Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA): Skriftserien / Oslo and Akershus University College of Applied Sciences
Not a member yet
519 research outputs found
Sort by
The influence of citizenship education on students’ political efficacy: Obstacles, possibilities, and promising practices
No full textThis dissertation explores connections between citizenship education and the development of students’ political efficacy. Building on research showing that political efficacy influences political participation, and based on the premise that political participation is an important feature of a persistent democratic system, I first investigate this matter by considering the literature on education and political efficacy based on the International Civic and Citizenship Education Study (ICCS). Thereafter, I explore qualitatively a student group’s perspective on how the subject of social studies influences political efficacy, and on how cooperative learning used in social studies teaching affects students’ political efficacy. Taken together, these aspects considered in the three articles comprising this thesis aim to answer the overarching research question: How does citizenship education influence students’ political efficacy? The purpose of this dissertation is to broaden the current knowledge on this matter, which offers a contribution to the research field of citizenship education. Moreover, I hope to provide insights into the field of social studies didactics, creating new opportunities to expand practice for both teacher education and teachers. Finally, this thesis examines how different theoretical understandings of political efficacy will have consequences when it comes to understanding the concept, what advice is given for practice, and what form of democracy that is promoted through this practice. An important contribution that this thesis seeks to make is thus also to deepen the understanding of the implications of various understandings of political efficacy.
Article 1 contains a literature review written together with Tessa E. Grevle. It aims to develop and clarify findings concerning citizenship education and political efficacy in studies that have analyzed data from the ICCS of 2009 and 2016. The reviewed articles showed that political efficacy is clearly connected to political participation and, accordingly, a common recommendation was to focus on enabling students’ political efficacy through schooling. Another central finding was that tiere is substantial variation in how the efficacy variables were operationalized, understood, and used in the research. Furthermore, the material building on ICCS data did only, to a small extent, attempt to understand political efficacy through the thorough use of theory or further qualitative explorations of quantitative findings. Consequently, we argue that there is a need for both qualitative studies using the ICCS data as a point of departure, and for the development of clear theoretical arguments to further develop knowledge about the interconnectedness between citizenship education and political efficacy.
Article 2 explores a group of lower secondary students’ perceptions of how their experiences in the social studies classroom contribute to or limit their sense of political efficacy. Focus group interviews were conducted with 13-year-old Norwegian students, which were analyzed using the constant-comparative method. The students’ responses indicate three obstacles to political efficacy in the social studies classroom: (1) the reactions of their peers in political discussions; (2) the perception that adolescents are not respected due to their young age; and (3) a view of opinions as fixed and, hence,unchangeable. The possible solutions to these hindrances, as given by the students, were to work to enhance the level of respect and support in the classroom, to practice politics through carefully structured discussions, and to work in smaller groups to make them feel more secure and supported. The main implication is that the social studies teacher should aim for critical analysis and raising awareness of how to present and promote different perspectives instead of focusing solely on the students’ personal opinions, and that the structure of the classroom has to be carefully considered in this work.
Article 3 discusses the results of a formative intervention in the tradition of cultural-historical activity theory (CHAT). Methods from cooperative learning were tried out in the same social studies class as in Article 2, with the goal of exploring how the experiences of cooperative learning impacted the students’ political efficacy. The data underlying the research were analyzed using the constant-comparative method and consisted of interviews with the now 14-year-old Norwegian students. The main implication of the study was that cooperative learning can enhance students’ political efficacy, by providing students with opportunities to practice democratic skills, such as participating in discussions, cooperation, and constructive social interaction. However, the students’ responses indicate that a contradiction arises when students become more concerned with individual achievements than with the collective learning process, which can lead to resistance to cooperative learning in the student group.
Taken together, the value of working to establish an open classroom climate through friendly peer relations, the influence of students’ age on their political efficacy, and the challenges provided by an individualized classroom, are the main empirical contributions of this thesis. In the extended abstract that follows, these contributions are analyzed as part of a larger framework provided by the participatory democratic approach, and discussed in light of different theoretical understandings of political efficacy. Through this effort, I hope to make a contribution to the large and important persistent project to develop a sustainable democratic system through education, by providing theoretical insights and practical recommendations for educators, researchers, and policy makers interested in educating to sustain and develop adolescent political efficacy.Denne avhandlingen utforsker sammenhenger mellom medborgerskapsutdanning og utvikling av elevers politiske mestringstro. Utgangspunktet for arbeidet er forskning som viser at politisk mestringstro kan føre til økt grad av politisk deltakelse. Gitt premisset om at politisk deltakelse er viktig i et bærekraftig demokratisk system, har jeg først skrevet en forskningsoversikt over litteratur basert på International Civic og Citizenship Education Study (ICCS) som behandler utdanning og politisk mestringstro. Videre har jeg gjort kvalitative intervjuer med elever i en samfunnsfagsklasse, for å utforske hva deres perspektiv er når det kommer til hvordan deres opplevelser isamfunnsfagundervisningen påvirker den politiske mestringstroen deres, og hvordan samarbeidslæring brukt i samfunnsfaget kan påvirke den samme mestringstroen. Avhandlingen tar sikte på å svare på detoverordnede forskningsspørsmålet: Hvordan påvirker medborgerskapsutdanning elevenes politiske mestringstro?
Hensikten med dette arbeidet er å tilføre ny kunnskap om utviklingen av politisk mestringstro til forskningsfeltet medborgerskapsutdanning. Gjennomgående er det også et overordnet mål å gi ny samfunnsfagsdidaktisk innsikt, som et bidrag til å utvikle god praksis både i lærerutdanningen og for lærere som allerede arbeider i skolen. Til slutt tar avhandlingen for seg hvordan ulike teoretiske forståelser av politisk mestringstro vil gi føringer når det kommer til både forståelse av begrepet, hvilke råd som gis til de som driver undervisning i praksis, og hvilken form for demokrati som fremmes gjennom denne praksisen. Et viktig bidrag som denne avhandlingen søker å gi er dermed også å utdype hvilke implikasjoner ulike forståelsene av politisk mestringstro har.
Artikkel 1 inneholder en litteraturgjennomgang som er skrevet sammen med Tessa E. Grevle. Den tar for seg forskningslitteratur som har brukt data fra ICCS 2009 og 2016, og målet er å klargjøre hvilke funn som er gjort når det kommer til sammenhengene mellom medborgerskapsutdanning og politisk mestringstro. Artiklene i utvalget viste at politisk mestringstro tydelig er relatert til ungdoms politiske deltagelse. Videre er det en vanlig anbefaling i litteraturen at medborgerskapsutdanning bør fokusere på å støtte opp under ungdoms politiske mestringstro. Sentrale funn var videre at det er stor variasjon i hvordan variablene som måler mestringstro har blitt operasjonalisert, forstått og brukt i tidligere forskning, og at materialet fra ICCS i liten grad er forsøkt forstått gjennom grundig bruk av teori eller videre kvalitativ utforsking av funn. I artikkelen argumenterer vi dermed for at det er behov forkvalitative studier som bruker data fra ICCS som utgangspunkt. I tillegg synes det viktig å utvikle teoretisk godt funderte argumenter for å klarlegge og skaffe til veie ny kunnskap om sammenhengen mellom utdanning og politisk mestringstro.
Artikkel 2 utforsker ungdomsskoleelevers oppfatning av hvordan erfaringene deres i samfunnsfagsklasserommet kan bidra til eller begrense politiske mestringstro. Artikkelen bygger på data fra fokusgruppeintervjuer med 13 år gamle norske elever, som ble analysert med konstant-komparativmetode. Elevene peker på at de i samfunnsfagsklasserommet opplever tre hindringer for politisk mestringstro: (1) reaksjoner fra medelever i politiske diskusjoner, (2) en oppfatning om at ungdom ikke blir respektert på grunn av deres alder og (3) en opplevelse av at meninger ikke kan påvirkes eller endres. Elevene peker også på mulige løsninger som kan bidra til å komme forbi disse hindringene. De mener det er viktig å få respekt og støtte i klasserommet, de kan øve på politisk deltagelse i godt strukturerte diskusjoner, og til sist kan det å arbeide i mindre grupper gjøre at elevene føler seg tryggere.Hovedimplikasjonen av studien er at samfunnsfagslærere bør prøve å få til kritisk analyse i klasserommet gjennom å jobbe for å få frem ulike perspektiver, heller enn å fokusere på elevenes personlige synspunkter. For å få til det, synes det viktig å jobbe med å strukturere klasserommet på en måte som legger til rette for en slik praksis.
Artikkel 3 diskuterer resultatene fra en formativ intervensjon, utført innenfor rammeverket fra kultur-historisk aktivitetsteori. Ulike samarbeidslæringsteknikker ble prøvd ut i samme samfunnsfagsklasse som i Artikkel 2, for å utforske hvordan dette ville påvirke elevenes politiske mestringstro. Datagrunnlaget i artikkelen består av intervjuer med elevene, og konstant-komparativ metode ble igjen brukt i analysen. Hovedfunnene i studien er at samarbeidslæring kan styrke elevenes politiske mestringstro, fordi elevene får mulighet til å øve på demokratiske ferdigheter som diskusjon, samarbeid og konstruktiv sosial samhandling. Samtidig tyder elevenes uttalelser på at det oppstår en motsetning når elevene blir mer opptatt av individuelle prestasjoner enn av den kollektive læringsprosessen, som kan føre til motstand mot samarbeidslæring i elevgruppa.
De viktigste empiriske bidragene fra denne avhandlingen, er først og fremst verdien av å jobbe for et åpent klasseromsklima gjennom å arbeide for gode relasjoner mellom elevene, hvordan elevenes alder og deres påfølgende oppfatning om sin egen (manglende) innflytelse påvirker mestringstroen deres, og hvordan et individualisert klasserom gir utfordringer både for samarbeid og videre for utvikling av politisk mestringstro. I kappeteksten som følger, blir disse punktene analysert fra et deltagerdemokratisk perspektiv, og diskutert i lys av ulike teoretiske forståelser av hva politisk mestringstro faktisk er. Forhåpentligvis kan dette bidra inn i det store prosjektet med å utvikle et bærekraftig demokratisk system gjennom utdanning. Jeg håper også å kunne gi både teoretisk innsikt og praktiske råd til lærere, forskere og politikere som er interessert i å jobbe med og for å opprettholde og fremme ungdoms politiske mestringstro
Family carers’ perspectives on care for older people living with dementia: interactions and involvement with health services, and the role of health literacy
No full textBackground: Care policies worldwide aim to control care expenses and provide more care in peoples’ homes, increasing the importance of informal care and the role of family carers’. This Ph.D. project aims to better our understanding of family carers’ perspectives on care provision to older people living with dementia, and how the interplay between health services and informal carers may be enhanced to improve care provision.
Method: The study followed an exploratory sequential mixed method design: Substudy 1 was based on in-depth, semi-structured interviews of 23 family carers for older people living with dementia, to explore experiences with care provision. Transcribed interviews were coded and analyzed in four steps, informed by hermeneutics, phenomenology, and thematic analysis. Building on findings from Substudy 1, Substudy 2 comprised a quantitative survey in a larger sample of 188 family carers. Results were analyzed using descriptive statistics, and multiple linear regression models were used to test assumptions that health literacy could predict carer burden, health-related quality of life, and time spent on informal care.
Results: Analysis of the interviews highlight how family carers may identify care needs unmet by health services, and indicate four preventive practices employed in their care, aiming to prevent physical, emotional, economic, and relational harm. In interactions with health services, family caregivers resort to two broad involvement strategies: (1) being “the hub in the wheel”, through conciliatory co-ordination; and (2) “getting the wheel rolling”, using purposeful and assertive acts to improve leverage. Both strategies have costs and benefits, and use depends on available personal resources. The survey participants displayed high levels of health literacy, a partially trainable personal resource. Regression analyses indicate that higher health literacy was associated with lower carer burden, higher health-related quality of life, and less time spent on informal care.
Conclusion: Family cares can be valuable resources in care provision for older people living with dementia, adding important perspectives on safety and quality of care, and facilitating co-ordination and utilization of resources. Strong partnerships between formal and informal care may benefit from awareness of interaction challenges, including involvement strategies; differences in perspectives and motivations, including preventive practices; and differences in personal resources, such as different levels of health literacy.Bakgrunn: Da mange land forsøker å begrense utgifter til helsetjenestene ved å tilby flere tjenester hjemmet, blir pårørende stadig viktigere for omsorgen som gis. Denne studiens formål var å komme til en bedre forståelse for pårørendes perspektiver på demensomsorgen og forstå hvordan helsetjenestene og pårørende, sammen, kan forbedre demensomsorgen.
Metode: Utforskende, sekvensiell, blandet metode ble brukt, bestående av 23 dybdeintervjuer (delstudie 1), hvor resultatene ble brukt til å designe en spørreundersøkelse som ble sendt til en større gruppe pårørende (delstudie 2). En semistrukturert intervju-guide ble brukt i 23 intervjuer , på et utvalg bestående av maksimal variasjon av erfaringer, hvor pårørendes erfaringer med demensomsorgen ble utforsket. Fire stegs utforskende analyse, inspirert av hermeneutikk, fenomenologi og tematisk analyse ble gjennomført. Resultatene bidro til å identifisere variabler og generere hypoteser til spørreundersøkelsen som ble sendt ut til et større utvalg, bestående av 188 pårørende. Resultatene ble analysert med beskrivende statistikk og multippel lineær regresjon. Analysenes formål var å teste om helsekompetanse kunne predikere pårørendebyrde, helserelatert livskvalitet og tid brukt på uformell omsorg.
Resultater: Funnene indikerer at pårørende kan påpeke omsorgsbehov som ikke blir tilstrekkelig møtt av helsetjenestene. Pårørendes bidrag kan forebygge fysisk, emosjonell, økonomisk og relasjonell skade på omsorgsmottakeren. Mange pårørende er involvert i omsorgsutøvelsen, og to strategier for involvering ble identifisert: 1) være «navet i hjulet», og 2) holde hjulet i gang. Strategiene ble brukt ulikt og medførte ulike kostander og gevinster. Ulikhetene var delvis som følge av ulike personlige ressurser. Utvalget i spørreundersøkelsen hadde et høyt nivå av helsekompetanse og regresjonsanalyser viste at høyt nivå av helsekompetanse, som er ansett som en personlig ressurs, var assosiert med lavere pårørendebyrde, høyere helserelatert livskvalitet og mindre tid brukt på omsorgsoppgaver.
Konklusjon: Pårørende kan være verdifulle ressurser i demensomsorgen. De tilfører perspektiver på sikkerhet og kvalitet på omsorgen og kan bidra til bedre ressursutnyttelse. Et sterkt partnerskap mellom pårørende og helsetjenestene er nødvendig, men forutsetter en oppmerksomhet på utfordringer knyttet til interaksjon og ulikhet i perspektiver og ulike personlige ressurser hos ulike pårørende
Boundaries, teamwork dynamics and power: Conceptualising central aspects of interprofessionalism in health and social care
No full textOver the last three decades, increasing attention has been paid to how different professionals can work together to improve the quality and efficiency of health and social care services. As a result, achieving interprofessional collaboration, in its various guises, has become an almost universal ambition of health and social work practitioners, organisations, and policymakers. Set in the field of mental health and substance use care, this dissertation explores how health and social workers function as a team and how we can conceptualise the central aspects of interprofessional teamwork. In general, successful interprofessional teamwork occurs when each member has a role and performs it with great skill, while also understanding others’ roles and contributions. However, this type of collaboration can be challenging and demands a high degree of knowledge, flexibility, and creativity from those professionals involved. Especially, within the field of mental health and substance use care, patients often have complex conditions rooted in somatic health problems, mental illness, drug use, poor finances, and a lack of housing, among others. Hence, providing sufficient treatment and care for this group depends on health and social work professionals with different qualities and knowledge working together. Given this complexity, several studies analyse the elements, factors, and issues that affect interprofessional collaboration. Inspired by this literature, this dissertation is based on an ethnographic study of how professionals work together as a team. The data consist of 14 observation sessions and 18 in-depth interviews of health care and social work professionals working in three interprofessional teams in Norway. This material reveals that interprofessional teamwork centres on three aspects: professional boundaries and roles, inner teamwork dynamics, and power structures. As we will see, previous studies mostly concentrate on one of these aspects; in fact, the focus is generally on a single sub-aspect of each. In comparison, this dissertation attempts to look into all three aspects. This dissertation consists of three related research articles, each of which presents a theoretical model created from a synthesisation of concepts and perspectives found in the literature, and then examines the models’ empirical adequacy. By exploring the social relations and dynamics found in interprofessional teamwork, this dissertation provides a more comprehensive view of interprofessional complexity than previous studies. The first article discusses professional boundaries and roles as a central aspect of interprofessional teamwork. Much research points to three logics to understand such dynamics, namely: 1) assimilation, that is, how professionals tend to adapt the work and competence of others, 2) segregation, where professional roles are separated and boundaries defended, and 3) integration, which refers to working in a complementary fashion. However, no previous studies have analysed all three logics jointly. The term ‘logic’ refers to how a particular social world works. By compiling all three and investigating how, when, and why each one comes into play, this study emphasises the importance of including all three logics to leverage each one’s purpose and shows that they appear simultaneously in many situations of interprofessional teamwork. The second article examines inner teamwork dynamics and how the professionals in a team relate to each other which goes beyond boundary issues. In previous studies of interprofessional interaction, three modes have been found to be central: professional diversity, friction, and harmonisation. Again, no empirical studies discuss them jointly. By synthesising all three concepts into an ‘ideal-type model’, the article clarifies the functions and risks of each mode, as well as the dynamic between them. Furthermore, it argues for analysing all three modes jointly to better understand the process of productivity in interprofessional teamwork. For example, the article discusses how friction between diverse professional perspectives is needed to promote innovation, encourage new insights, and intensify discussions. However, elements of group harmonisation such as trust and mutual respect are also important as they help balance professional distinctions and tie professionals together. The last article explores the power structures inherent in interprofessional health and social care. Specifically, it explores the tension between the ideas of egalitarianism and hierarchy. Inspired by the potential difference between ‘what people say’ and ‘what people do’, the article builds a simple model of four positions: 1) egalitarianism articulated and realised, 2) egalitarianism articulated, hierarchy realised, 3) hierarchy articulated, egalitarianism realised, and 4) hierarchy articulated and realised. Based on these four positions, it analytically discusses how we can conceptualise power in interprofessional teamwork. Though the empirical findings do not support any of these positions separately, the results indicate that the professionals operate ‘across’ them. In other words, that interprofessional teamwork may operate within a context of both hierarchy and egalitarianism and that the professionals are aware of this tension.Med utgangspunkt i tjenesteområdet ‘psykisk helse og rus’, undersøker denne avhandlingen hvordan profesjonsutøvere med ulik helse- og sosialfaglig bakgrunn jobber sammen som et team, og hvordan vi kan konseptualisere sentrale aspekter ved interprofesjonelt teamarbeid. Generelt kan vi si at interprofesjonelt teamarbeid er vellykket når hvert enkelt teammedlem har en definert rolle og utfører den med stor presisjon, samtidig som de forstår og respekterer rollen og bidraget til de andre. Denne typen samarbeid kan være utfordrende, og krever høy grad av kunnskap og fleksibilitet fra de profesjonelle som er ansatt i tjenestene. Spesielt innenfor psykisk helse- og rusarbeid, har pasienter ofte sammensatte utfordringer med dårlig somatisk helse, psykiske lidelser, rusavhengighet, dårlig økonomi, mangel på egnet bolig etc. For å oppnå tilstrekkelige helse- og sosialtjenester for denne gruppen er man avhengig av at profesjonsutøvere med ulik kunnskap og kompetanse jobber sammen. Mye forskning på interprofesjonelt teamarbeid har satt søkelys på den sosiale dynamikken som oppstår mellom profesjonsutøvere som et viktig premiss for vellykket samarbeid. Inspirert av denne litteraturen, utforsker denne avhandlingen sosiale faktorer som kan ha påvirkning på interprofesjonell interaksjon. Avhandlingen er basert på en etnografisk studie. Datamaterialet består av 14 sesjoner med deltagende observasjon og 18 dybdeintervjuer med helse- og sosialfagarbeidere som jobbet i tre forskjellige interprofesjonelle team i Norge. Analysen av datamaterialet vister at interprofesjonelt teamarbeid i stor grad dreier seg om aspekter som profesjonelle grenser og roller, indre teamdynamikk og maktstrukturer. Dette er teamtikker som er nøye gjennomgått i forskningen. Likevel, sammenlignet med mye tidligere forskning som går i dybden med de individuelle aspektene, går denne avhandlingen ut i bredden ved å sammenstille ulike analytiske konsepter og perspektiver. Mer spesifikt består avhandlingen av tre forskningsartikler, som hver presenterer en analytisk modell laget ut fra en konseptuell syntetisering av begreper og perspektiver funnet i den eksisterende litteraturen, for deretter å diskutere modellenes relevans utfra det innsamlede empiriske materialet. I den første artikkelen diskuteres ulike logikker for profesjonelle grenser og roller. Begrepet ‘logikk’ referer til resonnementer om hvordan den sosiale verden fungerer. Ved å utforske litteraturen på feltet, argumenterer artikkelen for tre logikker som er synliggjort i tidligere studier. Disse tre logikkene er: 1) assimilering, det vil si å adoptere andre profesjoners arbeid; 2) segregering, altså, forsvare grenser og adskille ulike profesjonelle roller, og 3) integrering, et perspektiv på komplementaritet mellom profesjonelle roller, perspektiver og kompetanse. Selv om hver logikk er mye forsket på, finner vi ingen studier som diskuterer alle tre logikkene i forbindelse med hverandre. Ved å sammenstille alle tre logikkene, samt undersøke når, hvordan og hvorfor hver logikk kommer i spill, fremhever vi i artikkelen viktigheten av å inkludere alle tre. Ved å undersøke alle tre logikkene gir artikkelen et bredere og mer omfattende syn på interprofesjonelt teamarbeid. Avhandlingens andre artikkel retter fokus mot indre teamdynamikker og hvordan teammedlemmer med ulik profesjonsfaglig bakgrunn forholder seg til hverandre (på måter som går utover dynamikken i profesjonelle grenser). I tidligere studier har tre modi vist seg å være fremtredende: 1) diversitet, 2) friksjon og 3) harmonisering. Selv om de tre ofte er diskutert i forbindelse med interprofesjonelt teamarbeid, finnes ingen empiriske studier som undersøker de i kombinasjon. Ved å sammenfatte alle tre modi i en ‘ideal-type modell’, diskuterer jeg i artikkelen funksjonene og risikoene ved hver modus, samt betydningen av dynamikken mellom dem. I artikkelen argumenteres det for å undersøke alle tre modusene i kombinasjon for å bedre forstå den indre teamdynamikken. For eksempel peker studiets resultater på diversitet i profesjonell kompetanse og den friksjonen dette skaper som et viktig grunnlag for at interprofesjonelt teamarbeid skal nå sitt fulle potensial. Imidlertid, for at slik friksjon ikke skal ende i ødeleggende konflikt, er harmoniserende elementer som tillit og respekt mellom teammedlemmer viktig da dette bidrar til å balansere forholdet mellom mulige motstridene profesjonelle perspektiver. I avhandlingens tredje artikkel utforskes maktstrukturene som ligger i interprofesjonelt helseog sosialarbeid. Mye forskningslitteratur på feltet diskuterer hvordan interprofesjonelt teamarbeid, på den ene siden, har et potensiale til både å skape et skifte mot et mer egalitært samspill mellom profesjonsutøverne, men på den andre siden, bidrar til opprettholdelse av hierarkiske maktstrukturer. Med utgangspunkt i et mulig misforhold mellom ‘hva folk sier, og hva folk gjør’ formulerer vi i artikkelen en modell basert på spenningen mellom egalitære og hierarkiske teamidealer. Modellen består av fire posisjoner: 1) egalitarisme artikulert og realisert, 2) egalitarisme artikulert, hierarki realisert, 3) hierarki artikulert, egalitarisme realisert, og 4) hierarki artikulert og realisert. Selv om de empiriske funnene ikke støttet noen av disse posisjonene hver for seg, er modellen interessant da det viser hvordan de profesjonelle kan operere på tvers av dem. Artikkelen er nyskapende ved at den diskuterer hvordan interprofesjonelt teamarbeid kan fungere innenfor en kontekst av både hierarki og egalitarisme
Avhørsmetodisk kvalitet i avhør av førskolebarn: Funn fra Barneavhørsstudien
No full textVold og overgrep mot barn er et omfattende og alvorlig samfunnsproblem. Avhør av barn som en sentral del av politiets etterforskning i slike saker har fått økt oppmerksomhet de siste årene. I møte med utsatte barn i avhør, hviler det et overordnet ansvar for å tilrettelegge for å gi barn de beste forutsetninger for å formidle sine erfaringer på en fri og upåvirket måte, med det formål å komme frem til sannheten om de forhold etterforskningen gjelder. Sentralt i denne prosessen er avhør av høy avhørsmetodisk kvalitet som innhenter nøyaktig og pålitelig informasjon på en adekvat og effektiv måte, og som ivaretar menneskerettigheter og rettssikkerhetsmessige prinsipper.
Riksadvokaten har spesifikt fremhevet ulike kvalitetsindikatorer i etterforskningsfeltet, herunder kompetanse, praksis, trening og evaluering, for å sikre målrettet og effektiv straffesaksbehandling i politiets etterforskningsarbeid. Saker som involverer sårbare fornærmede må behandles med særlig grundighet og prioritet. Betydningen av særskilte utfordringer i saker hvor barn er sentrale vitner, fordrer kontinuerlig oppmerksomhet mot kvaliteten på etterforskningen og avhørsmetodisk kvalitet for å ivareta både barnas og siktedes rettssikkerhet (Riksadvokaten, Rundskriv 1/2019).
Å tilrettelegge for at barn med ulike utviklingsmessige forutsetninger og erfaringsgrunnlag kan gi pålitelig informasjon i avhør er imidlertid en spesialistoppgave som forutsetter et bredt kunnskapsgrunnlag, spesialisert opplæring og ferdighetstrening over tid.
Denne rapporten presenterer funn fra Barneavhørsstudien, hvor det overordnede målet har vært å kartlegge avhørsmetodisk kvalitet i et nasjonalt utvalg av sekvensielle avhør av særlige sårbare personer, med utgangspunkt i internasjonalt anerkjente kvalitetsindikatorer og beste praksis. Rapporten gir et forskningsbasert kunnskapsgrunnlag som viser tendenser i nasjonal avhørspraksis på tvers av alle politidistrikter i Norge. Gjennom anbefalinger for ulike forbedringsområder og tiltak basert på forskningsfunn, er målet å bidra til større fokus på en forskningsbasert tilnærming i avhør av særlig sårbare, som kan bidra til økt støtte til politietterforskere som skal gjennomføre dette viktige og ressurskrevende arbeidet
The Indirect Costs of Caring for a Child with a Disability
No full textCaring for a child with a disability can be both challenging and enriching. The ground reality is that most families are facing challenges in balancing paid work and family responsibilities. This raised an ongoing question about society’s inadequate response in providing the necessary support to address extra caregiving demands. Empirical evidence has shown both direct and indirect costs associated with caring for a child with a disability. Both costs are linked with the additional caregiving duties that the parents are facing. There is a lack of detailed insights into the long-term employment and health consequences of raising a child with a disability and the associated mechanisms. There has also been little longitudinal research trying to understand how raising a child with a disability affects parental employment and health over time. Considering these limitations, this doctoral thesis aims to enhance the understanding of the indirect costs of caring for a child with a disability. More specifically, using a large national registry in Norway it asks an overarching question: To what extent does child disability impact parental employment and health over time? The dissertation consists of three articles. They all utilized a national registry from Statistics Norway, specifically the National Education Data base, the Central Population Register and the Event History Database. Article 1 examined the long-term impact of caring for a child with a disability on parental labour market participation, working hours and labour earnings. The sample included all children who were born between 2004 and 2011, and their respective mothers and fathers (n = 2,955,735). The results showed how raising a child with a disability has a negative effect on parents’ employment participation, working hours and labour earnings. The observed negative employment consequences were more pronounced among mothers than fathers, and among parents caring for children with more severe disability. Moreover, the adverse employment consequences were more apparent for those caring for a school aged child. Caring for children with more severe disabilities reduced fathers’ labour income but had little impact on their working hours or labour market participation. Article 2 investigated the relationship between mechanical and psychosocial job exposures and sickness absence among mothers caring for children with and without disabilities. The sample included children born between 2005-2013 (n=147,507), and their respective mothers. The findings show that, even after accounting for job exposures and other possible confounding factors, mothers of children with disabilities experienced higher sick absence days than other mothers. The interaction analyses suggest that mechanical and psychosocial occupational exposures do not have differential impact on differences in the number of sick absence days between mothers in two groups. The third article investigated differences in return to work at 2 years post-birth between mothers of children with and without disabilities, and the associated mechanisms. The sample was limited to children who were born between 2007-2013 (n= 107,298), and their respective mothers. The analyses show that mothers of children with disability were less likely to return to work following childbirth compared to those without. The findings show a stable difference in returning to work between the two group of mothers, even after adjusting for sociodemographic and job-related characteristics. The factors having the strongest impact on mothers’ return to work were psychosocial job exposures and highest completed education. Mechanical job exposures, immigrant background, and family structure had a moderate association with mothers’ return to work. Mothers age at birth, and number of younger siblings had weaker impact on mothers’ return to work. The interaction analyses showed that educational level, divorce status and mechanical job exposures had differential impact on return to work between mothers with and without a child with a disability. Overall, the findings provide suggestive evidence that the observed substantial and stable difference in employment and health outcomes between parents of children with and without disabilities can be related to the extraordinary caregiving responsibilities. More specifically, mothers of children with disabilities experience a more pronounced child penalty even in countries like Norway, where welfare support for this group of mothers is relatively robust and extensive compared with other countries. The results draw attention to the need for more support for mothers of children with disabilities to achieve a better work–life balance.Å ta vare på og ha omsorgen for et barn med en funksjonsnedsettelse kan være både utfordrende og berikende. De fleste slike familier møter utfordringer med å balansere yrkesaktivitet og familieansvar. Dette reiser spørsmålet om samfunnet klarer å tilby tilstrekkelig støtte for å møte familienes ekstra omsorgskrav. Empiriske studier har vist både direkte og indirekte kostnader forbundet med det å ha omsorg for et barn med en funksjonsnedsettelse. Begge typer kostnader er knyttet til de ekstra omsorgspliktene som foreldrene står overfor. Det mangler kunnskap om konsekvensene for arbeidsdeltakelse og helse av å ha et barn med en funksjonsnedsettelse, samt hvilke mekanismer som ligger bak slike konsekvenser. Det har også vært lite longitudinell forskning for å forstå hvordan det å ha omsorg for et barn med en funksjonsnedsettelse påvirker foreldrenes arbeid og helse over lengre tid. I lys av disse begrensningene, sikter denne doktorgradsavhandlingen mot å bidra til mer kunnskap om de indirekte kostnadene ved å ha omsorg for et barn med en funksjonsnedsettelse. Mer spesifikt, med bruk av norske registerdata, stiller denne avhandlingen følgende overordnete spørsmål: I hvilken grad påvirker barnets funksjonshemming foreldrenes arbeid og helse over tid? Avhandlingen består av tre artikler. De analyserer landsomfattende registerdata forvaltet av Statistisk sentralbyrå, særlig Nasjonal utdanningsdatabase, Det sentrale folkeregisteret og FDTrygd. Artikkel 1 undersøkte den langsiktige effekten av å ha omsorg for et barn med en funksjonsnedsettelse på foreldrenes situasjon på arbeidsmarkedet. Utvalget inkluderte alle barn som ble født fra 2004 til 2011 samt deres respektive mødre og fedre (samlet n = 2.955.735). Resultatene viste hvordan det å ha et barn med en funksjonsnedsettelse har negativ effekt på foreldrenes arbeidsdeltakelse, arbeidstimer og arbeidsinntekt. De observerte negative konsekvensene var mer uttalt blant mødre enn fedre, og blant foreldre med omsorg for barn med mer alvorlige funksjonsnedsettelser. Videre var de negative konsekvensene mer markante for de som har omsorg for barn i skolealder. Det å ha omsorg for et barn med mer alvorlige funksjonsnedsettelser reduserte fedrenes arbeidsinntekt noe, men hadde liten innvirkning på antall arbeidstimer eller deltakelsen i arbeidsmarkedet. Artikkel 2 undersøkte forholdet mellom mekaniske og psykososiale jobbeksponeringer og sykefravær blant mødre med barn med og uten funksjonsnedsettelser. Utvalget var begrenset til barn født mellom 2005-2013 (n = 147.507), og deres respektive mødre. Etter å ha tatt hensyn til jobbeksponeringer og andre mulige bakenforliggende faktorer, viste funnene at mødre med barn med funksjonsnedsettelser hadde flere sykefraværsdager enn andre mødre. Interaksjonsanalysene tyder på at mekaniske og psykososiale yrkeseksponeringer hadde noenlunde samme effekt på forskjellene i antall sykefraværsdager mellom de to gruppene av mødre. Den tredje artikkelen undersøkte forskjeller i tilbakevending til arbeid to år etter fødselen mellom mødre til barn med og uten funksjonsnedsettelser, samt de mekanismene som lå bak disse forskjellene. Utvalget inkluderte barn som ble født mellom 2007-2013 (n = 107.298), og deres respektive mødre. Analysene viste at mødre til barn med funksjonsnedsettelser hadde lavere sannsynlighet for å komme tilbake til arbeid etter fødselen, sammenlignet med andre mødre. Funnene viser en stabil forskjell mellom de to gruppene av mødre, selv etter justering for sosiodemografiske og jobbrelaterte variabler. Faktorene som hadde sterkest innvirkning på mødres tilbakevending til arbeid var psykososiale jobbeksponeringer og utdanningsnivå. Mekaniske jobbeksponeringer, innvandrerbakgrunn og familiestruktur hadde en moderat assosiasjon med mødres tilbakevending til arbeid. Mødrenes alder ved fødsel og antallet yngre barn hadde svakere innvirkning på mødres tilbakevending til arbeid. Interaksjonsanalysene viste at utdannelsesnivå, skilsmisser og mekaniske jobbeksponeringer hadde ulik betydning på tilbakevending til arbeid mellom mødre med og uten et barn med en funksjonsnedsettelse. Overordnet sett peker resultatene i avhandlingen mot at de observerte, betydelige og stabile forskjellene i sysselsetting og helseutfall mellom foreldre til barn med og uten funksjonsnedsettelser kan være relatert til de ekstraordinære omsorgsoppgavene knyttet til barns funksjonsnedsettelser. Det er spesielt mødrene som opplever slike negative virkninger, og dette forekommer selv i et land som Norge der velferdsstatens støtteordninger for denne gruppen av mødre er relativt robuste og omfattende, sammenlignet med andre land. Resultatene understreker at det er behov for mer støtte til mødre til barn med funksjonsnedsettelser, for å oppnå en bedre balanse mellom arbeids- og familieliv for denne gruppen av mødre
Ny viten – ny praksis: Implementering av resultater fra forskningsprosjektet DEMOCIT i grunnskolelærerutdanning og praksis
No full textOsloMet Skriftserie 2024 nr 2 av Anders G. Kjøstvedt, Eva Kosberg, Grete Vandvik, Ingrid Aspelund, Kristin Flacké og Inga Riseth.
ISSN 2535-6992 (online)ISBN 978-82-8364-569-9 (online
A study of Parkinson´s disease and multiple sclerosis omics data to identify molecular disease mechanisms
No full textParkinson´s disease (PD) and multiple sclerosis (MS) are two of the most common complex neurological disorders affecting millions of people worldwide. PD is characterized by the loss of dopaminergic neurons in the midbrain and by the presence of protein aggregates, called Lewy bodies, in many regions of the brain. These pathological hallmarks ultimately cause characteristic motor symptoms and, in later stages of the disease, also cognitive impairment. MS is an autoimmune disease characterized by chronic inflammation and demyelination in the central nervous system that lead to both cognitive and physical deficits. Therefore, both PD and MS present with debilitating symptoms that negatively affect patients´ life. Currently, there is no cure for these diseases, only symptomatic treatment, for PD, and disease modifying therapies, for MS are available. This is due to the still poor understanding of the molecular mechanisms causing these diseases. In the last years, the development of novel technologies has enabled whole genome studies and the identification of several genetic variants associated with increased risk of developing complex diseases such as PD or MS. However, the biological mechanisms behind these associations remain to be elucidated. A central goal of this thesis has been to perform advanced analyses of omics data, i.e RNA-sequencing and quantitative proteomics, for the identification of biological processes implicated in PD and MS that could ultimately be used as targets for the development of novel disease-modifying therapies. By comparing the brain transcriptome of PD patients and neuropathologically healthy donors, we found that gene expression and many related biological processes are highly disease-stage specific, whereas ATP-metabolic processes are involved at all disease stages. Additionally, we linked the expression of MAP4K4 and PHYHIP to genetic and epigenetic factors previously associated with increased risk of PD. Further, we showed that brain gene expression and age-related gene expression can be influenced in a sex-specific manner by both known PD variants and newly identified loci manifesting pleiotropy between PD and sex-specific traits. By doing so, we demonstrated that there is a genetic component to the sex difference observed in PD prevalence. Next, by investigating the proteome of unstimulated and stimulated CD4+ T cells of MS patients and healthy controls, we showed dysregulation in T cell activation in MS samples and identified the Nur77 signaling pathway as potential target for future studies. Collectively, the work presented in this thesis comprises a wide range of analytical methods that permitted the identification of genes, proteins and biological processes involved in PD and MS, but the same analyses methods could be used to study other complex diseases. Furthermore, our studies have identified several genes and biological pathways that could be prioritized in future functional studies enabling a deeper understanding of the molecular mechanisms causing PD and MS and ultimately leading to improved therapeutic options for the patients.Parkinsons sykdom og multippel sklerose er to av de vanligste komplekse nevrologiske sykdommene. Parkinsons sykdom er preget av tap av dopaminproduserende hjerneceller i midthjernen og av tilstedeværelsen av proteinaggregater, såkalte Lewy-legemer, i mange hjerneregioner. Disse patologiske kjennetegnene forårsaker til slutt motoriske symptomer og, i senere stadier av sykdommen, også kognitiv svikt. Multippel sklerose er en autoimmun sykdom, karakterisert ved kronisk betennelse i sentralnervesystemet. Dette resulterer i demyelinisering av nervefibre som fører til både kognitive og fysiske utfordringer for pasientene. Foreløpig finnes ingen behandling som kan kurere disse sykdommene. I dag finnes det kun sykdomsmodifiserende medikamenter, såkalte bremsemedisiner, for multippel sklerose, mens ved Parkinsons sykdom finnes utelukkende symptombehandling. Mangel på gode medisiner skyldes at vi ikke forstår de molekylære mekanismene som forårsaker disse sykdommene fullt ut. I de siste årene har utviklingen av nye teknologier muliggjort helgenom-studier og identifisering av et stort antall genetiske varianter som er assosiert med økt risiko for å utvikle komplekse sykdommer som Parkinsons sykdom og multippel sklerose. Det gjenstår imidlertid å forstå den biologiske betydningen av disse genetiske funnene. Hovedmålet med denne oppgaven har vært å benytte avanserte metoder for analyser av «omics» data (RNA sekvensering og kvantitativ proteomikk) for å bedre forståelsen av sykdomsprosesser i Parkinsons sykdom og multippel sklerose. Gener og biologiske reaksjonsveier som er identifisert i disse studiene kan i fremtiden være angrepspunkter for utvikling av nye sykdomsmodifiserende terapier. Vi har sammenliknet transkriptomet i hjernevev til Parkinsons sykdom pasienter med transkriptomet i hjernevev fra nevropatologisk friske givere. Vi har funnet en rekke biologiske prosesser som var sykdomsstadier spesifikke, mens ATP-avhengige metabolske prosesser ser ut til å være involvert i alle sykdomsstadier i Parkinsons sykdom. I tillegg har vi funnet at genuttrykket av MAP4K4 og PHYHIP er koblet til genetiske og epigenetiske faktorer som tidligere var vist å være assosiert med Parkinsons sykdom. Det er velkjent at Parkinsons sykdom er vanligere hos menn enn kvinner. Vi har gjennomført avanserte genetiske analyser av risiko for Parkinsons sykdom og kjønnsspesifikke egenskaper. Vi har med disse analysene vist at det er en genetisk komponent til kjønnsforskjellen som er observert i forekomsten av Parkinsons sykdom. I multippel sklerose pasienter undersøkte vi proteomet til ustimulerte og stimulerte CD4+ T-celler fra blod og sammenliknet med celler fra friske kontroller. Det var en anrikning av proteiner kodet for av mottakelighetsgener for multippel sklerose blant proteiner som endret ekspresjon ved T celleaktivering, og vi fant at Nur77-signalveien var deregulert i prøver fra multippel sklerose pasienter. Dette arbeidet omfatter et bredt spekter av analytiske metoder som resulterte i identifisering av gener, proteiner og biologiske prosesser som er involvert sykdomsprosessene ved Parkinsons sykdom og multippel sklerose. Tilsvarende analysemetode kan brukes til studier av andre komplekse sykdommer. I vår studie har vi identifisert gener og biologiske reaksjonsveier som bør prioriteres i fremtidige funksjonelle studier. På den måten kan man bedre forståelsen av de bakenforliggende molekylære sykdomsmekanismene ved Parkinsons sykdom og multippel sklerose, og dette kan være et utgangspunkt for å identifisere nye terapeutiske angrepspunkt
Mental disorders among young migrant and non-migrant women in Norway: Risk factors for and consequences of mental disorders across the life course
No full textBackground: An increasing number of individuals live with a mental disorder, yet not everyone has the same risk of developing one. Studies indicate that young women as well as migrants may be at particular risk. Thus, being a young woman and a migrant may result in a double burden. Despite this, knowledge of the differences in risk factors for, and consequences of, mental disorders between women with and without migrant background is limited.
Aim: This thesis aims to shed light on whether potential risk factors such as persistent low parental income (PLI) and early marriage are associated with mental disorders. Additionally, the thesis examines whether mental disorders are associated with uppersecondary school completion and income. Uniquely, in this thesis, I focus on whether these associations vary between women with and without migrant background.
Materials and methods: This thesis builds on data extracted from five national registries. Outpatient mental healthcare (OPMH) service use is applied as a proxy for mental disorder. Data were analysed by use of descriptive statistics and various regression analyses, depending on the research question of interest. Differences in the associations of interest between migrant and non-migrant women were analysed by inclusion of an interaction term between the exposure variable and migrant background. Four independent studies, focusing on different stages of the life course, constitute the foundation of this thesis.
Results: The findings indicated that PLI is a risk factor for mental disorder for young nonmigrants, but it does not appear to be a risk factor for young migrants. Furthermore, although early marriage may increase the odds of mental disorder compared to on-time marriage, the differences are attributed to poorer educational attainment among those who marry early rather than the timing of marriage. No differences between migrant and non-migrant women were found, thus, migrant background plays a limited role in the association between marital timing and mental disorder. Further, mental disorders were found to be associated with lower probability of upper-secondary school completion and loss of income regardless of migrant background. However, some groups such as majority and descendant women are more adversely affected by mental disorder in terms of both school completion and income loss, while women from Eastern Europe appear less affected.
Conclusions: Mental disorders, defined by OPMH service use, can negatively influence young women\u27s lives, regardless of their migrant background. However, there are significant differences between young non-migrants and some groups of migrants. These findings could indicate that some migrant groups may be more resilient both in terms of exposure to potential risk factors for, but also to the negative consequences of, mental disorders. Yet, based on existing knowledge regarding the barriers to care faced by migrants, the results could alternatively indicate that the application of OPMH service use is a poorer proxy of mental disorder for migrants than for non-migrants. Future research should therefore aim to investigate the mechanisms behind the rather weak association between PLI and mental disorder, or less adverse consequences of mental disorders among some migrant groups. Further, it is important to prevent mental disorders during vulnerable life stages to hinder the negative consequences on the accumulation of socioeconomic resources. When already affected by mental disorders, young women should be supported to stay in and complete their education and enter or remain in the workforce. This is important as disruption of education or loss of income may influence future dependency on social welfare services and other health outcomes, as well as contribute to maintaining or even increasing inequality in the society.Bakgrunn: Et økende antall individer lever med en psykisk lidelse. Risikoen for å utvikle en psykisk lidelse er likevel ikke lik for alle, og studier viser at unge kvinner og innvandrere kan være spesielt utsatt. Dermed kan det å være en ung kvinne og samtidig være innvandrer utgjøre en dobbel byrde. Det finnes imidlertid begrenset kunnskap om hvorvidt risikofaktorer for, og konsekvenser av, psykiske lidelser påvirker kvinner med og uten innvandrerbakgrunn ulikt.
Formål: Denne avhandlingen har som formål å utforske sammenhengen mellom potensielle risikofaktorer som vedvarende lav foreldreinntekt (VLI) i barndom eller tidlig ekteskap og psykiske lidelser. I tillegg undersøker avhandlingen om det finnes en sammenheng mellom psykiske lidelser og akkumulering av sosioøkonomiske ressurser som fullføring av videregående skole og inntekt. Et spesielt fokus rettes mot hvorvidt disse sammenhengene varierer mellom kvinner med og uten innvandrerbakgrunn.
Data og metoder: Avhandlingen bygger på data hentet fra fem nasjonale registre. Individets bruk av distriktspsykiatriske senter (DPS) brukes som et mål på om vedkommende har en psykisk lidelse. Data ble analysert ved bruk av deskriptiv statistikk og ulike regresjonsanalyser, avhengig av forskningsspørsmålet av interesse. Interaksjonsledd mellom innvandrerbakgrunn og eksponeringsfaktor ble inkludert for å undersøke forskjeller i assosiasjoner mellom kvinner med og uten innvandrerbakgrunn. Fire uavhengige studier, med fokus på ulike stadier i livsløpet, utgjør grunnlaget for denne avhandlingen.
Resultater: Resultatene indikerte at VLI er en risikofaktor for psykiske lidelser blant unge uten innvandrerbakgrunn, men ikke for unge innvandrere. Resultatene viser videre at tidlig ekteskap er assosiert med høyere odds for psykiske lidelser, sett opp mot de som gifter seg senere. Likevel synes de observerte forskjellene i psykiske lidelser å tilskrives lavere utdanning blant de som gifter seg tidlig heller enn tidspunkt for ekteskapet. Det ble ikke funnet signifikante forskjeller mellom kvinner med og uten innvandrerbakgrunn, derfor ser det ut til at innvandrerbakgrunn spiller en begrenset rolle i assosiasjonen mellom tidspunktet for ekteskapsinngåelse og psykiske lidelser. Psykiske lidelser ble videre funnet å være assosiert med lavere odds for å fullføre videregående skole, samt tap av inntekt, uavhengig av innvandrerbakgrunn. Noen grupper, som majoritetskvinner og etterkommere av innvandrere, ser imidlertid ut til å være mer berørt av psykiske lidelser både når det gjelder utdanningsoppnåelse og inntektstap, mens kvinner fra Øst-Europa fremstår som mindre berørt.
Konklusjon: Psykiske lidelser, definert gjennom bruk av DPS, kan negativt påvirke unge kvinners liv, uavhengig av deres innvandrerbakgrunn. Det er imidlertid betydelige forskjeller mellom unge ikke-innvandrere og enkelte grupper innvandrere. Funn i denne avhandlingen tyder på at noen innvandrergrupper kan være mer motstandsdyktige både med tanke på mulige risikofaktorer for, og negative konsekvenser av, psykiske lidelser. Basert på den eksisterende kunnskapen om barrierer for helsetjenestebruk som innvandrere står overfor, kan resultatene alternativt indikere at bruk av DPS er et dårligere mål for psykiske lidelser for innvandrere enn for ikke-innvandrere. Fremtidig forskning bør derfor ha som mål å undersøke mekanismer bak den svakere assosiasjonen mellom VLI og psykiske lidelser eller mindre negative konsekvenser av psykiske lidelser blant enkelte innvandrergrupper. Videre kan forebygging av psykiske lidelser i sårbare livsfaser bidra til å forhindre negative sosioøkonomiske utfall som kan forplante seg senere i livet. Unge kvinner som allerede er rammet av psykiske lidelser bør støttes slik at de forblir i og fullfører utdanning, samt at de kan bli en del av eller forbli i arbeidsmarkedet. Dette er av stor betydning ettersom frafall fra utdanning eller tap av inntekt kan påvirke fremtidig avhengighet av sosiale velferdstjenester, andre helseutfall, samt bidra til å opprettholde eller til og med øke ulikhet i samfunnet
Exploring persistent postsurgical pain from the patient’s perspective 5 years after total knee arthroplasty: A mixed-methods study
No full textBackground: Osteoarthritis (OA) of the knee is a common ailment and is estimated to affect 240 million people globally, with 10% of men and 18% of women over 60 years having symptomatic knee OA. The main symptom of OA is pain, stiffness, and reduced function of the joint. Total knee arthroplasty (TKA) remains the treatment of choice in moderate to severe knee OA, when non-surgical treatments are no longer effective in alleviating symptoms. Unfortunately, approximately 20% of patients operated with primary TKA experience pain 12 months after surgery, with 15-19% reporting severe pain. With an anticipated increase in TKA procedures over the next decade, the number of patients living with persistent postsurgical pain (PPP) one year after surgery becomes substantial. Little is known about these patients’ outcomes and lives with PPP 5 or more years after TKA. Hence, this PhD project includes the patient’s perspective, exploring PPP over the first 5-7 years post-TKA.
Aim: The overall aim of this PhD thesis was to explore experiences of PPP in patients 5-7 years after TKA.
Methods: This thesis had a hybrid mixed-methods (MM) design, employing features from two independent parallel strands (one quantitative and one qualitative), as well as one explanatory sequential strand. The data was obtained from questionnaires and qualitative interviews with patients who underwent primary TKA for OA in a high-volume surgical clinic in Oslo. The MM design allowed for different perspectives and voices to explore the complex phenomenon of PPP within three sub-studies, and the findings were combined and presented in a joint display.
Study 1: Quantitative strand (n=136). A prospective longitudinal observational study design was employed to examine the associations between preoperative factors and moderate-tosevere pain and pain-related functional impairment 5 years after TKA. Socio Now Pop was employed to assess patients’ sociodemographic characteristics at baseline. Patient-reported outcome measures assessed at 5 years included the Brief Pain Inventory (BPI) and the Hospital Anxiety and Depression Scale. To assess associations between selected preoperative factors and moderate-to-severe pain or pain-related functional impairment at 5 years, statistically significant factors from univariate regressions were entered into a multiple logistic regression model.
Study 2: Qualitative strand (n=23). An explorative-descriptive qualitative design was employed to explore earlier experiences of pain and stress in patients with PPP at 12-months. Semi-structured interviews were conducted at 5-7 years, transcribed verbatim and analyzed through qualitative content analysis.
Study 3: Mixed-methods strand (qualitative=23, quantitative n=19). A sequential, explanatory design was employed to explore patients’ experiences of living with persistent pain 5-7 years after primary TKA. The BPI questionnaire was filled out at three timepoints. Semi-structured interviews were conducted at one timepoint. The quantitative analysis included descriptive and non-parametric statistics to compare the demographics of included and excluded patients. In addition, two multivariate mixed models for repeated measures were employed to estimate within‐patient and between‐patient differences, as well as to assess the effect of time on pain with walking, daily activity, and average pain. Interviews were analyzed through qualitative content analysis. The findings were integrated and presented in a joint display.
Results: Study 1 showed that severe preoperative pain, more preoperative painful sites, and more preoperative anxiety are associated with moderate-to-severe pain 5 years after surgery. More preoperative anxiety was also associated with pain-related functional impairment. Male sex was associated with less pain-related functional impairment; more severe OA was associated with less pain 5 years after TKA surgery. Study 2 identified two main themes: 1) Painful years – the burden of living with long lasting pain and 2) The burden of living with psychological distress. The participants told stories of severe long lasting knee pain and pain in other locations preoperatively. Moreover, the women had additional painful conditions that the men did not have. Participants’ stories included stressful experiences such as anxiety, grief, and loss, which impacted their lives over time. Study 3 identified three main themes: 1) persistent limitations after TKA, 2) regaining wellness over time, and 3) complexity in physical challenges. Limitations included PPP with certain movements and after physical activities. Other painful conditions and ailments may have hampered the knee rehabilitation process. Noteworthy, those with PPP at 12 months, experienced an overall decrease in pain 5-7 years after surgery, and no-one regretted their TKA at the time of the interview, 5-7 years after surgery.
Conclusion: The study provides insight into non-improving TKA patients as individuals and suggests ways of identifying patients who are at risk for developing PPP after TKA. These are patients who may benefit from personalized care and perioperative pain management. Health personnel who interact with patients preoperatively may use the findings from the current study to inform and guide patients on strategies for coping with pain, comorbidity, and function in the time leading up to surgery. Furthermore, health personnel may support and guide those with delayed improvements in pain toward more realistic expectations for recovery and rehabilitation.Bakgrunn: Artrose i kneet anslås å ramme 240 millioner mennesker globalt. Man regner med at totalt 9,6 % av menn og 18 % av kvinner over 60 år i verden, har symptomatisk kne-artrose. Symptomene på artrose er smerte, stivhet og nedsatt leddfunksjon. Når annen ikke-kirurgisk behandling er forsøkt uten symptomlindring, er total kneprotese (TKP) den foretrukne behandlingen ved moderat til alvorlig artrose. Dessverre opplever omtrent 20 % av pasientene vedvarende postoperative smerter 12 måneder etter primær TKP, 15-19 % av disse rapporterer om sterke smerter. Med en forventet vekst i TKP-kirurgi i løpet av det neste årene, blir antallet pasienter med vedvarende postoperative smerter ett år etter TKP betydelig. Det er lite kunnskap om disse pasientenes erfaringer med smerter 5 år etter TKP. Derfor inkluderer dette PhD prosjektet, pasienters erfaringer når vedvarende postoperative smerter utforskes i ett 5 års perspektiv.
Hensikt: Denne studiens overordnede hensikt var å bidra til økt kunnskap om vedvarende postoperative smerter hos pasienter 5-7 år etter primær TKP for artrose.
Metode: Avhandlingen har et hybrid mixed-methods (MM) design hvor to parallelle grener (en kvantitativ og en kvalitativ) og en MM gren kombineres. Dataene stammer fra spørreskjemaer og kvalitative intervjuer. De inkluderte pasientene gjennomgikk primær TKP for artrose i en høy-volums kirurgisk klinikk i Oslo. MM-designet tillater å belyse ulike perspektiver for kompleksiteten ved vedvarende postoperative smerter. Funnene integreres og presenteres i en felles sammenfatning: et «joint display».
Studie 1: kvantitativ gren (n=136). Et prospektivt longitudinelt observasjonsdesign ble anvendt for å undersøke assosiasjonene mellom preoperative faktorer, og smerte og smerterelatert funksjonsnedsettelse 5 år etter TKA. Socio Now Pop ble anvendt preoperativt for å samle demografiske data og data om komorbiditet. Pasientrapporterte utfallsmål inkludert i denne studien; The Brief Pain Inventory, og Hospital Anxiety and Depression Scale. For å teste og identifisere sammenhengen mellom utvalgte preoperative faktorer og smerte eller smerterelatert funksjonsnedsettelse 5 år etter TKP, ble statistisk signifikante faktorer fra univariate regresjoner inkludert i en multippel logistisk regresjonsmodell.
Studie 2: kvalitativ gren (n=23). Et eksplorativt-beskrivende kvalitativt design ble anvendt for å utforske tidligere erfaringer med smerte og psykisk stress hos pasienter med vedvarende postoperative smerter etter TKP. Individuelle semistrukturerte intervjuer ble gjennomført. Intervjuene ble analysert med kvalitativ innholdsanalyse.
Studie 3: MM-gren (n=23 kvalitative/19 kvantitative). Et mixed-methods-design ble anvendt, for å utforske pasientenes erfaringer med å leve med vedvarende smerte 5-7 år etter primær TKP. Deltakerne fylte ut Brief Pain Inventory spørreskjemaet på tre tidspunkter; preoperativt, 12 måneder- og 5 år etter operasjonen. Individuelle semistrukturerte intervjuer ble gjennomført én gang. Deskriptive statistiske analyser og ikke-parametriske analyser ble gjennomført for å sammenligne inkluderte pasienter med de ikke-inkluderte. I tillegg ble det utført to multivariate «mixed-models» for gjentatte målinger, for å estimere innenfor- og mellom-pasient variasjoner i tillegg til å vurdere effekten av tid på smerte-utfallet. De kvalitative dataene ble analysert med kvalitativ innholdsanalyse. Funnene ble integrert og presentert i en «joint display».
Resultater: Studie 1 viste at sterke preoperative smerter, flere smertefulle steder og engstelse var assosiert med moderate til sterke smerter 5 år etter operasjonen, Engstelse var i tillegg assosiert med smerterelatert funksjonsnedsettelse. Å være mann var assosiert med mindre smerterelatert funksjonsnedsettelse. Mer alvorlig artrose var forbundet med mindre smerter 5 år etter TKA-operasjon. Studie 2 identifiserte to hovedtemaer: 1) Smertefulle år – byrden av å leve med langvarig smerter og 2) Byrden av å leve med psykiske plager over tid. Deltakerne fortalte om alvorlige og langvarige knesmerter i tillegg til langvarige preoperative smerter andre steder i kroppen. De kvinnelige deltakerne hadde i tillegg smertefulle tilstander som mennene ikke hadde. Deltakerne fremhevet historier med engstelse, sorg og tap i nære relasjoner som viktige i sine erfaringer før kneoperasjonen. Mange opplevde en dobbel belastning av smerte og psykisk stress som preget livet i lang tid før kneoperasjonen. Studie 3 identifiserte tre hovedtemaer: 1) Vedvarende smerter ved daglige aktiviteter 2) En gjenvunnet følelse av velvære med forbedret livskvalitet og mindre smerte og 3) Kompleksitet i fysiske utfordringer. Noen deltakere erfarte fortsatt kortvarige smerter ved spesifikke bevegelser. Alle ga uttrykk for mindre smertepåvirkning i hverdagen på intervjutidspunktet. Andre smertefulle tilstander og plager opplevdes som hemmende i rehabiliteringsprosessen etter TKP. Ingen angret på TKP-operasjonen 5-7 år etter.
Konklusjon: Denne studien gir et innblikk i opplevelser knyttet til vedvarende postoperative smerter 5-7 år etter kneprotesekirurgi. Funnene identifiserer faktorer som kan avdekke sårbare pasienter for vedvarende smerter før operasjonen. Helsepersonell som samhandler med pasienter før operasjonen, kan bruke funnene fra denne studien til å informere og veilede pasienter om strategier for håndtering av smerte, aktivitet og andre ikke-kne-relaterte smertefulle symptomer i tiden før operasjonen. Videre kan det virke som pasienter som opplever forsinket rehabilitering kan dra nytte av personlig tilpasset støtte og veiledning lengre tid etter operasjonen for håndtering av smerter og fysisk aktivitet og for å justere forventninger til bedring og rehabilitering
Virtual reality and autism: Process preparations enabling future research and intervention practices
No full textBackground: The overall aim of this study is to examine key parts that need to be considered when planning and conducting research using virtual reality (VR) for autistic individuals. VR is a technology that simulates realistic environments and experiences that also can be tailored to meet specific needs. VR has the possibility to mimic real-life situations integrated in a controlled, predictable, safe, and supportive space. Moreover, VR can enhance engagement and motivation for autistic individuals, and offers customizable opportunities to develop and practice essential skills. The integration of virtual reality (VR) represents an exciting frontier in autism research and intervention practices. However, the complexity represented by such research and that the evidence of the effectiveness of VR-interventions is still scarce. It is therefore a need to carefully examine auxiliary assumptions that can affect the outcomes. In this thesis, I present four studies aimed at enabling researchers and conducting process preparations for future scientific endeavors.
Objectives: The objective of this thesis is to investigate elements that are important to enable future research on autism and VR. This objective will be reached by (1) providing knowledge about the overall acceptability towards VR by autistic individuals, (2) addressing research gaps on autism, VR, and social skills, (3) evaluate whether available software create valid emotion expressions in avatars, and (4) investigating factors important for implementation of VR in schools.
Methods: The four papers presented in this doctoral thesis utilized different methods. The first study is a review of the available peer-reviewed literature on autism and VR. We qualitatively analyzed the reporting of acceptability from autistic participants. We categorized the findings as positive, negative, or inconclusive. Inconclusive meaning variations within the sample in a study. The second study is a systematic scoping review providing an extensive overview of the literature reporting on social skills interventions, involving autistic participants, in VR. We analyzed the studies and identified several research gaps. The third study is a web-based pilot-survey where we quantitatively evaluate emotions expressed by avatars. We created avatars from real person photos using an available software which automatically expressed various basic and complex emotions. Using structural equation modelling and Bayesian confirmatory factor analysis, we analyzed responses from the participants in terms of correctly perceived, difficulty level, and discrimination. The fourth study is a qualitative investigation of factors that are perceived important when implementing VR in schools. We used semi-structured interviews with eight individuals and a group of five individuals consisting of teachers, special educators, leaders, and student teachers. We used thematic analysis and identified factors that our informants deemed as important for a successful implementation.
Results: Study 1 revealed an increase of the number of studies on autism and VR, but less than half of the included studies reported acceptability. Of the studies providing acceptability information, 89% reports positive evaluations while 1% is negative. More than 70% of the studies using head-mounted displays (HMD) provide acceptability information. Of these, approximately 4 out of 5 studies showed positive evaluations and none were negative. In Study 2, a total of 49 studies were included and analyzed. We identified seven prominent research gaps. The first gap shows that less than half of the studies reported acceptability data. Further, there is a lack of diversity of methodology and demographics. Only 1:10 participants are female, there are few studies with participants having co-occurring diagnoses, few participants aged over 30, and few studies using HMDs. Additionally, there is lack of diversity of methods, meaning; few RCTs or case-control studies, and few multiple singlecase designs. Furthermore, a theoretical grounding in the intervention studies is missing. Study 3 revealed that few emotions were correctly perceived, however, the difficulty level were around average on a standard threshold. The discrimination of the images was .7, indicated by the factor loadings, meaning that it shares 49% of the variance with the latent factor. In Study 4, we identified five themes important for implementation: (1) sufficient knowledge and training, (2) an internal and external network, (3) sufficient resources, (4) positive attitudes, and (5) technological features. All participants expressed enthusiasm towards applying VR in schools.
Conclusions: The main findings of this thesis are that, first, VR is a preferable tool for many autistic individuals thus making it a technology worth developing. Second, there are research gaps that needs to be filled to justify future claims of effectiveness. Researchers should be aware of the possible fallacies connected to auxiliary assumptions as demonstrated in Study 3. Furthermore, to ensure proper implementation of VR in schools, and make probable treatment integrity from the start, valuable information about crucial factors is now available. The process preparations rendered visible by this thesis provide researchers with important knowledge for future endeavors and is a step in enabling future research on autism and VR.Bakgrunn: Bruk av virtual reality (VR) i autismeforskning og intervensjoner er under spennende utvikling. Det er økende interesse for å utforske og utvikle innovative teknikker for å bedre livskvaliteten for autistiske individer. VR er en teknologi som kan simulere realistiske omgivelser og opplevelser, og som kan skreddersys for å møte spesifikke behov. VR kan tilpasses og etterligne virkelige situasjoner og på den måten tilby trygge og støttende miljøer for utvikling og trening av viktige ferdigheter. I tillegg kan VR øke engasjementet og motivasjonen for slik trening. Forskningen og utviklingen på dette feltet beveger seg raskt framover. Tatt i betraktning kompleksiteten denne forskningen representerer, og at bevisene for effektiviteten av VR-intervensjoner fortsatt lar vente på seg, er det behov for å undersøke underliggende faktorer, eller hjelpehypoteser, som kan påvirke resultatene. I denne doktorgradsavhandlingen presenterer jeg fire studier som tar sikte på, gjennom en rekke prosessforberedelser, å legge til rette for forskere og utviklingen av forskning på autisme og VR.
Mål: Det overordnede målet med denne avhandlingen er å undersøke elementer som muliggjør grundig fremtidig forskning på autisme og VR. Denne avhandlingen vil (1) gi kunnskap om den generelle aksepterbarheten av VR, rapporert av autistiske individer, (2) adressere forskningshull om autisme, VR og sosiale ferdigheter, (3) vurdere om tilgjengelig programvare skaper gyldige følelsesuttrykk i avatarer, og (4) undersøke faktorer som er viktige for implementering av VR i skolen.
Metoder: De fire artiklene som presenteres i denne doktorgradsavhandlingen benyttet ulike metoder. Den første studien er en gjennomgang av tilgjengelig fagfellevurdert litteratur om autisme og VR. Vi analyserte rapporteringen av akseptarbarhet fra autistiske deltakere. Vi kategoriserte funnene som positive, negative eller ikke entydige. Ikke entydige innebar manglende samsvar innad i utvalget i en studie. Den andre studien er en systematisk scoping review som gir en omfattende oversikt over forskningen på sosiale ferdighetsintervensjoner, i VR, som involverer autistiske deltakere. Vi analyserte studiene og identifiserte flere forskningshull. Den tredje studien er en nettbasert undersøkelse der vi evaluerer følelser uttrykt av avatarer. Vi opprettet avatarer fra ekte profilbilder ved hjelp av en tilgjengelig programvare som automatisk genererte ulike grunnleggende og komplekse følelsesuttrykk. Ved hjelp av structural equation modelling og Bayesian confirmatory factor analysis, analyserte vi svarene fra deltakerne ut fram om bildene ble korrekt oppfattet, deres vanskelighetsgrad og diskrimineringen mellom dem. Den fjerde studien er en kvalitativ undersøkelse av faktorer som oppfattes som viktige ved implementering av VR i skolen. Vi benyttet semistrukturerte intervjuer med åtte personer og en gruppe på fem personer bestående av lærere, spesialpedagoger, ledere og lærerstudenter. Vi benyttet tematisk analyse og identifiserte faktorer som våre informanter anså som viktige for en vellykket implementering.
Resultater: Studie 1 viste en økning i antall studier på autisme og VR, men at under halvparten av de inkluderte studiene rapporterte aksepterbarhet. Av studiene som gir informasjon om aksepterbarhet, rapporterer 89% positive evalueringer mens 1% er negative. Mer enn 70% av studiene som bruker VR-briller gir informasjon om aksepterbarhet. Av disse viste ca. 4 av 5 studier positive evalueringer og at ingen var negative. I studie 2 ble totalt 49 studier inkludert og analysert. Vi identifiserte syv fremtredende forskningshull. Det første hullet viser at mindre enn halvparten av studiene rapporterte aksepterbarhetsdata. Videre er det lite mangfold, både i form av metodikk og demografi. Bare 1 av 10 deltakere er kvinner, det er få studier med deltakere som har tilleggsdiagnoser, få deltakere over 30 år og få studier med VR-briller. I tillegg er det lite mangfold av metoder, det vil si; få RCTer eller kasuskontroll studier, og få multiple single-case design. Videre mangler det en teoretisk forankring i intervensjonsstudiene. Studie 3 viste at få følelser ble oppfattet korrekt, men at vanskelighetsgraden var rundt gjennomsnittet på en standard terskelverdi. Diskrimineringen mellom bildene indikerer at de deler 49% av variansen med den latente faktoren. I studie 4 identifiserte vi fem temaer som er viktige for implementering: (1) tilstrekkelig kunnskap og opplæring, (2) et internt og eksternt nettverk, (3) tilstrekkelige ressurser, (4) positive holdninger og (5) teknologiske egenskaper. Deltakerne var positive til å bruke VR i skolen.
Konklusjon: Prosessforberedelsene fra denne avhandlingen gir forskere viktig kunnskap for videre arbeid. For det første er VR et foretrukket verktøy for mange autistiske individer, noe som gjør det til en teknologi verdt å utvikle. For det andre er det forskningshull som må fylles for å rettferdiggjøre fremtidige påstander om effektivitet. Forskere og klinikere bør være oppmerksomme på mulige feilslutninger knyttet til underliggende faktorer, slik som demonstrert i Studie 3. Videre, for å sikre riktig implementering av VR i skolene, og sannsynliggjøre behandlingsintegritet fra starten av, har vi tilgjengeliggjort verdifull informasjon om viktige faktorer som må tas hensyn til. Prosessforberedelsene synliggjort i denne avhandlingen er et ledd i å muliggjøre grundigere fremtidig forskning på autisme og VR