Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA): Skriftserien / Oslo and Akershus University College of Applied Sciences
Not a member yet
519 research outputs found
Sort by
«Vi gjør mye, men kanskje ikke systematisk» : Om håndtering av rusutfordringer blant unge i barnevernsinstitusjoner i Barne- og familieetaten, Oslo Kommune
No full textOsloMet-storbyuniversitetet ved Institutt for sosialfag har, på oppdrag fra Barne- og familieetaten (BFE), gjennomført en studie av håndtering og omfang av rusbruk ved Barne- og familieetatens institusjoner. Studien bygger på et bredt datagrunnlag som består av registerdata, individuelle intervjuer og dokumentanalyser.
Vår hovedproblemstilling i forskningsoppdraget er: Hvilket omfang har rusbruken ved Barne- og familieetatens institusjoner og hvordan håndteres bruken når den avdekkes?
Tidligere forskning viser at unge i barnevernsinstitusjoner ofte har sammensatte utfordringer. Rundt tre av fire har minst én psykisk lidelse med tilknytningsproblemer, atferdsvansker eller rusproblematikk. Disse belastningene kan komme til uttrykk gjennom nedstemthet, utagering og sinne. De sammensatte utfordringene innebærer at ansatte må ha kompetanse innen flere områder, inkludert hensiktsmessige tilnærminger til rusrelatert problematikk.
Rusproblematikk i en storbykontekst fremstår som særlig kompleks, og ungdom fra Oslo rapporterer høyere bruk av rusmidler enn ungdom ellers i landet. Rusrelaterte utfordringer og avhengighet er sammensatt av biologiske, psykologiske, sosiale og økonomiske forhold. Dette fordrer tverrfaglig og forpliktende samarbeid mellom ulike aktører og tjenester for å forebygge, gi omsorg og motivere til liv uten skadelig rus.
Barnevernsinstitusjonenes muligheter til å yte omsorg og støtte tilpasset det enkelte barns behov avhenger av systemiske, organisatoriske og relasjonelle forhold. Forskning og erfaring understreker behovet for å styrke ruskompetansen i møte med unge, både for å forebygge alvorlige rusproblemer og for å sikre at institusjonene kan håndtere og tilby hensiktsmessig hjelp til unge som bruker rusmidler.
For å besvare problemstillingen og bidra med ny kunnskap har vi brukt følgende metodiske fremgangsmåter: individuelle intervjuer med ansatte ved BFE-institusjoner og i bydelsbarnevernet i Oslo, analyser av registerdata fra barnevernet for perioden 1994–2022 og dokumentanalyse av institusjonell praksis i et nordisk perspektiv.
Undersøkelsens hovedkonklusjon er:
Sannsynligheten for at ungdom som bor i barnevernsinstitusjoner blir eksponert for rusmidler er høy. Dette fremgår tydelig av dokumentanalysen av nordisk litteratur og av funn fra register- og intervjustudiene, som viser samme tendens for ungdom i BFE- institusjoner. Som tittelen på rapporten antyder, Vi gjør mye, men kanskje ikke systematisk, er det behov for mer systematikk i det rusfaglige arbeidet ved BFE- institusjonene.
Overordnet peker våre hovedkonklusjoner på behov for utvikling på to områder knyttet til å systematisere og styrke kvaliteten i det rusfaglige arbeidet i BFE-institusjoner. Anbefalingene gjelder etablering av arenaer for å øke rusfaglig kompetanse, og innføring av strukturer for regelmessig ruskartlegging ved inntak, samt jevnlig evaluering og justering av ungdommens tilbud underveis i oppholdet.
Våre anbefalinger for videreutviklingen av det rusfaglige arbeidet er:
Basert på funn fra forskningsoppdraget har vi utarbeidet syv anbefalinger som understreker behovet for individuelle og lokale tilpasning av tilnærminger i møte med rusutfordringer blant unge i BFE- institusjoner. Undersøkelsen viser at ansatte i BFE-institusjoner møter sammensatte faglige og etiske dilemmaer knyttet til rus uten faste arenaer for refleksjon. Dette utfordrer kvaliteten på vurderinger og håndtering av rusrelaterte utfordringer og situasjoner. Vi anbefaler derfor å innføre regelmessig, strukturert saksveiledning basert på 6-trinnsmodellen for etisk refleksjon, og å involvere ungdom der det er mulig for å styrke vurderinger, medvirkning og kvalitet.
Videre viser analysene at rus i liten grad kartlegges systematisk før og under opphold i BFE institusjoner. Konklusjonen er at dette svekker institusjonenes innsikt i ungdommenes rusutfordringer og behov for oppfølging. Vi anbefaler å innføre systematisk og regelmessig ruskartlegging ved inntak og gjennom hele oppholdet, for eksempel ved å ta i bruk kartleggingsverktøyet UngDOK, slik at oppfølging og institusjonsforløp kan tilpasses den enkelte ungdom.
Undersøkelsen viser også at institusjonsansatte i BFE mangler et verktøy som kan binde sammen kartlegging og miljøterapeutisk arbeid. Konklusjonen er at manglende kopling mellom kartlegging og miljøterapeutisk arbeid svekker den rusfaglige kompetansen og arbeidet. Vi anbefaler derfor å tilpasse og innpasse UngDOK i de tre interne fagmodellene – SEM, TEM og FBM – slik at kartlegging og oppfølging av rus blir en gjennomgående og strukturert del institusjonsoppholdet.
Undersøkelsen viser at ansatte og samarbeidspartnere har begrenset oversikt over relevante tjenester, tiltak og kompetansemiljøer for ungdom med rusutfordringer. Hovedkonklusjonen er at mangelen på oversikt reduserer muligheten til å tilby hensiktsmessig hjelp og tilbud til enkeltungdom. Vi anbefaler å etablere en interaktiv nettportal, utviklet i samarbeid med Brukerrådet, som samler og oppdaterer informasjon om kommunale, statlige, frivillige og ideelle tilbud, ressurser og kompetansemiljøer.
Videre viser undersøkelsen at flere BFE institusjoner har bygningsmessige forhold som utfordrer trygghet, oversikt, skjerming og håndtering av tvangssituasjoner. Hovedkonklusjonen er at fysisk utforming i noen tilfeller hindrer forsvarlig arbeid i rusrelaterte episoder. Vi anbefaler å gjennomføre en systematisk gjennomgang av institusjonenes utforming med vekt på trygghet og sikkerhet, og å bruke resultatene aktivt i videre utvikling og tilpasning av bygningsmassen og institusjonstilbudet.
Undersøkelsen viser også at nulltoleranse og dagens praksis rundt rus skaper barrierer for åpen dialog mellom ungdom og ansatte. Hovedkonklusjonen er at dette kan hindre tidlig identifisering av rusutfordringer og konstruktiv oppfølging. Vi anbefaler derfor å utvikle og innpasse skadereduserende tilnærminger som del av de tre etablerte fagmodellene, og å ta opp opplevde barrierer eksplisitt i rusrelatert saksveiledning for å styrke åpenhet og dialog.
Til slutt viser funnene at ungdommenes medvirkning i utvikling av rusfaglig praksis i BFE institusjonene er begrenset. Hovedkonklusjonen er at viktige brukerperspektiver ikke i tilstrekkelig grad påvirker utforming av tiltak og tilnærminger. Vi anbefaler derfor å bruke Brukerrådet aktivt som rådgivende organ i utvikling og justering av rusrelaterte miljøterapeutiske tilnærminger og strukturer, gjennom jevnlige møter og systematisk involvering på vegne av beboerne.
Metodiske fremgangsmåter for våre analyser:
Datagrunnlaget for oppdragsprosjektet er basert på tre metodiske fremgangsmåter, hvor registerdata, kvalitative intervjuer og dokumentanalyser inngår som empiri.
Vi har valgt et bredt spekter av fremgangsmåter, som også styrker kvaliteten i det empiriske grunnlaget i dette forskningsprosjektet.
Mangfoldet i metoder har bidratt til et rikt material som har vært nyttig fordi det har gitt innsikt i flere perspektiver og tilnærminger når det gjelder ungdom og rusutfordringer nasjonalt og internasjonalt og i en barnevernsfaglig kontekst. Dette har bidratt til å styrke troverdighet og pålitelighet i forskningsprosjektet.
Registerdata som benyttes i dette prosjektet omfatter alle personer født mellom 1982 og 2009 i Norge, samt deres foreldre, for å sikre at individene er i relevant alder (12–18 år) for institusjonstiltak i observasjonsperioden vi har informasjon om barnevernstiltak (1994 – 2022), saksgrunnlag i barnevernet (1994/2013 – 2022) og siktelser for rusrelatert kriminalitet i perioden (2022 – 2022).
Den kvalitative delen av materialet består av til sammen 59 individuelle intervjuer med ledere og ansatte i BFE- institusjoner og ansatte og ledere i barnevernstjenestene i 7 bydeler.
Dokumentanalyse baserer på dokumenter knyttet til erfaringer og praksiser i møte med rusrelatert problematikk på barnevernsinstitusjoner i Norden (25), samt supplerende dokumenter om rusrelaterte utfordringer blant ungdom generelt (53).
Vi har redegjort for svakheter og styrker ved datagrunnlaget, samt forskningsetiske betraktninger og hensyn i forskningsprosessen.
Analyser av intervjuer med informanter i BFE- institusjoner viser:
Analysene av informantene rekruttert fra BFE- institusjonene viser til flere utfordringer knyttet til ungdom som ruser seg jevnlig eller daglig mens de bor i BFE- institusjonene. Utfordringene er ifølge informantene knyttet til ansattes kompetanse og kunnskap til å følge opp ungdommenes rusutfordringer i det daglige miljøterapeutiske arbeidet. Nulltoleranse er utgangspunktet for vurderingene og inngripende tiltak dominerer som håndteringspraksis. Informantene vektlegger behovet for å utvikle miljøterapeutiske tilnærminger som også har søkelys på funksjonene og skadevirkningene av jevnlig rusbruk blant unge. Analysene av informantene viser at det også er behov for mer informasjonsflyt og oversikt over aktuelle lokalbaserte tjenester og tiltak som kan være aktuelle for ungdommer med rusutfordringer.
Oppsummert så viser analysene at:
Kartleggingen av rus som gjøres i BFE, viser at ungdommene har erfaringer med rus før inntak.
Informantene vektlegger at ruserfaringene ofte kan være mer alvorlig enn det som kommer frem i henvisningsskjemaene før inntak.
Det gjennomføres ikke systematiske ruskartlegginger utover standardisert forløp i løpet av institusjonsoppholdet.
Cannabis og alkohol fremstår som de mest brukte rusmidlene blant ungdommene ifølge informantene.
Nulltoleranse for bruk og besittelse av rusmidler i institusjonene oppgis av informantene som utgangspunktet for håndteringen av rus i BFE- institusjonene.
Rus avdekkes på bakgrunn av mistanke basert på tegn og symptomer, som ifølge informantene knyttes til endring i atferd.
Konsekvensene av rusbruk i institusjonene håndheves ifølge informantene gjennom inngripende tiltak.
Informantene vektlegger mer søkelys på miljøterapeutiske tilnærminger rettet mot rusens funksjon og skadevirkningene i oppfølging av ungdommer som ruser seg jevnlig.
Informantene uttrykker behov for styrket kompetanse og oversikt over tjenester og tiltak som kan sikre oppfølging av ungdom med rusrelaterte utfordringer, utover det som tilbys av barne- og ungdomspsykiatrien (Bup).
Analysene av intervjuer med informanter i bydelsbarnevernet viser:
Analysene av intervjuene med informanter fra bydelsbarnevernet viser at det gjøres ikke systematiske ruskartlegginger av ungdommer før henvisning til BFE. Informasjonen om ungdommenes bruk av rusmidler er i stor grad avhengig av tillit til ungdommene, samt opplysninger fra eksterne aktører som politi, ruskonsulenter og andre som har tett kontakt med ungdommene i bydelene.
Oppsummert viser analysene at:
Økonomiske rammer, ungdommenes motivasjon og usikkerhet knyttet til effekten av BFE-opphold inngår ofte i analysene som ligger til grunn for institusjonstiltak og plassering av ungdom i BFE-institusjoner.
Henvisning til BFE-institusjoner for ungdom med rusproblematikk skjer ofte på bakgrunn av sammensatte forhold som skolefravær, vold, truende atferd og omfattende kontakt med politiet.
Ifølge informantene omhandler vurderingene av rus blant unge i bydelene om komplekse utfordringer, ofte relatert til skolefravær, kriminalitet og vold.
Erfaringene med håndteringspraksis i BFE- institusjonene viser at for lite og for mye bruk av inngripende tiltak kan ifølge informantene ha uheldige konsekvenser for endringspotensialet til ungdommene som har rusutfordringer.
Tid til å utvikle betydningsfulle relasjoner mellom ansatte og ungdom er ifølge informantene viktige forhold som kan bidra til endring og hindre at opphold i BFE-institusjoner blir oppbevaring.
Analysene av registerdata viser at:
Basert på kjennetegn ved ungdommenes atferd, foreldre og barnevernssaken, viser analysene at det høy risiko for alvorlig rusbruk hos ungdommene i forkant av første institusjonsopphold.
En klar tendens til at barnevernstjenestene i Oslo avdekker rus tidligere hos ungdom født rundt 2000 og senere, enn hva tilfellet var for kohorter født på 1980- og 1990-tallet.
Få ungdommer i institusjon har imidlertid undersøkelsessak igangsatt av barnevernstjenesten relatert til rus, verken i forkant av eller underveis i institusjonsoppholdet.
Etter innføring av ny kategori i fagsystemene fra 2013-2014, der intensjonen var å synliggjøre barnets psykiske utfordringer og helsebehov, ser vi at andelen ungdom i institusjon der dette saksgrunnlaget er registrert har økt markant.
Underanalyse av gruppen som er registrert med rus av barnevernet eller politi viser at en av tre er registrert med alvorlig rusbruk i forkant av institusjon.
Sammenlignet med ungdom i Norge generelt, har ungdom som bor i barnevernsinstitusjon i Oslo svært høy risiko for å delta i rusrelatert kriminalitet - enten i forkant, underveis eller i etterkant av institusjonsoppholdet.
Det er en klar tendens til at ungdom i institusjon de siste årene i større grad debuterer med rusrelatert kriminalitet i forkant av første institusjonsopphold sammenlignet med ungdom i institusjon for om lag 10 år siden.
Analysene av hensiktsmessige håndteringspraksiser i et nordisk perspektiv viser:
Det mangler entydig kunnskap om at én miljøterapeutisk modell er mer virkningsfull enn andre ved rusrelaterte utfordringer blant unge. Hensiktsmessig praksis kombinerer systematiske og strukturerte tilnærminger for å fremme kvalitet og likebehandling, samtidig som individuelle og lokale tilpasninger ivaretas.
Anvendte praksiser for Kartlegging og avdekking omfatter systematisk bruk av strukturerte kartleggingsverktøy. Hensiktsmessig praksis innebærer å identifisere rusproblematikk eller risiko for problemutvikling, og for å prioritere, planlegge og utvikle institusjonstilbudet basert på ungdommenes behov.
Anvendte praksiser for Begrensning og skjerming omfatter kontrolltiltak, rutiner og regler som brukes for å skjerme ungdom fra rusmidler og tilrettelegge for trygge omgivelser. Hensiktsmessig praksis reduserer bruken av inngripende tiltak ved å utvikle alternativer og anvende et skadereduserende perspektiv.
Anvendte praksiser for Forebygging og behandling omfatter tiltak som brukes til å hindre utvikling av rusproblemer eller behandle eksisterende utfordringer. Hensiktsmessige praksiser kombinerer ulike tilnærminger basert på individuelle og lokale behov og ressurser.
Ansattes og tjenestens syn på nulltoleranse dominerer, samtidig er det motstridende problemforståelser mellom ansatte og ungdom. Hensiktsmessig praksis forutsetter etablerte arenaer der ungdom kan formidle sine perspektiver, og ansatte kan reflektere systematisk og etisk over rusrelaterte episoder og tiltak.
Ungdommene har ofte sammensatte utfordringer, inkludert psykisk helse, rus og kriminalitet, og det mangler enhetlige tilnærminger til håndtering av disse. Hensiktsmessig praksis omfatter differensierte og integrerte tjenester som samarbeider på tvers av sektorer og tilpasser seg individ- og hjemmemiljøet.
Det mangler en samlet og strukturert tilnærming i den enkelte tjeneste. Hensiktsmessige praksiser omfatter helhetlige og koordinerte tilnærminger som sikrer bedre samarbeid mellom tjenester og sektorer.
Ungdommenes erfaringer og perspektiver
Ungdom opplever begrenset informasjon og involvering i beslutningsprosesser, og ansattes perspektiver får forrang fremfor ungdommenes egne. Hensiktsmessig praksis styrker medvirkning gjennom tydelig og forståelig informasjon om rettigheter, muligheter og beslutningsprosesser.
Ungdommene opplever hyppig utskifting av omsorgspersonell og usikkerhet om oppfølging etter institusjonsopphold. Hensiktsmessig praksis etablerer etterverns- og oppfølgingstilbud og tilrettelegger for at ungdommer kan utvikle tilhørighet til hjemmemiljøet underveis i oppholdet.
Åpenhet og dialog om rusrelaterte utfordringer begrenses av institusjonenes nulltoleranse-innstilling til rusmidler. Hensiktsmessig praksis anvender et skadereduserende perspektiv som tilrettelegger for åpen dialog med lavere risiko for negative konsekvenser
"At last my heart\u27s an open door": Hemmelige forelskelser, lengsler, løgn, kjærlighet - nedturer og oppturer = LIVET
No full textThis is Juliet Spencer’s story – a woman’s life spanning 80 years. After five decades in Norway, she returns to her native Australia for six weeks. Her goal is not only to reconnect with family and friends but to speak uninterrupted English. Having moved to Norway as a newlywed in 1971, Juliet—now a widow and mother to a bilingual daughter—longs to reclaim the linguistic and literary finesse she once possessed. The journey stirs memories and reflections on identity, belonging, and cultural assimilation.
The narrative unfolds in two parts, with 20 chapters and an epilogue. It traces Juliet’s path from a childhood marked by World War II fears in the Pacific, through adolescence shaped by loss, to a life filled with roles: daughter, sister, student, wife, mother, researcher, author, and retiree. She explores themes of body, soul, sensuality, faith and doubt, ambition and disappointment. Music, a lifelong companion, gives each chapter its song title.
Deeply personal yet universally relevant, the story resonates with those working with human lives and crises. It concludes in Britain, where Juliet uncovers her roots and envisions her life as a vibrant tapestry—woven with light and dark threads, bound by love, meaning, and a profound “sense of coherence” (Antonovsky, 1979).
Dette er Juliet Spencers fortelling – en kvinnes liv gjennom 80 år. Etter 50 år i Norge reiser hun tilbake til sitt opprinnelsesland, Australia, for seks uker. Målet er ikke bare å møte familie og venner, men å snakke engelsk uavbrutt. Som nygift flyttet hun til Norge i 1971, og nå – som enke og mor til en tospråklig datter – ønsker hun å gjenvinne språklige og litterære finesser hun en gang behersket. Reisen vekker minner og refleksjoner om identitet, tilhørighet og kulturforskjeller.
Fortellingen består av to deler med til sammen 20 kapitler og en epilog. Den følger Juliet fra barndom under krigen i Stillehavet, gjennom ungdomstid preget av tap, til et liv med roller som datter, søster, student, kone, mor, forsker, forfatter og pensjonist. Hun deler tanker om kropp, sjel, sensualitet, tro og tvil, ambisjoner og skuffelser. Musikk, en livslang støtte, gir hvert kapittel sin sangtittel.
Historien er personlig, men har overføringsverdi for dem som arbeider med menneskers liv og kriser. Den avsluttes i Storbritannia, der Juliet oppdager sine røtter og ser sitt liv som et fargerikt gobelin – en helhet av lys og mørke toner, bundet sammen av kjærlighet, mening og «opplevelse av sammenheng» (Antonovsky, 1979).
 
Utvikling av Åpen dialog som tilnærming i offentlige psykiske helsetjenester: Erfaringer fra en norsk kontekst
No full textThis doctoral thesis is part of a larger research project, "Open dialogue in network meetings", where the purpose was to train clinicians in the dialogue-based approach Open dialogue, and then to examine the experiences with the development of this approach in public mental health services in a Norwegian context. The study has a longitudinal, exploratory and participatory design, making use of quantitative and qualitative methods. Four hospital departments within the mental health care division at Akershus University Hospital, and to units in the primary health care service have participated in the study. A total of 42 clinicians and user- and relative representatives carried out a training program in Open dialogue. Clinicians who participated in the training program, or had other relevant training within the approach, were invited to further participation where the aim was to develop Open Dialogue in participating units. Forthy-three clinicians and 353 network meeting participants were included in the study. Data collection was done using semi-structured questionnaires and focus group interviews. Quantitative data was performed by use of descriptive analysis in SPSS. Qualitative data was analyzed by use of Reflexive Thematic Analysis. The study\u27s main findings point to: (i) various promoters and hinders in the development of Open dialogue, such as personal and organizational challenges and an extended collaboration with colleagues and families, (ii) the clinicians\u27 professional and personal learning and development processes, (iii), and the network meeting participants\u27 excitement about participating in network meetings where they described being understood, respected and accepted, and were allowed to talk about what was important to them. The study\u27s main findings are discussed through four related themes: (i) the clinicians\u27 learning and development processes, (ii) collaborative dialogues, (iii) organizational preparedness, and (iv) from monologues to dialogues – changing view of man? The study provides implications for practice. It shows that Open Dialogue as an approach contributes to a change in the basic understanding of treatment and encouraging equal collaboration between patients, their social networks and professionals who help to humanize mental health work and promote the individual\u27s right of self-determination. The study confirms previous research which shows that Open dialogue can help to promote a form of collaboration within mental health work that supports patients and the social network\u27s different and unique perspectives and resources in treatment.Denne doktorgradsavhandlingen er en del av et større forskningsprosjekt, ”Åpen dialog i nettverksmøter”, der formålet var å lære opp klinikere i den dialogbaserte tilnærmingen Åpen dialog, for deretter å undersøke erfaringene med utviklingen av denne tilnærmingen i offentlige helsetjenester i en norsk kontekst. Studien har et longitudinelt, eksplorativt og deltakende design, og gjør bruk av kvantitative og kvalitative metoder. Fire sykehusavdelinger innen divisjon for psykisk helsevern ved Akershus universitetssykehus, og to enheter i primærhelsetjenesten har deltatt i studien. Til sammen 42 klinikere og to bruker og pårørenderepresentanter gjennomførte et opplæringsprogram innen Åpen dialog. Klinikere som deltok i opplæringsprogrammet, eller hadde annen relevant opplæring innen tilnærmingen, ble invitert til videre deltakelse der målet var å utvikle Åpen dialog i deltakende enheter. I alt 43 klinikere og 353 nettverksmøtedeltakere ble inkludert i studien. Datainnsamling ble gjort ved bruk semistrukturerte spørreskjemaer og fokusgruppeintervjuer. Analyser av kvantitative data ble gjennomført ved bruk av deskriptive analyser i SPSS. Analyser av kvalitative data ble gjennomført ved bruk av Refleksiv Tematisk Analyse. Studiens hovedfunn peker på: (i) ulike fremmere og hemmere i utviklingen av Åpen dialog, så som personlige og organisatoriske utfordringer og et utvidet samarbeid med kollegaer og familier, (ii) klinikernes faglige og personlige lærings- og utviklingsprosesser, (iii), og nettverksmøtedeltakernes begeistring med å delta i nettverksmøter der de opplevde seg forstått, respektert og akseptert, og fikk snakke om det som var viktig for dem. Studiens hovedfunn diskuteres gjennom fire relaterte temaer: (i) klinikernes lærings- og utviklingsprosesser, (ii) samarbeidende dialoger, (iii) organisatorisk forberedthet, og (iv) fra monologer til dialoger – menneskesyn i endring? Studien gir implikasjoner for praksis. Den viser at Åpen dialog som tilnærming bidrar til en endring i grunnlagsforståelsen av behandling og et mer likeverdig samarbeid mellom pasienter, deres sosiale nettverk og fagfolk som er med på å humanisere psykisk helsearbeid og fremme individets selvbestemmelsesrett. Studien bekrefter tidligere forskning som viser at Åpen dialog kan bidra til å fremme en samarbeidsform innen psykisk helsearbeid som understøtter pasienters og det sosiale nettverks ulike og unike perspektiver og ressurser i behandling
Kritisk tenkning i arbeid med bærekraftstemaer på barnetrinnet: Teoretiske og empiriske forståelser gjennom et designbasert forskningsprosjekt
No full textCritical thinking has a rich history and occupies a central position in debates concerning education. In 2020, critical thinking gained a central position in the Norwegian curriculum (LK20) and it lies as a fundament for teaching and assessment across all subjects and grade levels. Concurrently, sustainable development also gained a central position in LK20, as one of three cross curricular topics. The curriculum revision, coupled with limited research on critical thinking in primary education, prompted the research project called Critical thinking in primary school (KriT) in 2020. KriT is a design-based research project (DBR), that followed 16 teachers and their students at two urban primary schools for one and a half year. Throughout three iterative cycles, teachers and researchers collaborated to develop lessons aimed at enhancing students’ critical thinking. In this qualitative dissertation, I use a selection of the KriT project’s data corpus to address the following research questions: 1. How do primary school teachers develop understandings of critical thinking through participation in a DBR-project? 2. How can critical thinking about sustainability issues be enhanced in primary education? 3. How can various theoretical positions provide insights into teachers’ possibilities to facilitate critical thinking in environmental and sustainability education (ESE)? I answer the questions through the extended abstract and four articles: teacher interviews about critical thinking (article 1 and 3), teachers’ facilitation of critical thinking in whole-class conversations about sustainability issues (article 2) and a theoretical discussion about critical thinking in ESE (article 4). Collectively, the articles provide insights into teachers’ understanding of critical thinking across three phases: teacher interviews at the initiation of the project, their classroom practices across three iterative cycles, and teacher interviews at the conclusion of the project. The theoretical contribution of the dissertation is primarily four conceptualisations of ‘critical thinking’ and their relation to selected positions in ESE. These four conceptualisations are derived from research literature on the subject and are in the dissertation given the following terms: the logic-analytical line, critical pedagogy, criticality, and critical openness. In article 4 and the extended abstract, I further develop and adapt these conceptualisations within the context of ESE at the primary school level. Based on these conceptualisations, I advocate for a model of critical thinking in ESE that examines the conceptualisations in relation to each other and to four positions within critical ESE. The positions included are the pluralistic approach, wild pedagogies, dark pedagogy, and pyropedagogies, because they are pertinent in Nordic educational discussions on ESE. The model also represents a methodological contribution of the dissertation, as it provides a foundation for analysing the results of the empirical articles. The analysis of the empirical articles shows that the understanding of critical thinking among the teachers in the KriT project is predominantly aligned with criticality and the logic-analytical line. That implies that the conceptualisations of critical thinking that are promoted as beneficial within critical ESE do not have a strong anchoring in the teachers’ understanding, which can impact teachers’ and students’ work with critical perspectives regarding sustainability issues. Article 1, an interview study from the beginning of the project, points out that teachers comprehend critical thinking as cognitive skills with an emphasis on dialogic perspectives. The article also indicates that, collectively, teachers understand critical thinking in various ways, although individually, each teacher has a limited comprehension. In the concluding interviews, which form the data corpus in article 3, the teachers claim that they have gained a deeper understanding of how to facilitate critical thinking in the classroom. The analysis demonstrates that the teachers’ understanding became more nuanced towards the end of the project compared to the beginning. In article 2 I investigate teachers’ practice by exploring how various epistemological levels in wholeclass dialogues about sustainability issues support students’ emerging critical thinking. The article provides more examples of students’ emergent critical thinking in the last cycle as opposed to the first two, indicating development. Furthermore, the article underscores that to enhance critical thinking in whole-class conversations, the teacher must employ specific ‘teacher moves’, including the teacher supporting and challenging students by asking them to elaborate and justify their thoughts, combining objective and subjective knowledge in dialogues, creating space for alternative solutions, and developing an exploratory classroom discourse where students’ statements are utilised to examine sustainability issues. Overall, the dissertation underscores the need for teachers to acquire knowledge about various conceptualisations of critical thinking and how these conceptualisations can be used when working with sustainability issues in primary education. At the same time, the dissertation reveals that teachers develop their understandings through the KriT project, which suggests that participation in research projects can enhance teachers’ comprehension and development regarding critical thinking in ESE.Kritisk tenkning som begrep har en rik historie og er sentralt i debatter om utdanning. I 2020 fikk kritisk tenkning en sentral plass i den norske læreplanen (LK20), og begrepet ligger nå som fundament for undervisning og vurdering på alle trinn og i alle fag. I LK20 fikk også bærekraftig utvikling en sterk posisjon som ett av tre tverrfaglige tema. Revideringa av læreplanen, samt begrenset forskning på kritisk tenkning i barneskolen, er bakgrunnen for at forskningsprosjektet Kritisk tenkning i barneskolen (KriT) ble startet i 2020. KriT er et design-basert forskningsprosjekt (heretter: DBR etter design-based research), som fulgte 16 lærere og deres elever på to urbane barneskoler i ett og et halvt år. Gjennom tre iterative sykluser samarbeidet lærere og forskere om å utvikle undervisningsopplegg med mål om å fremme elevers kritiske tenkning. I denne kvalitative avhandlinga bruker jeg et utvalg av datamaterialet i KriT for å svare på følgende forskningsspørsmål: 1. Hvordan utvikler barnetrinnslærere forståelse av kritisk tenkning gjennom deltakelse i et DBR-prosjekt? 2. Hvordan kan kritisk tenkning fremmes i arbeid med bærekraftstemaer på barnetrinnet? 3. Hvordan kan ulike teoretiske posisjoner gi innsikt i læreres muligheter for å arbeide med kritisk tenkning i miljø- og bærekraftsutdanning på barnetrinnet? Spørsmålene besvares gjennom kappeteksten og fire artikler: Lærerintervjuer om kritisk tenkning (artikkel 1 og 3), læreres fasilitering for kritisk tenkning i helklassesamtaler om bærekraftstemaer (artikkel 2) og en teoretisk diskusjon om kritisk tenkning i miljø- og bærekraftsutdanning (artikkel 4). Samlet sett gir artiklene innblikk i læreres forståelse av kritisk tenkning i tre faser: Lærerintervjuer i initieringen av prosjektet, deres klasseromspraksis i tre sykluser og lærerintervjuer på slutten av prosjektperioden. Det teoretiske bidraget i avhandlinga er fortrinnsvis knyttet til fire konseptualiseringer av begrepet kritisk tenkning, og disses relasjon til utvalgte posisjoner i miljø- og bærekraftsutdanning. De fire konseptualiseringene av kritisk tenkning er hentet fra forskningslitteraturen, og er i avhandlinga gitt følgende norske termer: Den logisk-analytiske retninga, kritisk pedagogikk, kritikalitet og kritisk åpenhet. I artikkel 4 og kappeteksten videreutvikler og tilpasser jeg konseptualiseringene innenfor miljø- og bærekraftsutdanning på barnetrinnet. Med utgangspunkt i konseptualiseringene fremmer jeg en modell for kritisk tenkning i miljø- og bærekraftsutdanning, som ser konseptualiseringene i forhold til hverandre og fire posisjoner innenfor kritisk miljø- og bærekraftsutdanning. Posisjonene som er inkludert, er i min oversettelse den pluralistiske tilnærminga, vill pedagogikk, dunkel pedagogikk og pyropedagogikk, fordi de på ulike måter er fremme i nordiske diskusjoner om miljø- og bærekraftsutdanning. Modellen representerer det metodologiske bidraget i avhandlinga, ettersom den brukes for å analysere resultatene i de empiriske artiklene. Analysen av de empiriske artiklene viser at lærernes forståelse har et tyngdepunkt i kritikalitet og den logisk-analytiske retninga, med noen få perspektiver fra kritisk pedagogikk. Det innebærer at formene for kritisk tenkning som fremmes som fordelaktige innenfor kritisk miljø- og bærekraftsutdanning ikke har en sterk forankring i lærernes forståelse, noe som kan få implikasjoner for hvordan kritiske perspektiver på bærekraftstemaer blir arbeidet med på barnetrinnet. Artikkel 1, som er en intervjustudie med lærerne i oppstarten av prosjektet, viser at lærerne forstår kritisk tenkning som kognitive ferdigheter med vekt på dialogiske perspektiver. Artikkelen viser også at lærerne samlet sett forstår kritisk tenkning på mange ulike måter, men at hver enkelt lærer har en begrenset forståelse. I de avsluttende intervjuene, som er datagrunnlaget i artikkel 3, hevder lærerne at de har fått økt forståelse for hvordan de kan jobbe med kritisk tenkning i klasserommet. Analysen viser at forståelsen til lærerne er mer nyansert mot slutten av prosjektet enn i starten. I artikkel 2 utforskes lærernes praksis. Artikkelen ser på kritisk tenkning i pluralistiske helklassesamtaler om bærekraftstemaer, ved å undersøke hvordan ulike epistemologiske nivå støtter elevers begynnende kritiske tenkning. I artikkelen er det flere eksempler på elevers begynnende kritiske tenkning i den siste syklusen kontra de to første, noe som indikerer en utvikling. Videre viser artikkelen at å fremme kritisk tenkning i helklassesamtaler krever at læreren tar spesifikke grep i samtalene. Samtaledidaktiske grep som bidrar til å fremme kritisk tenkning er blant annet at læreren støtter og utfordrer elevene ved å be dem utdype og begrunne, at læreren kombinerer objektiv og subjektiv kunnskap i samtalene, skaper rom for alternative løsninger, samt utvikler en utforskende klasseromsdiskurs der elevenes utsagn brukes for å granske bærekraftstemaer. Samlet sett viser avhandlinga at lærere trenger kunnskap om ulike konseptualiseringer av kritisk tenkning, og hvordan konseptualiseringene kan tas inn i arbeid med bærekraftstemaer på barnetrinnet. Samtidig viser avhandlinga at lærerne utvikler sin forståelse gjennom KriTprosjektet, noe som kan tyde på at deltakelse i forskningsprosjekter øker læreres forståelse og utvikling om kritisk tenkning i arbeid med bærekraftstemaer
Social technologies and social relationships: The moral implications of using technologies to stay connected
No full textIn this thesis, I discuss moral issues that arise when social relationships intersect with social technologies. Drawing on a wide range of perspectives from philosophy, ethics, and empirical observations, I identify and address three key issues in contemporary technology ethics. In the first article, I discuss the nature and value of “remote collegial relationships”, meaning relationships between colleagues who only interact on social media. I argue that we do not have a clear philosophical understanding of what such relationships are, and even less about what will happen to them as people begin to work remotely. By drawing on the literature on friendship, collegial relationships, and so-called “online friendship”, I provide an original account of what collegial relationships are and claim that remote work will negatively impact what I call “collegial friendships”. In the second article, I discuss the moral implications of Personal AI, a type of AI companion engineered to replicate the emotional attitudes of the user. I distinguish Personal AI from other types of AI companions and argue that it generates unique moral issues related to the role of emotions in companionships. Specifically, I argue that the emotional mirroring of Personal AI leads to what I call “emotional bubbles”, which are problematic because they undermine the way moral values – in particular shared moral values – are disclosed by our emotions. In the third article, I use the emergence of surveillance culture – a culture where people observe one another without consent – as a starting point for interrogating received conceptions about the value of privacy. Two common views suggest that privacy is valuable because it is necessary for autonomy and diverse social relationships, yet, this does not appear to hold true for those who participate in surveillance culture. I argue that these common views fail because they do not consider the relevance of abuse concerns for explaining why privacy is a condition for autonomy and diverse social relationships. The articles are written in an accessible language meant to appeal to both philosophers and non-philosophers.I denne avhandlingen diskuterer jeg problemstillinger som oppstår i krysningen mellom sosiale relasjoner og sosiale teknologier. Med utgangspunkt i et bredt spekter av perspektiver fra filosofi, etikk, og empiriske observasjoner identifiserer og adresserer jeg tre viktige spørsmål i dagens teknologietikk. I den første artikkelen diskuterer jeg naturen og verdien av avstandsbaserte kollegiale relasjoner, relasjoner hvor kolleger bare kan samhandle på sosiale medier. Jeg argumenterer for at vi ikke har en klar filosofisk forståelse av hva slike relasjoner er, og enda mindre om hva som vil skje med dem når folk velger å jobbe hjemmefra. Med utgangspunkt i litteraturen om kollegiale relasjoner, vennskap, og såkalte «nettvennskap» gir jeg en ny forklaring av hva kollegiale relasjoner er og hevder at avstandsarbeid vil ha en negativ effekt på det jeg kaller «kollegialt vennskap». I den andre artikkelen diskuterer jeg de moralske implikasjonene av Personlig KI (Personal AI), en type KI-partner som er designet for å speile de emosjonelle holdningene til brukeren. Jeg skiller Personlig KI fra andre KI-partnere og argumenterer for at den gir opphav til unike moralske spørsmål knyttet til rollen til følelser i partnerskap. Spesifikt argumenterer jeg for at den emosjonelle speilingen til Personlig KI fører til det jeg kaller «emosjonelle bobler», som er problematiske fordi de undergraver måten moralske verdier, spesielt delte moralske verdier, knyttes til følelser. I den tredje artikkelen tar jeg utgangspunkt i overvåkningskultur – en kultur hvor folk innhenter informasjons om hverandre uten samtykke – for å undersøke andre filosofers syn på hvorfor personvern er verdifullt. To vanlige syn er at personvern er nødvendig for autonomi og mangfoldige sosiale relasjoner, men paradoksalt nok ser ikke dette ut til å gjelde for folk som deltar i overvåkningskultur. Jeg argumenterer for at der disse synene tar feil er at de ikke tar høyde for at skadepotensiale er en del av forklaringen på hvorfor personvern er nødvendig for autonomi og blomstrende sosiale relasjoner. Artiklene er skrevet i et tilgjengelig språk som er ment å gjøre dem interessante for både filosofer og ikke-filosofer
Pedagogical reorientation and qualitative self-transformation. Teachers’ and students’ experiences with physical education informed by the Practising Model
No full textThe focus of this thesis is teaching and learning in Norwegian lower secondary school Physical Education (PE), which is informed by a pedagogical model known as the Practising Model. The overall aim of this study is to broaden our understanding of the phenomenon of practising in PE. To accomplish this task, the following overarching research question has guided the study: How do lower secondary school teachers and students experience the exploration of a PE practice informed by the Practising Model, and how can these experiences contribute to the further development of the model? Conducted as an Interactive Action Research study, this project involved close collaboration with PE teachers. As a joint venture, we have reflected upon previous practices and new possibilities, designed new teaching units, actioned them, observed the outcome, evaluated experiences, and refined our pedagogical approach before once again testing it in practice. Qualitative data were collected through the observation of 21 PE sessions, nine workshops with teachers, nine teacher interviews, 22 student interviews, and 21 student diaries. The theoretical perspectives applied comprise phenomenological philosophy, existential pedagogy, and the Joint Actions in Didactics framework. In Article 1, the most prominent finding connects to one of the teachers’ changed role enactment. The need for such a change was sparked by a reconceptualisation of established roles and teaching strategies. This led to epistemological breaches and task overload. We also identified the emergence of too many different didactic sub-milieus, each with a unique learning trajectory. This made it difficult for the teachers to provide adequate support to all students. On these grounds, we suggest that it is crucial to demarcate the overarching theme and clarify responsibility before putting such a pedagogical reform into play. The critical turning point for the teacher emerged as a conceptual shift, where he left the role of an organiser and instead pursued the role of a close, curious, and questioning teacher who drew on various teaching styles. In Article 2, we first discuss the relational aspect of practising and how three levels of intersubjectivity - primary, secondary, and narrative - affect students’ experiences. Secondly, we investigate the bodily aspect by discussing how a dialectic orientation between deliberation, conscious reflections, and embodied actions led to a creative and awakened goal-directedness that nurtured future-oriented and meaningful repetitions. This supported the development of new movement capabilities and helped students discover new ways of experiencing meaning in movement landscapes. Lastly, we address the emotional aspects, where we found that affective modes such as excitement, joy, and uncertainty worked as affordances that provided direction and meaning. Uncertainty turned out to be the essential mode to handle, where agency, just right challenges, in-depth reflections, creativity, problem-solving strategies, felt progress, and active repetitions over time emerged as crucial components for keeping uncertainty within the productive span. We conclude that educative and meaningful experiences can grow from the practising of movement capabilities. In Article 3, we show how pointing as appeal enabled teachers to relinquish control while still providing trust and responsible availability. Pointing as appeal is about appealing to, evoking, or (re)directing students’ attention, actions, or attitudes. This nurtured and supported students’ discontinuous experiences, allowing them to dwell on challenges, endure uncertainty, tensions, negativity, and discomfort and continue their search for answers. The second main finding concerns the students’ development of new movement capabilities and a patient attitude. Practising constantly threw students back onto themselves, forcing them to rethink the situation, take a stance, and continue from a different starting point. We argue that such experiences contribute to the development of a patient attitude. Furthermore, we conclude that practising appears to be able to expand the classic pedagogy of continuity by providing the conditions for discontinuity as a subjective and existential element of education. This can help students discover and develop new sides of themselves that hold significance within and beyond PE. In the narrative of this thesis, I demonstrate how our pedagogical collaboration challenges, disrupts, and changes existing practice architectures, that is, existing ways to think and talk about pedagogy, enact pedagogical ideas, and, not least, relate to each other in practical pedagogical scenarios. This shows that pedagogy informed by the Practising Model and transformed through Interactive Action Research holds the potential to provide a fresh design to the school subject of PE – a design that can break the mold of traditional practices by providing new and distinct sayings, doings, and relatings. Moreover, a revised version of the Practising Model is proposed, incorporating a fifth critical element of identifying and preserving challenges and tensions, two new experiential dimensions: patience and intersubjectivity, and suggestions concerning teachers’ operational forms. Here, I describe a tripartite division of the teachers’ possible role enactments, where pointing as appeal is considered the most appropriate for pedagogy informed by the Practising Model.Denne avhandlingens fokus er undervisning og læring i kroppsøving på en norsk ungdomsskole, informert av en pedagogisk modell kjent som Øvingsmodellen. Studiens overordnede mål har vært å utvide vår forståelse av fenomenet øving i kroppsøving og jeg har derfor stilt følgende forskningsspørsmål: Hvordan erfarer lærere og elever i ungdomsskolen å utforske en kroppsøvingspraksis informert av Øvingsmodellen, og hvordan kan disse erfaringene bidra til en videreutvikling av modellen? Studien er gjennomført som en interaktiv aksjonsforskningsstudie og har involvert et tett samarbeid med kroppsøvingslærere. Sammen har vi reflektert over tidligere praksiser og fremtidige muligheter, designet undervisningsperioder, gjennomført dem, observert utfallet, evaluert undervisnings- og læringserfaringer og finjustert vår pedagogiske tilnærming før vi igjen har testet den i praksis. Kvalitative data er samlet inn gjennom observasjon av 21 kroppsøvingsøkter, ni arbeidsmøter med lærere, ni lærerintervjuer, 22 elevintervjuer og 21 elevdagbøker. De teoretiske perspektivene som er anvendt i avhandlingen omfatter fenomenologisk filosofi, eksistensiell pedagogikk, og et didaktisk rammeverk kjent som The Joint Actions in Didactics framework. I Artikkel 1 er det mest fremtredende funnet knyttet til en av lærernes endrede rolleutøvelse. Behovet for en slik endring ble utløst av en rekonseptualisering av etablerte roller og undervisningsstrategier, noe som ledet til det vi identifiserte som epistemologiske brudd og oppgaveoverbelastning. Vi diskuterer deretter fremveksten av for mange forskjellige didaktiske submiljøer, hver og en med unike læringsløp. Et slikt pedagogisk landskap gjorde det vanskelig for læreren å gi tilstrekkelig støtte til alle elevene. På dette grunnlaget konkluderer vi med at det er avgjørende å avgrense det overordnede temaet og klargjøre ansvar før en slik pedagogisk reform settes i spill. Det kritiske vendepunktet for læreren fremsto som en konseptuell endring der han forlot rollen som organisator og i stedet inntok rollen som en nær, nysgjerrig og spørrende lærer som trakk på en rekke forskjellige undervisningsstiler. I Artikkel 2 diskuterer vi først det relasjonelle aspektet ved øving og hvordan tre nivåer av intersubjektivitet - primær, sekundær og narrativ - påvirket elevenes erfaringer. Deretter undersøker vi det kroppslige aspektet ved å diskutere hvordan en dialektisk orientering mellom grundige overveielser, bevisste refleksjoner og kroppsliggjorte handlinger førte til en kreativ og våken målrettethet. Dette støttet utviklingen av nye bevegelsesmuligheter og hjalp elevene med å oppdage nye måter å erfare mening i bevegelseslandskap. Til slutt tar vi opp de emosjonelle aspektene, der vi fant at affektive moduser som entusiasme, glede og usikkerhet fungerte som affordances (muligheter for handling) som ga retning og mening. Usikkerhet viste seg å være den viktigste følelsen å håndtere, hvor eierskap, adekvate utfordringer, dype refleksjoner, kreativitet, problemløsningsstrategier, følt fremgang og aktive repetisjoner over tid fremsto som avgjørende komponenter for å holde usikkerheten innenfor det produktive området. Vi konkluderer med at øving på ulike bevegelsesmuligheter ser ut til å skape grobunn for utdanningsmessig meningsfulle erfaringer. I Artikkel 3 viser vi hvordan peking som en appell gjør det mulig for lærere å gi fra seg kontrollen samtidig som de tilbyr en ansvarlig tilgjengelighet. Peking som en appell vil si å appellere til og (re)fokusere elevenes oppmerksomhet, handlinger eller holdninger. Dette står i kontrast til å demonstrere en “riktig” løsningen. En slik appellerende undervisningsstil næret og støttet elevenes diskontinuerlige erfaringer og tillot dem å dvele ved utfordringer, stå i usikkerhet, spenning og negativitet og fortsette å lete etter løsninger. Det andre hovedfunnet i denne artikkelen omhandler elevenes utvikling av nye bevegelsesmuligheter og en tålmodig holdning. Øvingsprosesser kastet elevene tilbake på seg selv, tvang dem til å tenke på nytt om en situasjon, ta et standpunkt og fortsette fra et annet utgangspunkt. Vi argumenterer for at dette bidrar til nye kroppslige holdninger hos elevene. Videre konkluderer vi med at øving ser ut til å kunne utvide den klassiske pedagogikken, tuftet på kontinuitet, ved å gi betingelsene for diskontinuitet som et subjektivt og eksistensielt element av elevenes utdanning. Dette kan støtte elever i å oppdage og utvikle nye sider ved seg selv som har betydning både innenfor og utenfor kroppsøvingsfaget. I avhandlingens kappe demonstrerer jeg hvordan vårt pedagogiske samarbeid utfordrer og endrer eksisterende praksisarkitekturer, det vil si eksisterende måter å tenke og snakke om pedagogikk, gjennomføre pedagogiske ideer og ikke minst forholde seg til hverandre i praktiskpedagogiske scenarier. Dette viser at pedagogikk, informert av Øvingsmodellen og transformert gjennom interaktiv aksjonsforskning, har potensialet til å bryte med de tradisjonelle praksisene i faget gjennom å tilføre nye og distinkte verdier, uttrykk, handlinger og relasjoner. Videre foreslås en revidert versjon av Øvingsmodellen, som inkluderer et femte kritisk element; å identifisere og bevare utfordringer og spenninger, to nye erfaringsdimensjoner: tålmodighet og intersubjektivitet, og forslag til lærernes undervisningsformer. Her beskriver jeg en tredelt inndeling av lærernes rolleutøvelse, der peking som en appell anses som den mest fruktbare for pedagogikk informert av Øvingsmodellen
Teaching time in geography: A didactic approach to understanding the chronology of the landscapes of Norway (coasts, fjords, forests, lakes, mountains, and high arctic)
No full textThe aim of this book is to propose a methodology to address the notion and didactics of time in Geography, facilitating its teaching and understanding in education. Time is a tremendously complex concept due to its abstract nature, and in Geography teaching, the notion of space often prevails over that of time. Our aim with this book is to present a novel methodology based on the identification, interpretation, explanation, and relationship of each of the elements of different ages (from millions of years to minutes or seconds) that make up the complex geographical space or landscape. Specifically, the book covers real cases representative of the Norwegian Subarctic and Arctic landscapes: coasts, forests, fjords, mountains, and High Arctic. In each of these cases, work have been based on photographs, aerial and satellite imagery, and field campaigns to obtain in situ observations. In addition, we have not only worked with past time but also with present (current environmental situation) and future (environmental threats and probable climate and global change scenarios).
The target audience for this book includes Geography teachers at all levels, from primary school to upper secondary, undergraduate, and graduate education. This work provides a knowledge base in the form of a literature review on the selected landscapes.
The aim of this book is to propose a methodology to address the notion and didactics of time in Geography, facilitating its teaching and understanding in education. Time is a tremendously complex concept due to its abstract nature, and in Geography teaching, the notion of space often prevails over that of time. Our aim with this book is to present a novel methodology based on the identification, interpretation, explanation, and relationship of each of the elements of different ages (from millions of years to minutes or seconds) that make up the complex geographical space or landscape. Specifically, the book covers real cases representative of the Norwegian Subarctic and Arctic landscapes: coasts, forests, fjords, mountains, and High Arctic. In each of these cases, work have been based on photographs, aerial and satellite imagery, and field campaigns to obtain in situ observations. In addition, we have not only worked with past time but also with present (current environmental situation) and future (environmental threats and probable climate and global change scenarios).
The target audience for this book includes Geography teachers at all levels, from primary school to upper secondary, undergraduate, and graduate education. This work provides a knowledge base in the form of a literature review on the selected landscapes
The Teacher Education Panel Study (TEPS) Framework: Version 1.0
No full textThe Teacher Education Panel Study (TEPS) is a landmark initiative in educational research on Norwegian teacher education: a comprehensive, large-scale longitudinal panel study designed to investigate the full trajectory of student teachers—from their entry into initial teacher education to their transition into professional working life.
In Norway, most existing research on teacher education has been small-scale, fragmented, and qualitative, making it difficult to build a cumulative knowledge base. At the same time, teacher education is continuously going through major reforms and facing pressing challenges, such as a trend of declining applicant numbers. Against the backdrop of such reforms and challenges, there has been a repeated call for systematic, high-quality data on the implementation of teacher education.
By collecting comprehensive data from different teacher education institutions, TEPS aims to enable evidence-based policy and practice through high-quality research. The longitudinal, multi-level, multi-cohort design of TEPS allows strong inferences, including causal ones. Similar large-scale studies on teacher education exist in only a few other countries, such as Germany and Australia. Thus, TEPS will position Norway at the forefront of international research on teacher education.
While the primary objective is to establish a research database that is accessible and supports state-of-the-art educational research, findings from this research can also contribute to improving the quality of teacher education.
This framework document introduces the objectives and status of the TEPS study, and outlines its contextual, theoretical, and empirical rationale behind the design. It describes the structure of Norwegian teacher education and addresses the need for a database in light of the current developments and challenges Norwegian teacher education faces. The TEPS framework also draws on key theoretical frameworks and lines of inquiry in prior empirical research on teacher education. It describes TEPS’ assessment design, including the target population, the longitudinal and multi-cohort modular design, the types of quantitative data collected, and the content areas covered.
This framework serves as the foundation for the ongoing development and piloting of TEPS instruments and represents a milestone in the establishment of a national data infrastructure that can be used for high-quality and impactful research on teacher education.Panelstudien om lærerutdanning (Teacher Education Panel Study; TEPS) er et banebrytende initiativ innen utdanningsvitenskapelig forskning på lærerutdanningen i Norge: en omfattende, storskala, longitudinell panelstudie som er designet for å undersøke hele utdanningsløpet til lærerstudenter—fra de starter på lærerutdanningen og til overgangen til yrkeslivet som lærere.
Den eksisterende forskningen på lærerutdanning i Norge har i hovedsak vært av liten skala, fragmentert og kvalitativ, noe som har gjort det vanskelig å bygge en kumulativ kunnskapsbase. Samtidig går lærerutdanningen gjennom store reformer og står overfor betydelige utfordringer, slik som den nedadgående trenden i antall søkere. I lys av disse reformene og utfordringene har det vært et økende behov for systematiske data av høy kvalitet som omhandler gjennomføringen av lærerutdanningen.
TEPS samler inn omfattende data fra ulike lærerutdanningsinstitusjoner i Norge for å legge til rette for evidensbasert politikk og praksis basert på solid forskning. Det longitudinelle designet til TEPS, som også inkluderer flere nivåer og kohorter, gjør det mulig å trekke sterke slutninger, inkludert slutninger om kausale sammenhenger. Tilsvarende storskalastudier på lærerutdanning finnes kun i noen få andre land, som Tyskland og Australia. Dermed plasserer TEPS Norge i fronten av internasjonal forskning på lærerutdanning.
Selv om hovedmålet med TEPS er å etablere en tilgjengelig forskningsdatabase som støtter utdanningsvitenskaplig forskning av høyt nivå, kan funnene fra denne forskningen også bidra til å forbedre kvaliteten på lærerutdanningen.
Dette rammeverksdokumentet introduserer målene og status for TEPS-studien, og presenterer den kontekstuelle, teoretiske og empiriske bakgrunnen for designet. Rammeverksdokumentet beskriver strukturen til den norske lærerutdanningen og behovet for en database sett i lys av den nåværende utviklingen og utfordringene den norske lærerutdanningen står overfor.
TEPS-rammeverket bygger også på sentrale teoretiske rammeverk og tidligere forskningsområder innenfor empirisk forskning på lærerutdanning. Dokumentet beskriver også studiedesignet (assessment design) for TEPS, inkludert målpopulasjon (target population), det longitudinelle multikohort-designet med flere moduler, de ulike typene av kvantitative data som samles inn og de faglige innholdsområdene som dekkes.
Dette rammeverket legger grunnlaget for den pågående utviklingen og piloteringen av TEPS-instrumentene og markerer en milepæl i etableringen av en nasjonal datainfrastruktur som kan brukes til forskning av høy kvalitet og med stor innvirkning på lærerutdanning
Kvinners arbeidsmiljø og arbeidshelse: – analyser av registerdata
No full textSammendrag
Formålet med dette notatet er å gjennomgå tidligere forskning og presentere nye upubliserte analyser av kvinners arbeidsmiljø og arbeidshelse basert på analyser av to validerte jobbeksponeringsmatriser og registerdata. I første del av notatet gir vi en beskrivelse av bakgrunnen for og formålet med notatet “Kvinners arbeidsmiljø og arbeidshelse – analyser av registerdata”. Videre gir vi en utfyllende beskrivelse av datamaterialet som benyttes og hvordan notatet er organisert, og vi presenterer en mekanisk og en psykososial jobbeksponeringsmatrise (JEM) med tilhørende indekser som er konstruert og validert for bruk i analyser av norske registerdata (Hermansen og Dahl 2022; Le, Hermansen og Dahl 2023a).
Omfanget av dobbelt eksponering
I del to undersøker vi, med utgangspunkt i den mekaniske og den psykososiale eksponeringsindeksen, hvordan jobbeksponeringer fordeler seg mellom kvinner og menn i hele den sysselsatte befolkningen. I disse analysene tar vi utgangspunkt i de minst og de mest eksponerte gruppene. Resultatene viser at av de om lag 560 000 sysselsatte med det laveste omfanget av “dobbelt eksponering” i 2021 var 75,7 prosent menn. Til sammenligning var 72 prosent av de sysselsatte med det høyeste omfanget av “dobbelt eksponering” kvinner. Kvinner står dermed i langt større grad enn menn i yrker med en “dobbelt eksponering” av både mekaniske og psykososiale eksponeringer.
Betydningen av jobbeksponeringer for sysselsetting og ulike helseutfall
I del tre av notatet undersøker vi betydningen av fysiske og psykososiale eksponeringer for sysselsetting og ulike helseutfall. I denne delen oppsummerer vi tidligere forskning og presenterer nye analyser, som ikke er publisert i vitenskapelige tidsskrifter.
Tidligere internasjonale studier viser at kvinner og menn utsettes for ulikt omfang av mekaniske og psykososiale eksponeringer. Menn er i større utstrekning utsatt for mekaniske eksponeringer i arbeidet, mens kvinner er mer utsatt for psykososiale eksponeringer. Det er også studier som viser at menn og kvinner, innen samme yrke, utsettes for ulike typer eksponeringer.
I del tre oppsummerer vi også fire publiserte studier, som undersøker betydningen av den validerte mekaniske og psykososiale eksponeringsindeksen for sysselsetting og ulike helseutfall. Hovedfunnene i disse studiene er som følger:
Retur til arbeid etter kreft – betydningen av jobbeksponeringer
Resultatene viser at både mekaniske og psykososiale eksponeringer har en negativ innvirkning på sysselsettingen over tid for både kvinner og menn, uavhengig av om de er kreftoverlevere eller ikke. Kvinner har en dobbelt så høy risiko for redusert sysselsetting som følge av mekaniske eksponeringer sammenlignet med menn. Menn har derimot en over tre ganger høyere risiko for redusert sysselsetting når de utsettes for psykososiale eksponeringer, sammenlignet med kvinner.
Blant kreftoverlevere er risikoen for redusert sysselsetting spesielt høy for menn med høyere omfang av mekaniske eksponeringer, sammenlignet med menn som ikke har hatt kreft. Dette kan tyde på at kreftoverlevere er mer sårbare for et fysisk krevende arbeidsmiljø, og at belastningene kan forverre utfordringene knyttet til tilbakevending til arbeidslivet etter sykdom.
Arbeidsbelastning og sykefravær blant mødre
Psykososiale og mekaniske arbeidseksponeringer er hver for seg assosiert med et høyere antall sykefraværsdager blant mødre, uavhengig av om barnet har funksjonsnedsettelser eller ikke. Når begge typer eksponeringer vurderes sammen, er det de mekaniske eksponeringene som har størst innvirkning på sykefraværet.
Retur til arbeid etter fødsel
Førstegangsfødende opplever en betydelig lavere sannsynlighet for å returnere til arbeid etter fødsel når de utsettes for psykososiale eller mekaniske eksponeringer i jobben. Dette peker på at krevende arbeidsforhold i kombinasjon med omsorgsforpliktelser kan hindre kvinners reintegrering i arbeidslivet etter fødselspermisjon.
Kjønnsforskjeller i risiko for langtidssykefravær og uførhet
Kvinner som arbeider i yrker med høy mekanisk eksponering har høyere risiko for langtidssykefravær og uførhet sammenlignet med menn. På den annen side har menn høyere risiko for langtidssykefravær i yrker med høy psykososial eksponering, ved samme nivå av eksponeringer som kvinner.
I nye analyser, som tidligere ikke er publisert, undersøker vi betydningen av “dobbelt eksponering” for sysselsetting og helseutfall blant kvinner og menn. Hovedfunnene i disse analysene er som følger:
Dobbelt eksponering og sysselsetting
I analysen av sysselsetting identifiserer vi fire ulike forløp, hvor sannsynligheten for å ha en årlig yrkesinntekt på over 3.5G varierer i perioden 2007 til 2020. Ved å benytte en årlig yrkesinntekt på over 3.5G inkluderer vi både de som jobber i store deltidsstillinger og heltidsansatte i vårt mål på sysselsetting. De fire ulike forløpene kaller vi “stabil høy sysselsetting”, “lav til fallende sysselsetting”, “høy til fallende sysselsetting” og “stabil lav sysselsetting”. Sysselsatte som står i yrker med “høy” og “svært høy” grad av “dobbelt eksponering” dominerer alle forløp som innebærer fallende sysselsetting over tid. Den viktigste kjønnsforskjellen synes å være at for kvinner i de mest eksponerte yrkene skjer fallet over flere år og begynner tidligere enn for menn, mens for menn kommer fallet senere og er kraftigere. Disse forskjellene kan forklares av at kvinner i de mest eksponerte yrkene både reduserer stillingsstørrelsen over tid og går over på helserelaterte ytelser, mens det virker rimelig å anta det bratte fallet blant menn representerer en økende overgang til helserelaterte ytelser.
Dobbelt eksponering og status som arbeidssøker
I analysen av arbeidssøkerstatus identifiserer vi fire ulike forløp, hvor sannsynligheten for å være arbeidssøker en eller flere måneder i løpet av årene 2007 til 2020 varierer. De fire ulike forløpene kaller vi “ikke arbeidssøker”, “tiltagende arbeidssøker”, “tiltagende og raskt fallende arbeidssøker” og “tiltagende og fallende arbeidssøker”.
Forskjellene mellom kvinner og menn er små, og i en analyse hvor vi tar høyde for ulike bakgrunnskjennetegn, finner vi at både kvinner og menn i yrker med “høy” og “svært høy” grad av “dobbelteksponering” har betydelig høyere sannsynlighet for å tilhøre forløpet “tiltagende og fallende arbeidssøker”. Status som arbeidssøker kan gi en indikasjon på sysselsettingsutfordringer, og disse utfordringene kan bestå i at den enkelte har mistet jobben, ønsker å komme over i en annen stilling eller jobber ufrivillig deltid og søker derfor på større stillinger. Generelt viser resultatene at både kvinner og menn i de mest eksponerte yrkene, langt oftere enn sysselsatte i mindre eksponerte yrker, er jobbsøkere. Dersom vi bruker status som arbeidssøker som et sammensatt mål på sysselsettingsutfordringer, er det utvilsomt at disse utfordringene i langt større omfang treffer dem som står i de mest eksponerte yrkene, uavhengig av kjønn.
Dobbelt eksponering og sykdomsrelatert fravær
I analysen av sykdomsrelatert fravær identifiserer vi fire ulike forløp, hvor sannsynligheten for å være registrertmed langtidssykefravær, AAP eller uføretrygd en eller flere måneder varierer i perioden 2010 til 2020.
Ett flertall, eller 56 prosent, tilhører forløpet “lavt sykdomsrelatert fravær”. Dette forløpet fanger opp alle som i løpet av disse årene har hatt ingen eller noen langtidssykefravær, men som aldri har gått ut sykemeldingsperioden og deretter gått over på AAP.
Av de tre mindre forløpene tilhører 27,8 prosent “stabilt og fallende fravær”. Det virker rimelig å anta at dette er en gruppe som har mer eller mindre vedvarende helseplager, som innebærer at de med ujevne mellomrom går ut i langtidssykefravær, men hvor ingen går ut sykemeldingsperioden i løpet av årene vi undersøker. Av sysselsatte i alderen 45 til 50 år i 2010 er det 10,6 prosent som følger forløpet “stabilt og høyt sykdomsrelatert fravær”, og har allerede første observasjonsår i 2010 rundt 80 prosent sannsynlighet for å være registrert med langtidssykefravær, AAP eller uføretrygd. Gjennom hele perioden har så og si alle sysselsatte som følger dette forløpet et sykdomsrelatert fravær.
Det minste forløpet har vi kalt “tiltagende sykdomsrelatert fravær”, og i alt 5,8 prosent av alle sysselsatte mellom 45 og 50 år i 2010 følger dette forløpet. Til tross for at dette forløpet er det minste, er det også det mest interessante i den forstand at det aller tydeligst viser helsemessig utstøtning i perioden vi undersøker. I motsetning til de andre forløpene har dette forløpet en klar utvikling mot et sterkt økende omfang av sykdomsrelatert fravær.
Resultatene viser at både kvinner og menn i yrkene med høyere grad av “dobbelt eksponering” i langt større grad enn sysselsatte i mindre eksponerte yrker oftere har sykdomsrelatert fravær. Samtidig er betydningen av “dobbelt eksponering” for kvinners og menns fravær relativt lik når vi tar høyde for andre forhold som kan ha betydning for fraværet.
Dobbelt eksponering, omsorgsforpliktelser og sykdomsrelatert fravær
For å undersøke hvorvidt betydningen av omsorgsforpliktelser, målt som antall barn, er ulik for kvinner og menn som står i yrker med ulik grad av “dobbelt eksponering”, har vi sett på antall perioder med langtidssykefravær og måneder med AAP i perioden 2010 til 2020, samt sannsynligheten for å være ufør i 2020.
Samlet sett viser resultatene at betydningen av “dobbelt eksponering” for kvinner og menn er relativt lik når det gjelder antall perioder med langtidssykefravær og måneder på AAP i perioden 2010 til 2020. Omfanget av omsorgsforpliktelser ser ikke ut til å øke forskjellene i sykdomsrelatert fravær mellom menn og kvinner. Tvert imot bidrar omsorg for barn til at menn i de mest eksponerte yrkene “nærmer seg” samme nivå av sykdomsrelatert fravær som kvinner.
I analysen av uførestatus i 2020 finner vi, som i de to foregående analysene, at betydningen av “dobbelt eksponering” er relativt lik for kvinner og menn. Uførerisikoen er betydelig høyere for sysselsatte i yrker med høyere grad av “dobbelt eksponering”, og denne risikoen varierer ikke med “antall barn”.
Dobbelt eksponering og diagnosebasert uførhet
Avslutningsvis undersøker vi betydningen av jobbeksponeringer for diagnosebasert uførhet. Både kvinner og menn som står i yrker med høyere grad av “dobbelt eksponering” har økt risiko for å bli uføretrygdet, basert på en muskel- og skjelettdiagnose. Risikoen er noe høyere for menn enn for kvinner. I denne analysen har vi også skilt på mekaniske og psykososiale eksponeringer, og resultatene viser at det særlig er graden av mekaniske eksponeringer som bidrar til denne økte risikoen, og ikke minst at den til dels er betydelig høyere blant menn enn blant kvinner. Høyere grad av “dobbelt eksponering” øker også risikoen for å bli uføretrygdet, basert på en psykisk diagnose, og risikoen er noe høyere for kvinner enn for menn.
Betydningen av dobbelt eksponering – oppsummert
De ulike analysene vi presenterer i dette notatet avdekker kjønnsforskjeller, men gjennomgående er disse relativt små. Både kvinner og menn som står i yrker med høyere grad av "dobbelt eksponering" har betydelig høyere sannsynlighet for å oppleve fallende sysselsetting, økende jobbsøkning og sykdomsrelatert fravær over tid. Den mest slående kjønnsforskjellen er at kvinner, uavhengig av hvordan vi definerer analysepopulasjonene, utgjør et stort flertall av de sysselsatte med den aller høyeste graden av "dobbelt eksponering". For sysselsatte med det laveste nivået av "dobbelt eksponering" finner vi gjennomgående at menn utgjør mellom sju og åtte av ti i denne gruppen.
Samlet sett viser resultatene i dette notatet at langt flere kvinner enn menn står i yrker med en høy grad av "dobbelt eksponering", og dermed er langt flere kvinner enn menn utsatt for arbeid som over tid kan innebære utfordringer med å forbli sysselsatt, samt ha helsemessige konsekvenser. Et viktig forbehold er at vi i de fleste av våre analyser har studert sysselsatte som befinner seg midt i yrkeskarrieren. Det er grunn til å tro at frafallet fra de mest eksponerte yrkene er betydelig tidligere i yrkeskarrieren. De sysselsatte vi inkluderer i våre analyser, og særlig de som står i de mest eksponerte yrkene, er dermed trolig en mer positivt selektert gruppe når det gjelder helse, enn tilfellet ville vært dersom vi hadde utvidet observasjonsperiodene i tid og aldersspenn. I kommende studier bør det derfor undersøkes hvordan ulike jobbeksponeringer og graden av "dobbelt eksponering" påvirker frafallet fra arbeidslivet tidligere i yrkeskarrieren
Mellom etablert praksis og nye ideer for arbeidsinkludering: Pådrivere for endring i Nav og psykisk helsearbeid
No full textThis dissertation explores how a new mindset about employment inclusion manifest through organisational change processes in the Norwegian Labour and Welfare Administration (Nav) and mental health services. The field of employment inclusion has changed over the past 30 years. Central ideas shaping this development include the use of regular workplaces for inclusion and recovery, emphasis on an individual´s resources, and greater self-determination. This represents a shift from approaches that emphasise rehabilitation and preparation before entering regular work. With the new mindset, work participation itself is understood as health-promoting, and illness and disabilities are not considered barriers to work, provided the job and work environment are appropriate – and sufficient support is provided. Moreover, the new mindset suggests that the health- and welfare sectors work together on employment inclusion and that inclusion is seen as a societal responsibility rather than an individual one. Although this new mindset is on the rise, it is contested and has not replaced established approaches. It has been argued that the health- and welfare sectors have different goals and areas of responsibility, and that the legislation do not encourage the health sector to engage in employment-oriented efforts. This dissertation explores how new ideas are attempted to be translated into practice in organisations involved in employment inclusion, from the perspectives of individuals who function as change agents in Nav and mental health services. The “change agents” are managers and advisors involved in the implementation of Individual Placement and Support (IPS), a method designed to integrate people with severe mental illness in regular employment. The data is based on interviews with the change agents, as well as an assessment of policy documents and professional guidelines for the organisations in which the change agents work. The analyses are theoretically informed by perspectives from institutional theory. This framework is used to demonstrate how new ideas challenge established practices, and how individual actors manage tensions and navigate the institutional landscape where work inclusion efforts take place. The dissertation´s first article shows that change agents work to build collaborative structures between Nav and healthcare services in the implementation of IPS and translate the model into a Norwegian welfare context. Article 2 elucidates that new ideas about resource orientation, selfdetermination and work as health-promoting can challenge a professionalism logic in health services. Moreover, it demonstrates that managers perceive the IPS principle of “zero exclusion” as a challenge to traditional perspectives on who can participate in regular jobs and who should determine when work inclusion should occur. The third article is about the change agents´ institutional work to promote employment orientation in mental health treatment. It shows that effort from change agents is perceived as necessary in the absence of common goals and incentives for collaboration, and points out that the actors´ position in the field affects what kind of institutional work they engage in and what opportunities they have to implement desired changes. A finding that recurs across the articles is the change agents´ perception of change unfolding over time. They observe the new mindset finding its way into the organisations, gradually contesting and replacing previous practice, as the practitioners in the frontline gain first-hand experiences. At the same time, the change drivers experience barriers to change, partly due to a lack of common governance signals for Nav and the health sector, and partly because the legislation is not perceived to support the new inclusion ideas. The overall contribution of the dissertation is that it makes visible individual actors´ efforts in institutional change processes and how these actors balance between new mindsets and established understandings. The findings show that the institutional context in which new ideas for work inclusion are attempted to be realised, is characterised by different and partly conflicting understandings of who can be included in regular work and how inclusion should take place. The findings have implications for how the organisations can work to promote desired changes, and for future policy development in the field of employment inclusion.I avhandlingen utforskes hvordan nye ideer om inkludering i arbeidslivet utspiller seg gjennom organisatoriske endringsprosesser i Arbeids- og velferdsetaten (Nav) og tjenester innenfor psykisk helsearbeid. Arbeidsinkludering, forstått som innsats for å øke arbeidslivsdeltakelsen i samfunnet, har gjennomgått betydelige endringer de siste 30 årene, både i Norge og internasjonalt. Sentrale ideer som preger utviklingen, er at ordinære arbeidsplasser skal være arena for inkludering og tilfriskning, at fokuset skal rettes mot den enkeltes ressurser fremfor begrensninger og at den enkelte skal medvirke mer i egen arbeidsinkluderingsprosess. Dette representerer et skifte fra tilnærminger som vektlegger rehabilitering og forberedelse av individet før oppstart i ordinært arbeid. Med den nyere tenkningen forstås arbeidsdeltakelse i seg selv som helsefremmende, og sykdom og funksjonsnedsettelser anses ikke å være til hinder for arbeid, såfremt man finner riktig type jobb og arbeidsmiljø, og hensiktsmessig støtte blir gitt. På denne måten gjøres inkluderingen til et samfunnsansvar i stedet for et individuelt ansvar. Ideene forutsetter dessuten at Nav og helsesektoren jobber sammen om arbeidsinkludering. Selv om den nye tenkningen er på fremmarsj, så er den omdiskutert og har ikke tatt over for etablerte tilnærminger der forberedelse og rehabilitering av individet står sentralt. Det er pekt på at Nav og helsesektoren har ulike mål og ansvarsområder, og at lovverket i begrenset grad legger opp til at helsesektoren skal engasjere seg i arbeidsrettet innsats. Denne avhandlingen utforsker hvordan nye ideer forsøkes omsatt til praksis i organisasjoner som er involvert i arbeidsinkludering, fra perspektivene til personer som fungerer som endringspådrivere ute i tjenestene. «Endringspådriverne» er ledere og rådgivere som er involvert i implementeringen av Individuell jobbstøtte (IPS), en metode spesielt utviklet for å inkludere personer med alvorlig psykisk lidelse i ordinært arbeidsliv. Datagrunnlaget består av intervjuer med disse, samt gjennomgang av politiske dokumenter og faglige retningslinjer for organisasjonene endringspådriverne jobber i. Teoretisk bygger avhandlingens analyser på perspektiver fra institusjonell teori. Det teoretiske rammeverket brukes til å demonstrere hvordan nye ideer utfordrer etablert praksis, og hvordan individuelle aktører håndterer spenninger og navigerer i det institusjonelle landskapet der mye av arbeidsinkluderingsinnsatsen finner sted. Avhandlingens første artikkel viser at endringspådrivere jobber for å bygge samarbeidsstrukturer mellom Nav og helsetjenester i implementeringen av IPS, og at de oversetter modellen til en norsk velferdskontekst. Artikkel 2 peker på at nye ideer om ressursorientering, selvbestemmelse og arbeid som helsefremmende kan utfordre en profesjonalismelogikk i helsetjenestene, og at ledere opplever at IPS-metoden utfordrer eksisterende forståelser av hvem som kan delta i ordinært arbeidsliv, og hvem som bør vurdere når arbeidsinkludering skal finne sted. Avhandlingens tredje artikkel handler om endringspådrivernes institusjonelle arbeid for å fremme arbeidsorientering i psykisk helsearbeid. Den viser at arbeid fra endringspådrivere oppleves nødvendig i mangel på felles mål og insentiver for samhandling, og peker på at aktørenes posisjon i feltet spiller inn på hva slags institusjonelt arbeid de engasjerer seg i og hvilke muligheter de har til å gjennomføre ønskede endringer. Et funn som går igjen på tvers av artiklene er at endringspådriverne mener at de ser endring over tid, og at den nye tenkningen finner veien inn i organisasjonene og gradvis utfordrer og erstatter tidligere praksis etter hvert som praktikerne i førstelinjen gjør seg egne erfaringer med den. Samtidig opplever endringspådriverne hindringer for endring, delvis på grunn av mangel på felles styringssignaler for Nav og helsesektoren, og delvis fordi lovverket ikke oppleves å legge til rette for tverrsektoriell samhandling og den nye inkluderingstenkningen. Det samlede bidraget i avhandlingen er at den synliggjør endringspådriveres innsats endringsprosesser, og hvordan disse fungerer som brobyggere og balanserer mellom nye tenkemåter og etablerte forståelser. Funnene viser at den institusjonelle konteksten som nye ideer for arbeidsinkludering forsøkes realisert i, er preget av ulike og til dels motstridende forståelser om hvem som kan inkluderes i ordinært arbeid og hvordan inkludering skal foregå. Funnene har implikasjoner for hvordan organisasjoner kan gå frem for å fremme ønskede endringer, og for fremtidig politikkutvikling på arbeidsinkluderingsfeltet