NLA Høgskolen
Not a member yet
562 research outputs found
Sort by
"Kamp om anerkjennelse" og "det oppbyggelige", en drøfting mellom to ulike tilnærminger i møte med den sjenerte eleven i klasserommet
Get PDFAnerkjennelsesbegrepet er komplekst, sammensatt og skiftende. Forskning viser at den sjenerte eleven i skolen har et behov for å bli sett og møtt av voksne som virkelig bryr seg (Lund, 2004; Drugli, 2011). Men allikevel risikerer disse elevene å bli usynliggjort i klasserommet, da de gir mindre positive tilbakemeldinger til læreren enn andre elever (Henricsson og Rydell, 2004). Dersom anerkjennelsen skal ha verdi, må den oppleves som troverdig overfor elevene. Schibbye (2012, s. 259) snakker om anerkjennelsens indre og ytre side. Den indre handler om det å være et medmenneske overfor andre, mens den ytre er preget av en teknisk rasjonalitet der anerkjennelsen virker som et redskap for en bakenforliggende hensikt. Den ytre siden viser til debatten rundt den omfattende målingskulturen som preger pedagogisk virksomhet (Mollenhauer, 1996; van Manen, 1993; Biesta, 2010). Med dette som bakteppe vil jeg gå i dybden av anerkjennelsen med utgangspunkt i sosialfilosofen Axel Honneths (2007) samfunnskritiske teori; Kamp om anerkjennelse. Teorien bygger på en gjensidig anerkjennelse som utgangspunkt for utvikling av individ og samfunn. Utviklingen av den personlige identiteten er betinget av anerkjennelsen fra andre, som et utgangspunkt for å bli kjent med alle sider ved seg selv og etablere et helhetlig selvforhold. Det er en utvikling som skjer gjennom tre nivåer for anerkjennelse. Jeg finner at det hviler noe sårbart og usikkert ved denne teorien, som det i stor grad henvises til i pedagogiske sammenhenger. I Kjerlighedens Gjerninger (1847) fremmer Kierkegaard en ubetinget kjærlighet som i nestekjærlighetsbudet forplikter oss til å elske alle mennesker i enhver situasjon. «Det oppbyggelige» er i Kierkegaards forstand det som har denne kjærligheten i seg (SV 12, s. 208). Det er en kjærlighet som inngår i alle relasjoner, også i de asymmetriske pedagogiske relasjonene. En anerkjennelse som er forankret i nestekjærligheten vil i likhet med Kierkegaards betraktninger om «å elske sin neste», omhandle det å være et medmenneske som støtter den enkelte elev på veien mot å bli en selvstendig, fri og ansvarlig person. «Det oppbyggelige» og kampen om anerkjennelsen er to tilnærminger som vil være utgangspunkt for en hermeneutisk analyse. I analysen tar jeg opp og drøfter dilemma som dukker opp i forhold til anerkjennelsen i møte med den sjenerte eleven i klasserommet. Jeg argumenterer for at Kierkegaards begrep om «det oppbyggelige» kan gi anerkjennelsen et dypere fundament, enn en gjensidig og betinget anerkjennelse
"Å sjå gjennom rørsle" : Kva positive verknader kan motorisk meistring ha for ei heilskapleg utvikling hjå barnehageborn med svekka syn i alderen 5-6 år? Korleis kan bevisst tenking rundt vaksenrolla og bruk av rommet, bidra til erfaring, handling, initiativ og læring hjå born med svekka syn?
Get PDFMaurice Merleau- Ponty sin filosofi har kroppen i sentrum for all utvikling og sansing. Kroppen er personlegdomen sitt subjekt og det er gjennom kroppen vissheita tek form. Han er den fyrste innan fenomenologien som gir kroppen forrang og byrjar med den. Merleau- Ponty legg vekt på at ein som menneske har ei hensikt med det ein gjer. Kroppen er alltid retta mot noko. Gjennom erfaring, meiningssøking, refleksjon, handling og ved å overskrida seg sjølv, er ein både objekt og subjekt samstundes. Kroppen er slik den vert opplevd av den enkelte.
I dette litteraturstudiet tek eg utgangspunkt i Merleau- Ponty sitt syn på kroppen og kva motorisk aktivitet kan ha å seie for læring og utvikling hjå 5- 6 år gamle born med nedsett syn i den norske barnehagen. Utfordringane eit barn med nedsett syn har i forhold til å vera fysisk aktiv, treng ikkje stoppa ein aktiv barndom. For å kunne tilrettelegga for ei heilskapleg utvikling, er det viktig at ein har fagkunnskap om den enkelte synshemminga. Gir ein born med svekka syn tilstrekkelege utfordringar?
Born med nedsett syn, tek inn fleire signal gjennom den auditive kanalen, i forhold til jamnaldrande sjåande born. Dei kan òg ha eit anna kroppsspråk enn sjåande og bruker kroppen sin annleis, ut frå erfaringane sine. Pga begrensa syn vil dei fleste ha begrensa motoriske erfaringar, då dei sjølv tek relativt få motoriske initiativ, utan vaksenstøtte. Dei treng tryggleik og støtte til å bruke kroppen aktivt saman med andre born, slik at dei får ei aktiv og meiningsfull rolle i sin eigen kvardag.
Bruk av både ute og innerommet er ein del av eit førskulebarn sin kvardag i den norske barnehagen. Korleis det vert tilrettelagt ut frå Rammeplan for barnehagen og lokale forhold, samt det enkelte barnet sine føresetnader er sentralt. Bruk av rom påverkar kva erfaringar ein får og kva ein sjølv tek initiativ til og føler at ein meistrar. Rørsle i rommet er ein avgjerande faktor i forhold til ein meingsfull kvardag der ein sjølv kan ta val og påverke.
Erfaring, handling, initiativ og læring vert i denne oppgåva sett på som noko som fremjar ei heilskapleg utvikling gjennom å vera motorisk aktiv. Korleis ein lærer og syn på læring vert tatt opp. Kroppen og korleis sansar og kjensler i kroppen gir sjølvkjensle og motivasjon til vidare refleksjon og utprøving, er noko som vert drøfta i lys av kroppen sin fenomenologi.
Den profesjonelle vaksenrolla i barnehagen vert drøfta i lys av Merleau- Ponty sine tankar om kroppen. Vaksne som skal ivareta born med svekka syn, treng å vera observante, fagleg dyktige og aktive gjennom eigen kropp. For å tilrettelegge miljø ut frå borna sine premissar, gjennom bruk av alle sansar, må ein som vaksen vere klar over si rolle som motivator og pådrivar. Ein må sjølv reflektere over si eiga rolle og vere vàr for borna sine kroppslege signal. Forventningane ein stiller til ein med svekka syn, må vera realistiske og store nok i forhold til meistring og utvikling for den enkelte. Å vera observant i fohold til når ein skal støtte og hjelpe og når barnet meistrar sjølv er naudsynt.
Avslutningsvis forsøker eg å oppsummere og poengtere kor viktig motorisk aktivitet er i forhold til ei heilskapleg utvikling. Å få vera fysisk aktiv, trass i ei funksjonshemming som nedsett syn kan vera, gir ringverknader langt uotver her og no. Å kjenna meistring over eigen kropp er for ein med ein liten sysnsrest, viktig sett i lys av livslang læring og å meistra eige liv og klara seg sjølv. Samstundes vert det trekt opp linjer til menneskesyn, samfunnet og utdanningsinstitusjonar, i forhold til korleis det påverkar kvardagen til born med nedsett syn. Forskning på området førskuleborn med svekka syn kontra motorisk aktivitet er det lite av, noko som gjer behovet for ei slik type forsking aktuell å setje søkelyset på
Sosial kompetanse i skolefritidsordningen : en kvalitativt studie av SFO som mulig arena for utvikling av sosial kompetanse
Get PDFForskningsspørsmål:
Hvordan vektlegges utvikling av sosial kompetanse hos funksjonshemmede barn i ulike
skolefritidsordninger?
I denne masteravhandlingen har jeg undersøkt SFO-lederes holdninger rundt SFO som
pedagogisk virksomhet og arena for utvikling av sosial kompetanse for det funksjonshemmede
barnet. Dette gjorde jeg ved å foreta et kvalitativt semistrukturert intervju av et bestemt antall
informanter.
Utgangspunktet for oppgaven er en antakelse om at lovens generelle utforming kan føre til store
kommunale forskjeller på SFO tilbudet. Jeg tar utgangspunkt i to kommuners retningslinjer rundt
utformingen av SFO tilbudet for så å sammenligne intervju av to SFO-ledere i hver kommune
(fire til sammen). Tanken er å se på det sosialpedagogiske tilbudet til funksjonshemmede barn.
Jeg gjør derfor først grundig greie for begrepet sosial kompetanse. Jeg belyser min
problemstilling med å ta utgangspunkt i en rekke momenter: kompetanseheving og
kompetansekrav i SFO, samarbeid mellom skole og SFO, arealmessige og fysiske forutsetninger
og SFO som pedagogisk virksomhet.
Utgangspunktet for min avhandling baserer seg på en kvalitativ tilnærming der mine informanters
erfaringer og tanker rundt SFO-tilbudet vektlegges. Intervju som metode er valgt fordi dette
forskningsredskapet ble ansett for å være best egnet til å svare på min problemstilling. Tanken
var å få frem SFO-lederes egne oppfatninger rundt SFO som pedagogisk virksomhet og arena for
utvikling av sosial kompetanse for funksjonshemmede barn for så å kunne trekke paralleller
mellom dette og den enkelte kommunes vedtekter. Det at det ikke tidligere er gjort mye
pedagogisk dybdeforskning på SFO, er også et utgangspunkt for valg av metode. Den åpenheten
man får ved å bruke et kvalitativt semistrukturert intervju har hjulpet meg til å få frem momenter
som jeg ikke ville forutsett ellers.
Utvalget mitt er for lite for statistisk generalisering, men mine funn kan likevel si noe om
tendensene innenfor ulike SFOer. Den kan også gi et bedre utgangspunkt for videre forskning.
Resultatene av min undersøkelse viser at det er lokale forskjeller på SFO-tilbudet på bakgrunn av
den generelle utformingen av loven. Kompetanseheving, tilrettelegging, samarbeid mellom skole
og SFO og vektlegging av SFO som pedagogisk praksis er alle momenter som loven gir
kommunene muligheten til å velge om de ønsker å vektlegge eller ei. Disse momentene er alle
viktige når det gjelder utformingen av SFO som arena for sosial kompetanse for
funksjonshemmede barn. Ergo er det stor sannsynlighet for at funksjonshemmede barn ville fått
et bedre tilbud om inkludering og sosial læring på en skole der SFO har et sterkt pedagogisk
fundament og et godt samarbeid med skolen. Skal SFO bli en god sosial læringsarena for
funksjonshemmede barn er dette viktige forutsetninger
Kviledag som kristen praksis i lys av luthersk teologi : med henblikk på kyrkjeleg ungdomsarbeid
Get PDFDenne masteroppgåva tek føre seg spørsmålet om kva teologisk grunngjeven rettleiing ein kan gi om praksisar knytt til kvile og kviledag til konfirmantar i Den norske kyrkja (Dnk) i dag. Føremålet med avhandlinga er å få auka innsikt i rolla kvile og kviledag kan ha innanfor ramma av ein luthersk-konfesjonell kontekst som Dnk i dag.
Utgangspunktet mitt var eit ynskje om å lære meir om på kva måtar ei kristen oppfatning av kvile og kviledag kunne vera relevant for konfirmantane eg møtte, utover det som eg fann i den vesle katekismen. Ei rekke notidige teologar, fleire av dei knytt til det såkalla praksisparadigmet, har skrive om temaet kvile og kviledag. Avhandlinga sitt tyngdepunkt er først og fremst eit studium av desse teologane sine refleksjonar og argument. Denne delen utgjer det materielle tyngdepunktet i avhandlinga, men ikkje startpunktet. Oppgåva tek til og endar i ein gitt praksis-kontekst, der problemet både har blitt til og må løysast: På grunnlag av kva teologiske refleksjonar kan ein undervise konfirmantar i dag om kvile og kviledag, og kva praksisar kan knytast til kvile og kviledag?
Med utgangspunkt i dette praktisk-teologiske problemet vert det gjennomført ein systematisk-teologisk refleksjon. Denne tek utgangspunkt i utvalde Luther-tekstar der kvile og kviledag vert tematiserte og reflektert over. Gjennom ein analyse av dette materialet vert det tydelegare kva spørsmålet om kviledag handlar om i ein luthersk kontekst. Denne analysen dannar bakgrunn for spørsmål som kan stillast i møte med dei nyare teologane sine tekstar. Med utgangspunkt i desse spørsmåla vert då teologane Bass, Moltmann, Dean og Foster samt Stone og Wolfteich sitt materiale analysert, drøfta og vurdert.
Dei ulike kjeldene tilrår ulike praksisar. Anna var heller ikkje å forventa, all den tid dei har ulike oppfatningar av kva det er som truar kviledagen, og kva som vert trua av kviledagen sitt eventuelle fråvær. Luther er framfor alt oppteken av tilhøvet mellom Gud og menneske, og at mennesket har behov for å motta Guds frelse. Moltmann er oppteken av korleis skaparverket si framtid og Guds rike heng saman alt i dag, medan dei andre teologane i særleg grad er oppteken av den trusselen stress og prestasjonspress utgjer i samtida. Alle ser likevel til kviledagen med tanke på korleis dei ulike utfordringane skal møtast.
Avhandlinga svarar derfor på kva argument dei moderne teologane nyttar for kviledagen som kristen praksis, kva konkrete praksisar dei meiner kan formidle kviledagen sitt innhald, og korleis dei argumenterer for desse praksisane. Vidare undersøker og drøfter avhandlinga korleis desse teologane oppfattar tilhøvet mellom kviledag som nåde, også kalla den indre kviledagen, og kviledagen som natur, også kalla den ytre kviledagen, og kva konsekvensar dei avleier av synspunkta sine. Avhandlinga konkluderer med konkrete framlegg til endringar som bør gjerast i konfirmantarbeidet, med omsyn til undervisninga sitt innhald, og praksisar konfirmantane vert oppmoda til å delta i. Det vert avslutningsvis også reflektert over kviledagen som kyrkjeleg ordning i vår tid, og utfordringar knytt til dette
Tenåring med oppdrageransvar : en kvalitativ undersøkelse av tenåringsmødres opplevelser av og refleksjoner om autoritet og frihet i oppdragelsen
Get PDFNår en jente mellom 15-19 år blir mor, går hun under kategorien tenåringsmor (Lappegård, 2000). Tenåringsmødre er en forholdsvis liten gruppe i Norge og skiller seg gjerne ut, eller de opplever selv at de skiller seg ut, fra det som ansees som det «normale» eller passende tidspunktet for en kvinne å bli mor. Ut i fra mødrenes unge alder har jeg i denne avhandlingen hatt et ønske om å søke etter en større forståelse og en dypere innsikt i hvordan det oppleves for unge mødre å ha ansvar for oppdragelsen av et barn. Jeg har derfor valgt å intervjue fire tenåringsmødre. Avhandlingen vil fokusere på spørsmål som særlig har å gjøre med tenåringsmødrenes konkrete opplevelser i forhold til autoritet og frihet; først og fremst den voksnes autoritet, men både den voksne og barnets frihet.
Forskningsspørsmålet er som følger: Hvilke utfordringer møter tenåringsmødre knyttet til autoritet og frihet i oppdragelsen? En fenomenologisk orientert studie av autoritet og frihet slik en gruppe tenåringsmødre opplever og reflekterer over disse fenomenene i konkrete eksempler fra oppdragelsen av sine barn.
Autoritet og frihet er knytte til både store politiske og samfunnsmessige sammenhenger, historisk og i dag, og til det enkelte menneskes møte med samfunn og kultur. Men fenomenene er også, og kanskje først og fremst knyttet til relasjonen mellom mennesker, og i denne sammenhengen til forholdet mellom voksen og barn. Den pedagogiske relasjon er ifølge kontinental pedagogikk rammen for oppdragelsen (Spiecker 1984; Sævi 2007; van Manen 1993) og dermed også for situasjonene hvor autoritet og frihet utspiller seg. Den pedagogiske relasjon er en tillitsrelasjon, og da spesielt med tanke på at et lite barn ukritisk og overgitt legger sitt liv i den voksnes hender, i tiltro til den voksne som ansvarlig autoritet (Løgstrup, 1991).
Barnets fremtid er i eksistensiell forstand åpen, fri og ukjent for både barnet og den voksne. En slik frihet innebærer også en motsetning. Når barnet vokser litt til, trenger det å akseptere den voksne som en autoritet og den vokse sin rettledning, slik at han eller hun skal kunne oppleve frihet i sitt liv (Arendt, 2006). I pedagogisk sammenheng ligger både den voksne og barnets frihet her ved at barnet gir sin tillit til den voksne autoritet og dermed autoriserer den voksne, og den voksne utøver sin autoritet på en omsorgsfull måte, til det beste for sitt barn.
Avhandlingen ønsker å belyse fenomenene autoritet og frihet hver for seg, selv om det ikke alltid er enkelt å skille disse to, da de er gjensidig avhengig av hverandre (Løgstrup, 1997).
Med utgangspunkt i en utforskning av fenomenene autoritet og frihet slik (Myhre 1981; Løgstrup 1997; Skjervheim 1992; van Manen 1991/1993; Mollenhauer 1996; Arendt 2006) forstår disse og ved hjelp av et empirisk intervjumateriale og tolkning av disse, ønsker jeg å bidra til innsikt i fenomenene autoritet og frihet i pedagogisk sammenheng
Capability development in an Ethiopian context : a study of the AKAKI College : "How does the AKAKI College in Ethiopia promote the development of capabilities for underprivileged female students?"
Get PDFAbstract: In this thesis there is a focus on providing and promoting capabilities through higher education for young underprivileged female students in Ethiopia. There are many reasons for discrimination. Firstly, these students are discriminated because they are young females in a patriarchal society; Secondly, they are underprivileged, and many of these students are abandoned or have weak family connections; as is a problem in a country where tribe, clan and families are of great importance; Thirdly, due to lack of resources in the community where they belong, rather few young females have access to any education at all, and only a few percent in the whole country, have access to higher education.
By studying the Human Development and Capability Approach (HDCA) and the lists of capabilities created by and through education of several researchers, I also generated my own set of capabilities. Through a qualitative fieldwork and a hermeneutic approach I searched for possible capabilities promoted at the AKAKI College. I applied semi-structured interviews of the teachers and participant observation in my social contact in the context of AKAKI College.
The teachers at AKAKI are more than module’s instructors; they are obliged by their curriculum to be active in the students social life, to advice and counsel the students to develop their personality, to be motivated and to aspire and plan for a good life for them selves and others, and to keep a good contact with the community to which they belong. Teaching and
testing are closely related, also at the AKAKI College where the teachers are obliged to follow the SWOT-analyses (strength, weakness, opportunity, and threat) to assess students strengths and weaknesses, as well as threats and opportunities, in order to promote sustainable capabilities that provides important life-skills and a sustainable development. Additionally AKAKI College want to educate a workforce for the Ethiopian market, as is claimed through their curriculum in order to follow the Human Capital Approach (HC). In HC one claims that the uneducated masses are a country’s hidden assets, and by providing education one can raise the countries GNP; While in the HDCA, “Human development goes much further than human capital approach in thinking about the ways in which education enhances freedom” (Unterhalter, (2007: 214). To achieve functionings such as getting a job that requires literacy is by Vaughan (2007:117) considered as “educational agency”. This is closely related to each individual’s visions and choices in their search for educational functionings through choices of capabilities and substantive freedoms.
Through my research of my main question:
“How does the AKAKI College in Ethiopia promote the development of capabilities for underprivileged female students?”
I tried to find possible paths for human development through the capabilities promoted by the institution of AKAKI College that will increase economic and social development for young unprivileged females, not only for the society. The AKAKI College’s curriculum are providing academic knowledge and life-skill and hereby promoting important capabilities for their students. The whole program at the institution of AKAKI College hinders dropouts through their financial support, the boarding and the diverse health and social security programs. I found that the AKAKI College motivate and inspire students to put the achieved and chosen capabilities into functionings and to use “their actual freedom to be and to do what they value” (Nussbaum 2011:18).
My main references for information of the Ethiopian educational system were Lasonen et al (2005) and Gulliksen & Audensen (2013), in addition to HERQA (2006). Through studying different development reports I learned about the past central focuses of human development, in special the “Sustainability and Equity: A Better Future for All” (HDR-a, (2011). My choice of theory Human Development and Capability Approach (HDCA) is enlightened by studying literature by the main contributors to HDCA, Amartya Sen (1999; 2009) and Martha Nussbaum (2011) who focus on development of capabilities, and people’s freedom to put them into practice. Additionally, I have studied different HDCA researchers focus on capabilities
developed through education i.e. Robeyns, Biggeri, Terzi, Flores-Crespo, Vaughan, and Walker (referred in Walker and Unterhalter, 2007), and in Deneulin & Shahani (2009).
Sammendrag: denne avhandlingen fokuserer jeg på hvordan en kan formidle og utvikle kapabiliteter gjennom høyere utdanning for unge underpriviligerte kvinnelige studenter i Etiopia. Der er mange grunner for diskriminering; For det første i et patriarkalsk samfunn så er disse kvinnene diskriminert på grunn av sitt kjønn. For det andre er de underpriviligerte fordi de er foreldre-løse eller har svake familiære bånd, noe som kan være et problem i et land der stamme, klan og familie spiller en stor rolle. For det tredje, grunnet manglende ressurser i lokalsamfunnet, er det få unge kvinner som får tilbud eller adgang til utdanning og på landsbasis er det bare noen få prosent som har adgang til høyere utdanning.
Ved å studere Human Development og Capability Approach (HDCA), og ulike kapabilitets-lister som er laget av flere HDCA forskere for bruk i utdannings-øyemed besluttet jeg å forme mitt eget sett av kapabiliteter. Jeg benyttet en kvalitativ metode og en hermeneutisk tilnærming til mitt feltarbeid ved AKAKI College. I min hermeneutiske søken etter mulige kapabiliteter benyttet jeg derfor en «semi-strukturert» intervjuguide for intervju av lærerne, og deltagende observasjon i sosial kontakt med lærere og studenter ved AKAKI College.
Lærerne ved AKAKI er mer enn faglige instruktører; ut fra fagplanene er de bundet til å være aktive i studentenes sosiale liv, være rådgivere og konsulenter slik at studentene kan utvikle sin personlighet, bli motiverte for utdanningen og inspirerte til å planlegge et godt liv for seg selv og andre, og lære studentene til å bevare et godt forhold til sitt eget lokalsamfunn. Undervisning og evaluering er nært knyttet sammen, og på AKAKI College er lærerne bundet til å følge SWOT analyser, for å evaluere studentenes styrke og svakheter, deres trusler og muligheter for å bidra med utvikling av kapabiliteter for å utvikle faglig kunnskap og gi en bærekraftig utdanning. I tillegg sier fagplanene for AKAKI College at lærerne skal utdanne en arbeidsstyrke for det Etiopiske markedet, i tråd med Human Capital tilnærmingen (HC). HC erklærer at alle analfabeter er landets «menneskelige» kapital, og ved å bidra til opplæring vil de ved sin utdanning og arbeidskraft kunne bidra til økning av landets GNP; Derimot innen HDCA er den menneskelige utvikling viktigst fordi en her er opptatt av hvordan utdanning bidrar til frihet. “Human development goes much further than human capital approach in thinking about the ways in which education enhances freedom” (Unterhalter, 2007:214).
Functionings som bidrar til et arbeid som krever leseferdigheter, betrakter Vaughan (2007:117) som en “educational agency”, og dette er nært knyttet til den enkelte students visjoner og valgmuligheter i deres søken etter mulige utdannings-funksjoner gjennom valg av kapabiliteter og personlig frihet.
Gjennom mitt hoved- forskningsspørsmål: “How does the AKAKI College in Ethiopia promote the development of capabilities for underprivileged female students?” har jeg prøvd å finne en vei for menneskelig utvikling gjennom de kapabilitetene som er fremmet ved NLCC AKAKI College, som vil bidra til å øke økonomisk og sosial utvikling for unge underprivilegerte kvinner, ikke bare for samfunnet. Undervisning etter fagplanene for AKAKI College bidrar til akademisk kunnskap og livslang læring som er viktige for den enkelte students utvikling av sine kapabiliteter. Dessuten bidrar de finansielle bidrag, internatet og tryggheten ved de ulike helse- og sosial-program til at en ikke har «drop-outs». Opplegget ved institusjonen AKAKI College motiverer derfor studentene til å benytte seg av sine valg kapabiliteter og sin frihet til å være og å gjøre det de ser som viktig; “their actual freedom to be and to do what they value” (Nussbaum 2011:18). Sentrale kilder for informasjon om utdanningssystemet i Etiopia har vært Lasonen et al (2005) og Gulliksen & Audensen (2013), i tillegg til HERQA (2006). Studier av ulike Human Developments rapporter (HDR) har bidratt til kunnskap om sentrale fokuseringer for menneskelig utvikling i ulike epoker, særskilt ”Sustainability and Equity: A Better Future for All” (HDR-a, (2011). Mitt teorivalg, Human Development and Capability Approach (HDCA) er belyst gjennom studier av de to viktigste bidragsyterne Amartya Sen (1999; 2009) og Martha Nussbaum (2011) som fokuserer på utvikling av kapabiliteter, og menneskers frihet til å sette disse ut i praksis. Videre har jeg studert andre HDCA forskere som fokuserer på ulike former for kapabilitetsutvikling gjennom utdanning, f.eks. Robeyns, Biggeri, Terzi, Flores-Crespo, Vaughan, and Walker (referert i Walker and Unterhalter, 2007), samt Deneulin & Shahani (2009)
To streker under spørsmålet : spørsmålets potensial i kristen trosopplæring for tweens
Get PDFFormålet med denne studien har vært å bidra til økt kompetanse blant ledere i kristen trosopplæring for 10-13 åringer (tweens) gjennom å gi dem et mer bevisst forhold til spørsmålenes muligheter og utfordringer. Konkret har jeg sett på hvordan spørsmålets potensial utnyttes i tre utvalgte opplegg.
Før selve analysen, brukte jeg historisk-filosofiske kilder for å se på hva Sokrates, Rousseau, Pontoppidan og Freire har ment om spørsmålets potensial i undervisningssammenheng. Jeg fant at spørsmål har stort potensial til å motivere for læring, oppøve refleksjonsevne, samt bidra til forståelse og anvendelse av kunnskapsstoff.
Jeg har også sett på spørsmålets potensial innenfor det spesifikke fagområdet: kristen trosopplæring. Jeg fant at spørsmålsbaserte metoder kan bidra til å vise Bibelens relevans for dagliglivet, og at refleksjoner «i lys av kristen tro» forutsetter at barna har en viss kunnskap om kristendommen.
Jeg fant at mange tweens trenger konkrete utgangspunkt for å kunne drøfte problemstillinger. De opererer på et høyere kognitivt plan på områder som interesserer dem, men de kan være på et lavere nivå i tenkningen på det religiøse området enn på andre områder.
Ved hjelp av språklig analytiske kilder fant jeg frem til kartlegginger av hvordan pedagogiske mål kan deles inn i ulike nivåer på det kognitive og affektive området. Kartleggingen viser også hvordan man kan stille spørsmål på tilsvarende nivåer.
Min metodiske tilnærming har vært kvalitativ og deskriptiv. Jeg har brukt tekstanalyse i både vid og snever forstand, og har analysert oppleggenes intensjon, struktur, alderstilpasning, samt spørsmålstyper. Ved analyse av spørsmålstypene tok jeg utgangspunkt i et strukturert skjema.
De utvalgte oppleggene er: «B-tween spillet», «10 Bible studies on the book of James» og «På vandring gjennom livet». Dette er henholdsvis et samtalespill, et bibelstudium og samtalereferat fra filosofiske samtaler brukt i trosopplæring for tweens.
Alle oppleggene stiller spørsmål i tråd med sin intensjon, og må anses å være tilpasset målgruppen. Strukturen til de tre oppleggene er svært forskjellig, og hovedvekten av spørsmål ligger i ulike kategorier. Ingen av oppleggene stiller spørsmål på de høyeste nivåene i den kognitive og den affektive taksonomien.
Studien kaster lys over hvilke spørsmål som kan stilles og hvilken virkning ulike spørsmål har, og gir begreper som gjør at tweensledere lettere kan oppdage og eventuelt korrigere sin spørreprofil.
I løpet av studien har jeg innsett at gode spørsmål forutsetter en klar intensjon, samt at oppfølgingsspørsmål er svært viktige verktøy i samtaleledelse
Analoge lærere i en digital tid : en studie av bakgrunn til og arbeidssituasjonen for lærere "med under middels" digital kompetanse
Get PDFFormål
Målet med arbeidet var å få en forståelse for bakgrunn og arbeidssituasjon til lærere
med under middels digital kompetanse. Hvorfor mente disse at de hadde lav
kompetanse og hvordan de opplevde de dette?
Metode
For å finne dette gjorde jeg en empirisk undersøkelse. Det var nødvendig å
forankre dette i relevant faglitteratur. Jeg valgte et utforskende design basert på en
kvalitativ tilnærming og dybdeintervju av 6 lærere. Intervjuene ble analysert og
utdrag ble knyttet til koder for identifisere uttalelser (Kvale m.fl. 2012:208).
I arbeidet med å analysere intervjuene har jeg gått frem og tilbake
mellom deler det vil si de enkelt utsagn og helheten det vil si hele intervju eller
biografier (Kvale m.fl. 2012:216). Jeg prøvde å finne meningen i ved å vurdere i tre
ulike fortolkningskontekster selvforståelse, kritisk forståelse basert på sunn fornuft og
teoretisk forståelse (Kvale m.fl.2012:220). En nyttig referanse var resultat fra
undersøkelsene til ITU Monitor (Arnseth m.fl. 2009; Hatlevik m.fl. 2009).
Hovedkonklusjoner
De lærerne som ble intervjuet i denne undersøkelsen hadde en bred
forståelse av begrepet digital kompetanse (ITU 2009:1).. De som mente de hadde
”under middels digital kompetanse” viste allikevel mest til tekniske ferdigheter og
kjennskap til hvor de kunne finne faglige ressurser når de skulle sin kompetanse.
Det kom frem ulike årsaker til at 4 av de utvalgte lærerne mente de
hadde ”under middels” digital kompetanse. En av de utvalgte lærerne hadde
problem med å både bruke digital verktøy og med å tilegne seg kompetanse på
grunn av fysiske reaksjoner på elektromagnetisk stråling. Kravet i LK06 om digital
ferdigheter i alle fag kan i verste fall bety et yrkesforbud for lærer med dette
problemet.
Mangel på tid kom frem som en viktig forklaring på at noen lærere har
digital kompetanse under middels. Dette kan skyldes en feil i skolesystemet der det
blir innført ny teknologi og nye krav uten at det blir tilført tid til opplæring og øving.
Dette problemet kan også forklares ut fra den enkelte lærer som av ulike årsaker ikke
har prioritert å bruke tid til å øke sin digitale kompetanse.
Ut fra det som kommer frem i samtalene med informantene er faste
møtepunkt hvor kolleger med god samvittighet kan veilede hverandre i digitale
verktøy en vei til bedre kompetanse. Eksterne og interne kurs må ikke bli engangs
tiltak, men følges opp for å vedlikeholde kunnskaper og ferdigheter. Dette er spesielt
viktig fordi at digitale verktøy utvikler seg hele tiden.
Et overraskende funn i dette arbeidet var at ingen av de utvalgte
egentlig hadde lav digital kompetanse. Det kan være naturlig å stille spørsmål om
gruppa av lærere med lav kompetanse har gått ut av skolen eller har fått øket sin
kompetanse gjennom ulike tiltak
Intern uformell kommunikasjon og skolelederen
Get PDFDette er en masteravhandling i pedagogikk med vekt på ledelse, skrevet ved Norsk
Lærerakademi (NLA) Høgskolen i Bergen. Avhandlingen omhandler temaet kommunikasjon,
og er avgrenset til den interne uformelle kommunikasjonen i organisasjoner. Innenfor denne
kommunikasjonsformen har jeg valgt ha et ledelsesperspektiv, der skolelederen vil bli
undersøkt. Formålet med avhandlingen vil være å drøfte den interne uformelle
kommunikasjonen i sammenheng med skolelederen, der effekten samt konsekvensen av
denne typen kommunikasjon mellom lederen og medarbeiderne vil stå sentralt.
Avhandlingens forskningsspørsmål:
Hvilke muligheter og utfordringer står skolelederen overfor i sin uformelle
kommunikasjon med medarbeiderne?
Den metodologiske tilnærmingen for denne studien, vil være et litteraturstudium. Bakgrunnen
for valget bunner i at kommunikasjonsbegrepet kan være et stort og omfattende området å
drive feltarbeid på, for den interne kommunikasjonen generelt og den uformelle
kommunikasjonen spesielt i organisasjoner. Det kan for eksempel være vanskelig å fange opp
hvor og når den uformelle kommunikasjonen skjer, siden den kan oppstå kontinuerlig
gjennom hele dagen i organisasjoner. Den kan også finne sted mellom flere parter enn kun
mellom ledelsen og medarbeiderne. En annen utfordring kan være at det er vanskelig å få tak i
interessenter, da det er skoleledere jeg er på jakt etter. Med dette som bakgrunn, vurderes
denne metoden som hensiktsmessig, og gir i stor grad mulighet for å besvare
forskningsspørsmålet mitt.
Oppgaven er delt inn i fem kapittel. Første kapittel tar for seg innledning, tema, avgrensning
og begrunnelse for tema, forskningsspørsmålet og begrepsavklaringer. Andre kapittel
beskriver det teoretiske referansegrunnlaget, som jeg ønsker å ta utgangspunkt i for
avhandlingen. Det handler generelt om kommunikasjonsbegrepet, og vil ligge som
bakgrunnsstoff for resten av avhandlingen. Videre vil avhandlingens hovedtematikk,
henholdsvis intern- og uformell kommunikasjon i organisasjonsmessig sammenheng bli
beskrevet. Her inkluderes også et lederperspektiv, der skoleorganisasjonen og skolelederen
blir omtalt. Kildene som jeg ønsker å ta utgangspunkt i blir også introdusert og begrunnet for her. Kapittel tre tar for seg litteraturstudium, som er mitt metodevalg. Hermeneutikken blir
introdusert og sett på i et kommunikasjonsperspektiv. Videre blir det sett på forskningenstroverdighet
(reliabilitet og validitet) under kildekritikk, samt forskningsetikk som er
gjeldende innenfor et litteraturstudium. Kapittel fire omhandler selve analysen, tolkningen og
drøftingen av kildene jeg har valgt ut. Kildene blir presentert og funn av den interne uformelle
kommunikasjonen hos skolelederen blir sett på i sammenheng med de fire
organisasjonsmessige fortolkningsrammene til Bolman og Deal; Struktur, kultur, human
resource og politikk. Disse rammene vil fungere som et analyse- og struktureringsverktøy for
avhandlingen. Oppsummeringer og refleksjoner kommer i kapittel fem.
En hovedkonklusjon vil være at kommunikasjon er det som binder mennesker sammen, og
innenfor en organisasjon spiller både den formelle og uformelle interne kommunikasjonen en
viktig og avgjørende rolle. Ser man på effekten av den uformelle kommunikasjonen i
skoleorganisasjonen, kan det tyde på at skolelederen kan være med å bidra til at denne
kommunikasjonsformen blir tatt hensyn til, og tilrettelagt for til det beste for de ansatte og
organisasjonen som helhet. Ved å se på den uformelle kommunikasjonen mellom
skolelederen og medarbeiderne, kan den by på både muligheter og utfordringer. Det handler
om hvordan den uformelle kommunikasjonen blitt håndtert og inkludert, og hvordan det
tilrettelegges for denne samhandlingen i organisasjonen. Den uformelle kommunikasjonen
kan med andre ord være en nøkkelfaktor som kan bidra til å nå organisasjonens målsettinger
Der er jo ikke en eneste forventning, så hvorfor skal jeg nå gidde? : en kvalitativ studie basert på fem unge kvinner med ADHD sine erfaringer fra skoletiden før og etter de fikk diagnosen
Get PDFFormålet med denne studien har vært å utforske skoleerfaringene til jenter med ADHD fra tiden før og etter de fikk diagnosen, for å se om den udiagnostiserte tilstanden har hatt en betydning for deres skolelivskvalitet. Tidligere forskning sier at jenter med ADHD ofte har utfordringer knyttet til læringssituasjonen i klasserommet og sosialt samspill. Siden jenter med ADHD som oftest får diagnosen på et senere tidspunkt enn gutter med ADHD, ønsket jeg fortrinnsvis å lytte til hvordan deres opplevelser og erfaringer fra skoletiden har vært før de fikk diagnosen, men også å høre hvordan skolelivet har vært etter at de fikk diagnosen. Jeg har intervjuet fem unge kvinner med ADHD, undertype kombinert eller hyperaktiv/impulsiv. Forskningsspørsmålet er som følger:
«Hvilke skoleerfaringer har kvinner med ADHD fra tiden før og etter de fikk diagnosen?»
I tillegg har jeg utformet fire underspørsmål som konkretiserer forskningsspørsmålet. Disse handler om hva kvinner med ADHD kan fortelle om sine mestringsopplevelser, erfaringer med lærere og jevnaldrende i skolen før de fikk diagnosen, og hvilken betydning diagnosen ADHD har hatt for det videre skolelivet.
I teorikapittelet ser jeg på ADHD generelt og jenter og ADHD spesielt. Herunder ser jeg på hva forskningen sier om jenter med ADHD som får diagnosen sent i livet. Når det gjelder forskning på ADHD, er det forsket langt mer på gutter med ADHD enn jenter med samme diagnose. Skolelivskvaliteten til den enkelte elev er en subjektiv opplevelse, og den kan være positiv eller negativ eller et sted imellom de to variablene. De opplevelser som den enkelte elev har her og nå er påvirket av tidligere hendelser, og de vil påvirke tanker om framtidige hendelser. Teorikapittelet utdyper begrepet skolelivskvalitet (Tangen, 1998), betydningen av lærer-elev relasjonen, anerkjennelse slik Schibbye (2009) ser på fenomenet, forventning om mestring (Bandura, 1997), jevnalderrelasjoner og mobbing. Relasjonen mellom lærer og elev kan være avgjørende for hvordan eleven lærer og utvikler seg, også i forhold til andre elever. Dermed har læreren stor betydning for hvordan skolelivskvaliteten til den enkelte elev blir.
Studien er fenomenologisk da jeg ønsket å forstå den enkelte informants opplevelse av skolelivskvalitet ut fra hennes ståsted. Skolelivskvalitet inneholder de fire dimensjonene arbeid, kontroll og mestring, relasjon samt tid. Jeg brukte de tre første dimensjonene som utgangspunkt for en forhåndsdefinert kategorisering til analyse- og tolkningsarbeidet. For å nærme meg en dypere forståelse av informantenes opplevelser og erfaringer har jeg brukt en
hermeneutisk vinkling ved å veksle mellom å se på deler av intervjuene og helheten, det enkelte intervju og alle intervjuene.
Resultatene viser at de unge kvinnene med ADHD har erfaringer som tyder på dårlig erfart skolelivskvalitet fra tiden før de fikk diagnosen ADHD. Informantene opplevde ytterst få mestringsopplevelser på skolen før de fikk diagnosen, og deres erfaringer har vært at lærerne ikke så eller forstod dem, og undervisningen ble ikke tilrettelagt ut fra deres behov. De unge kvinnene har på ulike måter strevd med sosiale ferdigheter, og alle har opplevd å bli mobbet uten at lærerne gjorde noe i forhold til dette. Etter at de fikk diagnosen ADHD, har skolelivskvaliteten endret seg positivt. Informantene ble sett og forstått av sine lærere og undervisningen ble tilrettelagt ut fra behov. For mine fem informanter har det å få diagnosen ADHD vært avgjørende for at skolelivskvaliteten skulle bli mer positiv enn negativ