1,720,959 research outputs found
Embodied performance of operational work in a highsecurity prison
No full textThis dissertation explores how frontline workers maintain safety and security in organisations, based on an ethnography of work in a Norwegian high-security prison. The primary focus is on how prison officers and operational senior officers carries out operational work, which in prisons involve safety and security related tasks. Operational work is characterized by a continuous navigation of uncertainty, predominantly influenced by social determinants, where prison officers operate in close physical proximity to people associated with risk. Making sense of what and who represents risk, and how danger will (possibly) materialize, is often a complex task. The fluctuating nature of operational work introduces potential tensions to rationalised logics of work, embedded in high-security prisons as bureaucracies concerned with control and regulation of frontline work. Recognizing the disparities between implicit assumptions of work inherent in formal structures and the actual execution of situated work has prompted a call for a greater emphasis on observations and descriptions of work practices in safety research. To move beyond formal depictions of work and explore practices as they unfold in real time, participant observation over time proves to be a valuable method. During five months of fieldwork in a Norwegian high-security prison, I participated in prison and senior officers’ daily work, where both observations and field conversations were crucial to understanding how the work was performed. The overall research question in this dissertation is how operational work is carried out in a high-security prison, and based on observations of prison officers’ work, this general question is addressed with the following questions: How do prison officers accomplish operational work as an embodied competency? And, in what ways do formal representations of work appear incompatible with the accomplishment of operational work? The three articles and the introduction illustrate how prison officers accomplished operational work as an embodied competency in engagement with the prison environment, provided with a certain orientation towards risk and danger. The articles detail how prison officers made sense of weak signals by sensing that ‘something is wrong’, how they relied on their embodied judgment of safety and danger to take precautions in the social prison environment, and how senior officers created capacity by skilful adjustments in the face of disruptions. Additionally, the articles demonstrate how representations of work, including safety rules, staffing plans and building design in some ways appeared incompatible with how work was actually carried out, or at least with how the officers wanted to carry it out, thus seeming insufficient to prison officers’ ability to be aware of and solve safety-related problems. The dissertation contributes to prison research concerned with safety and security by providing descriptions of everyday work, complementing retrospective studies of full-blown prison riots seeking causal explanation. Moreover, it makes three main contributions to safety research. First, the dissertation theorises how operational work is accomplished as an embodied competency and how this contributes to keeping people safe through specialised knowing developed through experience. This challenges ‘thin’ rationalised understandings of work in both research and policy and complements a common focus on how people think to solve safety related problems. Second, the dissertation offers empirical insights from ethnographic fieldwork data in a highsecurity prison context, a novel setting in safety research, where safety and security are coupled. Consequently, the scope of risks broadens from previously studied technology and natural forces to encompass people, where work is carried out in close physical proximity to those associated with risk. Third, the bottom-up and in-depth empirical descriptions of work involved in the daily maintenance of safety and security are important in a field of research where abstract theoretical concepts and normative, rationalistic research tended to dominate. It highlights how deficient assumptions about operational work, built into organisational and material structures, can shape situated practices in ways that unintentionally work against objectives of safety and security.Denne avhandlingen utforsker hvordan arbeidere i førstelinja ivaretar sikkerheten i organisasjoner, basert på en etnografisk studie av arbeid i et norsk høysikkerhetsfengsel. Fokus er rettet mot hvordan fengselsbetjenter og vaktledere utøver operativt arbeid, som i fengsler innebærer et formelt ansvar for ivaretakelsen av sikkerheten til samfunnet, innsatte og ansatte. Operativt arbeid kjennetegnes av å kontinuerlig navigere usikkerhet på grunn av såkalt situasjonsvariabilitet, som fordi fengselsbetjenter arbeider fysisk nært innsatte, i stor grad avhenger av sosiale faktorer. Å forstå hva og hvem som kan representere en risiko, og hvordan farer (eventuelt) vil materialiseres, er en kompleks oppgave. Variasjonen i operativt arbeid utgjør potensielle spenninger til rasjonalistiske tilnærminger til arbeid innebygget i høysikkerhetsfengsler som byråkratiske organisasjoner opptatt av kontroll og regulering av arbeid. For å vite mer om avstanden mellom implisitte antagelser om arbeid inkorporert i formelle strukturer, og hvordan situert arbeid faktisk utøves, har det blitt etterlyst et større fokus på beskrivelser av faktiske arbeidspraksiser innen sikkerhetsforskning. Deltagende observasjon er en nyttig metode for å gå utover formelle beskrivelser av arbeid med sikkerhet, og for å beskrive arbeid som det utøves i virkelige situasjoner. Gjennom fem måneders feltarbeid i et norsk høysikkerhetsfengsel deltok jeg i fengselsbetjenters og vaktlederes daglige arbeid, hvor både observasjoner og feltsamtaler var sentrale for å forstå utøvelsen av arbeidet. Det overordnede forskningsspørsmålet i avhandlingen er hvordan operativt arbeid utøves i et høysikkerhetsfengsel, og basert på observasjoner av arbeidet i fengselet ble det overordnede spørsmålet adressert gjennom følgende spørsmål: Hvordan utfører fengselsbetjenter operativt arbeid som en kroppsliggjort1 kompetanse? Og, på hvilke måter fremstår formelle representasjoner av arbeid som lite egnet for utførelsen av operativt arbeid? De tre artiklene og kappen viser hvordan fengselsbetjentene utførte operativt arbeid som en kroppsliggjort kompetanse gjennom aktiv tilstedeværelse i fengselsmiljøet ut ifra en bestemt orientering mot risiko og fare. Artiklene viser hvordan fengselsbetjenter ga mening til svake signaler via sansene som bidro til at de merket at «noe er galt», hvordan de stolte på sine egne kroppslige bedømmelser om sikkerhet og fare for å ta forholdsregler i et sosialt og skiftende fengselsmiljø, og hvordan vaktledere ‘skapte’ kapasitet i møte med ulike forstyrrelser gjennom tilpasninger av ressurser basert på lang fengselserfaring. Videre viser artiklene hvordan representasjoner av arbeid, inkludert sikkerhetsregler, bemanningsplaner og bygningsutforming på noen måter fremstod som lite passende for hvordan det operative arbeidet faktisk ble utført, eller i noen tilfeller for hvordan mange betjenter ønsket å utføre det, og slik reduserte betjentenes evne til å løse sikkerhetsproblemer. Avhandlingen bidrar til fengselsforskning ved å gi beskrivelser av sikkerhetsrelatert arbeid slik det utøves i vanlig drift, noe som gir et viktig supplement til overvekten av studier som søker årsaksforklaringer i etterkant av fengselsopprør. Videre gir avhandlingen tre hovedbidrag til sikkerhetsforskningen. Først, avhandlingen teoretiserer hvordan operativt arbeid utføres som en kroppsliggjort kompetanse og hvordan dette bidrar til folks sikkerhet gjennom spesialisert kunnskap2 utviklet gjennom erfaring. Gjennom dette kompletteres \u27tynne’ rasjonaliserte forståelser av arbeid i både forskning, politikk og praksis, og bidrar til å komplettere et vanlig fokus på hvordan folk tenker for å løse sikkerhetsproblemer. Dernest gir avhandlingen empiriske beskrivelser fra etnografisk feltarbeid i en høysikkerhetskontekst, som er en ny setting innen sikkerhetsforskning hvor såkalt ‘safety’ og ‘security’ er koblet sammen. Slik utvides typen risikokilder fra teknologi og naturkrefter som tidligere har blitt studert, til å inkludere mennesker i en setting hvor arbeid utøves i nær kontakt med menneskene som assosieres med risiko. Til slutt, empiriske dybdebeskrivelser av arbeid involvert i den daglige ivaretakelsen av sikkerhet ‘på gulvet’ er viktig i et forskningsfelt hvor abstrakte teoretiske begreper og normativ, rasjonalistisk forskning har dominert. Disse beskrivelsene retter oppmerksomheten mot hvordan mangelfulle antagelser om operativt arbeid kan være innebygget i organisatoriske og materielle strukturer, og som utilsiktet kan forme situert praksis
Samfunnsvern? En studie av rettens vurderinger i saker om løslatelse fra forvaring.
No full textTemaet for masteroppgaven er løslatelse fra forvaring og samfunnsvern. Forskningsspørsmålene handler om hvordan retten vurderer gjentagelsesfare i saker om løslatelse, og hvordan rettens vurderinger kan bidra til å belyse forvaringsordningens formål om å beskytte samfunnet mot ny, alvorlig kriminalitet. I undersøkelsen er det benyttet kvalitativ dokumentanalyse av 33 dommer i saker om løslatelse fra forvaring. Den ene halvparten er dommer hvor retten besluttet løslatelse, og den andre er dommer hvor retten forlenget eller opprettholdt forvaringen. Oppgaven er basert på et konsensusteoretisk perspektiv på kriminalitet og straff, hvor straffesystemet betraktes som et resultat av stor grad av enighet i befolkningen om at staten skal beskytte sine borgere mot overgrep fra hverandre, og at de som bryter denne enigheten kan straffes for det. Jeg argumenterer for at det er legitimt at staten griper inn i enkeltindividers frihet for å beskytte andre personer mot å bli utsatt for alvorlig kriminalitet. Med utgangspunkt i dette inntar jeg et samfunnsvernperspektiv. Det innebærer at lovens formål om ivaretagelse av samfunnsvernet blir hovedfokus i analysen av rettens vurderinger. Hovedkonklusjonene kan sammenfattes på følgende måte: For det første kan det se ut til at domstolene ikke har lykkes med å tydeliggjøre hvilke minimumskrav som stilles til endring for at forvaringsdømte kan bli løslatt. Dette er problematisk fordi man ikke vet hvilket risikonivå domstolene mener er akseptabelt, og nivået virker vilkårlig fra sak til sak. For det andre kan det være et validitetsproblem knyttet til bevis om atferd i fengsel, når dette brukes for å si noe om hvordan man tror domfeltes atferd vil være i frihet etter løslatelse. Det vil si at det kan stilles spørsmål ved overførbarheten til de fleste bevisene som brukes i løslatelsessakene. Problemet forsterkes av at få forvaringsdømte overføres til lavere sikkerhetsnivå i løpet av soningen, og at informasjonen bevisene baseres på hovedsakelig er hentet fra atferd i lukket institusjon. Mange av utfordringene for ivaretagelsen av samfunnsvernet er like så utfordrende som ivaretagelsen av domfeltes rettssikkerhet. Dette inkluderer mine funn. Generelt kan det stilles spørsmål ved forvaringsstraffens evne til ivaretagelse av samfunnsvernet. Ordningen er basert på prediksjon av atferd, og rettens vurderinger i løslatelsessakene baseres hovedsakelig på forklaringer om domfeltes atferd i lukket institusjon. Ut ifra dette skal retten vurdere begreper som "endring" og domfeltes "sosiale og personlige funksjonsevne". Vi har ikke sikre metoder for å endre folks atferd, eller for å måle en eventuell endring. Det er sannsynlig at dette vil innebære mer bruk av skjønn fra rettens side, enn det som er tilfelle i andre rettssaker. Det kan dermed se ut til at selve grunnlaget er svakt for en ordning med selektiv inkapasitering, hvor vurderinger av endring i atferd basert på opphold i institusjon skal kunne predikere fremtidige handlinger for å avgjøre om løslatelse er forsvarlig
Safety rules in a Norwegian high-security prison: The impact of social interaction between prisoners and officers
No full textThis article explores how prison officers carry out safety rules, drawing on ethnographic data from a Norwegian high-security prison. Taking prisoners’ status as a potential risk as the starting point, it analyses the ways in which social interaction between prison officers and prisoners affects how rules are implemented. Although several safety rules were complied with due to the highly rule-regulated work, the analysis highlight situations where social dynamics resulted in some disturbances to this compliance, when: (1) Situational human dynamics made rules inexpedient in specific situations, resulting in adaption and deviation; (2) Social strain in face-to-face interactions with prisoners made rules strenuous, leading to an avoidance tendency; (3) Human unpredictability made rules stabilising in uncertain situations and seemed to support compliance. Based on the results, it is argued for the importance of understanding and predicting social interaction when standardizing risk assessments through rules, where prison officers need to trade different kinds of considerations against others, rule compliance being only one of several considerations. Prison officers’ situational sensitivity to human dynamics is an important part of safety work in both normal operations and crises, as well as the prison can implement uncertainty-reducing rules in particularly uncertain cases. The study complements existing research on safety rules by providing an ethnographic approach to the real-time use of safety rules within a new context, making interactionist perspectives highly relevant. The possible intersection of the concepts of safety and security are also addressed
Embodied performance of operational work in a highsecurity prison
Get PDFThis dissertation explores how frontline workers maintain safety and security in organisations, based on an ethnography of work in a Norwegian high-security prison. The primary focus is on how prison officers and operational senior officers carries out operational work, which in prisons involve safety and security related tasks. Operational work is characterized by a continuous navigation of uncertainty, predominantly influenced by social determinants, where prison officers operate in close physical proximity to people associated with risk. Making sense of what and who represents risk, and how danger will (possibly) materialize, is often a complex task. The fluctuating nature of operational work introduces potential tensions to rationalised logics of work, embedded in high-security prisons as bureaucracies concerned with control and regulation of frontline work. Recognizing the disparities between implicit assumptions of work inherent in formal structures and the actual execution of situated work has prompted a call for a greater emphasis on observations and descriptions of work practices in safety research. To move beyond formal depictions of work and explore practices as they unfold in real time, participant observation over time proves to be a valuable method. During five months of fieldwork in a Norwegian high-security prison, I participated in prison and senior officers’ daily work, where both observations and field conversations were crucial to understanding how the work was performed. The overall research question in this dissertation is how operational work is carried out in a high-security prison, and based on observations of prison officers’ work, this general question is addressed with the following questions: How do prison officers accomplish operational work as an embodied competency? And, in what ways do formal representations of work appear incompatible with the accomplishment of operational work? The three articles and the introduction illustrate how prison officers accomplished operational work as an embodied competency in engagement with the prison environment, provided with a certain orientation towards risk and danger. The articles detail how prison officers made sense of weak signals by sensing that ‘something is wrong’, how they relied on their embodied judgment of safety and danger to take precautions in the social prison environment, and how senior officers created capacity by skilful adjustments in the face of disruptions. Additionally, the articles demonstrate how representations of work, including safety rules, staffing plans and building design in some ways appeared incompatible with how work was actually carried out, or at least with how the officers wanted to carry it out, thus seeming insufficient to prison officers’ ability to be aware of and solve safety-related problems. The dissertation contributes to prison research concerned with safety and security by providing descriptions of everyday work, complementing retrospective studies of full-blown prison riots seeking causal explanation. Moreover, it makes three main contributions to safety research. First, the dissertation theorises how operational work is accomplished as an embodied competency and how this contributes to keeping people safe through specialised knowing developed through experience. This challenges ‘thin’ rationalised understandings of work in both research and policy and complements a common focus on how people think to solve safety related problems. Second, the dissertation offers empirical insights from ethnographic fieldwork data in a highsecurity prison context, a novel setting in safety research, where safety and security are coupled. Consequently, the scope of risks broadens from previously studied technology and natural forces to encompass people, where work is carried out in close physical proximity to those associated with risk. Third, the bottom-up and in-depth empirical descriptions of work involved in the daily maintenance of safety and security are important in a field of research where abstract theoretical concepts and normative, rationalistic research tended to dominate. It highlights how deficient assumptions about operational work, built into organisational and material structures, can shape situated practices in ways that unintentionally work against objectives of safety and security.
Denne avhandlingen utforsker hvordan arbeidere i førstelinja ivaretar sikkerheten i organisasjoner, basert på en etnografisk studie av arbeid i et norsk høysikkerhetsfengsel. Fokus er rettet mot hvordan fengselsbetjenter og vaktledere utøver operativt arbeid, som i fengsler innebærer et formelt ansvar for ivaretakelsen av sikkerheten til samfunnet, innsatte og ansatte. Operativt arbeid kjennetegnes av å kontinuerlig navigere usikkerhet på grunn av såkalt situasjonsvariabilitet, som fordi fengselsbetjenter arbeider fysisk nært innsatte, i stor grad avhenger av sosiale faktorer. Å forstå hva og hvem som kan representere en risiko, og hvordan farer (eventuelt) vil materialiseres, er en kompleks oppgave. Variasjonen i operativt arbeid utgjør potensielle spenninger til rasjonalistiske tilnærminger til arbeid innebygget i høysikkerhetsfengsler som byråkratiske organisasjoner opptatt av kontroll og regulering av arbeid. For å vite mer om avstanden mellom implisitte antagelser om arbeid inkorporert i formelle strukturer, og hvordan situert arbeid faktisk utøves, har det blitt etterlyst et større fokus på beskrivelser av faktiske arbeidspraksiser innen sikkerhetsforskning. Deltagende observasjon er en nyttig metode for å gå utover formelle beskrivelser av arbeid med sikkerhet, og for å beskrive arbeid som det utøves i virkelige situasjoner. Gjennom fem måneders feltarbeid i et norsk høysikkerhetsfengsel deltok jeg i fengselsbetjenters og vaktlederes daglige arbeid, hvor både observasjoner og feltsamtaler var sentrale for å forstå utøvelsen av arbeidet. Det overordnede forskningsspørsmålet i avhandlingen er hvordan operativt arbeid utøves i et høysikkerhetsfengsel, og basert på observasjoner av arbeidet i fengselet ble det overordnede spørsmålet adressert gjennom følgende spørsmål: Hvordan utfører fengselsbetjenter operativt arbeid som en kroppsliggjort1 kompetanse? Og, på hvilke måter fremstår formelle representasjoner av arbeid som lite egnet for utførelsen av operativt arbeid? De tre artiklene og kappen viser hvordan fengselsbetjentene utførte operativt arbeid som en kroppsliggjort kompetanse gjennom aktiv tilstedeværelse i fengselsmiljøet ut ifra en bestemt orientering mot risiko og fare. Artiklene viser hvordan fengselsbetjenter ga mening til svake signaler via sansene som bidro til at de merket at «noe er galt», hvordan de stolte på sine egne kroppslige bedømmelser om sikkerhet og fare for å ta forholdsregler i et sosialt og skiftende fengselsmiljø, og hvordan vaktledere ‘skapte’ kapasitet i møte med ulike forstyrrelser gjennom tilpasninger av ressurser basert på lang fengselserfaring. Videre viser artiklene hvordan representasjoner av arbeid, inkludert sikkerhetsregler, bemanningsplaner og bygningsutforming på noen måter fremstod som lite passende for hvordan det operative arbeidet faktisk ble utført, eller i noen tilfeller for hvordan mange betjenter ønsket å utføre det, og slik reduserte betjentenes evne til å løse sikkerhetsproblemer. Avhandlingen bidrar til fengselsforskning ved å gi beskrivelser av sikkerhetsrelatert arbeid slik det utøves i vanlig drift, noe som gir et viktig supplement til overvekten av studier som søker årsaksforklaringer i etterkant av fengselsopprør. Videre gir avhandlingen tre hovedbidrag til sikkerhetsforskningen. Først, avhandlingen teoretiserer hvordan operativt arbeid utføres som en kroppsliggjort kompetanse og hvordan dette bidrar til folks sikkerhet gjennom spesialisert kunnskap2 utviklet gjennom erfaring. Gjennom dette kompletteres 'tynne’ rasjonaliserte forståelser av arbeid i både forskning, politikk og praksis, og bidrar til å komplettere et vanlig fokus på hvordan folk tenker for å løse sikkerhetsproblemer. Dernest gir avhandlingen empiriske beskrivelser fra etnografisk feltarbeid i en høysikkerhetskontekst, som er en ny setting innen sikkerhetsforskning hvor såkalt ‘safety’ og ‘security’ er koblet sammen. Slik utvides typen risikokilder fra teknologi og naturkrefter som tidligere har blitt studert, til å inkludere mennesker i en setting hvor arbeid utøves i nær kontakt med menneskene som assosieres med risiko. Til slutt, empiriske dybdebeskrivelser av arbeid involvert i den daglige ivaretakelsen av sikkerhet ‘på gulvet’ er viktig i et forskningsfelt hvor abstrakte teoretiske begreper og normativ, rasjonalistisk forskning har dominert. Disse beskrivelsene retter oppmerksomheten mot hvordan mangelfulle antagelser om operativt arbeid kan være innebygget i organisatoriske og materielle strukturer, og som utilsiktet kan forme situert praksis.publishedVersio
Sensing that Something is Wrong: On the Role of Senses in Sensemaking in Frontline Safety Work
No full textBased on an ethnography of work in a high-security prison, this article explores how safety practitioners develop specialised sensing skills through close engagement with their socio-material work environment and how they use these skills in constructing their understandings of what is going on in everyday work. The results make visible the potential role of the senses in how workers keep systems running, how they maintain safety in situations where quick reactions are needed and for the fast transition to more deliberate forms of sensemaking for early intervention. However, despite the importance prison officers ascribed to the use of the senses for their ability to work proactively, certain technologies seemed to reduce access to sensory inputs and thereby the ability to notice weak signals. This indicate challenges regarding embodied and tacit safety knowledge when more visible representations of safety are implemented. The article aims to contribute to a theoretical framework for understanding the role of senses in safety work through the concept of sensemaking as an embodied, socio-material process
Safety rules in a Norwegian high-security prison: The impact of social interaction between prisoners and officers
Get PDFThis article explores how prison officers carry out safety rules, drawing on ethnographic data from a Norwegian high-security prison. Taking prisoners’ status as a potential risk as the starting point, it analyses the ways in which social interaction between prison officers and prisoners affects how rules are implemented. Although several safety rules were complied with due to the highly rule-regulated work, the analysis highlight situations where social dynamics resulted in some disturbances to this compliance, when: (1) Situational human dynamics made rules inexpedient in specific situations, resulting in adaption and deviation; (2) Social strain in face-to-face interactions with prisoners made rules strenuous, leading to an avoidance tendency; (3) Human unpredictability made rules stabilising in uncertain situations and seemed to support compliance. Based on the results, it is argued for the importance of understanding and predicting social interaction when standardizing risk assessments through rules, where prison officers need to trade different kinds of considerations against others, rule compliance being only one of several considerations. Prison officers’ situational sensitivity to human dynamics is an important part of safety work in both normal operations and crises, as well as the prison can implement uncertainty-reducing rules in particularly uncertain cases. The study complements existing research on safety rules by providing an ethnographic approach to the real-time use of safety rules within a new context, making interactionist perspectives highly relevant. The possible intersection of the concepts of safety and security are also addressed.publishedVersio
Going Beyond Counting First Authors in Author Co-citation Analysis
Get PDFThe present study examines one of the fundamental aspects of author co-citation analysis (ACA) - the way co-citation
counts are defined. Co-citation counting provides the data on which all subsequent statistical analyses and mappings
are based, and we compare ACA results based on two different types of co-citation counting - the traditional type that
only counts the first one among a cited work's authors on the one hand and a non-traditional type that takes into
account the first 5 authors of a cited work on the other hand. Results indicate that the picture produced through this non-traditional author co-citation counting contains more coherent author groups and is therefore considerably clearer. However, this picture represents fewer specialties in the research field being studied than that produced through the traditional first-author co-citation counting when the same number of top-ranked authors is selected and analyzed. Reasons for these effects are discussed
Variations on the Author
Get PDF“Variations on the Author” discusses two of Eduardo Coutinho’s recent films (Um Dia na Vida, from 2010, and Últimas Conversas, posthumously released in 2015) and their contribution to the general question of documentary authorship. The director’s filmography is characterized by a consistent yet self-effacing form of authorial self-inscription: Coutinho often features as an interviewer that rather than express opinions propels discourses; an interviewer that is good at listening. This mode of self-inscription characterizes him as an author who is not expressive but who is nonetheless markedly present on the screen. In Um Dia na Vida, however, Coutinho is completely absent form the image, while Últimas Conversas, on the contrary, includes a confessional prologue that moves the director from the margins to the center of his films. This article examines the ways in which these works stand out in the filmography of a director who offers new insights into the notion of cinematic authorship
Appropriate Similarity Measures for Author Cocitation Analysis
Get PDFWe provide a number of new insights into the methodological discussion about author cocitation analysis. We first argue that the use of the Pearson correlation for measuring the similarity between authors’ cocitation profiles is not very satisfactory. We then discuss what kind of similarity measures may be used as an alternative to the Pearson correlation. We consider three similarity measures in particular. One is the well-known cosine. The other two similarity measures have not been used before in the bibliometric literature. Finally, we show by means of an example that our findings have a high practical relevance.information science;Pearson correlation;cosine;similarity measure;author cocitation analysis
- …
