Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA): Skriftserien / Oslo and Akershus University College of Applied Sciences
Not a member yet
519 research outputs found
Sort by
‘How will it hit us?’: Introducing artificial intelligence (AI) in the Norwegian healthcare services: Three modes of actor mobilisation
No full textOsloMet Avhandling 2024 nr 1, Mari Serine Kannelønning. Thesis for the degree of Philosophiae Doctor (PhD). PhD programme in Social Sciences, with specialization in Information, Library and Archival Studies. OsloMet – Oslo Metropolitan University. Spring 2024.ISSN 2535-471X (trykt)/ISSN 2535-5414 (online)ISBN 978-82-8364-560-6 (trykt)/ISBN 978-82-8364-567-5 (online)
 
One of the boys: Gender, class, and identity formation among boys in middle school
No full textNorway has an ongoing discourse about boys at school, often talked about as falling behind or being school losers in a feminized school. This discourse is built on boys getting lower gradesthan girls in all subjects except PE, and due to boys dropping out of upper secondary education more frequently.This Ph.D. thesis is an ethnographic study of 6th and 7th-grade boys’ identity formation in school and is based on a year of participant observation at a primary school in inland Norway. This research aims to challenge and nuance this simplified dichotomy of boys struggling and misbehaving on one side and well-behaved and high-achieving girls on the other. The thesis looks at the everyday practices of boys at school, and how they create themselves and are created by others, as individuals and groups. The analytical focus is on how gender, masculinities, and social class play a part in identity formation among boys, and how this further influences their ideas about themselves in the future. Furthermore, an emphasis is put on how pupils navigate the social space at school to remain within what is considered ‘ordinary’, balancing taking part in the sameness of a common ‘we’ within the class or peer group while cultivating their individuality.This project investigates what school life is like for boys, and how differences in class position and expressions relating to masculinities and ways of doing boy shape their ideasabout their own lives in the present and future. To exemplify how both school life and ideas about the present and future are different for pupils in different subject positions, I will focuson two analytical pupil categories. I refer to these categories as the football boys, as representatives for a compliant, composed, and hybrid masculine expression; and the defiantboys, as representatives for the boys opposing and defying the school, teachers, and lessons. These two categories thus present very different approaches to school. The defiant boys moreoften oppose the school and the teachers and see their futures outside formal education, while the football boys hold a social and cultural capital making them able to fit more easily into theschool’s project, making them popular as friends, and giving them a dominant position. Conducting long-term ethnographic fieldwork has given the thesis a broad scope and enabled me to view these boys’ everyday lives at school from several different angles, such as consumption, gender performance, discipline, and language use. This study has found that identity formation at school constitutes a process of placing oneself within this network of factors in an ongoing back-and-forth where ways of acting influence one’s position in class while one’s position influences expectations of behavior and presentation. Different roles have different expectations relating to gender performance, patterns of consumption, commitment to the common ‘we’, and how one relates to the school, the teachers, and the school\u27s values. Especially striking is the effort put into not veering too far away from the ordinary. Pupils are acutely aware of how social norms regulate gender performance, consumption, and schoolwork, and that challenging or breaking norms might come with sanctions. This is especially visible within consumption, where many try to avoid being viewed as having too little or the wrong things while also not being viewed as spoiled. Furthermore, their age position between being children and teenagers (tweens) brings with it challenges of acting in age-appropriate ways while exploring topics and experiences related to teenagers and adults.The ordinary and normative also permeate gender performance. Largely cis-heteronormative expectations dominate not only social norms between pupils, but the school’s practices relating to gender. Acceptance of gender equality and inclusion of different gender identities and sexualities exist in principle, but practices remain normative. An event such as the school dance is highly gendered according to normative principles and highlights the norms of everyday life in an exaggerated form. Gender performances are closely related to subject positions within the class, placement in pupil hierarchies, and nous of how to navigate social norms, leading many boys to take up masculinities that are hybridized in some way.Anthony Giddens’ description of identity in late modernity as a reflexive project of the self is relevant to this thesis. Ways of being and behaving in school are frequently related topotential consequences later in life and influence how pupils see themselves as individuals in the present and future. Pupils’ relations to the school’s project, and their experiences ofeveryday life there, influence how they envision their future as teens and adults and what they can and cannot be and do. Bringing the future into the present ascribes risk to some pupilswho find expectations from the educational system hard to fulfill. This thesis shows how these boys negotiate their place within the school and as a future generation of adults.Norge har en pågående diskurs om gutter i skolen hvor man snakker om at de faller utenfor, og som skoletapere i en feminisert skole. Denne diskursen er basert på at gutter i snitt får lavere karaterer enn jenter i alle fag utenom gym, og fordi gutter oftere dropper ut av videregående skole. Denne doktorgradsavhandlingen er en etnografisk studie av 6. og 7.klassegutters identitetsforming i skolen og er basert på ett års deltagende observasjon i en barneskole i innlandet i Norge. Forskningsprosjektet vil utfordre og nyansere den forenklede dikotomien mellom gutter som sliter og forstyrrer på den ene siden og veloppdragne skoleflinke jenter på den andre. Avhandlingen ser på hverdagspraksiser blant gutter i skolen, og hvordan de skaper seg selv og blir skapt av andre som individer og grupper. Det analytiske fokuset er på hvordan kjønn, maskuliniteter og sosial klasse spiller en rolle i identitetsforming blant gutter, og hvordan dette påvirker deres ideer om seg selv i fremtiden. Fokuset er også på hvordan elevene navigerer det sosiale rommet for å plassere seg selv, og forbli, innenfor det som blir ansett som ‘ordinært’ gjennom å balansere deltagelse i likheten forventet i et felles ‘vi’ samtidig som de kultiverer sin egen individualitet.Dette prosjektet utforsker det sosiale livet på skolen, og hvordan forskjeller i sosial klasse og maskuliniteter og måter å gjøre gutt, former tanker og ideer de har om seg selv nå og i fremtiden. For å vise hvordan disse faktorene henger sammen har jeg primært fokus på to analytiske elevkategorier. Jeg refererer til kategoriene som fotballgutta (football boys), som representanter for mer medgjørlig og hybridisert maskulinitet; og de opposisjonelle gutta (the defiant boys), som representerer guttene som yter bevisst motstand mot skolen. De opposisjonelle gutta motsetter seg ofte skolen og lærerne, og ser sin egen fremtid utenfor formell utdanning. Fotballgutta besitter en sosial og kulturell kapital som gjør dem i stand til å passe bedre inn i skolens prosjekt, gjør de populære som venner, og gir dem en dominant sosial posisjon.Å gjennomføre langvarig etnografisk feltarbeid har gjort det mulig å ha et bredt omfang i avhandlingen, og har gjort det mulig for meg å se på guttenes hverdagsliv fra flere forskjellige vinkler. Disse inkluderer forbruk, kjønnsutøvelse, disiplinering og språkbruk. Et funn er at identitetsforming i skolen er en prosess hvor man plasserer seg innenfor dette nettverket av faktorer i en pågående veksling hvor måten man er på i skolen påvirker hvilken posisjon får i det sosiale innenfor klassen, som igjen medfører forventninger til hvordan man oppfører og presenterer seg for å fylle denne rollen. Forskjellige roller har forskjellige forventninger til kjønnsutøvelse, forbruk, relasjon til et felles ‘vi’ og hvordan man forholder seg til skolen, lærerne og skolens verdier. Spesielt påfallende er innsatsen noen elever legger inn i å ikke havne for langt utenfor det ordinære. Elevene er veldig klar over at sosiale normer regulerer kjønnsutøvelse, forbruk og skolearbeid, og at å utfordre eller bryte disse normene kan medføre sanksjoner. Dette er spesielt tydelig rundt forbruk, hvor mange prøver å unngå å bli ansett som å ha for lite eller feil ting, men heller ikke bli sett på som bortskjemte.Aldersposisjonen de befinner seg i, mellom å være barn og ungdom (tweens), medfører også utfordringer rundt hvordan de skal oppføre seg på en måte som passer seg for alderen deres samtidig som de utforsker tematikker og opplevelser vanligvis forbeholdt ungdom og voksne. Det ordinære og normative gjennomsyrer også kjønnsutøvelse. Stort sett cisheteronormative forventinger dominerer ikke bare de sosiale normene, men også skolens praksiser relatert til kjønn. Aksept for likeverd mellom kjønn og inkludering av forskjellige kjønnsidentiteter og legninger finnes i prinsippet, men praksisene forblir relativt normative. Et arrangement som skoledansen er sterkt kjønnet etter disse normative prinsippene, og setter søkelys på de dagligdagse normene i en overdreven form. Kjønnsutøvelse er nært relatert til subjektposisjon innenfor klassen, plassering i elevhierarkier, og evnen til å navigere sosiale normer, som gjør at mange gutter tar opp maskuliniteter som på en eller annen måte er hybridiserte.Anthony Giddens’ beskrivelse av identitet i senmoderniteten som et refleksivt prosjekt rettet mot selvet også relevant i denne avhandlingen. Måter å være på og oppføre seg i skolen blir jevnlig relatert til mulige konsekvenser senere i livet og påvirker hvordan elever ser på seg selv som individer nå og i fremtiden. Elevenes forhold til skolens prosjekt og deres opplevelse av skolehverdagen, påvirker hvordan de ser for seg fremtiden sin som tenåringer og voksne, og hva de kan og ikke kan gjøre. Ved å bringe fremtiden inn i nåtiden tilskrives noen elever som har utfordringer med å følge forventningene tillagt dem av skolesystemet en risiko for å falle utenfor. Denne avhandlinger viser ikke bare hvordan disse guttene finner sin plass i skolen, men også som en fremtidig generasjon voksne
The community pharmacist’s position and qualitative means to influence use of antibiotics: An exploration of patient needs for informed counselling and involved dialogue on antibiotics
No full textThe overarching goal of this project was to leave no stone unturned in the global fight against antimicrobial resistance (AMR). The main drivers of AMR are misuse and overuse of antibiotics and new approaches to combat AMR development are urgently needed, particularly in the primary health care sector where most antibiotics are used. The community pharmacist (CP) is the primary healthcare’s final contact point to consult patients prescribed antibiotics and this thesis explores if and how the CP’s can influence the quality of information provided from prescriber through CP to patient. This project was therefore initiated to explore the CP’s position and qualitative means to influence the proper use of antibiotics. A series of focus group interviews were conducted with general practitioners (GPs), CPs and patients, respectively, using one interview guide taking the patient perspective on the qualities of the information chain from antibiotics prescriber to user. The transcript was analyzed using Malterud’s systematic text condensation. The qualitative insights from of Paper 1 and 2 were about patients\u27 sources of information on antibiotics and AMR, patients\u27 experiences from interactions with GPs and CPs, barriers to patient-oriented communication, information patients want from CPs, and how CPs can meet patients\u27 request for a triangular dialogue (CP-patient - GP). These themes were compiled, and their key message fronted on the first page of a brochure which was used to guide an AD campaign (knowledge update) for CPs described in Paper 3. Paper 1 explored the level of patient knowledge of antibiotics and AMR, how patients accessed information and finally, how knowledge about antibiotics is communicated and perceived during interactions with their GPs and CPs. Paper 1 found that the quality of relational communication was central for achieving patient understanding from consultations on antibiotics and AMR. Skjervheim’s concept of triangular joint involvement in the "subject matter" (patient-CP-antibiotic prescription) was utilized as a theoretical framework to explore underlying structures and mechanisms concerning how to ensure the quality of dialogue about antibiotic prescriptions. Recognizing that medical consultations often involve participants (patients-GP/CP) on unequal footing, with varying opportunities to assert their perceptions of reality, there emerges a complex interplay of disempowerment and empowerment. Skuladottir & Halldorsdottir’s perspective was employed in this regard to gain deeper insight into the importance of empowering patients in their counseling. By using these frameworks, it became easier to understand the qualitative means available to CPs when meeting with patients. One specific recommendation from the patient focus group, which was partly agreed upon by the GP focus groups, was for CPs at pharmacies to initiate conversations with open-ended questions such as, “What information did your GP provide about this antibiotic?” This approach allows the CP to inform, confirm, correct, or supplement the information as necessary in a patient centered manner and in alignment with the theoretical frameworks. Paper 2 explored how positioning CPs in the health care hierarchy (GP-Patient-CP) can impact the triangular dialogue and proposed ways to improve the quality of counselling to secure proper antibiotic use. Through a CP positioning lens using Harré’s theoretical framework, it was shown in Paper 2 that patients experienced that they were best served when they were involved in triangular dialogue with GPs and CPs. Patients positioned CPs as the “GPs\u27 extended arm”, acknowledging their role in enhancing the quality of the information chain following an antibiotic prescription, a perspective that may not necessarily align with CPs\u27 point of views. To improve acknowledgment and maximize the potential of each other\u27s roles and room of maneuver in patient antibiotic counseling, it is crucial for GPs and CPs to have a shared understanding of their respective tasks, duties, rights, and responsibilities. The first academic detailing (AD) campaign tailored CPs in Norway was designed based on qualitative insight from Paper 1 and 2, run with 86 one-on-one CP visits, evaluated, and reported in Paper 3. The AD campaign was evaluated for user satisfaction and willingness to change using validated questionnaires, PSAD (Provider Satisfaction with Academic Detailing) and DAVE (Detailer Assessment of Visit Effectiveness). To address a supplementary query concerning whether AD could be a preferred method for knowledge updates methods, a onesample t-test was used to compare the mean score from the survey data to the neutral reference midpoint with no preference either way. The AD campaign was found a significantly preferred knowledge update method and a suited tool to both update CPs knowledge on antibiotics and AMR and importantly to improve counselling practice in meeting the patient. Finally, the three papers were published separately and assembled to constitute an article-based PhD thesis using a mixed method embedded design. The thesis shows the importance of CP’s awareness towards patient empowerment dynamics and their own available qualitative means to involve and influence responsible antibiotics use. The thesis also emphasises the importance of improving interprofessional collaboration to mitigate the threat of AMR. An AD campaign tailored for this purpose, can be a significant improvement in this regard.Prosjektets overordnede mål var å grundig utforske nye muligheter, snu hver sten, i den globale kampen mot antibiotikaresistens (AMR). AMR drives fram av både feil og for mye bruk av antibiotika og nye tilnærminger for å bekjempe AMR-utvikling er sårt tiltrengt, spesielt i primærhelsetjenesten der antibiotikaforbruket er høyest. Apotekfarmasøyten er det siste konsulterende kontaktpunktet i primærhelsetjenesten for pasienter som er foreskrevet antibiotika. Derfor ble dette prosjektet startet for å utforske apotekfarmasøytens posisjon og muligheter for kvalitativt å kunne medvirke til riktig bruk av antibiotika. En serie fokusgruppeintervjuer med henholdsvis fastleger, apotekfarmasøyter og pasienter ble gjennomført med bruk av en felles intervjuguide som tok pasientperspektivet på kvaliteten i informasjonskjeden fra antibiotika-foreskriver til sluttbruker. Den transkriberte teksten ble analysert ved hjelp av Malteruds systematisk tekstkondensering. Fra den kvalitative forståelsen skaffet til veie i Artikkel 1-2 har verdifull innsikt blitt avdekket om pasienters kilder til informasjon om antibiotika og AMR, deres opplevelser fra møter med både leger og apotekfarmasøyter, barrierer for pasientrettet kommunikasjon, informasjon som pasienter ønsker fra apotekfarmasøyten, og hvordan apotekfarmasøyter kan imøtekomme pasientens ønske om en triangulær dialog. Disse temaene er blitt sammenstilt i en brosjyre som er brukt i en kunnskapsoppdatering for apotekfarmasøyter (AD-kampanje), beskrevet i Artikkel 3. Artikkel 1 utforsket pasienters kunnskapsnivå om antibiotika og AMR, samt deres informasjonskilder og hvordan kunnskap blir formidlet og forstått i deres interaksjoner med fastlege og apotekfarmasøyt. Artikkel 1 fant at kvaliteten i den relasjonelle kommunikasjonen var sentral for å oppnå forståelse i konsultasjonene om antibiotika og resistensproblematikk. Skjervheim\u27s teori om en triangulær felles involvering i "the subject matter" (pasientapotekfarmasøyt-antibiotikaresept) ble benyttet som et teoretisk rammeverk for å utforske underliggende strukturer og mekanismer med tanke på hvordan kvaliteten på dialogen om antibiotikaresepter kan sikres. Når man ser at aktørene i en medisinsk konsultasjon (pasientfastlege/apotekfarmasøyt) har ulik bakgrunn og autoritet til å hevde sine oppfatninger av virkeligheten, kan det oppstå et komplekst samspill av «disempowerment» og «empowerment". Skuladottir & Halldorsdottirs perspektiv ble benyttet i denne sammenhengen for å oppnå dypere innsikt i betydningen av å styrke pasientene gjennom apotekfarmasøytens rådgivning. Ved å bruke disse rammeverkene ble det lettere å få tak i de kvalitative virkemidlene som er tilgjengelige for CP-er i møte med pasienter. En spesifikk anbefaling fra pasientfokusgruppen, som fastlegefokusgruppene også delvis kunne enes om, var at apotekfarmasøyter skulle initiere samtaler på apoteket om antibiotika med åpne spørsmål som "Hvilken informasjon har du fått av legen om denne antibiotikaen?" Denne tilnærmingen gir apotekfarmasøyter mulighet til å informere, bekrefte, korrigere eller supplere informasjonen etter behov på en pasientsentrert måte og i samsvar med de teoretiske rammeverkene. Artikkel 2 utforsket hvordan apotekfarmasøyters posisjonering innenfor primærhelsetjenestens hierarki (fastlege-pasient-apotekfarmasøyt) kan påvirke den triangulære dialogen mellom aktørene, og kom med anbefalinger om hvordan rådgivningskvaliteten kan forbedres for å sikre riktig bruk av antibiotika. Gjennom Harrés posisjoneringsperspektiv ble det vist at pasienter mente seg best tjent med at apotekfarmasøyt og fastlege involverte dem i en triangulær dialog. Pasienter posisjonerte farmasøyter som "legens forlengede arm" og anerkjente deres rolle i å forbedre kvaliteten på informasjonskjeden som følger med en antibiotikaresept. Dette perspektivet hadde likhetstrekk med farmasøytenes selvposisjonering, men var ikke nødvendigvis i tråd med legenes synspunkt. For å forbedre gjensidig anerkjennelse og utnytte potensialet i hverandres rådgivende roller og handlingsrom i antibiotikamøter med pasienter, er det viktig at fastleger og apotekfarmasøyter deler en felles forståelse av sine respektive oppgaver, plikter, rettigheter og ansvar. Den første kunnskapsoppdateringskampanjen rettet mot apotekfarmasøyter i Norge ble deretter designet på bakgrunn av kvalitativ innsikt fra Artikkel 1 og 2, og 86 en-til-en-samtaler med apotekfarmasøyter ble evaluert og rapportert i Artikkel 3. Kunnskapsoppdateringsvisittene ble evaluert for brukerens tilfredshet og endringsvillighet ved bruk av validerte spørreskjemaer, PSAD (Provider Satisfaction with Academic Detailing) og DAVE (Detailer Assessment of Visit Effectiveness). For å undersøke om AD kunne være den foretrukne metoden for kunnskapsoppdateringer, ble det utført en enkeltutvalgs t-test for å sammenligne gjennomsnittsskår fra undersøkelsesdataene med det nøytrale referansepunktet, uten preferanse i noen retning. Kunnskapsoppdateringskampanjen ble funnet å være en signifikant foretrukket metode for kunnskapsoppdatering og et egnet verktøy for å oppdatere CPs kunnskap om antibiotika og AMR, og ikke minst for å forbedre rådgivningspraksis i møte med pasienten. Til slutt ble de tre artiklene publisert separat og satt sammen for å utgjøre en artikkelbasert doktoravhandling ved bruk av “mixed method embedded design”. Avhandlingen understreker viktigheten av at apotekfarmasøyter er oppmerksomme på dynamikken i pasientens "empowerment", samt deres egne tilgjengelige kvalitative virkemidler i antibiotikamøtet med pasienten for å involvere og påvirke ansvarlig bruk av antibiotika. Den legger også vekt på betydningen av å forbedre tverrfaglig samarbeid for å redusere trusselen om antibiotikaresistens (AMR). En AD-kampanje skreddersydd for dette formålet kan utgjøre en betydelig forbedring på dette området
Danningsoppdrag som balansegang : Lærere om profesjonsutøvelse i arbeid med forebygging av fordommer
No full textIn this dissertation, I research teachers’ stories about their practice related to the prevention of prejudice in school. Teachers are both central administrators of the school’s educational mission and legally responsible for protecting students from abuse, as well as for ensuring the student’s right to security and social belonging. In this work, however, teachers encounter a number of different and conflicting expectations and demands, and there are no comprehensive guidelines for all the dilemmas, ethical considerations and complex challenges that they have to deal with. This complexity forms the background for the analyzes in the dissertation, where I discuss the teachers’ descriptions of what shapes their practice and how we can understand various dilemmas and tensions related to the teachers’ professional practice in the work to prevent prejudice. I have interviewed 20 teachers who were employed in secondary and upper secondary schools in various places in Norway about their experiences with the work to prevent prejudice. I use professional theoretical perspectives as a starting point for discussing the empirical data, more specifically the concepts of «professional practice» and «discretionary assessments», as well as «ethical practice», which I associate with norm-critical perspectives. The dissertation includes three empirical articles. In Article 1, I examine how the teachers describe their interpretation of the use of stereotypes and prejudices among students. The teachers report an uncertainty about the severity of the statements and the intentions of the students, and their reflections show that they move between different positions in these situations. A turning point in this article is the teachers’ perceptions of the social interaction between the students, in which stereotypes and prejudices are ingrained. These dynamics further obscure the teachers’ understanding of the interactions between the students. In Article 2, I discuss the teachers’ stories of self-presentation in their work on preventing prejudice in schools. The article shows that pedagogical considerations, the individual situation and group of students, as well as the teachers’ own values and ideals, are key elements in the teachers’ self-presentation. The teachers’ self-presentation appears to be related to how they can use themselves in the best possible way while interacting with the students, at the same time as their personal biography can be used as a tool to meet different expectations and requirements for teacher professionalism while working to preventing prejudice. In Article 3, Åse Røthing and I discuss the teachers’ descriptions of their practice in the face of students’ derogatory statements about minority groups in the light of legal and pedagogical regulations. The analyzes show that the teachers pointed to a need for regulation of the students’ behavior, but that their practice had to be understood in light of complex circumstances and different actors’ expectations of the teachers’ professional practice. The teachers emphasized good relations with the students as a prerequisite for creating behavioral changes, and the findings indicate that pedagogy still takes precedence over law in Norwegian schools. However, the school’s governing documents do not reflect the complexity that teachers face in this field, where they are given legal responsibility for students’ safety while managing a diverse group of students, and where ethical assessments appear as central aspects of their professional practice. In the interviews, the teachers reported that their practice were largely based on discretionary assessments and autonomy, and that in many ways they were shaped by their own choices and assessments related to considerations about classroom social dynamics, the student group, individual students and the context. I further make it clear that there is a tension between trust, responsibility and power related to the teachers’ educational mission, where the teachers by virtue of their position in many ways can be understood as gatekeepers in the work of preventing prejudice. This position presupposes that the teachers are aware of who they are, as well as what they convey in the teaching or in unforeseen and challenging situations. I further find that teachers draw knowledge from value judgments and practical experience. In this form of tacit knowledge, experience is central and pedagogical judgment is a key element. The dissertation helps to substantiate the claim that teachers are key practitioners in the school’s efforts to prevent prejudice. The teachers’ professional practice in this area is a balancing act between different tensions and expectations in both the education system and society. The dissertation contributes empirically to a larger production of knowledge by providing a deeper insight into what characterizes teachers’ reflections on their own practice. In addition, it establishes a broader understanding of teachers’ ethical dilemmas and complex challenges in their efforts to prevent prejudice. The dissertation also contributes theoretically by conceptualizing articulated teacher practice in prejudice prevention, and it provides knowledge of theory about the teaching profession and what characterizes teachers’ assessments and reasoning when the knowledge base for their practice is more unclear.I denne avhandlingen presenterer og drøfter jeg læreres fortellinger om sin praksis knyttet til forebygging av fordommer i skolen. Lærere er sentrale forvaltere av skolens danningsoppdrag, og samtidig juridisk ansvarlige for å verne elever mot krenkelser og sikre elevens rett til trygghet og sosial tilhørighet. I dette arbeidet møter lærerne imidlertid en rekke til dels ulike og motstridende forventninger og krav, og det mangler retningslinjer som favner alle de dilemmaer, etiske problemstillinger og sammensatte utfordringer de må håndtere. Denne kompleksiteten danner bakteppet for analysene i avhandlingen, hvor jeg ut ifra lærernes beskrivelser drøfter hva som former deres praksis, og hvordan vi kan forstå ulike dilemmaer og spenninger i lærernes profesjonsutøvelse knyttet til skolens danningsoppdrag. Jeg har intervjuet 20 lærere som var ansatt i ungdomsskoler og videregående skoler ulike steder i Norge om deres erfaringer med forebygging av fordommer blant elever. Lærernes fortellinger tar utgangspunkt både i spesifikke hendelser med enkeltelever og elevgrupper og i forebygging av fordommer som en del av det holdningsskapende arbeidet i skolen. Jeg drøfter funnene fra intervjuene gjennom profesjonsteoretiske perspektiver, nærmere bestemt begrepene «profesjonsutøvelse» og «skjønnsvurderinger», samt «etisk praksis», som jeg knytter sammen med normkritiske perspektiver. Det inngår tre empiriske artikler i avhandlingen. I artikkel 1 undersøker jeg hvordan lærerne forteller at de fortolker elevers bruk av stereotypier og fordomsuttrykk. Lærerne beskriver en usikkerhet omkring ytringenes alvorlighetsgrad og elevenes intensjoner, og lærernes refleksjoner synliggjør at de beveger seg mellom ulike posisjoner i disse situasjonene. Et omdreiningspunkt i denne artikkelen er lærernes refleksjoner over det sosiale samspillet mellom elevene, som de oppfatter at veves sammen med stereotypier og fordomsuttrykk. Disse sosiale dynamikkene bidrar til ytterligere å tilsløre for lærerne hva det er som foregår mellom elevene i slike situasjoner. I artikkel 2 drøfter jeg lærernes fortellinger om selvpresentasjon i deres arbeid med forebygging av fordommer. Artikkelen viser at pedagogiske avveininger, den enkelte situasjon og elevgruppe samt lærernes egne verdier og idealer er sentrale elementer i selvpresentasjonen. Lærernes selvpresentasjon fremstår som knyttet til hvordan de på best mulig måte kan bruke seg selv i møte med elevene, samtidig som deres personlige biografi kan brukes som et verktøy for å møte ulike forventinger og krav til lærerprofesjonalitet i holdningsskapende arbeid. I artikkel 3 diskuterer Åse Røthing og jeg lærernes beskrivelser av sin praksis i møte med elevers nedsettende ytringer om minoritetsgrupper i lys av juridiske og pedagogiske forskrifter. Analysene viser at lærerne peker på et behov for regulering av elevers atferd, men at lærernes praksis må forstås i lys av komplekse omstendigheter og ulike aktørers forventninger til deres profesjonsutøvelse. Lærerne vektlegger gode relasjoner til elevene som en forutsetning for å skape holdningsendringer, og funnene indikerer at det pedagogiske fortsatt har forrang fremfor det juridiske i norsk skole. Skolens styringsdokumenter gjenspeiler imidlertid ikke kompleksiteten lærerne møter på dette feltet, hvor de er gitt et juridisk ansvar for elevers trygghet samtidig som de skal ivareta ulike elever, og hvor etiske vurderinger fremstår som sentrale aspekter ved deres profesjonsutøvelse. I intervjuene beskrev lærerne at praksisen deres i høy grad tok utgangspunkt i skjønnsvurderinger og autonomi, og at den på mange måter ble formet av deres egne valg og vurderinger knyttet til overveielser av klasserommets sosiale dynamikker, elevgruppe, enkeltelever og kontekst. Gjennom mine analyser synliggjør jeg videre at det er et spenningsforhold mellom tillit, ansvar og makt knyttet til lærernes danningsoppdrag, hvor lærerne i kraft av sin posisjon overfor elevene på mange måter kan forstås som portvoktere i arbeidet med forebygging av fordommer. Denne posisjonen forutsetter at lærerne er oppmerksomme på hvem de selv er, samt hva de gestalter og formidler, i undervisningen eller i uforutsette og utfordrende situasjoner. Jeg finner videre at verdivurderinger og praktisk klokskap er fremtredende kunnskaper som lærerne trekker veksler på. Dette kan forstås som en taus form for kunnskap, hvor erfaring står sentralt, og hvor den pedagogiske dømmekraften er et sentralt element. Avhandlingen synliggjør at lærerne er sentrale utøvere i skolens arbeid med forebygging av fordommer, og at lærernes profesjonsutøvelse i dette oppdraget fremstår som en balansegang mellom ulike spenninger, på den ene siden, og forventninger, på den andre siden, både i utdanningssystemet og samfunnet. Avhandlingen medvirker empirisk til ny kunnskap ved å gi en dypere innsikt i hva som karakteriserer lærernes refleksjoner omkring egen praksis, og etablerer en bredere forståelse for på hvilke måter vi kan forstå læreres etiske dilemmaer og sammensatte utfordringer i holdningsskapende arbeid. Avhandlingen bidrar dessuten teoretisk ved å begrepsfeste artikulert lærerpraksis, og den tilfører kunnskap til teorien om lærerprofesjonen ved å belyse spørsmålet om hva som kjennetegner læreres vurderinger og resonneringer når kunnskapsgrunnlaget for deres praksis er mer uklart
Kompetansemangfold i Forsvarets toppledelse: en kvalitativ studie av ekspertise og kompetansemangfold i seleksjon til militære toppstillinger
No full textIn this report, we present results from a qualitative study on competence diversity in the top leadership of the Armed Forces, group 1, and what can hinder or promote such diversity. Officers in the Armed Forces, from second lieutenant to general, are military leaders with academic leadership education and military training. The top leaders of the Armed Forces belong to Group 1, which includes the ranks of colonel, commander, and higher. Group 1 consists of just over 200 individuals. The purpose of the study is to gain greater insight into the perceptions of military top leaders about the knowledge and competence that qualify for a group 1 position, and what they understand by competence diversity in this context. Considering perspectives on knowledge and diversity, we discuss whether there is a tension between military expertise and competence diversity, or if military expertise itself is diverse. We base our understanding of diversity on three forms of classification within a given context: 1) observable demographic characteristics of people, such as gender or ethnicity, 2) personality, motivation, and behavioral traits, and 3) knowledge and skills. This report particularly emphasizes the last dimension.
Officers play a crucial role in the operational capability of the Armed Forces and their ability to achieve the goals set for the Armed Forces at any given time. To ensure that the Armed Forces acquire the competence they need, it is important to examine the knowledge and experience that the top leaders possess and what qualifies them to lead an organization like the Armed Forces. Group 1 officers are often described as a relatively homogeneous group; individuals with high rank, higher average age, and long seniority. Those holding officer positions in group 1 today mainly have work experience from the defense sector. Diversity is a central value in Norwegian society, which the Armed Forces are also committed to uphold as part of their societal mission. While there are numerous studies on diversity dimensions in the Armed Forces, such as gender, reports show a lack of implementation and practice of diversity thinking related to competence in the top leadership of the Armed Forces. Previous research argues that various forms of strategic selection in recruitment processes for group 1 positions, where informal social networks play a significant role in determining who wins the competition for positions, limit diversity in group 1. In this report, we will further investigate how the application and recruitment processes for group 1 positions take place, not just who is chosen, but which competence is prioritized.
The overarching research question is how competence diversity is expressed in the recruitment processes for military top positions, group 1. There are three themes we are particularly focused on: 1) what competence military top leaders perceive as central for a career path towards a military top leadership position, 2) what tensions related to military expertise are expressed in the application and recruitment processes for military top positions, and 3) what perceptions military top leaders have about competence diversity. The data is based on 16 qualitative interviews with Group 1 officers and applicants for Group 1 positions. Qualitative interviews gave us access to the topic of diversity by allowing us to hear different stories about their career paths and how they came into a top leadership position. The data is analyzed considering a professional theoretical and cultural analytical perspective on knowledge and diversity.
The report consists of 8 chapters. In Chapter 2, we introduce the Armed Forces as the context for the study with special attention to how competence is organized. In Chapter 3, we show what characterizes the officers\u27 descriptions of the knowledge and competence that qualify for a military top leadership position. A typical description of the competence that qualifies for a vertical career is the sum of physical fitness and military conduct, education and academic grades, and leadership talent demonstrated through work practice. The officers in the study have generally followed the same educational path from officer candidate school to the command and staff college (NDCSC) and have completed a master\u27s degree. Between education, they have had mandatory years with practical, context-specific work experience, such as operational service in international operations or jobs in the Ministry of Defense. An interesting finding in this chapter is that the officers do not speak about education as competence, but as something one must attain to move forward. Operational experience, however, and on-the-job training are emphasized as central forms of competence. At the same time, broad experience and education make the officers\u27 knowledge base diverse. Chapter 4 focuses on the officer\u27s perception of the application and recruitment processes for top leadership positions. What we find here confirms previous research on the importance of social networks in the recruitment process. Key actors, such as sponsors and mentors, can help the applicant to be noticed and stay in the "loop." Applicants\u27 personalities are particularly emphasized using various personality tests. In the officers\u27 descriptions of the recruitment process, they rarely talk about competence. What is considered most important is who the applicant is, what they have done, and where they have been. An interpretation of such stories is that context-specific competence is given the highest priority.
Chapter 5 elaborates on some of the findings related to the application and recruitment process and goes into more detail about the experiences of both top leaders and applicants regarding selection for group 1 positions. In chapter 6, we investigate more explicitly how the concept of competence diversity is understood by the officers in this study, and what significance they think it has in the military top leadership. Competence diversity is discussed considering three dimensions: as a diversity of education and knowledge, as a diversity of personalities, and as a diversity of gender composition. Here, we see that competence diversity includes not just skills and knowledge, but also who you are as a person. Chapter 7 discusses the findings from the various chapters collectively. We discuss how thinking about competence diversity can be developed, using operational competence as an example. Operational competence is the form of competence that is widely agreed to "trump" all other competencies. There is some disagreement, however, about what operational competence should encompass in terms of practices.
There are three main narratives about competence diversity in the material: 1) The knowledge and competence of the officers are perceived as diverse, and military expertise in group 1 is characterized by competence diversity, 2) in the application and recruitment processes, officers are selected based on both personality and competence, with operational competence being the most crucial factor. Military expertise is largely perceived as practical, even though the officers\u27 competence background is broad. 3) The concept of competence diversity is unclear to the officers and not anchored in their understanding of what is needed in the military top leadership. At the same time, some believe that competence diversity is good and can bring about change. In the concluding chapter, we discuss the implications for the Armed Forces of the various narratives and provide our conclusions and recommendations for further work on competence diversity in the top leadership of the Armed Forces.I denne rapporten presenterer vi resultater fra en kvalitativ studie om kompetansemangfold i Forsvarets toppledelse gruppe-1 og hva som kan hemme og fremme et slikt mangfold. Offiserene i Forsvaret, fra fenrik til general, er militære ledere med akademisk ledelsesutdanning og militærfaglig utdanning. Forsvarets toppledere inngår i gruppe 1, det vil si de militære gradene oberst, kommandør og høyere. Gruppe 1 utgjør i overkant av 200 personer. Formålet med studien er å få større innsikt i militære topplederes oppfatninger om kunnskap og kompetanse som kvalifiserer for en gruppe-1 stilling, og hva de forstår med kompetansemangfold i denne sammenheng. I lys av perspektiver på kunnskap og mangfold, diskuterer vi om det er et spenningsforhold mellom militær ekspertise og kompetansemangfold, eller om militær ekspertise er mangfoldig. Vi legger til grunn en forståelse av mangfold som tre former for klassifisering innenfor en gitt kontekst: 1) observerbare demografiske karakteristikker av mennesker, som for eksempel kjønn eller etnisitet, 2) personlighet, motivasjon og adferdstrekk, og 3) kunnskap og ferdigheter. Det er spesielt den siste dimensjonen som vektlegges i denne rapporten.
Offiserene spiller en avgjørende rolle for Forsvarets operative evne og mulighet til å nå de mål som til enhver tid settes for Forsvaret. For å sikre at Forsvaret får den kompetansen de trenger, er det derfor viktig å undersøke hvilken kunnskap og erfaring de øverste ledere besitter og hva som gjør dem rustet til å lede en organisasjon som Forsvaret. Gruppe 1 offiserer beskrives gjerne som en relativt homogen gruppe; personer med høy grad, høy gjennomsnittsalder og lang ansiennitet. De som innehar offiserstillinger i gruppe 1 i dag, har hovedsakelig sin arbeidserfaringen fra forsvarssektoren. Mangfold er en sentral verdi i det norske samfunnet, som også Forsvaret har forpliktet seg til å etterleve, som del av sitt samfunnsoppdrag. Mens det er en rekke studier av mangfoldsdimensjoner i Forsvaret, som kjønn, viser utredninger en manglende praktisering og iverksetting av mangfoldstenkning knyttet til kompetanse i Forsvarets øverste ledelse. Tidligere forskning argumenterer for at ulike former for strategisk seleksjon i rekrutteringsprosesser til gruppe-1 stillinger, der uformelle sosiale nettverk er av stor betydning for hvem som vinner konkurransen om stillingene, begrenser mangfoldet i gruppe 1. I denne rapporten vil vi undersøke nærmere hvordan søknads- og rekrutteringsprosesser til gruppe 1- stillinger foregår, ikke bare hvem som velges, men hvilken kompetanse som prioriteres.
Det overordnede forskningsspørsmålet er hvordan kompetansemangfold kommer til utrykk i rekrutteringsprosesser til militære toppstillinger, gruppe 1. Det er tre tematikker vi er spesielt opptatt av: 1) hvilken kompetanse militære topplederes oppfatter som sentral for en karrierevei mot en militær topplederstilling, 2) hvilke spenninger som omhandler militær ekspertise som kommer til uttrykk i søknad- og rekrutteringsprosesser til militære toppstillinger og 3) hvilke oppfatninger militære toppledere har om kompetansemangfold. Datamaterialet baserer seg på 16 kvalitative intervjuer med gruppe-1 offiserer og søkere til gruppe-1 stillinger. Kvalitative intervjuer gir oss tilgang til mangfoldstematikk ved at vi gjennom samtale med enkeltpersoner får ulike fortellinger om deres karrierevei og hvordan de har kommet i posisjon til en topplederstilling. Datamaterialet analyseres i lys av et profesjonsteoretisk og kulturanalytisk perspektiv på kunnskap og mangfold.
Rapporten består av 8 kapitler. I kapittel 2, introduserer vi Forsvaret som kontekst for studien med spesiell vekt på hvordan kompetanse organiseres. I kapittel 3 viser vi hva som kjennetegner offiserenes beskrivelser av hvilken kunnskap og kompetanse som kvalifiserer for en militær topplederstilling. En typisk beskrivelse av hvilken kompetanse som kvalifiserer for en vertikal karriere er summen av fysisk form og militær fremferd, utdanning og skolekarakter og ledertalent som kommer frem gjennom arbeidspraksis. Offiserene i studien har stort sett fulgt samme utdanningsløp fra befalsskolen til stabsskolen og har en masterutdanning. Innimellom utdanningen har de hatt pliktår med praktisk kontekstspesifikk arbeidserfaring, som for eksempel operativ tjeneste i internasjonale operasjoner eller jobb i forsvarsdepartementet. Et interessant funn i dette kapittelet er at offiserene ikke snakker om utdanning som kompetanse, men som noe man må ha for å komme videre. Operativ erfaring derimot og arbeidsbasert trening (on-the-job-training) blir understreket som sentrale kompetanseformer. Samtidig er bred erfaring og utdanning noe som til sammen gjør offiserenes kunnskapsbase mangfoldig. Kapittel 4 fokuserer spesielt på offiserenes oppfatning av søknads- og rekrutteringsprosesser til topplederstillinger. Det vi finner her bekrefter tidligere forskning om betydningen av sosiale nettverk i rekrutteringsprosessen. Sentrale aktører, som sponsorer og mentorer, kan hjelpe søkeren til å bli sett og være i «loopen». Spesielt vektlegges søkeres personlighet gjennom bruk av ulike personlighetstester. I offiserenes beskrivelser av rekrutteringsprosessen snakker de i liten grad om kompetanse. Det som anses som viktigst er hvem søkeren er, hva hen har gjort og hvor hen har vært. En fortolkning av slike fortellinger er at den kontekstspesifikke kompetansen tillegges mest vekt.
Kapittel 5 utdyper noen av funnene som omhandler søknads- og rekrutteringsprosessen og går nærmere inn på henholdsvis topplederes og søkeres erfaringer om seleksjon til gruppe 1-stillinger. I kapittel 6 undersøker vi mer eksplisitt hvordan begrepet kompetansemangfold forstås av offiserene i denne studien, og hvilken betydning de tenker at det har i den militære toppledelsen. Kompetansemangfold snakkes om i lys av tre dimensjoner; som et mangfold av utdanning og kunnskap, som et mangfold i personligheter og som et mangfold i kjønnssammensetningen. Her ser vi hvordan begrepet kompetansemangfold handler om noe mer enn bare kompetanse, og også kobles til hvem du er. Kapittel 7 diskuterer funnene i de ulike kapitlene samlet. Vi drøfter hvordan tenkning rundt kompetansemangfold kan utvikles med utgangspunkt gjennom eksempel med operativ kompetanse. Operativ kompetanse er den kompetanseformen som det er stor enighet om at «trumfer» all annen kompetanse. Det det er noe uenighet om, er hva operativ kompetanse skal romme av praksiser.
Det er spesielt tre fortellinger om kompetansemangfold som er tydelig i materialet: 1) Offiserenes kunnskap og kompetanse oppfattes som mangfoldig, og militær ekspertise i gruppe 1 kjennetegnes av kompetansemangfold, 2) i søknads- og rekrutteringsprosessene selekteres offiserene både med tanke på personlighet og kompetanse, der operativ kompetanse er avgjørende. Den militære ekspertisen oppfattes i stor grad som praktisk, selv om offiserenes kompetansebakgrunn er bred. 3) Kompetansemangfold som begrep er uklart for offiserene og ikke forankret i deres forståelse av hva som trengs i den militære toppledelsen. Samtidig mener noen at kompetansemangfold er bra og kan skape endring. I avslutningskapittelet diskuterer vi implikasjonene for Forsvaret av de ulike fortellingene og kommer med våre konklusjoner og anbefalinger om det videre arbeidet med kompetansemangfold i Forsvarets toppledelse. 
DeepSynthBody: the beginning of the end for data deficiency in medicine
No full textRecent advancements in technology have made arti ficial intelligence (AI) a popular tool in the medical domain, especially machine learning (ML) methods, which is a subset of AI. In this context, a goal is to research and develop generalizable and well-performing ML models to be used as the main component in computer-aided diagnosis (CAD) systems. However, collecting and processing medical data has been identi fied as a major obstacle to produce AI-based solutions in the medical domain. In addition to the focus on the development of ML models, this thesis also aims at fi nding a solution to the data defi ciency problem caused by, for example, privacy concerns and the tedious medical data annotation process. To accomplish the goals of the thesis, we investigated case studies from three different medical branches, namely cardiology, gastroenterology, and andrology. Using data from these case studies, we developed ML models. Addressing the scarcity of medical data, we collected, analyzed, and developed medical datasets and performed benchmark analyses. A framework for generating synthetic medical data has been developed using generative adversarial networks (GANs) as a solution to address the data de ficiency problem. Our results indicate that our generated synthetic data may be a solution to the data challenge. As an overarching concept, we introduced the DeepSynthBody as a basis for structured and centralized synthetic medical data generation. The studies presented in the thesis, such as generating synthetic electrocardiograms (ECGs), gastrointestinal (GI)-tract images and videos with and without polyps, and sperm samples, showed that DeepSynthBody can help to overcome data privacy concerns, the time-consuming and costly data annotation process, and the data imbalance problem in the medical domain. Our experiments showed that we can generate realistic synthetic data providing comparable results to experiments using real data to tackle the identifi ed problems. The final DeepSynthBody framework is available as an open-source project that allows researchers, industry, and practitioners to use the system and contribute to future developments.Teknologiske fremskritt har gjort kunstig intelligens til et populært verktøy innen medisin. Spesielt metoder innen maskinlæring, en underkategori av kunstig intelligens, er mye brukt. Et mål i denne fobindelse er å utvikle gode, generaliserbare modeller for bruk i systemer for datamaskinassistert-diagnose, men en stor utfordring her er innsamling og behandling av medisinske data på grunn av for eksempel personvernhensyn og kostbare annoteringsprosesser. Denne oppgaven fokuserer derfor både på utvikling av maskinlæringsmodeller og å nne en løsning på problemet med manglende medisinske data. For å nå oppgavens mål har vi undersøkt tre forskjellige medisinske eksempler, nemlig kardiologi, gastroenterologi og andrologi. Ved hjelp av data fra disse medisinske områdene har vi utviklet maskinlæringsmodeller. For å løse mangelen på medisinsk data, har vi samlet inn, analysert og utviklet medisinske datasett, og vi har utført referanseanalyser. I tillegg, et rammeverk for generering av syntetiske medisinske data er utviklet ved hjelp av "generative adversarial networks" for å løse problemet med datamangel, hvor resultatene våre indikerer at slike genererte data kan være en mulig løsning. Som et overordnet konsept introduserer vi DeepSynthBody som grunnlag for strukturert og sentralisert generering av syntetisk medisinsk data. Studiene presentert i oppgaven, slik som generering av syntetiske elektrokardiogram, bilder og videoer fra tarmsystemet og sædprøver, viser at DeepSynthBody kan bidra til å overvinne personvernproblemer, redusere tid og ressursbruk innen dataanmerkingsprosessene, og utjevne problemene med data ubalanse innen det medisinske domenet. Våre eksperimenter viser at vi kan generere realistiske syntetiske data som gir sammenlignbare resultater med eksperimenter hvor man bruker reelle data. Det endelige DeepSynthBody-rammeverket er tilgjengelig som et åpent kildekode-prosjekt som gjør det mulig for både forskere og industri å bruke systemet og å bidra til fremtidig utvikling
Virtual reality and autism: Process preparations enabling future research and intervention practices
No full textBackground: The overall aim of this study is to examine key parts that need to be considered when planning and conducting research using virtual reality (VR) for autistic individuals. VR is a technology that simulates realistic environments and experiences that also can be tailored to meet specific needs. VR has the possibility to mimic real-life situations integrated in a controlled, predictable, safe, and supportive space. Moreover, VR can enhance engagement and motivation for autistic individuals, and offers customizable opportunities to develop and practice essential skills. The integration of virtual reality (VR) represents an exciting frontier in autism research and intervention practices. However, the complexity represented by such research and that the evidence of the effectiveness of VR-interventions is still scarce. It is therefore a need to carefully examine auxiliary assumptions that can affect the outcomes. In this thesis, I present four studies aimed at enabling researchers and conducting process preparations for future scientific endeavors.
Objectives: The objective of this thesis is to investigate elements that are important to enable future research on autism and VR. This objective will be reached by (1) providing knowledge about the overall acceptability towards VR by autistic individuals, (2) addressing research gaps on autism, VR, and social skills, (3) evaluate whether available software create valid emotion expressions in avatars, and (4) investigating factors important for implementation of VR in schools.
Methods: The four papers presented in this doctoral thesis utilized different methods. The first study is a review of the available peer-reviewed literature on autism and VR. We qualitatively analyzed the reporting of acceptability from autistic participants. We categorized the findings as positive, negative, or inconclusive. Inconclusive meaning variations within the sample in a study. The second study is a systematic scoping review providing an extensive overview of the literature reporting on social skills interventions, involving autistic participants, in VR. We analyzed the studies and identified several research gaps. The third study is a web-based pilot-survey where we quantitatively evaluate emotions expressed by avatars. We created avatars from real person photos using an available software which automatically expressed various basic and complex emotions. Using structural equation modelling and Bayesian confirmatory factor analysis, we analyzed responses from the participants in terms of correctly perceived, difficulty level, and discrimination. The fourth study is a qualitative investigation of factors that are perceived important when implementing VR in schools. We used semi-structured interviews with eight individuals and a group of five individuals consisting of teachers, special educators, leaders, and student teachers. We used thematic analysis and identified factors that our informants deemed as important for a successful implementation.
Results: Study 1 revealed an increase of the number of studies on autism and VR, but less than half of the included studies reported acceptability. Of the studies providing acceptability information, 89% reports positive evaluations while 1% is negative. More than 70% of the studies using head-mounted displays (HMD) provide acceptability information. Of these, approximately 4 out of 5 studies showed positive evaluations and none were negative. In Study 2, a total of 49 studies were included and analyzed. We identified seven prominent research gaps. The first gap shows that less than half of the studies reported acceptability data. Further, there is a lack of diversity of methodology and demographics. Only 1:10 participants are female, there are few studies with participants having co-occurring diagnoses, few participants aged over 30, and few studies using HMDs. Additionally, there is lack of diversity of methods, meaning; few RCTs or case-control studies, and few multiple singlecase designs. Furthermore, a theoretical grounding in the intervention studies is missing. Study 3 revealed that few emotions were correctly perceived, however, the difficulty level were around average on a standard threshold. The discrimination of the images was .7, indicated by the factor loadings, meaning that it shares 49% of the variance with the latent factor. In Study 4, we identified five themes important for implementation: (1) sufficient knowledge and training, (2) an internal and external network, (3) sufficient resources, (4) positive attitudes, and (5) technological features. All participants expressed enthusiasm towards applying VR in schools.
Conclusions: The main findings of this thesis are that, first, VR is a preferable tool for many autistic individuals thus making it a technology worth developing. Second, there are research gaps that needs to be filled to justify future claims of effectiveness. Researchers should be aware of the possible fallacies connected to auxiliary assumptions as demonstrated in Study 3. Furthermore, to ensure proper implementation of VR in schools, and make probable treatment integrity from the start, valuable information about crucial factors is now available. The process preparations rendered visible by this thesis provide researchers with important knowledge for future endeavors and is a step in enabling future research on autism and VR.Bakgrunn: Bruk av virtual reality (VR) i autismeforskning og intervensjoner er under spennende utvikling. Det er økende interesse for å utforske og utvikle innovative teknikker for å bedre livskvaliteten for autistiske individer. VR er en teknologi som kan simulere realistiske omgivelser og opplevelser, og som kan skreddersys for å møte spesifikke behov. VR kan tilpasses og etterligne virkelige situasjoner og på den måten tilby trygge og støttende miljøer for utvikling og trening av viktige ferdigheter. I tillegg kan VR øke engasjementet og motivasjonen for slik trening. Forskningen og utviklingen på dette feltet beveger seg raskt framover. Tatt i betraktning kompleksiteten denne forskningen representerer, og at bevisene for effektiviteten av VR-intervensjoner fortsatt lar vente på seg, er det behov for å undersøke underliggende faktorer, eller hjelpehypoteser, som kan påvirke resultatene. I denne doktorgradsavhandlingen presenterer jeg fire studier som tar sikte på, gjennom en rekke prosessforberedelser, å legge til rette for forskere og utviklingen av forskning på autisme og VR.
Mål: Det overordnede målet med denne avhandlingen er å undersøke elementer som muliggjør grundig fremtidig forskning på autisme og VR. Denne avhandlingen vil (1) gi kunnskap om den generelle aksepterbarheten av VR, rapporert av autistiske individer, (2) adressere forskningshull om autisme, VR og sosiale ferdigheter, (3) vurdere om tilgjengelig programvare skaper gyldige følelsesuttrykk i avatarer, og (4) undersøke faktorer som er viktige for implementering av VR i skolen.
Metoder: De fire artiklene som presenteres i denne doktorgradsavhandlingen benyttet ulike metoder. Den første studien er en gjennomgang av tilgjengelig fagfellevurdert litteratur om autisme og VR. Vi analyserte rapporteringen av akseptarbarhet fra autistiske deltakere. Vi kategoriserte funnene som positive, negative eller ikke entydige. Ikke entydige innebar manglende samsvar innad i utvalget i en studie. Den andre studien er en systematisk scoping review som gir en omfattende oversikt over forskningen på sosiale ferdighetsintervensjoner, i VR, som involverer autistiske deltakere. Vi analyserte studiene og identifiserte flere forskningshull. Den tredje studien er en nettbasert undersøkelse der vi evaluerer følelser uttrykt av avatarer. Vi opprettet avatarer fra ekte profilbilder ved hjelp av en tilgjengelig programvare som automatisk genererte ulike grunnleggende og komplekse følelsesuttrykk. Ved hjelp av structural equation modelling og Bayesian confirmatory factor analysis, analyserte vi svarene fra deltakerne ut fram om bildene ble korrekt oppfattet, deres vanskelighetsgrad og diskrimineringen mellom dem. Den fjerde studien er en kvalitativ undersøkelse av faktorer som oppfattes som viktige ved implementering av VR i skolen. Vi benyttet semistrukturerte intervjuer med åtte personer og en gruppe på fem personer bestående av lærere, spesialpedagoger, ledere og lærerstudenter. Vi benyttet tematisk analyse og identifiserte faktorer som våre informanter anså som viktige for en vellykket implementering.
Resultater: Studie 1 viste en økning i antall studier på autisme og VR, men at under halvparten av de inkluderte studiene rapporterte aksepterbarhet. Av studiene som gir informasjon om aksepterbarhet, rapporterer 89% positive evalueringer mens 1% er negative. Mer enn 70% av studiene som bruker VR-briller gir informasjon om aksepterbarhet. Av disse viste ca. 4 av 5 studier positive evalueringer og at ingen var negative. I studie 2 ble totalt 49 studier inkludert og analysert. Vi identifiserte syv fremtredende forskningshull. Det første hullet viser at mindre enn halvparten av studiene rapporterte aksepterbarhetsdata. Videre er det lite mangfold, både i form av metodikk og demografi. Bare 1 av 10 deltakere er kvinner, det er få studier med deltakere som har tilleggsdiagnoser, få deltakere over 30 år og få studier med VR-briller. I tillegg er det lite mangfold av metoder, det vil si; få RCTer eller kasuskontroll studier, og få multiple single-case design. Videre mangler det en teoretisk forankring i intervensjonsstudiene. Studie 3 viste at få følelser ble oppfattet korrekt, men at vanskelighetsgraden var rundt gjennomsnittet på en standard terskelverdi. Diskrimineringen mellom bildene indikerer at de deler 49% av variansen med den latente faktoren. I studie 4 identifiserte vi fem temaer som er viktige for implementering: (1) tilstrekkelig kunnskap og opplæring, (2) et internt og eksternt nettverk, (3) tilstrekkelige ressurser, (4) positive holdninger og (5) teknologiske egenskaper. Deltakerne var positive til å bruke VR i skolen.
Konklusjon: Prosessforberedelsene fra denne avhandlingen gir forskere viktig kunnskap for videre arbeid. For det første er VR et foretrukket verktøy for mange autistiske individer, noe som gjør det til en teknologi verdt å utvikle. For det andre er det forskningshull som må fylles for å rettferdiggjøre fremtidige påstander om effektivitet. Forskere og klinikere bør være oppmerksomme på mulige feilslutninger knyttet til underliggende faktorer, slik som demonstrert i Studie 3. Videre, for å sikre riktig implementering av VR i skolene, og sannsynliggjøre behandlingsintegritet fra starten av, har vi tilgjengeliggjort verdifull informasjon om viktige faktorer som må tas hensyn til. Prosessforberedelsene synliggjort i denne avhandlingen er et ledd i å muliggjøre grundigere fremtidig forskning på autisme og VR
Aksjonsforskningsbasert skoleledelse: Hvordan skoleledere kan bruke aksjonsforskning til å utvikle skolen som lærende organisasjon
No full textThis thesis is based upon a practitioner action research project where the teachers and I, as headteacher, worked together to develop our school as a learning organisation. The main objective was to develop and document new practice-based professional knowledge on how a school leader in cooperation with the teachers can develop the school as a learning organisation, through action research.As a headteacher, I experienced growing frustration over the frequent school development projects initiated from outside our practice, often from the national school level, which I had to implement at my school. This top-down approach to development work tends to overlook the importance of inviting teachers and school leaders to use and develop their experience-based knowledge when improving school practices. In Norway, school leaders are supposed to develop their schools into learning organisations. However, I missed theoretically- grounded examples and strategies for how to do this in practice. To meet the challenges presented above, I aimed to develop and document knowledge through the study on how a school leader together with the teachers could stimulate development and change work based on the teachers’ experience-based knowledge.The issue I discuss in the thesis is: How can school leaders together with the teachers develop the school as a learning organisation through action research? The development objective has been to further develop our school as a learning organisation through action research. The research objective has been to develop and document practice-based professional knowledge on school leadership with the aim of developing a learning organisation through action research. I chose to combine three strategies in an attempt to achieve the objective: 1) to use a dialogue conference as a tool for collective learning and development in the school organisation, 2) to motivate the teachers to conduct action research projects on their practice and to use the results in collective learning processes, and 3) to further develop and use existing meetings as places for learning. These strategies became development activities in the study.In the project, I combine practitioner action research and the dialogue approach of action research to stimulate organisational learning and development from a bottom-up perspective. Practitioner action research in the study is teacher research. The purpose of this research is to develop and document knowledge on teaching and education based on the teachers’ experiences. The dialogue approach to action research focuses on organisational development and has developed a systematic approach on how to organise meetings as learning places for collective experiential learning.The action research approach frames this study. The issue discussed is therefore examined through a critical pragmatic approach to knowledge, learning and research. A pragmatic approach to learning emphasises experience as the basis for learning and knowledge development. Critical theory is about reflecting critically on the present to develop it into something better. The action research approach also guides the choice of theoretical perspectives on school leadership, organisational learning and learning organisations. The theoretical perspectives on school leadership focus on how to stimulate collective experiential learning processes. Theoretical perspectives on organisational learning combine practice-based learning and action research, and show how organisations can learn in a systematic way through collective experiential learning.Action research combines development and research. I initiated the development activities as school leader and researcher. Most of the empirical material was collected by documenting the learning processes generated by the development activities. The material consists of logs written by myself and the teachers, references and plans for meetings etc. I also used qualitative research interviews to gather information.The project ran for one year. During this period, I first initiated a dialogue conference where we discussed the project. The results show that a dialogue conference stimulates participation and experience-based learning processes, through dialogue and work methods that encourage people to be actively involved in the processes. These experiences affected how we went on to develop our existing meeting places, as places for learning. Through the year, we held weekly meetings for individual and collective experiential learning. These meetings were structured as spirals for learning, allowing us to stop and evaluate the process together. The teachers implemented, documented and shared several action research projects, for instance on student evaluation and student participation. The results show that the teachers perceived the systematic use of meetings as learning places, and the use of action research projects as useful and meaningful. The teachers felt that they had been heard in the development processes. Some results show how these bottom-up learning processes created energy, enthusiasm and a willingness to change. However, other results show that differences of opinion on values and views of knowledge created dilemmas, and that this led to challenges that had to be addressed as school leader.The main finding in the study is that combining practitioner action research and the dialogue approach enables a strategy on school leadership to be developed. This strategy concerns how a learning organisation can be developed, in which organisational learning and development is based on the teachers’ experiences. The new knowledge on action-based school leadership is presented as examples and principles, and shows theoretical justifications and perspectives. To sum up, the focus is on how a school leader can motivate teachers to carry out practitioner action research projects, and how meeting places can be developed into spaces for collective experiential learning processes.Denne avhandlingen bygger på et praktikerbasert aksjonsforskningsprosjekt der lærerne og jeg som skoleleder søkte å utvikle vår skole som en lærende organisasjon. Hovedhensikten var å utvikle og dokumentere ny profesjonskunnskap om hvordan skoleleder i samarbeid med lærerne kan utvikle skolen som en lærende organisasjon gjennom aksjonsforskning.Mitt engasjement for studien hadde sitt utspring i en frustrasjon over hyppige utviklingsarbeider initiert og definert utenfra, gjerne i form av nasjonale satsinger, som jeg som rektor ble pålagt å gjennomføre. En slik tilnærming til endringsarbeid kan føre til at for lite av den erfaringsbaserte kunnskapen hos lærere og skoleledere blir tilgjengelig i arbeidet med å videreutvikle skolen. Rektor er pålagt å utvikle sin skole som en lærende organisasjon. Samtidig savnet jeg eksempler og strategier med en teoretisk forankring om hvordan jeg som skoleleder kunne gjøre dette. For å svare på de skisserte utfordringene, søkte jeg gjennom studien å utvikle og dokumentere kunnskap om hvordan skoleleder i samarbeid med lærerne kan legge til rette for utviklings- og endringsarbeid som tar utgangspunkt i lærernes erfaringskunnskap.Problemstillingen har vært: Hvordan kan skoleleder og lærere sammen bruke aksjonsforskning til å utvikle skolen som lærende organisasjon? Studien har hatt et utviklingsmål om å videreutvikle egen skole som lærende organisasjon gjennom aksjonsforskning. Forskningsmålet har vært å dokumentere ny profesjonskunnskap om skoleledelse innrettet mot å utvikle en lærende organisasjon gjennom aksjonsforskning. Som skoleleder valgte jeg å kombinere tre strategier i arbeidet med å nå målene: 1) Å benytte dialogkonferanse som et verktøy for kollektiv læring og utvikling i skoleorganisasjonen, 2) å stimulere lærerne til å gjennomføre didaktiske aksjonsforskningsprosjekter og benytte disse som grunnlag for kollektive læringsprosesser, samt 3) å videreutvikle og benytte møteplasser som læringsarenaer. Strategiene ble utviklingsaktiviteter jeg som skoleleder la til rette for.I studien kombinerer jeg didaktisk aksjonsforskning og dialogtradisjonen for aksjonsforskning for å stimulere til organisasjonslæring og organisasjonsutvikling som er initiert nedenfra. Didaktisk aksjonsforskning er lærerforskning der hensikten er å videreutvikle og dokumentere ny kunnskap om undervisnings- og utdanningspraksis med utgangspunkt i lærernes erfaringer. Dialogtradisjonen fokuserer på organisasjonsutvikling, og har utarbeidet en systematikk for å utvikle møteplasser som læringsarenaer for kollektiv erfaringslæring.Aksjonsforskningen setter de vitenskaps- og kunnskapsteoretiske rammene for prosjektet. Problemstillingen er belyst gjennom en kritisk pragmatisk tilnærming til kunnskap, læring og forskning. Pragmatisk læringsteori vektlegger erfaring som grunnlag for læring og kunnskapsutvikling. Kritisk teori handler om kritisk refleksjon over det som er, for å kunne endre nåsituasjonen til noe bedre. Aksjonsforskningstilnærmingene har også vært styrende for valg av teoretiske perspektiver om skoleledelse, lærende organisasjoner og organisasjonslæring. Det er trukket inn teori om skoleledelse som søker å legge til rette for lærernes læring og kollektive læringsprosesser. Problemstillingen er belyst med organisasjonslæringsteori som knytter praksisbasert læring og aksjonsforskning sammen, og som viser hvordan organisasjoner kan lære på en systematisk måte gjennom kollektiv erfaringslæring.Aksjonsforskning kombinerer utvikling og forskning. I studien satte jeg som skoleleder i gang utviklingsaktivitetene. Det meste av empirien er samlet ved å dokumentere utviklings- og læringsprosessene som oppsto i arbeidet med disse. Dokumentasjonsgrunnlaget består av egne logger, møtereferater, logger fra lærerne, etc. Informasjonen er også hentet gjennom kvalitative forskningsintervjuer.I løpet av det året prosjektet varte, ble det for det første gjennomført en dialogkonferanse der vi snakket om prosjektet, og der lærerne ble invitert til å delta i å utvikle skolen videre som en lærende organisasjon. Resultatene viser hvordan dialogkonferansen stimulerer til medvirkning og erfaringsbaserte læringsprosesser gjennom bruk av dialog og valg av aktiviserende arbeidsmåter, noe som i fortsettelsen inspirerte til å videreutvikle de eksisterende møtene som læringsarenaer. Gjennom året ble det gjennomført et ukentlig pedagogisk møte innrettet mot individuell og kollektiv erfaringslæring. Møtene ble gjennomført som en læringsspiral med systematiske stopp for å vurdere utviklings- og endringsprosessen, slik at innspill fra lærerne fikk betydning for det videre arbeidet. Lærerne gjennomførte, dokumenterte og delte en rekke aksjonsforskningsprosjekter, for eksempel om elevmedvirkning og vurdering. Resultatene viser at lærerne opplevde den systematiske bruken av møter som læringsarena, og arbeidet med prosjektene som nyttig og meningsfylt. Lærerne uttrykte at de opplevde å bli hørt i utviklingsprosessene. Det er resultater som får fram hvordan utviklingsprosessene bidro til energi, entusiasme og endringsvilje. Samtidig synliggjør resultatene at ulikheter knyttet til verdi- og kunnskapssyn skapte dilemmaer, og at dette ble en viktig utfordring å håndtere som skoleleder.Hovedfunn i studien handler om at det i kombinasjonen av didaktisk aksjonsforskning og dialogtradisjonen ligger en mulighet for en helhetlig tilnærming til skoleledelse. Som en strategi for å utvikle en lærende organisasjon der lærernes profesjonelle erfaringer er grunnlaget for organisasjonslæringen. Den nye kunnskapen om en aksjonsforskningsbasert skoleledelse er uttrykt gjennom konkrete eksempler, prinsipper og tiltak, og viser teoretiske begrunnelser og perspektiver. Oppsummert handler det om hvordan skoleleder kan legge til rette for læreres muligheter til å gjennomføre didaktiske aksjonsforskningsprosjekter, og om en systematikk for å videreutvikle og bruke møteplasser som læringsarenaer for kollektiv erfaringslæring
Education for Resilience with Emerging Technologies: A Qualitative Study on the Learner: Media Relationship in Product Design Education
No full textThis doctoral dissertation explores how emerging technologies, especially 3D printing, can affect pedagogy. The purpose is to provide practical and theoretical knowledge that can strengthen sustainable education. The aim of this work is to provide a perspective about learning and pedagogy considering the disruption caused by emerging technologies. It explores both practical and theoretical questions. The practical questions address issues of formal education and pedagogy, which are challenged by emerging technologies. The theoretical question addresses issues around how learning could be explained in the context of these technologies. The primary research question, therefore, is this: How can resilient learning be assisted by emerging technologies in product design education? The research mainly relied on qualitative methods that included participant observation, artefact analysis, and content analysis of lived situations in formal higher design education settings. However, the study also included a variety of methodological approaches, including case studies, action research, hermeneutical text analysis, and design science. The methodologies were changed during the project because there were dissimilar purposes in the different articles, and they reflected different aspects of the problem and the changing positionality of the researcher. The dissertation is written as series of articles collected in a summary. There is a need for this research question because formal education deals simultaneously with two trends: standardization in globalized mass education and the need for revisions of curriculum due to the flux of technological changes. Emerging technologies, such as artificial intelligence, virtual reality, 3D printing, and others, are characterized by diverse procedural knowledge that yields unpredictable outcomes and yet to be discovered technological applications. Future students will have to deal with ill-structured problems and unpredictable results that will not only present environmental, ethical, and societal challenges but also opportunities that remain to be revealed. This makes it useful for research as an educational technology and a learning medium in formal education. Now that emerging technologies are becoming ever more present in educational situations, there is a need to research how to teach by using them. Thus, it is crucial to better understand which pedagogical approaches are suitable in these learning and teaching activities. There is also a need for a more general understanding about how this learning can be more sustainable as the technologies are perpetually evolving. The research provides novel insights into how technological media affect learning, what the very notion of learning might mean in these new technological contexts, and consequently the effects of this perspective on design pedagogy. Further, the research provides a new perspective on design as a discipline, which is less focused on the designer and design conception, but rather gives an ecological perspective on design activities. 3D printers and the other developing technologies are versatile. They are characterized by innovative handling processes and, as yet, represent undetermined applications. The design studio pedagogical setting provides an environment in which 3D printing can be researched in the context of sustainable higher education where this versatility of the emerging technologies can be explored. The design studio is formal education, but is closest to its informal counterpart, makerspace. This is because of its focus on open and free learning, which is characterized by divergent and convergent phases in learning and frequent use of media. A knowledge gap has emerged, however, as 3D printers were not previously researched as a medium for resilient learning. As the literature review of this dissertation reveals, most of the studies have focused on using 3D printing as the medium for efficacy in teaching and learning, as well as different applications of 3D printers and emerging technologies for the existing curricula. This knowledge gap is practical in the sense that there is a need for new pedagogical approaches for resilient learning. The gap is also theoretical as it explores media as the key factor of learning instead of emphasizing the importance of the learner and the teaching content. This dissertation proposes the adoption of relational ontological and postphenomenological approaches to provide more adequate answers about learning in unpredictable technological contexts in formal education. In the relational view, an individual becomes a learner when she participates in socio-technological arrangements. As media becomes transparent to learners, they manage to develop and stabilize new routines and anticipate the outcomes of their intentions. They finally manage to utilize media for intended purposes for the group and organization. In relational ontology, technology is seen as a medium that amplifies or diminishes learners’ intentions in the rearrangement processes. Consequently, pedagogy is defined by rearranging relationships among learners as well as other stakeholders in a learning situation, which is mediated by technology. From this perspective, the role of pedagogy is the facilitation of the learners’ connection to their socio-technological environment and resilience to changes in it.Denne doktorgradsavhandlingen undersøker hvordan nye teknologier, spesielt 3D-printing, kan påvirke pedagogikk. Hensikten er å fremstille praktisk og teoretisk kunnskap som kan bidra til bærekraftig utdanning. Målet med dette arbeidet er å gi et perspektiv på læring og pedagogikk med tanke på forstyrrelsen forårsaket av nye teknologier. Den utforsker både praktiske og teoretiske spørsmål. De praktiske spørsmålene tar for seg utfordringer rundt formell utdanning og pedagogikk, som blir utfordret av nye teknologier. De teoretiske spørsmålene tar for seg spørsmål rundt hvordan læring kan forklares i sammenheng med disse teknologiene. Forskningsspørsmålet er derfor dette: Hvordan kan læring for resiliens bli understøttet ved bruk av nye teknologier i produktdesignutdanning? Forskningen baserte seg hovedsakelig på kvalitative metoder som inkluderte deltagerobservasjon, artefaktanalyse og innholdsanalyse av levde situasjoner i formelle settinger for høyere designutdanning. Studien inkluderer en rekke metodiske tilnærminger, blant annet casestudier, aksjonsforskning, hermeneutisk tekstanalyse og designscience. Metodologiene ble endret i løpet av prosjektet fordi forskjellige artiklene hadde forskjellige formål, og de gjenspeilte forskjellige aspekter av problemet og forskerens endrede posisjonalitet. Avhandlingen er skrevet som en serie artikler samlet i en kappe. Det er behov for dette forskningsspørsmålet fordi formell utdanning tar for seg to trender samtidig: standardisering i globalisert masseopplæring og behovet for revisjoner av pensum på grunn av strømmen av teknologiske endringer. Fremvoksende teknologier, for eksempel kunstig intelligens, virtual reality, 3D-print og andre, er preget av mangfoldig prosessuell kunnskap som gir uforutsigbare resultater og som teknologiske anvendelser som ikke er oppdaget ennå. Fremtidige studenter vil måtte håndtere åpne problemstillinger og uforutsigbare resultater som ikke bare vil by på miljømessige, etiske og samfunnsmessige utfordringer, men også muligheter som fremdeles gjenstår å utforske. Å utforske dette kan være nyttig for forskning om utdanningsteknologi og læringsmedier i formell utdanning. Nå som nye teknologier blir stadig mer integrert i utdanningssituasjoner, er det behov for å undersøke hvordan man kan undervise ved å bruke dem. Dermed er det avgjørende å bedre forstå hvilke pedagogiske tilnærminger som er egnet i disse lærings- og undervisningsaktivitetene. Det er også behov for en mer generell forståelse av hvordan denne læringen kan være mer bærekraftig, ettersom teknologiene endrer seg ofte. Forskningen gir ny innsikt i hvordan teknologiske medier påvirker læring, hva læring som konsept kan bety i disse nye teknologiske sammenhengene, og dermed effektene av dette perspektivet på designpedagogikk. Videre gir forskningen et nytt perspektiv på design som disiplin, som er mindre fokusert på designeren og designkonseptualisering, men heller gir et økologisk perspektiv på designaktiviteter. 3D-printere og de andre utviklende teknologiene er allsidige. De er preget av innovative håndteringsprosesser og representerer enn så lenge ubestemte applikasjoner. Den pedagogiske settingen i designstudio gir et miljø der 3D-print kan utforskes i kontekstet med behov for bærekraftig høyere utdanning der allsidigheten til de nye teknologiene kan utforskes. Designstudioet er formell utdanning, men ligger nærmest det uformelle motstykket, makerspace. Dette er på grunn av fokuset på åpen og fri læring, som er preget av divergente og konvergente faser i læring og hyppig bruk av medier. Et kunnskapsgap har imidlertid vist seg, siden 3D-skrivere ikke tidligere ble utforsket som et medium for resilient læring. Som litteraturgjennomgangen i denne avhandlingen avslører, har de fleste studiene fokusert på å bruke 3D-print som medium for effektivitet i undervisning og læring, i tillegg til forskjellige anvendelser av 3D-printere og nye teknologier for eksisterende læreplaner. Dette kunnskapsgapet er av praktisk art i den forstand at det er behov for nye pedagogiske tilnærminger for resilient læring. Gapet er også teoretisk, da det utforsker media som nøkkelfaktor for læring i stedet for å legge vekt på lærerens betydning og innholdet i undervisningen. Denne avhandlingen foreslår å ta i bruk en relasjonell ontologisk og postfenomenologisk tilnærming for å gi mer adekvate svar om læring i uforutsigbare teknologiske sammenhenger i formell utdanning. Fra et relasjonelt synspunkt blir et individ lærende når hun deltar i sosioteknologiske miljøer. Når media blir gjennomsiktige for lærende, klarer de å utvikle og stabilisere nye rutiner og forutse resultatene av sine intensjoner. De klarer til slutt å bruke media til tiltenkte formål for gruppen og organisasjonen. I relasjonell ontologi blir teknologi sett på som et medium som forsterker eller reduserer elevenes intensjoner i omorganiseringsprosessene. Pedagogikk er derfor definert som en omorganisert relasjon mellom lærende og andre deltagere, som er mediert ved bruk av teknologi. Fra dette perspektivet er pedagogikkens rolle tilrettelegging for elevenes tilknytning til deres sosioteknologiske miljø og resiliens i møte med endringer i det
The Labour Progression study (LaPS). Assessing labour progression using different guidelines: Maternal and neonatal outcomes
No full textPartographs and guidelines are used to assess and monitor labour progression, and they aim to identify slow progress of labour and determine the appropriate management of labour. There is no standardised definition of labour duration or onset of labour, nor is there a consensus to which guideline is best suited for clinical use for assessing labour progression. Escalation in the global rates of labour interventions, particular caesarean sections and oxytocin augmentation, has strengthen the interests in understanding the labour progression. Research suggests that some interventions, such as intrapartum caesarean sections (ICS) and oxytocin augmentation, might be performed too soon, according to the prevailing definitions of normal labour progress and labour dystocia. This means that labours in women with slow progress might be misclassified as abnormal and thus increase the chance of unnecessary interventions. The overall aim was to investigate in what way two different guidelines for assessing labour progress, the WHO partograph and Zhang’s guideline, affect maternal and neonatal outcomes related to delivery among nulliparous women with a singleton vertex infant and spontaneous onset of labour at term. Aims (I) To investigate the use of intrapartum caesarean sections. (II) To investigate the use of oxytocin augmentation (III) To investigate labour duration in different labour phases and stages. We planned, initiated, and implemented the Labour Progression Study (LaPS) according to the signed protocol. The LaPS was a cluster randomised trial collecting data between December 2014 and January 2017. The LaPs data is the basis of all analyses presented in the three papers included in this thesis. A total of 14 clusters were enrolled in the trial. The obstetric units, acting as clusters, were randomly assigned (1:1) to the control group or to the intervention group. The randomisation was computer generated, stratified by the proportions of previous ICSs and the number of deliveries. Women randomised to the control group, adhered to the WHO partograph and women randomised to the intervention group adhered to the Zhang’s guideline. A total of 11 615 women were considered eligible to participate in the trial, and 7,277 (62.7 %) women with signed consent were included in the analyses. The number of ICS were 271 (6.8 %) in the Zhang group and 196 (5.9 %) in the WHO group, and did not differ between the groups. However, the ICS rates were reduced in both the Zhang and WHO group by 26.5 % and 37.8 %, respectively. Oxytocin augmentation was used in 1658 (41.7 %) women in the Zhang group compared with 1561 (47.2 %) women in the WHO group, with no statistical significant difference between the groups. In the Zhang group 24.1 % of the participants were augmented with oxytocin prior to 6 centimetres of cervical dilatation compared with 28.4 % in the WHO group and 18.5 % of the women in the Zhang group were augmented with oxytocin without being diagnosed with labor dystocia compared with 23.2 % in the WHO group. The adjusted median duration of labour was 7.0 hours in the Zhang group, compared with 6.2 hours in the WHO group; the median difference was 0.84 hours with 95 % confidence interval [CI] (0.2–1.5). The adjusted median duration of the first stage was 5.6 hours in the Zhang group compared with 4.9 hours in the WHO group; the median difference was 0.66 hours with 95 % CI (0.1–1.2). The corresponding adjusted median duration of the second stage was 88 and 77 minutes; the median difference was 0.18 hours with 95 % CI (0.1–0.3). There were no maternal or neonatal deaths identified during the study period. In conclusion, the results did not demonstrate significant differences in ICS rates or proportion of oxytocin administration between women in the Zhang group compared with women in the WHO group. However, women in the Zhang group were less likely to be augmented with oxytocin prior to six centimetres of cervical dilatation. Furthermore, we found a longer overall duration of labour and duration of first and second stages for women adhering to Zhang’s guideline compared with the WHO partograph. The findings from the LaPS represent important obstetric knowledge when adhering to two different guidelines for assessing labour progression and the results may influence clinical practice of today. The thesis highlights the challenge if standard guidelines in maternity care should be normative and generates thoughts on whether individual variations should be taken into account when assessing labour progression. The thesis contributes with robust information to the worldwide discussion on how to reduce unnecessary interventions.Partogram og retningslinjer brukes til å vurdere og overvåke fremgang i fødsel, med hensikt om å identifisere langsom fremgang og også bestemme hensiktsmessig behandling. Det er ingen konsensus om en normal fødsels varighet eller start av fødsel og derfor heller ingen konsensus om hvilke retningslinjer som best egner seg til klinisk bruk for å vurdere fremgang av fødsel. Andelen intervensjoner under fødsel, spesielt akutte keisersnitt og stimulering av rier med oksytocininfusjon er stigende både nasjonalt og internasjonalt og interessen for å forstå fødselsprogresjon har økt markant. Forskning antyder at noen intervensjoner, som for eksempel akutte keisersnitt og stimulering med oksytocin i fødsel utføres for tidlig i henhold til de retningslinjer som er rådende på fødselsinstitusjonene vedrørende vurdering av progresjon av fødsel. Dette betyr at fødsler som har langsom fremgang potensielt kan bli feilklassifisert som unormal progresjon og dermed øker sjansen at kvinnene blir utsatt for et unødvendig inngrep. Den overgripende hensikten med studien var å undersøke hvordan to ulike retningslinjer for vurdering av fremgang i fødsel, WHO partogrammet og Zhangs retningslinjer, påvirker maternelle og neonatale kliniske utkomme hos førstegangsfødende kvinner med et barn i hodeleie og spontan start av fødselen ved termin. Mål (I) Å undersøke frekvensen av keisersnitt gjort i aktiv fødsel. (II) Å undersøke frekvensen av ri stimulering med oksytocin. (III) Å undersøke fødselens varighet i de forskjellig fødselsfasene. Vi planla, initierte og gjennomførte Fødselsprogresjonsstudien (LaPS) i henhold til signert protokoll. LaPS er en multisenter kluster randomisert studie og datainnsamlingen blev utført fra desember 2014 til januar 2017. Alle dataene som er presentert i de tre artiklene og som utgjør avhandlingen, er basert fra LaPS. Totalt er 14 sykehus inkludert i studien og disse sykehusene danner klusterne og ble randomisert (1: 1) til kontrollgruppe eller til intervensjonsgruppe. Randomiseringen var computer generert og stratifisert av tidligere proporsjonene av keisersnitt og antall fødsler på fødestedene. Kvinnene i kontrollgruppen forholdt seg til WHO partogrammet og kvinnene i intervensjonsgruppen forholdt seg til Zhangs retningslinjer. Det var totalt 11 615 mulige deltager, og 7.277 (62.7 %) kvinner hadde et signert samtykke og blev dermed inkludert i analysene. Antall akutte keisersnitt var 271 (6,8 %) i Zhang gruppen og 196 (5,9 %) i WHO gruppen, og det var ingen forskjell mellom de to gruppene. Imidlertid blev det observert en markant reduksjon av akutte keisersnitt i både Zhang og WHO-gruppene med henholdsvis 26,5 % og 37,8 %. Stimulering med oksytocin blev brukt hos 1658 (41.7 %) kvinner i Zhang-gruppen sammenlignet med 1561 (47.2 %) kvinner i WHO-gruppen, uten at det var noen statistisk signifikant forskjell mellom gruppene. I Zhang-gruppen blev 24.1 % av kvinnene stimulert med oksytocin før cervix var dilatert 6 centimeter jamført med 28.4 % i WHO-gruppen og videre blev 18.5 % av kvinnene i Zhang-gruppen og 23.2 % i WHOgruppen stimulert med oksytocin uten at langsom fremgang var identifisert. Fødselsvarighet i de ulike fasene oppgis i justerte median tider. Tiden i fødsel var 7,0 timer i Zhang-gruppen, sammenlignet med 6,2 timer i WHO-gruppen; medianforskjellen var 0,84 timer med 95 % konfidensintervall [CI] (0,2–1,5). Tiden i første stadium var 5,6 timer i Zhang-gruppen sammenlignet med 4,9 timer i WHO-gruppen; medianforskjellen var 0,66 timer med 95 % CI (0,1–1,2). Den tilsvarende tiden i andre stadium var 88 og 77 minutter; medianforskjellen var 0,18 timer med 95 % CI (0,1–0,3). Det var ikke identifisert noen dødsfall hos mødre eller nyfødte i løpet av studieperioden. Oppsummert, viste resultatene ingen signifikante forskjeller i andelen av akutte keisersnitt eller stimulering med oksytocin mellom de to studiegruppene. Imidlertid var det mindre sannsynlig at kvinner i Zhang-gruppen ble stimulert med oksytocin før seks centimeter dilatasjon av cervix. Videre blev det også observert en total lengre tid i fødsel, i første og i andre stadium av fødselen hos de kvinnene i Zhang gruppen sammenlignet med WHO gruppens kvinner. Funnene fra LaPS bidrar med viktig obstetrisk kunnskap vedrørende å forholde seg til to ulike retningslinjer for vurdering av fremgang i fødsel og resultatene kan påvirke dagens kliniske praksis. Avhandlingen fremhever utfordringen om standard retningslinjer for vurdering av fødselsprogresjon skal være normative og videre genererer det tanker om hvorvidt det bør tas hensyn til individuelle variasjoner ved vurdering av fremgang i fødsel. Avhandlingen bidrar med robust informasjon til den nasjonale og internasjonale diskusjonen om hvordan man kan redusere unødvendige intervensjoner