NLA Høgskolen
Not a member yet
562 research outputs found
Sort by
Om refleksjon i sykepleierstudenters praksisstudier
Get PDFSAMMENDRAG
Temaet i denne masteravhandlingen er refleksjon og reflekterende veiledning i sykepleierstudenters praksisstudier. Praksisveiledere har en sentral rolle i veiledning av studentene. Studentene er i sin første praksisperiode på sykehus, og er i sitt andre studieår.
Parallelt med studentenes praksisstudier ble det gitt en mulighet til å gjennomføre et aksjonsforskningsprosjekt. Høgskole og praksisfelt ønsket å samarbeide om en kvalitetsmessig og god praksisveiledning. Formålet var å utvikle kunnskap og forståelse om refleksjon som læringsverktøy i studentenes praksisstudier. Praksisveilederne og de andre sykepleierne i avdelingen har lest litteratur, fått undervisning og deltatt i refleksjonsgrupper.
Målet med avhandlingen var å undersøke om studentene blir stimulert til refleksjon, og hvilken betydning det har for deres læringsutbytte. De teoretiske perspektivene gir et fundament for refleksjon som pedagogisk verktøy. Jeg har valgt Handal og Lauvås` handlings- og refleksjonsmodell og Donald Schöns bidrag til refleksjon i profesjonsutdanningene. Det er gjennomført to fokusgruppeintervju med studenter. Datamaterialet er analysert etter kvalitativ metode.
Denne studien støtter funn som er gjort i tidligere forskning. For eksempel vil refleksjon fremme læring i en kompleks og etisk krevende pasientsituasjon. Læringsmiljøet kan fremme refleksjon ved reflekterende spørsmål. Trygghet, felleskap og veiledning er viktig for refleksjon og læring.
I studien viser flere studenter til erfaringer som tilsier at praksisveilederne fremmer refleksjon. Pleiefellesskapet engasjerte seg i reflekterende spørsmål som en bevisst aktivitet sammen med studentene. Studentene utrykker at kritisk tenkning fremmer refleksjon. Det er avgjørende at praksisveilederen er engasjert og bryr seg om studentens egenutvikling. Trygghet, tillit, respekt, integritet og selvforståelse må prege møtene mellom praksisveileder og student dersom refleksjon skal fremmes i sykepleierstudentenes praksisstudier. Studentene bekrefter at refleksjon har betydning for deres læringsutbytte i praksisstudiene. Særlig gjelder det for å ivareta helhetlige pasientsituasjoner. Studien dokumenterer at tidspresset i avdelingen er for stort til at praksisveilederne får nok tid til reflekterende veiledning. Jeg anbefaler høgskolen å organisere ukentlige refleksjonsgrupper for studenter som er i praksisstudiene, i samarbeid med praksisfeltet
"Det blir en ny hverdag, men man lærer den å kjenne" : en kvalitativ undersøkelse av seks søskens refleksjoner knyttet til det å vokse opp med en bror eller søster med utviklingshemming
Get PDFSammendrag:
Denne avhandlingen setter fokus på hvordan det oppleves å være søsken til en bror/søster som har utviklingshemming. På bakgrunn av tidligere forskning, artikler, internettsider og skjønnlitteratur om temaet utformet jeg problemstillingen min:
Hvilke refleksjoner har voksne søsken i forhold til det å ha vokst opp med en bror eller søster med utviklingshemming?
Under arbeidet har jeg brukt litteratur av blant annet Kirsten Hofgaard Lycke (2010), Lotta Dellve (2005) og Mary McHugh (1999). Underspørsmålene til problemstillingen har endret seg en del underveis i prosessen. De retter et ekstra fokus på temaene forskningsetikk, asymmetri og informasjon og kommunikasjon.
Gjennom å intervjue seks voksne informanter om hvilke tanker og refleksjoner de har rundt sin oppvekst sammen med en bror/søster som er utviklingshemmet, har jeg fått en dypere forståelse av hvordan dette kan oppleves. I intervjuguiden hadde jeg fokus på oppvekst, søskenforhold, informasjon og kommunikasjon, råd til andre og fremtidstanker for broren/søsteren. Ved å drøfte og reflektere rundt svarene deres har jeg forsøkt å sette erfaringene deres inn i et større bilde, og se det i lys av tidligere forskning på området. Hensikten med denne studien er ikke å generalisere eller konkludere, men å sette lys på noen som har en spennende og litt annerledes hverdag, som mange av oss aldri vil få oppleve. Et mål med undersøkelsen var å sette fokus på både positive og negative sider ved det å ha et «annerledes» søsken. En annen tanke bak studien var å løfte frem søskens betydning for broren/søsteren med utviklingshemming. Søsken er en stor ressurs, men denne ressursen har hittil fått lite oppmerksomhet i litteraturen.
Problemstillingen blir belyst gjennom en kvalitativ forskningstilnærming. Fem kvinner og en mann ble intervjuet. Noen av intervjuene foregikk over telefon, andre ansikt-ansikt. Når jeg presenterer datamaterialet har jeg brukt mye sitater, fordi jeg ønsker å få frem informantenes egen stemme. Informantene mine la stor vekt på viktigheten av informasjon og åpen kommunikasjon. Flere av dem nevner at de ønsker at familien skal bli informert samlet, at de som søsken av og til føler seg utelatt fordi de ikke får den samme informasjonen som foreldrene får. De uttrykker stort ønske om å være med å delta mer i broren/søsterens hverdag.
5
Informantene fokuserer mest på de positive sidene ved å vokse opp med en bror/søster som er utviklingshemmet. De formidler at det har gjort noe med dem som menneske, og mener de er mer tolerante, tålmodige og ansvarsbevisste enn de hadde vært om de ikke hadde hatt en utviklingshemmet bror/søster. Ansvar og asymmetri i relasjonen er noe som også tas opp i denne avhandlingen. Asymmetri i søskenforhold der den ene er utviklingshemmet fortoner seg ofte litt annerledes enn i søskenforhold der ingen av søsknene har noen form for utviklingshemming. Den er mer tydelig, og mer vedvarende, og forholdet mellom dem jevner seg ikke ut med årene, og i noen tilfeller blir asymmetrien derimot mer synlig etter hvert som partene blir eldre. Informantene mine delte spennende erfaringer og refleksjoner rundt disse temaen
An evaluation of the activities, roles and responsibilities of the Ethiopian Evangelical Church Mekane Yesus (EECMY) Family Life Education Program : its strength, weakness, challenges, and expectations
Get PDFAsymmetri i den pedagogiske relasjonen : uttrykk, dilemma og konsekvensar
Get PDFSamandrag
I denne masteravhandlinga er temaet ”Asymmetri i den pedagogiske relasjonen”. I studien min freister eg å vise korleis fenomenet asymmetri kjem til uttrykk gjennom eit utval lærarar sine refleksjonar. Uttrykk som finst i litteratur kjem også fram. Forskningsspørsmålet mitt er som fylgjer: Kva er asymmetri i den pedagogiske relasjonen, og korleis kjem denne kvaliteten ved relasjonen til uttrykk gjennom eit utval lærarar sin refleksjon over opplevingar i sin lærarpraksis?
Forskningsspørsmålet har eg prøvd å ta tak i gjennom å nytte ei hermeneutisk fenomenologisk tilnærming. Eg har plassert meg og arbeidet mitt i den Kontinentale pedagogiske tradisjonen, der oppseding av borna er overordna undervisninga, og relasjonen mellom lærar og elev er utgangspunktet for pedagogisk tenkning og praksis. Denne tradisjonen tek utgangspunkt i ein relasjonell pedagogisk praksis som inkluderer og har fokus på oppseding av heile barnet.
Mellom vaksne og born finn ein ulikheiter på mange plan. Korleis læraren eller vaksenpersonen vel å forholde seg til faktiske ulikheiter, avgjer korleis den asymmetriske relasjonen mellom barnet og den vaksne ser ut. Asymmetri kan vere som ein støttande hjelperelasjon på barnet sin veg mot sjølv å bli ansvarleg vaksen. Men den vaksne kan og oppretthalde makt i relasjonen, misbruke makta og sjå eleven som ein leirklump ein sjølv kan forme og lage eit bestemt resultat av. Gjennom ei oppretthalding av makta er den vaksne orientert mot seg sjølv, og ikkje mot barnet som treng ein ansvarleg vaksen til å ta vare på relasjonen mellom dei. I den Kontinentale pedagogiske tradisjonen må utgangspunktet for den pedagogiske relasjonen vere læraren sin intensjon om å gjere det gode for eleven. Den vaksne kan gje og vise det gode til barnet. Slik tek den vaksne ansvar for den verda han eller ho formidlar til barnet gjennom oppdraging og undervisning
Christian formation to children (7-12 years) in Ankole Diocese - Uganda : the role of discipleship training in children ministry
No full textJoint education provision : a relief or challenge to quality education services in Uganda : a study in Buganda region
Get PDFThe National constitution of Uganda clearly underscores the fact that education is a right of
every Ugandan. The same document also stipulates the role of the Government and other
stakeholders in providing education. It is from this mother document that also the other key
providers of education services derive their mandate. In Uganda providers of education are
either private or public. In some cases the government takes over the management and day
today running of some schools whose founder body is private. This is mostly for those
schools that are founded by the religious bodies. Hence coining of the term ‘government
aided’ schools.
Even in the previously entirely public owned schools, government has introduced cost
sharing as it cultivates the culture of having the parents too, share in the task of shouldering
some operational costs like lunch & scholastic materials for their children among others.
Hence the purely public school has quickly faded off the Ministry of Education vocabulary
and the government aided has come to be the key term embracing all schools with a
government attachment.
Grounded in the Ugandan education system’s practice of joint education service delivery,
without losing sight of the bulk of private education providers, this study sought to test
whether the quality of education delivered today is better, than what it would be if one
stakeholder provided the service. The study in general investigated the problems that affect
the Ugandan school system, reviewed government position in lower levels of academia, and
gave policy recommendations and suggestions of boosting school performance in light of
the current performance.
A low resource base is reported as one of the key problems that Ugandan schools still have
to grapple with. It in turn has accounted for substandard infrastructure, poor library systems,
inadequate teacher remunerations and appalling student housing problems in a number of
schools, among other challenges. The government stewardship through the Ministry of
Education was also found wanting in some aspects.
Increasing funding to the education sector was one of the recommended policy
interventions. Consultation of all stake holders even those in the private sector was highly
encouraged in order to foster unity and flatten the ground between different school
ownerships. This is projected to reduce the gap between private and public institutions and
build a more sound education system founded in performance & qualitative delivery as
opposed to institutional ownership.
The coverage of this study could have been wider, but time and monetary resources were
key hampering factors to a more exhaustive and comprehensive coverage. It is therefore my
strong recommendation that a corrective study ought to be done. This should raise more
palliative approaches to improving performance between public and private sector. The
government also needs to realise that Uganda is a developing country and education is a
priority that is highly needed to achieve and sustain development. They should therefore
control most of the educational institutions as opposed to leaving
majority of them in the hands of private institution owners. The government too needs to
improve it’s performance as regards the role of stewardship in it’s institutions. In as far as
achieving the objectives of the study are concerned, the study was largely success
"Do this in remembrance of me..." : the sacrificial aspect of the Eucharist in the systematic theology of Wolfhart Pannenberg and Joseph Ratzinger
Get PDFDet er normalt å være annerledes : en utforskning av fenomenet annerledeshet knyttet til en kvalitativ studie av en gruppe barns opplevelse av annerledeshet i pedagogiske situasjoner
Get PDFSammendrag
Som mennesker er vi alle annerledes enn vår neste. Det er med andre ord normalt å være
annerledes. Jeg har i denne avhandlingen søkt å forstå fenomenet annerledeshet som et
eksistensielt fenomen som kommer forut for etnisk, kjønnsmessig, kulturell og
funksjonsmessig forskjellighet, og hva det innebærer å være annerledes i en pedagogisk
sammenheng. Slik jeg ser det gjennom min studie av filosofiske tekster av Levinas og Arendt,
som begge tilhører den kontinentale tradisjonen, er annerledesheten et relasjonelt fenomen
som kommer til syne i våre handlinger innad i en relasjon til den andre (Arendt 1958).
Gjennom annerledesheten har menneske mulighet til å handle på uendelig mange måter, og
våre relasjoner med andre blir dermed ukalkulerbare (Levinas 1996; Biesta 2001).
Annerledesheten er slik grunnlaget for menneskets frihet og moral. Men for at barnet skal
kunne realisere sitt potensiale for frihet, og ha mulighet til å finne sin livsform, er barnet
avhengig av at den voksne trer inn i en pedagogisk relasjon, med intensjon om å være der for
barnet og hjelpe det til å realisere sitt iboende potensiale. I den kontinentale tradisjonen er
denne relasjonen selve utgangspunktet for å leve pedagogisk med barn (Dilthey 1971). Den
pedagogiske relasjonen bygger på respekt og kjærlighet til barnet og hans eller hennes
annerledeshet. Denne anneledesheten oppstår når den voksne erkjenner barnets personlige
behov i det barnet kommer fremfor den voksne i sin sårbarhet og ’i kraft av’ sin annerledeshet
(Levinas 1993; Levinas 1996). Den pedagogiske kjærligheten setter pedagogen i stand til å
ivareta barnets annerledeshet og til å opprettholde relasjonen til tross for prøvelser og
utfordringer, ved at pedagogen viser barnet en tillit som er uten grunn, gjennom håpet som
lever i kjærligheten til barnet.
Når jeg skulle forsøke å forstå fenomenet annerledeshet og opplevelsen av annerledesheten i
pedagogiske situasjoner, var det for meg viktig å gi en stemme til barna og få del i deres
opplevelse. Jeg valgte en hermeneutisk fenomenologisk tilnærming til fenomenet ettersom
hermeneutisk fenomenologi, både vektlegger barns opplevelser som sentralt for å bedre
pedagogisk praksis og ser ”lived experience” som utgangspunktet for å forstå menneskelige
fenomener (van Manen 1997). For å få del i barnas opplevelser valgte jeg å gjennomføre to
fokusgruppesamtaler med åtte barn. Ut fra materialet valgte jeg ut noen av barnas opplevelser
som jeg opplevde inneholdt små spor av annerledeshet i form av både direkte og indirekte
uttrykk. I fortolkningsarbeidet etterstrebet jeg en hermeneutisk fenomenologisk arbeidsmåte
for å forsøke å utforske meningen og dybden i disse uttrykkene, og for å prøve å få en
forståelse for annerledeshetens uttrykk, dilemmaer og konsekvenser for pedagogisk praksis.
4
Dette innebar at jeg tolket materialet ut fra en hermeneutisk vekselvirkning mellom
uttrykkenes deler og helhet, og utfra min teoretisk og erfarte forståelse av annerledesheten og
barnas opplevelser av sin annerledeshet. Jeg har gjennom hele arbeidet lagt vekt på
fenomenologiens fokus på skriving som forskerens muligheten ”to measure our
thoughtfulness” (van Manen 1989:238). Gjennom å arbeide på en slik måte i møtet med barns
”lived experience”, åpnet det seg helt nye dører i min forståelse av hva det vil si å være barn,
og hvordan de opplever sin egen annerledeshet. De lot meg få innblikk i sin verden ved at de
delte av sine opplevelser. De gav gjennom sine opplevelser liv til min teoretiske forståelse av
annerledeshet og den pedagogiske relasjonen, samtidig som deres opplevelser også utvidet og
utdypet denne forståelsen. Ved å få dette innblikket i barnas verden ble det klart for meg hvor
viktig det er for barn å få leve i en pedagogisk relasjon med en voksen eller lærer der de
opplevde en trygg og kjærlig atmosfære som gir de rom og mulighet til, og tro på å være seg
selv, og til å utforske sin egen annerledeshet. Det ble slik også tydelig hvor viktig det var å
ivareta denne annerledesheten for at barna skulle ha mulighet ”to find his [or her] own life
and form” (Nohl i Spiecker 1984:203-204). Det ble klart for meg at det kun er gjennom vår
kjærlighet til barnet og dets annerledeshet at vi som pedagoger har muligheten å handle på en
oppmerksom, taktfull og pedagogisk måte, som både ivaretar det enkelte barns annerledeshet
og pedagogikkens muligheter i møte med omverdenens kunnskap og kultur
Hørselshemma elevar og matematisk problemløysing : på kva område kan Singaporemodellen bidra til å utvikle elevane si kompetanse på dette feltet?
Get PDFSAMANDRAG
Problemstillinga i denne oppgåva er:
«Elevar med hørselshemming i arbeid med problemløysingsoppgåver i matematikk; på kva måte ville ei heuristisk tilnærming etter modell frå Singapore kunne bidra til å utvikle elevane sin matematiske kompetanse?»
Bakgrunnen for val av tema er forsking som viser at hørselshemma elevar presterer langt under sine høyrande medelevar i matematikk, og at problemløysing er eit av hovudvanskeområda. Denne avhandlinga har hatt som mål å sjå nærare på kva styrker og vanskar hørselshemma elevar viser i møte med matematisk problemløysing, og å vurdere om ei heuristisk tilnærming etter modell frå Singapore kan vere ein eigna undervisningsmetode. Det teoretiske grunnlaget for oppgåva tar utgangspunkt i læreplaner, generell teori om matematikkvanskar og teori om heuristiske tilnærming. Metoden som er brukt er «Interpretive Litterature Review», som inneber å få oversikt over forskingspublikasjonar om tema, og samanfatte og tolke desse opp mot kvarandre og drøfte dei i lys av aktuell teori. Kjeldene i denne studien er forsking om hørselshemma elevar frå ulike land, til saman 21 vitskaplege artiklar og forskingsrapportar, 3 doktoravhandlingar og 2 forskingsbaserte fagbøker/artikkelsamlingar. Hovudkonklusjonar i denne avhandlinga er at det fins haldepunkt i forskinga som sannsynleggjer at ei heuristisk tilnærming vil kunne bidra til ei positiv utvikling for hørselshemma elevar. Desse konklusjonane baserer seg på funn som framhevar tiltak som samsvarar med sentrale element i Singaporemodellen:
Språk og omgrep
Mentale prosesser
Ferdigheiter
Haldningar
Metakognitive ferdigheiter
Lærarkompetanse
6
Samstundes avslører studien trong for vidare forsking på dette området, det gjeld til dømes forsking på pedagogisk praksis for denne elevgruppa i Noreg, forsking på språkkode; talespråk eller teiknspråk, sin effekt på læring, og praktisk utprøving av den heuristiske modellen frå Singapore
PALS - Positiv atferd og støttende læringsmiljø i skolen : førebyggjande for risikoutsette barn?
Get PDFSamandrag
Formål og problemstilling: Formålet med forskingsarbeidet er å undersøke om det er forskjell på skular som gjennomfører tiltak etter PALS-programmet og skular som har andre tilnærmingsmåtar til åtferdsvanskar i førebyggjande arbeid. Fokus er på tiltak for elevar som er i risiko for å utvikle åtferdsvanskar. Problemstillinga for undersøkinga er formulert i ei hovudproblemstilling med tre forskingsspørsmål eller delproblemstillingar som konkretiserer nokre sentrale område: Er det forskjell på PALS-skular og andre skular i forhold til å identifisere og støtte elevgrupper med risiko for å utvikle åtferdsvanskar?
1) I kva grad har skulane organiserte tiltak for elevar med risiko for å utvikle åtferdsvanskar?
2) I kva grad opplever lærarane at skuleorganisasjonen involverer seg i tiltaka?
3) I kva grad opplever lærarane at tiltaka hjelper elevene?
Metode og kjelder: Datainnsamlinga er gjort ved hjelp av eit spørjeskjema frå tre skular av kvart slag og byggjer på lærarane si oppleving av tiltaka på sin skule. Spørjeskjemaet er utforma slik at dei fleste spørsmåla har faste graderte svaralternativ. Andre spørsmål har svaralternativ, men gjev opning for supplerande informasjon. For å få fram svar som gjev informasjon om lærarane sine refleksjonar rundt problemstillinga, er det nokre opne spørsmål på slutten av spørjeskjemaet. Svarprosenten er samla sett 72 prosent, fordelt på dei to skulekategoriane. Analysane er gjort i SPSS (Statistical Packages for Social Science). Resultat av analysane er hovudsakleg presentert i tabellar og skildra i tekst. Data til kvar av tabellane er henta frå fleire SPSS-analyser, og presentert slik for å gje ein meir samla framstilling.
Hovudkonklusjoner: Svara i denne undersøkinga viser at det er lagt vekt på grunnlag for eit godt læringsmiljø både i PALS-skulane og dei andre skulane. Undersøkinga viser derimot forskjell mellom PALS-skular og andre skular på spørsmål om tidleg identifisering av risikofaktorar og oppfølging av eleven. Lærarane i PALS-skulane hevdar i større grad at dei har ein skuleorganisasjon som involverer seg og at dei har ein konkret og oversiktleg handlingsplan som er kjend blant personalet. Fleire lærarar på PALS-skular enn på skular utan PALS opplever at skulen klarer å fange opp elevar i risiko for å utvikle åtferdsvanskar og at tiltaka hjelper.
Lærarar frå begge skulekategoriane ser ut til å oppleve forholdsvis høg grad av samarbeid med støtteapparatet rundt barnet. Samarbeidet er ulikt organisert, m.a. som forum for bekymringssaker. Svara gjev grunnlag for å reflektere over om forum for bekymringssaker er meir etablert på PALS-skular enn på skulane utan PALS.
Vidare viser undersøkinga at kurs og rettleiing i forhold til åtferdsvanskar er vanlegare for lærarar på PALS-skulane enn på skulane utan PALS. Likevel ser vi i denne undersøkinga at lærarar ved skulane utan PALS skårar høgare på utbytte av kurs og rettleiing. Dei hevdar at opplæringa både har auka faginnsikt, gjeve praktiske løysingar og felles forståing i personalet.
Variasjonen innanfor ein skulekategori kan i nokre høve vere interessant, men er ikkje vektlagt i stor grad fordi utvalet i undersøkinga er forholdsvis lite. Likevel er det hensiktsmessig å trekkje fram eit moment. Vurderinga av resultat frå dei ulike PALS-skulane peikar på utfordring med vedlikehald av kunnskap og kompetanse på den enkelte skule. Skular med stor utskifting av personale ser ut til å ha større utfordringar i kunnskapsformidling til ny-tilsette og dermed vedlikehald av intensjonar og praktisk gjennomføring.
Både i forhold til opplæring av personalet, planarbeid og gjennomføring av tiltak har leiinga ved skulane ei viktig rolle. Undersøkinga viser at lærarane ved PALS-skulane opplever i større grad enn lærarane ved dei andre skulane at skulen som organisasjon involverer seg og at opplæringa er meir systematisert. Med dette utgangspunktet fortel undersøkinga at ved å implementere eit system eller program som gjer organisasjonen i stand til å fange opp faresignal og setje i verk tiltak, har leiinga eit deltakande forhold til arbeid med skulemiljø og barn med fare for å utvikle åtferdsvanskar