Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA): Skriftserien / Oslo and Akershus University College of Applied Sciences
Not a member yet
519 research outputs found
Sort by
Et rkesdidaktisk aksjonsforskningsprosjekt om ungdom som har falt ut av skolen, men som velger lærekandidatordningen mot fagbrev i salgsfaget gjennom et læringssenter
No full textStudents dropping out of vocational upper secondary education has been an issue in Norway for many years and there is a great need to attain knowledge about the causes and to provide appropriate examples in order to support the affected students with the most fitting follow-up and training for the individual. My background for starting a practical action research project was 17 years as a teacher at upper secondary school as well as in the position of youth worker in a voluntary organization. It has been central to elucidate which societal obligations the education system has in terms of differentiated instruction and inclusion to meet the needs of students in vocational education. I have used Goodlad\u27s (1986) theory of curriculum analysis and Bronfenbrenner\u27s system theory (1979) to describe the systems around the students who are connected to the learning center. The dissertation\u27s contribution to knowledge is a synthesis of a model and theory of a learning center, and a proposal for a learning center didactics. This dissertation\u27s research aim is to contribute new, research-based knowledge of a learning centre, apprenticeship training agency (opplæringskontor) and the training candidate scheme (lærekandidatordningen) as an alternative learning and competence development arena for vocational students who are at risk of dropping out of the educational system, within the sales module and more generally in society.. The theoretical basis is strongly grounded in the vocational didactics and the didactics relationship model (Hiim & Hippe, 2001), and experiential learning (Dewey, 1938) through comprehensive vocational training (Sund, 2005; Haaland & Nilsen, 2020). In order to create motivation and commitment, it was necessary to use a new approach in relation to learning and methods. The target group was young people between the ages of 18 and 23. Through training in the sales profession, basic key competences and psychosocial support, the goal for the students was to achieve a career in the sales profession. Freire\u27s (2005) liberating pedagogy and critical theory from action research contribute to guidance for participation, reflection and democratic processes (Carr & Kemmis, 1986). The problem statement for the PhD thesis is: Which vocational didactic, psychosocial and organizational conditions are needed to develop and run a learning center adapted to students who have dropped out of school, aimed at giving them the opportunity to become apprentice candidates in the sales profession? Based on this problem statement, there are three research questions I attempt to answer: 1. Which central vocational didactic conditions must be met in order to achieve meaningful, experience-based and relevant training in sales at the learning center, apprenticeship training agency and in the relevant training establishment? 2. What are the psychosocial conditions needed in a development process for young people who have dropped out of school to participate in vocational training aimed at giving them the opportunity to become apprentices? 3. How can the learning center organize cooperation with the relevant parties such as the apprenticeship training agency, participating establishments, NAV, voluntary organizations and various support systems to create good learning conditions for young people who have dropped out of school? My research approach is educational action research inspired by Educational Action Research in the UK, as well as practitioner research (Hiim, 2010). The approach is based on a desire to develop knowledge about educational activity in collaboration with those involved in the activity, through a form of practical "experiments". The action researcher, with his professional expertise, participates in the process himself in dialogue with the users and others who are active in the research area. The project\u27s issues are wide-ranging, and the research questions concern participants with diverse roles: the learning centre, the participating establishments and the young people themselves as well as other supportive participants involved. In addition, inputs from schools, health institutions and Nav, and the collaboration between these are included. It is important to emphasize the system perspective in order to make society\u27s responsibility visible. It is also central to show what role the organization has in ensuring that young people\u27s opinions are taken seriously through their active participation in the process of personal agency (Shier, 2001; Bandura, 2006). Inclusion features strongly in the Education Act, for example through practice-based adapted education (Kunnskapsdepartementet, 2017). The data collection was done in the form of logs and notes from observations and conversations in the learning center and the training establishments. In addition, results from student assignments, group discussions with the students and minutes from meetings of companies constituted important material. By combining these methods, it became possible through the researcher’s own presence, observation and participation in the actions to gain an insight into how the work and training in the learning center and the training establishments actually took place, and to find justifications for the choice of measures. My main finding demonstrate that there is a need for a learning center. The organizational framework for a learning center must facilitate long-term follow-up with smaller groups, professional vocational didactics training, a workshop, and close cooperation with training establishments and voluntary organizations. My research also highlights the necessity for a new learning center didactics that focuses on social support, psychosocial challenges, work inclusion and vocational didactics. The practical organization is proposed to be carried out through four phases which was carried out in the project. The first phase provides an opportunity to get to know each other and gain an interesting and meaningful view of learning through exercises that bring joy, inspired by play and exploration. At the same time, through autonomous choices, we try to turn the motivation for further education from a forced, extrinsic motivation to an intrinsic motivation, by letting the students work on hobbies or professional tasks they are interested in (Ryan & Deci, 2000), and by developing self-efficacy in several different areas through mastery experiences, model learning, imitation learning and guidance (Bandura, 2006) together with practical exercises in the sales profession. The second phase, through interest differentiation, focusing on the importance of social competences and knowledge of the sales profession must be present in order to get a job. If the content is geared towards holistic learning processes in collaboration with an organization, students will see that the subject is not fragmented exercises without context. The third phase focuses on close cooperation with the practice establishments to achieve a work practice that is relevant and meaningful for all parties. With such close cooperation, the young people become a resource instead of a burden. The fourth phase can be carried out in various ways, but must be based on the young people\u27s wishes, further plans for their lives, and the opportunities that have been created in the interprofessional collaboration. Through the learning center didactics, a learning center will also work with training in coping with life and provide help with psychosocial problems. The didactics must contain a breadth and variety of tools, which must be individually adapted to meet the individual young person. Important concepts such as resilience, learning resistance and awareness of daily life challanges can help to find focus and put into words some challenges and opportunities (Rutter, 2006; Illeris, 2012). The main aim of the project has been that the pupils should strengthen their independence, and that through vocational didactics training the students can develop a basic, overall vocational competence in sales (Sund, 2005; Haaland & Nilsen, 2020; Hiim, 2013).Frafall har i mange år vært et problem i yrkesfaglig videregående opplæring i Norge, og det er et stort behov for kunnskap om og eksempler på hvordan man kan gi en riktig oppfølging og en relevant opplæring til de som har falt ut av skolen. Min bakgrunn for å sette i gang et praktisk aksjonsforskningsprosjekt var utallige møter med ungdom i en slik situasjon gjennom mine 17 år som lærer på videregående og samtidig ungdomsarbeider i en frivillig organisasjon. Utdanningssystemet har samfunnsforpliktelser når det gjelder tilpasset opplæring og inkludering av elever i yrkesutdanning som forskning viser ikke blir fulgt opp tilstrekkelig (Haug, 2020; Markussen et al., 2008; NOU 2019: 25). En gjennomgang i et systemperspektiv synliggjør behovet for å finne nye tilnærminger til å ivareta disse forpliktelsene, og viser hvilken rolle et læringssenter kan spille i så måte. Jeg har benyttet Goodlads (1986) teori om læreplananalyse og Bronfenbrenners systemteori (1979) for å beskrive systemene rundt de elevene som er knyttet til læringssenteret. Avhandlingens kunnskapsbidrag er syntese av en modell og teori for et læringssenter, og et forslag til en læringssenterdidaktikk Denne avhandlingens forskningsmål er å bidra med ny, forskningsbasert kunnskap om læringssenter, opplæringskontor og lærekandidatordningen som en alternativ lærings- og kompetanseutviklingsarena for yrkesfagelever som er i faresonen for å falle ut av opplæringsløpet, innen salgsfaget og mer generelt. Den vil bidra med kunnskap om hvilke muligheter og utfordringer en slik læringsarena kan inneholde, og om hvilke organisatoriske og didaktiske kvalitetskriterier som må oppfylles for at den skal fungere godt. Det teoretiske grunnlaget er sterkt fundamentert i yrkesdidaktikken og den didaktiske relasjonsmodellen (Hiim & Hippe, 2001), og erfaringslæring (Dewey, 1938) gjennom helhetlig yrkesopplæring (Sund, 2005; Haaland & Nilsen, 2020). For å skape motivasjon og engasjement var det nødvendig å tenke nytt i forhold til innlæring og metoder. Målgruppen var ungdom mellom 18 og 23 år. Gjennom opplæring i salgsfaget, grunnleggende nøkkelkompetanse og psykososial støtte skulle de komme i gang med en yrkesfaglig karriere som salgsarbeidere (Sylte, 2017). Freires (2005) frigjørende pedagogikk og kritisk teori fra blant annet aksjonsforskning er med å gi føringer for deltakelse, refleksjon og demokratiske prosesser (Carr & Kemmis, 1986). Problemstillingen for ph.d.-avhandlingen er: Hvilke yrkesdidaktiske, psykososiale og organisatoriske betingelser skal til for å utvikle og drive et læringssenter tilpasset elever som er falt ut av skolen, rettet mot å gi dem mulighet til å bli lærekandidater i salgsfaget? Ut ifra denne problemstillingen er det tre forskningsspørsmål: 1. Hvilke sentrale yrkesdidaktiske betingelser må være oppfylt for å oppnå meningsfylt, erfaringsbasert og relevant opplæring i salgsfaget på læringssenteret, opplæringskontoret og i bedriften? 2. Hva er de psykososiale betingelsene som skal til i en utviklingsprosess for at ungdom som er falt ut av skolen skal delta i yrkesopplæring rettet mot at de skal få mulighet for å bli lærekandidat? 3. Hvordan kan læringssenteret organisere samarbeid med involverte parter som opplæringskontor, bedrifter, NAV, frivillige organisasjoner og ulike støttesystemer for å skape gode læringsbetingelser for ungdom som er falt ut av skolen? Min forskningstilnærming er pedagogisk aksjonsforskning inspirert av Educational Action Reseach i Storbritannia, samt praktikerforskning (Hiim, 2010). Tilnærmingen er begrunnet ut fra et ønske om å utvikle kunnskap om pedagogisk virksomhet i samarbeid med de som er involvert i virksomheten, gjennom en form for praktiske «eksperimenter». Aksjonsforskeren med sin profesjonskompetanse deltar selv i prosessen i dialog med brukerne og andre som er aktive i forskningsområdet. Prosjektets problemstilling favner vidt, og forskningsspørsmålene vedrører aktører med mange forskjellige roller: læringssenteret, bedriftene og ungdommene selv, men også de som står rundt. I tillegg er perspektiver fra skole, helseinstitusjoner og Nav, og samarbeidet mellom disse inkludert. Systemperspektivet er viktig å få frem for å synliggjøre samfunnets ansvar. Det er også sentralt å vise hvilken rolle organisasjonen har for at ungdommenes meninger skal bli tatt på alvor gjennom deres aktive deltakelse i prosessen for å bli agent i eget liv (Shier, 2001; Bandura, 2006). Inkludering står sterkt i opplæringsloven blant annet gjennom praksisbasert tilpasset opplæring (Haug,2020; Kunnskapsdepartementet, 2017). Datainnsamlingen ble gjort i form av logger og notater fra observasjoner og samtaler i læringssenteret og praksisbedriftene. I tillegg utgjorde resultater fra elevoppgaver, gruppesamtaler med elevene og referater fra møter i bedrifter et viktig materiale. Ved å kombinere disse metodene ble det mulig gjennom egen tilstedeværelse og deltakelse i aksjonene å få innblikk i hvordan arbeidet og opplæringen i læringssenteret og lærebedriftene faktisk foregikk, og å finne begrunnelser for valg av tiltak. Mine hovedfunn viser at det er et behov for et læringssenter. De organisatoriske rammene for et læringssenter må legge til rette for langsiktig oppfølging med mindre grupper, profesjonell yrkesdidaktisk opplæring, et verksted, og tett samarbeid med næringslivet og frivillige organisasjoner. Forskningen min antyder også nødvendigheten av en ny læringssenterdidaktikk som har fokus på sosial støtte, psykososiale utfordringer, arbeidsinkludering og yrkesdidaktikk. Den praktiske organiseringen foreslås gjennomført gjennom fire faser som jeg har prøvd ut i prosjektet. Første fase gir en mulighet for å bli kjent og få et interessant og meningsfullt syn på læring gjennom øvelser som gir glede, inspirert av lek og utforskning. Vi forsøker samtidig gjennom autonome valg å snu motivasjonen for videre opplæring fra en påtvunget, ytre regulert til en internt regulert motivasjon, ved å la elevene jobbe med hobbyer eller faglige oppgaver de har interesse for (Ryan & Deci, 2000), og ved å bygge mestringstro på flere ulike områder gjennom mestringserfaringer, modellæring, imitasjonslæring og veiledning (Bandura, 2006) sammen med praktiske øvelser i salgsfaget. Andre fase har gjennom interessedifferensiering fokus på at nøkkelkompetanse og kunnskaper om salgsfaget må finnes for å få en jobb. Hvis innholdet innrettes mot helhetlige læreprosesser i samarbeid med en organisasjon, vil elevene se at faget ikke er fragmenterte øvelser uten sammenheng, men relevant for å bygge den spesifikke kompetansen og kunnskapen de selv trenger. Tredje fase har fokus på tett samarbeid med praksisbedriftene for å få til en arbeidspraksis som er relevant og meningsfull for alle parter. Ved et slikt tett samarbeid, blir ungdommene en ressurs istedenfor en byrde. Fjerde fase kan gjennomføres på ulike måter, men må være basert på ungdommenes ønsker, videre planer for livet, og mulighetene som er lagt i det interprofesjonelle samarbeidet. Læringssenteret må legge til rette for ulike former for grunnkompetanse som en vei mot et fullt fagbrev. Et læringssenter vil gjennom læringssenterdidaktikken også jobbe med trening i livsmestring og gi hjelp ved psykososiale problemer. Didaktikken må inneholde en bredde og variasjon av virkemidler, som må tilpasses individuelt i møte med den enkelte ungdom. Viktige begreper som resiliens, motstand mot læring og hverdagsbevissthet kan hjelpe til å finne fokus og sette ord på noen utfordringer og muligheter for dem som skal drive et slikt arbeid (Rutter, 2006; Illeris, 2012. Teorier rundt arbeidsinkludering, drivkraftsdimensjonen og innholdsdimensjonen må forenes med den didaktiske relasjonsmodellen (Spjelkavik 2016; Spjelkavik et al., 2020). En hovedhensikt i prosjektet har vært at elevene skulle få nytt håp for fremtiden, styrke sin selvstendighet, og at elevene gjennom yrkesdidaktisk opplæring skulle utvikle en begynnende, helhetlig yrkeskompetanse innen salg (Freire, 2005; Bandura, 2006; Sund, 2005; Hiim, 2013)
The Patient-Specific Functional Scale (PSFS) for measuring rehabilitation goals for patients with stroke
No full textBackground: Approximately 10,000 people are hospitalized due to a stroke annually in Norway, often requiring multidisciplinary rehabilitation. Goal-setting is an essential component of the rehabilitation, with literature emphasizing the need for a measurement to identify, document and monitor rehabilitation goals for patients with stroke. The measurement Patient-Specific Functional Scale (PSFS) appears suitable for this purpose, enabling patients to identify and rate their challenges. However, its use in the stroke population has not been explored. Aim: To investigate the PSFS as a measurement to identify, document and monitor patient-identified rehabilitation goals for patients in specialized stroke rehabilitation by exploring the applicability, validity, reliability, responsiveness, and interpretability of the PSFS, and by exploring patients’ PSFS goals. Methods: This thesis encompasses two prospective cohort studies and one cross-sectional study, involving two separate samples. Paper I included 59 patients with acquired brain injury (ABI) (92% with stroke). Papers II and III included 71 patients with stroke. The 130 participants were admitted to a specialized rehabilitation unit for more than 10 days. The PSFS was utilized in the development of rehabilitation goals with a shared decision-making (SDM) approach. The data collected included cognitive function, aphasia, vision, functional independence, activities of daily living (ADL), ambulation, gait speed, and perceived change in function. We calculated the proportion of participants who could complete the PSFS, and the time spent on identifying the rehabilitation goals and completion of the PSFS. The COSMIN checklist guided the methods of analysis of the measurement properties. The PSFS goals were linked to the International Classification of Functioning, Disability and Health (ICF) categories, and we calculated the number of times each ICF category was linked. We also calculated the frequency of patients who set PSFS goals in the functional areas of walking and mobility, ADL, language, cognition, and vision. Results: Fifty-four of 59 participants completed the PSFS, while the five who were unable to complete it had severe aphasia or another cognitive impairment. Nine participants admitted to the rehabilitation unit in the acute phase were able to complete the PSFS. The average time spent on developing rehabilitation goals and completing the PSFS was 28 minutes. Cognitive function was the main explanatory factor for changes in the PSFS score, with patients of higher cognitive function showing greater improvement. The mean PSFS score improved by 2.6 points from admission to discharge, and by 1.2 points from discharge to the three-month follow-up. Eighty percent of the PSFS goals were ICF activities, indicating satisfactory content validity. Reliability was satisfactory with an ICC95 of 0.81. The SEM was calculated to be 0.70 points, the SDC 1.94 points, and the MIC 1.58 points. The construct validity was moderate and the responsiveness assessed with a construct approach was high. Responsiveness assessed using a criterion approach showed satisfactory responsiveness from admission to discharge but low responsiveness from discharge to three months post-discharge. A ceiling effect was observed in 25% of participants three months after discharge. “Walking and moving” and “Self-care” were the most frequent PSFS goals. Most participants with walking limitations set goals related to walking, but few participants with cognitive or visual impairments set goals in those areas of functioning. Only half of the ICF categories linked from the PSFS goals corresponded to areas assessed by the standardized measurement. Conclusion: The findings indicate that the PSFS is an appropriate tool for identifying, documenting, and monitoring rehabilitation goals for patients in specialized stroke rehabilitation, when used in a SDM approach.Bakgrunn: I Norge blir cirka 10.000 personer innlagt på sykehus på grunn av hjerneslag årlig, og mange har behov for tverrfaglig rehabilitering. Å sette mål er en viktig komponent i rehabiliteringsprosessen, og litteraturen påpeker behovet for et verktøy som kan identifisere, dokumentere og måle rehabiliteringsmål for pasienter med hjerneslag. Måleinstrumentet Pasientspesifikk Funksjonskala (PSFS), kan være relevant for dette formålet, siden pasientene identifiserer og vurderer egne aktivitets-vansker. Imidlertid har PSFS ikke blitt grundig undersøkt for denne diagnosegruppen. Mål: Å undersøke PSFS som et verktøy til å identifisere, dokumentere og måle rehabiliteringsmål for pasienter med gjennomgått hjerneslag ved å undersøke anvendelighet, validitet, reliabilitet, responsivitet og tolkbarhet av PSFS, samt ved å utforske innholdet i pasientenes PSFSmål. Metoder: Avhandlingen er basert på to ulike pasientutvalg, og består av to prospektive kohortstudier og en tverrsnittstudie. Artikkel Ⅰ inkluderer 59 pasienter med ervervet hjerneskade (ABI) (92% slag), mens Artikkel Ⅱ og Ⅲ inkluderer 71 pasienter med hjerneslag, alle innlagt på en spesialisert rehabiliteringsavdeling i mer enn 10 dager. PSFS ble gjennomført som en del av en målsamtale med en Shared Decision-Making (SDM) tilnærming. Den innsamlede dataen inkluderte også kognitiv funksjon, afasi, syn, generelt funksjonsnivå, ADL, gangfunksjon, ganghastighet og pasientopplevd endring av funksjon. Vi beregnet andelen deltakere som var i stand til å gjennomføre PSFS og tiden brukt på identifiseringen av rehabiliteringsmål og fullføring av PSFS. COSMIN sjekkliste guidet analysemetodene for måleegenskapene til PSFS. PSFS-målene ble linket til ICF kategorier, og vi beregnet antall ganger hver ICF-kategori ble linket. Vi beregnet også frekvensen av pasienter som satte PSFS-mål innen funksjonsområdene; gange og mobilitet, ADL, språk, kognisjon og syn. Resultat: Femtifire av 59 deltakere var i stand til å fullføre PSFS. De fem som ikke var i stand til det, hadde alvorlige språklige eller andre kognitive vansker. Ni deltakere som ble innlagt på rehabiliteringsenheten i den akutte fasen, klarte å fullføre PSFS. Gjennomsnittlig tid brukt på å identifisere rehabiliteringsmål og fullføre PSFS var 28 minutter. Kognitiv funksjon hadde den største betydningen for endringer i PSFS skårene, slik at pasienter med høyere kognitiv funksjon forbedret seg mer på PSFS. Gjennomsnittlig PSFS-skår ble forbedret med 2.6 poeng fra innleggelse til utskrivelse, og med 1.2 poeng fra utskrivelse til tre måneder etter utskrivelse. Åtti prosent av PSFS-målene var aktiviteter i ICF, noe som indikerte tilfredsstillende innholdsvaliditet. Reliabiliteten ble vurdert til å være tilfredsstillende med en ICC på 0.81. SEM ble kalkulert til å være 0.70 poeng, SDC 1.94 poeng, og MIC 1.58 poeng. Konstruktvaliditeten var moderat og responsivitet med en konstrukttilnærming var høy. Responsivitet vurdert med en kriterietilnærming resulterte i en tilfredsstillende responsivitet fra innleggelse til utskrivning, men en lav responsivitet fra utskrivning til 3 måneder etter utskrivning. En tak-effekt ble observert hos 25% av deltakerne tre måneder etter utskrivelse. "Gå og bevege seg omkring" og "Egenomsorg" var de mest vanlige PSFS-målene. De fleste deltakere med nedsatt gangfunksjon hadde mål relatert til gangfunksjon, men bare noen få deltakere med kognitive eller visuelle vansker hadde mål relatert til disse funksjonsområdene. Bare halvparten av PSFS-målene var relatert til områder som var målt med de standardiserte måleinstrumentene brukt i denne studien. Konklusjon: Funnene indikerer at PSFS egner seg til å identifisere, dokumentere og måle rehabiliteringsmål for pasienter i sub-akutt slagrehabilitering når det ble brukt i en samhandling mellom pasient og fagperson
“Nobody talks to us … Nobody asks us”: A study of aphasia and information seeking
No full textThis article-based PhD explores the impact of aphasia on information seeking. Aphasia is an acquired language disorder caused by brain damage. Aphasia affects the ability to produce and comprehend written and spoken language, with word mobilization difficulties being a common challenge. Information seeking requires skills related to both language use and comprehension, such as word mobilization, spelling and reading. This qualitative study is based on semistructured interviews and observations of search behaviour with 20 people diagnosed with aphasia. The interest organization LHL Hjernslag og Afasi (LHL Stroke and Aphasia Association) and speech therapists have contributed with recruitment and professional expercise. The study found that aphasia can have a huge impact on information seeking due to impaired language skills. For example, participants reported difficulties in formulating proper query words because of challenges with word mobilization and spelling. Additionally, assessing result lists was challenging due to reduced reading skills. Furthermore, some information needs did not result in any information searching, because it was considered too strenuous. In general, information seeking was described as a time-consuming, difficult and frustrating activity. To solve information needs, searching was often conducted in several steps. In the initial steps, images and synonyms were reported as useful for mobilizing search terms. Browsing was favored as a search strategy because of low demands for query formulation. Furthermore, many participants needed help to solve information needs. Acquiring aphasia led to reduced access to information, and thereby limited opportunities for societal participation, a sense of exclusion and diminished autonomy. The study is grounded in library and information science but can also be relevant in other fields. This is an empirical study that highlights the need for more inclusive search systems that can support the search behavior of people with aphasia. The study also discusses how librarians can contribute to the interdisciplinary support system through search assistance and guidance.Denne artikkelbaserte doktoravhandlingen utforsker hvordan afasi påvirker informasjonssøk. Afasi er en ervervet språkvanske forårsaket av hjerneskade. Afasi påvirker evnen til å produsere og forstå skriftlig og muntlig språk, hvor utfordringer med ordmobilisering er en vanlig karakteristikk. Søking etter informasjon krever ferdigheter knyttet til både språkbruk og språkforståelse, som ordmobilisering, stave- og leseferdigheter. Denne kvalitative studien er basert på semistrukturerte intervjuer og observasjoner av søkeatferden til 20 personer diagnostisert med afasi. Interesseorganisasjonen LHL Hjerneslag og Afasi, og logopeder har bidratt med rekruttering og faglig kompetanse. Studien viste at personer med afasi møter betydelige utfordringer med informasjonssøking. For eksempel rapporterte deltakerne vanskeligheter med å utrykke og formulere søkeord på grunn av utfordringer med ordmobilisering og staving. I tillegg var det utfordrende å evaluere resultater grunnet reduserte leseferdigheter. Det ble rapportert om informasjonsbehov som ikke ble forsøkt løst, fordi det ble vurdert som for anstrengende å søke. Informasjonssøking ble generelt beskrevet som tidkrevende, vanskelig og frustrerende. For å løse informasjonsbehov, ble informasjonssøk ofte gjort i flere trinn, hvor bilder og synonymer ble omtalt som gode strategier for å mobilisere søkeord. Browsing ble foretrukket siden denne strategien i liten grad gjør krav på formulering av søkeord. Videre var hjelpebehovet stort og flere fikk hjelp med å søkingen. Redusert tilgang på informasjon førte til begrenset mulighet for samfunnsdeltakelse og opplevelse av utenforskap og tapt autonomi. Studien er forankret i bibliotek- og informasjonsvitenskap, men kan også være relevant for andre fagområder. Dete er en empirisk studie som fremhever behovet for mer inkluderende søkesystemer som kan støte søkeadferden til personer med afasi. Avhandlingen diskuterer også hvordan bibliotekarer kan bidra i det tverrfaglige støtteapparatet gjennom søkehjelp og veiledning
Long-term outcomes in COVID-19 patients admitted to intensive care unit in Norway : - An observational cohort study
No full textThe COVID-19 pandemic was officially announced in March 2020 and resulted in a large cohort of patients needing intensive care unit (ICU) treatment. The most severely ill COVID-19 patients required ICU treatment due to respiratory failure, resulting in extended stays in the ICU. Some also developed acute respiratory distress syndrome, which has high mortality rates in the ICU. Being critically ill is also associated with long-term symptoms and impairments that can last for months and years after discharge from the hospital. During the two recent decades, the knowledge about long-term outcomes after respiratory failure and ICU treatment has increased, highlighting the complexity of recovery from critical illness. One of the frameworks developed is post-intensive care syndrome (PICS), which includes mental, physical, and cognitive impairments emerging after acute hospitalisation and persisting after discharge from the hospital. We used the PICS framework to investigate long-term symptoms and impairments in this new cohort of ICU patients during the first year after their ICU admission. In addition, we investigated which of the selected clinical and sociodemographic factors were associated with these outcomes. This thesis is part of a larger prospective observational cohort study investigating mortality and long-term outcomes after ICU treatment due to COVID-19 in Norway. Symptoms of post-traumatic stress, cognitive impairment and fatigue were chosen as the primary outcomes in the three papers comprising this thesis, thereby focusing only on the longterm outcomes. We included adult patients with confirmed COVID-19 and registered in the Norwegian Intensive Care and Pandemic Registry from 1 March 2020 until 30 June 2021. The project was a collaboration between the registry and Oslo University Hospital. The project employed both registry data and data collected through telephone interviews, including pre-ICU data, clinical data from the ICU, patient-reported outcome measures and a neurocognitive test. In the first paper, we presented preliminary results from the first wave of COVID-19 patients admitted to ICU in Norway and found that 22.5% of these patients reported having symptoms of post-traumatic stress six months after ICU admission. Being younger, having female sex, and having a high respiratory rate at admission to the hospital were all independently and statistically significantly associated with this outcome. In paper II, we found a statistically significant decline in cognitive impairment defined by a neurocognitive test, from 23.1% at 6 months to 11.1% at 12 months after ICU admission. Older age and reporting symptoms of depression were associated with cognitive impairment at six months, while older age and being frail before ICU admission were associated with cognitive impairment at 12 months. In exploratory analyses, we found that subjective cognitive complaints were noticeably more prevalent than cognitive impairment at the 12-month follow-up, as almost half of the patients reported worse memory, more difficulty concentrating, and more difficulties finding the correct word. Feeling tired was associated with reporting subjective cognitive complaints. In the third and final paper, we found that fatigue was one of the most prevalent symptoms in our study sample. Three out of four patients scored above the cut-off in the fatigue questionnaire at the three-month follow-up, while almost two-thirds still reported fatigue at the 12-month follow-up. Younger age, symptoms of mental health issues (depression and post-traumatic stress), pain/discomfort, and dyspnoea were associated with reporting fatigue. In conclusion, we found that COVID-19 ICU survivors in Norway had a high total symptom burden during their first year after ICU admission. Our results suggest that this patient population should be offered a broad symptom screening through ICU out-patient clinics to identify the need for further follow-up and rehabilitation.Covid-19 pandemien ble offisielt annonsert i mars 2020, og resulterte i et stort antall pasienter med behov for behandling på intensivavdeling. De mest alvorlig syke Covid-19 pasientene utviklet respirasjonssvikt, som resulterte i lange opphold på intensivavdeling. Noen utviklet også den alvorlige tilstanden akutt respirasjonssvikt syndrom, som har høy mortalitet mens pasientene er under intensivbehandling. Kritisk og akutt sykdom er også assosiert med å ha langvarige symptomer og plager som kan vare i måneder og år etter man har vært igjennom kritisk sykdom. Gjennom de to siste årtiene har kunnskapen om langtidsplager etter respirasjonssvikt og intensivbehandling økt, og fremhevet hvor komplekse disse plagene kan være og hvor krevende det kan være å rekonvalesere etter et intensivopphold. Et av rammeverkene som har blitt utviklet er post-intensive care syndrome (PICS), som beskriver mentale, fysiske og kognitive symptomer og plager som har oppstått etter kritisk sykdom og som vedvarer etter utskrivelse fra sykehus. Denne studien brukte PICS rammeverket for å undersøke langtidseffekter og symptomer i denne nye gruppen av intensivpasienter den første året etter innleggelsen på intensivavdeling. I tillegg undersøkte vi selekterte kliniske og sosiodemografiske faktorer som kunne være assosierte med ulike utfallsmål. Denne avhandlingen er del av en større prospektiv observasjonsstudie som undersøkte både mortalitet og langtidssplager etter intensivbehandling på grunn av Covid-19 i Norge. Symptomer på posttraumatisk stress, kognitiv svikt og fatigue ble valgt ut som hovedutfallsmål i de tre artiklene som utgjør denne avhandlingen, og fokuserer dermed kun på langstidplagene. Vi inkluderte voksne pasienter med bekreftet Covid-19 som var registret i Norsk intensiv- og pandemiregister mellom 1. mars 2020 og 30. juni 2021. Prosjektet var et samarbeid mellom registeret og Oslo universitetssykehus. Dette prosjektet benyttet både register data og data samlet inn via telefonintervjuer. Dataene inkluderte kliniske data fra både før og under intensivoppholdet, pasientrapporterte data og data fra en nevrokognitiv test. I den første artikkelen presenterte vi preliminære resultater fra den første bølgen med Covid-19 intensivpasienter i Norge, og fant at 22.5% av disse hadde symptomer på posttraumatisk stress seks måneder etter at de var på intensiv. Yngre alder, kvinnelig kjønn og ha en høy respirasjonsfrekvens mens man ble lagt inn på sykehus var alle statistisk signifikant assosiert med dette utfallsmålet. I den andre artikkelen fant vi en signifikant reduksjon i kognitiv svikt fra seks til tolv måneders oppfølgingen, fra henholdsvis 23.1% til 11.1%. I denne artikkelen ble kognitiv svikt definert ved hjelp av en cut-off skår fra den nevrokognitive testen. Høyere alder og symptomer på depresjon var assosiert med kognitiv svikt på seks måneder, mens høyere alder og skrøpelighet før innleggelsen på intensiv var assosiert med kognitiv svikt på tolv måneder. I eksplorative analyser fant vi at subjektive kognitive plager var bemerkelsesverdig mye mer prevalent enn kognitiv svikt definert av testen på tolv måneders måletidspunktet. Nesten halvparten av pasientene rapporterte at de hadde dårligere hukommelse, mer vanskeligheter med konsentrasjon og vanskeligere for å finne det riktigeordet. Å føle seg sliten var assosiert med å ha subjektive kognitive plager. I den tredje og siste artikkelen fant vi at fatigue var et av de mest prevalente symptomene i vårt utvalg. Tre av fire rapporterte at de hadde fatigue på tre måneders måletidspunktet, mens nesten to tredjedeler fortsatt hadde fatigue på tolv måneder. Yngre alder, symptomer på mentale helseplager (depresjon og posttraumatisk stress), smerte/ubehag og dyspné var assosiert med å rapportere fatigue. Vi kan konkludere med at Covid-19 pasienter som var innlagt påintensivavdeling i løpet av de tre første bølgene i Norge, har en høy total symptombyrde i løpet av det første året etter intensivbehandling. Resultatene fra denne studien indikerer at denne pasient populasjonen burde tilbys en bred symptomscreening gjennom et oppfølgingstilbud som kan vurdere videre behov for spesialisert hjelp og rehabilitering
Embodied performance of operational work in a highsecurity prison
No full textThis dissertation explores how frontline workers maintain safety and security in organisations, based on an ethnography of work in a Norwegian high-security prison. The primary focus is on how prison officers and operational senior officers carries out operational work, which in prisons involve safety and security related tasks. Operational work is characterized by a continuous navigation of uncertainty, predominantly influenced by social determinants, where prison officers operate in close physical proximity to people associated with risk. Making sense of what and who represents risk, and how danger will (possibly) materialize, is often a complex task. The fluctuating nature of operational work introduces potential tensions to rationalised logics of work, embedded in high-security prisons as bureaucracies concerned with control and regulation of frontline work. Recognizing the disparities between implicit assumptions of work inherent in formal structures and the actual execution of situated work has prompted a call for a greater emphasis on observations and descriptions of work practices in safety research. To move beyond formal depictions of work and explore practices as they unfold in real time, participant observation over time proves to be a valuable method. During five months of fieldwork in a Norwegian high-security prison, I participated in prison and senior officers’ daily work, where both observations and field conversations were crucial to understanding how the work was performed. The overall research question in this dissertation is how operational work is carried out in a high-security prison, and based on observations of prison officers’ work, this general question is addressed with the following questions: How do prison officers accomplish operational work as an embodied competency? And, in what ways do formal representations of work appear incompatible with the accomplishment of operational work? The three articles and the introduction illustrate how prison officers accomplished operational work as an embodied competency in engagement with the prison environment, provided with a certain orientation towards risk and danger. The articles detail how prison officers made sense of weak signals by sensing that ‘something is wrong’, how they relied on their embodied judgment of safety and danger to take precautions in the social prison environment, and how senior officers created capacity by skilful adjustments in the face of disruptions. Additionally, the articles demonstrate how representations of work, including safety rules, staffing plans and building design in some ways appeared incompatible with how work was actually carried out, or at least with how the officers wanted to carry it out, thus seeming insufficient to prison officers’ ability to be aware of and solve safety-related problems. The dissertation contributes to prison research concerned with safety and security by providing descriptions of everyday work, complementing retrospective studies of full-blown prison riots seeking causal explanation. Moreover, it makes three main contributions to safety research. First, the dissertation theorises how operational work is accomplished as an embodied competency and how this contributes to keeping people safe through specialised knowing developed through experience. This challenges ‘thin’ rationalised understandings of work in both research and policy and complements a common focus on how people think to solve safety related problems. Second, the dissertation offers empirical insights from ethnographic fieldwork data in a highsecurity prison context, a novel setting in safety research, where safety and security are coupled. Consequently, the scope of risks broadens from previously studied technology and natural forces to encompass people, where work is carried out in close physical proximity to those associated with risk. Third, the bottom-up and in-depth empirical descriptions of work involved in the daily maintenance of safety and security are important in a field of research where abstract theoretical concepts and normative, rationalistic research tended to dominate. It highlights how deficient assumptions about operational work, built into organisational and material structures, can shape situated practices in ways that unintentionally work against objectives of safety and security.Denne avhandlingen utforsker hvordan arbeidere i førstelinja ivaretar sikkerheten i organisasjoner, basert på en etnografisk studie av arbeid i et norsk høysikkerhetsfengsel. Fokus er rettet mot hvordan fengselsbetjenter og vaktledere utøver operativt arbeid, som i fengsler innebærer et formelt ansvar for ivaretakelsen av sikkerheten til samfunnet, innsatte og ansatte. Operativt arbeid kjennetegnes av å kontinuerlig navigere usikkerhet på grunn av såkalt situasjonsvariabilitet, som fordi fengselsbetjenter arbeider fysisk nært innsatte, i stor grad avhenger av sosiale faktorer. Å forstå hva og hvem som kan representere en risiko, og hvordan farer (eventuelt) vil materialiseres, er en kompleks oppgave. Variasjonen i operativt arbeid utgjør potensielle spenninger til rasjonalistiske tilnærminger til arbeid innebygget i høysikkerhetsfengsler som byråkratiske organisasjoner opptatt av kontroll og regulering av arbeid. For å vite mer om avstanden mellom implisitte antagelser om arbeid inkorporert i formelle strukturer, og hvordan situert arbeid faktisk utøves, har det blitt etterlyst et større fokus på beskrivelser av faktiske arbeidspraksiser innen sikkerhetsforskning. Deltagende observasjon er en nyttig metode for å gå utover formelle beskrivelser av arbeid med sikkerhet, og for å beskrive arbeid som det utøves i virkelige situasjoner. Gjennom fem måneders feltarbeid i et norsk høysikkerhetsfengsel deltok jeg i fengselsbetjenters og vaktlederes daglige arbeid, hvor både observasjoner og feltsamtaler var sentrale for å forstå utøvelsen av arbeidet. Det overordnede forskningsspørsmålet i avhandlingen er hvordan operativt arbeid utøves i et høysikkerhetsfengsel, og basert på observasjoner av arbeidet i fengselet ble det overordnede spørsmålet adressert gjennom følgende spørsmål: Hvordan utfører fengselsbetjenter operativt arbeid som en kroppsliggjort1 kompetanse? Og, på hvilke måter fremstår formelle representasjoner av arbeid som lite egnet for utførelsen av operativt arbeid? De tre artiklene og kappen viser hvordan fengselsbetjentene utførte operativt arbeid som en kroppsliggjort kompetanse gjennom aktiv tilstedeværelse i fengselsmiljøet ut ifra en bestemt orientering mot risiko og fare. Artiklene viser hvordan fengselsbetjenter ga mening til svake signaler via sansene som bidro til at de merket at «noe er galt», hvordan de stolte på sine egne kroppslige bedømmelser om sikkerhet og fare for å ta forholdsregler i et sosialt og skiftende fengselsmiljø, og hvordan vaktledere ‘skapte’ kapasitet i møte med ulike forstyrrelser gjennom tilpasninger av ressurser basert på lang fengselserfaring. Videre viser artiklene hvordan representasjoner av arbeid, inkludert sikkerhetsregler, bemanningsplaner og bygningsutforming på noen måter fremstod som lite passende for hvordan det operative arbeidet faktisk ble utført, eller i noen tilfeller for hvordan mange betjenter ønsket å utføre det, og slik reduserte betjentenes evne til å løse sikkerhetsproblemer. Avhandlingen bidrar til fengselsforskning ved å gi beskrivelser av sikkerhetsrelatert arbeid slik det utøves i vanlig drift, noe som gir et viktig supplement til overvekten av studier som søker årsaksforklaringer i etterkant av fengselsopprør. Videre gir avhandlingen tre hovedbidrag til sikkerhetsforskningen. Først, avhandlingen teoretiserer hvordan operativt arbeid utføres som en kroppsliggjort kompetanse og hvordan dette bidrar til folks sikkerhet gjennom spesialisert kunnskap2 utviklet gjennom erfaring. Gjennom dette kompletteres \u27tynne’ rasjonaliserte forståelser av arbeid i både forskning, politikk og praksis, og bidrar til å komplettere et vanlig fokus på hvordan folk tenker for å løse sikkerhetsproblemer. Dernest gir avhandlingen empiriske beskrivelser fra etnografisk feltarbeid i en høysikkerhetskontekst, som er en ny setting innen sikkerhetsforskning hvor såkalt ‘safety’ og ‘security’ er koblet sammen. Slik utvides typen risikokilder fra teknologi og naturkrefter som tidligere har blitt studert, til å inkludere mennesker i en setting hvor arbeid utøves i nær kontakt med menneskene som assosieres med risiko. Til slutt, empiriske dybdebeskrivelser av arbeid involvert i den daglige ivaretakelsen av sikkerhet ‘på gulvet’ er viktig i et forskningsfelt hvor abstrakte teoretiske begreper og normativ, rasjonalistisk forskning har dominert. Disse beskrivelsene retter oppmerksomheten mot hvordan mangelfulle antagelser om operativt arbeid kan være innebygget i organisatoriske og materielle strukturer, og som utilsiktet kan forme situert praksis
Perspektiver på literacy i lærerutdanningen: En undersøkelse av norsklærerstudenters literacy og refleksjoner om tekstopplæring
No full textThe thesis explores aspect of future L1 teachers’ literacy and reflections on text that may impact how they are prepared to handle and to teach literacy. I discuss the following overarching issue: How are future L1 teachers prepared to teach literacy after two year of teacher training? The study is empirical and conducted within the teacher education, with student teachers, mainly future L1-teachers, as participants. The data material consists of results from a digital survey and qualitative interviews. Observation during a course in didactics in the teacher education contribute to the context. The thesis explores the future L1- teachers’ literacy through three distinct perspectives. Firstly, by examining student teachers’, including future L1 teachers’, literacy practices in engaging with texts distributed on social media. Secondly, by examining future L1 teachers’ understanding of literacy and how they explain and justifies their teaching practices during internship. Finally, the thesis investigates future L1 teachers\u27 legitimation language as they reflect on their internship experience. The aim of the study is to gain insights into future L1-teachers literacy and their reflections on literacy in the L1- subject. The findings have implications for the L1 subject in teacher education. Literacy serves as the foundational theoretical framework in this study, offering insights into how language mediates our experience and shapes the way we think and act. The thesis is theoretically rooted in literacy perspectives relating literacy to a cultural need in a textually mediated world, and perspectives connecting literacy to goals of civic participation, knowledge acquisition and power. The thesis draws on insights from literacy scholars such as Robert Scholes, David R. Olson, James Paul Gee and Allan Luke. In addition, perspectives and concepts from Basil Bernstein\u27s code theory contribute to explaining mechanisms in pedagogical processes. For instance, how content is selected and adapted in the student’s reflection on classroom practice and how students understand the L1 subject as a distinct subject. The first article examines student teachers’ reading practices when engaging with a selection of authentic texts distributed on social media. As a group, the students could be characterized as sympathetic readers with a high level of trust in the texts. When commenting on the trustworthiness and reliability of the texts, they emphasize personal experiences and perspectives, personal opinions and former knowledge. However, a smaller group of students take a critical and analytical approach. This approach empowers them to question both the content of the texts and the way the content is presented. These students read the texts as part of discourses grounded in specific ideologies and expressing specific attitudes. The second article examines how student teachers in the L1-subject conceptualize literacy and how their understanding is expressed in reflections on teaching activities. The findings reveal that literacy is conceptualized in a span between basic skills in reading and writing and a broad communicative competence that includes understanding, interpretation, production, and text handling. However, a broad understanding of literacy is rarely expressed in the students’ reflections on teaching. Mainly, the students describe activities centered around basic reading and writing skills, along with efforts to inspire individual reading. A small number of the interviewed students noted involvement in explicit textual exercises aimed at enhancing comprehension, interpretation, and construction of meaning. The third article investigates how student teachers in the L1-subject legitimate teaching activities as they retrospectively reflect on internship experiences. The findings indicate a legitimation discourse that emphasizes the pupils’ motivations, interests, and individual goals. Within this discourse, the L1-subject is mainly conceptualized in a horizontal discourse, highlighting personal interests. The subject is classified as weak, with blurred boundaries to other subjects and to everyday knowledge. However, a group of students stands out. In this group, the subject emerges as strongly classified and with a strong framing. These students construe the L1-subject within a vertical discourse where textual awareness is emphasized as the central objective and as a unifying element. Overall, the three articles describe different aspects of the students\u27 literacy, values and attitudes towards text and teaching that may have an impact on how they facilitate for activities in the classroom. The study points to a diversity among the students regarding how well prepared they are for teaching literacy at this point of their education. However, it indicates a need to further develop the students\u27 literacy and clarify an epistemological base for the students to be prepared to develop pupils’ literacy in the L1-subject. The findings also indicate a need for a stronger classification of the L1-subject in teacher education and a clearer vertical discourse that might work to unify different parts of the subject. In the discussion section, I consider consequences of the key findings and their implications for teacher education.Temaet for denne avhandlingen er norsklærerstudenters literacy. I avhandlingen undersøker jeg sider ved norsklærerstudenters literacy-kompetanse og refleksjoner om tekst og tekstopplæring som kan ha betydning for hvordan norsklærerstudentene er rustet til å håndtere og undervise i literacy i skolen. Jeg drøfter følgende overordnede problemstilling: Hvordan er norsklærerstudenter rustet til å undervise i literacy etter to år i utdanningen? Det er en empirisk studie gjennomført i grunnskolelærerutdanningen. Datamaterialet er innhentet gjennom en digital spørreundersøkelse og kvalitative intervju. I tillegg har observasjon av undervisning i norskfaget i grunnskolelærerutdanningen bidratt til å kontekstualisere studien. Avhandlingen omfatter tre delstudier: Den første undersøker hvordan grunnskolelærerstudenter deriblant norsklærerstudenter leser et utvalg tekster distribuert på sosiale medier. Den andre undersøker hvordan norsklærerstudenter konseptualiserer literacy og hvordan de begrunner tekstarbeid de har gjennomført i praksisperioden. Den tredje undersøker norsklærerstudenters legitimeringsdiskurser når de reflekterer over tekstarbeid i skolens norskfag. Formålet med studien er å få kunnskap om norsklærerstudenters literacykompetanse og innsikt i studentenes refleksjoner om tekst og tekstopplæring i norskfaget. Samtidig har studiens funn implikasjoner for lærerutdanningsfaget norsk. Avhandlingen er teoretisk forankret i literacy-feltet og bygger på innsikter fra forskere som Robert Scholes, David R. Olson, James Paul Gee og Allan Luke som knytter opplæring i teksthåndtering til et kulturelt behov i en tekstlig mediert verden, og som kobler språk- og tekstkyndighet til målsetninger om samfunnsdeltakelse, kunnskapstilegnelse og makt. I tillegg bygger den på Basil Bernsteins kodeteori som bidrar til å belyse hvordan kunnskap velges ut og tilpasses i studentenes refleksjoner rundt egen undervisningspraksis, hvordan studentene forstår norskfaget som et distinkt fag og hvordan denne forståelsen gir ulike muligheter og begrensninger for tekstarbeid i klasserommet. Avhandlingen er artikkelbasert, og de tre delstudiene blir presentert i hver sin vitenskapelige artikkel. Den første artikkelen undersøker grunnskolelærerstudenters lesing av tekster distribuert på sosiale medier. Som gruppe kan studentene karakteriseres som sympatiske lesere med høy tillit til tekstene i utvalget. I vurderinger av troverdighet og pålitelighet vektlegger de egen opplevelse av tekstene, egne synspunkt om innholdet og tidligere kunnskap. En mindre gruppe studenter møter imidlertid tekstene med en tilnærming som gjør dem i stand til å utfordre innholdet i tekstene og måten innholdet framstilles på. Disse studentene leser tekstene kontekstuelt, som en del av diskurser forankret i spesifikke ideologier og med uttrykk for bestemte holdninger. Den andre artikkelen handler om norsklærerstudenters forståelse av literacy og didaktiske begrunnelser for tekstarbeid i praksisperioden. Funnene viser at literacy konseptualiseres i et spenn mellom basisferdigheter i lesing og skriving og en bred kommunikativ kompetanse som omfatter å forstå, fortolke, skape og handle med tekst. Forståelsen av literacy som en bred kommunikativ kompetanse kommer imidlertid i liten grad til uttrykk i praksisfortellinger og i begrunnelser for tekstarbeid. Studentene forteller hovedsakelig om aktiviteter med målsetning om å trene basisferdigheter i lesing og skriving og om å motivere elever til lesing. En mindre gruppe av de intervjuede studentene skiller seg likevel ut og forteller om tekstarbeid som spesifikt var lagt opp for å støtte tekstforståelse, tolkningskompetanse og tekstlig meningskonstruksjon. Den tredje artikkelen handler om norsklærerstudentenes legitimering av tekstarbeid i norskfaget. Den dominerende legitimeringsdiskursen i materialet er en elevorientert diskurs som framhever elevers motivasjon, interesser og individuelt tilpassede mål. Majoriteten av studentene konstruerer norskfaget innenfor en horisontal diskurs med et uklart kunnskapsgrunnlag, og klassifiseringen av faget framstår som svak med uklare grenser mot andre skolefag på den ene siden og mot hverdagskunnskap på den andre. Studentene tilskriver både egne og elevers interesser stor betydning i valg av innhold og arbeidsmåter. Også i denne studien skiller en mindre gruppe studenter seg ut. Hos denne gruppen konstrueres norskfaget i en vertikal diskurs der tekstlig bevissthet framheves som fagets sentrale målsetning og samlende element. I fortellingene fra praksis framstår norskfaget som sterkt klassifisert og med en tydelig innramming hos disse studentene. Samlet sett beskriver de tre delstudiene ulike sider ved norsklærerstudentenes literacykompetanse, samt verdier og holdninger til tekst og tekstopplæring som kan ha betydning for hvordan de tilrettelegger for tekstarbeid i klasserommet. Funnene peker mot en diversitet i gruppen av norsklærerstudenter med tanke på hvor godt rustet de er til å undervise i literacy så langt i utdanningen. Studien indikerer et behov for å videreutvikle studentenes lesemåter og tydeliggjøre et kunnskapsgrunnlag for tekstopplæringen i norskfaget slik at studentene forberedes på oppgaven som norsklærere. Studiens funn indikerer også et behov for en sterkere klassifisering av norskfaget i lærerutdanningen og en tydeligere vertikal diskurs som kan skape helhet i fagets ulike deler. I diskusjonsdelen drøftes konsekvenser av de sentrale funnene og implikasjoner for norskfaget i lærerutdanningen
Evaluering universitetsskoler 2021 – 2025: Universitetsskoler. Et samarbeid mellom Institutt for grunnskole- og faglærerutdanning (GFU) og sytten skoler i Oslo og Viken/ Akershus. Sluttrapport
No full textDenne evalueringen tar for seg samarbeidet OsloMet ved fakultet for Lærerutdanning og internasjonale studier (LUI), Institutt for grunnskole- og faglærerutdanning (GFU) har hatt med 17 universitetsskoler i kommunene Asker, Bærum, Lillestrøm, Lørenskog og Oslo i tidsrommet 1. august 2021 tom 30. Juni 2025.
Prosjektet har bygget videre på arbeidet som ble gjort i pilotering av universitetsskolesamarbeidet med 5 universitetsskoler i Oslo og Viken i perioden 2018 – 2021 og sluttrapporten fra piloteringen som er ført i pennen av By- og regionforskningsinstituttet NIBR ved OsloMet på oppdrag av GFU (Haug, 2021).
Utgangspunktet for arbeidet er forankret i regjeringens nasjonale strategi for kvalitet og samarbeid i lærerutdanningen, “Lærerutdanning 2025” (Kunnskapsdepartementet, 2017).
Målet med denne evalueringen er å se på aktiviteter og måloppnåelse knyttet til tre områder; praksisstudier, FOU og kompetanseheving – både internt ved GFU og eksternt på universitetsskolene - i perioden arbeidet har pågått. Forfatterne har også hatt et blikk på interne strukturer og ledelse av universitetsskolearbeidet ved instituttet. Dette for å gi oss kunnskap om hva som kan fremme og hemme et partnerskapsarbeid.
Resultatene fra dette evalueringsarbeidet er tenkt å gi GFU kunnskap og (ny) innsikt som kan brukes i planleggingen av neste periode av partnerskapsarbeid om universitetsskoler, som skal igangsettes høsten 2025.
Evalueringen er hovedsakelig skrevet frem i høstsemesteret 2024, mens datagrunnlaget som er benyttet er fra hele perioden og nærmere beskrevet i rapportens metodekapittel
Rom for lesing og utforsking: Skolebibliotekets muligheter
No full textSK 25-1 "Rom for lesing og utforsking: Skolebibliotekets muligheter" av Idunn Bøyum og Åse Kristine Tveit (red.).
Digital utgave inkluderer kapitel 2, 3, 7, 8, 10, 13 og 16. For trykt utgave med alle kapitler, kontakt Akademika Pilestredet.
Hvilke muligheter kan skolebiblioteket gi elevene i deres utforsking, lesing og sosiale miljø?Gjennom hele historien og på alle utdanningsnivå - fra antikken til i dag – har bibliotek vært en viktig del av skoleelevers og studenters læringsmiljø. Slik er det fortsatt, selv om både skolen, elevene og samfunnet forandres. Tjenestene i skolebibliotekene må svare til disse forandringene. Boka formidler ny forskning og praksisbaserte bidrag som er aktuelle for skolebibliotek i grunn- og videregående skole, og som alle bidrar til kunnskapsutvikling på feltet.Boka gir nyere perspektiver på sentrale sider ved skolebibliotekene: litteraturformidling, informasjonskompetanse, samarbeid, det sosiale rommet og organisering av samlingene. I tillegg settes skolebibliotekene inn i en historisk og utdanningspolitisk sammenheng, og viser, med basis i et bredt kunnskapsgrunnlag hvilken positiv innvirkning et godt skolebibliotek har på læring – for alle skolefag.Boka har bidrag fra forskere i bibliotekfag og pedagogikk og fra praktikere som arbeider i eller med skolebibliotek. Den er aktuell for studenter i bibliotekfag og ved lærerutdanningene, og for skolebibliotekarer som vil oppdatere sin kunnskap
Evaluering av faggruppeorganiseringen ved Handelshøyskolen og Institutt for sosialfag, OsloMet: Rapport fra Senter for profesjonsforskning, januar 2025
No full textSenter for profesjonsforskning har på oppdrag fra fakultetsledelsen (kontrakt datert 02.10.2024) evaluert faggruppeorganiseringen av Handelshøyskolen (HHS) og Institutt for Sosialfag (SF) ved Fakultet for Samfunnsvitenskap, OsloMet. Denne organisasjonsmodellen ble iverksatt på Handelshøyskolen fra 1.8.2019, og på Institutt for sosialfag fra 01.01.2020. Omorganiseringen ble beskrevet som en omlegging fra en utdanningsbasert modell til en faggruppemodell. Formålet, slik det kom til uttrykk i dokumentene, var å åpne for bedre prioritering og ressursbruk på tvers av studieprogrammer og å styrke integrasjonen av forskning og utdanning.
Begge instituttene har fem faggrupper ledet av faggruppeledere med personalansvar. På evalueringstidspunktet, høsten 2024, er faggruppelederstillingene inne i sin andre åremålsperiode. For begge instituttene har det vært stabilitet i faggruppenes inndeling og titler. På begge instituttene har det vært stor utskiftning i hvem som har hatt stillingene som faggruppeledere.
Datakildene i evalueringen har vært en elektronisk spørreskjemaundersøkelse til ansatte ved de to instituttene og ansatte i studieadministrasjonen ved fakultetet (svarprosent 43,6%), intervjuer med faggruppeledere og instituttledelsen (18 intervjuer), samt bakgrunnsdokumenter og informasjon fra fakultetsadministrasjonen om faggruppelederstillingene, generell stillingsutvikling, utviklingen i publikasjonspoeng, studentenes gjennomføringsprosent og studiepoengproduksjon.
Evalueringen viser at det ikke er noen endringer i det store bildet når det gjelder stillingsutvikling, utviklingen i publisering, studentenes gjennomføring eller studiepoengproduksjonen som kan tilskrives endring av organisasjonsmodell.
Spørreundersøkelsen viser at ansatte på Handelshøyskolen jevnt over er mer positive til faggruppeorganiseringen enn ansatte på Institutt for Sosialfag. Generelt er de som er ansatt etter omorganiseringen til en faggruppemodell, mer positive enn de som ble ansatt før omorganiseringen og dermed har erfaring med den tidligere såkalte utdanningsbaserte modellen.
Både på Handelshøyskolen og Institutt for Sosialfag rapporteres det mest positivt om at faggruppeorganiseringen legger til rette for god personalledelse, at man vet hvor man skal gå med spørsmål og problemer, godt forskningssamarbeid innen faggruppa og godt arbeidsmiljø på instituttet.
Både på Handelshøyskolen og Institutt for Sosialfag rapporteres det mest negativt om at faggruppeorganiseringen legger til rette for godt forskningssamarbeid på tvers av eller utenfor faggruppene, og godt undervisningssamarbeid på tvers av eller utenfor faggruppene. På Sosialfag rapporteres det også i stor grad negativt om hvorvidt faggruppeorganiseringen legger til rette for god utnyttelse av forskningsressurser og personale.
De områdene der det er størst forskjeller mellom de som ble ansatt før og etter omorganiseringen, er om man er helt enig i at faggruppeorganisering legger til rette for godt forskningssamarbeid innen faggruppene (21 og 44%), og om man er helt enig i at faggruppeorganiseringen legger til rette for godt arbeidsmiljø på instituttet (23 mot 39%). Derimot er det færre blant de som ble ansatt etter omorganiseringen som er helt enige i at de vet hvor de skal gå med spørsmål og problemer.
Både på Handelshøyskolen og på Institutt for Sosialfag er det variasjoner mellom faggruppene når det gjelder de ansattes vurderinger av faggruppeorganiseringen.
En forskjell mellom instituttene er at faggruppene på Handelshøyskolen i større grad er organisert etter fag (disipliner), mens faggruppene på Sosialfag er organisert tematisk, noe som gjør det mindre tydelig hvorfor medlemmene tilhører den gruppen de er organisert i.
Hvorvidt faggruppeorganiseringen har ført instituttene nærmere de ønskede målene lar seg ikke uten videre besvare, både fordi det er relativt store forskjeller mellom implementeringen på de to instituttene og de rapporterte erfaringene med organisasjonsmodellen, fordi det innad på hvert institutt er relativt store forskjeller mellom faggruppene, og fordi omorganiseringer trenger tid til å virke, særlig fordi modellen og stillingene var nye og praksis måtte utvikles underveis.
Faggruppeorganiseringen har ført til at de faglige ressursene kan brukes og brukes mer på tvers av studieprogrammene. Faglige ansatte underviser på tvers av nivåer og på ulike bachelorprogram. Særlig fra Handelshøyskolen rapporteres det positivt om dette. At faggruppeorganisering legger til rette for god utnyttelse av forskningsressurser og – personale er nesten halvparten av de ansatte på Handelshøyskolen enige i, nærmere 20 prosent svarer verken-eller, mens 32 prosent er uenige.
At faggruppeorganiseringen legger til rette for god utnyttelse av undervisningsressurser og –personale er 60 prosent på Handelshøyskolen enige i, 14 prosent svarer verken eller mens 26 prosent er uenige. På Sosialfag er flertallet uenige i at dette er god ressursutnyttelse både når det gjelder forskningsressurser og utdanningsressurser.
At faggruppeorganiseringen legger til rette for styrket integrasjon av forskning og utdanning, er flertallet på Handelshøyskolen, ca 60%, enige i og selv om det er variasjon mellom gruppene, ligger de fleste på den positive siden av skalaen. På Sosialfag er flertallet uenige, og selv om det også her er variasjon mellom gruppene, er det ingen faggrupper som er enige. Det kan være et uttrykk for at det ikke er en nødvendig kobling mellom faggrupper og integrasjon av forskning og utdanning.
Faggruppeorganiseringen har noen problematiske sider, særlig at den har medført en oppsplitting av utdanningene. Mindre helhet og mer fragmentering rundt utdanningene er svakheten ved faggruppeorganiseringen som framheves i svarene på spørreskjemaets åpne spørsmål og i intervjuene. Fragmentering av utdanningene knyttes til at utdanningsprogrammene bemannes av ansatte som er spredt på flere faggrupper (og ledere), og til at det mangler velfungerende arenaer for å drøfte utdanningsfaglige temaer. Det skaper koordineringsutfordringer og arbeidskrevende «kabaler» for å bemanne undervisningsoppgavene. Dette gjelder for begge instituttene, men synes likevel spesielt krevende på Sosialfag, noe som blant annet kan ha sammenheng med mindre overlapp mellom hvilke faggrupper personer tilhører, og hvilket program de underviser på, at flere personer er involvert i hvert enkelt emne, slik at planleggingen av hvert enkelt emne typisk krever at flere personalledere er involvert, og at det er mindre overlapp mellom programkoordinatoransvar og personalansvar.
Faggruppeorganiseringen beskrives som en matriseorganisering, men det er i noen grad utydelig hva som er prinsippet bak den vertikale ansvarslinjen – faget som faggruppen er organisert etter, særlig på Sosialfag. Videre synes det ikke som den horisontale ansvarslinjen har tilstrekkelig velfungerende struktur. Det synes behov for å klargjøre ansvarsforholdene når det gjelder undervisning og undervisningsplanlegging, se på studieadministrasjonens rolle i undervisningsplanleggingen, og ettersom faggruppelederstillingene er åremålsstillinger, å sikre institusjonell hukommelse i undervisningsplanleggingen.
 
The Impact of Dry Eye Disease before and after cataract surgery
No full textThe outcomes of modern cataract surgery are generally very good. About 80% of patients achieve the intended refractive precision within 0.5 diopters. Only a few patients experience refractive errors of more than 0.75 or 1.0 diopters, which may be a considerable source of dissatisfaction for these patients. Especially when patients choose advanced IOLs to amend refractive errors. Dry eye disease (DED) is one factor that can result in an undesired refractive outcome when using a reflection-based keratometry. Additionally, cataract surgery can contribute to or worsen dry eye conditions post-surgery. The main aim of this thesis was to investigate whether dry eyes could affect the outcome of cataract surgery. Our first and second studies aimed to determine whether the variability of keratometry was affected by dry eyes and if dry eye treatment could improve this variability and, consequently, improve refractive precision. The results showed that subjects with either instability (reduced break-up time) or hyperosmolarity of the tear film had a statistically significantly higher mean variability of keratometry or proportions of outliers (difference > 0.25 D) when measured with reflection-based keratometry. There was no statistically significant difference in the variability of keratometry for patients with the combined signs of DED from baseline to the time of cataract surgery. There were no statistically significant differences in refractive predictability for dry eye subjects (treated with artificial tears or untreated) versus non-dry eye subjects. The aim of our third study was to explore differences in osmolarity between the two eyes as a diagnostic criterion for dry eye disease (DEWS II recommendations). Chi-square analyses were performed to compare this criterion to other criteria for DED. The results revealed that the inter-eye difference did not correlate with any other dry eye tests, suggesting that an intereye difference of 8 mOsmol/L is not a useful cut-off for diagnosing dry eyes. In the fourth and the last of our studies, we aimed to evaluate the effects of preservative-free NSAIDs, corticosteroids, and trehalose/hyaluronic acid eye drops versus NSAIDS and corticosteroids with preservative benzalkonium chloride for patients with dry eyes and nondry eyes after cataract surgery. We discovered that subjects with dry eyes before surgery (signs and symptoms) improved six weeks after cataract surgery. The effect of the steroids could explain this improvement. In contrast, subjects without dry eyes became worse. We concluded that preservative-free eye drops and artificial tears had no beneficial effects. Our research in the first study found that the signs of hyperosmolarity and instability of the tear film associated with DED can affect reflection-based keratometry, potentially affecting refractive precision. However, the combined criteria of DED appear to be insufficient to assess if patients are at risk for uncertain keratometry measurements. Our results showed that lubrication and preservative-free eye drops are insufficient to improve refractive predictability. Further research on different DED treatments is required. However, we suggest that patients with reduced break-up time should have repeated biometric measurements and that IOL calculations can be based on averaged keratometry. An inter-eye difference in osmolarity of more than 8 mOsmol/L seems unsuitable for diagnosing DED and requires re-evaluation (third study). Finally, our fourth study found no positive effects of preservative-free eye drops and twoweek treatment with lubricants in a cohort of patients scheduled for cataract surgery.Resultatene av moderne kataraktkirurgi er generelt veldig gode. Rundt 80 % av pasientene oppnår den tiltenkte refraktive presisjonen innenfor 0,5 dioptrier. Bare noen få pasienter opplever refraksjonsfeil på mer enn 0,75 eller 1,0 dioptrier, noe som kan være en betydelig kilde til misnøye for disse pasientene, spesielt når pasientene velger avanserte intraokulære linser (IOL) for å korrigere refraksjonsfeil. Tørre øyne er en faktor som kan resultere i et uønsket refraktivt resultat ved bruk av refleksjonsbasert keratometri. I tillegg kan kataraktkirurgi bidra til eller forverre tørre øyne etter operasjonen. Hovedmålet med denne avhandlingen var å undersøke om tørre øyne kunne påvirke utfallet av kataraktkirurgi. Våre første og andre studie hadde som mål å avgjøre om variabiliteten i keratometri ble påvirket av tørre øyne, og om behandling av tørre øyne kunne forbedre denne variabiliteten og dermed forbedre den refraktive presisjonen. Resultatene viste at personer med enten ustabil tårefilm eller hyperosmolaritet i tårefilmen hadde en statistisk signifikant høyere gjennomsnittlig variabilitet i keratometri eller proporsjoner av avvikere (forskjell > 0,25 D) når målt med refleksjonsbasert keratometri. Det var ingen statistisk signifikant forskjell i variabiliteten av keratometri for pasienter med de kombinerte tegnene på tørre øyne fra baseline til tidspunktet for kataraktkirurgi. Det var heller ingen statistisk signifikante forskjeller i refraktiv forutsigbarhet for personer med tørre øyne (behandlet med kunstige tårer eller ubehandlet) versus personer uten tørre øyne. Målet med vår tredje studie var å utforske forskjeller i osmolaritet mellom de to øynene som et diagnostisk kriterium for tørre øyne (i henhold til DEWS II-anbefaling). Kjikvadratanalyser ble utført for å sammenligne dette kriteriet med andre kriterier for tørre øyne. Resultatene viste at forskjellen mellom øynene ikke korrelerte med noen andre tester for tørre øyne, noe som tyder på at en forskjell på 8 mOsmol/L ikke er en nyttig grense for å diagnostisere tørre øyne. I den fjerde og siste studien vår hadde vi som mål å evaluere effekten av konserveringsfrie NSAIDs, kortikosteroider og trehalose/hyaluronsyre øyedråper versus NSAIDs og kortikosteroider med konserveringsmiddelet benzalkoniumklorid for pasienter med og uten tørre øyne etter kataraktkirurgi. Vi oppdaget at personer med tørre øyne før operasjonen (tegn og symptomer) ble bedre seks uker etter kataraktkirurgi. Effekten av kortikosteroidene kan forklare denne forbedringen. Derimot ble personer uten tørre øyne verre. Vi konkluderte med at konserveringsfrie øyedråper og kunstige tårer ikke hadde noen gunstig effekt. Vår forskning i den første studien fant at tegn på hyperosmolaritet og ustabilitet i tårefilmen assosiert med tørre øyne kan påvirke refleksjonsbasert keratometri, og potensielt påvirke den refraktive presisjonen. Imidlertid ser det ut til at de kombinerte kriteriene for tørre øyne er utilstrekkelige for å vurdere om pasienter er i fare for usikre keratometri-målinger. Våre resultater viste at fukt- og konserveringsfrie øyedråper ikke er tilstrekkelige for å forbedre den refraktive forutsigbarheten. Videre forskning på forskjellige behandlinger for tørre øyne er nødvendig. Vi foreslår imidlertid at pasienter med redusert tårefilmsstabilitet bør ha gjentatte biometriske målinger, og at IOL-beregningene kan baseres på gjennomsnittlig keratometri. En forskjell i osmolaritet mellom øynene på mer enn 8 mOsmol/L virker uegnet for å diagnostisere tørre øyne og krever revurdering (tredje studie). Til slutt fant vår fjerde studie ingen positive effekter av konserveringsfrie øyedråper og toukers behandling med kunstig tårevæske i en kohort av pasienter som var planlagt for kataraktkirurgi