1,721,065 research outputs found
Naturfaglig evaluering av norske verneområder. Dekning av naturtyper og arter
Get PDFBlindheim, T., Thingstad, P.G. & Gaarder, G. (red.) 2010. Naturfaglig evaluering av norske verneområder.
Dekning av naturtyper og arter. – NINA Rapport 539. 340 s.
I hvilken grad verneområdene dekker alle prioriterte naturtyper (gitt ved DN-håndbok 13 og geologiske typer) er vanskelig å angi presist siden kunnskapen om naturtypenes forekomst i og utenfor verneområdene er til dels svært mangelfull. Basert på ekspertvurdering av registrerte forekomster og annen informasjon er det særlig mangelfull dekning i verneområdene av følgende naturtyper i lavlandet og langs kysten: lavereliggende rikmyr, kilde, kildebekk, intakt lavlandsmyr, kystmyr, ultrabasiske og tungmetallrike berg i lavlandet, nordvendt kystberg og blokkmark, slåtte- og beitemark, hagemark, kystlynghei, store gamle trær, løveng og høstingsskog, kroksjøer, flomdammer etc, fossesprøytsoner, viktige bekkedrag, dammer, fisketomme sjøer, evjer, bukter og viker, flere typer edelløvskog, kalkskog, gråor-heggeskog, rik sumpskog, temperert regnskog, sandfuruskog, bekkekløfter, rik blandingsskog i lavlandet, sandområder i innlandet, samt forekomster med kvartærgeologi og berggrunnsgeologi.
Verneområdenes dekning av leveområder for truete og fredete arter er også vanskelig å vurdere presist på grunn av mangelfull kunnskap. Registrerte forekomster av truete arter viser et klart tyngdepunkt i lavlandet Østafjells og langs kysten til Rogaland for sopp, karplanter, insekter og andre invertebrater, mens lav, moser og til dels sopp også har viktige forekomster langs kysten av Vestlandet og i Trøndelag. Denne fordelingen avviker mye fra fordelingen av vernet areal. Generelt er mangelfull dekning i verneområdene anslått for mange artsgrupper med tilknytning til prioriterte naturtyper, spesielt i lavlandet og langs kysten i Sør-Norge (jf over), men for enkelte artsgrupper (som fugl) også i andre naturtyper og regioner.
Mangelanalysen har avdekket at dagens verneområder har betydelige skjevheter i sin dekning av naturvariasjonen i Norge, ved at lavereliggende områder i Sør-Norge har vesentlig underdekning av vernet areal. For bedre dekning av skog generelt og produktiv skog spesielt, så vel som en rekke prioriterte naturtyper og leveområder for truete og fredete arter er det klart behov for ytterligere vern, særlig i lavlandet og langs kysten av Sør-Norge. Nye verneområder bør ta sikte på å dekke de viktigste identifiserte manglene og dessuten innrettes slik at de styrker verneområdenes funksjon som økologisk nettverk og dermed fremmer artenes langsiktige overlevelse. For å sikre bedre og mer presise evalueringer av norske verneområder i framtida er det viktig å få etablert et bedre data- og kunnskapsgrunnlag, spesielt for prioriterte naturtyper, geologiske forekomster og truete og fredete arter.Blindheim, T., Thingstad, P.G. & Gaarder, G. (eds) 2010. Assessment of natural variation and qualities of
Norwegian conservation sites. Coverage of nature types and species. – NINA Report 539. 340 pp.
The extent to which protected areas cover all priority habitats (i.e., nature types, as given by DN Handbook 13 and geological types) is difficult to assess accurately, as the knowledge of their occurrence within and outside protected areas is generally inadequate. Based on expert evaluations of the recorded occurrences and other information, coverage in protected areas is particularly lacking for the following habitats in the lowlands and along the coast: lowland rich fens, springs and associated streams, intact lowland mires, coastal mires, ultra-alkaline and heavy metal-rich rock in the lowlands, north-facing coastal cliffs and boulder fields, unimproved haymeadows and pastures, wooded pastures, coastal heathland, large old trees, wooded meadows and multi-resource deciduous forests, oxbow lakes, temporary flooded ponds, waterfall spray zones, major stream systems, ponds, lakes without fish, backwaters, bays and coves, broad-leaved deciduous forest of various types, calcareous forest, Alnus-Prunus forest, rich swamp forest, temperate rainforest, pine forest on sandy formations, stream ravines, rich mixed forest in the lowlands, inland sandy areas, as well as various formations of Quaternary deposits and bedrock geology.
The coverage of habitats for endangered and protected species in protected areas is also difficult to assess accurately because of insufficient knowledge. Records of threatened species show a clear dominance of occurrences in the lowlands of Eastern Norway and along the coast to Stavanger for fungi, vascular plants, insects and other invertebrates, whereas lichens, bryophytes and partly fungi also have important occurrences along the coast of Western Norway and in Trøndelag. This distribution differs greatly from the distribution of the protected area. In general, many species groups associated with priority habitats are considered to have inadequate coverage in protected areas, especially in the lowlands and along the coast of southern Norway (cf above). Some species groups (e.g. birds) have inadequate coverage in protected areas also in other habitats and regions.
The gap analysis has revealed that the current protected areas have significant bias in their coverage of natural diversity in Norway. This is particularly due to the inadequate coverage of protected areas in lowland parts in southern Norway. For better coverage of forests in general and productive forests in particular, as well as a number of priority habitats and habitats of endangered and protected species, it is a clear need for additional protection, particularly in the lowlands and along the coast of southern Norway. New protected areas should aim to cover the main identified deficiencies, and they should be located to
strengthen the conservation areas’ function as an ecological network and thus promote the species' longterm survival. To ensure better and more precise evaluations of Norwegian conservation areas in the future, it is important to improve the data and knowledge base, especially for priority habitats, geological features and endangered and protected species
Naturfaglig evaluering av norske verneområder. Dekning av naturtyper og arter
No full textBlindheim, T., Thingstad, P.G. & Gaarder, G. (red.) 2010. Naturfaglig evaluering av norske verneområder.
Dekning av naturtyper og arter. – NINA Rapport 539. 340 s.
I hvilken grad verneområdene dekker alle prioriterte naturtyper (gitt ved DN-håndbok 13 og geologiske typer) er vanskelig å angi presist siden kunnskapen om naturtypenes forekomst i og utenfor verneområdene er til dels svært mangelfull. Basert på ekspertvurdering av registrerte forekomster og annen informasjon er det særlig mangelfull dekning i verneområdene av følgende naturtyper i lavlandet og langs kysten: lavereliggende rikmyr, kilde, kildebekk, intakt lavlandsmyr, kystmyr, ultrabasiske og tungmetallrike berg i lavlandet, nordvendt kystberg og blokkmark, slåtte- og beitemark, hagemark, kystlynghei, store gamle trær, løveng og høstingsskog, kroksjøer, flomdammer etc, fossesprøytsoner, viktige bekkedrag, dammer, fisketomme sjøer, evjer, bukter og viker, flere typer edelløvskog, kalkskog, gråor-heggeskog, rik sumpskog, temperert regnskog, sandfuruskog, bekkekløfter, rik blandingsskog i lavlandet, sandområder i innlandet, samt forekomster med kvartærgeologi og berggrunnsgeologi.
Verneområdenes dekning av leveområder for truete og fredete arter er også vanskelig å vurdere presist på grunn av mangelfull kunnskap. Registrerte forekomster av truete arter viser et klart tyngdepunkt i lavlandet Østafjells og langs kysten til Rogaland for sopp, karplanter, insekter og andre invertebrater, mens lav, moser og til dels sopp også har viktige forekomster langs kysten av Vestlandet og i Trøndelag. Denne fordelingen avviker mye fra fordelingen av vernet areal. Generelt er mangelfull dekning i verneområdene anslått for mange artsgrupper med tilknytning til prioriterte naturtyper, spesielt i lavlandet og langs kysten i Sør-Norge (jf over), men for enkelte artsgrupper (som fugl) også i andre naturtyper og regioner.
Mangelanalysen har avdekket at dagens verneområder har betydelige skjevheter i sin dekning av naturvariasjonen i Norge, ved at lavereliggende områder i Sør-Norge har vesentlig underdekning av vernet areal. For bedre dekning av skog generelt og produktiv skog spesielt, så vel som en rekke prioriterte naturtyper og leveområder for truete og fredete arter er det klart behov for ytterligere vern, særlig i lavlandet og langs kysten av Sør-Norge. Nye verneområder bør ta sikte på å dekke de viktigste identifiserte manglene og dessuten innrettes slik at de styrker verneområdenes funksjon som økologisk nettverk og dermed fremmer artenes langsiktige overlevelse. For å sikre bedre og mer presise evalueringer av norske verneområder i framtida er det viktig å få etablert et bedre data- og kunnskapsgrunnlag, spesielt for prioriterte naturtyper, geologiske forekomster og truete og fredete arter.Blindheim, T., Thingstad, P.G. & Gaarder, G. (eds) 2010. Assessment of natural variation and qualities of
Norwegian conservation sites. Coverage of nature types and species. – NINA Report 539. 340 pp.
The extent to which protected areas cover all priority habitats (i.e., nature types, as given by DN Handbook 13 and geological types) is difficult to assess accurately, as the knowledge of their occurrence within and outside protected areas is generally inadequate. Based on expert evaluations of the recorded occurrences and other information, coverage in protected areas is particularly lacking for the following habitats in the lowlands and along the coast: lowland rich fens, springs and associated streams, intact lowland mires, coastal mires, ultra-alkaline and heavy metal-rich rock in the lowlands, north-facing coastal cliffs and boulder fields, unimproved haymeadows and pastures, wooded pastures, coastal heathland, large old trees, wooded meadows and multi-resource deciduous forests, oxbow lakes, temporary flooded ponds, waterfall spray zones, major stream systems, ponds, lakes without fish, backwaters, bays and coves, broad-leaved deciduous forest of various types, calcareous forest, Alnus-Prunus forest, rich swamp forest, temperate rainforest, pine forest on sandy formations, stream ravines, rich mixed forest in the lowlands, inland sandy areas, as well as various formations of Quaternary deposits and bedrock geology.
The coverage of habitats for endangered and protected species in protected areas is also difficult to assess accurately because of insufficient knowledge. Records of threatened species show a clear dominance of occurrences in the lowlands of Eastern Norway and along the coast to Stavanger for fungi, vascular plants, insects and other invertebrates, whereas lichens, bryophytes and partly fungi also have important occurrences along the coast of Western Norway and in Trøndelag. This distribution differs greatly from the distribution of the protected area. In general, many species groups associated with priority habitats are considered to have inadequate coverage in protected areas, especially in the lowlands and along the coast of southern Norway (cf above). Some species groups (e.g. birds) have inadequate coverage in protected areas also in other habitats and regions.
The gap analysis has revealed that the current protected areas have significant bias in their coverage of natural diversity in Norway. This is particularly due to the inadequate coverage of protected areas in lowland parts in southern Norway. For better coverage of forests in general and productive forests in particular, as well as a number of priority habitats and habitats of endangered and protected species, it is a clear need for additional protection, particularly in the lowlands and along the coast of southern Norway. New protected areas should aim to cover the main identified deficiencies, and they should be located to
strengthen the conservation areas’ function as an ecological network and thus promote the species' longterm survival. To ensure better and more precise evaluations of Norwegian conservation areas in the future, it is important to improve the data and knowledge base, especially for priority habitats, geological features and endangered and protected species
Oversikt over fuglefaunaen og de ornitologiske verneinteressene i trønderske Verneplan IV-vassdrag
No full textOrnitologisk artsmangfold og verifsering av nøkkelfaktorer for fuglelivet i ulike skoghabitater innen Trondheim Bymark
No full textEndringer siden 1960/70-tallet i fuglesamfunnene på myr og i fjellbjørkeskog ved Nedalsmagasinet, Tydal
Get PDFVåre fuglesamfunn er dynamiske, de har sikkert alltid endret seg over tid, men i dag synes mange av disse endringene å skje raskere enn tidligere. Mange dramatiske endringene har skjedd like etter 1960-tallet, men det er stor mangel på kontinuerlige monitoringsprosjekter som kan dokumentere disse endringene. De fleste slike prosjekter er blitt startet først noen ti-år etter 1960-tallet. En alternativ tilnærming blir da å gjenoppta standardiserte takseringer som ble foretatt på 1960 og 1970-tallet der slike måtte foreligge fra områder der habitatene stort sett er uendrete fram til i dag. Fuglefaunaen i Nedalsområdet, Tydal kommune i Sør-Trøndelag, ble grundig undersøkt i forbindelse med neddemningen av Nedalsmyrene først på 1970-tallet, og her ligger fortsatten del av feltene fra den gang tilgjengelige. Et myrfelt og to fjellbjørkeskogsfelter ble taksert på nytt somrene 2015-17. Resultatene fra disse takseringene avdekket til dels større endringer hos flere av de aktuelle fuglebestandene, og da særlig hos mange arter som er knyttet til bjørkeskogen. Her er nå tettheten i spurvefuglsamfunnet bare om lag halvparten av hva den var på 1960/70-tallet, og mellomårsvariasjonen har doblet seg. Signifikant nedgang ble registrert hos løvsanger, bjørkefink, gråsisik, blåstrupe og sivspurv. I myrfeltet som grenser ned mot Nedalsmagasinet er endringene ikke like entydig negative, men her kunne en spore en tydelig «oppdemningseffekt» midt på 70-tallet, etter at de sentrale myrområdene ble satt under vann. Flere vaderarter som tidligere hadde hekket innenfor de mer optimale myrområdene nede i dalbotnen begynte da å hekke innenfor dette feltet. Fortsatt hekker det nå noen flere par vadere her enn det som var tilfellet for knapt 50 år siden, men det er samtidig færre enn under perioden med den mer umiddelbare «oppdemningseffekten». Mellomårsvariasjonen er relativt beskjeden i myrfeltet. Generelt synes både svømmesnipe og spurvefuglarten lappspurv å ha forsvunnet fra Nedalens myrområder i løpet av den aktuelle tidsperioden, og arter som grønnstilk, brushane og fjellmyrløper er blitt mindre tallrike. Rødstilk og småspove derimot er blitt mer tallrike, i alle fall ute på myrfeltet. De er vanskelig å knytte de påviste endringene i fuglebestandene til lokale habitatendringer i løpet avde siste 50 år, og heller ikke framkommer det noe klart mønster i forhold til trekkstrategi hos de artene der det er påvist lokale bestandsendringer.publishedVersion© NTNU Vitenskapsmusee
Bærekraftig skogforvaltning og biologisk mangfold innen boreal barskog. Ornitologisk delprosjekt i Trondheim Bymark 1996
No full text
Ornitologiske befaringer innen noen nordtrønderske kystbarskogslokaliteter våren/sommeren 1995
Get PDF
Ornitologisk artsmangfold og verifsering av nøkkelfaktorer for fuglelivet i ulike skoghabitater innen Trondheim Bymark
No full text- …
