1,721,111 research outputs found
Paternal exposure to antiseizure medications and offspring outcomes: a systematic review and meta-analysis of observational studies
No full textIntroduction: To assess the risk of adverse offspring outcomes related to paternal antiseizure treatment during conception. Methods: We identified studies of offspring outcomes for fathers with vs. without antiseizure medication(s) during conception in Embase/Medline in 01/2025. Study quality was evaluated using the Newcastle-Ottawa-Scale. Our primary outcome was the odds ratio (OR, 95% confidence intervals [95%CI]) of offspring outcomes in fathers with vs. without antiseizure medication(s). A subgroup analysis assessing the study design impact and sensitivity analyses after excluding poor-quality studies, and sequentially each study, were performed. Results: Of the six studies included (k = 6, n = 17,974), two and four were rated as good- and poor-quality studies, respectively. There were no differences regarding risk of major congenital malformations in offsprings with vs. without paternal antiseizure medication(s) (OR = 1.22, 95%CI = 0.55 to 2.68, p = 0.63), with substantial heterogeneity (I2 = 93.0%). In six studies (k = 6, n = 17,604) there were no differences regarding risk of neurodevelopmental disorders in offsprings with vs. without paternal antiseizure medication(s) (OR = 1.21, 95%CI = 0.73 to 1.99, p = 0.46, I2 = 95.6%); ORs of paternal antiseizure medication-related neurodevelopmental disorders were higher in cross-sectional (n = 3) vs. cohort studies (n = 3) (p < 0.001). Conclusions: There is no evidence of elevated risk of adverse outcomes for offsprings with vs. without paternal antiseizure treatment, although heterogeneity was substantial. Protocol registration: www.crd.york.ac.uk/prospero identifier is CRD42025635478
RESIDUAL CARDIOVASCULAR RISK AFTER ISCHEMIC STROKE Risk factors, medication adherence and risk-benefit considerations
Get PDFDigital fulltext is not availabl
Metylfenidats kliniske farmakologi
No full textBakgrunn: Attention-deficit/hyperactivity disorder/hyperkinetisk forstyrrelse (ADHD/HF) kjennetegnes av konsentrasjonsproblemer, hyperaktivitet og økt impulsivitet. 4,3 % og 1,7 % av henholdsvis gutter og jenter i aldersgruppen 6-17 år har diagnosen i Norge. Fire av fem blir behandlet medikamentelt og nesten alle disse får metylfenidat. Det stilles spørsmål ved størrelsen på medikamentets positive effekt og den kliniske betydningen terapieffekten måtte ha. Medikamentet er assosiert med bivirkninger, og det har vært bekymringer for at disse kan være alvorlige. Det finnes nærmest ingen randomiserte og kontrollerte studier (RCTer) av høy kvalitet som undersøker effekt eller bivirkningsprofil ut over en tidshorisont på seks måneder. Vår målsetning har vært å beskrive korttidseffekt, langtidseffekt og deres kliniske betydning, samt bivirkninger og misbrukspotensial ved bruk av metylfenidat hos barn og ungdom med ADHD/HF.
Materiale og metode: Studien er designet som en litteraturstudie med et farmakologisk perspektiv. Materialet ble innhentet etter systematiske og usystematiske søk. En Cochraneanalyse fra 2015 har vært sentral. Observasjonsstudier og annen litteratur har blitt benyttet der det har vært hensiktsmessig.
Resultat: RCTer har vist gunstig effekt på lærerrapporterte symptomer for ADHD/HF med en standardisert gjennomsnittlig forskjell (SMD) på -0,77 (95 % konfidensintervall (KI) -0,90 til -0,64, 19 studier, 1698 deltagere), og det tilsvarer -9,6 poeng (95 % KI -13,75 til -6,38) på ADHD rating scale, som har et spenn på 0-54 poeng. Den minste klinisk relevante forskjellen (MCID) er av to forskjellige forskergrupper estimert til henholdsvis -6,6 og -8,8. Kun én langvarig studie har inngått i evalueringen, og den viste signifikant dårligere effekt enn de kortvarige. Observasjonsstudier har ikke kunnet gjenkjenne effekten av 14 måneders behandling 22 måneder eller mer etter behandlingsslutt. Metylfenidat bedrer trolig generell atferd, og analysen viser en SMD på -0,87 (95 % KI -1,04 til -0,71, 5 studier, 668 deltagere). Dette tilsvarer -5,0 poeng på Conners’ Global Index, 0-30 poeng. MCID for denne skalaen er ikke kjent. Livskvaliteten bedres trolig, med en SMD på 0,61 (95 % KI 0,42 til 0,80, 3 studier, 514 deltagere). Dette tilsvarer 8,0 poeng (95 % KI 5,49 til 10,46) på den psykososiale summasjonsskåren i Child Health Questionnaire Parent Form 50 (CHQ-PF-50), 0-100 poeng. MCID for denne skalaen er estimert til 4-7. Alle studier inkludert i overnevnte analyser har høy risiko for skjevheter (”bias”), og evidenskvaliteten klassifiseres som ”veldig lav”. Metylfenidat gir 1,29 ganger høyere risiko (95 % KI 1,10 til 1,51, 21 studier, 3132 deltagere) for en presumptivt ikke-alvorlig bivirkning sammenlignet med kontrollgruppen. 552/1000 får en ikke-alvorlig bivirkning, og det tilsvarer 145 ekstra tilfeller per 1000 individer sammenlignet med placebo. Redusert appetitt og søvnproblemer er vanligst. Observasjonsstudier og RCTer antyder redusert høydevekst og redusert vektoppgang. Det er fare for at bivirkningsfrekvensen er underestimert. Kohortstudier viste ikke økt forekomst av kardiovaskulære hendelser ved medikamentell behandling for ADHD/HF, med justert hazard ratio på 0,75 (95 % KI 0,31 til 1,85). Observasjonsstudier har vist at psykose/mani oppstår ved medikamentell behandling for ADHD/HF (15/1000 personår, ingen tilfeller i placebogruppen). Metylfenidat er assosiert med misbruk, men pasienter uten misbrukshistorikk eller psykiatrisk komorbiditet misbruker legemidlet i liten grad. Behandling med metylfenidat ser ikke ut til å øke faren for senere stoffmisbruk.
Fortolkning: Metylfenidat har vist statistisk signifikant effekt ved ADHD/HF, men det er vanskelig å vurdere hvilken klinisk betydning denne effekten har. En betydelig pasientandel opplever bivirkninger. Gjennomgående kort intervensjonstid, dårlig evidenskvalitet, høy placeboeffekt og manglende førstepersonrapportering medfører utfordringer i fortolkningen. En individuell kost-nytte-vurdering (i ordets vide betydning) er nødvendig, da man på forhånd ikke kan vite om behandling med metylfenidat vil være nyttig for den enkelte pasienten
Metylfenidats kliniske farmakologi
Get PDFBakgrunn: Attention-deficit/hyperactivity disorder/hyperkinetisk forstyrrelse (ADHD/HF) kjennetegnes av konsentrasjonsproblemer, hyperaktivitet og økt impulsivitet. 4,3 % og 1,7 % av henholdsvis gutter og jenter i aldersgruppen 6-17 år har diagnosen i Norge. Fire av fem blir behandlet medikamentelt og nesten alle disse får metylfenidat. Det stilles spørsmål ved størrelsen på medikamentets positive effekt og den kliniske betydningen terapieffekten måtte ha. Medikamentet er assosiert med bivirkninger, og det har vært bekymringer for at disse kan være alvorlige. Det finnes nærmest ingen randomiserte og kontrollerte studier (RCTer) av høy kvalitet som undersøker effekt eller bivirkningsprofil ut over en tidshorisont på seks måneder. Vår målsetning har vært å beskrive korttidseffekt, langtidseffekt og deres kliniske betydning, samt bivirkninger og misbrukspotensial ved bruk av metylfenidat hos barn og ungdom med ADHD/HF.
Materiale og metode: Studien er designet som en litteraturstudie med et farmakologisk perspektiv. Materialet ble innhentet etter systematiske og usystematiske søk. En Cochraneanalyse fra 2015 har vært sentral. Observasjonsstudier og annen litteratur har blitt benyttet der det har vært hensiktsmessig.
Resultat: RCTer har vist gunstig effekt på lærerrapporterte symptomer for ADHD/HF med en standardisert gjennomsnittlig forskjell (SMD) på -0,77 (95 % konfidensintervall (KI) -0,90 til -0,64, 19 studier, 1698 deltagere), og det tilsvarer -9,6 poeng (95 % KI -13,75 til -6,38) på ADHD rating scale, som har et spenn på 0-54 poeng. Den minste klinisk relevante forskjellen (MCID) er av to forskjellige forskergrupper estimert til henholdsvis -6,6 og -8,8. Kun én langvarig studie har inngått i evalueringen, og den viste signifikant dårligere effekt enn de kortvarige. Observasjonsstudier har ikke kunnet gjenkjenne effekten av 14 måneders behandling 22 måneder eller mer etter behandlingsslutt. Metylfenidat bedrer trolig generell atferd, og analysen viser en SMD på -0,87 (95 % KI -1,04 til -0,71, 5 studier, 668 deltagere). Dette tilsvarer -5,0 poeng på Conners’ Global Index, 0-30 poeng. MCID for denne skalaen er ikke kjent. Livskvaliteten bedres trolig, med en SMD på 0,61 (95 % KI 0,42 til 0,80, 3 studier, 514 deltagere). Dette tilsvarer 8,0 poeng (95 % KI 5,49 til 10,46) på den psykososiale summasjonsskåren i Child Health Questionnaire Parent Form 50 (CHQ-PF-50), 0-100 poeng. MCID for denne skalaen er estimert til 4-7. Alle studier inkludert i overnevnte analyser har høy risiko for skjevheter (”bias”), og evidenskvaliteten klassifiseres som ”veldig lav”. Metylfenidat gir 1,29 ganger høyere risiko (95 % KI 1,10 til 1,51, 21 studier, 3132 deltagere) for en presumptivt ikke-alvorlig bivirkning sammenlignet med kontrollgruppen. 552/1000 får en ikke-alvorlig bivirkning, og det tilsvarer 145 ekstra tilfeller per 1000 individer sammenlignet med placebo. Redusert appetitt og søvnproblemer er vanligst. Observasjonsstudier og RCTer antyder redusert høydevekst og redusert vektoppgang. Det er fare for at bivirkningsfrekvensen er underestimert. Kohortstudier viste ikke økt forekomst av kardiovaskulære hendelser ved medikamentell behandling for ADHD/HF, med justert hazard ratio på 0,75 (95 % KI 0,31 til 1,85). Observasjonsstudier har vist at psykose/mani oppstår ved medikamentell behandling for ADHD/HF (15/1000 personår, ingen tilfeller i placebogruppen). Metylfenidat er assosiert med misbruk, men pasienter uten misbrukshistorikk eller psykiatrisk komorbiditet misbruker legemidlet i liten grad. Behandling med metylfenidat ser ikke ut til å øke faren for senere stoffmisbruk.
Fortolkning: Metylfenidat har vist statistisk signifikant effekt ved ADHD/HF, men det er vanskelig å vurdere hvilken klinisk betydning denne effekten har. En betydelig pasientandel opplever bivirkninger. Gjennomgående kort intervensjonstid, dårlig evidenskvalitet, høy placeboeffekt og manglende førstepersonrapportering medfører utfordringer i fortolkningen. En individuell kost-nytte-vurdering (i ordets vide betydning) er nødvendig, da man på forhånd ikke kan vite om behandling med metylfenidat vil være nyttig for den enkelte pasienten
Implications of psychotropic drug treatment on corrected QT interval in patients diagnosed with an eating disorder.
Get PDFBakgrunn: Anorexia nervosa (AN) og bulimia nervosa (BN) er psykiatriske lidelser med potensielt alvorlige psykiatriske og somatiske implikasjoner. De psykiatriske aspektene ved disse komplekse lidelsene har blitt grundig studert, men deres somatiske konsekvenser, spesielt i forhold til hjertehelse er fortsatt et område knyttet til bekymring. Ved behandling av spiseforstyrrelser er psykotrope legemidler, inkludert antidepressiva og antipsykotika, ofte forskrevet. Disse medisinene er i midlertidig ikke uten potensiell risiko, ettersom visse klasser av psykotrope legemidler har blitt assosiert med forlenget QT-intervall (over 450 ms). Dette er en tilstand som kan disponere individer for alvorlige hjertearytmier og plutselig hjertedød.
Formål: Studiens hensikt er å vurdere den potensielle risikoen for forlenget korrigert QT-intervall (QTc) hos pasienter diagnostisert med anorexia nervosa eller bulimia nervosa, som behandles med psykofarmaka.
Metode: Vi gjennomførte en retrospektiv analyse av 169 pasienter med anorexia nervosa (n=103), atypisk anorexia nervosa (n=28) eller bulimia nervosa (n=38), over 16 år og diagnostisert etter ICD-10 kriterier i perioden fra 2002 til 2020. Psykotropisk medikamenteksponering ble vurdert ved gjennomgang av journaler og tilgjengelige målinger av legemiddelkonsentrasjon i serum. QT-intervaller ble korrigert ved hjelp av Bazetts formel, og gjennomsnittlig QTc-verdi ble brukt. Forlenget QTc-intervall ble definert som verdier over 450 millisekunder. For å analysere dataen brukte vi en lineær regresjonsmodell, justert for alder, diagnose, BMI og serumkonsentrasjoner av kalium og magnesium.
Resultater: Blant 169 pasienter var gjennomsnittlig QTc (39134.2 standardavvik) under terskelen for forlengelse. De laveste verdiene ble observert blant pasienter med atypisk anorexia nervosa (38730.6). 5.3% (n = 9) hadde forlenget QTc-intervall. I en lineær regresjonsanalyse var ikke forlenget QTc-intervall assosiert med serumkonsentrasjon eller definert daglig dose av olanzapine, quetiapine, citalopram eller escitalopram.
Konklusjon: Funnene samsvarer med tidligere forskning, noe som tyder på at administrering av psykotrope legemidler i moderate doser ikke er knyttet til klinisk signifikant forlenget QTc-intervall i denne pasientpopulasjonen.Background: Anorexia nervosa (AN) and bulimia nervosa (BN) are psychiatric disorders with potentially severe psychiatric and somatic implications. While substantial attention has been directed towards understanding the psychiatric aspects of these complex disorders, their somatic consequences, particularly in relation to cardiac health, remain a critical area of concern. In the treatment of eating disorders, psychotropic drugs, including antidepressants and antipsychotics, are commonly prescribed. However, these medications are not without potential risk, as certain classes of psychotropic drugs have been associated with QT interval prolongation (exceeding 450 ms), a condition that can predispose individuals to severe cardiac arrhythmias and sudden cardiac death.
Objective: This study aims to assess the potential risk of prolonged corrected QT interval (QTc) in patients diagnosed with anorexia nervosa or bulimia nervosa, who are treated with psychotropic drugs.
Method: We conducted a retrospective analysis of 169 patients with anorexia nervosa (n = 103), atypical anorexia nervosa (n = 28), or bulimia nervosa (n = 38), aged over 16 years, diagnosed according to ICD-10 criteria between 2002 and 2020. Psychotropic drug exposure was assessed by reviewing medical records and available serum drug concentration measurements. QT intervals were corrected using Bazett’s formula, and the mean QT value was used. QTc prolongation was defined as values exceeding 450 ms. To analyze the data, we used a linear regression model, adjusting for age, diagnosis, BMI, and serum concentrations of potassium and magnesium.
Results: Among 169 patients, the mean QTc (39134.2 standard deviations) was below the threshold for prolongation, with the lowest values observed among patients with atypical anorexia nervosa (38730.6). 5.3% (n = 9) had prolonged QTc interval. In a linear regression analysis, QTc interval was not associated with serum concentration or defined daily dosage of olanzapine, quetiapine, citalopram, or escitalopram.
Conclusion: The findings are in alignment with prior research, suggesting that the administration of psychotropic drugs at moderate doses is not linked to clinically significant QTc interval prolongation in this patient population either
Going Beyond Counting First Authors in Author Co-citation Analysis
Get PDFThe present study examines one of the fundamental aspects of author co-citation analysis (ACA) - the way co-citation
counts are defined. Co-citation counting provides the data on which all subsequent statistical analyses and mappings
are based, and we compare ACA results based on two different types of co-citation counting - the traditional type that
only counts the first one among a cited work's authors on the one hand and a non-traditional type that takes into
account the first 5 authors of a cited work on the other hand. Results indicate that the picture produced through this non-traditional author co-citation counting contains more coherent author groups and is therefore considerably clearer. However, this picture represents fewer specialties in the research field being studied than that produced through the traditional first-author co-citation counting when the same number of top-ranked authors is selected and analyzed. Reasons for these effects are discussed
RESIDUAL CARDIOVASCULAR RISK AFTER ISCHEMIC STROKE Risk factors, medication adherence and risk-benefit considerations
No full text- …
