1,720,968 research outputs found
Kunstsyn i LK06 og LK20
Get PDFI denne avhandlingen undersøkes kunstsynet i Generell del av læreplanen for kunnskapsløftet
(LK06), Overordnet dal av læreplanen for kunnskapsløftet (LK20) og de fagspesifikke
læreplanene for kunst og håndverk. Gjennom en teoridreven kvalitativ analyse utforskes den
todelte problemstillingen:
1) Hvilke syn på kunst kommer til uttrykk i norsk læreplanverk, og
2) hvordan har dette endret seg mellom kunnskapsløftet 2006 (LK06) og kunnskapsløftet 2020
(LK20)?
Analysen er begrenset til de setningene som bruker ordet kunst og støtter seg på et teoretisk
rammeverk basert åtte kunstsyn, definert av Anne Bamford (2006) i «The Wow Factor:
Global research compendium on the impact of the arts in education». De åtte kunstsynene:
Teknokratisk kunst, barnekunst, kunst som uttrykk, kunst som erkjennelse, kunst som estetisk
respons, kunst som symbolsk kommunikasjon, kunst som kulturell aktør, og postmodernismen
operasjonaliseres og som en linse for løfte frem kunstsynet i styringdokumentet.
Undersøkelsen viser at synet på kunst i LK06 har mange tilfeller av syn som vektlegger
kunstens rolle i kulturhistorie og tradisjoner. I LK20 er postmoderne syn på kunst, som
vektlegg narrativt mangfold og tolkningsmangfold det mest fremtredende.
En av de mest markante endringene fra LK06 til LK20 nedgangen i bruken av ordet kunst fra
Generell del til Overordnet del. Et annet viktig funn er at kunstsynet i LK20 generelt sett
fokuserer mer på kunstens påvirkning på kultur og samfunn, i motsetning til LK06 som i
større grad fokuserer på kunsthistorie og kulturelle tradisjone
Korleis kan ein workshop med utarbeiding av ein kunstnarbok fremma dialog på identitetspolitikken hos fleirkulturelle i Noreg?
Get PDFI denne masteroppgåva presenterast det korleis kunstnarisk forskingsdesign kan visa nye potensial og vinklar innanfor forsking med samfunnsgrupper. Problemstillinga er følgjande: Korleis kan ein workshop med utarbeiding av ein kunstnarbok fremma dialog på identitetspolitikken hos fleirkulturelle i Noreg?
Innhenting av data skjedde gjennom ein workshop der deltakarane lagde bidrag til ein kunstnarbok, som eg som kunstnar sjølv har jobba med og satt saman. Forskinga er forankra i forskar Patricia Leavys Method Meets Art – Art Based Research Practice. Leavy jobbar med forsking gjennom kunstnariske metodar med autoetnografisk tilnærming. I dette prosjektet, for å prøva å fremma dialog på identitetspolitikk hos det fleirkulturelle Noreg, vart det skapt eit trykt rom og fellesskap gjennom ein workshop med kunstnarisk praksis og ein felles dialog hos deltakarane.
Bakgrunn for tematikken tar utgangspunkt i Noreg som eit fleirkulturelt samfunn der me lever i eitt samfunn med fleire ulike kulturar ved sidan av kvarande. Andre kulturar utanom norsk kultur kjem gjerne inn i samfunnet gjennom innvandring til Noreg. Mellom etnisk norske og innvandrarar finnast det også eit tredje perspektiv, barn av innvandrarforeldre. Barn av innvandrar forelde som er oppvaksen eller delvis oppvaksen i Noreg kjenner gjerne på utfordringa å skulle stå mellom to kulturar. Der barna gjerne praktiserer ulike kulturar samtidig, eit fenomen som kan forklarast med at me lever i eit transkulturelle samfunn. Barn av innvandrarforeldre står gjerne oppi samfunnsdebatten om identitetspolitikk som har blåst seg opp i Noreg dei siste åra. I denne avhandlinga er det snakk om identitetspolitkk knytt til woke-fenomenet, det å vera «årvaken» for positiv endring. Men det er også ein negative klang av woke som mindregjer minoritetars erfaringar, som resultere til marginalisering av minoritetar. Behovet for kunstnarisk forsking på minoritetsgrupper er da viktig for å visa nye potensial for framstilling av minoritetars erfaringar i samfunnet.
Nøkkelord: Kunstnarisk forsking, det fleirkulturelle Noreg, transkulturalitet, barn av innvandrarforeldre, identitetspolitikk, dialogisk kunst, workshop
Taktil materialitets betydning for sanselig læring En tradisjonsbrytende studie av rhizomatiske undervisningsmetoder som stimulerer ungdomselevers utforskertrang
Get PDFDette studiet presenterer en kunst og håndverkslærers fortolkede syn på sanselige, praktiske og eksperimentelle undervisningsmetoder, som kan stimulere ungdomsskoleelevers utforskertrang.
Undervisningsmetodene trekker frem mulige kunnskapsut-vikling i grunnskolens kunst og håndverksundervisningen, ved å forvandle kunnskapsoverføring til kunnskapsoppdagelser. Gjennom observa(k)sjon og post-observasjon studeres materialitetens betydning for sanselig læring og trekker frem rhizom-metodiske ut-viklingspotensialer med praktisk overføringsverdi til ungdomsskolens kunst -og håndverksundervisning.
Rhizomet formidles til den begavede og empirisk faglæreren på det dynamiske kunst -og håndverksrommet. Ved å lese masteroppgaven, er det lagt vekt på at egne erfaringsbaserte kunnskaper påkobles til narrative elevundersøkelser. Kjente og ukjente øktører presenteres og viser hvordan følelser kan stimuleres didaktisk mot kunnskapsut-viklinger. Mellom kroppslige affeksjoner, i møter med myke og plastiske materialer og i sanselige rammebetingelser, utfordres tradisjonelle vitenskapsteoretiske perspektiver på kunnskapers tilblivelser. Holdningsverdiene bak det posthumanistiske rhizomet gir konkretiserte verktøy som setter eksempler på små og store materialprosesser. Metodene tester grenser for hvor langt et rhizom kan strekke seg før barneanarkier fortrenger utforskertrangen.
Klassiske og posthumanistiske pedagogteorier og inspirerende estetiske praksismetodikker, vever sammen det som er og det som kan bli. Posthumanistisk barnehageforskning dekker masteroppgavens brorpart, der annen forskning enda ikke har blitt til. Ungdomselevers behov for eksperimentelle materialprosesser sammenlignes, mot forskning på små barns møter og effekter av materielle oppdagelser. Undersøkelsene speiler barnehageomgivelser gjennom fem praktisk-estetiske aksjonsprosesser. Aksjonsprosessene finner sted på Seilet, huset for kunst og kultur i skolen og problematiserer tradisjonelle statiske kunnskapsoverføringer mot dynamiske metodetilpasninger. De narrative fortolkningene har til hensikt å inspirere faglærerens muligheter i, under og utenfor kunst -og håndverkspraksisen. De fabulerende rhizomatiske undervisningsmetodene skal verken erstatte eller overta tradisjoner. De formuleres som et tilskudd som kan forvandle kunnskapsoverføring til kunnskapsoppdagelser
Skjematiske tegneprosesser under forestillingstegning og observasjonstegning
No full textAvhandlingen undersøker likheter og forskjeller mellom skjematiske tegneprosesser i forestillingstegning sammenlignet med observasjonstegning. Avhandlingen bygger på kunnskap og undersøkelsesmetoder både fra den kunstpedagogiske, og den utviklingspsykologiske forskningstradisjon.
Fem voksne informanter gjennomførte tre tegneoppgaver, først uten referanse, deretter med fotoreferanse. De ferdigstilte tegningene, tegneprosessene, og informantenes følelser og refleksjoner rundt tegneprosessene er analysert. Observasjonene gjort gjennom analysen, stemmer i stor grad overens med eksisterende forskning.
Det samme tegneskjemarepertoaret anvendes under forestillingstegning og observasjonstegning, men det brukes ulikt. Uten referanse, konstrueres tegneobjektet, skjemaet er et startpunkt, som må bearbeides. Ved observasjonstegning, er skjemaets rolle å informere om hvilken informasjon en skal se etter i observasjonsobjektet.
Informantene tegnet i gjennomsnitt mellom dobbelt og trippelt så stort ved observasjonstegning enn ved forestillingstegning, og brukte omtrent 30% prosent lengre tid. Observasjonstegningene er mer detaljerte og realistiske enn forestillingstegningene. Jo mer avansert en informant tegnet et organisk objekt uten referanse, jo mer korrekt ble observasjonstegningen av det samme objektet. Den samme tendensen ble ikke observert ved geometriske avbildningsobjekt.
Læring fra ulike kontekster, er kreativt og spontant kombinert, spesielt ved forestillingstegning. Tegneskjema og metoder for andre objekter enn avbildningsobjektet er blitt anvendt, både bevisst og ubevisst, spesielt for avbildningsobjekter informanten har mindre erfaring med å tegne.
Fremgangsmåten ved forestillingstegning, begynte ofte med enkle grunnformer, og gikk gradvis over til et finere detaljnivå. Det ble flere ganger tegnet to utkast, og tegneprosessene var preget av større justeringer. Under observasjonstegning, derimot, var fremgangsmåten mindre forutsigbar, informantene har beveget seg fra det ene området av tegningen til det neste, med et likt detaljnivå gjennom hele tegneprosessen. Med referanse er det ikke blitt tegnet flere utkast, og kun små justeringer blir gjort, avslutningsvis. Likevel kan det tydes noen fellestrekk mellom rekkefølgen informantene har brukt ved forestillingstegning og observasjonstegning. Forskjellen mellom fremgangsmåtene er tydeligst ved geometriske tegneobjekt.
Forestilingstegning ble regnet som mer krevende, spesielt med avbildningsobjekter en har mindre erfaring i å tegne. Flere informanter beskriver det å ha stått fast under forestillingstegning, uten å vite hvordan de skulle videreutvikle tegningen. Ved observasjonstegning, har ikke informantene opplevd å stå fast, og har tegnet større, mer avanserte tegninger, og brukt mer tid.
Tegneskjema står sentralt i utviklingen av tegneferdigheter. En dypere forståelse av skjematiske tegneprosesser kan bidra til at lærere kan tar mer informerte og reflekterte valg ved utformingen av tegneundervisning. Avhandlingen kan ligge til grunn for fagdidaktiske refleksjoner, spesifikt rundt bruk av visuell referanse i tegneundervisningpublishedVersio
Tegning for grunnskolen: Analyser av vektlegging og verdsettelse av tegning i tre læreplaner (1939 – 1997)
Get PDFI denne masteravhandlingen står ulike vektlegginger og verdsettelser av tegning i fokus. Som grunnlag for avhandlingens undersøkelse har følgende forskningsspørsmål blitt stilt:
Hva vektlegges og verdsettes innen tegning i grunnskolens læreplaner fra 1939 – 1997?
Med dette spørsmålet har undersøkelsens intensjon vært å analysere tre eldre læreplaner fra den norske grunnskolen, nærmere bestemt Normalplan for byfolkeskolen fra 1939 (N39), Mønsterplan for grunnskolen fra 1974 (M74) og Læreplanverket for den 10-årige grunnskolen fra 1997 (L97). Læreplananalysene har bygget på kritisk diskursanalyse (CDA) som metode, hvor modalitetsbegrepene påstander og beordringer hovedsakelig har blitt brukt. Med utgangspunkt i disse begrepene har avhandlingens mål vært å kunne tolke hva innen tegning som ble verdsatt og vektlagt i de ulike læreplanene, ut fra læreplanenes avspeilende funksjon og ideologiske nivå. Slik har dermed holdninger til tegneundervisning blitt avdekket. Med en forankring i kritisk realisme som vitenskapsteoretisk ståsted, blir mulige årsaksforklaringer drøftet opp mot holdninger til tegning i relevante teorier. Dette har ført til videre refleksjoner av fremtidsperspektivet til faget Kunst og håndverk.
I avhandlingen avdekkes negative holdninger i læreplanene, til det å kopiere og etterligne virkeligheten gjennom tegning. Slik har et motsetningsforhold mellom det naturlige og det tillærte i grunnskolens tegneundervisning blir avdekket og drøftet.
Ved å se på tegning i et historisk perspektiv gjennom læreplananalyser har jeg rettet søkelyset mot holdninger som har eksistert, og som fremdeles eksisterer. I avhandlingen drøftes hvilken påvirkningskraft disse holdningene kan ha for barn og unges egen mestringsfølelse og videre motivasjon for å tegne, noe som også har ført til videre tanker om fremtidens tegneundervisning i grunnskolen. Gjennom å stille spørsmål ved negative tanker og holdninger til det å tilegne seg ferdigheter innen å etterligne virkeligheten gjennom tegning, kan denne avhandlingen bidra til debatten om verdsetting av tegning som et kommunikasjonsverktøy og som grunnleggende ferdighet i barn og unges grunnskoleutdanning.publishedVersio
Tegning for grunnskolen: Analyser av vektlegging og verdsettelse av tegning i tre læreplaner (1939 – 1997)
No full textI denne masteravhandlingen står ulike vektlegginger og verdsettelser av tegning i fokus. Som grunnlag for avhandlingens undersøkelse har følgende forskningsspørsmål blitt stilt:
Hva vektlegges og verdsettes innen tegning i grunnskolens læreplaner fra 1939 – 1997?
Med dette spørsmålet har undersøkelsens intensjon vært å analysere tre eldre læreplaner fra den norske grunnskolen, nærmere bestemt Normalplan for byfolkeskolen fra 1939 (N39), Mønsterplan for grunnskolen fra 1974 (M74) og Læreplanverket for den 10-årige grunnskolen fra 1997 (L97). Læreplananalysene har bygget på kritisk diskursanalyse (CDA) som metode, hvor modalitetsbegrepene påstander og beordringer hovedsakelig har blitt brukt. Med utgangspunkt i disse begrepene har avhandlingens mål vært å kunne tolke hva innen tegning som ble verdsatt og vektlagt i de ulike læreplanene, ut fra læreplanenes avspeilende funksjon og ideologiske nivå. Slik har dermed holdninger til tegneundervisning blitt avdekket. Med en forankring i kritisk realisme som vitenskapsteoretisk ståsted, blir mulige årsaksforklaringer drøftet opp mot holdninger til tegning i relevante teorier. Dette har ført til videre refleksjoner av fremtidsperspektivet til faget Kunst og håndverk.
I avhandlingen avdekkes negative holdninger i læreplanene, til det å kopiere og etterligne virkeligheten gjennom tegning. Slik har et motsetningsforhold mellom det naturlige og det tillærte i grunnskolens tegneundervisning blir avdekket og drøftet.
Ved å se på tegning i et historisk perspektiv gjennom læreplananalyser har jeg rettet søkelyset mot holdninger som har eksistert, og som fremdeles eksisterer. I avhandlingen drøftes hvilken påvirkningskraft disse holdningene kan ha for barn og unges egen mestringsfølelse og videre motivasjon for å tegne, noe som også har ført til videre tanker om fremtidens tegneundervisning i grunnskolen. Gjennom å stille spørsmål ved negative tanker og holdninger til det å tilegne seg ferdigheter innen å etterligne virkeligheten gjennom tegning, kan denne avhandlingen bidra til debatten om verdsetting av tegning som et kommunikasjonsverktøy og som grunnleggende ferdighet i barn og unges grunnskoleutdanning
Statens kunstnerstipend: En kvalitativ undersøkelse av stipendordningenes betydning for fem kunstnere i ulike livsfaser
No full textDette masterprosjektet har hatt som formål å kartlegge og undersøke stipendordningene i Statens kunstnerstipends betydning for enkeltkunstnere i løpet av ulike livsfaser. Prosjektet har hatt følgende problemstilling:
Hvilken betydning har stipendordninger i Statens kunstnerstipend for en billedkunstners livsløp?
Videre følger underproblemstillingen:
Hvordan kommer dette til syne gjennom dybdeintervjuer med fem enkeltkunstnere i ulike livsfaser?
Problemstillingen er undersøkt gjennom kvalitative intervjuer med fem enkeltkunstnere i ulike livsfaser, og gjennom et teoritilfang som beveger seg utenfra og inn mot kunstneren. Gjennom et kunst- og kulturpolitisk rammeverk med henblikk på stipendordningenes formål, og teori innenfor kunst- og kultursosiologi, kunstteori samt profesjons- og yrkesperspektiver, har jeg rettet fokus mot enkeltkunstnerens stemme, identitet og yrkeskultur.
Kunst kan ses som et viktig samfunnsgode, et aspekt som også i kunstnerpolitikken og den mer overordnede kulturpolitikken tillegges stor betydning. Kunstnerne sees som leverandører og selvstendige produsenter av disse godene, og subsidieres med dette også av samfunnet, blant annet gjennom ulike tilskuddsordninger. Statens kunstnerstipend representerer det synligste, og kanskje også viktigste kunstnerpolitiske virkemidlet for denne offentlige subsidieringen av enkeltkunstnere. Til tross for stor offentlig subsidiering av kulturfeltet som helhet er likevel kunstnernes inntekter stort sett lave, og det er de visuelle kunstnerne og billedkunstnere som befinner seg på bunnen av inntektshierarkiet. Likevel er det denne kunstnergruppen som mottar størsteparten av de statlige stipendene. Gjennom undersøkelsen som følger gis et innblikk i de faktorer som påvirker denne delen av kunstnerøkonomien, samt enkeltkunstnernes synspunkter på og fortellinger om temaet
Skjematiske tegneprosesser under forestillingstegning og observasjonstegning
No full textAvhandlingen undersøker likheter og forskjeller mellom skjematiske tegneprosesser i forestillingstegning sammenlignet med observasjonstegning. Avhandlingen bygger på kunnskap og undersøkelsesmetoder både fra den kunstpedagogiske, og den utviklingspsykologiske forskningstradisjon.
Fem voksne informanter gjennomførte tre tegneoppgaver, først uten referanse, deretter med fotoreferanse. De ferdigstilte tegningene, tegneprosessene, og informantenes følelser og refleksjoner rundt tegneprosessene er analysert. Observasjonene gjort gjennom analysen, stemmer i stor grad overens med eksisterende forskning.
Det samme tegneskjemarepertoaret anvendes under forestillingstegning og observasjonstegning, men det brukes ulikt. Uten referanse, konstrueres tegneobjektet, skjemaet er et startpunkt, som må bearbeides. Ved observasjonstegning, er skjemaets rolle å informere om hvilken informasjon en skal se etter i observasjonsobjektet.
Informantene tegnet i gjennomsnitt mellom dobbelt og trippelt så stort ved observasjonstegning enn ved forestillingstegning, og brukte omtrent 30% prosent lengre tid. Observasjonstegningene er mer detaljerte og realistiske enn forestillingstegningene. Jo mer avansert en informant tegnet et organisk objekt uten referanse, jo mer korrekt ble observasjonstegningen av det samme objektet. Den samme tendensen ble ikke observert ved geometriske avbildningsobjekt.
Læring fra ulike kontekster, er kreativt og spontant kombinert, spesielt ved forestillingstegning. Tegneskjema og metoder for andre objekter enn avbildningsobjektet er blitt anvendt, både bevisst og ubevisst, spesielt for avbildningsobjekter informanten har mindre erfaring med å tegne.
Fremgangsmåten ved forestillingstegning, begynte ofte med enkle grunnformer, og gikk gradvis over til et finere detaljnivå. Det ble flere ganger tegnet to utkast, og tegneprosessene var preget av større justeringer. Under observasjonstegning, derimot, var fremgangsmåten mindre forutsigbar, informantene har beveget seg fra det ene området av tegningen til det neste, med et likt detaljnivå gjennom hele tegneprosessen. Med referanse er det ikke blitt tegnet flere utkast, og kun små justeringer blir gjort, avslutningsvis. Likevel kan det tydes noen fellestrekk mellom rekkefølgen informantene har brukt ved forestillingstegning og observasjonstegning. Forskjellen mellom fremgangsmåtene er tydeligst ved geometriske tegneobjekt.
Forestilingstegning ble regnet som mer krevende, spesielt med avbildningsobjekter en har mindre erfaring i å tegne. Flere informanter beskriver det å ha stått fast under forestillingstegning, uten å vite hvordan de skulle videreutvikle tegningen. Ved observasjonstegning, har ikke informantene opplevd å stå fast, og har tegnet større, mer avanserte tegninger, og brukt mer tid.
Tegneskjema står sentralt i utviklingen av tegneferdigheter. En dypere forståelse av skjematiske tegneprosesser kan bidra til at lærere kan tar mer informerte og reflekterte valg ved utformingen av tegneundervisning. Avhandlingen kan ligge til grunn for fagdidaktiske refleksjoner, spesifikt rundt bruk av visuell referanse i tegneundervisnin
Going Beyond Counting First Authors in Author Co-citation Analysis
Get PDFThe present study examines one of the fundamental aspects of author co-citation analysis (ACA) - the way co-citation
counts are defined. Co-citation counting provides the data on which all subsequent statistical analyses and mappings
are based, and we compare ACA results based on two different types of co-citation counting - the traditional type that
only counts the first one among a cited work's authors on the one hand and a non-traditional type that takes into
account the first 5 authors of a cited work on the other hand. Results indicate that the picture produced through this non-traditional author co-citation counting contains more coherent author groups and is therefore considerably clearer. However, this picture represents fewer specialties in the research field being studied than that produced through the traditional first-author co-citation counting when the same number of top-ranked authors is selected and analyzed. Reasons for these effects are discussed
- …
