NMH - Brage (Norges musikkhøgskole)
Not a member yet
866 research outputs found
Sort by
Repetition in music therapy—a qualitative instrumental multiple case study
No full textDissertation for the PhD degree Norwegian Academy of Music, Oslo 2017 - Avhandling (Ph.D.) - Norges musikkhøgskole, 2017Gjentakelse er et sentralt fenomen i musikkterapipraksis. Vi gjentar sanger, rytmer, kroppslige uttrykk og verbale fraser, innenfor en sesjon eller over lengre tid. Gjentakelse kan også oppfattes både positivt og negativt: Vi kan forbinde det med begrep som forutsigbarhet og stabilitet, eller vi kan assosiere det med noe fastlåst og rigid. En forståelse av gjentakelse burde stå sentralt i musikkterapi. I faget er det likevel forsket lite spesifikt på gjentakelse. Det er behov for å sette ord på, utforske og nyansere forståelser av dette grunnleggende fenomenet, noe som nettopp er formålet med denne studien. I studien stilles forskningsspørsmålet: Hva innebærer gjentakelse i musikkterapi? To underspørsmål utdyper dette: Hvilke funksjoner kan gjentakelse ha i musikkterapipraksis? Og: Hva kjennetegner henholdsvis god og dårlig musikkterapeutisk gjentakelse? Disse spørsmålene blir utforsket på tvers av praksisområder i en kvalitativ instrumentell multippel casestudie bestå- ende av tre caser: musikkterapi med en eldre person med demens, med et barn med autisme og med en voksen person med en schizofrenilignende diagnose. Det empiriske materialet inkluderer videoobservasjon av musikkterapisesjoner og intervju med de involverte musikkterapeutene. Hver case ble analysert for seg før en kryssanalyse av casene. Avhandlingen er delt i fire deler. Første del er viet studiens grunnlag, vitenskapsteoretiske perspektiv og forskningsmetode. I andre del presenteres og drøftes hver case i et eget kapittel, etterfulgt av et kapittel som oppsummerer vesentlige sider ved gjentakelse på tvers av casene. To temaer fra krysscaseanalysen utvikles videre og drøftes i avhandlingens tredje del. Fjerde del avslutter avhandlingen med et oppsummerende kapittel hvor jeg løfter frem studiens forståelser av gjentakelse og studiens implikasjoner. Viktige funn i studien er hvordan gjentakelse skaper en ramme og form for struktur, både på tvers av og innad i sesjoner. Slike gjentakelser skaper tydelighet, forutsigbarhet og oversikt. Dette kan fremme forståelse, deltakelse, spontanitet og humor. Det kan skape kontinuitet, opplevelse av sammenheng og følelse av trygghet. Men gjentakelse innebærer ikke kun slike positive sider. I avhandlingen diskuterer jeg også hvordan gjentakelser kan være rigide eller en form for selvstimulering som kan stenge for nye opplevelser. Gjentakelse kan også oppleves som en tvangstrøye og fremme kjedsomhet. Slik blir gjentakelsers flertydighet synliggjort gjennom studien. I kryssanalysens tema gjentakelse og forskjell drøfter jeg hva som kjennetegner god og dårlig musikkterapeutisk gjentakelse gjennom begrepene fiksert gjentakelse og transformerende gjentakelse. I utviklingen av disse begrepene hentes filosofisk og teoretisk inspirasjon fra Gilles Deleuze og Daniel Stern. Den gode gjentakelsen, eller den transformerende gjentakelsen, handler ikke om å kopiere og heller ikke om å kalkulere inn variasjoner. Den handler om å bekrefte forskjell. Det intersubjektive ses som den vesentlige forskjellen som bekreftes i musikkterapi. Dette kan skje gjennom å tone seg inn på vitalitetsformer i samhandlingen og ved å møtes i en gjensidig samstemthet. Transformerende gjentakelse forutsetter oppmerksom tilstedeværelse, bevegelighet og åpenhet mot hverandre og mot gjentakelse som en ny mulighet. Andre sentrale funksjoner er hvordan gjentakelse kan bevare en samhandling, opplevelse eller et øyeblikk, og intensivere og utdype opplevelser. Slike funksjoner er viktige i det andre fremhevede temaet fra kryssanalysen, langsom musikkterapi. Dette begrepet handler om hvordan gjentakelse kan påvirke vår opplevelse av tid og bidra til en langsom kvalitet i musikkterapi. Begrepet blir utviklet med filosofisk og teoretisk inspirasjon fra Henri Bergson og Daniel Stern. Gjentakelse kan fremme en tilstedeværelse her og nå, hvor man kan vandre sammen i prosessen og ikke spurte mot mållinjen. Langsom musikkterapi dreier seg om å verdsette øyeblikkene, og kunne dvele i dem for å berike opplevelsen. Det handler imidlertid ikke om å stoppe tiden og være i en tidløs tilstand, men om å være sammen i tiden, i øyeblikkene som hele tiden utfolder seg. I temaet fremheves implisitt relasjonell viten og den gradvise prosessen som viktige for utvidelse og endring. Gjennom studien utvikles en forståelse av gjentakelse, og musikkterapi, hvor åpenhet, forskjell og kontinuerlig bevegelse står sentralt. Dette fordrer musikkterapeuter som innehar en grunnleggende improviserende kompetanse, både musikalsk og relasjonelt. Det innebærer videre at vi ikke kan snakke om én forståelse nådd en gang for alle, men om forståelser i en kontinuerlig prosess. Det dreier seg med andre ord om en grunnleggende åpen holdning som verdsetter forskjell og bevegelser, både i praksis og i teoretisk forståelse.Summary - Repetition in music therapy. A qualitative instrumental multiple case study. - The practice of music therapy is abundant with repetitions. We repeat songs, rhythms, bodily actions and verbal phrases. Repetitions may take place within a single session, or they may span over longer periods. Repetitions may also be understood in quite different ways: in a positive understanding, repetition is associated with concepts of safety, such as predictability and stability. In a negative understanding, it may be linked to compulsive behaviours or feelings of boredom. An understanding of repetition should be central to music therapy, and yet, in the discipline of music therapy, the phenomenon of repetition is seldom described in depth. There seems to be a need to elaborate, nuance and verbalize our understanding of this central phenomenon, and this is the primary objective of this PhD project. The research question posed in the study is: What does repetition in music therapy entail? This question is further specified by two sub-questions, asking what functions repetitions may have in music therapy practice, and what characterizes positive and negative music therapy repetitions. These questions are explored across various contexts, in a qualitative instrumental multiple case study. The study consists of three cases and includes music therapy with an elderly person with dementia, with a child with autism and with an adult person with a schizophrenia-like disorder. The empirical material comprises video recordings of music therapy sessions and interviews with the music therapists involved. Each case is analysed separately, and the study concludes with a cross-case analysis. The thesis is divided into four parts. Part one describes the foundation of the study, its epistemological perspective and methodology. In part two, each case is presented and discussed in separate chapters, followed by a chapter highlighting central features of repetition across the cases. Two themes from the cross-case analysis are presented and discussed in part three. Part four concludes the thesis with a summarizing chapter. Findings shows how repetition builds structure and a frame, across and within sessions. Such repetition creates explicitness and predictability, which may promote comprehensibility, participation and spontaneity. It may build continuity, sense of coherence and feelings of safety. Repetitions may also facilitate playfulness, humour and joy. However, repetitions are not solely concerned with such positive aspects. The study also examines how repetitions may be or become rigid. Further, repetitions may be experienced as a straightjacket or they can promote feelings of boredom. Thus, repetition as an ambiguous phenomenon is explored. In the first of two highlighted themes from the cross-case analysis, repetition and difference, characteristics of positive and negative repetition are discussed through the concepts of transformative repetition and fixated repetition. Philosophical and theoretical inspiration is drawn from the works of Gilles Deleuze and Daniel Stern. A concept of good repetition, or transformative repetition, is not about copying, and it is not about calculating variations. It is about affirming difference. Intersubjectivity is seen as the essential difference to be affirmed in music therapy, and this can happen by attuning to forms of vitality, creating moments of reciprocal meetings. Transformative repetition presupposes attentive presentness, flexibility and openness towards each other, and towards repetition as a new opportunity. Other findings include how repetition may preserve, deepen and intensify an interaction, experience or a moment, and promote a presentness here and now. These are important functions in the second theme from the crosscase analysis, slow music therapy. In developing this concept, philosophical works of Henri Bergson is emphasised, as well as theoretical perspectives from Daniel Stern. Slow music therapy is about creating a space for walking together in the process, where we linger in the moments, and let them unfold, in order to enrich experiences, rather than sprinting towards the finish line. It is, however, not about stopping time in a meditative or timeless music therapy, but about being together in time, in the moments as they continuously unfold. Implicit relational knowing is emphasised as important for development and change, as well as a stepwise and gradual process. The study develops an understanding of repetition, and of music therapy, where essential elements are openness, movement and difference. This implies a need for music therapists with a strong competence in improvising, both musically and relationally. Further, it entails that we cannot come to one correct understanding once and for all. Instead, we have to develop plural understandings in a continuous process, both in practice and theory
«Nye handlemuligheter» gjennom handling?
Get PDFMusikkterapi er tradisjonelt ein aktiv møteplass for musikalske handlingar mellom klient og terapeut. Handling, det å gjere musikk, står i sentrum. Det er da kanskje påfallande at Even Ruuds tidlege definisjon «musikkterapi er å gi nye handlemuligheter» (jf. Ruud, 1980, 1998) fortsatt er ein av få som framhevar nettopp handling? Denne teksten spør: Kva slags handlingsomgrep kan ligge til grunn i Ruuds definisjon? Eg foreslår eit omgrep som er tråd med sosiologen Dag Østerbergs (1993, 1997, 2003) praktiske handlingsforståing. Her er handling framstilt som eit praktisk og sosialt fenomen som fordrar vurdering ut frå moralske normer og standardar i det mellommenneskelige felt. Det betyr at 1) innhaldet i handlinga søkjast i relasjonen mellom personar som kommuniserer med kvarandre og at 2) handling er noko som i utgangspunktet er ubestemt og at handlingsutøvinga trer fram i handlinga. Det gjeld særleg den spontant utfaldande handlinga, som berre er mogleg med eit improvisatorisk preg. Ei slik handlingsforståing forklarar for meg vesentlege trekk ved musikkterapien: Ho viser at menneske, handling og situasjon er nært forbunde, og at handlinga i eit her-og-no fort kan ta andre og nye vegar enn det ein først har tenkt. Det skjer fordi handlinga her og no er oppfatta som open og fleirtydig, og nettopp moglegheitsfull. Dermed skimtast også «nye handlingsmuligheter» inni handlinga, og ikkje berre som eit resultat av musikkterapien. Handling blir slik også ein føresetnad for musikkterapi, ikkje berre eit mål. Men nye handlingsmoglegheiter veks ikkje ut av (tilfeldige og spontane) handlingar aleine. Musikkterapeuten må også bruke dei kommunikative og improvisatoriske evnene og kompetansane sine i handlingsutfaldinga. Det gjer ho ved å ta nærleiksetiske skjønnsvurderingar og ved å posisjonere seg dialogisk overfor klienten.
Nøkkelord: Handling, intensjon, etikk, musikkterapeuten, handlingsfellesska
Hvilke metoder bruker messingpedagoger når de underviser nybegynnere i notelesing? Belyst gjennom kvalitative intervjuer med erfarne messingpedagoger
Get PDFNorges musikkhøgskole. Masteroppgave. MusikkpedagogikkDenne masteroppgaven tar for seg temaet noteleseundervisning for nybegynnere på messinginstrumenter. Oppgavens problemstilling er hvilke metoder bruker messingpedagoger som underviser nybegynnere i notelesing? og problemstillingen er belyst gjennom kvalitative intervjuer med fire erfarne messingpedagoger. Messingpedagogene jeg har intervjuet underviser i trompet og trombone i kulturskoler på Østlandet. Informantene hadde mellom 15 og 28 års undervisningserfaring på tidspunktet intervjuene ble gjennomført.
Studien har et hermeneutisk perspektiv, og deltakernes beskrivelser av undervisningsmetodene er fortolket ut fra hermeneutiske prinsipper. Analysen av intervjuene viste at temaet undervisningsmetoder var tett sammenvevd med andre didaktiske temaer som lærerforutsetninger, elevforutsetninger, rammefaktorer og innhold. Undervisningsmetodene som ble omtalt i intervjuene var også nært knyttet til undervisning som rettet seg mot utviklingen av instrumentale og musikalske ferdigheter, i tillegg til notelesing og notelesekyndighet.
I denne oppgaven har jeg vektlagt det informantene fortalte om den sosiale organiseringen av undervisningen og deres beskrivelser ulike arbeidsmåter knyttet til noteleseundervisning. Disse metodene er individuell undervisning og gruppeundervisning, lek, tegning og skriving knyttet til grafisk og konvensjonell notasjon, og munnstykkesumming og sang
Doing, being, becoming. Profesjonelle musikere i musikkterapiens grenseland
Get PDFArtikkelen beskriver et kurs i komponering ved et høysikkerhetspsykiatrisk sykehus i Liverpool i tidsrommet 2013 – 2015. Lærere ved kurset var musikere fra Royal Liverpool Philharmonic Orchestra, knyttet til Musician in Residence, et samarbeidsprosjekt mellom orkestret og Mersey Care NHS, den offentlige tjenesten for psykisk helsevern i distriktet. Noen orkestermusikere holdt i denne perioden også jevnlige konserter med klassisk musikk på ulike arenaer ved sykehuset. Komposisjonskurset resulterte i to CD-er som hver ble innspilt av orkestermedlemmer. En institusjon av denne typen setter klare grenser for hva som er mulig å ta med seg inn (utstyr og instrumenter) og for kontakt mellom musikere og pasienter. Artikkelen viser hvordan et pedagogisk opplegg kan ha ført til helsegevinster for deltagerne, og refererer enkelte av deltagernes kommentarer som indikerer stolthet og glede over hva de har fått til. Hva kan være de profesjonelle musikeres særlige bidrag i en slik kreativ læringsprosess og hvilke betydninger kan knyttes til det å introdusere klassisk musikk for mennesker med liten kjennskap til denne musikken fra før? Kunnskap fra dette komposisjonsprosjektet vil forhåpentligvis berike diskusjonen omkring verdien av musikkpedagogiske helseprosjekter.
Nøkkelord: Profesjonelle musikere, symfoniorkester, komponering, psykisk helsevern, klassisk musik
Musikklæreridentitet på rømmen? Noen betraktninger rundt utviklingen av et felt
Get PDFFestskrift til Geir JohansenDa jeg begynte på faglærerutdanningen i musikk ved Østlandets musikkonservatorium høsten 1990, hadde jeg en ganske klar oppfatning av hva slags utdanning jeg begynte på og hvilket arbeidsmarked denne utdanningen rettet seg mot. Faglærerutdanningen hadde det interne kallenavnet «skolemusikk», og var på den måten grei å skille fra instrumental- og vokalpedagogutdanningen, som var en av de andre programmene som ble tilbudt ved dette konservatoriet. Vi som gikk på skolemusikk hadde praksis i grunnskolen – barneskolen de to første årene, og deretter ungdomsskolen – og didaktikk- og metodikkundervisning som var tydelig rettet mot det å undervise i musikk i dette skoleslaget. Det var gjennom praksis og didaktikk/metodikk at faglærerutdanningen i musikk, og vi som gikk der, fikk og opprettholdt den faglige identiteten1; de fleste andre fagene hadde vi sammen med våre kullkamerater som gikk på de andre programmene. Likevel var det ingen tvil: Vi som gikk på skolemusikk skulle bli musikklærere i grunnskolen. Hva vår yrkesbane så senere faktisk kom til å inneholde, er en helt annen sak og muligens et utgangspunkt for en helt annen artikkel
Musikkterapi med kroppens egne instrumenter
Get PDFPeder var kommet til oss for medisinutredning. Han hadde hatt store epileptiske anfall som liten, hadde gått på epilepsimedisin siden da og ikke hatt epileptisk anfall siden barneårene. Foreldrene ønsket å prøve om det lot seg gjøre å fjerne medisinen. Den ble fjernet da han kom til vår avdeling. Grunnet hans autisme var det vanskelig å fastslå om den atypiske måten hans å være på var forårsaket av epileptisk aktivitet eller av autisme.
Teamet vårt bestod av en psykiatrisk sykepleier, en vernepleier, en nevrolog, en barnevernspedagog, en psykolog, en ergoterapeut, en sosionom og meg. Vi samarbeidet svært godt, og det opplevdes trygt for meg å ha denne brede, faglige kunnskapen i ryggen. Vi hadde ulike tilnærminger til problemstillingen alt ut fra hvilken utdanning og bakgrunn vi hadde. Som musikkterapeut og audiopedagog hadde jeg gjort meg erfaringer som jeg kunne høste av. Det var innen musikkterapeutisk arbeid med multifunksjonshemmede, arbeid med barn med autisme i barnepsykiatrien og undervisning av hørselshemmede barn og unge. Teamet mitt så på filmen sammen, og vi drøftet hva som hendte.publishedVersio
"A child is born"
Get PDFSkolen og pedagogisk psykologisk tjeneste (PPT) trengte generell bistand til pedagogisk tilrettelegging for Knut og henvendte seg til kompetansesenteret der jeg var ansatt. Jeg ble involvert i saken da musikkpedagogens ønsket hjelp til musikkundervisningen med Knut. Jeg startet rådgivningsarbeidet med å sette meg godt inn i Knuts kognitive, motoriske og sosiale forutsetninger. Dernest observerte jeg en musikktime på skolen. På denne bakgrunnen ble musikkpedagogen og jeg enige om en musikkterapeutisk utredning i musikkrommet på kompetansesenteret. Formålet med utredningen var å finne ut hvordan best tilrettelegge musikkopplæringa på tromme og cymbal for å unngå frustrasjoner.publishedVersio
Å være, sammen. Tre fortellinger om musikkterapi med elever med multifunksjonshemning
No full textBeskrivelse av tre situasjoner som illustrasjon av viktigheten av å forsøke å nullstille seg i møte med det enkelte barn, gang på gang, selv etter flere år sammen, med daglige møter. Jeg har som målsetting i mitt arbeid å bevare åpenhet og nysgjerrighet, helt til jeg går av med pensjon! Jeg har også som målsetting at barna skal få styrket sin selvbevissthet, at de skal oppleve seg selv som viktige bidragsytere hver gang vi er sammen i time. I dette arbeidet er improvisasjon, gjentakelser og rammeaktiviteter viktige metodiske og terapeutiske arbeidsredskaper, og en forutsetning for å lykkes med å skape en samhandling som oppleves meningsfull for begge parter.publishedVersio
Organized time. Strategies for transmedial composition
Get PDFOm prosjektet. - Det kunstneriske utviklingsprosjektet Organisert tid – strategier for transmedial komposisjon, nærmer seg ferdigstilling. I prosjektet har Blom undersøkt hvordan lys, lyd og bevegelse kan inngå i en komposisjon der det ikke er et lydspor, en sekvens av bevegelser eller et lysforløp som står for seg. Men, at mediene er gjensidig avhengige for at komposisjonen skal forbli intakt.Organized Time - Strategies for Transmedial Composition
About the project. -
The language that surrounds forms of art where several medias meet, is by no means standardized. Blom thinks of the complete category, several media meeting in forms of art, as interdisciplinary, and within this category he distinguishes between intermedial and transmedial.
Blom presents the example of the ballet. In a ballet you have two or more complete media specific structures working in parallel. Taking out the music, the choreography would still stand on its own. You could also take out the choreography, and the music would still stand on its own. Blom refers to this as an intermedial situation.
In his research Blom has tried to facilitate a situation where movement, sound and light are co-dependent to make sense. He aims for a structure from which you cannot extract a set of sounds, movements or lights and have a complete structure that stands on its own. Blom wants the media to need each other in order for a structure to rise and refer to this situation as transmedial.
Research questions:
Blom had two research questions that he wanted to encircle. Here is a short rendition of his findings.
Research question #1:
Which qualities, in an element, can be accentuated to discover the element’s potential for connections and kinship in a temporal composition?
Blom writes: Temporality was already mentioned in my application. I assumed there would be more to find. The most obvious was degrees of intensity, from fast to slow and weak to strong. The intensity in how they fill and shape time.
More surprisingly, but obvious once it is stated, is that an element’s potential for connection increases if it appears as incomplete. Being a good building block involves being a singular entity or incomplete, rather than a compound or complex.
It´s also good if an element can be fairly abstract. Any kind of emblematic function or strong relation to an outside world will threaten potential connections inside a work.
Research question #2:
Which qualities, in a composition, are accentuated by exposing it at different sites?
Blom writes: By sites I was referring to the gallery space, concert space, the video format, the sound recording and so forth. I argue that to put an installation out as a sound recording or a video can be to create a new work.
I also found that institutions seemingly ask different questions. Galleries tend to ask what is it? and what does it mean? Music institutions tend to ask what does it sound like? and what is it doing? As a result, a thing tends to appear as instrumental in an institution of music and an object for interpretation in a gallery.
Division of artistic output. -
Through the span of his project Blom has worked artistically along parallel lines of notated music, electronic music, installations and finally a performance.
He has divided the artistic output into categories of central works and surrounding works, giving the position of central works to those that pertain directly to the research questions. Surrounding works are included to cast a light on his practice as an artist and give a context to the central works.
Central works:
The Singer (2013)
On Speed (2013)
Stick, String and Light (2016)
Time and Intensity (2016)
Surrounding works:
al Khowarizmis Mekaniske Orkester (2011)
Lyrical Pieces (2013)
Weak Questions Strong Music, hats off to Burrows and Ritsema (2015)
Bring Me That Horizon (2016)
Transmedial composition and perspectives. -
Blom claims that transmedial composition is a little corner in the art world where medias meet and are mutually dependent in a common structure.
- If my understanding of basic structures of time and intensity has any bearing outside my head, chances are I have obtained a new perspective on how to work across media as well as media specific.
Blom hopes that his findings host an insight of value to dancers, musicians, performance artists and projects spanning new technology
Soundscapes. Et norsk musikkprogram i musikkklyttemetoden The Bonny Method of Guided Imagery and Music
Get PDFDenne teksten tar utgangspunkt i lyttemetoden The Bonny Method of Guided Imagery and Music (BMGIM), som kan kalles «Ledsaget musikkreise» på norsk. Et lytteprogram med kun norsk musikk—Soundscapes—blir beskrevet og eksemplifisert gjennom GIM-praksis med en kvinne i 30-årene som jobber i næringslivet. Spørsmålet som belyses er om, og eventuelt hvorledes, lytteprogrammet Soundscapes aktiverer bilder og opplevelser med referanse til norsk natur og kultur. I teksten kommer først en kort presentasjon av GIM med fokus på utvikling og utdanning. Deretter følger selve lyttemetoden, før musikken i GIM presenteres. Så kommer utvikling og gjennomgang av musikkprogrammet Soundscapes, før klienteksemplet der Soundscapes lever sitt eget liv—i en musikkterapipraksis. I drøftingen settes fokuset på Soundscapes sitt potensial for å legge til rette for bilder («images») knyttet til norsk natur og kultur. Hovedtemaer fra GIM-prosessen; «i bevegelse» og «tilhørighet», knyttes til klients musikalske sjelelandskap og en fornyet utviklingslinje. Jeg foreslår at musikk og musikklytting kan legge til rette for billeddannelse og transformative opplevelser der natur og kulturell tilhørighet spiller en viktig rolle, ikke minst gjennom lytting til musikkprogrammet Soundscapes.
Nøkkelord: The Bonny Method of Guided Imagery and Music (GIM), Soundscapes, musikklytting, billeddannelse, image