Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA): Skriftserien / Oslo and Akershus University College of Applied Sciences
Not a member yet
519 research outputs found
Sort by
Adapting innovation portfolio management to accommodate for emerging digital technologies: An exploration of the IPM practices of organizations that aim for digital innovation outcomes
No full textInnovation portfolio management (IPM) is recognized in the literature as a managerial method for making decisions in relation to the innovative activities of any organization that operates in competitive and changing markets. However, as organizations are influenced by emerging digital technologies such as artificial intelligence, IPM practices are changing accordingly. While there is a burgeoning literature on the link between emerging digital technologies and innovation management, only few studies have investigated the consequences for IPM practices. Therefore, it is the purpose of this thesis to explore the case of IPM practices in selected organizations that aim for digital innovation outcomes. Extant literature on IPM has examined the potential of applying emerging digital technologies directly in IPM processes to optimize efficiency. These studies indicate positive effects particularly for organizations that engage in new product development. However, based on recent literature from the broader field of digital innovation and specific calls from reviews of the IPM literature, it is essential to also explore the consequences that emerging digital technologies have on IPM practices when the technologies are an integrated part of the products and longterm outcomes. In this context, the literature argues for increased complexity in part due to the openness, generativity and relational aspects that naturally follow emerging digital technologies. This thesis seeks to extend the existing IPM literature by, first, focusing on the influences that emerging digital technologies have on current IPM practices (research question 1). This is accomplished through a review of the extant literature and an inductive exploration of the challenges faced by IPM practitioners in the context of large incumbent organizations that aim for digital innovation outcomes which comprise emerging digital technologies. Articles I and II are used as a multiple case study and an empirical illustration, respectively, to answer the first overall research question. Second, and building on the findings from the initial inductive part of the study, the thesis uses an abductive approach to explore the adaptations to IPM as a method for strategy deployment in organizations that aim for digital innovation outcomes (research question 2). For this purpose, the thesis applies foundational theories including public value theory (Benington & Moore, 2011) in article III, which explores a funding agency as a single case study, and technological logics (Thompson, 1967) in article IV which comprises a multiple case study. Both articles are used to interpret how IPM practices are adapted to accommodate for emerging digital technologies and thereby provide an answer to the second research question. The inductive part of the thesis finds that (1) there is widespread portfolio heterogeneity which practitioners struggle to accommodate for due to its inherent opaqueness, (2) organizations engage in distribution of decision power by empowering local projects environments and (3) actors in the ecosystem are involved in decision processes for work on digital innovation. These findings speak to the indirect influence of emerging digital technologies on IPM practices, which entails distributed control measures rather than the integration and formalization that constitute the primary arguments of extant literature. The abductive part of the study indicates that IPM practices are adapted (and interpreted) in different ways. When it comes to the public value perspective, article III develops the notion of holistic portfolio management (HPM) and argues that practices characterized and influenced by high degrees of reciprocal interdependence, relational governance structures, multiple value interpretations and different levels of external involvement. In addition, article IV adapts IPM practices by developing three distinct innovation portfolio configurations, comprising (1) the product portfolio that focuses on the sequential development of products and services, (2) the platform portfolio that facilitates contact between relevant actors in the ecosystem and (3) the problem portfolio that considers individual projects unique and in need of intimate understanding. Together, the findings from articles III and IV constitute important adaptations to IPM practices in the context of organizations that aim for digital innovation outcomes. This also speaks to the implications for managers that are required to engage in differentiated IPM practices depending on the context and nature of the projects in question. The study also has implications for Clevel managers who are ultimately responsible for organizing the IPM function and deciding on an appropriate mandate that allows for such differentiation. Future research should first and foremost examine the propositions that are put forward in the current study quantitatively. However, additional qualitative research is also necessary to further explore the frameworks (for example related to HPM or the innovation portfolio configurations) in different contexts
Barnehagelærere med masterutdanning: En kvalitativ studie om hva barnehagelærere med en barnehagefaglig masterutdanning kan bety for barnehagelærerprofesjonen og barnehagen
No full textFormålet med denne avhandlingen er å utvikle kunnskap om barnehagelærere med masterutdanning, og hvordan kunnskapen de masterutdannede barnehagelærerne har tilegnet seg kan ha betydning for profesjonen, profesjonsutøvelsen og barnehagen. Avhandlingen består av tre artikler og en kappe. Avhandlingens overordnede problemstilling er: Hvordan kan barnehagelærere med en barnehagefaglig masterutdanning ha betydning for barnehagelærerprofesjonen, og for barnehagen? Dette er en kvalitativ studie, og det empiriske materialet er utviklet ved hjelp av semistrukturerte individuelle intervjuer med elleve masterutdannede barnehagelærere og seks representanter for barnehageeier. Studien tar utgangspunkt i deltakernes refleksjoner over egne erfaringer og opplevelser knyttet til temaet. Gjennom analysene av det empiriske materialet i artikkel 1 kommer det frem at masterutdanning har gitt en opplevelse av å ha en dypere kunnskap. Kunnskapen har gitt barnehagelærerne en annen forståelse for barnehagens kompleksitet, og større trygghet til å stå i det usikre. Dette har igjen bidratt til en endring i hvem og hvordan barnehagelæreren er i møte med barna. I artikkel 2 undersøker jeg de masterutdannedes rolle som profesjonsutøvere i barnehagens kollegiale fellesskap. Det som kommer frem gjennom analysene er at masterutdanning har bidratt til økt trygghet og mot til å ytre seg kritisk til, og stille spørsmål ved, den pedagogiske praksisen. Det kommer også frem at det kan oppleves utfordrende å være en kritisk profesjonsutøver sammen med kollegaene i barnehagen. Artikkel 3 tar utgangspunkt i intervjuer med representanter for barnehageeier. Barnehageeierne beskriver et ønske om og behov for masterutdannede barnehagelærere i barnehagen, men det er ulikt hvordan eierne arbeider for, og legger til rette for, at kompetansen kan komme barn og barnehage til gode. Det eret gap mellom eiernes ambisjoner om masterutdannede barnehagelærere i barnehagen og deres vilje til å iverksette tiltak og oppfylle ambisjonene. I avhandlingens kappe diskuterer jeg avhandlingens overordnede problemstilling. Til grunn for diskusjonen ligger teoretiske perspektiver på profesjon og pedagogikk. Den overordnede diskusjonen har tre deler. Den første delen dreier seg om måten den teoretiske kunnskapen fra masterutdanningen oppleves relevant for den praktiske yrkesutøvelsen. I lys av tidligere forskning og debatten om akademisering diskuterer jeg ulike grunner til at sammenhengen mellom utdanningen og yrkesliv oppleves god. Den andre delen dreier seg om hvordan masterutdanningen har hatt betydning for de masterutdannedes mot og trygghet. I lys av tidligere forskning på barnehagelærerprofesjonens posisjonering, og utøvelse av faglighet i det kollegiale fellesskapet, diskuterer jeg hvordan masterutdannede barnehagelæreres økte trygghet kan ha betydning for barnehagens faglige utvikling. I den tredje delen retter jeg søkelys mot profesjonsrollen, og hvordan en masterutdanning kan påvirke den rollen man har innad i det kollegiale fellesskapet, men også utad i samfunnet. Gjennom avhandlingen kommer det frem at en masterutdanning for barnehagelærere kan ha betydning for barnehagelærerprofesjonen og barnehagen på ulike vis. Utdanningen bidrar til å styrke barnehagelæreres kunnskapsgrunnlag. Et styrket kunnskapsgrunnlag gir økt trygghet og mot til å utøve faglighet gjennom blant annet et mer aktivt fagspråk, som kan ha betydning for kunnskapsdeling og utvikling av barnehagen. Masterutdanningen kan også bidra til en tydeligere profesjonsrolle, fordi evnen til å språkliggjøre egen kunnskap kan bidra til å legitimere barnehagelæreryrket som en profesjon, og fordi utdanningen kan gi tillit som gir barnehagelærerne handlingsrom til å forvalte sin autonomi. Gjennom avhandlingen kommer det frem at det trengs en tydeligere plan for de masterutdannede barnehagelærerne i barnehagen, det må tas grep for å adressere de masterutdannedes rolle og plass i barnehagen, og det trengs virkemidler og insentiver for å rekruttere og beholde kompetansen i barnehagen
Exploring Outpatient Induction of Labor with Oral Misoprostol : User involvement, Safety, Feasibility, and Women’s Perspectives
No full textBackground: Induction of labor (IOL) rates have increased markedly worldwide over the past decades, becoming one of the most common obstetric interventions in high-income countries. In Norway, nearly 30% of all births are induced. Concurrently, there is a growing emphasis on woman-centered care, user involvement, and the importance of a positive birth experience. Outpatient IOL using low-dose oral misoprostol has been proposed as a way to reduce pressure on maternity wards while supporting women’s preferences. However, evidence on its safety, feasibility, and acceptability is limited. Aim: The overall aim of the Labor Induction INpatient and Outpatient (LINO) project was to investigate outpatient IOL using low-dose oral misoprostol by assessing its medical safety and feasibility, and women’s perspectives. Specifically, we aimed to: Pre-study: Develop a PhD project based on verified knowledge gapsand user priorities through a Needs Led Research process. Study 1: Assess the proportion of women eligible for outpatient IOL,report safety outcomes, and assess the efficacy of the IOL processes ofthe eligible pregnancies. Study 2: Evaluate the clinical outcomes and feasibility of implementing oral misoprostol in the outpatient IOL protocol in a Norwegian setting. Study 3: Explore and describe women’s real-time reflections on what is important to them during induction of labor. Methods: The thesis includes a pre-study and three original studies. In the prestudy, we conducted a Needs Led Research process, combining literature review and user involvement to identify and prioritize research needs. In Study 1, we applied outpatient IOL criteria to a 7-month historical cohort to assess the safety and feasibility of outpatient care. In Study 2, we tested outpatient IOL in clinical settings through a prospective cohort study, with women self-allocating to either outpatient or inpatient care. In Study 3, a qualitative study, we analyzed in-themoment reflections from women collected once a day throughout their IOL process. Results: The pre-study informed the development of the main aim and sub aims for the LINO project. In study 1, including 1,320 women, 29.7% met the eligibility criteria for outpatient IOL. Serious adverse events before or in early labor were rare. The average duration from initiation of IOL to administration of the last misoprostol tablet was 22.4 hours. In Study 2, including 212 women, no births occurred outside the hospital or within 30 minutes of admission. Adverse events were rare, with no significant differences in safety outcomes between the outpatient and inpatient groups. Women in the outpatient group had significantly shorter pre-labor hospital stays (median 12.3 vs. 28.1 hours), and 76% of the women in this group completed the misoprostol treatment at home. Study 3 included 146 women from Study 2. Through the analysis of the women’s reflections, we identified three main categories: demanding mental processes, the crucial role of supportive relationships, and essential practical needs. The overarching theme was the need to feel secure facing the unfamiliar and life-altering experience of childbirth. Conclusions: We found no evidence suggesting that outpatient IOL using low-dose oral misoprostol is unsafe in low-risk pregnancies in resource-rich settings as in Norway. However, current evidence is limited, and larger studies are needed for definitive conclusions. Although outpatient IOL may not fully address the resource challenges posed by rising IOL rates, it provides a valuable expansion of women\u27s options during IOL. However, it is not suitable for all, and a woman-centered approach, including shared decision-making, clear eligibility criteria, and structured follow-up, is essential to ensure safety and a high quality of care
Familier med funksjonshemma barn i velferdsstaten : En kvalitativ studie av foreldre med funksjonshemma barn, koordinator og hjelpeapparatet
No full textIn this thesis, I investigate the encounters between parents with disabled children and welfare services. Previous research has highlighted how families with disabled children experience a lack of support from the welfare state. I build on previous research by combining the perspectives of parents and service providers. Particularly, I investigate the system of coordinators for users who require long-lasting and comprehensive services. The thesis uses a longitudinal qualitative dataset consisting of individual interviews with parents and coordinators, observations of meetings, and focus groups with coordinators. The sample consists of 12 parents and 39 coordinators. In the articles, I explore how the interactions between parents and coordinators are framed by social policy and social structure. In the first article, I explore how parents and coordinators negotiate tasks related to the coordination and administration of services. I use the concept of administrative burden to conceptualise what costs parents face in navigating welfare services. The findings demonstrate that coordinators vary in their interpretation of which tasks fall under their responsibility, and which tasks are deemed ordinary parental responsibilities. In the second article, I explore whether levels of cultural capital and family resources influence communication with professionals among parents with disabled children. The findings suggest that working-class and middle-class parents differ in how they communicate with professionals and deal with frustration. Furthermore, I show that factors such as support from one’s family and network, possessing economic and material resources, as well as having an involved coordinator, were important for the parents’ everyday navigation of welfare services. In the third article, my co-authors and I address the declining use of Individual Plan in welfare services. We identify three main reasons why Individual Plan is not used: Individual Plan is not seen as useful for the user, other professionals do not get involved in the plan, and the digital tool for Individual Plan is seen as cumbersome. The thesis contributes with novel perspectives on the encounters between parents with disabled children and the welfare state. In sum, the thesis shows how families with disabled children experience a gap between their expectations of welfare services and the reality they face. Moreover, the system of coordinators lacks resources, which leads to arbitrariness. I also argue that the system of coordinators and Individual Plan do not address the main challenges for families, how they experience a lack of services, and administrative burdens.I denne avhandlinga undersøker jeg møtet mellom foreldre med funksjonshemma barn og hjelpeapparatet. Tidligere forskning har vist at familier med funksjonshemma barn opplever manglende støtte fra det offentlige. Jeg bygger videre på tidligere forskning ved å se foreldre og tjenesteytere sine perspektiver i sammenheng. Spesielt retter jeg søkelys på ordninga med koordinator for personer med behov for langvarige og koordinerte tjenester. Koordinator skal sørge for nødvendig oppfølging av den enkelte bruker, samt sikre samordning av tjenestetilbudet. Avhandlinga bygger på et longitudinelt kvalitativt datamateriale bestående av individuelle intervjuer med foreldre og koordinator, observasjoner av ansvarsgruppemøter og fokusgruppeintervjuer med koordinatorer. Utvalget består av totalt 12 foreldre og 39 koordinatorer. I avhandlingas tre artikler, er jeg opptatt av hvordan møtet rammes inn av sosiale strukturer og sosialpolitiske betingelser. I artikkel 1 undersøker jeg hvordan koordinatorer og foreldre forhandler oppgaver knyttet til koordinering og tilrettelegging av tjenestetilbudet. Jeg bruker begrepet administrative byrder for å begrepsfeste ulike kostnader foreldrene har når de håndterer møtet med hjelpeapparatet. Jeg finner at koordinatorene varierer i hvilke oppgaver de ser som del av sin rolle og hvilke oppgaver de forstår som et ordinært foreldreansvar. I artikkel 2 undersøker jeg hvordan kulturell kapital og andre ressurser påvirker foreldre med funksjonshemma barn og deres møter og kommunikasjon med profesjonelle. Jeg finner at arbeiderklasse- og middelklasseforeldre varierer i hvordan de kommuniserer med fagpersoner og hvordan de håndterer frustrasjon. Videre viser jeg hvordan forhold som støtte fra familie og nettverk, det å ha økonomiske og materielle ressurser og det å ha en involvert koordinator er viktig for familiens hverdag og manøvrering i hjelpeapparatet. I artikkel 3 undersøker jeg og mine medforfattere den synkende bruken av individuell plan i velferdstjenester. Vi identifiserer tre hovedgrunner til hvorfor individuell plan ikke tas i bruk: Det digitale verktøyet oppleves som tungvint, individuell plan ses ikke som nyttig for brukeren og det er manglende involvering fra andre fagpersoner. Avhandlinga bidrar med nye perspektiver på møtet mellom foreldre med funksjonshemma barn og velferdsstaten. Samla sett viser jeg at foreldre med funksjonshemma barn opplever et gap mellom forventninger til hjelpeapparatet og realiteten de møter. Videre synliggjør avhandlinga at dagens ordning med koordinator har få ressurser og preges av vilkårlighet. Jeg problematiserer også hvordan ordninga med koordinator og individuell plan kommer til kort i å adressere de grunnleggende utfordringene til foreldre med funksjonshemma barn, nemlig mangel på tjenester og store administrative byrder
Approach to enhance medication adherence: development and validation of a survey tool (OMAS-37) and subsequent use towards a mobile application targeting users of antidepressants (ADA
No full textBackground: Adhering to prescribed medication regimens significantly influences patient outcomes. Despite this, rates of patients’ medication adherence vary widely, underscoring the importance for clinical health professionals and others to focus on adherence-enhancing approaches. To ensure the applicability and relevance of such approaches, it is crucial to understand the individual patient/patient groups’ reasons for non-adherence. Self-reporting is a commonly used method for assessing adherence. A challenge has been to identify a tool that encompasses not only commonly measured medication-taking behaviour but also barriers to adherence, in addition to beliefs about disease and medication. These are all important aspects to be aware of when designing interventions to improve adherence. Considering that 95% of the Norwegian population owns a smartphone and given that the literature generally demonstrates a positive correlation between the use of mobile-based interventions and adherence, the potential for such interventions to enhance adherence in a Norwegian patient group could be considerable. Aims: The overall aim of the thesis was to devise an approach to enhance patients’ medication adherence. First, we aimed to develop and validate a self-reporting adherence survey tool that assesses adherence and quantifies causes of non-adherence arising from medication-taking behaviour, barriers to adherence, and beliefs about disease and medication. Second, we aimed to utilise the validated survey tool to assess adherence in a general population to identify a patient group that could potentially benefit from an adherence intervention, as well as identifying the main causes of non-adherence in this patient group. Third, we aimed to develop a mobile adherence application (app) for the identified patient group, with content based on their identified main causes of non-adherence. The validated survey tool was then utilised to assess the effects of the app on adherence within this patient group. Methods: Development and validation of the survey tool were conducted by literature search and assessment of psychometric properties of content, construct, reliability, and feasibility. The survey tool comprised various causes of non-adherence. Respondents assigned scores to each cause of non-adherence using a Likert scale. Increasing non-adherence scores indicate reduced adherence. Descriptive statistics were used to quantify non-adherence scores for the total sample, and for 24 medical-condition patient groups. The main causes of non-adherence were also quantified for the total sample and three of the medical-condition patient groups: the Cardiovascular Diseases (CVD) group, the Mental Health Disorders (MHD) group and the Pain group. Descriptive statistics and the non-parametric Wilcoxon Signed Rank Test were used to assess the effect of the intervention on adherence in a single group pre-post app access design. Data collections were gathered using online surveys. For the initial data collection (validate survey tool and identify patient group for app), respondents were primarily recruited through SM-platforms. For the secondary collection (pre-app access), recruitment was conducted via both SM-platforms and online newspapers. Main findings: The survey tool, named OMAS-37 (OsloMet Adherence-to-Medication Survey tool), ultimately encompassed 37 causes of non-adherence, and proved to be a valid and reliable instrument, with a Cronbach\u27s alpha of 0.91. Following an evaluation of respondent figures, nonadherence scores and potential advantages for different patient cohorts, the MHD group was chosen as the target for the adherence app, and the main causes of non-adherence for this patient demographic were identified. To provide precise guidance in the app, a selection was made to narrow down the diverse medication usage within the MHD group to specifically target users of Selective Serotonin Reuptake Inhibitors (SSRIs) and Serotonin and Norepinephrine Reuptake Inhibitors (SNRIs). The app was named ADA (AntiDepressants App) and the main content was built on the five primary causes of non-adherence identified within the MHD-group. One hundred and three SSRI/SNRI users responded to the Pre-access survey and were given access to ADA. Forty-two of the 103 SSRI/SNRI users, with a median age of 26 (IQR 20-37) and 93% identifying as women, responded to the Post-access survey after having accessed ADA for a two-month period, during which they used the same SSRI/SNRI. Access to ADA led to a statistically significant (p<0.01) enhanced adherence for the SSRI/SNRI users with a medium effect size (r=0.39). Conclusion: In this thesis we present a validated survey tool, OMAS-37, to assess adherence and quantify the causes of non-adherence across a variety of patient groups. It is also demonstrated that customising an app, based on the main causes of non-adherence for SSRI/SNRI users, had a statistically significant positive impact on the adherence of these users. This underscores the potential adherence-enhancing approach for clinical health professionals and others to initially use OMAS-37 to pinpoint the causes of non-adherence within a patient group and subsequently utilise these causes to customise adherence-improving interventions for the same group
Exploring Internet-Delivered Treatment for Depression
No full textInternet-delivered treatment for patients with depressive disorders is evaluated as an effective and flexible treatment approach. Worldwide, the number of individuals with depressive disorders is increasing, and there is a considerable gap between the number of people in need of treatment and available treatment. Delivering treatments over the internet is proposed as a potential solution to bridge this treatment gap. These treatments have been reported to have both benefits and challenges. This thesis aimed to investigate therapist-guided internet-delivered treatments for depression, focusing on essential aspects to consider when studying, providing, and developing these interventions to complement studies of treatment effects. Three research questions were posed: 1) How have therapist-guided internet-delivered treatments for depression been studied, and are there any gaps in the research? 2) How do therapists experience providing therapist-guided internet-delivered treatment for patients with depression? 3) How do participants with personal experience of depression view a new internet-delivered acceptance and commitment therapy program for depression? Three studies were conducted to answer these questions. Study I is a scoping review, where 111 studies on guided internet-delivered treatment for depression were identified. Several research gaps were uncovered regarding how the studies were designed, the treatment approaches tested, the representation of participants, and how treatment completion was defined and reported. In Study II, therapists with clinical experience of the treatment program “eCoping” were interviewed about providing this treatment. The therapists described that predicting which patients would benefit from the program was complex. The program was experienced as putting high demands on patients, therapists, and clinics. Furthermore, it was emphasized that the program would not be a good fit for every patient, and the lack of possibilities to tailor the treatment was described as a challenge. In Study III, participants with personal experience of depression were interviewed about their views of an internet-delivered acceptance and commitment therapy program. The impact depressive symptoms could have on adherence to the treatment was emphasized. Combining the program with other treatments was viewed as an acceptable and good treatment option, but the program was viewed as insufficient as a standalone program. The participants also expressed the need for personalized treatment and raised concerns about the program’s standardized format. Altogether, the work in this thesis provides a comprehensive insight into vital aspects to consider when studying, providing, and developing internet-delivered interventions. This could be a valuable contribution to a research field aiming to address an increasing treatment gap.Internett-levert behandling har vist seg å kunne være en effektiv og fleksibel tilnærming til depresjonbehandling. På verdensbasis er det en økning i antall mennesker som rammes av depresjon, og tilgjengelig behandlingstilbud dekker ikke behovet. Å levere behandling over internett er beskrevet som en mulig måte å gjøre behandling tilgjengelig for flere. Formålet med denne avhandlingen var å se nærmere på terapeut-veiledede internettleverte behandlinger for pasienter med depresjon, med særlig søkelys på hva som er viktig når disse behandlingene forskes på, brukes og utvikles. Målet var å avdekke kunnskap som kan komplementere funn fra effektstudier. Det ble laget tre forskningsspørsmål: 1) Hvordan har terapeut-veiledede internett-leverte behandlingsprogram for depresjon blitt forsket på, og er det noen kunnskapshull i forskningen som kan avdekkes? 2) Hvordan opplever terapeuter å levere terapeut-veiledet internett-levert depresjonbehandling? 3) Hvordan vurderer deltakere med personlig erfaring med depresjon et nytt internett-levert depresjonsprogram basert på aksept- og forpliktelsesterapi? Tre studier ble designet for å besvare disse spørsmålene. Studie I er en scoping review som inkluderer 111 studier om veiledet internett-levert behandling for depresjon. Flere kunnskapshull ble avdekket i forbindelse med hvordan studiene var designet, behandlingstilnærmingene som ble undersøkt, hvilke deltakere som var representert, og hvordan fullføring av behandlingsprogrammene var definert og rapportert. I Studie II ble terapeuter intervjuet om deres kliniske erfaring med behandlingsprogrammet «eMestring». Terapeutene beskrev at programmet ikke vil passe for alle, og at det kunne være utfordrende å forutsi hvilke pasienter som ville ha nytte av det. Videre beskrev de at programmet stiller store krav til pasientene, terapeutene og klinikkene som tilbyr behandlingen. Terapeutene beskrev også utfordringer med brukervennlighet og at de opplevde at det var for få muligheter til å tilpasse programmet til pasientenes individuelle behov. I Studie III ble personer med personlig erfaring med depresjon intervjuet om et internett-levert behandlingsprogram basert på aksept og forpliktelsesterapi. Deltakerne var generelt positive til programmet, men beskrev at depresjonssymptomer kunne gjøre det vanskelig å gjennomføre behandlingen. Det ble foreslått at programmet kunne brukes som supplement til andre helsetjenester, men ikke erstatte dem. Videre ble det vektlagt at programmet ikke vil passe for alle og begrensede muligheter for individuell tilpasning ble også her nevnt som en utfordring. Samlet sett bidrar denne avhandlingen med innsikt i viktige aspekter som bør vektlegges når internett-leverte behandlingsprogram forskes på, brukes og utvikles, og vil være et nyttig bidrag i utviklingen av adekvate tilbud til en stor gruppe mennesker i behov av depresjonbehandling
Developing an AI-driven Child Avatar Chatbot to Improve Interviewing Skills for Professionals Investigating Suspected Child Abuse and Neglect
No full textChildren who come for investigative interviews due to being subjected to alleged child abuse or neglect need to meet professionals who conduct high-quality interviews. In child protection services (CPS) and law enforcement, high-quality interviews are the best means of detecting and investigating child abuse and neglect. Research has found that children aged 3-4 years can provide relevant information about experienced abuse in an interviewing context. Established research-based interview guidelines recommend the exhaustive use of ageappropriate, open-ended questions before turning to more specific cued-recall and directive questions, avoiding leading questions. Still, it has been found that open-ended questions are rarely used when interviewing children. The complex skills of interviewing require specialized training. Training programs of various intensities have been implemented worldwide. The use of research-based guidelines including a hypothesis-testing approach and interview training have focused on law enforcement contexts, however, awareness within the child welfare system has increased. Despite implementation of training, field studies find discrepancies between recommendations and practices, thus identifying a transfer-of-skills problem. Research has identified effective elements of interview training and has found that ongoing and realistic practice of skills are critical elements. Various simulation approaches for staging practice have been used in existing programs, such as mock interviews and simple avatars, but their use is resource demanding. Recent developments in advanced technology within the area of artificial intelligence (AI) have motivated research groups to develop avatar solutions. Target services, such as the CPS and police, have busy schedules and limited resources for training. The aim of this thesis was the research and development of an AI-driven child avatar prototype for realistic practicing of skills based on principles of human learning. Using quantitative approaches, the research had four aims. The first aim was to add knowledge on how frontline professionals interact with a digital child avatar, LiveSimulation (LiveSim), to train questioning skills from a user engagement perspective. The second aim was to assess and compare the questioning style in two frontline contexts, the CPS and the police, conducting child interviews following the same interviewing method. The third aim was to expand knowledge about preschool-aged children’s disclosure patterns and capacity to report in forensic interviews concerning suspected abuse. The fourth aim was to test whether training questioning skills by conducting multiple interview sessions using an AI-driven child avatar chatbot (text-only) enhanced trainee interviewing proficiency related to interview quality. The AI-driven language model, Generative Pre-trained Transformer 3 (GPT-3), was trained and fine-tuned using interview data, and a feedback function for classifying questions was integrated. Study I was an exploratory field study that revealed that the online child avatar training tool, earlier shown to facilitate learning of open-ended questioning, evoked good user engagement. Trainees were mostly professionals using the avatar as a stand-alone activity or as part of an online training program. Engagement was measured across various activities, such as the number and timing of activity completion. Study II and III were field studies analysing real-life investigative interview transcripts. Study II showed that the use of open-ended questions was sparse among trained interviewers, both within the CPS and police. Both groups were found to rely mostly on directive questions, followed by non-recommended option-posing questions (including yes/no questions). CPS workers asked more option-posing than the police, increasing the probability of erroneous responses, but fewer suggestive questions which may risk tainting the child’s testimony. Study III confirmed the infrequent use of open-ended questions in forensic interviews with preschoolaged children. In a selected sample where all the children reported abuse-related information during the interviews, a wide variation was revealed in the timing of the initial disclosure. Onethird disclosed in the pre-substantive phase. Furthermore, children aged 3 provided forensically relevant information across multiple question-response interactions, comparable with the 5- year-olds. However, the preschool-aged children were interviewed using techniques that were leading and involved lengthy sessions, which did not align with best practices. This may raise questions about the validity and representativeness of the findings. Study IV found that interviewing a child avatar chatbot trained to be a 6-year-old allegedly abused girl improved the interview quality regarding recommended questioning, especially when combined with direct feedback provided by an automated feedback function. The feedback function was validated and found to be reliable for classifying questions. This thesis provides insights into various aspects of developing a real-time conversational child avatar. The initial results provided support for the further development of online avatar training solutions, as professionals within demanding working contexts showed engagement through training. Evaluative research on interviews conducted within the CPS and the police highlights the need for practitioners interviewing children to practice and refine these skills to ensure effective skill transfer into real-world practice. As a potentially resource efficient practice tool with integrated direct feedback, the self-run text-based child avatar demonstrates promise in enhancing interviewing skills supporting continued development.Når barn kommer til informasjonsinnhentende samtaler grunnet mistanke om vold, seksuelle overgrep eller omsorgssvikt, trenger de å møte profesjonelle som kan gjennomføre samtaler av høy metodisk kvalitet. Å gjennomføre slike samtaler på et kvalitetsmessig høyt nivå er et viktig verktøy i arbeidet med å etterforske overgrep. Forskning viser at barn ned i 3-4 års alder er i stand til å gi nøyaktig og relevant informasjon om selvopplevde overgrepserfaringer i avhør. Etablerte retningslinjer for beste praksis i strukturerte samtaler med barn, anbefaler vedvarende bruk av åpne spørsmål før samtaleleder går videre til mer fokuserte og direkte spørsmål. Lukkede og ledende spørsmål, som kan påvirke barnets forklaring negativt, skal unngås. Likevel viser forskning en vedvarende tendens til sjelden å stille åpne spørsmål i informasjonsinnhentende samtaler med barn. Å gjennomføre strukturerte samtaler er en avansert ferdighet som krever spesialisert opplæring og trening. Ulike opplæringsprogrammer har vært iverksatt verden over. Selv om opplæring i forskningsbaserte retningslinjer, inkludert betydningen av å ha en hypotesetestende tilnærming, i hovedsak har vært knyttet til avhør, er det økende oppmerksomhet rundt retningslinjer i barnevernsfeltet. Feltstudier viser imidlertid en betydelig avstand mellom anbefalinger og faktisk praksis. Virksomme elementer i opplæringen er identifisert, og muligheten for realistisk ferdighetstrening med tilbakemelding er funnet spesielt viktig. Eksisterende opplæringsprogrammer benytter ulike former for iscenesettelse av samtaler med barn så som rollespill, men de er ressurskrevende. Avanserte teknologiske nyvinninger innen kunstig intelligens (KI) har motivert forskningsgrupper til å utvikle avatarløsninger som kan møte behovet for ferdighetstrening i førstelinjetjenester som barnevern og politi, hvor de har press på tid og begrensede ressurser. Målet med arbeidet i avhandlingen har vært å bidra i utviklingen av en KI-drevet barneavatar-chatbot for realistisk ferdighetstrening som er basert på læringsprinsipper. Utviklingsarbeidet ble gjennomført i en tverrfaglig forskningsgruppe. Forskningen anvendte kvantitative tilnærminger og hadde fire overordnede mål: Det første målet var å frembringe kunnskap om hvordan profesjonelle i førstelinjen samhandlet med en digital barneavatar, LiveSimulation (LiveSim), når de trente på å utvikle ferdigheter innen spørsmålsstilling, med vekt på brukerengasjement. Det andre målet var å evaluere og sammenligne hvilke spørsmålsstrategier barneverntjenesten og politiet benytter i strukturerte samtaler med barn basert på opplæring i samme metodikk. Det tredje målet var å frembringe kunnskap om mønstre og kapasitet hos førskolebarn til å avdekke vold og overgrep under avhør. Det fjerde målet var å undersøke om gjentatt trening av spørsmålsferdigheter ved bruk av en KI-drevet barneavatarchatbot gav bedre ferdigheter i form av økt bruk av åpne spørsmål. En KI-drevet språkmodell, Generative Pre-trained Transformer – 3 (GPT-3), ble trent ved bruk av kodede dialogutskrifter av iscenesatte avhør med profesjonell som imiterer barnet. Det ble også utviklet en integrert tilbakemeldingsfunksjon som klassifiserte brukernes spørsmålstyper. Studie I var en eksplorativ feltstudie som fant at barneavataren LiveSim, et nettbasert treningsverktøy med forhåndsgenererte spørsmålsalternativer, fremkalte godt engasjement blant brukerne. De fleste brukerne var profesjonelle som trente med avataren som et øvingsverktøy eller som del av et E-læringsprogram i samtalemetodikk. Engasjement ble målt på tvers av ulike aktiviteter som antall og tidspunkt for fullføring av aktiviteter. Studie II og III var feltstudier hvor det ble analysert barnesamtaler fra barnevernet og transkriberte politiavhør. Resultatene fra Studie II viste at utdannete samtaleledere fra både barneverntjenesten og politiet brukte et begrenset antall åpne spørsmål. Begge profesjonsgruppene brukte mange direkte (hv-) spørsmål og ikke-anbefalte ledende spørsmål. Barnevernsansatte spurte flere tvungne valg-spørsmål som øker sannsynligheten for feilsvar, enn politiet. Politiet spurte derimot flere ledende spørsmål som øker risikoen for å forvrenge barnets forklaring. Studie III bekreftet svære begrenset bruk av åpne spørsmål i avhør av førskolebarn. I det selekterte utvalget fortalte alle barna overgrepsrelatert informasjon, men det var stor variasjon i når første avsløring kom. En tredjedel fortalte om overgrep i den førsubstansielle fasen av avhøret. Videre fant vi at 3-åringer ga ny relevant informasjon gjennom flere spørsmål-svar interaksjoner på linje med de eldre barna. Imidlertid var avhørene lange og preget av ledende spørsmål, noe som skaper bekymring for gyldigheten av barnas forklaringer. Studie IV fant at øving av spørsmålsferdigheter ved bruk av en barneavatar-chatbot trent til å respondere som en 6-årig jente utsatt for vold i nære relasjoner, økte bruken av anbefalte åpne spørsmål. Dette var mest tydelig når treningen ble kombinert med direkte tilbakemelding på spørsmålstyper og repetert praktisering. Den integrerte tilbakemeldingsfunksjonen hadde høyt samsvar ved klassifisering av spørsmålstyper med trente, menneskelige kodere. Denne avhandlingen bidrar med kunnskap om utviklingen av en samtalegenererende barneavatar i sanntid. Funnene støtter utvikling av nettbaserte løsninger for ferdighetsøving som benytter realistiske avatarer: Profesjonelle med travle arbeidshverdager viste stort engasjement og trente med en enkel avatar. Videre indikerte funnene en bekymringsfull bruk av spørsmål blant både barnevernsansatte og politi, selv med formell opplæring. Dette understreker viktigheten av ferdighetstrening og tilbakemelding på egen prestasjon. Den KIdrevne barneavataren kombinert med direkte tilbakemeldinger viste seg å være et lovende (ressurseffektivt) treningsverktøy for forbedret kvalitet på spørsmålene som stilles og dermed ivaretakelse av barns rettigheter
Yrkesfaglærerens profesjonsfaglige digitale kompetanse i et yrkesdidaktisk perspektiv (PRODYRK) : - Et innovasjons- og designforskningsprosjekt med søkelys på lærings- og dokumentasjonssystemer
No full textResearch on vocational teachers\u27 professional digital competence (PDC) is limited, and existing research and qualification frameworks do not fully account for the specific characteristics of vocational teachers. This PhD study explores vocational teachers\u27 PDC through a literature review and empirical research, focusing on the use of learning and documentation systems in vocational education. The aim is to contribute to international discussions on research and qualification frameworks for vocational teachers\u27 PDC, methods for knowledge development, and offer new insights to research on vocational didactics through illumination of vocational teachers\u27 PDC in practice. The study employs a multi-methodological design, following two research trajectories after the initial literature review; (1) participation in an innovation project funded by the Norwegian Research Council (NFR), a large-scale design-based study where VET-actors tested and adjusted digital learning and documentation tools; (2) two development projects in skin care at an upper secondary school, conducted as case studies where I acted as a practitioner-researcher. Both contexts were structured as innovation projects with design-based research elements, emphasizing local testing and experience exchange. Design criteria for e-Portfolio systems were presented and discussed with teachers, school leaders, workplace supervisors and system developers, both initially and during development and testing. The empirical material was analysed to illuminate the themes and objectives of the doctoral project: How vocational teachers\u27 PDC can be understood and studied, and what competencies they need to implement up-to-date, technology-supported vocational didactics. The theoretical conceptual framework draws from sociocultural theory, focusing on boundary-crossing and the use of boundary objects, along with an actor- and system-oriented perspective on vocational didactics. Research on PDC and the use of digital technology that promotes learning is central for vocational teachers’ profile. The thesis is article-based, and the comprehensive introduction (“kappa”) address the research question: How can vocational teachers\u27 professional digital competence be understood from a vocational didactics’ perspective? Article 1 is a literature review exploring a conceptual model for vocational teachers\u27 digital competence development. The study identified four key topics for further research: school-work connections, vocationally specific didactics, adaptive pedagogy, along with technological and digital confidentiality. The findings suggest the need for both generic and vocationally specific digital competencies, including professional roles, the use of digital resources, and collaboration with working life. It also highlights the importance of technology-enhanced vocational-specific didactics adapted to students’ skill levels and integrated with workplace practices. The study underscores the need for a process- and action-based framework adapted to vocational teachers\u27 PDC. Article 2 examines the development of vocational teachers\u27 digital competence while implementing blogs as boundary objects through practitioner research. Results show how teachers and workplace trainers collaborate and guide students in marketing youth enterprises and skin care through blogs and learning platforms. The development of PDC is identified as hybrid competencies: up-to-date digital professional practice, multimedia competence, ethical technology use in education and working life, and development of technology-supported learning processes. The study highlights how competence development required continuous reflection and practice reorganization in response to rapid technological development, rather than simply learning to use the blog as a tool. Article 3 investigates variations in ePortfolio and documentation system use across vocations. Results validate the conceptual model for vocational teachers\u27 digital competence from article one. and emphasize the need to develop digital boundary-crossing training practices. Vocational teachers must be able to use ePortfolio systems for different didactical purposes; - the use of multimedia for authentic assessment, - training for vocational-specific documentation, and - the development of more interdisciplinary and holistic documentation practices. An adaptive approach is required for developing a Personal Learning Environment (PLE), where the teacher supports students\u27 motivation, vocational engagement, and ethical insight. The study shows that successful development of PDC depends on connectivity to technology and collaboration with workplace trainers, as well as overcoming organizational and political barriers for effective implementation. Considering the research review, methodological reflection, and theoretical perspectives in the thesis, I have discussed the results of the sub-projects as a whole and presented the Ph.D. study’s overall contributions within a DualConnect Framework for Vocational Teachers’ PCD. The results are interpreted within a theoretical framework inspired by the themes in the conceptual model from article one. This strategy was chosen to meet the need for more guiding and context-sensitive competence descriptions for vocational teachers and to address the main research question. The results contribute to a knowledge base for quality development in vocational education and training, vocational teacher education, and further education for vocational teachers’ PDC.Det er lite forskning som belyser yrkesfaglæreres profesjonsfaglige digitale kompetanse, og forsknings- og kvalifikasjonsrammeverk tar ikke nødvendigvis høyde for yrkesfaglærerprofilens særtrekk. Denne ph.d.- studien har hatt som mål å utforske yrkesfaglæreres profesjonsfaglige digitale kompetanse (PfDK) gjennom en litteraturstudie og empiriske undersøkelser med vekt på bruk av lærings- og dokumentasjonssystemer i fag- og yrkesopplæring. Målet har vært å bidra til en internasjonal diskusjon om utviklingen av forsknings- og kvalifikasjonsrammeverk for yrkesfaglæreres PfDK, aktualisere metoder for kunnskapsutvikling på feltet og belyse yrkesfaglæreres PfDK i praksis som et bidrag til det yrkesdidaktiske forskningsfeltet. Studien har et flermetodisk design. Etter litteraturstudien har jeg kunnet forfølge temaene videre i to forskningskontekster. Den ene er min deltakelse som ph.d.-stipendiat i et NFR-finansiert innovasjonsprosjekt. Dette var et designbasert breddeprosjekt hvor ulike aktører innenfor flere yrkesfaglige utdanningsprogram skulle prøve ut og justere bruken av digitale lærings- og dokumentasjonsverktøy. Den andre konteksten er gjennomføringen av to utviklingsforsøk i hudpleiefaget ved en videregående skole, en case-studie der jeg var praktikerforsker på egen arbeidsplass. Begge forskningskontekstene er lagt opp som innovasjonsprosjekter med elementer fra designbasert forskning, der lokal utprøving og erfaringsutveksling med utgangspunkt i forskning har stått sentralt. Designkriterier for bruk av digitale mapper, såkalte ePortfolio-systemer, har blitt presentert for og diskutert med lærere, skoleledere og arbeidslivsaktører som inspirasjon til justering og utprøving både innledningsvis og underveis i prosjektperioden. Det empiriske materialet er analysert for å kunne belyse temaene og målsettingene i doktorgradsprosjektet – hvordan yrkesfaglæreres PfDK kan forstås og studeres, og hvilke kompetanser de trenger for å kunne iverksette en oppdatert, teknologistøttet yrkesdidaktisk opplæring. Prosjektets begrepsramme er inspirert av sosiokulturell teori med vekt på grensekryssing og bruk av grenseobjekter, og et aktør- og systemperspektiv på yrkesdidaktikk. Forskning på PfDK og læringsfremmende bruk av digital teknologi knyttet til yrkesfaglærerprofilen står sentralt. Avhandlingen er artikkelbasert, og kappa har følgende problemstilling: Hvordan kan yrkesfaglæreres profesjonsfaglige digitale kompetanse (PfDK) forstås i et yrkesdidaktisk perspektiv? Artikkel 1 er en litteraturstudie som utforsker en konseptuell modell for yrkesfaglæreres digitale kompetanseutvikling. Studien identifiserte fire hovedtemaer som bør få eksplisitt oppmerksomhet i videre forskning: sammenhengen mellom skole og arbeid, yrkesfagspesifikk digital didaktikk, adaptiv pedagogikk, samt innstilling og fortrolighet med digitale teknologier. Forskningsgjennomgangen gav ikke grunnlag for å konstruere en utviklingsmodell, men skissen synliggjør behovet for både generiske og mer yrkesrettede digitale kompetanser. Disse inkluderer profesjonelle roller, bruk av digitale ressurser og samarbeid med arbeidslivet. De handler også om teknologiforbedret yrkesfagspesifikk didaktikk tilpasset elevenes ferdighetsnivå og integrasjon av lokal arbeidslivspraksis. Studien understreker behovet for et prosess- og handlingsbasert rammeverk tilpasset yrkesfaglæreres PfDK. Artikkel 2 studerer utviklingen av yrkesfaglæreres digitale kompetanse ved implementering av blogg som grenseobjekt gjennom praktikerforskning. Resultatene viser hvordan yrkesfaglærere og arbeidslivsaktører samarbeider om å veilede elever i markedsføring av ungdomsbedrifter og praktisk utførelse via blogg og læringsplattformer. Utviklingen av yrkesfaglærernes PfDK blir identifisert som et sett av hybride kompetanser: oppdatert digital yrkesutøvelse, multimediakompetanse, etisk bruk av teknologi i skole og arbeidsliv, og utvikling av teknologistøttede læringsprosesser på tvers av skole og arbeidsliv. Kompetanseutviklingen handlet om kontinuerlig refleksjon og reorganisering av praksis i tråd med teknologiutviklingen, snarere enn innlæring av bloggen som verktøy. Artikkel 3 undersøker yrkesfaglæreres PfDK ved å studere variasjoner i bruken av ePortfolioer og dokumentasjonssystemer på tvers av fagområder. Resultatene validerer YFL-modellen fra Artikkel 1, og framhever behovet for utvikling av digitale grensekryssende opplæringspraksiser. Yrkesfaglærere må kunne bruke ePortfoliosystemer til ulike yrkesdidaktiske formål, som bruk av multimedia for autentisk vurdering, trening på yrkesspesifikke dokumentasjonskrav og utvikling av mer tverrfaglig og helhetlig dokumentasjonspraksis. I utviklingen av Personal Learning Environment (PLE) kreves en adaptiv tilnærming der læreren støtter elevenes motivasjon, yrkesfaglige engasjement og etiske innsikt. Studien viser at utviklingen av PfDK er avhengig av tilkoblingsmuligheter og samarbeid med ulike opplæringsansvarlige, samtidig som organisatoriske og politiske barrierer må overvinnes for å kunne lykkes. I lys av kappas forskningsgjennomgang, metodologiske refleksjon og teoretiske perspektiver har jeg drøftet delprosjektene som en helhet, og presentert ph.d.-studiens samlede funn i et yrkesdidaktisk koblingsrammeverk for yrkesfaglæreres PfDK. Resultatene tolkes i lys av det teoretiske fortolkningsrammeverket, inspirert av temaene i YFLmodellen. En slik strategi ble valgt for å imøtekomme behovet for mer retningsgivende og kontekstsensitive beskrivelser for yrkesfaglæreres PfDK, og belyse ph.d.-studiens hovedproblemstilling. Resultatene utgjør et kunnskapsgrunnlag for kvalitetsutvikling av fag- og yrkesopplæring, yrkesfaglærerutdanning og videreutdanning for yrkesfaglæreres PfDK
Videreutdanningsbehov i barnehagesektoren: en kartlegging med utgangspunkt i OsloMet
No full textDenne rapporten kartlegger behov og utfordringer knyttet til videreutdanning i barnehagesektoren, og er basert på en spørreundersøkelse med over 700 styrere og barnehagelærere fra hele landet. Undersøkelsen viser et stort behov for videreutdanning, men med ulike prioriteringer avhengig av rolle. Både styrere og barnehagelærere fremhever særlig mental helse og psykososial utvikling hos barn, spesialpedagogikk og veiledning som særlig viktige områder det trengs videreutdanningen i. Styrere legger i tillegg stor vekt på jus og ledelse, mens barnehagelærere uttrykker sterkere behov innen pedagogiske områder som språkutvikling og lek.
De fleste ønsker videreutdanning på masternivå med større omfang i studiepoeng, men mange etterspør også kortere etterutdanningstilbud uten studiepoeng. Den største barrieren for deltakelse er mangel på tid, etterfulgt av økonomiske begrensninger og manglende tilrettelegging fra arbeidsgiver. Tiltak som lønnet permisjon, økonomisk støtte og fleksible undervisningsformer fremheves som avgjørende. Hybridundervisning som er praksisrelevant er det mest foretrukne formatet.
Til tross for at et flertall vurderer OsloMets videreutdanningstilbud som godt dekkende, er søkeintensjonen lav. Tidligere erfaring med videreutdanning, høyt behov og en positiv vurdering av dagens tilbud øker imidlertid sannsynligheten for å søke. Studenttallene de siste ti årene viser nedgang for de fleste videreutdanninger ved OsloMet (BLU), med unntak av spesialpedagogikk, jus, veiledning og ledelse – områder som ligger tett opp til de tydeligste behovene de selv rapporterer i denne undersøkelsen. Videreutdanningstilbudet bør derfor i størst mulig grad tilpasses barnehagesektorens egne preferanser og behov slik at flest mulig både ønsker og kan ta videreutdanning
Exploring the Use of Benefits Management in Practice
No full textNumerous papers have reported on information systems investments that fail to deliver the intended benefits. To aid in this situation, research on managing the benefits of software investments has been ongoing for the last 30 years. Although benefits management practices are linked with success in realizing benefits, there are still areas of benefits management that are not understood, and the realization of benefits remains a problem for practitioners. Against this backdrop, this thesis has two overall objectives; first, to increase our understanding of the management of benefits in practice, and second, to explore mechanisms that contribute to the realization of benefits. These research topics are explored through a combination of qualitative and quantitative studies: Three studies using the stepwise-deductive inductive method, based on data collected in semi-structured interviews, two focus group studies, and five statistical studies based on data collected in three surveys.
This thesis contributes new knowledge by identifying:
• six challenges for practitioners using benefits management
• two underlying mechanisms that affect the realization of benefits, how time, cost, scope, benefit, and benefit/cost influences major project decisions
• that organizing work using continuous product development tends to promote a higher degree of benefits realization compared to using project organization
• that no difference is found in the realization of goals when comparing organizations using versus not using a goal hierarchy for managing goals
In more detail, the six identified benefits management challenges are – A: Identifying and describing the planned benefits of a solution, B: Ensuring that project work is aligned with the planned benefits, C: Ensuring the reception and acceptance of the solution and the planned benefits, D: Handling organizational issues related to realizing benefits, E: Maintaining an overview of whether other solutions or mechanisms can realize the benefits, and F: Measuring and evaluating realized benefits. Further, the two underlying mechanisms that affect the realization of benefits are – managing the changing understanding of benefits and project smells for early detection of problems with the realization of benefits. Managing the changing understanding of benefits concerns how practitioners’ understanding of benefits tends to change during project execution, how traditional frameworks for benefits management do not cater to this change, and how practitioners can manage this change in understanding of benefits. Project smells are a set of early indicators that practitioners can use to identify problems related to realizing the benefits of a project. In further exploration of benefits management in practice, major project decisions were studied. When making major project decisions (including decisions on project continuation, disruption, and termination), practitioners were found to prioritize time, cost, and scope over benefit and benefit/cost. In addition, practitioners report that benefit and benefit/cost should have more influence on major project decisions. When looking into the effects of ways of organizing work, it turns out that those using continuous product development outperform those using project organization in the realization of benefits. Interestingly, no differences were found in the realization of benefits when comparing those using versus not using a linear model (such as the waterfall model), agile, DevOps, or program organization. This thesis concludes that the management of benefits is not straightforward in practice and that following available guidance (such as using a benefits management framework, agile, DevOps, or program management) is not sufficient to ensure the realization of benefits. In addition, this thesis provides evidence that benefit management includes a much larger portion of managing changes in the understanding of benefits, compared to what is suggested in benefits management frameworks available today. More work is needed to increase our understanding of the underlying mechanisms for the management of benefits, and updated guidance should be provided to practitioners to better manage the changing nature of the understanding of benefits.Manglende realisering av gevinster fra investeringer i informassjonssystemer er godt dokumentert i forskning. De siste 30 årene med forskning på gevinstrealisering har vært et forsøk på å forbedre denne situasjonen. Selv om flere genvinstrealiseringspraksiser er forbundet med økt realisering av gevinster, er det fortsatt deler av gevinstrealiseringsfaget vi ikke forstår, og realisering av gevinster er fortsatt et problem i praksis. Med dette som bakgrunn, har denne oppgaven som overordnet mål å; 1. øke vår forståelse for gevinstrealisering i praksis, og 2. utforske underliggende mekanismer som bidrar til realisering av gevinster. Disse temaene utforskes gjennom en kombinasjon av kvalitative og kvantitative studier: Tre studier som bruker stegvis-deduktiv induksjon med data samlet i semistrukturerte intervjuer, to fokusgrupper og fem statistiske studier som er basert på data samlet i tre spørreundersøkelser.
Denne oppgaven bidrar med ny kunnskap ved å identifisere:
• seks utfordringer ved bruk av gevinstrealisering i praksis
• to underliggende mekanismer som p˚avirker gevinstrealisering, hvordan tid, kostnad, omfang, gevinster og gevinster i forhold til kostnader påvirker sentrale beslutninger i prosjekter
• at det organisere arbeid i kontinuerlig produktutvikling har en tendens til å gi høyere gevinstrealisering sammenlignet med arbeid organisert i prosjekter
• at ingen forskjell er funnet i måloppnåelse blant organisasjoner som bruker eller ikke bruker et m˚alhierarki for å håndtere mål
Mer spesifikt er seks utfordringer ved bruk av gevinstrealisering identifisert. Disse er
utfordringer med å - A: Identifisere og beskrive de planlagte gevinstene av en løsning, B: Sikre at arbeid i prosjektet er i samsvar med de planalgte gevinstene, C: Sikre mottagelse og aksept av løsningen og de planlagte gevinstene, D: Håndtere organisasjonelle utfordringer relatert til gevinstrealisering, E: Holde oversikt over hvorvidt gevinstene kan realiseres av andre løsninger eller mekanismer, og F: Måle og evaluere realiserte gevinster. Videre er de to underliggende mekanismene som påvirker realiseringen av gevinster er identifisert - håndtering av endret forståelse av gevinster og prosjektindikatorer for tidlig deteksjon av problemer med gevinstrealisering. Håndtering av endret forst˚aelse av gevinster handler om hvordan forståelsen av gevinster har en tendens til å endre seg underveis i prosjekter, hvordan dagens rammeverk for gevinstrealisering ikke hensyntar denne endringen, og hvordan man kan h˚andtere disse endringene i forståelse. Prosjektindikatorene kan brukes som tidlige indikatorer på problemer med realisering av gevinstene fra et prosjekt. I den videre undersøkelsen av gevinstrealisering i praksis er sentrale prosjektbeslutninger studert. Ved sentrale prosjektbeslutninger (inkludert beslutningen om å fortsette, endre eller avslutte et prosjekt) er det funnet at tid, kostnad og omfang prioriteres over gevinster og gevinster i forhold til kostnader. Respondentene oppgir også at gevinster og gevinster i forhold til kostnad burde ha mer innflytelse på sentrale prosjektbeslutninger enn hva de har i praksis. Ved undersøkelse av hvilken effekt arbeidsmåter har på realisering av gevinster, viser det seg at de som bruker kontinuerlig produktutvikling oppnår høyere grad av gevinstrealisering enn de som bruker prosjektorganisering. Ingen forskjell i realisering av gevinster er funnet ved sammenligning av de som bruker mot de som ikke bruker en lineær modell (som vannfallsmodellen), smidig, DevOps eller programorganisering. Denne oppgaven konkluderer med at gevinstrealisering er utfordrende i praksis, og at det å følge eksisterende råd og rammeverk (som metoder for gevinstrealisering, smidig, DevOps eller programorganisering) ikke er tilstrekkelig for å sikre realisering av gevinster. Videre ser vi at gevinstrealisering fordrer håndtering av endret forståelse av gevinster i større grad enn hva som er foreslått i dagens rammeverk for gevinstrealisering. Ytterligere forskning er nødvendig for å forstå de underliggende mekanismene for gevinstrealisering, og gjeldende råd for gevinstrealisering bør oppdateres for å håndtere endringer i forståelse av gevinster i større grad