Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA): Skriftserien / Oslo and Akershus University College of Applied Sciences
Not a member yet
519 research outputs found
Sort by
Attending Behavior in Matching-to-Sample Procedures : An Investigation of Variables Affecting Restrictive Stimulus Control and Eye Movements
No full textThis dissertation consists of three published studies that have an overarching objective to evaluate various environmental variables\u27 effects on restrictive stimulus control and observing responses, which are behaviors often characterized as attention. Studies 1 and 2 investigated restricted stimulus control in matching-to-sample (MTS) procedures with compound stimuli. In both studies, participants established responses in the presence of compound stimuli of color and shape. The conditional discrimination procedures were followed with a test where the two elements of the compound stimuli were separated and tested individually to examine which part of the stimuli participants attended to or exerted control of the participants’ responses. In Study 1, restrictive stimulus control was investigated in two experiments in an identity MTS procedure. Restricted stimulus control was demonstrated in Experiment 1. In Experiment 2, two groups of participants were compared regarding different lengths of delay (0 and 3s.) between the sample and comparison stimuli presentation in training. Results showed more participants showing restricted stimulus control when trained with a 0s delay. In Study 2, an arbitrary MTS procedure was arranged with compound and abstract stimuli trained as a stimulus class. A one-to-many and many-to-one training structure was used to teach twelve conditional discriminations to each of the two groups of participants. Restricted stimulus control was tested by separating the compound stimuli and testing the elements individually. Individual elements were also tested as part of a stimulus equivalence class. Participants who showed restricted stimulus control responded correctly only to color stimuli when trained with a many-to-one training structure. Whereas those trained with one-to-many, had errors to both elements of the compound stimuli. Study 3 analyzed the effect meaningful stimuli have on eye movements in an MTS procedure and a test for stimulus equivalence relations. In this experiment, eye movements were measured using a head-mounted eyetracker, and fixation durations to different stimuli, along with the number of transitions and trials with repeated gaze to the sample stimulus, were measured. Several measures showed that meaningful stimuli affect eye movements by reducing fixation time and the number of transitions between stimuli.Denne avhandlingen består av tre publiserte studier som hadde som overordnet mål å evaluere ulike miljøvariablers effekt på restriktiv stimuluskontroll og observasjonsresponser, som er atferd ofte karakterisert som oppmerksomhet. Studiene 1 og 2 undersøkte restriktiv stimuluskontroll i matching-to-sample (MTS) prosedyrer med sammensatte stimuli. I begge studiene etablerte deltakerne responser i nærvær av sammensatte stimuli bestående av farge og form. Treningsprosedyren ble etterfulgt av en test hvor de to elementene i de sammensatte stimuliene ble separert og testet individuelt for å undersøke hvilken del av stimuli som utøvde kontroll over deltakernes responser. I Studie 1 ble restriktiv stimuluskontroll undersøkt i en identitets-MTS-prosedyre i to eksperimenter. Restriktiv stimuluskontroll ble demonstrert i Eksperiment 1. I Eksperiment 2 ble to grupper av deltakere sammenlignet med hensyn til forskjellige lengder på delay (0 og 3 s.) mellom presentasjonen av utvalget og sammenligningsstimuli under trening. Resultatene viste at flere deltakere viste restriktiv stimuluskontroll da de ble trent med 0s delay. I Studie 2 ble en arbitrær MTS-prosedyre arrangert med sammensatte og abstrakte stimuli trent som en stimulusklasse. En-til-mange og mange-til-en treningsstruktur ble brukt for å lære tolv betingede diskriminasjoner i to grupper med deltakere. Restriktiv stimuluskontroll ble testet ved å separere de sammensatte stimuliene og presentere elementene individuelt. Individuelle elementer ble også testet som en del av en stimulusekvivalensklasse. Deltakere som viste restriktiv stimuluskontroll, responderte kun riktig på fargestimuli de de ble trent med en mange-til-en-treningsstruktur. Mens de som ble trent med en-til-mange treningsstruktur, responderte mer variert. Studie 3 analyserte effekten meningsfulle stimuli har på øyebevegelser i en MTS-prosedyre og respondering i henhold til stimulusekvivalens. I dette eksperimentet ble øyebevegelser målt ved hjelp av en eye-tracker plassert på deltakernes hode. Her ble fikseringsvarigheten til forskjellige stimuli, antall overganger mellom fikseringer og antall tirals med gjentatt blikk til sammenligningsstimulusen målt. Flere av målingene viste at meningsfulle stimuli påvirker øyebevegelser ved at det redusere fikseringstid og antall fikseringsoverganger mellom stimuli
Rich pasts and risky futures: - Norwegian media narratives of climate and oil in liminal times
No full textDespite increased focus on climate policies and measures at all societal levels, the causal connection between the oil and gas industry and climate change is obfuscated in the public debate in Norway. This project argues that such a condition prevents constructive debates about the future of the oil industry. It explores the factors that maintain this disconnection and examines the opportunities for professional journalism to challenge it. Existing research highlights the various characteristics of the “Norwegian climate paradox”, where Norway aims to be in the forefront of the fight against climate change while simultaneously being one of the world’s largest exporters of oil and gas. Media and journalism scholars have identified double standards in journalism and the hegemonic influence of the oil industrial complex. Sociologists have emphasised how the pressing ambiguities of climate and oil has led to various coping strategies, linking these to the high degree of climate scepticism found among the Norwegian public. Building on these insights and focusing on the period after the adoption of the Paris agreement, this project explores new methods to better capture and understand the dynamics that obscure a debate about the future of the oil industry in Norway. The project focuses on how key actors, including journalists, narrate climate and oil issues in the media in liminal moments, when societal structures are destabilised, such as during the corona crisis. In these moments, meaning making intensifies to address ambiguities that arise at societal, group and individual levels. Studying narration during liminal times can thus reveal both opportunities and obstacles for emerging narratives, which in turn can help understand climate (in)action. By attending to “narrative work” and applying the method of linkage – how actors connect various elements in their narratives – this project pinpoints how actors narratively navigate away from the climate-oil connection, sometimes creating “liminal narratives” where the meanings of time and space are altered. This project suggests that, when supported by social imaginary theory, the linkage method can produce a more nuanced and layered understanding of the underlying conditions necessary for the transformative change needed to address climate change. A key finding is that the social imaginary of the “Norwegian oil adventure” broadly underpins the narrative work done by various actors, serving as a narrative resource in grappling with oilclimate issues. This implies that the past (beginning with the discovery of oil) is viewed as rich and successful, with little or no vision extending beyond the oil age. Given the challenge of envisioning a future beyond oil in media narratives, the project also explores the emergence of “future climate stories” in journalism, in which a post-oil society is depicted. Through text analysis and interviews with the journalists behind these stories, the project finds that such narratives have the potential to profoundly engage readers. Journalists also find them a useful tool for engaging readers about climate change within the bounds of their profession.Til tross for økt fokus på klimapolitikk og tiltak på alle samfunnsnivåer, er den kausale forbindelsen mellom olje- og gassindustrien og klimaendringer tilslørt i den offentlige debatten i Norge. Dette prosjektet argumenterer for at en slik tilstand hindrer konstruktiv debatt om fremtiden til oljeindustrien i Norge. Det utforsker faktorene som opprettholder denne frakoblingen og undersøker mulighetene for at den profesjonelle journalistikken kan utfordre den. Eksisterende forskning fremhever de ulike karakteristikkene ved det "norske klimaparadokset", der Norge har som mål å være i frontlinjen i kampen mot klimaendringer samtidig som landet er en av verdens største eksportører av olje og gass. Medie- og journalistikkforskere har identifisert dobbeltmoral i journalistikken og den hegemoniske innflytelsen til det oljeindustrielle kompleks. Sosiologer har understreket hvordan de presserende tvetydighetene mellom klima og olje har ført til ulike mestringsstrategier, og knytter disse til den høye graden av klimaskepsis blant den norske befolkningen. Basert på disse innsiktene og med fokus på perioden etter at Parisavtalen ble vedtatt, utforsker dette prosjektet nye metoder for bedre å fange og forstå dynamikken som tilslører en debatt om fremtiden til oljeindustrien i Norge. Prosjektet setter søkelys på hvordan sentrale aktører, inkludert journalister, forteller om klimaog oljespørsmål i media i liminale øyeblikk, når samfunnsstrukturer destabiliseres, som under koronakrisen. I disse øyeblikkene intensiveres meningsdannelsen for å håndtere tvetydigheter som oppstår på samfunns-, gruppe- og individnivå. Å studere fortellinger i liminale tider kan dermed avsløre både muligheter og hindringer for fremvoksende narrativer, som igjen kan bidra til å forstå potensiale for klimahandling. Ved å fokusere på "narrativt arbeid" og anvende koblingsmetoden – hvordan aktører kobler ulike elementer i sine fortellinger – peker dette prosjektet på hvordan aktører narrativt navigerer bort fra klima-olje-forbindelsen, noen ganger ved å skape "liminale narrativer" der betydningen av tid og rom endres. Dette prosjektet antyder at, når det støttes av teorien om sosiale forestillinger, kan koblingsmetoden produsere en mer nyansert og lagdelt forståelse av de underliggende forholdene som er nødvendige for den transformative endringen som trengs for å håndtere klimaendringer. Et viktig funn er at den sosiale forestillingen om det "norske oljeeventyret" i stor grad understøtter det narrative arbeidet som gjøres av ulike aktører, og fungerer som en narrativ ressurs i håndteringen av olje-klima-spørsmål. Dette innebærer at fortiden (fra oppdagelsen av olje) sees på som rik og vellykket, og at det er få eller ingen visjoner som strekker seg utover oljealderen. Gitt utfordringen med å forestille seg en fremtid uten olje i mediefortellinger, utforsker prosjektet også fremveksten av "fremtidsfortellinger om klima" i journalistikken, der samfunn etter oljen blir skildret. Gjennom tekstanalyse og intervjuer med journalistene bak disse fortellingene, finner prosjektet at slike narrativer har potensial til å engasjere leserne dypt. Journalistene ser også på det som et nyttig verktøy for å engasjere leserne om klimaendringer innenfor rammene av journalistikken som profesjon
Sustainable employment for people from vulnerable groups: An analytical framework for active labor market policy and employer characteristics
No full textPeople from vulnerable groups face considerable challenges in securing sustainable employment due to factors such as limited labor market experience and various forms of discrimination. While active labor market policies (ALMP) have been implemented to address these challenges, they have not sufficiently improved sustainable employment outcomes for these groups—possibly because of inadequate consideration regarding how the impact of policy might vary based on employer characteristics. The present thesis aims to fill this gap by introducing an analytical framework that integrates the literature on ALMP and employer characteristics. The framework can offer researchers and policymakers insight into how policies can be tailored to address structural differences between employers and how they influence sustainable employment outcomes. The overarching research question of the thesis is: how can an integrated analytical framework help identify combinations of ALMPs and employer characteristics that contribute to sustainable employment? This is broken into three subquestions:
1. What is the effect of the joint inclusion effort (as a distinct type of ALMP) on sustainable employment?
2. How can employer characteristics impact the probability of sustaining employment for workers with reduced capacity?
3. What is the prevalence of topics on sustainable employment in inclusive organizations, and how does the prevalence vary with employer size?
Each of these three sub-questions is addressed in an empirical study. The first study employs a difference-in-differences design and uses population-level register data to evaluate the effect of the joint inclusion effort, a Norwegian ALMP, on labor market participation and contracted hours for people with disabilities. The findings indicate that the policy has resulted in a small positive increase in labor market participation, but no corresponding effect was found on contracted hours. The second study employs parametric survival analyses on population-level register data to estimate the impact of organizational size, implemented organizational policies, sector, industry, and workplace composition on the probability of sustaining employment for workers with reduced capacity. The results suggest that several employer characteristics significantly impact the risk of employment ending. The third study uses structural topic modeling on transcripts from interviews with individuals at organizations that hire people from vulnerable groups to identify the most frequently discussed topics relevant to sustainable employment. Five key topics are identified in this final study, of which prevalence varies with employer size: training, practicalities of the inclusion process, recruitment, contexts of inclusion, and work demands. Together, these studies inform the integrated analytical framework presented in this thesis, facilitating the identification of productive combinations of ALMP and employer characteristics that can contribute to sustainable employment for vulnerable groups in Norway. The findings presented in this thesis, while based on the Norwegian context, have broader implications for theory, methodology, and social policy. Theoretically, this thesis demonstrates that integrating the literature on social policy and employer characteristics can contribute to a nuanced understanding of the interplay between social policy measures and employer differences and the impact of these factors on sustainable employment outcomes. Methodologically, the findings showcase the value of using both quantitative and qualitative methods and data for a comprehensive understanding of the factors contributing to sustainable employment for vulnerable groups. By identifying employer characteristics that impact employment outcomes, the thesis enables the use of these characteristics as a main explanatory factor in further research. In terms of social policy, the analytical framework, if tested and validated, can serve as a tool in both research and policy design for identifying effective combinations of ALMP and employer characteristics. It invites more targeted approaches to incentivize employers to hire people from vulnerable groups, challenging the “one-size-fits-all” type of policies that have classically been implemented in Norway and elsewhere.Mennesker fra sårbare grupper står overfor betydelige utfordringer når det gjelder varig arbeid, på grunn av faktorer som begrenset arbeidserfaring og ulike typer diskriminering. Selv om aktiv arbeidsmarkedspolitikk (ALMP) har blitt iverksatt for å håndtere disse utfordringene, har ikke tiltakene vært tilstrekkelige for å bidra til varig arbeid for disse gruppene. En mulig årsak er utilstrekkelig evaluering av hvordan politikkens innvirkning kan variere basert på kjennetegn ved arbeidsgiver. Denne avhandlingen har som mål å dekke dette forskningshullet ved å introdusere et analytisk rammeverk som kombinerer litteratur om ALMP og kjennetegn ved arbeidsgivere. Rammeverket kan gi forskere og beslutningstakere innsikt i hvordan ALMP kan tilpasses strukturelle forskjeller blant arbeidsgivere og hvordan forskjellene påvirker varig arbeid. Mer spesifikt er det overordnede forskningsspørsmålet i avhandlingen er: Hvordan kan et integrert analytisk rammeverk bidra til å identifisere kombinasjoner av ALMP og kjennetegn ved arbeidsgiver som bidrar til varig arbeid? Det overordnede forskningsspørsmålet besvares gjennom tre delspørsmål:
1. Hvilken effekt har inkluderingsdugnaden (som en bestemt type ALMP) på varig arbeid?
2. Hvordan kan kjennetegn ved arbeidsgivere påvirke sannsynligheten for at personer med nedsatt arbeidsevne forblir i arbeid?
3. Hva er forekomsten av emner om varig arbeid i inkluderende organisasjoner, og hvordan varierer forekomsten etter størrelse på arbeidsgiver?
De tre delspørsmålene adresseres i tre empiriske studier. Den første studien bruker den såkalte «difference-in-differences» metoden og bruker registerdata på befolkningsnivå til å evaluere effekten av nkluderingsdugnaden, en norsk ALMP, på arbeidsmarkedsdeltakelse og antall arbeidstimer for mennesker med funksjonsnedsettelser. Funnene indikerer at inkluderingsdugnaden hadde en liten positiv effekt på arbeidsmarkedsdeltakelse, men ikke på antall arbeidstimer. Den andre studien bruker parametrisk overlevelsesanalyse og registerdata for å undersøke om sannsynligheten for å forbli i arbeid påvirkes av organisasjonsstørrelse, organisasjonens retningslinjer for å ansette personer fra sårbare grupper, sektor, industri og arbeidsplassens sammensetning for personer med nedsatt arbeidsevne. Resultatene antyder at flere kjennetegn ved arbeidsgivere har betydelig innvirkning på sannsynligheten for å bli værende i arbeid. Den tredje studien bruker strukturell emnemodellering på transkripsjoner fra intervjuer i organisasjoner som ansetter personer fra sårbare grupper. Målet med studien var å identifisere de mest relevante emnene for varig arbeid og om forekomsten av disse varierer etter størrelse på arbeidsgiver. Fem nøkkelemner som varierer i forekomst med størrelse på arbeidsgiver ble identifisert: opplæring, praktiske forhold ved inkluderingsprosessen, rekruttering, inkluderingens kontekst, og arbeidskrav. Sammen har de respektive studiene bidratt til å belyse det analytiske rammeverket som er presentert i denne avhandlingen, og til identifiseringen av effektive kombinasjoner av ALMP og kjennetegn ved arbeidsgivere som kan bidra til varig arbeid for sårbare grupper i Norge. Selv om funnene i denne avhandlingen er basert på den norske konteksten, har de bredere implikasjoner for teori, metodikk og sosialpolitikk. Teoretisk viser denne avhandlingen at kombinasjonen av litteratur om sosialpolitikk og kjennetegn ved arbeidsgiver, kan bidra til en nyansert forståelse av samspillet mellom sosialpolitiske tiltak og forskjeller ved arbeidsgiver- og deres innvirkning på varig arbeid. Metodisk viser funnene verdien av å bruke både kvantitative og kvalitative metoder og data, for en omfattende forståelse av hvilke faktorer som bidrar til varig arbeid for sårbare grupper. Ved å identifisere kjennetegn ved arbeidsgiver som påvirker arbeidsmarkedstall, åpner avhandlingen for at videre forskning kan fokusere på disse kjennetegnene i stedet for å bruke dem som kontrollvariabler. Når det gjelder sosialpolitikk, kan det analytiske rammeverket, når det er testet og validert, fungere som et verktøy i både forskning og politikkutforming for å identifisere effektive kombinasjoner av ALMP og kjennetegn ved arbeidsgiver. Det åpner for mer målrettede tilnærminger for å påvirke arbeidsgivere til å ansette personer fra sårbare grupper, noe som utfordrer "one-size-fits-all" - politikken som klassisk har blitt iverksatt i Norge og andre steder
Spektral CT med redusert dose jodkontrastmiddel i utredning av hjerte- og karsykdom
No full textBackground: Spectral CT enables significant reduction of iodine contrast medium (ICM) due to the increased attenuation of iodine, especially with virtual monoenergetic images (VMI) at low energy levels. Cardiovascular diseases remain a leading cause of mortality, making CT angiography (CTA) a crucial diagnostic tool in this field. Objective: The main goal of this project was to explore the potential for reducing ICM in CTA using dual-energy techniques and to identify the contrast administration strategies that yield the best results. Method: Article I: Patients referred to lower limb CTA were recruited for this randomized controlled trial. The experimental group underwent dualenergy CT with half the standard dose of ICM, while the control group received conventional CT with standard dose. Two VMI series were reconstructed at 40 and 50 keV in the experimental group. The main endpoint was vascular attenuation, with secondary endpoints including image noise, contrast-to-noise ratio (CNR), signal-to-noise ratio (SNR) and subjective examination quality (SEQ). Article II: An artificial coronary artery with 100% and 50% CM doses was placed in a thoracic phantom with varying heart rates and patient sizes. The phantom was scanned using a clinical coronary CTA protocol at 120 and 140 kVp. Virtual monoenergetic images of VMI were reconstructed from 40 to 70 keV. The reference was a 100% dose of ICM at 60 keV, and non-overlapping 95% confidence intervals for CNR indicated significant differences from the reference. Article III: Patients referred for CT pulmonary angiography were prospectively randomized into a control group or one of two experimental groups. The control group received CM diluted 1:1 with saline. Experimental Group B received low-flow CM, and Group C received a low-concentration CM. VMI at 40 and 55 keV were reconstructed, measuring vascular attenuation, noise, SNR, and SEQ at three anatomical levels. Results: Article I: A total of 103 and 108 patients were analyzed in the experimental and control groups, respectively. Vascular attenuation was higher at experimental 40 keV than control (p < 0.0001) but lower at 50 keV (p = 0.022). Noise was higher at 40 keV (p = 0.00022) but lower at 50 keV (p = 0.0033). CNR and SNR were higher than control at experimental 40 keV (both p < 0.0001) and 50 keV (p = 0.0058 and p = 0.0023, respectively). SEQ was better in both VMI in the experimental group than in the control (both p < 0.0001). Article II: Higher CM doses, reduced keV, lower heart rates, higher tube voltages, and smaller patient sizes tended to show higher CNR. No significant differences in contrast-to-noise ratio were found between experimental scans with 50% CM dose at 40 keV and the reference Article III: A total of 328 patients were randomized. Analysis included 112 in the control group and 115 and 101 in experimental Groups B and C, respectively. No differences were observed in vascular attenuation in the pulmonary trunk between groups: A vs. B (p = 0.96), B vs. C (p = 0.14), and A vs. C (p = 0.18). Group C showed higher vascular attenuation across all anatomical levels, with no differences in SEQ. Conclusion: Using dual-energy techniques makes it possible to reduce the ICM dose by 50% in CTA due to the increased attenuation of iodine, especially with VMI at low energy levels. Although noise is lower at higher energy levels, increased attenuation at low energy levels is more critical for CNR. All ICM administration strategies can be clinically applied, but low iodine concentration may yield better results when assessing the entire vascular tree. This highlights the importance of personalized and efficient ICM use and the adoption of new technology.Bakgrunn: Spektral CT muliggjør en betydelig reduksjon av dosen jodkontrastmiddel (JKM) på grunn av den økte attenuasjonen til jod, spesielt med virtuelle monoenergetiske bilder (VMI) ved lave energinivåer. Hjerte- og karsykdommer er fortsatt en ledende dødsårsak, og bruken av CT angiografi (CTA) som et viktig diagnostisk verktøy er avgjørende innen dette feltet. Formål: Det overordnede formålet med dette prosjektet var å undersøke potensialet for å redusere mengden JKM i CTA undersøkelser ved hjelp av dual-energi teknikk, og hvilke strategier for kontrastmiddeladministrering som gir best resultat. Metode: Artikkel I var en randomisert kontrollert studie med én eksperimentgruppe og én kontrollgruppe. I den eksperimentelle gruppen ble pasientene undersøkt med dual-energy CT og fikk halv dose JKM. I kontrollgruppen ble pasientene undersøkt med konvensjonell CT og standard dose JKM. I den eksperimentelle gruppen ble to virtuelle monoenergetiske bilde-serier rekonstruert ved 40 og 50 keV. Primærendepunktet var vaskulær attenuasjon. Sekundære endepunkt var: bildestøy, kontrast-til-støy-forhold (CNR), signal-til-støy-forhold (SNR) og subjektiv undersøkelses kvalitet (SEQ). I Artikkel II plasserte vi en kunstig koronararterie med 100 % og 50 % dose JKM i et thoraxfantom med varierende hjertefrekvens og pasientstørrelse. Fantomet ble skannet med en klinisk koronar CTAprotokoll ved 120 og 140 kVp. VMI ble rekonstruert fra 40 til 70 keV, Referansen var 100 % dose JKM ved 60 keV, og ikke-overlappende 95 % CNR-konfidensintervaller indikerte signifikante forskjeller fra referansen. I Artikkel III ble pasienter prospektivt randomisert til kontroll- eller én av to eksperimentgrupper. Pasienter i kontrollgruppen fikk JKM fortynnet 1:1 med saltvann. Eksperimentell gruppe B fikk JKM med lav flow. Eksperimentell gruppe C mottok JKM med lav konsentrasjon. VMI ved 40 og 55 keV ble rekonstruert. Vaskulær attenuasjon, støy, SNR og subjektiv undersøkelseskvalitet ble målt, i tre anatomiske nivåer. Resultater: Artikkel I: Totalt ble henholdsvis 103 og 108 pasienter analysert i eksperiment- og kontrollgruppene. Vaskulær attenuasjon var høyere på eksperimentell 40 keV enn på kontroll (p < 0,0001), men lavere på 50 keV (p < 0,022). Støyen var høyere på eksperimentell 40 keV enn på kontroll (p = 0,00022), men lavere på 50 keV (p = 0,0033). CNR og SNR var høyere enn kontroll på eksperimentell 40 keV (begge p < 0,0001) og 50 keV (henholdsvis p = 0,0058 og p = 0,0023). SEQ var bedre på begge VMI i eksperimentgruppen enn i kontrollgruppen (begge p < 0,0001). Artikkel II: Høyere kontrastmiddeldose, redusert keV, lavere hjertefrekvens, høyere rørspenning og mindre pasientstørrelser viste en trend med høyere CNR. Uavhengig av hjertefrekvens, pasientstørrelse og rørspenning ble det ikke funnet signifikante forskjeller i CNR mellom eksperimentelt opptak med 50 % dose JKM ved 40 keV og referansen Artikkel III: Totalt ble 328 pasienter randomisert. 112 mot 115 og 101 ble analysert i kontrollgruppen A mot eksperimentgruppene B og C henholdsvis. Det var ingen forskjeller i vaskulær attenuasjon i truncus pulmonalis mellom gruppene: A mot B (p = 0,96), B mot C (p = 0,14) og A mot C (p = 0,18). Gruppe C viste høyere undersøkelseskvalitet på tvers av alle anatomiske nivåer. Det var ingen forskjeller SEQ. Konklusjon: Bruk av dual-energi teknikk gjør det mulig å redusere dosen JKM med 50% ved CTA på grunn av den økte attenuasjonen til jod, spesielt med VMI ved lave energinivåer. Selv om det er lavere støy ved høyere energinivåer er den økte attenuasjonen ved lave energinivåer mer avgjørende for CNR. Alle strategiene for administrasjon av jodkontrastmiddel kan brukes klinisk, men lav jodkonsentrasjon kan gi bedre resultater når man vurderer hele kartreet. Dette understreker viktigheten av personlig tilpasset og effektiv bruk av JKM, samt utnyttelsen av ny teknologi
Selvstyrt læring blant sykepleiestudenter : Eksempler fra naturvitenskapelige emner
No full textBakgrunn: Selvstyrt læring er en vesentlig ferdighet å utruste studenter med ettersom det legger grunnlaget for livslang læring. Det er hevdet at en av utdanningens viktigste oppgaver derfor er å lære studenter hvordan de selv navigerer seg og organiserer læringsprosesser og bruk av læringsressurser. Innen helseprofesjonsutdanning er dette trukket frem som spesielt viktig ettersom det er nødvendig å holde seg kontinuerlig faglig oppdatert i klinisk praksis for å ivareta pasientsikkerhet og en bærekraftig helsetjeneste i et samfunn i stadig endring. Likevel er det begrenset forskning som adresserer selvstyrt læring blant sykepleiestudenter i anatomi, fysiologi og biokjemi (AFB). Dette faget tjener som basiskunnskap for videre utdanning og klinisk praksis, og har derfor en helt sentral posisjon i sykepleierutdanningen. Samtidig foregår dette emnet i første semester av høyere utdanning, og mange studenter opplever både faget, og overgangen til læring i høyere utdanning, som svært krevende. Hensikt: Hensikten med ph.d.-prosjektet er å undersøke hvordan selvstyrt læring kan forstås og kommer til uttrykk blant sykepleiestudenter i første studieår, med vekt på hvordan de bruker læringsressurser, spesielt digitale ressurser. Metode: Prosjektet er gjennomført med bruk av kvalitativ metode, og består av tre delstudier (artikkel 1, 2, og 3), samt denne sammenfattende kappen. Artikkel 1 er en integrative review (omtalt som oversiktsstudien videre i kappen) som rapporterer funn fra forskningsspørsmålet «Hvordan kan vi forstå selvstyrt læring i anatomi, fysiologi og biokjemi i sykepleierutdanningen?». Det modifiserte rammeverket utviklet av Whittemore & Knafl er benyttet i gjennomføringen. Tolv enkeltartikler er inkludert. Data er analysert ved bruk av Constant comparison method. Artikkel 2 er en kvalitativ intervjustudie med data fra 16 individuelle intervjuer med sykepleiestudenter i anatomi, fysiolog og biokjemi ved OsloMets to campuser. Artikkelen adresserer forskningsspørsmålet «Hvordan kan digitale ressurser støtte selvstyrt læring blant studenter i AFB i sykepleierutdanningen?». En semistrukturert intervjuguide er benyttet, og data er analysert ved bruk av Braun & Clarkes refleksive tematiske analyse. Cognitive Theory of Multimedia Learning er benyttet som teoretisk perspektiv. Artikkel 3 er en kvalitativ intervjustudie med data fra en fokusgruppe, en gruppe, samt fire refleksjonslogger. Artikkelen undersøker forskningsspørsmålet «Hvordan bruker sykepleiestudenter ulike læringsressurser i selvstyrt læring i anatomi, fysiologi og biokjemi gjennom første semester?». Fokusgruppe-/gruppeintervjuene ble intervjuet på tidslinje: i begynnelsen av semesteret, i midten av semesteret, og etter eksamen (før resultater var tilgjengelig). Refleksjonsloggene er samlet inn på slutten av semesteret. Braun & Clarkes refleksive tematiske analyse er benyttet, samt en teoretisk forståelse av selvstyrt læring i anatomi, fysiologi og biokjemi for å analysere data. Funn: Sentrale funn gir et bilde av hvordan selvstyrt læring utvikler seg i møte med både faglig innhold og ulike læringsressurser. Det er funnet at studentenes erfaringer og uttrykk synes å endre seg gjennom semesteret, fra følelser av overveldelse, til AFB som overkommelig å lære seg. Videre at det sees en utvikling av nye perspektiver på AFB som kunnskap for sykepleiere gjennom semesteret. Det er også funnet hvordan læringsressurser, spesielt digitale, ser ut til å kunne støtte selvstyrt læring. Oppsummering: Avhandlingen bidrar med innsikt i hvordan sykepleiestudenter møter læring og kunnskap i første semester, samt hvordan digital teknologi kan bidra til forming av profesjonsutøvere. Overordnet sett har disse funnene relevans til andre helseprofesjonsutdanninger
Harvesting the computation of Elementary Cellular Automata With Reservoir Computing
No full textThis PhD thesis focuses on Reservoir Computing (RC) and Cellular Automata (CA), with an emphasis on the simplest form of CA, namely Elementary CA (ECA) and the combination of RC with CA (ReCA). Biologic and modern Artificial Intelligence (AI) have stark differences regarding specific capacities and energy intensity. Therefore, it is clear that computer science and AI still have much to learn from biology. RC and CA both have roots and are inspired by biology. It is theorized that RC is used in certain parts of the brain, and CA is used as a simple model for biological processes. More importantly, both rely on a locality feature; RC operates its training only on the output layer, and CA relies on local interactions, meaning neither requires the same level of global control as other algorithms. This lack of global control can be translated into energy efficiency at the cost of some performance. For RC, the reservoir is only dynamically set up but not tuned, which means that the output layer is the only trained component; this leads to energy-efficient training. For CA, the simple and local interactions mean that a translation into hardware is simple, affording energy-efficient inference. Therefore, ReCA is a viable option for energy-efficient AI such as EdgeAI. ReCA still needs to be well established, and this thesis aims to explore the behaviour and characteristics of ReCA. It aims to focus on the hyper-parameter space and the individual ECA rules. It compares it to similar substrates and identifies implementation challenges and best practices. The main findings are that the hyper-parameter space is highly dynamic and requires careful balance between them. When RC with ECA is compared to similar substrates, both the critical range and the number of behaviours are larger in ECA. We also show evidence that ReCA works better on more locally dependent benchmarks, such as MNIST, in contrast to the UCR archive. The findings highlight specific practical engineering challenges with deploying ReCA in its current stage. However, the overall results are promising and show much potential for progress
Group Recommendation Systems With Pairwise Preference Data
No full textBakgrunn og Motivasjon: Gruppeanbefalingssystemer (GRS) er utviklet for å finne ut hva en gruppe mennesker liker og til å foreslå ting de vil ha glede av sammen. Disse systemene har som mål å matche de kombinerte preferansene til alle i gruppen. GRS er nyttig for sosiale aktiviteter som å se på film, spise ute og planlegge turer, hvor beslutninger gi et best mulig resultat for flere med ulike preferanser. Den største utfordringen er å kombinere de ulike preferansene til én anbefaling som gjør alle fornøyde. Denne forskningen fokuserer på å forstå hvordan grupper tar beslutninger og å utvikle algoritmer som nøyaktig kan forutsi hva en gruppe vil sette pris på. Å lykkes med å løse denne utfordringen kan gjøre gruppeaktiviteter mer hyggelige og harmoniske.
Målsetninger: Hovedmålet med denne forskningen er å foreslå nye metoder for gruppeanbefalinger som er rettferdige og presise. For å oppnå dette målet er seks forskningsspørsmål (RQs) formulert: [RQ1] Hvordan kan bruk av parvise preferansedata løse begrensningene ved enkeltratingsdata for å øke effektiviteten til GRS? [RQ2] Hvordan bidrar klynging av brukere basert på lignende preferanser til å forbedre rettferdigheten i anbefalingssystemer? [RQ3] Hvordan kan prediksjon av manglende data i parvise preferansedatasett effektivt håndtere kaldstartproblemet i GDM og GRS? [RQ4] Hvordan kan vi utvikle modeller for å bedre forstå og inkorporere påvirkningene blant medlemmers preferanser, og dermed forbedre gruppeanbefalinger? [RQ5] Hvordan kan utnyttelse av mangfoldige likhetsegenskaper hos brukere overkomme begrensningene til tradisjonelle gruppeanbefalingssystemer for å forbedre anbefalingsnøyaktigheten? [RQ6] Hvordan kan aggregasjons- og konsensusmekanismer forbedre gruppeanbefalingssystemer?
Metoder: Denne forskningen foreslo og anvendte metodologier som kan klassifiseres i tre hovedkategorier: Først benyttet vi parvise preferansedata og forutså manglende verdier. For det andre utforsket vi brukergruppering gjennom introduksjon av klyngingsteknikker som GcPp, MFP-basert mangfoldsklynging og GCN-basert mangfoldsklynging. I denne sammenhengen undersøkte vi forskjellige metoder for å beregne brukersimilaritet, hvorav noen ble foreslått for første gang. For det tredjeutviklet vi konsensus- eller aggregeringsmetoder som kombinerer individuelle brukerpreferanser for å danne en helhetlig gruppepreferanseprofil, som er essensielt for å konstruere gruppeanbefalingsmodellen.
Bidrag: Hovedbidragene fra denne studien inkluderer:
• Introduksjon av en entropibasert matrisefaktoriseringsteknikk for å forutsi manglende verdier i parvise preferansedatasett, som har bred anvendelse i gruppeanbefalingssystemer og gruppedynamikk.
• Forslag til flere metoder for å forutsi brukersimilaritet ved bruk av parvise preferansedata, som viser høyere nøyaktighet sammenlignet med enkeltratingsdata.
Disse similaritetsscorene ble beregnet ved hjelp av ulike metoder:
1. Brukersimilaritet basert på preferansegraf og grafkonvolusjonsnettverk (GCN).
2. Brukersimilaritet basert på brukervektorer hentet fra: a) Bruker-itemscores oppnådd fra matrisefaktorisering (MF). b) Brukerinnleiringsvektorer fra en trent matrisefaktoreringsmodell. c) Brukerinnleiringsvektorer fra vektene til et trent grafnevralnettverk.
• Utvikling av klyngemetoder for å gruppere brukere med lignende preferanser for å fasilitere generering av rettferdige gruppeanbefalinger, som:
1. Dominant set klynging.
2. Mangfoldsbasert klynging, som minimerer brukermangfoldsscorer innenfor grupper.
• Introduksjon av en konsensusmetode basert på brukerpersonligheter, som reflekterer virkelige scenarioer hvor brukerens bidrag til gruppebeslutninger avhenger av deres personlighetstrekk.
• Utvikling av aggregeringsmetoder som tar hensyn til bidragene fra individuelle brukere i den endelige gruppedynamikken. Disse bidragene beregnes ved hjelp av konsepter som Shapley-verdi og Wonderful Life Utility.Bakgrunn og Motivasjon: Gruppeanbefalingssystemer (GRS) er utviklet for å finne ut hva en gruppe mennesker liker og til å foreslå ting de vil ha glede av sammen. Disse systemene har som mål å matche de kombinerte preferansene til alle i gruppen. GRS er nyttig for sosiale aktiviteter som å se på film, spise ute og planlegge turer, hvor beslutninger gi et best mulig resultat for flere med ulike preferanser. Den største utfordringen er å kombinere de ulike preferansene til én anbefaling som gjør alle fornøyde. Denne forskningen fokuserer på å forstå hvordan grupper tar beslutninger og å utvikle algoritmer som nøyaktig kan forutsi hva en gruppe vil sette pris på. Å lykkes med å løse denne utfordringen kan gjøre gruppeaktiviteter mer hyggelige og harmoniske.
Målsetninger: Hovedmålet med denne forskningen er å foreslå nye metoder for gruppeanbefalinger som er rettferdige og presise. For å oppnå dette målet er seks forskningsspørsmål (RQs) formulert: [RQ1] Hvordan kan bruk av parvise preferansedata løse begrensningene ved enkeltratingsdata for å øke effektiviteten til GRS? [RQ2] Hvordan bidrar klynging av brukere basert på lignende preferanser til å forbedre rettferdigheten i anbefalingssystemer? [RQ3] Hvordan kan prediksjon av manglende data i parvise preferansedatasett effektivt håndtere kaldstartproblemet i GDM og GRS? [RQ4] Hvordan kan vi utvikle modeller for å bedre forstå og inkorporere påvirkningene blant medlemmers preferanser, og dermed forbedre gruppeanbefalinger? [RQ5] Hvordan kan utnyttelse av mangfoldige likhetsegenskaper hos brukere overkomme begrensningene til tradisjonelle gruppeanbefalingssystemer for å forbedre anbefalingsnøyaktigheten? [RQ6] Hvordan kan aggregasjons- og konsensusmekanismer forbedre gruppeanbefalingssystemer?
Metoder: Denne forskningen foreslo og anvendte metodologier som kan klassifiseres i tre hovedkategorier: Først benyttet vi parvise preferansedata og forutså manglende verdier. For det andre utforsket vi brukergruppering gjennom introduksjon av klyngingsteknikker som GcPp, MFP-basert mangfoldsklynging og GCN-basert mangfoldsklynging. I denne sammenhengen undersøkte vi forskjellige metoder for å beregne brukersimilaritet, hvorav noen ble foreslått for første gang. For det tredjeutviklet vi konsensus- eller aggregeringsmetoder som kombinerer individuelle brukerpreferanser for å danne en helhetlig gruppepreferanseprofil, som er essensielt for å konstruere gruppeanbefalingsmodellen.
Bidrag: Hovedbidragene fra denne studien inkluderer:
• Introduksjon av en entropibasert matrisefaktoriseringsteknikk for å forutsi manglende verdier i parvise preferansedatasett, som har bred anvendelse i gruppeanbefalingssystemer og gruppedynamikk.
• Forslag til flere metoder for å forutsi brukersimilaritet ved bruk av parvise preferansedata, som viser høyere nøyaktighet sammenlignet med enkeltratingsdata.
Disse similaritetsscorene ble beregnet ved hjelp av ulike metoder:
1. Brukersimilaritet basert på preferansegraf og grafkonvolusjonsnettverk (GCN).
2. Brukersimilaritet basert på brukervektorer hentet fra: a) Bruker-itemscores oppnådd fra matrisefaktorisering (MF). b) Brukerinnleiringsvektorer fra en trent matrisefaktoreringsmodell. c) Brukerinnleiringsvektorer fra vektene til et trent grafnevralnettverk.
• Utvikling av klyngemetoder for å gruppere brukere med lignende preferanser for å fasilitere generering av rettferdige gruppeanbefalinger, som:
1. Dominant set klynging.
2. Mangfoldsbasert klynging, som minimerer brukermangfoldsscorer innenfor grupper.
• Introduksjon av en konsensusmetode basert på brukerpersonligheter, som reflekterer virkelige scenarioer hvor brukerens bidrag til gruppebeslutninger avhenger av deres personlighetstrekk.
• Utvikling av aggregeringsmetoder som tar hensyn til bidragene fra individuelle brukere i den endelige gruppedynamikken. Disse bidragene beregnes ved hjelp av konsepter som Shapley-verdi og Wonderful Life Utility
Patient engagement in the development and delivery of healthcare services
No full textBackground: Patient engagement (PE) has gained significant international prominence at the societal level (macro), the organizational and system level (meso) and the individual level (micro) in recent decades. PE is politically rooted to ensure that patients’ perspectives, preferences, needs and values are considered in the development of health services and in personal interaction with the health service. PE can be described as the process of improving the interaction between health personnel, patients, families and carers’ competences to facilitate and support patient involvement in order to ensure quality, safety and person-centred health services. Although the idea of PE is well recognized, patients’ preferences and needs are not always prioritized in the healthcare service, and there is a need for more knowledge about PE in the development and delivery of healthcare services.
Objectives: The overall purpose of the project was to explore PE in the development and delivery of healthcare services. More specifically, we wanted to: I) Summarize available knowledge about how patient representatives are engaged in the development and delivery of healthcare services, and how such engagement can affect the quality of healthcare services. II) Translate, validate and culturally adapt the Public and Patient Engagement Evaluation Tool (PPEET) Organization Questionnaire from English to Norwegian. III) Examine how patient representatives in patient advisory boards describe their organization, influence and impact on decision-making processes at rehabilitation centres. IV) Explore associations between patient involvement in the rehabilitation process and changes in function and goal attainment.
Methods: The research questions were answered using three different designs. I) A scoping review was carried out to summarize knowledge about PE at the meso level based on wide systematic literature searches conducted in MEDLINE, EMBASE, Cochrane and PsycINFO databases for the period 2005 to 2022, limited to studies in English, Norwegian, Swedish or Danish. II, III) A Canadian questionnaire to measure PE at the meso level, the PPEET, was translated, validated and culturally adapted to a Norwegian context (Evaluation form for user involvement (EBNOR)) through forward-back translation and interviews with patient representatives. The validity was then examined by testing hypotheses in a cross-sectional study with 47 respondents recruited from patient advisory boards (PABs) from 36 different rehabilitation centres. To examine how patient representatives from PABs describe their organization and influence at the meso level, these data were also used to answer the research questions in study III. IV) More than 2 000 participants from the longitudinal multi-centre study RehabNytte evaluated perceived PE in their own rehabilitation trajectory by checking the PE domain of the quality indicators for rehabilitation, in addition to data about function (Patient-Specific Functioning Scale) and personal characteristics. In the analyses, categorical data were summarized into modal values using frequencies and percentages. Free-text responses were analysed and coded into categories as barriers or facilitators to PE. The association between patient involvement and function, and goal achievement was explored with t-tests and regression analyses.
Results: I) The scoping review included data from 37 studies, and found that hard, operationalized outcomes of PE were lacking. Hard outcomes can be reduced costs and improved physical function. The review also found that PE processes can be facilitated by dedicated finances for PE education, and by ensuring sufficient representativeness among the different stakeholders like patient representatives, healthcare professionals and managers. II) A total of 150 patient representatives from PABs were invited and 47 responded to the translated version of the PPEET. Interviews with patient representatives confirmed the relevance of the content, and the completed questionnaire showed sufficient data quality and construct validity. III) Results from Paper III showed that the representatives from PABs in rehabilitation were generally satisfied with how PE was structured, but they also reported that invisible social PE barriers such as hard-to-understand language could hinder PABs’ influence. IV) The findings from the longitudinal study showed a positive association between patient involvement in the process of goal setting in rehabilitation and improved function, and goal attainment.
Conclusions: There is a lack of hard, operationalized outcomes as a result of PE at the meso level. EBNOR was considered a valid questionnaire that can be recommended for evaluating PE at the meso level in a Norwegian context. PAB representatives in Norway experienced that their engagement strengthened the organization, but at the same time, they reported a lack of influence. Involvement in goal setting was associated with improved function and goal attainment, which highlights the importance of structures that facilitate meaningful PE.Bakgrunn: Brukermedvirkning i helsetjenesten har fått betydelig internasjonal oppmerksomhet både på samfunnsnivå (makro), organisasjons- og systemnivå (meso) og på individnivå (mikro) de siste ti-årene. Brukermedvirkning er politisk forankret med mål om å sikre at pasientenes perspektiver, preferanser, behov og verdier blir vurdert både i utviklingen av helsetjenestene, og i personlig samhandling med tjenesten. Brukermedvirkning kan beskrives som prosessen med å bedre samspillet mellom helsepersonells, pasienters og pårørendes kompetanse til å legge til rette for og støtte pasientens involvering. Målet er å sikre kvalitet, sikkerhet og personsentrerte helsetjenester. Til tross for at konseptet brukermedvirkning er vel etablert, blir ikke alltid pasientenes preferanser og behov prioritert i helsetjenesten. Det er derfor behov for mer kunnskap om brukermedvirkning i utvikling og levering av helsetjenester.
Mål: Det overordnede målet med dette prosjektet var å utforske betydningen av brukermedvirkning i utvikling og levering av helsetjenester på meso og mikronivå. Mer spesifikt ønsket vi å I) oppsummere kunnskap om hvordan brukerrepresentanter er involvert i utvikling og levering av helsetjenester og hvordan en slik involvering kan påvirke kvaliteten på helsetjenestene; II) oversette, validere og kulturelt tilpasse et spørreskjema om brukermedvirkning til norsk; III) utforske hvilke erfaringer brukerrepresentanter tilknyttet spesialiserte, private rehabiliteringssentre har med organiseringen av brukermedvirkningen og innflytelsen på beslutningsprosesser og IV) utforske sammenhenger mellom brukermedvirking, funksjon og måloppnåelse i individuelle rehabiliteringsforløp.
Metode: Forskningsspørsmålene ble besvart gjennom fire delstudier. I) En sonderende kunnskapsoppsummering (scoping review) ble gjennomført for å oppsummere kunnskap om brukermedvirkning på mesonivå. Systematiske litteratursøk ble gjennomført i MEDLINE, EMBASE, Cochrane og PsycINFO for perioden 2005 til 2022, begrenset til studier på engelsk, norsk, svensk eller dansk. II, III) Et kanadisk spørreskjema for å måle brukermedvirkning på mesonivå, The Public and Patient Engagement Evaluation Tool (PPEET), ble oversatt, validert og kulturelt tilpasset norske forhold (Evalueringsskjema for brukermedvirkning (EBNOR)) gjennom frem- og tilbake-oversetting og intervjuer med brukerrepresentanter. Deretter ble validiteten av spørreskjemaet undersøkt gjennom testing av hypoteser i en tverrsnittstudie med 47 respondenter rekruttert fra brukerutvalg fra 36 forskjellige rehabiliteringsinstitusjoner. For å undersøke brukermedvirkning på mesonivå ble data fra denne spørreskjemaundersøkelsen også brukt til å besvare forskningsspørsmålene i studie III. IV) I overkant av 2000 deltagere fra multisenterstudien RehabNytte evaluerte opplevd brukermedvirkning ved å fylle inn brukermedvirkningsdelen av kvalitetsindikatorene for rehabilitering, og spørreskjema om helsestatus og funksjon (Patient-Specific Functioning Scale). I analysene ble kategoriske data oppsummert som frekvenser og prosenter. Fritekstbesvarelser ble analysert og kodet til kategorier som hemmer eller fremmer brukermedvirkning. Sammenhenger mellom brukermedvirkning og funksjon og måloppnåelse ble undersøkt med t-tester og regresjonsanalyser.
Resultater: I) Brukermedvirkning i helsetjenesten var i liten grad evaluert med harde, operasjonaliserte utfallsmål i de 37 studiene inkludert i oversiktsartikkelen. Eksempler på harde utfallsmål kan være kostnader og fysisk funksjon. Resultatene viste at øremerkede midler til opplæring, og representativitet blant brukerrepresentanter, helsepersonell og ledere beskrives som viktige fremmere for brukermedvirkning på mesonivå. II) I alt 150 brukerrepresentanter var invitert og 47 besvarte spørreskjemaet om brukermedvirkning (EBNOR). Intervjuer med brukerrepresentanter bekreftet relevansen av innholdet og svarene på spørreskjemaet viste at EBNOR har tilfredsstillende validitet. III) Brukerutvalgsrepresentantene var generelt fornøyd med hvordan brukermedvirkning er strukturert, men rapporterte at usynlige sosiale barrierer kan hemme effektiv brukermedvirkning og innflytelse, for eksempel bruk av vanskelig språk. IV) Funnene fra den longitudinelle studien viste at pasienter som var involvert i rehabiliteringsprosessen hadde bedre funksjon og høyere måloppnåelse enn de som ikke var involvert.
Konklusjoner: Det er mangel på harde, operasjonaliserte utfallsmål som følge av brukermedvirkning på mesonivå i forskningslitteraturen. EBNOR er et valid spørreskjema som kan anbefales til å evaluere brukermedvirkning på mesonivå. Brukerutvalgsrepresentanter i Norge opplevde at organisasjonen styrket seg ved å engasjere dem, men rapporterte samtidig om manglende innflytelse. Deltakelse i målsetting økte pasientenes sjanse for bedret funksjon og måloppnåelse, noe som understreker viktigheten av å legge til rette for strukturer som fremmer brukermedvirkning
Between patient participation and healthcare standardization : The ordering of work in managing hand osteoarthritis
No full textIn this dissertation, I have explored the ordering of healthcare work in managing and coping with chronic illness, hand osteoarthritis, at the intersection of patient participation and healthcare standardization. The rising burden from chronic illness calls for new models of care. Care pathways and task shifting strategies are considered relevant responses in developing sustainable healthcare. These new healthcare models, when implemented, contribute to blurring the boundaries between patients and health professional in responding to chronic illness. Transforming working relationships between patients and health professionals from that of cure-and caregiving to partnering and co-creation alters actor positioning and responsibilities, and subsequently, decision-making. Healthcare standardization in tandem with stronger calls for patient participation also contributes to the shaping of healthcare working processes. Consequently, the boundaries between who should do what, when, where, how, and with what knowledge and skills become increasingly flexible as more responsibilities are shifted from health professionals and healthcare institutions to the chronically ill at home. Although healthcare work has been explored and understood from various academic disciplines, positions, and perspectives, the focus on healthcare organizations or healthcare professions often excludes patients from the activities that are involved in the healthcare working processes. At the same time, the literature on the work of patients highlights patient efforts in managing chronic illness. However, exploring the work of patients in combination with the work of health professionals and how those healthcare practices are shaped by patient participation and healthcare standardization, has been less explicitly studied. Against that backdrop, and in conceptualizing work as actions of patients and health professionals in negotiating order and change in the hospital, combined with activities involved in coping with a chronic hand condition at home, this dissertation explores the ordering of work in coping with and managing chronic illness. The dissertation is based on interviews with patients and health professionals, and observations in clinical consultations in two Norwegian hospitals specializing in rheumatology. The results presented in this dissertation are threefold. First, taken-for-granted ideas regarding hand osteoarthritis as ordinary and expected with age shape patient actions. Prior to, during and after clinical encounters, they make efforts to cope with, prioritize, and self-manage a chronic illness that does not warrant healthcare attention. The unacknowledged characteristics of patient work render it invisible despite considerable efforts in everyday life and illustrates how the interconnectedness of patient and health professional working processes are underpinned by negotiations, power, and dependency, which not only shape decision-making but also contribute to keeping the work of patients out of sight. Nonetheless, this articulation work of patients in managing chronic illness contributes substantially to seamless and coherent healthcare. Second, hospital working processes are shaped by a hierarchical ordering that impacts negotiations and decision-making. The diagnostic organization of tasks preserves rheumatologist authority and control over the direction of the trajectory, which in turn sets in motion the work of occupational therapists who enhance their responsibilities through evidence-based recommendations in rheumatology. In this process, occupational therapists align their clinical tasks with the tasks of rheumatologists, which contributes to establishing the necessary congruence to keep the trajectory on course. Although this work is central, the tinkering of occupational therapists is often taken for granted. Third, knowledge about hand OA was constructed from various sources of knowledge that were brought into consultations through a polyphony of ideas to make sense of chronic illness. Reaching new understandings conjointly serves as a catalyst for the activation of subsequent tasks when power is shared to make decisions that are understandable and acceptable to both patients and health professionals. In this process, health professionals use standards as tools rather than rigidly following pre-planned protocols and pathways, which enables the bringing together of relevant tasks into working arrangements. Similarly, in trusting health professionals to set the agenda, patients articulate work and bring tasks together when they make efforts to connect their own lifeworld with the healthcare world of standards. These working processes that are made into being through interaction, highlight the centrality of managing tensions and show how the work that is enacted along the illness trajectory is a complex process of negotiation where the actors depend on each other in ameliorating discontinuous elements to construct a coherent whole. These efforts of patients and health professionals in maneuvering the space between patient participation and healthcare standardization are not tasks that are formalized and assigned to particular actors. On the contrary, they are taken for granted by all stakeholders. Consequently, articulation work gets secondary value rather than being acknowledged as the supra-type of work that enables other work to function and get things accomplished in locally negotiated orders. In this everchanging healthcare environment, it is not just about preparing health systems and health professionals for the major ongoing shift in managing chronic illness through the restructuring of healthcare systems. Equally important is ensuring that patients are adequately equipped to cope with and manage their chronic conditions at home.Denne avhandlingen utforsker organiseringen av helsearbeid i håndteringen av håndartrose i skjæringspunktet mellom pasienters deltakelse og helsetjenestens standardisering. Med økende sykdomsbyrde fra kronisk sykdom etterspørres nye måter å organisere helsetjenesten på. Pakkeforløp og oppgavedeling ansees som relevante strategier for mer bærekraftige helsetjenester. Dagens helsetjenester påvirkes også i stigende grad av standardiseringsprosesser sammen med økende krav om aktiv deltakelse fra pasienter. Samtidig endres forholdet mellom pasienter og helsepersonell når samarbeidet går fra å kurere sykdom og gi omsorg til å omhandle partnerskap og samskaping. Slike forandringer har betydning for aktørenes posisjonering og ansvarsområder når beslutninger skal tas rundt håndteringen av kronisk sykdom. Som en følge blir grensene for hvem som skal gjøre hva, når, hvor, hvordan og med hvilken kunnskap og ferdigheter stadig mer usikre og flytende når ansvar skiftes fra helseinstitusjoner og helsepersonell til kroniske syke hjemme. Arbeidsprosesser i helsetjenestene har blitt utforsket og forstått fra ulike fagdisipliner, posisjoner og perspektiver. Et særlig fokus på helseorganisasjoner og helseprofesjoner har ofte utelatt pasienter fra de aktivitetene som er involvert i arbeidsprosesser. Samtidig fokuserer litteraturen om pasienters arbeid på pasientens egeninnsats i håndteringen av kronisk sykdom. Imidlertid har det vært mindre fokus på hvordan pasienters og helsepersonells arbeid er sammenvevd og hvordan disse felles arbeidsprosessene formes av forventninger om pasienters deltakelse og standardisering av helsetjenester. Mot denne bakgrunnen utforsker denne avhandlingen forholdet mellom pasientdeltakelse og standardisering av helsetjenester i organiseringen av arbeidet med å håndtere kronisk sykdom. Avhandlingen er basert på intervjuer med pasienter og helsepersonell, samt observasjoner i kliniske konsultasjoner ved to norske sykehus spesialisert innen revmatologi. Ved å konseptualisere arbeid som handlinger fra pasienter og helsepersonell i forhandlinger om orden og endring på sykehuset, kombinert med aktiviteter knyttet til håndtering av en kronisk sykdom, søker denne avhandlingen å forstå noe av kompleksiteten som moderne helsearbeidsprosesser innebærer. Resultatene presentert i denne avhandlingen er tredelt. For det første formes pasienters handlinger før, under og etter kliniske konsultasjoner av tatt-for-gitt-ideer om håndartrose som noe som er vanlig og forventet med alderen. Dette gjør pasientens arbeid usynlig til tross for betydelige anstrengelser i dagliglivet, og illustrerer hvordan samspillet mellom pasienters og helsepersonells arbeid er forankret i forhandlinger, makt og avhengighet, som ikke bare påvirker beslutningstaking, men også bidrar til å holde pasientenes arbeid uten a syne. Likevel bidrar arbeidet som pasientene gjør med å håndtere kronisk sykdom i betydelig grad til å forbedre sammenhengen mellom de ulike oppgavene og aktørene gjennom sykdomsforløpet. For det andre er sykehusets arbeidsprosesser formet av en hierarkisk orden som påvirker forhandlinger og beslutningstaking. Den diagnostiske organiseringen av oppgaver bevarer revmatologens autoritet og kontroll over retningen på sykdomsforløpet, noe som setter i gang arbeidet til ergoterapeuter som øker sitt ansvar gjennom evidensbaserte anbefalinger innen revmatologi. I denne konteksten tilpasser ergoterapeuter egne terapeutiske oppgaver til revmatologenes medisinske oppgaver, noe som bidrar til å etablere den nødvendige sammenhengen for å holde behandlingsforløpet på rett kurs. Selv om dette arbeidet er sentralt, blir ofte ergoterapeutenes tilpasninger tatt for gitt. For det tredje er kunnskap om håndartrose konstruert fra ulike kunnskapskilder som bringes inn i konsultasjoner gjennom en polyfoni av ideer for å forstå kronisk sykdom. Det å nå nye forståelser i fellesskap fungerer som en katalysator for aktivering av påfølgende oppgaver når makt deles for å ta beslutninger som er forståelige og akseptable for både pasienter og helsepersonell. I denne prosessen bruker helsepersonell standarder som verktøy i stedet for å følge dem fullt ut, noe som gjør det mulig å samle relevante oppgaver til fungerende arbeidsprosesser. På samme måte og ved å stole på helsepersonell som setter dagsordenen, artikulerer pasienter arbeid og bringer oppgaver sammen når de gjør anstrengelser for å koble sin egen livsverden med helsetjenestens verden av standarder. Slike arbeidsprosesser som blir til gjennom samhandling, understreker viktigheten av å håndtere spenninger og viser hvordan arbeidet som blir utført gjennom sykdomsforløpet er en kompleks forhandlingsprosess der aktørene er avhengige av hverandre for å utjevne ujevnheter og konstruere en sammenhengende helhet. Dette sammenføyningsarbeidet fra pasienter og helsepersonell i å manøvrere mellom pasientdeltakelse og standardisering av helsetjenester er ikke oppgaver som er formalisert og tildelt bestemte aktører. Tvert imot blir de tatt for gitt av alle interessenter. Som en følge, får dette artikulasjonsarbeidet sekundær verdi i stedet for å bli anerkjent og opphevet som overordnet arbeid som muliggjør annet arbeid og gir resultater når pasienter og helsepersonell forhandler i lokale situasjoner. I en helsetjeneste i stadig forandring handler det ikke bare om å forberede helsesystemer og helsepersonell på den store pågående endringen i håndtering av kroniske sykdommer. Like viktig er det å sikre at pasienter er tilstrekkelig rustet til å håndtere sin kroniske sykdom i eget hjemmemiljø
Finding the Right Words: Bridging Best Practice Interviewing and Healthcare Communication in Cases of Child Abuse
No full textThe ability to express one’s thoughts and be understood is fundamental to meaningful human interaction. In cases of child abuse or neglect, providing children with the opportunity to share their experiences and ensuring they are understood is not only a right but also crucial for identifying and addressing maltreatment. Healthcare professionals may encounter children who are victims of suspected abuse or neglect in both primary healthcare and forensic healthcare settings. Although effective communication between healthcare professionals and children is vital, poor communication can result in missed signs of maltreatment or even compromise the reliability of a child’s testimony regarding alleged abuse. While paediatricians have traditionally played a key role in responding to cases of child abuse, there is increasing recognition of the role that dental professionals can play in identifying and addressing such cases. This thesis was part of a multidisciplinary research initiative aimed at exploring best practice interviewing techniques within the context of child healthcare, with a particular emphasis on forensic dental and medical examinations. Adopting a post-positivist approach, the research examined the current body of knowledge in this field while seeking to contribute new insights. The first objective was to review existing literature on healthcare professionals’ ability to conduct conversations in accordance with best practice interview guidelines. The second objective was to assess the feasibility of an interview training program using a digital child avatar for healthcare professionals. Finally, the third objective was to investigate current communication practices during forensic examinations conducted as part of child abuse investigations. Study I was a scoping review that identified a significant gap in research on this topic, particularly highlighting the lack of literature involving dental professionals. Study II piloted an interview training program for healthcare professionals with experience working with children, featuring a child avatar chatbot driven by artificial intelligence. While no overall improvement in questioning strategies was observed, the study laid the groundwork for a promising training program adapted towards healthcare professionals. Study III examined current communication practices with children during forensic dental and medical examinations. The findings revealed that healthcare professionals primarily relied on close-ended questioning strategies, with only a minimal use of open-ended invitations. This thesis highlights the existing gap in both research and practice concerning best practice interviewing strategies in healthcare settings. It represents the first known study to assess the quality of conversations during forensic health examinations. The findings underscore the need for healthcare professionals working with children to be actively involved in discussions and training initiatives focused on best practice interviewing techniques