NINA Brage (Norsk institutt for naturforskning)
Not a member yet
4778 research outputs found
Sort by
Open integrated distance sampling for modelling age-structured population dynamics
Full text linkEstimation of abundance and demographic rates for populations of wild species is a challenging but fundamental issue for both ecological research and wildlife management. One set of approaches that has been used extensively to estimate abundance of wildlife populations is Distance Sampling (DS) for line or point transect survey data. The first implementations of DS models were only available as closed population models, and did not allow for the estimation of changes in abundance through time. The advent of open population formulations based on the DS framework greatly extended the scope of the models, but much untapped potential remains in models that estimate temporal dynamics not only in abundance but also in the underlying demographic rates. Here, we present an integrated distance sampling approach that utilizes age-structured survey data and auxiliary data from marked individuals to jointly estimate population density and the demographic rates (recruitment rate and survival probability) that drive temporal changes in density. The resulting model is equivalent to an integrated population model with two age classes: juveniles and adults. The integrated framework allows making full use of the available data by effectively combining line transect and telemetry data, and can easily be adapted to include additional and/or different data types. Moreover, as demographic rates often respond to environmental variation, our approach also supports direct estimation of the effects of such environmental covariates on demographic rates. Through a comprehensive simulation study we show that the model is able to adequately recover true population and vital rate dynamics. Subsequent application to data from a study of willow ptarmigan (Lagopus lagopus) in Norway showcases the frameworks ability to recover both fluctuations and trends in population dynamics and highlights its potential applicability to a wide range of species surveyed using distance sampling approaches.publishedVersio
Unveiling cryptic macroinvertebrate sentinels to enhance biomonitoring in tropical rivers: Bridging traditional approaches with DNA barcoding in the Indo-Burma biodiversity hotspot
Full text linkHuman activities present significant threats to tropical freshwater ecosystems, notably in many global biodi
versity hotspots, threats that are further increased by inadequate taxonomic knowledge and the lack of appropriate biomonitoring tools. This study integrates globally validated biomonitoring approaches with DNA-based identification methods to create a macroinvertebrate-based tool for diagnosing ecosystem health and assessing the biodiversity of tropical river ecosystems in Myanmar (Indo-Burma bioregion). To evaluate river site degradation, comprehensive data on water and habitat quality, as well as land use information, were collected.
Riverine macroinvertebrates were sampled by kick sampling, and subsequent DNA barcoding analysis was used to establish molecular taxonomic units (MTUs) for key bioindicator groups, including Ephemeroptera, Plecoptera, Trichoptera, Coleoptera, and Odonata (EPTCO) as species-level identification nomenclature was lacking.
Tolerance scores for the local fauna were derived along an environmental degradation gradient to enable
comparisons with widely adopted global assessment tools relying on macroinvertebrate metrics. In both study areas, the upper parts of the river networks were generally undisturbed by human activities while stressors associated with urban and agricultural land use were evident in the lower parts of the catchments. The highest precision for assessment of river health was found when establishing tolerance scores adjusted to local species composition in each study area separately. Although a family-level-based multimetric approach was significantly related to the main environmental degradation gradient, assessments utilizing cryptic species-level data (MTUs) emerged as the being most precise indicator in both areas. Our study highlights the synergistic benefits of merging traditional biomonitoring with DNA-based methods for species identification for biomonitoring in tropical river ecosystems. To halt biodiversity decline and curb the extent of the escalating nature crisis, such integrated approaches will be highly valuable in understudied and biodiversity-rich aquatic ecosystems.publishedVersio
Naturmangfold, karbonlager og mulige restaureringstiltak for våtmark ved Abildsø, Oslo kommune
Full text linkJansson, U., Thylén, A. og Kyrkjeeide, M.O. 2025. Naturmangfold, karbonlager og mulige restaureringstiltak for våtmark ved Abildsø, Oslo kommune. NINA Rapport 2504. Norsk institutt for naturforskning.
NINA har på oppdrag for Bymiljøetaten i Oslo kommune oppdatert kunnskapsgrunnlaget for naturmangfold, karbonlagring og restaureringsbehov for våtmarksområdet øst for E6 ved Abildsø. Det ble gjennomført feltundersøkelser i september 2024 og kartavgrensninger og beskrivelser for naturtypelokaliteter er oppdatert i kommunens database for naturinformasjon: Naturkart for Oslo - Natur og biologisk mangfold - Oslo kommune. Det ble også registrert artsmangfold av stedegne arter og kartlagt fremmede arter. I de mest intakte delene av høgmyren ble det gjort torvdybdemålinger.
Våtmarksområdene ved Abildsø har forskjellig naturgrunnlag og brukshistorikk. Nord for avkjøringen mot Abildsø preges våtmarksområdet av gjengroing i tidligere kulturmark. Her finnes åpne vannspeil, sumparealer med helofyttvegetasjon, vierkratt og løv- og barskog. Området har naturverdier for fugler, amfibier og karplanter, men er sterkt påvirket av fremmede arter. Torvlaget i denne delen er generelt lite.
Sør for avkjøringen dominerer myr og torvmark. Området er tidligere grøftet og preges nå av skogkledd torvmark, med furu (i et øvre sjikt), gran og bjørk. Det finnes også mindre partier med halvåpen høgmyr. Naturverdiene er knyttet til åpen myrvegetasjon, gamle trær og død ved. Fremmede arter er også her et problem, delvis på grunn av spredning fra dumping av hageavfall.
Torvdybdemålinger i den mest intakte delen av høgmyren (61 daa) viser et volum på 220 000 m3 torv, med beregnet karbonmengde på 9500 tonn karbon.
Vi anbefaler restaurering av den mest intakte delen av høgmyren sør for avkjøringen til Abildsø, mens arealet lengst sør har mistet sin opprinnelige myrvegetasjon og ikke anses å være restaurerbart. I området nord for avkjøringen til Abildsø vil det viktigste restaureringstiltaket være aktiv bekjempelse av fremmede arter. Dette vil også bidra til å hindre spredning og etablering av fremmede arter i Østensjøvannet via bekkeutløpet i nord. Åpning av gjengrodde vannspeil kan vurderes.
For overvåking av restaureringssuksess anbefaler vi hydrologisk overvåking med kontinuerlige vannstandsmålere og vegetasjonsovervåking etter metodikk fra Arealrepresentativ naturovervåkning (ANO).Bymiljøetaten, Oslo kommun
Nasjonal kartlegging av uteområder i norske grunnskoler
Full text linkNordbø, E.C., Venter, Z.S., Ulset, V.S., Figari, H., Hansen, J., Korkou, M. & Scott, S. 2025. Nasjonal kartlegging av uteområder i norske grunnskoler. NINA Rapport 2551. Norsk institutt for naturforskning.
Skolen er stedet der barn og unge tilbringer flest timer i løpet av en dag i forbindelse med opplæring, friminutter og oppholdstid i skolefritidsordning (SFO). Det er godt kjent at barn og unges hverdagsomgivelser i stor grad påvirker helse, trivsel og muligheter for å delta i både fysisk og sosial aktivitet. Helsedirektoratet har som mål å styrke befolkningens helse gjennom blant annet å fokusere på skolens uteområder. Denne rapporten kartlegger uteområdene ved norske grunnskoler og gir en kvantitativ oversikt over areal per elev, utforming, egenskaper og funksjonelt innhold. Hensikten er å støtte Helsedirektoratet i utarbeidelsen av retningslinjer for å tilpasse skolenes uteområder til barn og unges behov i et folkehelseperspektiv. Spesielt vektlegges andelen skoler som oppfyller gjeldende arealnorm på 50 m² uteområde per elev og anbefalt arealnorm fra en kunnskapsoppsummering i 2019 på 30 m² per elev, samt hvordan dette varierer langs en urbaniseringsgrad.
Rapporten baserer seg på en omfattende kartlegging av et landsrepresentativt utvalg på 372 grunnskoler. Skolene er klassifisert som rurale, urbane eller kompakte urbane, basert på befolkningstetthet i skolekretsen Uteområdene er analysert med hensyn til størrelse og innhold. Kartleggingen av innhold inkluderte arealdekke, natur- og menneskeskapte elementer, og variasjoner i uteområdenes arealstørrelse og innhold er analysert i henhold til om skolene ligger i rurale, urbane eller kompakte urbane områder. I tillegg har vi kartlagt andelen grøntområder i skolens tilleggsarealer, her definert som arealet innenfor en radius på 200 meter fra skolens eiendomsgrense.
Hovedfunn:
• Arealstørrelse på uteområdene: Gjennomsnittsstørrelsen på uteområdet i norske grunnskoler er 67 m² per elev, men 39 % av skolene oppfyller ikke minimumsnormen på 50 m². Dette betyr at 56 % av norske grunnskoleelever (353 267 elever) går på grunnskoler med uteområder som ikke tilfredsstiller gjeldende norm. I rurale områder oppfyller 72 % av grunnskolene normen, mens bare 13 % av grunnskolene i kompakte urbane områder gjør det samme. For den foreslåtte normen på 30 m² ligger 20 % av alle grunnskolene i utvalget under grensen, og utfordringer med å oppfylle den foreslåtte normen gjør seg særlig gjeldende i urbane og kompakte urbane områder.
• Innhold i uteområdene: Naturlige elementer som gress, trær og sand/stein utgjør i snitt 67 % av skolenes uteområder, mens menneskeskapte overflater som asfalt, betong, gummifelt og kunstgress dekker 33 % av arealet. Skoler med mindre uteområder har en høyere andel harde overflater og mindre natur. Skoler som oppfyller 50 m²-normen har i snitt 78 m² natur per elev, sammenlignet med kun 15 m² per elev for grunnskoler som ikke oppfyller normen.
• Grøntområder i skolens potensielle tilleggsarealer: Skoler som ikke oppfyller gjeldende arealnorm har i snitt 9 % mindre natur- og grøntområder i tilleggsarealene sammenlignet med de som oppfyller normen. Det ble ikke funnet noen klare mønstre for at omkringliggende natur- og grøntområder kompenserer for mangel på natur i skolenes uteområder. Dette skaper dermed en dobbel byrde for elever på grunnskoler i kompakte urbane områder, der forekomsten av natur- og grøntområder er mindre, både i skolenes uteområder og i de øvrige tilleggsarealene.
Rapporten peker på store utfordringer knyttet til at mange grunnskoler har små utearealer, spesielt i kompakte urbane områder. Dette kan føre til trengsel, lavere kvalitet og redusert tilgang på natur, noe som kan påvirke elevenes helse, trivsel og læring. Samtidig er kvalitet vanskeligere å regulere, det vil si å fastsette og håndheve gjennom normer eller retningslinjer, enn kvantitet. Selv om fleksible normer kan tilpasses urbane strøk, risikerer man å forsterke allerede eksiterende sosiale og geografiske ulikheter.
Rapporten understreker behovet for en helhetlig tilnærming som ivaretar både kvantitet og kvalitet i uteområdene. Videre forskning er nødvendig for å forstå hvordan ulike egenskaper ved skolenes uteområder påvirker elevenes helse og utvikling, trivsel og læring, samt hvordan uteområder kan bidra til sosial rettferdighet og bærekraftige byer. Rapporten viser at mange skoler, spesielt i urbane strøk, ikke oppfyller verken gjeldende arealnorm på 50 m²/elev eller den foreslåtte arealnormen på 30 m² fra Thorén et al. (2019). Videre samsvarer mangelen på natur i uteområdene ofte med lav andel natur- og grøntområder i skolens tilleggsareal. Dette fremhever viktigheten av ambisiøse normer og tiltak for å styrke kvaliteten og tilgjengeligheten på uteområdene i norske skoler, samtidig som normen skal være realistisk mulig å oppnå.Nordbø, E.C., Venter, Z.S., Ulset, V.S., Figari, H., Hansen, J., Korkou, M. & Scott, S. 2025. National mapping of schoolyards in Norwegian primary schools. NINA Report 2551. Norwegian Institute for Nature Research.
School is the place where adolescents spend the most hours during the day in connection with education, recess, and time in after-school programs (SFO). It is well established that the daily environments of adolescents significantly influence their health, well-being, and opportunities to participate in both physical and social activities. The Norwegian Directorate of Health aims to improve public health by focusing, among other things, on the outdoor spaces at schools. This report maps the outdoor areas of Norwegian primary schools, providing a quantitative overview of area per student, land cover within the schoolyards, and surrounding nature. The aim is to support the Directorate of Health in developing guidelines to adapt schoolyards to the needs of adolescents from a public health perspective. Particular emphasis is placed on the proportion of schools meeting the current area norm of 50 m² per student and the proposed norm of 30 m² per student from a systematic review in 2019, as well as how this varies across degrees of urbanization.
The report is based on a comprehensive mapping of a nationally representative sample of 372 primary schools. The schools are classified as rural, urban, or compact urban, based on population density in the school districts. The outdoor areas have been analyzed in terms of size and content. The mapping of content included land cover, natural and man-made elements, and variations in size and content of the outdoor areas were analyzed according to whether the schools are located in rural, urban or compact urban areas. In addition, the proportion of green space has been mapped within a radius of 200 meters from each school’s property boundary.
Key Findings:
• Size of schoolyards: The average size of outdoor areas in Norwegian primary schools is 67 m² per student, but 39% of schools do not meet the minimum norm of 50 m². This means that 56% of Norwegian primary school students (353,267 students) attend schools with outdoor areas that do not meet the current standard. In rural areas, 72% of schools meet the area norm, whereas only 13% of primary schools in compact urban areas do the same. For the proposed norm of 30 m², 20% of all primary schools in the sample fall below the threshold, with challenges in meeting the proposed standard being most pressing in urban and compact urban areas.
• Content of schoolyards: Natural elements such as grass, trees and sand/stone make up an average of 67% of the schools’ outdoor area, while man-made surfaces like asphalt, concrete and rubber fields cover 33% of the area. Schools with smaller outdoor areas tend to have a higher proportion of hard surfaces and less natural space. Schools that meet the 50 m² norm have an average of 78 m² of natural area per student, compared to only 15 m² for primary schools that do not meet the norm.
• Greenspace surrounding schools: Schools that do not meet the current norm have an average of 9% less green space within a 200-meter radius surrounding the school com pared to those that meet the standard. No clear patterns indicating that surrounding green space compensates for the lack of nature in the schools’ outdoor areas were found. This creates a double burden for students in primary schools in compact urban areas, where the presence of nature and green spaces is lower, both in the outdoor area and the surrounding neighborhood environment.
The report highlights significant challenges associated with small outdoor areas in Norwegian primary schools, particularly in compact urban areas. This issue can lead to overcrowding, lower quality, and reduced access to natural environments, which can impact students' health, wellbeing, and learning. At the same time, quality is more difficult to regulate, i.e., to enforce through standard norms and guidelines, than quantity. Although flexible standards may be tailored to urban areas, there is a risk of exacerbating already existing social and geographical inequalities.
The report emphasizes the need for a holistic approach that considers both the quantity and quality of outdoor areas. Further research is needed to understand how different characteristics of school outdoor areas affect students’ health and development, well-being and learning, as well as how outdoor areas can contribute to social equity and sustainable cities. The report shows that many schools, particularly in urban areas, neither meet the current recommended area standard of 50 m² not the proposed norm of 30 m² from Thorén et al. (2019). Furthermore, the lack of nature in outdoor areas often coincides with a low proportion of nature in the schools’ surrounding environment. This underscores the importance of ambitious standards and measures to enhance the quality and availability of outdoor spaces in Norwegian schools, while at the same time ensuring that the standards are realistic to achieve.Helsedirektorate
Survival of Eurasian lynx in the human-dominated landscape of Europe
Full text linkSurvival and cause-specific mortality rates are vital for evidence-based population forecasting and conservation, particularly for large carnivores, whose populations are often vulnerable to human-caused mortalities. It is therefore important to know the relationship between anthropogenic and natural mortality causes to evaluate whether they are additive or compensatory. Further, the relation between survival and environmental covariates could reveal whether specific landscape characteristics influence demographic performance. We used telemetry data on 681 Eurasian lynx (Lynx lynx), a model apex predator with large spatial requirements, that were tracked across their European distribution. Through time-to-event analyses, we sought to determine the variables associated with differences in their survival. Illegal killing was the main cause of mortality (33.8%), and mortality rates were similar in protected and hunted populations (8.6% and 7.0% per year, respectively). Survival varied greatly across populations (70–95% per year). Across all study sites, higher hunting and anthropogenic mortality rates were partially compensated by lower rates of other mortality causes but not by natural mortality alone. Variation in survival depended on sex (female survival was 1.5 times greater than male survival) and seasonality (highest risk during hunting season and winter), and lower survival rates were correlated with higher human modification of landscapes at both coarse (home range composition) and fine (habitat use within home range) scales. Some variation in survival was driven by unobserved factors, which, given the high rates of human-caused mortalities, including illegal killing, are of foremost concern. Due to the low natural mortality rates in protected and hunted populations, we conclude that anthropogenic causes of mortality are likely close to additive, such that maintaining or increasing refuge habitat with little human disturbance is critical to lynx conservation. cause-specific mortality, compensatory mortality, Eurasian lynx, large carnivore, Lynx lynx, survivalpublishedVersio
Overvåking av elvemusling i Norge. Årsrapport for 2024.
Full text linkLarsen, B.M., Johansen, K.N. & Magerøy, J.H. 2025. Overvåking av elvemusling i Norge. Årsrapport for 2024. NINA Rapport 2552. Norsk institutt for naturforskning.
I «Handlingsplanen for elvemusling Margaritifera margaritifera 2019–2028» inngår kartlegging og overvåking som ett av fem prioriterte satsingsområder. Et overvåkingsprogram for elvemusling ble startet i 2000, etter utprøving av metoder i to vassdrag i 1999. Det ble undersøkt totalt 16 vassdrag i årene 2000–2005. I årene 2006–2015 ble de samme lokalitetene undersøkt på nytt. Det ble gjort en oppsummering av overvåkingsprogrammet i 2017 som samtidig foreslo et nytt og revidert opplegg. Programmet som ble igangsatt for perioden 2018–2023 videreføres nå for perioden 2024–2029. Det omfatter til sammen 40 lokaliteter som skal undersøkes én gang hvert sjette år (jfr. CEN-standard NS-EN 16859:2017). Dette innebærer årlige undersøkelser av tre-fire lokaliteter med standard overvåkingsmetodikk (totalt 20 A-lokaliteter) og tre-fire lokaliteter med en enklere metodikk (totalt 20 B-lokaliteter).
På grunn av mye nedbør og høy vannføring i den aktuelle perioden for gjennomføring av undersøkelsene ble det i løpet av 2024 bare undersøkt to lokaliteter; én A-lokalitet: Borråselva og én B-lokalitet: Oldelva.
Oldelva (Trøndelag fylke) har status som B-lokalitet og ble undersøkt første gang i overvåkingsprogrammet i 2018, men med supplerende undersøkelser i 2020/2021. I 2024 oppnådde Oldelva 19 av 36 poeng i poengmodellen (en verdivurdering som bedømmer status og levedyktighet for elvemusling). I 2018 ble det oppnådd 17 poeng. Bestanden nedenfor Hyllfossen var fortsatt stor i 2024, men rekrutteringen er alt for lav til å opprettholde bestanden på lang sikt. Andelen muslinger mindre enn 50 mm var 2 % i 2024, og det ble bare funnet én musling mindre enn 20 mm (nyrekruttering). Dette gjorde likevel at Oldelva oppnådde en naturindeks på 0,8 og økologisk tilstand ble vurdert å være god. I 2018 ble det ikke funnet muslinger mindre enn 20 mm ved den ordinære overvåkingen. Dette resulterte i en naturindeks på 0,6 og økologisk tilstand ble vurdert å være moderat. I 2020/2021 (supplerende undersøkelser) ble det derimot påvist nyrekruttering, noe som resulterte i samme tilstand som i 2024. Bestanden ligger imidlertid i grenseland mellom god og moderat tilstand og det skal lite til før tilstanden endrer seg i negativ retning. Bestanden er tilnærmet utdødd i vassdraget ovenfor Hyllfossen, og elvemusling har tidligere hatt en mye videre utbredelse i Kvennavasselva/Blåvasselva/Sandtjønnelva og Melvasselva/Nyvassdalselva.
Borråselva (Trøndelag fylke) har status som A-lokalitet og er undersøkt tidligere i overvåkingspro-grammet i 1999, 2006 og 2018. I 2024 oppnådde Borråselva 24 av 36 poeng i poengmodellen, mens det i 1999, 2006 og 2018 ble oppnådd henholdsvis 25, 20 og 24 poeng. Selv om poengsummen har variert noe mellom år, har forholdene vært relativt stabile over tid. Bestanden bedømmes derfor å ha høy levedyktighet og meget høy verneverdi i alle de fire årene. Da andelen muslinger mindre enn 50 mm bare var 4–10 %, men nyrekruttering (muslinger mindre enn 20 mm) forekom i 1999, 2018 og 2024, oppnådde Borråselva en naturindeks på 0,8 og økologisk tilstand ble vurdert å være god i disse årene. I 2006 ble det ikke funnet muslinger mindre enn 20 mm ved den ordinære overvåkingen. Dette resulterte i en naturindeks på 0,6 og økologisk tilstand ble vurdert å være moderat. Senere samme år (supplerende undersøkelser) ble det derimot påvist nyrekruttering og andelen muslinger mindre enn 50 mm økte til 13 %. Dette resulterte i en naturindeks på 1,0 og god (på grensen til svært god) økologisk tilstand. I poengmodellen endret dette poengsummen fra 20 til 27 poeng.
Det er nødvendig å utrede tiltak som prioriterer elvemuslingen i tråd med de målsettingene som er satt i handlingsplanen for elvemusling og vannforskriftens krav om god eller svært god økologisk tilstand der dette ikke er oppnådd.Larsen, B.M., Johansen, K.N. & Magerøy, J.H. 2025. Monitoring of the freshwater pearl mussel in Norway. Annual report for 2024. NINA Report 2552. Norwegian Institute for Nature Research.
The Norwegian management plan for the freshwater pearl mussel from 2019 to 2028 includes surveying and monitoring as one of five priority areas. A national monitoring program for the mussel was established in 2000, after methods trials in two watercourses in 1999. Sixteen watercourses were surveyed from 2000 to 2005. From 2006 to 2015 the same localities were monitored. The findings from the monitoring program were summarized in 2017 and a revised monitoring scheme was suggested. The new program was instated from 2018 to 2023, and a second monitoring round is being completed from 2024 to 2029. The program includes forty localities, which should be monitored every sixth years (see CEN standard NS-EN 16859:2017). Yearly, the program should include the monitoring of three-to-four localities using standard methods (a total of 20 A localities) and three-to-four localities using simplified methods (a total of 20 B localities).
Due to heavy precipitation and high waterflow during the field season in 2024, only two localities were monitored; one A locality – the Borråselva River; one B locality – the Oldelva River.
The Oldelva River (Trøndelag County) is a B locality and was initially surveyed as part of the monitoring program in 2018, with supplementary surveys in 2020/2021. In 2024, the freshwater pearl mussel population in the river scored 19 out of a maximum 36 points, using a conservation assessment scheme that evaluates status and viability. In 2018, the population scored 17 points. The mussel population below the Hyllfossen Waterfall was still substantial in 2024, but the recruitment was too low to maintain the population long term. Mussels less than 50 mm long made up 2 % of the population in 2024 and only one mussel less than 20 mm long was found, indicating very limited recent recruitment. However, this still resulted in the population scoring 0.8 out of a maximum 1.0 in the Nature Index of Norway and indicates that the ecological status of the river was good. In 2018, mussels less than 20 mm were not found during the monitoring program surveys. This resulted in a nature index of 0.6 and moderate ecological status. During the supplementary surveys in 2020/2021 recent recruitment was found, resulting in the same ecological status as in 2024. However, the population borders the line between good and moderate status. Thus, only a small reduction in recruitment would result in reduced ecological status. The pop-ulation is almost extinct in the watercourse above Hyllfossen. Previously, it was widely distributed in the Kven-navasselva/Blåvasselva/Sandtjønnelva and Melvasselva/Nyvassdalselva Rivers.
The Borråselva River (Trøndelag County) is an A locality. It was initially surveyed as a part of the monitoring program in 1999, with monitoring rounds in 2006 and 2018. In 2024, the freshwater pearl mussel population in the river scored 24 out of 36 points using the conservation assessment scheme. In 1999, 2006 and 2018, the population scored 25, 20 and 24 points, respectively. Even though the points total has varied somewhat between years, the situation has been relatively stable over time. The population was assessed as having high viability and very high conservation value all four years. In 1999, 2018 and 2024, mussels less than 50 mm long only made up 4-10 % of the population, but recent recruitment (mussels less than 20 mm long) was observed. Thus, the population scored 0.8 in the nature index and the ecological status was assessed as good during these years. In 2006, no mussels less than 20 mm long were found during the monitoring program surveys. This re-sulted in a nature index of 0.6 and moderate ecological status. However, later that year supplementary surveys resulted in the observation of recent recruitment and an increase in mussels less than 50 mm long, up to a 13 % share of the population. This resulted in a nature index of 1.0 and good (borderline very good ecological status). The conservation assessment scheme score increased from 20 to 27 points.
It is necessary to explore management actions to achieve the goals set through the Norwegian freshwater pearl mussel management plan and the water framework directive’s demands for good or very good ecological status, in localities where this has not been achieved.Miljødirektoratet: M-2916|202
Restaurering av vandringsvei for fisk i Torvikelva. Vurderinger av veikulvert opp mot vannforskriftens krav til fri fiskevandring, og mulighetsvurderinger av tiltak for reetablering av anadrom laksefisk
Full text linkBerg, M. & Bergan, M. A. & Nøst, T. H. 2025. Restaurering av vandringsvei for fisk i Torvikelva. Vurderinger av veikulvert opp mot vannforskriftens krav til fri fiskevandring, og mulighetsvurderinger av tiltak for reetablering anadrom laksefisk. NINA Rapport 2582. Norsk institutt for naturforskning.
Torvikelva renner ut ved Torvikbukt i Gjemnes kommune, i Møre og Romsdal. Elva er uregulert med et nedbørfelt på 26,8 km² og en årlig middelvannføring på 1,53 m³ målt i utløpet, og lakseførende strekning er på om lag 1,4 km opp til naturlig foss. VRL har tidligere vurdert tilstanden for sjøørretbestanden i Torvikelva som «Dårlig», med samferdsel, arealinngrep og lakselus som de viktigste menneskeskapte påvirkningene. Torvikelva har tidligere hatt livskraftige bestander av sjøørret (og laks). Disse er i dag redusert som følge av det forebyggende arbeidet som skal hindre spredning av lakseparasitten Gyrodactylus salaris (G. salaris) i Drivaregionen. Dette innebærer at småvassdrag i smitteregionen har blitt behandlet behandles med plantegiften rotenon (CFT-Legumin), som tar livet av all fisk på anadrom strekning (sist i 2023). I 2024 ble det plantet rogn av laks og elva befinner seg for øyeblikket i en reetableringsfase.
Bygging av en vegkulvert i nedre deler av Torvikelva i 1971, har ført til at det som tidligere var fri vandringvei for anadrom laksefisk, i dag er sterkt vandringshindrende og tidvis en barriere. Her nevnes stor høydeforskjell mellom kulvertbunn og naturlig elvebunn, økt vannhastighet samt fysiske installasjoner i kulverten med en terskel som stenger for oppvandring ved ulike vannføringer. Dette har gitt negative konsekvenser for elvas produksjon av laks og sjøørret. Bygging av en fisketrapp i 2018-2019 har ikke gitt ønsket effekt på grunn av gjenøringsproblematikk og mangel på vannspeil, som gjør at fisk ikke klarer å bruke den. Fisketrappa har i dag ingen funksjon for oppvandrende fisk.
På oppdrag fra Møre og Romsdal fylkeskommune gjennomførte NINA høsten 2024 en befaring av vassdraget og identifiserte utfordringene som kulverten gir for fiskevandringer. Med bakgrunn i funn og informasjon fra lokalt hold defineres veikulverten under fylkesveg 666 som et tiltakspliktig inngrep som må avbøtes for å oppnå realistiske miljømål etter vannforskriften. Videre har det blitt foretatt mulighetsanalyser av fiskeforsterkende tiltak ovenfor kulverten.
De foreslåtte fysiske løsningene for å bedre oppvandringsmulighetene, har som hovedformål at fisk skal klare å svømme forbi kulverten på vannføringsintervall tilsvarende naturtilstand. Tilsvarende løsninger er brukt i andre vassdrag i Midt Norge. Tiltak nedstrøms kulverten i Torvikelva inkluderer heving av vannspeil, reduksjon i vannhastighet for å lette oppvandring og etablering av en dypere fiskepassasje som gjør entré til kulverten enklere. I selve kulverten monteres 4-5 tverrgående buner i form av kraftige trestokker med parallellforskjøvet spalter. Bunene vil heve vannspeilet og bremse vannhastigheten betydelig. En skråstilt terskel som er montert øverst i kulverten (40-50 cm høy) er i dag en barriere på lave vannføringer og inkluderes som den siste bunen ved at det hugges/skjæres ut en åpning i betongen som fisk kan gå igjennom.
I en fase det bestandene er under reetablering, og det skal settes inn tiltak for å sikre fri vandringsvei, bør andre viktige vassdragskvaliteter samtidig styrkes. For Torvikelva anbefales utlegg av gytesubstrat og noe tilførsel av større elvestein, i tråd med beste praksis fra andre vassdrag med tilsvarende problematikk. Samlet sett vil restaurering av vandringsveien og styrking av gyte- og oppvekstområder for laks og sjøørret gi Torvikelva en mer realistisk forventning til å få tilbake livskraftige fiskebestander og oppnå fastsatte miljømål jamfør vannforskriften.Møre og Romsdal Fylkeskommun
Artificial nesting sites for seabirds on offshore base structures: Decommissioning of Statfjord A as a case study
Full text linkChristensen-Dalsgaard, S., Sandøy Bråthen, V. & Kvalnes, T. 2025. Artificial nesting sites for seabirds on offshore base structures: Decommissioning of Statfjord A as a case study. NINA Report 2547. Norwegian Institute for Nature Research.
Many offshore oil and gas installations in the North Sea are approaching the end of their expected lifetime and will need to be shut down and decommissioned in the coming years. Statfjord A in the northern part of the North Sea, is scheduled for closure in 2027, with the removal of the platform deck planned for 2029 (±1 year). Equinor has determined that the gravity-base structures meet the derogation requirements in OSPAR-Decision 98/3, where leaving the concrete structures (shafts) in place can be considered. In this study commissioned by Equinor, the feasibility of repurposing the shafts of Statfjord A as a foundation for an artificial seabird nesting site after decommissioning, is assessed. Establishing artificial nesting sites has been suggested as compensation measures for offshore wind-power development, but so far artificial nesting sites have not been developed as part of the decommissioning of oil and gas installations.
Only a limited number of seabird species are known to breed on offshore structures. Black-legged kittiwake (Rissa tridactyla, ‘kittiwake’) breeding colonies have been confirmed on 20 offshore oil and gas installations in Norwegian, Dutch, British and Irish waters. Additionally, common guillemots (Uria aalge) and razorbills (Alca torda) have been confirmed breeding on one offshore installation in the North Sea. Based on this knowledge, we considered kittiwake to be most likely to establish on an artificial nesting structure at Statfjord A, and the assessment therefore focuses on this species.
To assess the likelihood of successful seabird colonisation at Statfjord A, we examined different aspects which are important when facilitating for breeding seabirds. We assessed the distribution of selected species in the breeding and non-breeding season and did a review of artificial nesting structures and techniques to attract birds to a nesting site, with focus on kittiwakes.
Statfjord A is situated approximately 150 km from the coast of both Norway and Shetland and is therefore outside the average foraging range of kittiwakes breeding along the coast of Norway and Shetland. Distribution models based on GLS-tracking of kittiwakes in the non-breeding season showed that birds are likely to use and pass through the Statfjord A area, but not in very high numbers. However, there are kittiwakes breeding on the two platforms Visund and Troll A which lie 34 and 122 km from Statfjord A, respectively. On “Visund”, kittiwakes have established during the past five years. Thus, while the Statfjord A area does not have very high densities of kittiwakes, the recent colonisation of “Visund” indicates that there are kittiwakes prospecting for new breeding sites in the area.
Several factors for breeding sites were identified which are important for the probability of colonisation and breeding success. The nesting site should have vertical structures with narrow shelfs attached where the kittiwakes can build their nest. Shelves with roofs and an angled structure of the shelves reduces the probability that eggs and chicks are taken by predators. Further, shelves exposed to strong sunlight can lead to overheating of chicks and eggs, and the shelves should be protected from waves and splash from waves running up on the structure. The use of sensory attractions and placing out kittiwake nests, may increase the probability of successfully attracting kittiwakes to the nesting site.
Based on the experiences from existing structures and considerations on weather exposure in the Statfjord A area, we propose to build an octagonal building with a pitched roof, which is known to be strong and also leads winds around the structure. We suggest extending the concrete lid from the edge of the shafts and angle it to lead run-up waves away from the top of the shaft and the nesting structure. To increase the probability of colonisation we suggest placing out decoys, and if possible, also nesting material or complete old nests on the installation.Christensen-Dalsgaard, S., Sandøy Bråthen, V. & Kvalnes, T. 2025. Artificial nesting sites for seabirds on offshore base structures: Decommissioning of Statfjord A as a case study. NINA Rapport 2547. Norsk institutt for naturforskning.
Mange av olje- og gassinstallasjonene i Nordsjøen nærmer seg slutten av sin forventede produksjonstid, og i de kommende årene vil flere av disse anleggene måtte stenges ned og avvikles. Statfjord A i den nordlige delen av Nordsjøen er et av disse. Her er det planlagt nedstengning i 2027 og fjerning av plattformdekket i 2029 (±1 år). Equinor har fastslått at Statfjord As betongunderstell med tre skaft i overflaten oppfyller kravene til dispensasjon i OSPAR-vedtak 98/3, hvor det kan vurderes å la understellet bli stående i sin helhet. I denne studien utført på oppdrag fra Equinor, vurderes muligheten for å konstruere et kunstig fuglefjell på ett av skaftene etter avvikling. Etablering av kunstige fuglefjell er allerede foreslått som kompenserende tiltak i forbindelse med etablering av havvind, men så langt har ikke kunstige fuglefjell blitt etablert som en del av avviklingen av olje- og gassinstallasjoner.
Det er kun dokumentert et fåtall sjøfuglarter hekkende på olje- og gassinstallasjoner til havs. Kolonier av krykkje (Rissa tridactyla) er bekreftet på i alt tjue olje- og gassinstallasjoner i norske, nederlandske, britiske og irske farvann. I tillegg er lomvi (Uria aalge) og alke (Alca torda) funnet hekkende på én installasjon i Nordsjøen. Basert på tilgjengelig informasjon vurderte vi at det er mest sannsynlig å få krykkje til å etablere seg på en kunstig hekkestruktur ved Statfjord A. Vurderingene i rapporten fokuserer derfor mest på krykkje.
For å vurdere sannsynligheten for en vellykket kolonisering ved Statfjord A, undersøkte vi ulike aspekter ved tilrettelegging for hekking av sjøfugl. Dette inkluderte en vurdering av utbredelsen av krykkje og lomvi i og utenfor hekkesesongen, og en litteraturgjennomgang av informasjon publisert om kunstige fuglefjell og teknikker for å tiltrekke fugler til et hekkeområde, med særlig fokus på krykkje.
Statfjord A ligger ~150 km fra kysten av både Norge og Shetland. Området er dermed utenfor den gjennomsnittlige avstanden for næringssøk for krykkjer som hekker langs kysten i Norge og på Shetland. Distribusjonsmodeller basert på GLS-sporing av krykkjer utenom hekkesesongen viste at fuglene kan bruke og passere området rundt Statfjord A, men ikke i særlig stort antall. Det hekker imidlertid krykkjer på olje- og gassinstallasjonene Visund og Troll A, som ligger henholdsvis 34 km og 122 km fra Statfjord A. På "Visund" har krykkjene etablert seg i løpet av de siste fem årene. Området rundt Statfjord A har altså ikke spesielt høye tettheter av krykkjer, men den nylige koloniseringen av Visund tyder på at det finnes krykkjer i området som aktivt leter etter nye hekkeplasser.
Sannsynligheten for kolonisering av et kunstig fuglefjell ble funnet å avhenge av flere faktorer. Fuglefjellet bør bygges som en vertikal konstruksjon med smale hekkehyller for krykkjene. Hyller med tak og vegg med overheng reduserer sannsynligheten for at egg og unger blir utsatt for predasjon. I tillegg kan hyller som er eksponert for sterk sol føre til overoppheting av egg og unger. Hekkeplassene bør også beskyttes mot bølger og sjøsprøyt. Utplassering av lokkefugler av krykkje og reirmateriale, kan øke sannsynligheten for at fuglene etablerer seg på konstruksjonen.
Basert på erfaringer fra eksisterende konstruksjoner og vurderinger av værforholdene i området rundt Statfjord A, foreslår vi å bygge en åttekantet bygning med telttak, som både er solid og bidrar til å lede vinden rundt konstruksjonen. Vi foreslår også å forlenge betonglokket fra kanten av skaftene og vinkle utstikket for å lede bølgesprut vekk fra toppen av skaftet og fuglefjellet. For å øke sannsynligheten for kolonisering anbefaler vi å plassere ut lokkefugler, og om mulig også reirmateriale eller gamle reir på installasjonen.Christensen-Dalsgaard, S., Sandøy Bråthen, V. & Kvalnes, T. 2025. Artificial nesting sites for seabirds on offshore base structures: Decommissioning of Statfjord A as a case study. NINA Rapport 2547. Norsk institutt for naturforskning.
Mange av olje- og gassinstallasjonene i Nordsjøen nærmer seg slutten av sin forventede produksjonstid, og i de kommende årene vil flere av disse anleggene måtte stenges ned og avvikles. Statfjord A i den nordlige delen av Nordsjøen er et av disse. Her er det planlagt nedstengning i 2027 og fjerning av plattformdekket i 2029 (±1 år). Equinor har fastslått at Statfjord As betongunderstell med tre skaft i overflaten oppfyller kravene til dispensasjon i OSPAR-vedtak 98/3, hvor det kan vurderes å la understellet bli stående i sin helhet. I denne studien utført på oppdrag fra Equinor, vurderes muligheten for å konstruere et kunstig fuglefjell på ett av skaftene etter avvikling. Etablering av kunstige fuglefjell er allerede foreslått som kompenserende tiltak i forbindelse med etablering av havvind, men så langt har ikke kunstige fuglefjell blitt etablert som en del av avviklingen av olje- og gassinstallasjoner.
Det er kun dokumentert et fåtall sjøfuglarter hekkende på olje- og gassinstallasjoner til havs. Kolonier av krykkje (Rissa tridactyla) er bekreftet på i alt tjue olje- og gassinstallasjoner i norske, nederlandske, britiske og irske farvann. I tillegg er lomvi (Uria aalge) og alke (Alca torda) funnet hekkende på én installasjon i Nordsjøen. Basert på tilgjengelig informasjon vurderte vi at det er mest sannsynlig å få krykkje til å etablere seg på en kunstig hekkestruktur ved Statfjord A. Vurderingene i rapporten fokuserer derfor mest på krykkje.
For å vurdere sannsynligheten for en vellykket kolonisering ved Statfjord A, undersøkte vi ulike aspekter ved tilrettelegging for hekking av sjøfugl. Dette inkluderte en vurdering av utbredelsen av krykkje og lomvi i og utenfor hekkesesongen, og en litteraturgjennomgang av informasjon publisert om kunstige fuglefjell og teknikker for å tiltrekke fugler til et hekkeområde, med særlig fokus på krykkje.
Statfjord A ligger ~150 km fra kysten av både Norge og Shetland. Området er dermed utenfor den gjennomsnittlige avstanden for næringssøk for krykkjer som hekker langs kysten i Norge og på Shetland. Distribusjonsmodeller basert på GLS-sporing av krykkjer utenom hekkesesongen viste at fuglene kan bruke og passere området rundt Statfjord A, men ikke i særlig stort antall. Det hekker imidlertid krykkjer på olje- og gassinstallasjonene Visund og Troll A, som ligger henholdsvis 34 km og 122 km fra Statfjord A. På "Visund" har krykkjene etablert seg i løpet av de siste fem årene. Området rundt Statfjord A har altså ikke spesielt høye tettheter av krykkjer, men den nylige koloniseringen av Visund tyder på at det finnes krykkjer i området som aktivt leter etter nye hekkeplasser.
Sannsynligheten for kolonisering av et kunstig fuglefjell ble funnet å avhenge av flere faktorer. Fuglefjellet bør bygges som en vertikal konstruksjon med smale hekkehyller for krykkjene. Hyller med tak og vegg med overheng reduserer sannsynligheten for at egg og unger blir utsatt for predasjon. I tillegg kan hyller som er eksponert for sterk sol føre til overoppheting av egg og unger. Hekkeplassene bør også beskyttes mot bølger og sjøsprøyt. Utplassering av lokkefugler av krykkje og reirmateriale, kan øke sannsynligheten for at fuglene etablerer seg på konstruksjonen.
Basert på erfaringer fra eksisterende konstruksjoner og vurderinger av værforholdene i området rundt Statfjord A, foreslår vi å bygge en åttekantet bygning med telttak, som både er solid og bidrar til å lede vinden rundt konstruksjonen. Vi foreslår også å forlenge betonglokket fra kanten av skaftene og vinkle utstikket for å lede bølgesprut vekk fra toppen av skaftet og fuglefjellet. For å øke sannsynligheten for kolonisering anbefaler vi å plassere ut lokkefugler, og om mulig også reirmateriale eller gamle reir på installasjonen.Equino
Sameksistens med urbane måker og terner – kunnskapsbaserte råd om tiltak og tilrettelegging.
Full text linkMiljødirektoratet: M-2942|202
Besøksforvaltning i rekreasjonslandskap og jordbrukslandskap, eksempler fra Vest-Lofotens ytterside
Full text linkFormålet med artikkelen er å bidra til kunnskap om besøksforvaltning i landskap med høyt besøkspress, som krever bevissthet rettet mot spenninger som oppstår i jordbrukslandskapet og rekreasjonslandskapet. Artikkelen tar utgangspunkt i en eksplorativ studie av hvordan Vestvågøy kommune i Lofoten, sammen med regionale og lokale aktører har forsøkt å ta grep om utfordringer med økt besøk og tilrettelegging knyttet til et pressområde som omfatter det statlig sikrede friluftsområdet Hauklandstranda, landbruksbygden Uttakleiv og fjellområdet mellom. Det er gjort kvalitative dybdeintervjuer og feltarbeid med befaringer i studieområdet, samt gjennomgang av kommunale planer. I artikkelen synliggjøres flere besøksforvaltningsutfordringer som trer frem i studieområdet, der særlig bedre samarbeid med myndighetene og aktørene på landbrukssiden fremheves som sentralt for å klare å møte utfordringene med et fremvoksende press på beiteområdene. I tillegg synliggjør artikkelen hvordan bruk av hardere virkemidler for besøksstyring vanskelig lar seg gjennomføre i møte med allemannsretten, og hvordan økt turisme bidrar til å legge press på både friluftslivets og landbrukets forvaltningstradisjoner.The purpose of the article is to contribute knowledge on visitor management in landscapes with high number of visitors, which requires attention to the tensions emerging in the recreational and agricultural landscape. The article is based on an exploratory study of how the municipality of Vestvågøy in Lofoten, together with regional and local actors, manages challenges with increased visitation within the recreational area of Hauklandstranda, the agricultural village Uttakleiv and the mountain area in between. Qualitative in-depth interviews and field visits to the study area have been carried out, as well as a review of municipal plans. Several visitor management challenges from the study area are addressed. Strengthened cooperation with the authorities and actors within the agricultural sector is highlighted as crucial for handling emerging pressure on grazing sheep’s in the outfields. The use of harder regulative governance is also discussed in the light of “the right to roam”. Furthermore, the article addresses how increased tourism puts pressure on management traditions within both the outdoor recreation and agriculture sectors