NINA Brage (Norsk institutt for naturforskning)
Not a member yet
4778 research outputs found
Sort by
Genetisk og økologisk status for elvemuslingbestander i Innlandet. Sammenstilling av eksisterende data og nye analyser
Full text linkMagerøy, J.H. & Wacker, S. 2025. Genetisk og økologisk status for elvemuslingbestander i Innlandet. Sammenstilling av eksisterende data og nye analyser. NINA Rapport 2571. Norsk institutt for naturforskning.
Alle elvemuslinglokaliteter har verneverdi. Gitt begrensede ressurser til tiltak for å bevare elvemuslingen, er det likevel nødvendig å prioritere mellom muslinglokalitetene når tiltak skal finansieres. Når man skal prioritere mellom muslinglokaliteter er det nødvendig å vurdere bestandenes status. Tidligere har rekrutteringsnivå vært den faktoren som blitt lagt mest vekt på når man evaluerer status, men man har også lagt vekt på bestandsstørrelse, tetthet og utbredelse ved lokalitetene. De to siste blir lagt mindre vekt på i dag.
For å vurdere den samlede statusen til elvemuslingbestander på en god måte er det også nødvendig å vurdere den genetiske statusen. Store elvemuslingbestander med stor genetisk variasjon og liten innavl har størst mulighet til å opprettholdes på sikt, samtidig som genetisk unike bestander inneholder et genetisk materiale som ikke er til stede i andre bestander. Dermed har bestander med slike egenskaper høy genetisk status.
Nye undersøkelser og sammenstilling av genetiske data fra elvemuslinglokaliteter i Innlandet og referanselokaliteter på Østlandet viser at det er stor variasjon i genetisk variasjon blant muslingbestandene i fylket. Bestanden i Fallselva har stor genetisk variasjon og liten innavl, noe som tyder på stor genetisk levedyktighet. Flere av de andre bestandene i Drammensvassdraget har også relativt høy genetisk variasjon, mens bestandene i Glommavassdraget og Vänernvassdraget har lavere genetisk variasjon. Graden av innavl var høy i de fleste bestandene og spesielt høy i Begna, Finnsrudelva og Hunnselva, noe som kan tyde på reduksjon i levedyktighet. Undersøkelsene av genetisk differensiering viser at denne er stor for de aller fleste bestandene, noe som tyder på stor genetisk verneverdi.
Sammenstilling av økologiske data for elvemusling i Innlandet viser at det er stor variasjon i den økologiske statusen til bestandene ved lokalitetene. Finnsrudelva har svært høy status, mens Kjerkesjøåa har høy og Høgsjøbekken har moderat til høy status. Begna, Østre Bjonelva, Bråtaåa, Etna, Fallselva, Hunnselva og Lomsdalselva har høy status, mens Gjera og Røgden/Løvhaugsåa har lav til moderat status. Trysilelva har svært lav til lav status, mens Kynna og Minnelva har svært lav status. Disse tre bestandene er dårlig kartlagt, og den økologiske statusen er usikker.
Vår sammenstilling av genetisk og økologisk status for elvemuslinglokalitetene i Innlandet viser at det ikke nødvendigvis er en sammenheng mellom de to vurderingene av status. Dette gjør det vanskeligere å vurdere samlet status for elvemuslingbestander. I tillegg vil det ikke være et én-til-én-forhold mellom genetisk og økologisk status, men man må gjøre en helhetlig vurdering av hvor høyt man skal prioritere å gjennomføre tiltak for å ta vare på bestanden. Det kan for eksempel være ønskelig å prioritere bestander som har høy genetisk og lav økologisk status, fordi de har stort evolusjonært potensiale, eller bestander med høy økologisk og lav genetisk status, da det vil være lettere å bevare en bestand som har høy rekruttering.
Det er behov for mere kunnskap om betydning av genetisk status for levedyktigheten av elvemuslingbestander, på generelt grunnlag. I tillegg er det ikke samlet inn DNA-prøver fra bestandene ved flere av lokalitetene i Innlandet, og det finnes flere lokaliteter der muslingen kun er påvist med miljø-DNA. Ved noen lokaliteter er det også tatt for få DNA-prøver. Mange lokaliteter mangler eller har begrensede økologiske data, og for de fleste lokalitetene er det for gamle økologiske data. Derfor er det et stort behov for ytterligere genetiske og økologiske undersøkelser av elvemuslingbestandene i fylket. Vi foreslår at man prioriterer lokalitetene med minst data.Magerøy, J.H. & Wacker, S. 2025. Genetic and ecological conservation status of freshwater pearl mussel populations in Innlandet County. Evaluation of existing data and new analyses. NINA Report 2571. Norwegian Institute for Nature Research.
All freshwater pearl mussel (FPM) populations have conservation value. However, given the limited resources available for management actions for the mussel, it is necessary to prioritize between mussel localities when actions are planned. When prioritizing between localities, it is necessary to evaluate the status of the populations. Recruitment has normally been considered the most important factor when evaluating status, but population size, density and distribution has also been considered.
To evaluate the overall status of FPM populations more accurately, it is also necessary to evaluate the genetic status. Large FPM populations with high genetic variation and limited inbreeding have the greatest potential to be maintained long-term, while genetically unique populations contain genetic information that is not present in other populations. Thus, populations with such qualities have high genetic conservation status.
New analyses and compilation of genetic data from FPM populations in Innlandet County and reference populations in eastern Norway show that there is great variability in the genetic variation among the mussel localities in the county. The river Fallselva has high variation and no signs of inbreeding, indicating high genetic viability. Otherwise, the genetic variation is high in the watercourse Drammensvassdraget, but low in the others studied. The degree of inbreeding is high at most of the locations and especially high in the rivers Begna, Finnsrudelva and Hunnselva, possibly indicating low viability. The genetic differentiation was high for most of the localities, indicating high genetic conservation value.
Compilation of ecological data for FPM in Innlandet shows that there is great variation in the ecological status of the populations at the different localities. The river innsrudelva has very high status, while the river Kjerkesjøåa has high status and the stream Høgsjøbekken has moderate to high status. The rivers Begna, Østre Bjonelva, Bråtaåa, Etna, Fallselva, Hunnselva and Lomsdalselva have moderate status, while the Gjera and Røgden/Løvhaugsåa have low status. The river Trysilelva has very low to low status, while the rivers Kynna and Minnelva have very low value. However, due to limited surveys, the status of these three populations is uncertain.
Our compilation of genetic and ecological status for the FPM localities in Innlandet show that genetic and ecological status does not necessarily correspond. This makes it more difficult to evaluate overall conservation status for FPM populations. In addition, there is not a one-to-one relationship between genetic and ecological status. This necessitates a comprehensive evaluation of how high one should prioritize management actions to aid the conservation of a population. It could be warranted to prioritize populations with high genetic and low ecological status, due to their great evolutionary potential, or populations with high ecological and low genetic status, due to the likely of conservation success is greater in a population with high recruitment.
There is a need for a better understanding of the overall impact of genetic status on the viability of FPM populations. In addition, DNA samples have not been collected from several localities in Innlandet and there are several localities where only eDNA indicate the presence of the mussel. At some localities, too few DNA samples have been taken. Many localities lack or have limited ecological data and most of the locations have too old ecological data. Thus, further genetic and ecological studies of the mussel populations in the county are necessary. We recommend that the localities with the least information are prioritized.Statsforvalteren i Innlande
Managed forests are a stronghold of non-native beetles in Europe
Full text linkThe species richness of vascular plants in forests can have contrasting effects on the occurrence of non-native insects. The establishment of non-native insect populations may be facilitated by low plant species richness, which reflects the availability of few but easily accessible resources, or hampered by high plant species richness due to spatial dilution of resources or biotic resistance (i.e., resistance against biological invasions). The relationship between the species richness of plants and non-native insects is likely influenced by disturbance regimes, which, in European forests, mostly consists of timber harvesting. We investigated this relationship considering two major forest attributes: (i) species richness of non-native vascular plants and (ii) forest management. From 1101 forest plots in Europe, we gathered occurrences of 1212 vascular plant species, including 160 non-native species, and of 2404 beetle species, including 29 non-native species. We tested the relationship between the species richness of non-native beetles and plants using non-linear quantile regressions. We disentangled the effect of non-native plant species richness from that of management on the species richness of non-native beetles, while accounting for forest structural variables, using structural equation models. We found clear evidence of a hump-shaped relationship between non-native beetle and plant species richness. The general shape of the relationship persisted when considering only woody or non-woody plants, as well as only non-native plants. The relationship was also similar between managed and unmanaged forests. However, the proportion of non-native beetles in managed forests was higher than in unmanaged forests at the same plant species richness. Management had a direct negative effect on non-native beetle species richness, whereas non-native plant species richness had a direct positive effect. When considering all direct and indirect effects, management facilitated the occurrence of non-native beetles indirectly via non-native plants rather than directly. Synthesis and applications. Species richness of native and non-native vascular plants modulates the species richness of non-native beetles through relationships with opposite signs. The interplay with management regimes and forest structures determines whether non-native beetles are promoted. Forest management aimed at reducing the intensity of disturbance while encouraging native plant species richness could promote the dominance of dilution effects and biotic resistance and could moderate the establishment of non-native insects.acceptedVersio
Surface darkening by abundant and diverse algae on an Antarctic ice cap
Full text linkAlgal blooms play important roles in physical and biological processes on glacial surfaces. Despite this, their occurrence and impacts within an Antarctic context remain understudied. Here, we present evidence of the large-scale presence, diversity and bioalbedo effects of algal blooms on Antarctic ice cap systems based on fieldwork conducted on Robert Island (South Shetland Islands, Antarctica). Algal blooms are observed covering up to 2.7km2 (~20%) of the measured area of the Robert Island ice cap, with cell densities of up to 1.4 × 106 cellsml−1. Spectral characterisation reveal that these blooms increase melting of the ice cap surface, contributing up to 2.4% of total melt under the observed conditions. Blooms are composed of typical cryoflora taxa, dominated by co-occurring Chlorophyceae, Trebouxiophyceae, and Ancylonema. However, morphological variation and genetic diversity in Ancylonema highlight the influence of regional endemism and point to a large and undercharacterised diversity in Antarctic cryoflora.publishedVersio
Requienella populi sp. nov. (Requienellaceae, Xylariales) from the bark of living aspen trees in Western Norway
Full text linkThe new species Requienella populi in the Requienellaceae is described from Western Norway. Multigene analysis of the four molecular markers ITS, LSU, RPB2 and TUB revealed it as a strongly supported sister clade within the genus. The new species appears to be restricted to old aspen Populus tremula trees and can be morphologically distinguished by submuriform and somewhat smaller ascospores compared to the other species of the genus. A table comparing species of Requienella is provided. The Requienellaceae received a moderate statistical support as a sister group to the Cainiaceae in our analysis and the circumscriptions of the two families need to be studied further using additional genetic markers. Molecular phylogeny new taxon Requienella taxonomy XylarialespublishedVersio
Fagutredning for virkninger av havvind på fugl, flaggermus og insekter i 17 utredningsområder i Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet
No full textMoe, B., Breistøl, A., Bråthen, V.S., Bårdsen, B-J., Cordes, L., Critchley, E.J., Dehnhard, N., Fauchald, P., Fayet, A., Hilde, C.H., Kvalnes, T., Layton-Matthews, K., Lorentsen, S-H., May, R., Molværsmyr, S., Nyheim, Ø-S., Singsaas, F.T., Systad, G., & Åström, J. 2025. Fagutredning for virkninger av havvind på fugl, flaggermus og insekter i 17 utredningsområder i Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet. NINA Rapport 2438. Norsk institutt for naturforskning. https://hdl.handle.net/11250/3200876
Olje og energidepartementet (OED) fastsatte den 14. september 2023 et utredningsprogram for 20 områder som kan være egnet for havvind og har gitt Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) i oppdrag å gjennomføre strategisk konsekvensutredning (SKU) av disse. Del-1 av SKU ble publisert i 2024 og omhandlet de tre første områdene. Denne rapporten er en fagutredning av temaene fugl, flaggermus og insekter for de 17 øvrige områdene som inngår i del-2.
Hensikten med fagutredningen er å kartlegge hvilke miljøverdier som finnes i områdene innen temaene fugl, flaggermus og insekter, og vurdere hvilken påvirkning og konsekvens havvind kan ha på disse. Vi beskriver også kunnskapsmangler.
Fugl er delt inn i to tema; a) sjøfugl og vannfugl og b) trekkfugl. Det er vanskelig å sammenligne konsekvens mellom tema fordi konsekvens er beregnet med ulike metoder. Det skyldes at temaene har ulike datagrunnlag og begrensninger, og at vi ikke har god nok kunnskap om hvor grenseverdier skal settes for å beregne skadepotensiale (absolutt konsekvens). Innen hvert tema, som benytter samme metode, er den beregnede konsekvensen godt egnet til å sammenligne områder og arter/artsgrupper (relativ konsekvens), med et forbehold for sammenligning mellom Nord-Norge og Sør-Norge med trekkfugl-analysene.
For sjøfugl og vannfugl har 11 områder konsekvensen middels eller middels-alvorlig. Det gjelder alle Vestavind-områdene, Nordavind A og B, Nordvest A og C og Sønnavind A. Alle Sørvest-områdene er i kategorien noe.
For trekkfugl er konsekvens beregnet med ringmerkingsdata som grunnlag. Metoden knytter arealer med høyeste potensiell påvirkningsverdi til kategorien svært alvorlig og arealer med laveste potensi-ell påvirkningsverdi til kategorien ubetydelig. Sønnavind A har konsekvensen svært alvorlig og alle områdene i Sørvest har kategoriene middels-alvorlig eller alvorlig. Det er beregnet lavere konsekvens nordover. Områdene i Nordvest (A, B, C) er beregnet til ubetydelig-noe eller noe, og konsekvensen er satt til ukjent for områdene i Nordavind (A, B, C, D) pga. manglende ringmerkingsdata og usikkerhet om metodikkens egnethet for disse områdene.
For flaggermus og insekter er konsekvensen ukjent i alle utredningsområdene, siden det finnes så lite kunnskap om flaggermus og insekter til havs.
Man kan undervurdere konsekvens hvis man betrakter kun ett utredningsområde om gangen. Grunnen er at den samlede konsekvensen på nasjonale bestander øker når større arealer og flere utredningsområder bygges ut. Vi beregnet at konsekvens på nasjonale bestander av ulike arter sjøfugl og vannfugl øker med omtrent én kategori hvis det bygges ut ett referanseprosjekt i 20 utredningsområder i motsetning til ett referanseprosjekt i ett utredningsområde. Det er sannsynlig med alvorlige konsekvenser på nasjonale bestander av sjøfugl og vannfugl, hvis det bygges ut for totalt 30 GW i til sammen 20 utredningsområder.Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE
A specialist predator in a food web with cyclic alternative prey:The gyrfalcon-ptarmigan case revisited
Full text link1. Population dynamics of specialist predators are tightly linked to their main prey and can in simple food webs lead to complex predator–prey interactions (e.g. predator–prey cycles). However, the strength of these interactions may be affected by the availability of alternative prey if it appears in high numbers and the predator diet is sufficiently flexible. 2. A prominent example of a specialist predator–prey interaction is the interaction between gyrfalcon and ptarmigan known from simple food webs with few alternative preys. Here we use a 23-year long time series from a more complex food web in northern Fennoscandia to investigate the relative roles of main (ptarmigan) and cyclically fluctuating alternative prey (lemmings) in driving gyrfalcon nesting territory occupancy and production of young. 3. We find that nesting territory occupancy dynamics are dependent on both main and alternative prey, while fledgling production within occupied territories is independent of prey abundance dynamics. Population density of willow ptarmigan had the expected direct and delayed effect on gyrfalcon territory occupancy dynamics, while one high-amplitude lemming population peak year in the time series boosted colonization of nesting territories. 4. This study demonstrates that the population dynamics of alternative prey can play an important role for specialist predators. While it might be uplifting that the gyrfalcons, being a regionally red listed species, seem to be able to consume alternative prey, both ptarmigan and lemmings are negatively impacted by ongoing climate change. Hence, the population status of gyrfalcon should still be a conservation concern. alternative prey, gyrfalcon, lemming, ptarmigan, specialist predatorpublishedVersio
Årsrapport for nasjonal overvåkning av edlekreps 2024. Teinefangst og miljø-DNA
Full text linkTaugbøl, A. Strand, D & Jonhsen, S.I. 2025. Årsrapport for nasjonal overvåkning av edelkreps 2024. Teinefangst og miljø-DNA. NINA Rapport 2617. Norsk institutt for naturforskning.
Overvåkningsprogrammet for edelkreps har vært pågående siden 2001 der et utvalg av de inkluderte 19 lokalitetene blir fisket i et rulleringsprogram hvert fjerde år. Denne rapporten oppsummerer fangst av edelkreps med teiner fra fire lokaliteter i overvåkningsprogrammet, samt for to utløpsbekker til to av lokalitetene. For hver innsjø ble det fisket på 1-3 stasjoner, der antall kreps per teinenatt (CPUE) varierte fra 0,02 (Digeren) til 1,29 (stasjon 1 i Setten). Generelt var det lavere CPUE for samtlige lokaliteter i 2024 enn foregående år.
For å følge spredningen av krepsepest og utbredelsen til signalkreps ble det også samlet og analysert miljø-DNA-prøver i områder fra 46 stasjoner fra Haldenvassdraget, Mossavassdraget, Glommavassdraget, Gjesa og Julussa nedstrøms Østersjøen, Hæra, Buåa, Vrangselva og Finnsrudselva.Miljødirektoratet: M-2951 | 202
Flexibility in female spatiotemporal behavioral tactics to counter infanticide risk during the mating season
Full text linkBackground Parental care is exclusively provided by females in most mammals, and mothers use several spatiotemporal behavioral tactics to minimize risks to ofspring and to enhance ftness of both the mother and ofspring. In species with infanticide and varying maternal care duration, dependent ofspring remain vulnerable to male infanticide until separation from the mother. However, extending maternal care likely results in parent–ofspring conficts. We investigated the spatiotemporal behavioral tactics of lone female brown bears and mothers accompanied by ofspring of varying ages in relation to infanticide risk and ofspring separation during the mating season.
Methods We used data from 144 individuals (92 females and 52 males, 2003–2022) to characterize female spatiotemporal behavioral responses to males during the mating season by contrasting home range and encounter area sizes, proximity to males, and dyadic associations in relation to female reproductive status. We investigated the spatiotemporal behavioral responses of mothers from a socio-spatial perspective by connecting large-scale movement behavior (home range and overlap) and small-scale social behavior (proximity and associations) of adult females and males.
Results We found that females with dependent ofspring of any age avoided males during the mating season. In comparison, lone females or mothers that lost or separated from their ofspring during the mating season used larger areas and moved in closer proximity to males. The home range of mothers that remained with their ofspring still largely overlapped with male home ranges, however, they did not associate (<100 m) with males. Additionally, mothers with yearlings had similar sized home ranges as solitary females, but larger home ranges in comparison to mothers with cubs-of-the-year. This suggests that mothers with yearlings are more conspicuous on the landscape which may result in a higher detectability by males.
Conclusion Our results suggest that mothers with ofspring of any age perceive adult males as potential source of infanticide and use spatiotemporal avoidance tactics. Generally, family groups had high home range overlap with adult males, but family groups that remained together throughout the mating season did not associate with any adult male. Mothers with yearlings used larger areas in comparison to mothers with cubs, potentially indicating their increasing energetic needs. The use of spatiotemporal behavioral tactics to avoid infanticide by females with dependent ofspring irrespective of age likely disrupts movement, mating, and social dynamics and on the long-term potentially increases the risk of infanticide to older ofspring.publishedVersio
Foreløpige indikatorverdier (Itrutta) for sjøørret i produksjonsområdene i 2021 og 2024
Full text linkBolstad, G.H., Holstad, A., Diserud, O., Eldøy, S., Karlsen, Ø., Sandvik, A.D., Haraldstad, T., Haugen, T., Hawley, K.L., Karlsson, S., Lamberg, A., Paterson, R.A., Sægrov, H., Ugedal, O., Ulvan, E.M., Urke, H.A., Vollset, K.W. & Næsje, T.F. 2025. Foreløpige indikatorverdier (Itrutta) for sjøørret i produksjonsområdene i 2021 og 2024. NINA Rapport 2635. Norsk institutt for naturforskning.
Som ledd i arbeidet med sjøørretindikatoren publiserte Bolstad et al. (2024) en indikator basert på sjøørretens fitness (, Figur 1) som kan forstås som en organisme sin evne til å overleve og reprodusere. Vi beregner fitness gjennom den forventede totale reproduktive suksessen, altså antall avkom (befrukta egg) en sjøørret er forventet å få fra den er et befruktet egg til den dør. I det påfølgende arbeidet ledet NINA et samarbeid mellom sentrale forskningsmiljø som jobber med sjøørret for å beskrive sjøørretindikatorens rammeverk, variabler og mulige konse-kvenser av forutsetninger som ligger til grunn for indikatoren. Rapporten «Sjøørretindikator for implementering i Trafikklyssystemet» (Næsje et al. 2025) utarbeidet av NINA, Aqualife R&D, Havforskningsinstituttet (HI), NORCE, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU), Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU), Norsk institutt for vannforskning (NIVA), Rådgivende biologer og Skandinavisk naturovervåking ble oversendt NFD i februar 2025.
For å operasjonalisere sjøørretindikatoren har vi nå utarbeidet en virtuell sjøørretmodell som estimerer indikatorverdier som representerer den forventede luseinduserte nedgangen i fitness for første- og andregangsvandrende sjøørrethunner fra 1028 norske vassdrag. I denne rapporten presenterer vi indikatorverdiene for 2021 og 2024. I henhold til bestillingen fra NFD presenterer vi først indikatorverdiene for de ulike produksjonsområdene i 2024 sammen med usikkerhetsvurderinger og sensitivitetsanalyser. Deretter presenterer vi tilsvarende indikatorverdier for 2021 med sensitivitetsanalyser. Vi har inkludert analysene av 2021 for å gi et sammenligningsgrunnlag for to år med ulik lusebelastning. En grundig gjennomgang av sjøørretindikatoren, materialet og metoder presenteres i rapportens Vedlegg.
For å inkludere mest mulig av sjøørretens oppholdstid i sjøen vil sluttrapport med indikatorverdiene for både 2024 og 2025 bli oversendt senhøstes 2025. I det videre arbeidet fram mot sluttrapporten vil det kunne skje enkelte mindre endringer i indikatormodellen. Indikatorvurderingene for 2021 og 2024 er derfor foreløpige og rapporteres med forbehold om at det kan skje slike mindre endringer i modellverdiene. Resultatdelen i sluttrapporten vil deles inn i egne avsnitt for hver av produksjonsområdene hvor resultatene diskuteres.
Tilsvarende som for vurderingene av lakselusas påvirkning på utvandrende laksesmolt (jfr. Stige et al. 2024), beskriver indikatorverdiene risikobidraget som forskjell i fitness med eller uten påvirkning fra lakselus. For at indikatorverdiene skal være lettere å sammenligne med dagens Trafikklyssystem for laks, har vi benyttet de samme kategoriene for påvirkning: lav ( 30 %) (Meld. St. 16 2015). I det pågående arbeidet med Havbruksmeldingen er det åpnet for at disse kategoriene kan endres. I denne rapporten beskriver vi sjøørretindikatorens modellresultater gitt ulike forutsetning og med og uten vekting av vassdrag. For å unngå at fargene vi benytter forveksles med Trafikklyssystemets fargelegging, har vi benyttet andre farger for å beskrive resultatene i tabeller og figurer.
Indikatorverdiene for 2021 og 2024, som rapporteres i denne foreløpige rapporten, vil imidlertid gi en god indikasjon på lakselusas konsekvenser for sjøørreten i de 13 produksjonsområdene i de to årene.Nærings- og fiskeridepartemente
Fallvilt 2025
Full text linkI dette notatet oppsummeres store rovdyr mottatt og undersøkt av Rovdata i perioden 7. juni 2024–5. juni 202