon: Den totale livskvalitetsbelastning kan se ut til å være høyere i palliativ gruppe etter trakeotomi. Det vil imidlertid ikke være tilstrekkelig med denne studien som grunnlag for vurdering av i hvilke situasjoner pasienten vil være bedre tjent med alternativer til trakeotomi. Studiens hovedformål vil være økt fokus på tidlig pasientinvolvering i beslutning vedrørende trakeotomi og økt kvalitet i den preoperativ pasientsamtale. Systematisk kartlegging av
livskvalitet og symptomer i den aktuelle pasientgruppa ville vært ønskelig for videre forskning.
Nøkkelord: Hode-halskreft, ØNH-kreft, trakeostomi, trakeotomi, postoperative
komplikasjoner, palliativ omsorg, livskvalitet, symptomlindring.English summary
Background: Head and Neck cancer refers to malignancy developed in the nasal cavity, sinuses, oral cavity, salivary glands, pharynx and larynx. The majority of head and neck malignancies (> 90 %) are squamous cell carcinoma of mucosal surfaces. A curable treatment is often achievable in early-stage disease, with a five-year survival rate range from 30 % in the
hypopharynx to 60 % in the oral cavity, increased for patients with HPV-related cancer. For patients suffering from incurable cancer, the focus is on palliative treatment. Factors related to quality of life, symptoms control, social support and maintenance of daily functions are considered the main priorities in palliative medicine, and for this group of patients. Both patient groups treated with curative and palliative intent commonly suffer from the consequences of
the disease and treatment impacting their physical, psychological and social quality of life. A small number of patients requires tracheotomy for shorter or longer periods of time, either pre-, during- or post treatment. The surgical procedure conveys a risk of complications, and the clinical prognoses of symptom relief can sometimes be debatable. This is particularly relevant
for patients in palliative situations compared to patients undergoing curable treatment.
Methods: A retrospective medical chart review of patients with head and neck cancer undergoing tracheotomy at St. Olavs University Hospital between 2009 and 2019 was conducted. Of 491 identified patients with tracheotomy, data from 79 patients with head and neck cancer became included in this project. Medical information describing different outcomes after the procedure were retrieved: speech-function, infections, bleeding, decannulation, length
of hospital-stay, discharges to the patient´s home, lifespan and patient involvement including preoperative information and documented consent to the procedure. We compiled a quantitative analysis, comparing patient´s treated with curative- or palliative intent.
Results: Patients in the palliative group had a significant reduction in postoperative speech function and a higher incidence of death during hospitalization. They also had lower rates of decannulation, home discharge and shorter lifespan compared to the curative group. There was no difference in the incidence of tracheal hemorrhage, infections, time in hospital, and patient involvement including preoperative information and patient consent.
Conclusion: The total burden of life quality may appear to be higher in the palliative group after tracheotomy. However, this study will not suffice as a basis for assessing in which situations the patient would be better served with alternatives to tracheotomy. The main purpose of the study is increasing focus on early patient involvement regarding tracheotomy and increasing quality in preoperative information. Systematic scoring of patient´s quality of life and symptoms would be desirable for further research.
Keywords: Head and neck cancer, Tracheostomy, Tracheotomy, Postoperative complications, Palliative care, Quality of life, symptom relief
Going Beyond Counting First Authors in Author Co-citation Analysis
Get PDFThe present study examines one of the fundamental aspects of author co-citation analysis (ACA) - the way co-citation
counts are defined. Co-citation counting provides the data on which all subsequent statistical analyses and mappings
are based, and we compare ACA results based on two different types of co-citation counting - the traditional type that
only counts the first one among a cited work's authors on the one hand and a non-traditional type that takes into
account the first 5 authors of a cited work on the other hand. Results indicate that the picture produced through this non-traditional author co-citation counting contains more coherent author groups and is therefore considerably clearer. However, this picture represents fewer specialties in the research field being studied than that produced through the traditional first-author co-citation counting when the same number of top-ranked authors is selected and analyzed. Reasons for these effects are discussed
Håndtering av obstruktive luftveier med trakeostomi ved hode-halskreft
No full textNorsk sammendrag:
Bakgrunn: Pasienter med hode-halskreft omfatter en pasientgruppe med malignitet i nesehulen, bihulene, munnhulen, spyttkjertlene, svelget og strupehodet. De fleste krefttyper i dette området (> 90%) er plateepitelkarsinomer i slimhinneoverflaten. Kurasjon er ofte oppnåelig ved sykdom oppdaget i tidlig fase, med en fem års overlevelsesrate fra 30% i
hypofarynx til 60% i munnhulen. Muligheter for kurasjon har også økt siste 10-20 årene, med stadig flere tilfeller av humant papillomavirus (HPV)-relatert kreft. For pasienter som lider av avansert og metastasert kreft uten muligheter for helbredelse er palliasjon behandlingsalternativet. Faktorer relatert til livskvalitet, symptomlindring, sosial støtte og opprettholdelse av daglige funksjoner ansees som hovedprioriteringene i palliativ medisin, og er sentrale for disse pasientene. Pasienter som behandles med enten kurativ eller
palliativ intensjon, belastes ofte med betydelige påkjenninger av sykdommen i seg selv og av behandlingen. Faktorer ved fysiske og psykososiale funksjoner berøres, og kreftsykdommen kan ha langvarige konsekvenser selv etter oppnådd kurasjon. Noen få pasienter med hodehalskreft får trakeotomi i kortere eller lengre perioder, enten før, under eller etter behandling.
Inngrepet med trakeotomi bidrar ofte til respiratorisk bedring, men innebærer også en risiko for funksjonstap og komplikasjoner. De kliniske prognosene for symptomlindring er individuelle og innebærer stor variasjon. Dette er særlig relevant for pasienter i palliativ situasjon sammenlignet med pasienter med mulighet for kurasjon.
Metode: En retrospektiv studie med gjennomgang av sykehusjournal for pasienter med kreft i hode-hals-regionen som gjennomgikk trakestomi ved St. Olavs hospital i tidsperioden 2009 - 2019. Av 491 identifiserte pasienter som fikk utført trakeotomi ved avdelingen, ble data fra de 79 pasientene som hadde hode-halskreft inkludert i prosjektet. Informasjon om utfall og
komplikasjoner etter inngrepet ble innhentet. Faktorer som ble vektlagt var: talefunksjon, infeksjon, trakealblødning, dekanylering, liggetid på sykehus, utskrivning til pasientens hjem, levetidslengde og dokumentert preoperativ informasjon og pasientsamtykke. Vi utarbeidet en kvantitativ, deskriptiv analyse med sammenligning av pasienter avhengig av kurative eller palliative behandlingsmål.
Resultat: Pasienter i palliativ gruppe hadde høyere reduksjon i postoperativ talefunksjon og høyere forekomst av død under innleggelse. De hadde også lavere forekomst av dekanylering, utskrivelser til hjemmet og kortere levetid sammenlignet med kurativ gruppe. Der var ingen forskjell i forekomst av trakealblødning, nedre luftveisinfeksjon, antibiotikabehandling liggetid
på sykehus og pasientinvolvering i form av preoperativ informasjon og pasientsamtykke.
Konklusjon: Den totale livskvalitetsbelastning kan se ut til å være høyere i palliativ gruppe etter trakeotomi. Det vil imidlertid ikke være tilstrekkelig med denne studien som grunnlag for vurdering av i hvilke situasjoner pasienten vil være bedre tjent med alternativer til trakeotomi. Studiens hovedformål vil være økt fokus på tidlig pasientinvolvering i beslutning vedrørende trakeotomi og økt kvalitet i den preoperativ pasientsamtale. Systematisk kartlegging av
livskvalitet og symptomer i den aktuelle pasientgruppa ville vært ønskelig for videre forskning.
Nøkkelord: Hode-halskreft, ØNH-kreft, trakeostomi, trakeotomi, postoperative
komplikasjoner, palliativ omsorg, livskvalitet, symptomlindring
- …
