Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA): Skriftserien / Oslo and Akershus University College of Applied Sciences
Not a member yet
519 research outputs found
Sort by
Hand hygiene, infection prevention and antibiotic use in nursing homes
No full textBackground: Healthcare-associated infections (HAIs) pose a major threat to patient safety. Nursing home residents are particularly vulnerable to severe consequences of infections, including hospital admission and death, due to the likelihood of reduced immunity, chronic disease, polypharmacy, and cognitive impairment. Many HAIs can be prevented, with good hand hygiene being the most cost-effective preventive measure. Infections are often treated with antibiotics, although unnecessary use can increase antimicrobial resistance, which is a global public health problem. Few studies have explored how to improve hand hygiene in nursing homes and if doing so can reduce infection and antibiotic use rates, and none in Norway.
Aims: This study sought to test new methods to achieve a long-lasting behavior change in terms of hand hygiene practices among healthcare workers in nursing homes. Thus, it explored healthcare workers’ hand hygiene practices (Paper I), infections and antibiotic use among residents (Paper II), and the effect of interventions on both hand hygiene practices and infection and antibiotic use rates (Paper III).
Method: This quasi-experimental study involved 22 nursing home wards. The wards reported on infections and antibiotic use weekly for 18 months (February 2021 to August 2022). Hand hygiene adherence was measured in February and March 2021 and September and October 2022 using the World Health Organization’s (WHO’s) validated observation tool. After six months, three wards with mean values for hand hygiene adherence and infection rates were chosen to implement interventions based on Bandura’s behavior change theory. The remaining 19 wards served as control wards and continued usual practices. The interventions were designed by three groups: education nurses and managers, “bedside” healthcare workers, and researchers collaborating with nursing students. The interventions were based on social cognitive theory and the WHO’s multimodal model, and they consisted of education, posters, ultraviolet-light boxes, and interviews.
Results:In the first study (Paper I), hand hygiene practices were investigated in 20 nursing home wards during the COVID-19 pandemic. Nursing students on clinical placement conducted the observations. A total of 7316 indications were observed, and hand hygiene was performed in 58.3% of them. Hand hygiene adherence decreased from February to March (65.8–51.4%), with large variations between wards (26.4–83.1%). In addition, there were differences between different occupations, locations where hand hygiene was conducted, and types of indications. Moreover, hand hygiene adherence was only 35.3% when gloves were used. In the second study (Paper II), infections and antibiotic use were investigated over the initial six months in 21 nursing home wards. There were 495 reported infections, 53 hospital admissions, and 11 deaths related to infections. The total infection rate was 5.37 per 1000 bed days. While the data collection was performed during the COVID-19 pandemic, urinary tract infections were the most common infection type. Of the reported infections, 97.6% were treated with antibiotics. Regression analyses revealed that the short-term wards had the highest infection rates. The final study (Paper III) included all 22 nursing home wards. Three received interventions to improve hand hygiene adherence. Adherence increased in the intervention wards from 54.7% to 60.9%, while it decreased in the control wards from 59.5% to 51.3%. The highest adherence was observed in relation to “after indications,” which also saw the greatest post-intervention increase. Hand hygiene adherence when using gloves remained low at 38.9%.
Conclusion: Hand hygiene adherence in nursing homes is too low to prevent all infections. Infection rates in Norwegian nursing homes tend toward being high compared with other countries. These findings highlight the need to improve hand hygiene among healthcare workers. Interventions based on the WHO’s multimodal model and a focus on behavior change may increase adherence.Bakgrunn: Helsetjenesteassosierte infeksjoner (HAIs) er en stor trussel mot pasientsikkerheten. Beboere på sykehjem er spesielt sårbare for alvorlige konsekvenser ved en infeksjon, som sykehusinnleggelse og død, på grunn av sannsynligheten for redusert immunforsvar, flere kroniske sykdommer, polyfarmasi og ofte kognitiv svikt. Mange HAIs kunne vært unngått, og god håndhygiene er det mest kostnadseffektive forebyggende enkelttiltaket vi har mot spredning av infeksjoner. Infeksjoner blir ofte behandlet med antibiotika. Unødvendig bruk av antimikrobielle legemidler kan øke den antimikrobiellresistens, noe som anses som ett av de største globale folkehelseproblemene. Få studier har forsket på hvordan man kan bedre håndhygienen på sykehjem, og ingen fra Norge.
Hensikt: Denne studien hadde som mål å prøve ut nye metoder for å oppnå en langvarig atferdsendring i håndhygienepraksis, blant helsepersonell på sykehjem. Studien har utforsket håndhygienepraksis blant helsepersonell (Artikkel I), og infeksjoner og antibiotikabruk blant beboerne (Artikkel II). Videre ble effekten av intervensjoner vurdert, på både håndhygienepraksis og antall infeksjoner og antibiotikabruk i sykehjem (Artikkel III).
Metode: Denne kvasieksperimentelle studien inkluderte 22 sykehjemsavdelinger. Avdelingene rapporterte ukentlig om infeksjoner og antibiotikabruk i 18 måneder, fra februar 2021 til august 2022. Håndhygieneetterlevelse ble gjennomført med bruk av Verdens helseorganisasjon (WHO) sitt validerte observasjonsskjema. Observasjonene ble gjennomført i februar og mars 2021 og i september og oktober 2022. Etter seks måneder ble tre avdelinger som hadde gjennomsnittlige verdier av håndhygieneetterlevelse og infeksjonsrater valgt til å implementere intervensjoner, basert på Banduras teori om atferdsendring. De resterende 19 avdelingene fungerte som kontrollavdelinger og fortsatte normal praksis. Intervensjonene ble designet av tre forskjellige grupper: fagutviklingssykepleiere og ledere, “bedside” helsepersonell, og forskere som samarbeidet med sykepleierstudenter. Intervensjonene var basert på “social cognitive theory” og WHO’s multimodale modell, og besto av undervisning, plakater, ultrafiolett-lysboks og intervjuer.
Resultater: I den første studien (Artikkel I), ble håndhygienepraksis undersøkt i 20 sykehjemsavdelinger under COVID-19-pandemien. Sykepleierstudenter i praksis ved sykehjemmene gjennomførte observasjonene. Totalt ble 7316 indikasjoner observert, og håndhygiene ble utført i 58,3% av dem. Håndhygieneetterlevelsen gikk ned fra februar til mars (65,8% – 51,4%), og det var store variasjoner mellom de ulike avdelingene (26,4 – 83,1%). I tillegg var det forskjeller mellom ulike grupper helsepersonell, hvor håndhygiene ble utført og hvilken type indikasjon. Når helsearbeidere brukte hansker, var etterlevelsen bare 35,3%. I den andre studien (Artikkel II), ble infeksjoner og antibiotikabruk undersøkt gjennom de første seks månedene i 21 sykehjemsavdelinger. Resultatene viste 495 rapporterte infeksjoner, 53 sykehusinnleggelser og 11 dødsfall relatert til infeksjoner. Den totale infeksjonsraten var 5,37 per 1000 liggedøgn. Selv om datainnsamlingen var under COVID-19-pandemien, var urinveisinfeksjoner den vanligste infeksjonen. Av de rapporterte infeksjonene ble 97,6% av dem behandlet med antibiotika. Regresjonsanalyser viste at den største faktoren for økt infeksjon på en avdeling, var å være en korttidsavdeling. Den siste studien (Artikkel III), inkluderte alle de 22 sykehjemsavdelingene. Tre av dem fikk intervensjoner for å forbedre håndhygieneetterlevelsen. Etterlevelsen økte i intervensjonsavdelingene fra 54,7% til 60,9%, mens etterlevelsen gikk ned i kontrollavdelingene fra 59,5% til 51,3%. De tre “etter-indikasjonene” hadde den høyeste etterlevelsen av håndhygiene, og det var også disse som opplevde den største økningen i etterlevelse etter implementeringen av intervensjonene. Håndhygieneetterlevelsen når man brukte hansker forble lav, selv etter intervensjoner (38,9%).
Konklusjon: Håndhygieneetterlevelsen på sykehjem er for lav til å forhindre spredning av alle infeksjoner. Infeksjonsraten i norske sykehjem tenderer mot å være høy, sammenlignet med andre land. Disse funnene understreker behovet for å bedre håndhygieneetterlevelsen blant helsepersonell på sykehjem. Intervensjoner basert på WHO’s multimodale modell og med fokus på atferdsendring kan bedre håndhygieneetterlevelsen
Instapoetry as a post-digital phenomenon : The infrastructural effects of platformization on contemporary pop poetry
No full textThis article-based dissertation investigates the cultural phenomenon of instapoetry as platformized pop poetry. This involves investigating exactly how and in what way instapoetry is bound to the digital social media platform Instagram by approaching the platform as a media ecology for instapoetry, as well as how it is interlocking, overlapping, and interacting with other media ecologies. This provides an opportunity to study both the effects of the platform’s infrastructure and the platform as infrastructure. The study applies a mixed methods digital humanities approach to answer the main research question: How can we understand instapoetry as a post-digital cultural phenomenon? Instapoetry is situated in the post-digital. Platformization is a particular articulation of the postdigital, and much research has gone into investigating the platformization of contemporary cultural production. At the same time, the distributional turn in the humanities, an infrastructuralist and materialist re-orientation in the study of the storage, transmission, and interpretation of culture, has shown the need to account for the effects which media infrastructures, as they are what position and shape agents, objects and processes in media ecosystems of cultural production. Supported by an extensive data collection of Scandinavian instapoetry in the form of ca. 35 000 Instagram posts and their metadata, the dissertation provides a new entry point into the phenomenon. The first article of the dissertation analyses the materials found in the tagged platform archives of the well-known Norwegian instapoet Trygve Skaug. In accounting for how instapoetry is bound to Instagram, the article contributes with a conceptualization of the post-digital distribution process of instapoetry as a defining trait of how instapoetry moves on, off, and through the platform. The article contributes by outlining a particular genre of instapoetry: the instalyric. This is a lyric made for the type of repetition activated by the distributional processes of Instagram. The second article, co-written with Dr. Eleonora Ravizza, concerns curation, canonization, and access to data. We argue that algorithmic curation on social media platforms makes specific works more visible than others by a different selection process than what is the case for literature and other types of art in other cultural ecosystems. This influences the choice of objects to study. We argue that a fruitful way to bypass this is to collect and investigate large data sets. However, when this is stopped by the platform companies, this has severe implications for studying phenomena that exist digitally on these platforms. The third article is an exploration of the phenomenon through the extensive collected data collection scraped from Instagram. Here, aggregated patterns are made manifest, and a visual network analysis of a hashtag co-occurrence network provides knowledge on topics and themes, as well as where instapoetry exists on Instagram. The findings from this article provide a basis for the selection of the instapoet accounts examined in the fourth article. The fourth article investigates the platformed practices related to instapoetry by asking when a poet is an instapoet. Socio-technical processes are investigated to provide a basis for understanding what platformed relations exist between the poet, platform, and audience. The article argues for understanding the instapoet as a specific role a poet can have that goes beyond using Instagram as a marketing tool and instead place it in closer connection with platformed participatory culture. Combined, the articles demonstrate that instapoetry is a particular articulation of the post-digital in the form of platformized poetry. The different articulations of platform dependency and platform specificity that come with being platformized are used to develop a theorization of instapoetry as pop poetry, which relies on Instagram for distribution and circulation. This dissertation contributes to the study of contemporary pop poetry and to the important field of culture organization, where the study of how something is organized also means accounting for how it shapes what it organizes.Denne artikkelbaserte avhandlingen undersøker det kulturelle fenomenet instapoesi som plattformbasert poplyrikk. Dette innebærer å undersøke hvordan og på hvilken måte instapoesi er bundet til den digitale sosiale medieplattformen Instagram, ved en tilnærming til plattformen som en medieøkologi for instapoesi, samt hvordan den er sammenfletter, overlapper og interagerer med andre medieøkologier. Dette gir en mulighet til å studere både effektene av plattformens infrastruktur og plattformen som en infrastruktur. Studien anvender en blandede metoder fra digital humaniora for å besvare forskningsspørsmålet: Hvordan kan vi forstå instapoesi som et post-digitalt kulturelt fenomen? Instapoesi er situert i det post-digitale. Plattformisering er en spesiell artikulasjon av det postdigitale, og mye forskning har blitt viet til å undersøke plattformiseringen av kontemporær kulturskaping. Samtidig har den distribusjonelle vendingen innen humaniora, en infrastrukturalistisk og materialistisk nyorientering i studiet av lagring, overføring og tolkning av kultur, vist behovet for et fokus på effektene som medieinfrastrukturer har, ettersom de posisjonerer og former aktører, objekter og prosesser i medieøkosystemene for kulturskaping. Støttet av en omfattende datainnsamling av skandinavisk instapoesi i form av ca. 35 000 Instagramposter og postenes metadata, bidrar avhandlingen med en ny inngang til fenomenet. Den første artikkelen i avhandlingen analyserer innholdet plattformarkivene med tagget materiale tilknyttet den kjente norske instapoeten Trygve Skaug. Ved å redegjøre for på hvilken måte instapoesi er bundet til Instagram, bidrar artikkelen med en konseptualisering av den post-digitale distribusjonsprosessen til instapoesi som et definerende trekk for hvordan instapoesi beveger seg på, utenfor og gjennom plattformen. Artikkelen bidrar også med å skissere opp en sjanger av instapoesi: instalyrikken. Dette er lyrikk laget for den typen repetisjon som aktiveres av distribusjonsprosessene på Instagram. Den andre artikkelen, skrevet sammen med Dr. Eleonora Ravizza, handler om kuratering, kanonisering og tilgang til data. Vi argumenterer for at algoritmisk kuratering på sosiale medieplattformer gjør spesifikke verk mer synlige enn andre gjennom en annen utvelgelsesprosess enn det som er tilfelle for litteratur og andre typer kunst i andre kulturelle økosystemer. Dette påvirker også hva vi studerer som forskere. Vi argumenterer for at en fruktbar måte å omgå dette på er å samle inn og undersøke store datasett. Når denne type forskningspraksis blir stoppet av plattformselskapene, har det alvorlige implikasjoner for studiet av fenomener som eksisterer digitalt på disse plattformene. Den tredje artikkelen er en utforskning av fenomenet gjennom det store datasettet av instapoesi samlet inn fra Instagram. Utforskningen etablere flere aggregerte mønstre for fenomenets utfoldelse, og en visuell nettverksanalyse av emneknaggenes samforekomster ga kunnskap om temaer og emner, samt hvor instapoesien eksisterer på Instagram. Funnene fra denne artikkelen utgjorde videre grunnlaget for utvelgelsen av instapoet-kontoene som be undersøkt i den fjerde artikkelen. Den fjerde artikkelen undersøker plattformpraksisene knyttet til instapoesi ved å spørre når en poet er en instapoet. Sosiotekniske prosesser ble undersøkt for å gi innsikt i hvilke plattformiserte relasjoner som eksisterer mellom poetene, plattformen og publikum. Artikkelen argumenterer for å forstå instapoeten som en spesifikk rolle en poet kan inneha, som går utover det å bruke Instagram som et markedsføringsverktøy, og i stedet plasserer det i nærmere forbindelse med plattformbasert deltakelseskultur. Samlet viser artiklene at instapoesi er en spesiell artikulasjon av det post-digitale i form av å være et plattformisert lyrikkfenomen. De forskjellige artikulasjonene av plattformavhengighet og plattformspesifisitet som følger med det å være plattformisert, brukes til å teorisere instapoesi som poplyrikk avhengig av Instagram for distribusjon og sirkulasjon. Denne avhandlingen bidrar til studiet av moderne poplyrikk og til det viktige feltet kulturorganisasjon, hvor studiet av hvordan noe er organisert også innebærer å redegjøre for hvordan det former det det organiserer
The impact of L-carnitine on human semen quality upon cryopreservation, its association with sperm fatty acids, and assessment of a novel analytical tool for DNA fragmentation in mammals
No full textReduced male fertility is associated with reduced semen quality and can result from medical conditions, such as infections or blockages in the reproductive organs, and lifestyle factors like obesity. However, the cause of reduced fertility remains unexplained in about 50% of affected males. Even though semen analysis constitutes a central and initial part of male infertility investigation, relying on it alone is insufficient for a comprehensive diagnosis of male infertility. Recent studies suggest that oxidative stress may be a contributing factor in male infertility. Oxidative stress arises from an imbalance between reactive oxygen species (ROS) production and the body\u27s antioxidant defence, leading to sperm DNA damage at various stages of sperm development. While sperm fatty acids are vital for sperm function, L-carnitine is equally important, facilitating the transport of long-chain fatty acids for β-oxidation and supporting antioxidant defence. High levels of L-carnitine from the epididymis are found in seminal plasma and positively correlate with sperm concentration and motility. Additionally, L-carnitine supplementation in cryopreservation media improves post-thaw semen quality by reducing ROS levels and DNA fragmentation. The primary objective of this project was to assess the effect of endogenous seminal L-carnitine on human sperm parameters in fresh and post-thaw semen samples. Additionally, we explored alternative approaches for evaluating DNA fragmentation, using bull spermatozoa as a model system. In the first article, we revealed that free seminal L-carnitine levels positively correlate with palmitic acid, docosahexaenoic acid, and total n-3 PUFAs in sperm. Seminal L-carnitine levels were not linked to BMI, indicating that the reduced semen quality associated with obesity is unrelated to L-carnitine. These results support the role of the epididymis in sperm maturation. In the second paper, we showed that both endogenous L-carnitine and L-carnitine supplemented to the cryopreservation medium improve sperm motility and mitigate the oxidative stress caused by freezing. In addition, this study evaluated alternative methods to the Sperm Chromatin Structure Assay (SCSA) for detecting DNA damage in bovine sperm. Our study found that SCSA and Sperm Chromatin Dispersion (SCD) tests both effectively identified increased DNA damage in bull spermatozoa exposed to high H₂O₂ concentrations, whereas Sensitive Recognition of Individual DNA Ends (dSTRIDE) test did not. These results suggest that SCD is a promising alternative to SCSA for assessing DNA damage, while dSTRIDE needs further refinement.Redusert mannlig fertilitet er forbundet med nedsatt sædkvalitet og kan ha ulike årsaker som medisinske tilstander, som infeksjoner eller blokkeringer i reproduktive organer, eller livsstilsfaktorer som fedme. Hos rundt 50% av menn med nedsatt fertilitet er årsaken fortsatt ukjent. Selv om en sædanalyse utgjør en sentral og innledende del av undersøkelsen av mannlig infertilitet, er den alene ikke tilstrekkelig for å stille en fullstendig diagnose. Nyere forskning antyder at oksidativt stress kan være en medvirkende faktor til mannlig infertilitet. Oksidativt stress oppstår som følge av en ubalanse mellom produksjon av reaktive oksygenforbindelser (ROF) og kroppens antioksidantforsvar, noe som kan føre til DNA-skader i sædceller i ulike stadier av spermieutviklingen. Fettsyrer er viktige for sædfunksjonen, mens L-karnitin spiller en sentral rolle ved å transportere langkjedede fettsyrer for β-oksidasjon og styrke antioksidantforsvaret. Høye nivåer av L-karnitin fra epididymis finnes i sædplasma og viser en positiv sammenheng med sædkonsentrasjon og motilitet. Tilsetning av L-karnitin i frysemedia har vist å forbedre kvaliteten på opptint sæd ved å redusere ROF-nivåer og DNA-skader. Hovedmålet med dette prosjektet var å undersøke effekten av endogent seminalt L-karnitin på sædparametere i både ferske og tinte sædprøver hos mennesker. I tillegg ble alternative metoder for å vurdere DNA-fragmentering testet ved bruk av sædceller fra okse som dyremodell. Vår studie viste en positiv sammenheng mellom endogene nivåer av L-karnitin i sædplasma og fettsyrer som palmitinsyre, docosahexaensyre og totale n-3 flerumettede fettsyrer. Det ble ikke funnet noen sammenheng mellom L-karnitin-nivåer og BMI, noe som antyder at redusert sædkvalitet assosiert med fedme er uavhengig av L-karnitin. Funnene våre bekrefter rollen til epididymis i spermiemodning. Studien viste også at både endogene nivåer og tilsatt L-karnitin forbedret sædmotilitet, reduserte oksidativt stress og beskyttet mot fryseindusert skade. Videre testet vi alternative metoder til Sperm Chromatin Structure Assay (SCSA) test for å oppdage DNA-skader i oksesæd. Resultatene viste at både SCSA og Sperm Chromatin Dispersion (SCD) tester effektivt identifiserte økt DNA-skade i prøver eksponert for høye H₂O₂-konsentrasjoner, mens Sensitive Recognition of Individual DNA Ends (dSTRIDE) test ikke gjorde det. Dette indikerer at SCD er et lovende alternativ til SCSA for å vurdere DNA-skader, mens dSTRIDE krever videre utvikling av metoden.
 
Exploring Complexity in Meteorological Data: Enhancing Weather Forecasts Through Deep Learning-Based Post-Processing
No full textWeather forecasting plays an important role in all of our lives. It impacts everything from small decisions, like how to dress for the day, to great decisions, like which measures to take in preparation for an extreme weather event. And since they are the basis of so many decisions, it is crucial that the forecasts provided to the public are reliable and accurate. The task of modelling the weather is highly complex, as the models need to represent everything from local phenomena to global systems, over several time scales. And because these weather models are optimized for overall performance, the forecasts generally go through different types of post-processing – a sort of fine-tuning before reaching the public. Traditionally, this post-processing has consisted of modelling the statistical relationship between model output and observations, using traditional statistical methods. However, these relationships can be complex, and this, in combination with the availability of large data sets has made researchers turn their attention to more modern approaches, from the world of computer science. This thesis seeks to answer the question: How can we best exploit the potential that lies in the complex nature of meteorological data, using Deep Learning? The work explores different levels of complexity of deep neural networks, the benefits of combining heterogeneous input data in a multimodal neural network, and the value of providing ensembles of weather forecasts to a neural network, all with a view to identify the best ways of extracting the potential within the data. Two novel model architectures are presented in the thesis: the tower network and the ensemble conditional Generative Adversarial Network (cGAN). The tower network is used in the exploration of multimodality, as well as in an investigation into the importance of complexity in a neural network, in comparison with simpler and more complex networks. The ensemble cGAN is an extension of the cGAN, where ensembles of weather forecasts are provided as input. This architecture is compared to a traditional cGAN, and various configurations are tested and compared. The thesis finds that the combination of data sources in a multimodal network provides great value beyond the use of a single data source. However, increasing the complexity of the network does not necessarily translate into improved performance. The exploration of ensemble data used in the training and testing of neural networks reveals that there is value to be gained from the ensembles. The effect we observed was limited, but there are indications that more attention should be given to this research question in future work.Værvarsling spiller en viktig rolle i samfunnet. Det påvirker alt fra små avgjørelser som hvordan en bør kle seg for dagen, til omfattende avgjørelser som hvilke tiltak som trengs forå stille forberedt i møte med ekstremvær. Siden offentlige værvarsler danner grunnlaget for så mange avgjørelser, er det ytterst viktig at de er pålitelige og presise. Å modellere været er en høyst kompleks oppgave. Modellene er nødt til å representere alt fra lokale fenomener til globale systemer, over flere tidsskalaer. Og fordi værmodellene optimeres med tanke på deres helhetlige ytelse, må varslene ofte gjennom ulike typer postprosessering, en form for finpussing, før de når ut til offentligheten. Tradisjonelt sett har denne postprosesseringen bestått i å modellere det statistiske forholdet mellom output fra modellene og observasjoner, ved hjelp av tradisjonelle statistiske metoder. Men disse forholdene kan være komplekse, og dette, i kombinasjon med at store datasett er lett tilgjengelige, har f˚att forskere til å vende blikket mot mer moderne tilnærmingsmetoder fra informasjonsteknologiens verden. Denne avhandlingen søker å gi et svar på spørsmålet: Hvordan kan vi best utnytte potensialet i de meteorologiske dataenes komplekse natur ved hjelp av dyp læring? Arbeidet utforsker ulike nivåer av kompleksitet i dype nevrale nettverk, fordelene ved å kombinere heterogene inputdata i et multimodalt nevralt nettverk, og verdien av å gi et nevralt nettverk ensembler av værvarsler, med et mål om å identifisere de beste måtene å hente ut potensialet i dataene på. To nye modellarkitekturer blir presentert i denne avhandlingen: tower network og ensemble conditional Generative Adversarial Network (cGAN). Førstnevnte blir brukt i utforskningen av multimodalitet, og av viktigheten av kompleksitet i et nevralt nettverk. Sette sammenlignet med andre, enklere og mer komplekse nettverk. Ensemble cGAN er en utvidelse av cGAN hvor ensembler av værvarsler blir brukt som input. Denne arkitekturen blir sammenlignet med tradisjonelle cGAN, og diverse konfigurasjoner blir testet og sammenlignet. Denne avhandligen finner at kombinasjonen av datakilder i et multimodalt nettverk gir stor merverdi utover bruken av en enkelt datakilde. En økning i kompleksiteten til et nettverk gir ikke nødvendigvis positivt utslag på ytelsen. Og utforskningen av ensembledata brukt i trening og test av nevrale nettverk, viser at det er verdi å hente i ensemblene. Effekten vi observerte var begrenset, men alt tyder på at dette er et emne som fortjener mer oppmerksomhet i fremtidig arbeid
Onsdag 2: Innspill til faglig inspirasjon og ettertanke Innhold
No full textBarbeint helt til hodet
Lars Egeland
Akademisering innanfrå – eit alternativ
Sigurd Haga
Skapelsesfortellingen
Gunnar Neegaard
Hva er egentlig en ytring? Ytringsfrihet i møte med rettssystemet
Sigmund Ongstad
OsloMet Skriftserie 2025 nr 8: Harald Koht, redaktør. Fagsenter for seniorer, OsloMet – storbyuniversitetet. 2025.
ISSN 2535-6984 (trykt)/ISSN 2535-6992 (online)ISBN (trykt): 978-82-8364-702-0/ISBN (online): 978-82-8364-701-3
Lisens
Copyright: © Forfatterne /The authors
Kopiering av tidsskriftet og de enkelte artiklene er kun tillatt på institusjoner som har inngått avtale med Kopinor, og kun innenfor rammen som avtalen omfatter
From hearing to seeing: Use of video streaming during medical emergency calls between caller and dispatcher
No full textThe Emergency Medical Communication Centres (EMCCs) are one of the first links in the chain of survival in Norway. The dispatchers who work in the EMCCs answer medical emergency calls from the public, allocate resources and coordinates communication between prehospital resources and other professions and health institutions. They assess patients, perform triage, and prioritise resources among others. Several concepts are important for how calls unfold and for how the dispatchers perform their tasks: dispatcher’s situation awareness, decision making, and the communicative relationship between dispatcher and caller. Traditionally the dispatchers perform their tasks without any visual aid. During the recent years, video streaming as an additional communication tool has been introduced in Norwegian EMCCs. When the dispatcher activates video streaming during the call, the dispatcher can see the situation through the caller’s smart phone camera. Some research had been conducted on video streaming when we started this project, which mainly focused on out-of-hospital cardiac arrest and cardiopulmonary resuscitation. Little other scientific knowledge existed however on such use of video streaming when it was implemented. The aim of this thesis is therefore to demonstrate implications of video streaming as an additional communication tool during medical emergency calls. We have employed both qualitative and quantitative methods to answer the thesis’ aim. Two of the studies explore the perspectives of the user groups, callers and dispatchers. We conducted focus group interviews with the dispatchers, and semi-structured single interviews with the callers. In the third study we conducted a prospective observational study to investigate whether dispatchers more often recognised that the injured patient had a need for first aid when using video streaming during the call. In addition, we investigated whether video streaming could influence quality of bystander first aid. The fourth study in this thesis is a validation study, which validates a tool used for data collection in the observational study. Several of the dispatchers described that they had experienced their perception of the situation to change after having activated video streaming, and that they often felt more reassured. Some however worried about time length of the calls. Many of the callers interviewed described an increased sense of safety knowing that the dispatchers could see the situation. Some felt more stressed when having to film in an emergency situation, and some reflected on parallels to filming and the issue of posting videos in social media. As for the study investigating potential effects, the odds for the dispatcher to recognise a need for bystander first aid was five times higher when using video streaming during the call. We found no effect on bystander first aid quality. This thesis demonstrates that video streaming has several important implications for medical emergency calls. Video streaming can contribute to enhance dispatchers’ situational awareness and lead to more correct decision making, thus improving patient treatment. This is supported by the findings in study I and III. Study I and II shows that video streaming also may improve communication between caller and dispatcher, by the callers experiencing increased sense of safety and dispatchers improving use of empathy as a tool. It is important for dispatchers to consider for each call whether video streaming is the best option. The use of video streaming is likely to increase in the future along with organizational changes. Video streaming seemingly has several positive implications on calls, but we highlight the importance of basic communication techniques when interacting with the caller. Improvements of systems and tools used in the EMCCs such as video streaming will mean improvement of patient treatment and safety. Further research should be conducted to gain more knowledge about how to make the best use of video streaming during medical emergency calls.De akuttmedisinske kommunikasjonssentralene (AMK-sentralene) er et av de første leddene i den akuttmedisinske kjeden i Norge. Operatørene som jobber i AMK-sentralene svarer på medisinske nødsamtaler fra publikum, fordeler ressurser og koordinerer kommunikasjon mellom prehospitale ressurser og andre profesjoner og helseinstitusjoner. Oppgavene til en AMK-operatør er blant annet å vurdere pasienter, utføre triage og prioritere ressurser. Flere konsepter er viktige for hvordan nødsamtalene utspiller seg og for hvordan operatørene utfører oppgavene sine: operatørenes situasjonsbevissthet, beslutningstaking samt den kommunikative relasjonen mellom operatør og innringer. Tradisjonelt har de utført oppgavene sine uten visuelle hjelpemidler. I løpet av de siste årene har video som et ekstra kommunikasjonsverktøy blitt introdusert i norske AMK-sentraler. Når operatøren aktiverer video under samtalen, kan operatøren se situasjonen gjennom innringerens smarttelefonkamera. Det er blitt utført noe forskning på video, hovedsakelig på hjertestans utenfor sykehus og hjerte- og lungeredning. Denne forskningen antydet at video kan ha en positiv effekt, imidlertid fantes lite annen vitenskapelig kunnskap på denne typen bruk av video når det ble implementert i AMK. Formålet med denne avhandlingen er derfor å demonstrere implikasjoner av video som et ekstra kommunikasjonsverktøy i medisinske nødsamtaler. Vi har benyttet både kvalitative og kvantitative metoder for å besvare avhandlingens formål. To av studiene utforsker perspektivene til brukergruppene, innringere og operatører. Vi gjennomførte fokusgruppeintervjuer med operatørene, og semistrukturerte enkeltintervjuer med innringerne. Vi brukte systematisk tekstkondensering for dataanalyse i begge de kvalitative studiene. For å se på eventuelle effekter av video gjennomførte vi en prospektiv observasjonsstudie for å undersøke om AMK-operatører oftere gjenkjenner at den skadde pasienten har behov for førstehjelp fra publikum når video ble brukt under samtalen. I tillegg undersøkte vi om video kunne påvirke kvaliteten på førstehjelp utført av publikum. Den fjerde studien er en valideringsstudie, hvor vi validerte verktøyet som ble brukt til datainnsamling i observasjonsstudiet. Flere av operatørene beskrev at deres opplevelse av situasjonen endret seg etter å ha aktivert video, og at de ofte følte seg mer beroliget av visuell bekreftelse. Noen var imidlertid bekymret for tidslengden på samtalene. Mange av innringerne som ble intervjuet beskrev en økt følelse av trygghet ved å vite at operatørene kunne se situasjonen. Noen følte seg derimot mer stresset når de skulle filme i en nødsituasjon, og noen trakk paralleller til filming av ulykker som legges ut i sosiale medier. Når det gjelder studien som undersøkte eventuelle effekter på førstehjelp, var oddsen for at operatøren gjenkjente et behov for førstehjelp fra publikum fem ganger høyere ved bruk av video. Vi fant ingen effekt på førstehjelpskvaliteten utført av publikum. Denne avhandlingen viser at video har flere viktige implikasjoner for medisinsk nødsamtaler. Video kan bidra til å øke operatørenes situasjonsbevissthet og føre til mer riktig beslutningstaking, som videre kan bedre pasientbehandlingen. Dette støttes av funnene i studie I og III. Studie I og II viser at video kan også forbedre kommunikasjonen mellom innringer og operatør, ved at innringerne opplever økt følelse av trygghet og operatører kan påvirkes til å bedre bruken av empati som verktøy. Det vil likevel være viktig for operatørene å vurdere om video er det beste alternativet for hver samtale. Bruken av video som et ekstra kommunikasjonsverktøy vil sannsynligvis øke i fremtiden i takt med organisatoriske endringer. Video har vist å ha flere positive implikasjoner for nødsamtaler, men det forblir viktig for operatørene å fokusere på gode og grunnleggende kommunikasjonsteknikker. Forbedringer av systemer og verktøy som brukes i AMK-sentralene, som video, vil bety forbedring av pasientbehandling og pasientsikkerhet. Det er behov for ytterligere forskning for å få mer kunnskap om hvordan bruk av video i medisinske nødsamtaler er av best nytte
I get back with a little help from my boss: What constitutes successful and valued leadership, as well as failed leadership, during the return-to-work process following mild traumatic brain injury for highly autonomous employees?
No full text
This doctoral thesis explores the importance of leadership for employees in jobs with high autonomy, who return to work (RTW) after mild traumatic brain injury (mTBI). Despite that there is extensive research on TBI and RTW, this area has not been researched from a leadership perspective.
The leadership perspective is also rarely applied within the more general research on RTW, work inclusion, social work and social policy. Simultaneously, leadership literature does not focus on either TBI or RTW processes. The thesis thus aims to contribute new and practical insight to several research fields and at the same time strengthen the knowledge base for decision-makers, social workers and leaders, all of whom are groups that at different levels are involved in managing sickness absence. By delving into the complexity of leadership in mTBI and RTW processes, this study contributes valuable new knowledge.
The thesis is based on qualitative in-depth interviews with ten employees who were in a RTW process after being exposed to an injury that resulted in mTBI, and interviews with their immediate leaders. In the interviews with the employees, the spotlight was put on how they experienced that their leaders handled RTW processes and how they assessed the leaders\u27 efforts and actions. The interviews with the leaders were about the same process, seen from the leaders\u27 perspective. During the interviews with both groups, a special spotlight was directed at the leaders’ actions, with the intention of grasping different forms of leadership practices that arise in RTW processes after mTBI. These interviews revealed that the employees divided into two different camps: 1) Employees who were satisfied with the leaders and who attributed much of the successful RTW to the leaders\u27 role in the process, and 2) employees who were very dissatisfied with the leaders. The interviews with the leaders revealed that the leaders in the negative cases did not always share the same experience as the employees.
In this study, seven cornerstones are identified which constitute successful and valued leadership in RTW processes after mTBI. These cornerstones include i) empathy and trust, ii) facilitation, flexibility and action orientation, iii) that the leaders take the lead to ensure a successful RTW process, iv) prioritizing the balance between work and private life, v)
establishing personal relationships between the leader and employee, vi) innovative problem solving and vii) establishment of job security.
The study of the successful cases shows that leaders play a protective role and frequently slows down the employees to protect them from setting too high goals in the RTW process. The attention these leaders pay to restitution and holding back challenges conventional leadership theories that focus on performance and productivity. Nevertheless there is resonance between these findings and the theory of transformational leadership. Transformational leadership is thereby considered as potential leadership input to successful RTW after mTBI.
However, the study recognizes that even successful and valued leadership cannot handle all challenges and documents that in cases where employees experience extensive and persistent symptoms, good leadership also falls short.
In the cases where leadership fails, it is illustrated how leaders can hinder the RTW process. It is also shown how leaders, even when acting with the best of intentions, can put their employees in situations where they feel frustrated, sad and abandoned. The study thereby illustrates how failed leadership in RTW processes can destroy the relationship between employees and leaders. The unsuccessful cases are characterized by a breakdown in communication and ineffective support, and these are findings that are echoed in the literature on laissez-faire leadership, unconscious leadership and tyrannical leadership.
By emphasizing the central role leaders play in the RTW process, this study advocates that vocational specialists/job specialists should expand their competence base by combining more knowledge about organization and leadership. By increasing their competence in organization and leadership, job specialists will not only be able to actively assist with RTW after mTBI, but also act as valuable resources and advisors for leaders in the same processes. If job specialists acquire skills so that they can actively assist both parties in the future, they can play crucial roles for successful RTW processes.
Furthermore, this study highlights the need for a nuanced approach in social policy, among other things by pointing out that the perspective that speaks for "the curative power of work" cannot be used as a premise for mTBI. In the case of mTBI, it is crucial to apply tailoring in
the RTW processes to ensure that the unique needs of each individual are met. Furthermore, a proposal is presented on \u27preventive sickness absence\u27 after mTBI, which involves a reassessment of current sickness absence guidelines, with the aim of reducing the risk of potential setbacks in the recovery and RTW processes. This again emphasizes the necessity that job specialists can also function as support for leaders in the future.
In conclusion, it is advocated that future studies must hold onto the leadership perspective and that further knowledge bridges should be built between research on RTW, work inclusion and leadership.Denne doktorgradsavhandlingen utforsker hvilken betydning ledelse har for retur-til-arbeid- prosesser (RTW) for arbeidstakere i jobber med høy autonomi, som vender tilbake til jobb etter mild traumatisk hjerneskade (mTBI). Til tross for at det foreligger omfattende forskning på TBI og RTW, har dette området hittil ikke blitt forsket på i et ledelsesperspektiv.
Ledelsesperspektivet er også svært sjeldent anlagt innenfor den mer generelle forskningen på RTW, arbeidsinkludering, sosialt arbeid og sosialpolitikk. Til samme tid fokuserer ikke den generelle ledelseslitteraturen på hverken TBI eller RTW-prosesser. Avhandlingen tar dermed sikte på å bidra med ny og praktisk innsikt til flere forskningsfelt og samtidig styrke kunnskapsgrunnlaget for beslutningstakere, sosialarbeidere og ledere, som alle er grupper som på forskjellige nivå er involvert i å håndtere sykefravær. Ved å fordype seg i kompleksiteten ved ledelse i mTBI- og RTW-prosesser, bidrar denne studien med verdifull ny kunnskap.
Avhandlingen er basert på kvalitative dybdeintervjuer med ti personer som var i en RTW- prosess etter å ha blitt utsatt for skade som medførte mTBI, og intervjuer med deres nærmeste ledere. I intervjuene med de ansatte ble det rettet søkelys på hvordan de erfarte at lederne håndterte RTW-prosessen og hvordan de vurderte ledernes innsats og handlinger. Intervjuene med lederne handlet om samme prosess, sett fra ledernes perspektiv. Under intervjuene med både de ansatte og lederne ble det rettet et særskilt søkelys på lederens handlinger, med hensikt å gripe ulike former for ledelsespraksiser som oppstår i RTW-prosesser etter mTBI. Disse intervjuene avdekket at de ansatte delte seg i to forskjellig leire: 1) Ansatte som var fornøyde med lederne og som tilskrev mye av årsaken til vellykket RTW til ledernes rolle i prosessen, og 2) ansatte som var svært misfornøyde med lederne. Intervjuene med lederne avdekket at lederne i de negative casene ikke i alle tilfeller delte samme opplevelse som de ansatte.
I avhandlingen identifiseres det syv hjørnesteiner (omtalt på engelsk som «cornerstones»), som konstituerer vellykket og verdsatt lederskap i RTW-prosesser etter mTBI. Disse hjørnesteinene omfatter i) empati og tillit, ii) tilrettelegging, fleksibilitet og handlingsorientering, iii) at lederne tar føringen for å sikre en vellykket RTW-prosess, iv) prioritere balansen mellom arbeid og privatliv, v) etablering av personlige relasjoner mellom leder og ansatt, vi) innovativ problemløsning og vii) etablering av jobbsikkerhet.
Studien av de vellykkede casene viser at ledelse spiller en avgjørende rolle for RTW- prosessen og understreker blant annet behovet for at ledere viser evne til å bremse de ansatte og beskytte dem fra å sette seg for høye mål i tilbakevendingsprosessen. Oppmerksomheten lederne retter mot restitusjon og å holde tilbake på kreftene utfordrer dermed konvensjonelle ledelsesteorier som fokuserer på ytelse og produktivitet. Til tross for dette finner studien gjenklang mellom funnene fra de vellykkede casene og teorien om transformasjonsledelse. Transformasjonsledelse betraktes dermed som en potensiell ledelsesinngang til vellykket RTW etter mTBI.
Studien erkjenner imidlertid at selv suksessfull og verdsatt ledelse ikke kan håndtere alle utfordringer og dokumenterer at i tilfeller der ansatte opplever omfattende og vedvarende symptomer, så kommer også god ledelse til kort.
I casene der lederne mislykkes blir det illustrert hvordan ledere kan hindre RTW-prosessen. Det blir også vist hvordan ledere, selv når de handler med de beste hensikter, kan sette sine ansatte i situasjoner der de føler seg frustrerte, triste og forlatt. Studien viser dermed også hvordan feilslått ledelse i RTW-prosesser kan ødelegge forholdet mellom ansatte og ledere. I de mislykkede casene går det igjen at de er preget av kommunikasjonssammenbrudd og ineffektiv støtte. Dette er funn som finner gjenklang i litteraturen om laissez-faire-ledelse, bevisstløs ledelse og tyranniske ledelse.
Ved å vektlegge den sentrale rollen ledere spiller i RTW-prosessen tar denne studien til orde for at yrkesspesialister/jobbspesialister bør utvide sin kompetansebase ved å inkludere mer kunnskap om organisasjon og ledelse. Ved å øke sin kompetanse innenfor organisasjon og ledelse, vil jobbspesialister ikke bare bli i stand til å aktivt hjelpe personer som skal vende tilbake til jobb etter mTBI, men også fungere som verdifulle ressurser og veiledere for ledere i de samme prosessene. Hvis jobbspesialister tilegner seg kompetanse slik at de aktivt kan bistå begge parter i fremtiden, kan de spille avgjørende roller for vellykkede RTW-prosesser.
Videre fremhever denne studien behovet for en nyansert tilnærming i arbeids- og sosialpolitikken, blant annet ved å påpeke at perspektivet som taler for «arbeidets kurative kraft» ikke kan anlegges som premiss ved mTBI. Ved mTBI er det avgjørende å anvende skreddersøm i RTW-prosessene slik at de unike behovene til hver enkelt blir ivaretatt. Videre presenteres et forslag om ‘forebyggende sykefravær’ etter mTBI, som innebærer en
revurdering av gjeldende sykefraværsretningslinjer, med sikte på å redusere faren for potensielle tilbakeslag i tilfrisknings- og RTW-prosessene. Dette understreker igjen nødvendigheten av at jobbspesialister i fremtiden også kan fungere som støtte for ledere.
Avslutningsvis tas det til orde for at fremtidige studier må holde tak i ledelsesperspektivet og at det bør bygges ytterligere kunnskapsbroer mellom forskning på RTW, arbeidsinkludering og ledelse
Knowledge and ambiguity : How GPs manage tensions between systemic biomedical ideals and medically unexplained symptoms
No full textThis thesis is a sociological exploration of the management of ambiguity in medical work, and of the relationship between knowledge and ambiguity in that regard. As its case, it takes the management of ‘medically unexplained symptoms’ (MUS), a category of symptoms that are widely considered ambiguous in their nature, cause and treatment. Although increasingly the topic of medical research, MUS have been comparatively little studied in sociology and the social sciences. In particular, there are few sociological inquiries into professional perspectives and work related to MUS. In this study, I therefore explore MUS as a professional problem, as problems faced by medical professionals when working with ambiguous cases such as MUS. The study centres on general practitioners (GPs) and the primary care context, since MUS is mainly managed in primary care by GPs. While it has been widely established in the medical research literature that GPs consider MUS to be difficult work, much less is known about why they think that and what they think they can do about it. This is the central problem under investigation here: what is it that makes MUS difficult medical work and how are these difficulties addressed? These questions are explored by analysing data from focus groups and follow-up interviews with GPs working in Norway, and a document study of medical research articles in scientific journals. Drawing on work in the sociology of knowledge, cultural sociology and medical history, GPs’ work of managing ambiguity in medicine is conceptualized as a form of interface management, referring to the knowledge-based managing of contact between categories, persons, institutions and systems. This conception usefully positions GPs as operators in the midst of complex social systems that consist of various interfaces, and proposes that a crucial part of GPs’ work is making connections between these interfaces as a means to resolve medical problems. Interface management thus indicates the relevance of systemic embeddedness and institutional arrangements in managing ambiguity. Based on four empirical articles, the thesis suggests 1) that the problematic status of MUS results (at least in part) from frictions between systemic biomedical ideals and clinical reality, and 2) that managing these frictions require creative and reflective interface management, drawing on a wide repertoire of knowledge. From the point of view of biomedicine, certain things are expected from medical conditions, and MUS violate these expectations. Although this alone need not cause difficulties, the systems of health care and health insurance employ and enforce biomedicine as a regulatory ideal in matters of health and illness. For GPs, their work with MUS in different ways puts them in conflict with this ideal; in response, GPs (to varying degrees) work to manage and adapt themselves and their institutional surroundings to remove or smooth over frictions between the enforced biomedical ideals and clinical reality. The argument, then, is that biomedicine, as a regulatory ideal, makes MUS ambiguous and problematic work and that medical professionals strive in various ways to manage those problems by reorienting themselves and the system to the practical challenges at hand. The thesis suggests that medical knowledge, as resource and restraint, is implicated in both the making and management of medical ambiguity. That is, ambiguity is caused as much from what we know as from what we do not. The thesis contributes theoretically to the sociology of medical knowledge and the sociology of professions, and to the understanding of MUS as a medical problem in the contexts of health care and health insurance.Avhandlingen utforsker håndteringen av tvetydighet i medisinsk arbeid, og forholdet mellom kunnskap og tvetydighet mer overordnet. Som case utforskes håndteringen av ‘medisinsk uforklarte plager og sykdommer’ (MUPS), en kategori av helseplager som er allment ansett som tvetydige i sin natur, årsak og behandling. Selv om MUPS i økende grad er gjenstand for medisinsk forskning, har slike plager vært relativt lite studert i sosiologi og samfunnsvitenskapene. Spesielt er det få sosiologiske undersøkelser av profesjonelles perspektiver og arbeid relatert til MUPS. I denne avhandlingen undersøkes derfor MUPS som et profesjonelt problem, som problemer leger står overfor i arbeidet med tvetydige medisinske saker som MUPS. Fokus er på allmennleger og primærhelsetjenesten, siden MUPS hovedsakelig håndteres i allmennpraksis. Selv om det er grundig dokumentert i den medisinske forskningslitteraturen at allmennleger synes MUPS er vanskelig arbeid, er det i mindre grad kjent hvorfor de syns det og hva de tror de kan gjøre med saken. Dette er de sentrale spørsmålene som undersøkes her: Hva er det som gjør MUPS til vanskelig arbeid og hvordan håndteres disse vanskene? Disse spørsmålene utforskes ved å analysere data fra fokusgrupper og oppfølgingsintervjuer med allmennleger som arbeider i Norge, og fra en dokumentstudie av medisinske forskningsartikler i vitenskapelige tidsskrift. Basert på arbeider fra kunnskapssosiologi, kultursosiologi og medisinsk historie, konseptualiseres allmennlegers arbeid med å håndtere tvetydighet som en form for grenseflatestyring («interface management»), en kunnskapsbasert styring av koblingene mellom kategorier, personer, institusjoner og systemer. Denne begrepsfestingen posisjoner allmennlegene som operatører i komplekse sosiale systemer bestående av ulike grenseflater, og antyder at en viktig del av arbeidet deres er å styre forbindelsene mellom disse grenseflatene, for på den måten å løse medisinske problemer. Slik antydes samtidig relevansen av systemisk forankring og institusjonelle ordninger for håndteringen av tvetydighet. Basert på fire empiriske artikler foreslår avhandlingen 1) at vanskene forbundet med å jobbe med MUPS (i alle fall delvis) er resultat av friksjoner mellom systemiske idealer fra biomedisinen og kliniske realiteter; og 2) at håndtering av disse friksjonene krever kreativ og refleksiv grenseflatestyring, basert på et bredt kunnskapsrepertoar. Fra et biomedisinsk perspektiv stilles det visse forventninger til helseplager, og MUPS bryter med disse forventningene. Selv om dette i seg selv ikke behøver skape problemer, har helsevesenet og helsebyråkratiet gjort biomedisinen til et regulatorisk ideal i spørsmål om helse og sykdom. I arbeidet med MUPS opplever legene på ulike måter å komme i konflikt med dette idealet. Som respons forsøker legene (i varierende grad) å håndtere og tilpasse seg selv og sine institusjonelle omgivelser for på den måten å fjerne eller glatte over friksjonen mellom de håndhevede biomedisinske idealene og den kliniske virkeligheten. Argumentet er altså at biomedisinen, som et regulatorisk ideal, gjør MUPS til tvetydig og problematisk arbeid, og at leger strever på forskjellige måter for å håndtere disse problemene ved å omstille seg selv og systemet til de praktiske utfordringen de har foran seg. Avhandlingen antyder at medisinsk kunnskap, som ressurs og begrensning, er involvert i både å skape og å håndtere medisinsk tvetydighet. Tvetydigheten er med andre ord forårsaket vel så mye av det vi vet som av det vi ikke vet. Avhandlingen bidrar teoretisk til den medisinske kunnskapssosiologien og profesjonssosiologien, og til den substansielle forståelsen av MUPS som et medisinsk problem i helsevesenet og helsebyråkratiet
Yrkeskompetanse i spenningsfeltet mellom tradisjon og kontinuerlig endring: En undersøkelse av kompetansebehovet i mediegrafikerfaget og av hvordan lærlinger kan utvikle yrkeskompetanse gjennom opplæring i skole og bedrift
No full textThis thesis explores the competence requirements for media graphics artists and how apprentices can develop vocational competence through training in school and companies. The thesis focuses on answering the following questions: What is the central competence in a vocation where the ways of working continually change due to the technological development? How do apprentices develop vocational competence through in-service training under these circumstances? And what conditions are essential for coherence between learning in school and learning in workplaces? I employ theoretical perspectives that emphasise vocational competence as holistic and multidimensional, and further, how education can be organised for students and apprentices to develop this competence. The thesis is article-based and consists of three articles. The main research question is: What are the competence requirements for Media graphics artists, and how can apprentices develop vocational competence through training in school and workplaces? The first article explores the conditions that were essential for the perception of coherence between learning in school and workplaces for the apprentices enrolled in the Media graphics programme. The following conditions were found to be essential: Opportunities to specialise in the chosen vocation in the school-based part of the education, and cooperation between schools and companies on placement periods. The opportunities for specialising were connected to the vocational background in the teacher teams and the interpretation of the regulations for the practical exam in the second year of school. Cooperation between schools and companies over placements was very limited, though the results point to the potential for developing better collaboration. The second article explores the competence requirements for media graphic artists, the vocational relevance of the school-based part of the education, and how to facilitate vocational relevance in the new educational programme for ICT and media production. The investigation of the enterprises showed that media graphics artists must have high holistic competence in the design and production of electronic and paper-based media products, as well as customer service. Interdisciplinary education related to comprehensive, authentic media products is essential for school-based education to be vocationally relevant. The results show that it is important for the in-service training curriculum to be based in the comprehensive competence requirements in the trade. For students and apprentices to develop this competence, the curriculum must be based on analyses of how to facilitate systematic progression through the entire education. Educational practices that are organised for cooperation between schools and workplaces on real production work in school and placement periods in enterprises should be further developed and reinforced. The third article explores how apprentices in the Media graphics programme develop vocational competence in workplaces where technology is continually changing. Participation in the local community of practice in the workplaces was insufficient for the apprentices’ competence development. The apprentices developed competence through an interplay between involvement in the local practice, participation in courses at the apprenticeship training office, and use of resources found on the Internet. In some of the workplaces, the apprentice could be an expert on digital technology. They could act as teachers for their colleagues and contribute to change and development of the production in the enterprises. The thesis contributes to knowledge about central competence for Media graphic artists, and how vocational relevant education can be facilitated in school and enterprises. Even though design, technology and communication are essential aspects of a holistic vocational competence in the trade, the results show that design competence is the most important. It is a prerequisite for the tradespersons to master the technology; however, the technology is tools for performing the design. In the daily work in the enterprises, the different aspects of vocational competence appeared as an interwoven whole. Thus, education in both schools and enterprises should be organised for students and apprentices working with comprehensive tasks. The thesis shows that apprenticeship has an innovative potential by contributing to competence development for the individual and enterprises and to further development of vocations. The results show that it is challenging for the individual teacher, the teams of teachers, and schools to facilitate vocational relevant education. The apprentices in this study had various experiences according to the vocational relevance of their education. These variations occurred because they had attended different schools. The thesis shows that despite challenges with vocational relevance, in some schools, vocational relevant education practices have been developed with good coherence between education in school and enterprises. These education practices seek to overcome the separation between training in school and enterprises by introducing work life-based methods as work on real productions for customers. For the vocational relevance of education in the new vocational education programme for ICT and media production, these education practices should be further developed and reinforced.I denne avhandlingen undersøker jeg kompetansebehovet i mediegrafikerfaget. Særlig ser jeg på hvordan lærlinger kan utvikle yrkeskompetanse gjennom opplæring i skole og bedrift. Fokuset for avhandlingen har vært hva som er sentral kompetanse i et yrke hvor arbeidsmåtene stadig endres på grunn av den teknologiske utviklingen. Undersøkelsen handlet også om hvordan lærlinger utvikler yrkeskompetanse på arbeidsplasser under endring, og hva som påvirker sammenhengen mellom opplæring i skole og bedrift. I avhandlingen anvender jeg teoretiske perspektiver som belyser helheten og flerdimensjonaliteten i yrkeskompetansen. Teori jeg tar i bruk omhandler også hvordan opplæringen kan organiseres slik at elever og lærlinger utvikler den ønskede kompetansen. Jeg anvender et kvalitativt forskningsdesign. Avhandlingen er artikkelbasert, og består av tre artikler. Hovedproblemstillingen er: Hva er kompetansebehovet i mediegrafikerfaget, og hvordan kan lærlinger utvikle yrkeskompetanse gjennom opplæring i skole og bedrift. Artikkel 1 undersøker hva som påvirker mediegrafikerlærlingenes opplevelse av sammenheng mellom opplæring i skole og bedrift. Følgende forhold viste seg å være vesentlige: Mulighetene til spesialisering i valgt yrke, og samarbeid mellom skoler og bedrifter om praksisperioder i bedrift. Mulighetene til spesialisering hang sammen med yrkeskompetansen i lærerteamene, men også med hvordan eksamensforskriftene for tverrfaglig eksamen på VG2 ble tolket. Samarbeidet mellom skoler og bedrifter om praksisperioder var generelt lite utviklet, men resultatene viser at det kan være potensial for å videreutvikle dette samarbeidet. Artikkel 2 undersøker kompetansebehovet i mediegrafikerfaget. Den studerer også yrkesrelevansen av skoleopplæringen, og spør hvordan det kan legges til rette for yrkesrelevant opplæring i det nye utdanningsprogrammet for IKT og medieproduksjon. Undersøkelsene i bedriftene viser at mediegrafikere må ha høy helhetlig kompetanse i design og produksjon av elektroniske og trykte medier, men også i kundebehandling. Tverrfaglig skoleopplæring knyttet til helhetlige autentiske medieproduksjoner er vesentlig for at skoleopplæringen skal være yrkesrelevant. Resultatene peker mot at læreplanene på VG3 bør ta utgangspunkt i beskrivelser av den helhetlige kompetansen som kreves i mediegrafikerfaget. For at elever og lærlinger skal utvikle denne kompetansen, må læreplanene bygge på analyser av hvordan det kan legges opp til systematisk progresjon gjennom utdanningsløpet. Opplæringspraksiser med fokus på samarbeid mellom skoler og bedrifter om reelle oppdrag i skolen, og perioder med praksis i bedrifter, bør videreutvikles og styrkes. Artikkel 3 undersøker hvordan mediegrafikerlærlingene utvikler yrkeskompetanse på arbeidsplasser hvor teknologien er i kontinuerlig endring. At lærlingene deltok i det lokale praksisfellesskapet på arbeidsplassene var ikke tilstrekkelig som grunnlag for deres kompetanseutvikling. Lærlingenes utvikling foregikk i en vekselvirkning mellom den lokale praksisen, kurs i regi av opplæringskontoret, og ressurser på internett. På noen av arbeidsplassene fungerte lærlingene som eksperter på digitale verktøy. De kunne bidra i opplæringen av kollegaer og til endring og videreutvikling av produksjonen. Avhandlingen bidrar med kunnskap om hva som er sentral yrkeskompetanse i mediegrafikerfaget, og hvordan yrkesrelevant opplæring kan legges opp i skole og bedrift. Selv om design, teknologi og kommunikasjon er vesentlige aspekter ved den helhetlige yrkeskompetansen i yrket, viser resultatene at designkompetansen er grunnleggende. Det er en forutsetning at yrkesutøverne behersker teknologien, men teknologien er verktøy det er nødvendig å mestre for å utforme designet. I det daglige arbeidet i bedriftene framsto de ulike aspektene ved yrkeskompetansen som en integrert helhet. Opplæringen i både skole og bedrift må derfor legges opp slik at elever og lærlinger får arbeide med helhetlige yrkesoppgaver. Avhandlingen viser at lærlingeordningen kan fungere innovativt ved at den bidrar til kompetanseutvikling for enkeltindivider og bedrifter, og til å videreutvikle yrker. Resultatene viser at det er krevende både for den enkelte lærer, lærerteamene og skolene å skape yrkesrelevant opplæring. Lærlingene i studien har ulike erfaringer med yrkesrelevansen av opplæringen utfra hvilken skole de har gått på. Avhandlingen viser at det på enkelte skoler ble utviklet opplæringspraksiser som er yrkesrelevante og gir god sammenheng mellom opplæring i skole og arbeidsliv. Disse praksisene søkte å overskride skillet mellom opplæring i skole og bedrift ved å ta i bruk arbeidslivsbaserte arbeidsmåter – som reelle oppdrag for kunder. Det er viktig for yrkesrelevansen til det nye utdanningsprogrammet for IKT og medieproduksjon at disse formene for opplæring blir utviklet videre
Cellular Internet of Things Security
No full textCellular Internet of Things is a rather new concept which emerged due to the demands for mobility and extended coverage of the Internet of Things. Briefly, the concept means that the cellular network is used as network layer for IoT applications. In fact, the cellular network is originally intended for mobile phones which are on always online and require higher data rates compared to IoT devices, which quite often have limited power and only communicate occasionally using a few bytes. To that end, 5G is aiming at supporting a variety of IoT applications with diversified requirements in terms of mobility, bandwidth, latency and reliability by making use of the concept of network slicing. Unfortunately, although better security is offered to the IoT applications, due to the inherent stronger security at the network level compared to other wireless technologies, it is not sufficient and IoT applications are left to themselves to ensure appropriate security. Furthermore, the number of IoT devices used in critical applications like eldercare are increasing day by day and bringing big security challenges, in this case, for health care organizations, IoT providers and most seriously for the elderly users. Attackers launch many attacks using compromised IoT devices such as Distributed Denial of Services (DDoS), among others. To detect and prevent these types of attacks on IoT devices connected to the cellular network, it is essential to have a proper overview of the existing threats and vulnerabilities. This work aims to provide higher level of security at the same time as relieving the administration burden of the IoT applications, by focusing on the use of the concept of identity federation which is used in the world wide web to provide single-sign-on i.e., the user can just sign in once at one web site and move around to other ones without having to sign in again, utilizing Machine Learning techniques and algorithms to develop a platform that is device anomaly detection oriented and also to provide a helpful threat modelling tool to the Telco community to better document attacks targeting IoT devices in a cellular network to increase its security preparedness and readiness.Mobilnettet Internett av ting er et ganske nytt konsept som dukket opp på grunn av kravene til mobilitet og utvidet dekning av tingenes internett. Kort fortalt går konseptet ut på at mobilnettet brukes som nettverkslag for IoT-applikasjoner. Faktisk er mobilnettverket opprinnelig ment for mobiltelefoner som alltid er på nett og krever høyere datahastigheter sammenlignet med IoT-enheter, som ganske ofte har begrenset strøm og bare kommuniserer av og til med noen få byte. For det formål tar 5G sikte på å støtte en rekke IoT-applikasjoner med varierte krav når det gjelder mobilitet, båndbredde, latens og pålitelighet ved å bruke konseptet nettverksskjæring. Dessverre, selv om bedre sikkerhet tilbys til IoTapplikasjonene, på grunn av den iboende sterkere sikkerheten på nettverksnivå sammenlignet med andre trådløse teknologier, er det ikke tilstrekkelig og IoT-applikasjoner er overlatt til seg selv for å sikre passende sikkerhet. Videre øker antallet IoT-enheter som brukes i kritiske applikasjoner som eldreomsorg dag for dag og gir store sikkerhetsutfordringer, i dette tilfellet for helseorganisasjoner, IoTleverandører og mest alvorlig for eldre brukere. Angripere lanserer mange angrep ved å bruke kompromitterte IoT-enheter som blant annet Distributed Denial of Services (DDoS). For å oppdage og forhindre denne typen angrep på IoT-enheter koblet til mobilnettverket, er det viktig å ha en skikkelig oversikt over eksisterende trusler og sårbarheter. Dette arbeidet tar sikte på å gi høyere sikkerhetsnivå samtidig som å avlaste administrasjonsbyrden for IoT-applikasjonene, ved å fokusere på bruken av konseptet identitetsføderasjon som brukes på verdensveven for å gi enkel pålogging, dvs. , kan brukeren bare logge på én gang på ett nettsted og flytte rundt til andre uten å måtte logge på igjen, ved å bruke maskinlæringsteknikker og algoritmer for å utvikle en plattform som er orientert om enhetsavvik deteksjon og også for å gi et nyttig trussel modelleringsverktøy til Telco-fellesskapet for å bedre dokumentere angrep rettet mot IoT-enheter i et mobilnettverk for å øke sikkerhetsberedskapen og beredskapen