2,196 research outputs found
sj-docx-1-son-10.1177_23779608211052357 - Supplemental material for The Learning Environment of Student Nurses During Clinical Placement: A Qualitative Case Study of a Student-Dense Ward
No full textSupplemental material, sj-docx-1-son-10.1177_23779608211052357 for The Learning Environment of Student Nurses During Clinical Placement: A Qualitative Case Study of a Student-Dense Ward by Siri Vestby Bøe and Jonas Debesay in SAGE Open Nursing</p
Omsorgens grenser
No full textEn studie av hjemmesykepleieres rammebetingelser i pleie av og omsorg for etniske minoritetspasienter.Avhandling ph.d.
Utgivelsesdata
Tittel:Omsorgens grenserForfatter(e):Jonas DebesaySerie:HiOA avhandlingerIssn:1893-0476Nr:2012 nr 3Utgiver:HiOAAvdeling/fakultet:SPSSider:241Pris:330,– ISBN-print:978-82-93208-14-
Accentuation of Jonas Rėza's Psalter of 1625
No full textStraipsnyje trumpai apžvelgiama dabartinių kalbų kirčio ženklų istorija – nuo Antikos kalbininko Aristofano Bizantiečio žymėtų akūto, gravio ir cirkumflekso iki Mažvydo Katekizme pažymėto į riestinį cirkumfleksą panašaus ženklo, Baltramiejaus Vilento raštų, D. Kleino gramatikos, J. Rėzos psalmyno ,,Psalteras Dowido“ kirčio ženklų. Išsamiau straipsnyje analizuojamas 1625 m. J. Rėzos psalmyno kirčiavimas, iš graikų perimti kirčio ženklai, paties autoriaus įsivestas kirčio ženklas. Straipsnyje taip pat aptariama Rėzos psalmyne vartotų kirčio ženklų funkcijos, kirčio ženklų vartojimo įvairavimas, sąsajos tarp psalmyno kirčiavimo ir D. Kleino gramatikos Reikšminiai žodžiai: Akūtas; Gravis; Cirkumfleksas; Psalmynas; Lietuvių kalbos istorija; KirčiavimasThis article gives a brief overview of the history of the accent marks of languages from Antiquity linguist Aristophanes of Byzantium marked the acute accent, grave accent and circumflex accent until the sign similar to a tilde-shaped circumflex marked in Mažvydas’ Catechism, and accent signs of Baltramiejus Vilentas’ writings, Daniel Klein‘s grammer, and Jonas Rhesa’s Psalter of David. The article gives a comprehensive analysis of the accentuation made by Jonas Rhesa in the psalter, accent marks taken from Greek, and an accent mark developed by the author himself. The article also discusses the functions of the accent marks used in Rhesa’s psalter, the variation of the usage of accent marks and the interaction between the accentuation of the psalter and D. Klein’s grammer
Koordinator som en del av sykepleierrollen: En kvalitativ studie av hvordan koordinatorrollen forstås og utøves i kommunalt psykisk helsearbeid
No full textBakgrunn: Som følge av økt fragmentering og lite tilgjengelighet overfor brukere med behov
for sammensatte tjenester, ble koordinatorrollen i kommunalt psykisk helsearbeid etablert. Det
var et uttalt behov for å øke kompetansen innen psykisk lidelse og utvikle mer oppsøkende
tjenester med et samarbeid på flere forvaltningsnivåer Etter flere år med utprøving av
koordinatorfunksjonen, fremstår den fortsatt som uklar både i beskrivelsen av rollen og i den
praktiske utførselen av arbeidet i kommunehelsetjenesten.
Hensikt: Å undersøke hvordan koordinatorrollen forstås og utøves innen sykepleie i
kommunalt psykisk helsearbeid.
Spørsmålene som besvares i studien er: Hvilke kjennetegn tilskrives rollen som koordinator?
Hvilke muligheter og begrensninger opplever sykepleieren i sin rolle som koordinator?
Hvordan påvirker rollen som sykepleier og koordinator hverandre?
Metode: Studien har et kvalitativt eksplorativt design. Utvalget består av 10 sykepleiere, 2 sosionomer
og 1 leder fra 3 ulike kommuner. Datamaterialet er innhentet gjennom fokusgruppeintervju, individuelle
intervju og
observasjon. Analysene er basert på Malteruds systematisk kondensering av intervjutekst og
Fangens tilnærming til analyse av observasjonsdata.
Resultatene Kombinasjonen av rollen som sykepleier og koordinator opplevdes ofte som
diffus. Dette førte til at sykepleierne utførte rollen som sykepleier og koordinator på
en samlet måte. Samtidig ble sykepleiernes allsidige
kompetanse innen både somatisk og psykisk helse trukket frem som en fordel i
koordinatorrollen. Kombinert med koordinatorrollens administrative oppgaver, bidrog den til
at sykepleierne fikk et helhetlig bilde av brukernes behov.
Konklusjon:
Koordinatorrollen innen sykepleie i kommunalt psykisk helsearbeid er generelt utformet i
politiske og administrative dokumenter. Nærmere definering og utfylling av rollen er derfor
overlatt til sykepleierne og samarbeidende profesjoner. Dette skaper utfordringer i
rolleforståelsen i den kliniske hverdagen, noe som krever økt fokus på oppfølging og tilføring
av organisatorisk kompetanse til sykepleiere
Ulik etnisitet - likeverdig omsorg?
No full textBakgrunn: Smertelindring av kreftpasienter er avgjørende for pasientenes livskvalitet, og en viktig oppgave for sykepleiere. Forskning fra USA og Storbritannia viser at kreftpasienter med etnisk minoritetsbakgrunn står i fare for å få en dårligere smertebehandling enn pasienter som tilhører majoritetsbefolkningen. Skandinavisk forskning tyder på at sykepleiere opplever arbeidet med smertelindring av denne pasientgruppen som utfordrende.
Hensikt: Et likeverdig helsetilbud er et uttalt mål for helsetjenesten. Formålet med studien er å undersøke sykepleieres opplevelse av smertelindring av kreftpasienter med etnisk minoritetsbakgrunn. Dette kan bidra til en forståelse for hvordan sykepleiere kan bli bedre rustet til å ivareta disse pasientens behov for smertelindring.
Metode: Det er foretatt to fokusgruppeintervjuer og fem individuelle intervjuer av sykepleiere som arbeider i kreftomsorgen. Intervjuene er basert på kvalitative forskningsprinsipper der informantene står forholdsvis fritt til å snakke om sine opplevelser. I analysen av data har mitt hovedfokus vært å søke etter og fokusere på essensen i informantenes beskrivelser i intervjuene.
Resultater: Resultatframstillingen er delt i tre:
Første del omhandler sykepleiernes opplevelse og forståelse av de tverrkulturelle møtene mellom pasient/familie og helsepersonell. Informantene opplever språkforskjeller som den største utfordringen for smertelindring av pasientene. De forteller at når pasient og sykepleier ikke snakker samme språk, benyttes som regel pårørende for å oversette. Når pårørende oversetter kan dette oppleves både som en hjelp og som en barriere for forståelsen av pasienten. Informantene forteller at de sjelden benytter profesjonelle tolker. Dersom profesjonell tolk er brukt, oppleves dette som en god hjelp hvis tolken er kompetent.
Andre del omhandler sykepleiernes idealer for pasientomsorgen når pasienten har etnisk minoritetsbakgrunn. Sykepleierne understreker at alle pasienter er forskjellige og har behov for individuelt tilpasset omsorg. Samtidig har de et ideal om likeverdig, i betydningen rettferdig behandling av alle pasienter, uavhengig av pasientens etniske bakgrunn. (Dette er også i tråd med overordnede mål for helsetjenesten).
Imidlertid ser det ut til å være uklart, både for informantene og deres arbeidsplasser, hvordan idealene om likeverdig og individuelt tilpasset omsorg skal ivaretas i praksis. I enkelte tilfeller forteller informantene at de har behandlet pasienter med etnisk minoritetsbakgrunn annerledes enn pasienter med etnisk majoritetsbakgrunn. I disse tilfellene virker informantene noe usikre, men benytter ofte pasientens kultur som forklaring på hvorfor de har behandlet ham/henne annerledes enn pasienter med en norsk kulturbakgrunn. I tredje og siste del av resultatframstillingen, beskrives sykepleiernes opplevelser relatert til fordommer og diskriminering. Flere informanter har opplevd at pasienter med etnisk minoritetsbakgrunn har blitt utsatt for diskriminering, og som en konsekvens av dette ikke har fått tilstrekkelig smertelindring. Dette oppleves som stressende for informantene. Informantene beskriver dessuten konflikter de har hatt med pårørende til kreftpasienter med etnisk minoritetsbakgrunn og smerter. Slike konflikter kan i noen tilfeller ha grunnlag i gjensidige fordommer mot hverandre.
Konklusjon: Resultatene av denne studien tyder på at sykepleiere opplever mange og ofte uforenlige krav når de skal smertelindre pasienter med etnisk minoritetsbakgrunn. Det blir ekstra vanskelig å leve opp til disse kravene når det er få rutiner og retningslinjer for hvordan pasientgruppen skal ivaretas, og når ledelsen forholder seg passiv. Informantene gir i enkelte tilfeller uttrykk for usikkerhet på sin egen kompetanse til å ta vare på pasienten, og på hvorvidt de samme reglene gjelder for pasienter med etnisk minoritetsbakgrunn som for andre pasienter. Dette kan føre til at man som sykepleier ikke beskytter pasientens lovfestede rettigheter, og ikke tar i bruk nødvendige midler for å gi den sykepleiefaglig mest forsvarlige hjelpen – i enkelte tilfeller fordi man ønsker å tilpasse seg pasientens familie.
Det vil kunne være en hjelp for sykepleiere dersom det gis rom for åpne diskusjoner rundt ivaretagelsen av kreftpasienter med etnisk minoritetsbakgrunn og smerter. Det synes å være nødvendig å snakke om fordommer og hvordan disse kan virke inn på pleien og behandlingen av pasientene. Dessuten er det nødvendig å diskutere hvorvidt individuelle tilpasninger til pasientens/familiens preferanser, i konkrete tilfeller, vil føre til en mer likeverdig behandling. I enkelte tilfeller kan slike individuelle tilpasninger føre til eller opprettholde ulikhet, og vil da være uønsket
The Coordinator as Part of the Nurse’s Role: a Qualitative Study of How the Coordinator Role is Understood and Practiced in Municipal Mental Health Work.
No full textMaster i sykepleie - klinisk forskning og fagutviklingBakgrunn: Som følge av økt fragmentering og lite tilgjengelighet overfor brukere med behov
for sammensatte tjenester, ble koordinatorrollen i kommunalt psykisk helsearbeid etablert. Det
var et uttalt behov for å øke kompetansen innen psykisk lidelse og utvikle mer oppsøkende
tjenester med et samarbeid på flere forvaltningsnivåer Etter flere år med utprøving av
koordinatorfunksjonen, fremstår den fortsatt som uklar både i beskrivelsen av rollen og i den
praktiske utførselen av arbeidet i kommunehelsetjenesten.
Hensikt: Å undersøke hvordan koordinatorrollen forstås og utøves innen sykepleie i
kommunalt psykisk helsearbeid.
Spørsmålene som besvares i studien er: Hvilke kjennetegn tilskrives rollen som koordinator?
Hvilke muligheter og begrensninger opplever sykepleieren i sin rolle som koordinator?
Hvordan påvirker rollen som sykepleier og koordinator hverandre?
Metode: Studien har et kvalitativt eksplorativt design. Utvalget består av 10 sykepleiere, 2 sosionomer
og 1 leder fra 3 ulike kommuner. Datamaterialet er innhentet gjennom fokusgruppeintervju, individuelle
intervju og
observasjon. Analysene er basert på Malteruds systematisk kondensering av intervjutekst og
Fangens tilnærming til analyse av observasjonsdata.
Resultatene Kombinasjonen av rollen som sykepleier og koordinator opplevdes ofte som
diffus. Dette førte til at sykepleierne utførte rollen som sykepleier og koordinator på
en samlet måte. Samtidig ble sykepleiernes allsidige
kompetanse innen både somatisk og psykisk helse trukket frem som en fordel i
koordinatorrollen. Kombinert med koordinatorrollens administrative oppgaver, bidrog den til
at sykepleierne fikk et helhetlig bilde av brukernes behov.
Konklusjon:
Koordinatorrollen innen sykepleie i kommunalt psykisk helsearbeid er generelt utformet i
politiske og administrative dokumenter. Nærmere definering og utfylling av rollen er derfor
overlatt til sykepleierne og samarbeidende profesjoner. Dette skaper utfordringer i
rolleforståelsen i den kliniske hverdagen, noe som krever økt fokus på oppfølging og tilføring
av organisatorisk kompetanse til sykepleiere.Background: The coordinator roll for municipal mental health work was created to combat
the increased fragmentation and low availability of services targeted to users with mental
disorders. There was an obvious need to increase the competency in identifying, caring for,
and treating of mental disorders. This led to develop more and better outreach services
involving cooperation between more levels of government. After several years of coordinator
trials, there was still an unclear description of the role and how it should be practiced in
municipal health work.
Aim: To investigate how the coordinator role is understood and practiced by nurses in
municipal mental health work.
The research questions were: What features describe the role as the coordinator role? What
opportunities and limitations do nurses experience in their role as coordinator? How do the
nursing role and the coordinator role affect each other?
Method: The study used a qualitative design and the sample consisted of ten nurses, two
social workers, and one leader. Focus group interviews, individual interviews, and
observations were used to gather data. The data analysis was based on Malterud’s systematic
condensing of interview text and Fangen’s approach for analyzing the observation data.
Results: Nurses experience the combination of the nursing and coordinator role as diffuse,
which results in duality of the role. At the same time, the nurses’ general competence in
somatic and mental health is put forth as an advantage in the coordinator role. The
administrative tasks from the coordinator role contributed to the nurses obtaining a better
overall picture of the users’ needs.
Conclusion: Basic description of the coordinator role for nurses working in municipal mental
health work is in political and administrative documents. More exact definitions and
descriptions of the role are therefore left to the nurses and the different professionals they
cooperate with. This creates challenges in understanding the role as part of daily clinical
work. This therefore requires an increased focus on following up and providing organizational
competency to nurses.publishedVersio
«Vi trenger ikke flere hender!» - En studie av sykepleieres erfaringer med samhandlingsreformen ved korttidsavdelinger på sykehjem
No full textBakgrunn: Samhandlingsreformen trådte i kraft 1.januar 2012, noe som medførte en dreining av ansvar for pasienter fra spesialisthelsetjenesten til kommunehelsetjenesten. Korttidsavdelinger ved sykehjem var en viktig bidragsyter i skiftet, fordi de skulle ta imot utskrivningsklare pasienter fra sykehuset tidligere enn før. Hensikten med oppgaven var å undersøke sykepleiernes erfaringer i forbindelse med samhandlingsreformen: hvordan den påvirket deres arbeid og rolle som sykepleier ved korttidsavdelingene.
Metode: Gjennom en kvalitativ metode basert på eksplorerende intervjuer søkte jeg svar på sykepleiernes rolle og arbeidssituasjon i kjølvannet av samhandlingsreformen. Intervjuene var basert på en semistrukturert intervjuguide. Utvalget bestod av 6 deltakere fra ulike korttidsavdelinger.
Resultat: Sykepleiernes rolle ved korttidsavdelingen har blitt endret på flere områder. Samhandlingsreformen har fått betydning for det økte tidspresset og behovet for kompetanseheving og bemanning for sykepleierne ved korttidsavdelinger.
Det hersker forskjellige syn på ansvar og makt ved forskjellige institusjoner og enheter som skal samarbeide om utskrevne pasienter fra spesialisthelsetjenesten. I utgangspunktet virker det som at flere sykepleiere har fått økt sin individuelle kompetanse etter samhandlingsreformen. Dette har likevel skjedd gjennom sykepleiernes individuelle tilpasning, og ikke som en følge av systemisk kompetansehevingstiltak i sektoren. Profesjonsnormene later også til å være utfordret gjennom den endrede hverdagen sykepleierne har og hvordan de har fått økt sitt ansvar uten beslutningsmyndighet til å utøve skjønnsvurderinger. Konklusjon: Det har blitt endringer for sykepleierne på flere områder. Utfordringene de opplever i lys av økt tempo og økt kompetansebehov for å ta seg av pasienter som er sykere enn tidligere, kan føre til at sykepleiere kvier seg for å arbeide ved korttidsavdelinger. Uten økt satsning på kvalitetshevende tiltak i sektoren kan samhandlingsreformen bli til en reform uten samhandling
Ulik etnisitet - likeverdig omsorg?
No full textMaster i klinisk sykepleievitenskapBakgrunn: Smertelindring av kreftpasienter er avgjørende for pasientenes livskvalitet, og en viktig oppgave for sykepleiere. Forskning fra USA og Storbritannia viser at kreftpasienter med etnisk minoritetsbakgrunn står i fare for å få en dårligere smertebehandling enn pasienter som tilhører majoritetsbefolkningen. Skandinavisk forskning tyder på at sykepleiere opplever arbeidet med smertelindring av denne pasientgruppen som utfordrende.
Hensikt: Et likeverdig helsetilbud er et uttalt mål for helsetjenesten. Formålet med studien er å undersøke sykepleieres opplevelse av smertelindring av kreftpasienter med etnisk minoritetsbakgrunn. Dette kan bidra til en forståelse for hvordan sykepleiere kan bli bedre rustet til å ivareta disse pasientens behov for smertelindring.
Metode: Det er foretatt to fokusgruppeintervjuer og fem individuelle intervjuer av sykepleiere som arbeider i kreftomsorgen. Intervjuene er basert på kvalitative forskningsprinsipper der informantene står forholdsvis fritt til å snakke om sine opplevelser. I analysen av data har mitt hovedfokus vært å søke etter og fokusere på essensen i informantenes beskrivelser i intervjuene.
Resultater: Resultatframstillingen er delt i tre:
Første del omhandler sykepleiernes opplevelse og forståelse av de tverrkulturelle møtene mellom pasient/familie og helsepersonell. Informantene opplever språkforskjeller som den største utfordringen for smertelindring av pasientene. De forteller at når pasient og sykepleier ikke snakker samme språk, benyttes som regel pårørende for å oversette. Når pårørende oversetter kan dette oppleves både som en hjelp og som en barriere for forståelsen av pasienten. Informantene forteller at de sjelden benytter profesjonelle tolker. Dersom profesjonell tolk er brukt, oppleves dette som en god hjelp hvis tolken er kompetent.
Andre del omhandler sykepleiernes idealer for pasientomsorgen når pasienten har etnisk minoritetsbakgrunn. Sykepleierne understreker at alle pasienter er forskjellige og har behov for individuelt tilpasset omsorg. Samtidig har de et ideal om likeverdig, i betydningen rettferdig behandling av alle pasienter, uavhengig av pasientens etniske bakgrunn. (Dette er også i tråd med overordnede mål for helsetjenesten).
Imidlertid ser det ut til å være uklart, både for informantene og deres arbeidsplasser, hvordan idealene om likeverdig og individuelt tilpasset omsorg skal ivaretas i praksis. I enkelte tilfeller forteller informantene at de har behandlet pasienter med etnisk minoritetsbakgrunn annerledes enn pasienter med etnisk majoritetsbakgrunn. I disse tilfellene virker informantene noe usikre, men benytter ofte pasientens kultur som forklaring på hvorfor de har behandlet ham/henne annerledes enn pasienter med en norsk kulturbakgrunn. I tredje og siste del av resultatframstillingen, beskrives sykepleiernes opplevelser relatert til fordommer og diskriminering. Flere informanter har opplevd at pasienter med etnisk minoritetsbakgrunn har blitt utsatt for diskriminering, og som en konsekvens av dette ikke har fått tilstrekkelig smertelindring. Dette oppleves som stressende for informantene. Informantene beskriver dessuten konflikter de har hatt med pårørende til kreftpasienter med etnisk minoritetsbakgrunn og smerter. Slike konflikter kan i noen tilfeller ha grunnlag i gjensidige fordommer mot hverandre.
Konklusjon: Resultatene av denne studien tyder på at sykepleiere opplever mange og ofte uforenlige krav når de skal smertelindre pasienter med etnisk minoritetsbakgrunn. Det blir ekstra vanskelig å leve opp til disse kravene når det er få rutiner og retningslinjer for hvordan pasientgruppen skal ivaretas, og når ledelsen forholder seg passiv. Informantene gir i enkelte tilfeller uttrykk for usikkerhet på sin egen kompetanse til å ta vare på pasienten, og på hvorvidt de samme reglene gjelder for pasienter med etnisk minoritetsbakgrunn som for andre pasienter. Dette kan føre til at man som sykepleier ikke beskytter pasientens lovfestede rettigheter, og ikke tar i bruk nødvendige midler for å gi den sykepleiefaglig mest forsvarlige hjelpen – i enkelte tilfeller fordi man ønsker å tilpasse seg pasientens familie.
Det vil kunne være en hjelp for sykepleiere dersom det gis rom for åpne diskusjoner rundt ivaretagelsen av kreftpasienter med etnisk minoritetsbakgrunn og smerter. Det synes å være nødvendig å snakke om fordommer og hvordan disse kan virke inn på pleien og behandlingen av pasientene. Dessuten er det nødvendig å diskutere hvorvidt individuelle tilpasninger til pasientens/familiens preferanser, i konkrete tilfeller, vil føre til en mer likeverdig behandling. I enkelte tilfeller kan slike individuelle tilpasninger føre til eller opprettholde ulikhet, og vil da være uønsket.Background: Pain management is essential for cancer patients’ life quality and it is an important job for nurses. Research from the US and Great Britain show that cancer patients with migrant backgrounds are in risk of experiencing poorer pain relief than cancer patients with an ethnic-majority background. Besides, research from Scandinavian countries suggests that nurses often feel that caring for patients with migrant backgrounds is specially challenging.
Aim: Equality in providing and receiving health care is a directive for health professionals in Norway. This Master thesis explores nurses´ experiences with pain management for cancer patients with migrant backgrounds. The main aim of this research is to better understand how nurses can be adequately trained and equipped to relieve these patients´ pain.
Method: This study is based on two focus group interviews and five individual interviews with nurses working in cancer care who served as informants for my research. The interviews are based on qualitative research principles which may encourage informants to speak freely about what they experience when providing care for cancer patients with migrant backgrounds who experience pain. When analyzing data, my main objective, as a researcher, was finding and focusing on the essence of what nurses have expressed in my interviews.
Results: The results are three folded:
The first part describes informants´ experiences and understanding of the cross-cultural encounters between patients/their families and nurses/health care professionals. According to the informants, not sharing the same language with the patient was their biggest challenge to manage pain properly. Moreover, they declare that when nurses and patients don’t share the same language, it is common to rely on the information given by migrant family members who then act as interpreters. To use family members as interpreters is experienced by informants both as helpful and as a hindrance for understanding patients who suffer pain. Informants report that they seldom use professional interpreters, but when they are used it is very helpful if they are competent.
In the second part, I describe the kind of care informants ideally want to achieve when treating patients with a different ethnic background: They stress that all patients are different and need individuallytailored care, regardless of their background. At the same time, informants have an ambition of giving an equal, i.e. fair treatment to every patient, regardless of their background (which also is in accordance with Norwegian health care directive).
However, it seems to be unclear for informants and their wards how to best safeguard ambitions of individual and fair patient’s treatment when it comes to practical pain management. In some cases, informants feel insecure and may revert to the patient’s culture to explain to me and to themselves why they may treat differently patients with migrant backgrounds.
The last part of my research’s results deals with informants’ experiences with prejudice and discrimination. Several informants have experienced that patients with migrant backgrounds have been discriminated against and, as a consequence, they have not received the best pain management. Witnessing cases where discrimination may have occurred can make informants feel stressful. Furthermore, informants describe conflicts they may experience with family members of patients with migrant backgrounds. These conflicts may appear because both parties may have prejudices against one another.
Conclusion:
According to my data, nurses may experience several, often incompatible demands when managing pain in cancer patients with migrant backgrounds. With few, if any, routines and guidelines, and poor support from leaders, trying to accommodate to these demands is specially challenging for nurses. In some cases, nurses seem unsure of their own competence to provide care for these patients, and whether the same rules apply to patients from ethnic minorities as to other patients. As a consequence, nurses may feel insecure and may not protect the legal rights of patients with migrant backgrounds, or take appropriate action to help these patients in the best professional way – sometimes, because they want to adapt to the patients’ families’ wishes.
It should be helpful for nurses if cancer wards open spaces for discussing the best ways and methods to treat patients with migrant backgrounds. In that respect, it seems necessary to discuss how prejudice may affect the care of these patients. Health professionals should also discuss whether individual adjustments of care provided to patients with migrant backgrounds, in concrete cases, will contribute to greater equality or may increase inequality and, therefore, be undesirable.publishedVersio
«Vi trenger ikke flere hender!» - En studie av sykepleieres erfaringer med samhandlingsreformen ved korttidsavdelinger på sykehjem
No full textMaster i klinisk sykepleievitenskapBakgrunn: Samhandlingsreformen trådte i kraft 1.januar 2012, noe som medførte en dreining av ansvar for pasienter fra spesialisthelsetjenesten til kommunehelsetjenesten. Korttidsavdelinger ved sykehjem var en viktig bidragsyter i skiftet, fordi de skulle ta imot utskrivningsklare pasienter fra sykehuset tidligere enn før. Hensikten med oppgaven var å undersøke sykepleiernes erfaringer i forbindelse med samhandlingsreformen: hvordan den påvirket deres arbeid og rolle som sykepleier ved korttidsavdelingene.
Metode: Gjennom en kvalitativ metode basert på eksplorerende intervjuer søkte jeg svar på sykepleiernes rolle og arbeidssituasjon i kjølvannet av samhandlingsreformen. Intervjuene var basert på en semistrukturert intervjuguide. Utvalget bestod av 6 deltakere fra ulike korttidsavdelinger.
Resultat: Sykepleiernes rolle ved korttidsavdelingen har blitt endret på flere områder. Samhandlingsreformen har fått betydning for det økte tidspresset og behovet for kompetanseheving og bemanning for sykepleierne ved korttidsavdelinger.
Det hersker forskjellige syn på ansvar og makt ved forskjellige institusjoner og enheter som skal samarbeide om utskrevne pasienter fra spesialisthelsetjenesten. I utgangspunktet virker det som at flere sykepleiere har fått økt sin individuelle kompetanse etter samhandlingsreformen. Dette har likevel skjedd gjennom sykepleiernes individuelle tilpasning, og ikke som en følge av systemisk kompetansehevingstiltak i sektoren. Profesjonsnormene later også til å være utfordret gjennom den endrede hverdagen sykepleierne har og hvordan de har fått økt sitt ansvar uten beslutningsmyndighet til å utøve skjønnsvurderinger. Konklusjon: Det har blitt endringer for sykepleierne på flere områder. Utfordringene de opplever i lys av økt tempo og økt kompetansebehov for å ta seg av pasienter som er sykere enn tidligere, kan føre til at sykepleiere kvier seg for å arbeide ved korttidsavdelinger. Uten økt satsning på kvalitetshevende tiltak i sektoren kan samhandlingsreformen bli til en reform uten samhandling.Background: The Coordination Reform came into force on January 1 2012, as a result patient responsibilities shifted from the hospitals to primary health care. Short-term wards at nursing homes was an important contributor to the shift, because it entailed that they would receive patients ready for discharge from the hospital at an earlier stage than previously. The purpose of the study was to investigate nurses' experiences related to the Coordination Reform, and how it affected their role as a nurse and their work at short-term wards.
Method: Through a qualitative methodology based on exploratory interviews, I sought answers to the nurses' role and work in the wake of the Coordination Reform. The interviews were based on a semi-structured interview guide. The sample consists of six participants from various short-term wards.
Results: Nurses' role in the short-term ward has changed in several areas. The Coordination Reform has increased time pressure and need for expertise as well as influencing nurse staffing at short-term wards.
There seems to exist different views on responsibility and power at various institutions and units that are supposed to cooperate concerning discharged hospital patients. It seems that more nurses have increased their individual skills after the reform. The improved skill sets do however seem to be a result of individual adjustments rather than systematic quality improvement programs in the sector. Nurses’ professional norms seems challenged by the everyday work and their increased responsibilities without decision-making authority to exercise discretion.
Conclusion: There have been changes for the nurses in several areas. The challenges they experience in light of the increased pace and need for expertise to take care of patients who are sicker than before, can cause the nurses to be reluctant to work at
short-term wards. Without increased investment in quality improvement measures in the sector, the Coordination Reform may become a reform without coordination
Exercise for mental well-being: A study of psychomotor physiotherapy group for immigrant women
No full textImmigrants in Norway have been studied to be showing various health challenges, physically and mentally. The adult female immigrants tend to face these challenges more than the males. In addition to the health problematic, other issues were also taken into attention such as the barrier of language mastery and mutual understanding of health care service provided. Thus, extensive preventive measures were recommended.
The Norwegian Psychomotor Physiotherapy (NPMP) group in the mental health care service focuses on strengthening the patient’s resources by applying its treatment approaches in a group context. What are the group characteristics and what encourages the continuity in participation, when the group is exclusively for immigrant women are interesting to be explored. The same knowledge can be useful to the mental health care service of immigrants’ well-being.
This is a qualitative based study that applies the methods of participative observation and unstructured interview. Three findings of content and context of the group, practical doing and continuity are discussed to scope the characteristics of the group for immigrant women and the factors for their sustainability. The first scope includes two perspectives; the structured frames of content and context, and the women’s receptivity of the frames. These perspectives lead to further question of implementations that need to be commenced to secure the aims of the group. The sustainability of the group can be represented by manners of acceptance and collaboration, in the interaction among the women and in the patient-therapist relation. Nevertheless, this study also reveals that the sustainability is an ongoing process and it requires all aspects of human to be equally activated. This study provides guidance of physiotherapy intervention in mental health care, to be pragmatically implemented by respective professionals and to be realistically accepted by immigrant women. However, further studies are needed to strengthen the knowledge’s compliance
- …
