153 research outputs found
Metabolic biomass of Norwegian large herbivores and carnivores in time and space
No full textNumbers of individuals and metabolic biomass of large herbivores and carnivores in Norway. Large herbivore data is from 1907 to 2015, roughly every 10 years, and at the kommune level. Carnivore data is from 1859 to 2015 and is at the county level. Counties and kommuner boundaries as of 2007 are used. Demographic models are used to estimate metabolic biomass from hunting (carnivores and wild herbivores) and agricultural (livestock) statistics. Full methods for herbivore data are published by Austrheim et al 2011 and Speed et al. 2015. Carnivore data by Sobocinski 2022.Austrheim, G., Solberg, E. J., & Mysterud, A. (2011). Spatio‐temporal variation in large herbivore pressure in Norway during 1949‐1999: has decreased grazing by livestock been countered by increased browsing by cervids?. Wildlife Biology, 17(3), 286-298.Sobocinski, A. (2022). Mapping large carnivores in Norway across 175 years of changing policy (Master's thesis, NTNU). https://hdl.handle.net/11250/3047580 Speed, J. D. M., Austrheim, G., Kolstad, A. L., & Solberg, E. J. (2019). Long-term changes in northern large-herbivore communities reveal differential rewilding rates in space and time. PLoS One, 14(5), e0217166.</p
Bestandsreduksjon av elg og hjort i Nordfjella-regionen: Erfaringer fra jaktåret 2019-2020.
No full textSolberg, E. J. & Rolandsen, C. M. 2020. Bestandsreduksjon av elg og hjort i Nordfjella-regionen: Erfaringer fra jaktåret 2019-2020. NINA Rapport 1813. Norsk institutt for naturforskning.
Våren 2016 ble det oppdaget skrantesyke (CWD) hos ei villreinsimle i Nordfjella villreinområde sone 1, og som del av bekjempelsen av sykdommen ble hele delbestanden utryddet i 2017 og 2018. I etterkant ble 15 kommuner i Nordfjellaregionen oppfordret av Miljødirektoratet til å redusere sine elg- og hjortebestander med 50 % fra 2016-nivå for å redusere risikoen for smitteoverføring fra miljøet, samt for å avklare smittestatus i bestandene. Målet var at bestandsreduksjonen skulle gjennomføres gjennom ordinær jakt i løpet av 2019 og 2020.
NINA ble i denne anledning engasjert for å utvikle estimat på bestandsstørrelse og nødvendig avskytning for å nå målene, samt evaluere avskyting og bestandsutvikling i nedskytingsfasen. Modellberegninger av bestandsstørrelse, avskyting og bestandsutvikling ble presentert i Solberg et al. (2019), mens vi her oppsummerer og vurderer resultatene fra jakta i første året i nedskytingsfasen.
Resultatene viser at avskytingen av elg og hjort økte i 2019 i forhold til året før og at det i 2019 ble felt en noe større andel hunndyr av elg enn i foregående år. Økningen i avskyting var lavere enn anbefalt med henholdsvis 67 % og 63 % måloppnåelse for elg og hjort i hele regionen, og følgelig er det lite sannsynlig at bestandene er redusert mye fra nivået i 2016. I samsvar med dette var det bare marginale forskjeller i gjennomsnittlig antall elg sett og felt pr. jegerdag på kommunenivå i 2019 i forhold til 2016. Dette kan delvis forklares med endrede forutsetninger for datainnsamling i 2019, men neppe i tilstrekkelig grad til å antyde en betydelig bestandsnedgang.
En tilsvarende konklusjon støttes av at også antallet elg drept i trafikken var mye høyere i 2019 enn i 2016. Dette kan delvis skyldes at det var mer snø i jaktåret 2019/2020 enn i 2015/2016, noe som også påvirker påkjørselshyppigheten, men gir ingen indikasjoner på at bestanden er vesentlig redusert. For hjorten var det i 2019 en svak nedgang i antallet trafikkdrepte individer i forhold til 2016, noe som kan bety at hjortebestanden i hele regionen er noe mer redusert.
Den relativt lave økningen i antallet dyr felt er i samsvar med en tilsvarende lav økning i den registrerte jaktinnsatsen for elg. For hjortens del vet vi mindre om endringen i jaktinnsats i 2019 da omleggingen av Hjorteviltregisteret har ført til problemer med registrering av jaktinnsats, og angivelse om det ble jaktet på innmark eller utmark. Vi fant også stor variasjon i jaktinnsats, avskyting og bestandsutvikling mellom kommuner. I enkelte kommuner var avskytingen nesten i samsvar med anbefalt (> 90 % måloppnåelse), men reduksjonen i bestandsindeksene var likevel ikke alltid som forventet fra modellene. Vi diskuterer mulige årsaker til slike avvik i rapporten.
For å gi forvaltningsmyndighetene lokalt og sentralt et bedre utgangspunkt for å planlegge avskytingen av elg og hjort kommende høst, gir vi spesifikke råd om hvordan avskytingen bør gjennomføres i 2020. Rådene gis med bakgrunn i de nasjonale målene om å redusere elg- og hjortebestandene i Nordfjellregionen med 50 % fra 2016-nivå innen utgangen av 2020. På regionnivå anbefaler vi 100 % økning i avskyting for begge arter i forhold til avskytingsmålene angitt i Solberg et al. (2019). Dette er for å kompensere for lavere enn ønsket avskyting av elg og hjort i 2019. På kommunenivå differensierer vi anbefalingene basert på registrert bestandsutvikling og måloppnåelse i 2019. I de fleste kommunene anbefaler vi at avskytingen i 2019 økes med 50 % eller 100 %, mens vi i et fåtall kommuner anbefaler at avskytingen økes med mer enn 100 %. Fordi jaktinnsatsen i 2019 økte lite i forhold til tidligere år, anbefaler vi kommunene å også vurdere andre tiltak i tillegg til fritidsjakt, for å ta ut tilstrekkelig antall elg og hjort i 2020
Bestandsutvikling og avskytning av elg innenfor Trondheim Storviltvald – Evaluering av bestandskondisjon og måloppnåelse i planperioden 2005-2009
No full textSolberg, E. J. 2009. Bestandsutvikling og avskytning av elg innenfor
Trondheim Storviltvald – Evaluering av bestandskondisjon og
måloppnåelse i planperioden 2005-2009. - NINA Rapport 525. 19
s. Omleggingen til mer lokalbasert viltforvaltning innbefatter at mye av ansvaret for den praktiske hjorteviltforvaltningen nå er overført til jaktrettshaverne under forutsetning av at disse har en kommunalt godkjent bestandsplan. Som et ledd i denne prosessen er det også meningen at valdet etter planperiodens slutt gjennomfører en evaluering av måloppnåelsen i planperioden. I denne rapporten har undertegnede evaluert elgbestanden og forvaltningen av denne innenfor Trondheim Storviltvald (TS). TS forvalter all utmark der det bedrives elgjakt i Trondheim kom-mune.
Elgbestanden i Trondheim er i svært god kondisjon. Slaktevektene er jevnt over høye for alle kjønns- og aldersgrupper, noe som tilsier at elgen vokser raskt, blir tidlig kjønnsmoden og ofte produserer mer enn en kalv i voksen alder. Dette stemmer overens med at mer enn 55 % av kyrne observeres med kalv i løpet av jakta og at mer enn 40 % av de produktive kyrne kommer med tvillingkalv.
Den høye bestandskondisjonen i Trondheim skyldes sannsynligvis høy produksjon av attrakti-ve beiteplanter og, inntil nylig, relativt moderat bestandstetthet. Høy og økende bestandstetthet tilsier dog at bestandskondisjonen vil synke på sikt. En svak nedgang i kalv- og åringsvekter er muligens starten på dette.
Forvaltningsmålene for TS i planperioden 2005-2009 ble kun delvis nådd. Bestandstettheten var større enn ønskelig ved planperiodens slutt og en større andel kyr enn planlagt var tilbake i vinterbestanden. I tillegg ble det påkjørt og drept flere elg i trafikken enn forutsatt. Avvikene fra forvaltningsmålene var imidlertid ikke store, noe som antyder at kun små justeringer skal til for å oppnå flere av målene.
Hovedårsaken til at ønsket bestandstetthet ikke ble nådd var at jakttrykket ble holdt for lavt. Høyere avskytning generelt og av kyr spesielt må til for å nå målene. Antallet påkjørte dyr er også høyt i forholdet til målet, men ikke spesielt høyt i forhold til kommunens trafikkbelastning. Vesentlige tiltak kan være nødvendig for å nå dette målet.
I plandokumentet gjengis også en rekke konkrete forvaltningsmål fremmet av Trondheim kommune. Kommunens ønsker med hensyn til slaktevekter og beitetrykk ble kun delvis nådd. Både ku- og oksekalver befinner seg i gjennomsnitt under et ønsket nivå på 75 kg. Dette målet er imidlertid svært ambisiøst, og det er sannsynlig at bestanden må halveres for å oppnå slike vekter. Det samme kan vise seg å være tilfelle med hensyn til beitegraden på ROS-artene (rogn, osp og selje/vier). Dagens beitetrykk på > 80 % er høyt over ønsket beitetrykk på < 40 % og en vesentlig bestandsreduksjon må påregnes for å nå dette målet.© Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse
Vurdering av elgbestandens utvikling i Lødingen på bakgrunn av sett elg og jaktstatistikk for perioden 1988-2007
No full textRolandsen, C. M. & Solberg, E. J. 2008. Vurdering av elgbestandens utvikling i Lødingen på bakgrunn av sett elg og jaktstatistikk for perioden 1988-2007 - NINA Rapport 330. 13 s.
Denne rapporten gir en kort gjennomgang av sett elg-data og jaktstatistikken for Lødingen kommune for perioden 1988-2007. Elgbestanden i Lødingen har trolig vokst i perioden 1988- 1996. Etter 1996 synes bestandsstørrelsen å ha vært mer stabil, men sannsynligvis fremdeles hatt en svak vekst fram til 2007. Under elgjakta i 2007 ble det felt 55 elger i Lødingen, noe som er mer enn i noe år tidligere. I de foregående 7 årene (2000-2006) var den årlige avskytingen relativt stabil, i underkant av 50 elg pr år. Et jaktuttak på 55 elg synes å være svært nærme det høstbare overskuddet som produseres hvert år, men kan muligens økes noe uten at bestanden synker. Dette vil også være avhengig av årlige variasjoner i kalveproduksjon og migrasjon inn og ut av bestanden. Alt i alt fremstår elgbestanden i Lødingen som relativt stabil med tanke på bestandstørrelse og jaktuttak. Elgbestanden er for øvrig i svært god kondisjon (høye slaktevekter) og med høy tilvekstrate (høy kalveproduksjon og antatt lav dødelighet utenom jakt) sammenlignet med de fleste områder i Norge. Dette gjør at elgbestanden i Lødingen er robust i forhold til overbeskatning - med mindre beskatningen fokuseres mot de mest produktive kyrne. For optimal forvaltning av elgen i området anbefales det systematisk innsamling av slaktevektdata (veid med vekt), sett elg-data og beitetakseringer. Lødingen kommune, elg, Alces alces, forvaltning, bestandsdynamikk, sett elg, jaktstatistikk, bestandskondisjon, Lødingen municipality, moose, Alces alces, management, population dynamics, moose observations, hunting statistics, population conditio
Berglimyra og Klumplifjellet naturreservat i Lierne kommune, Nord-Trøndelag. Vurderinger av mulige tap i fremtidige jakt-inntekter
No full textSolberg, E. J. 2007. Berglimyra og Klumplifjellet naturreservat i Lierne kommune, Nord-Trøndelag. Vurderinger av mulige tap i fremtidige jakt-inntekter - NINA Rapport 277. 23 s.
Opprettelsen av Berglimyra og Klumplifjellet naturreservat i Lierne kommune i Nord-Trøndelag medfører at området ikke lenger kan utnyttes til tradisjonelle skogbruksformål. Dette har utløst et erstatningskrav for tapte jaktinntekter fra berørte private grunneiere. Undertegnede er av Staten v/Miljøverndepartementet bedt om å gjøre en skriftlig utredning av mulige tap i inntekter fra elgjakt i forbindelse med opprettelse av reservatet. Utredningen har hovedsakelig fokusert på antagelsene 1) at vernet skog har lavere produksjon av beiteplanter enn skog der det drives skogbruk - og dermed har lavere produksjon av elg - og 2) at jaktutøvelsen blir negativt påvirket av vernet. Angående punkt 1 må dette sees i lys av at elgen beveger seg over store områder og benytter habitater med forskjellige kvaliteter gjennom året, og med varierende kvalitet over tid. Det betyr at antallet elg som observeres eller felles i en kort periode på høsten ikke nødvendigvis er et utrykk for et begrenset områdes faktiske produksjon av elg nå eller i fremtiden. For å ta høyde for disse forholdene, er den fremtidige produksjonen av elg i reservatet vurdert med hensyn til i) mengden elg som det er mulig, eller ønskelig, å produsere innefor hele forvaltningsområdet (kommunen) over tid, ii) hvor mye det aktuelle området bidrar til denne produksjonen, og iii) i hvilken grad vern endrer det lokale bi-draget til produksjonen av elg: i) I Lierne har det vært en tredobling i avskytning av elg siden 1980, og det felles nå omkring 2,3 elg pr 10 km2, i gjennomsnitt. Dette er en relativt moderat avskytning i norsk sammenheng, men avspeiler det faktum at kommunen ligger høyt over havet, og av den grunn har lang vinter, kort vekstsesong, og forventet relativt lav produksjon av elgfôr. Samtidig observeres det høyt beitetrykk på attraktive elgbeiteplanter og synkende rekrutteringsrater, noe som antyder tilta-kende konkurranse om føderessursene. Denne konkurransen kan forventes å øke i framtiden når skogen i kommunen øker i alder og produksjonen av elgfôr synker. Med det som utgangs-punkt er det grovt anslått at den optimale avskytningen på lang sikt vil være omkring 1,8 elg pr 10 km2 i gjennomsnitt for kommunen. ii) Det antas at det er stor variasjon i planteproduksjon og snøforhold innen kommunen, noe som i sin tur påvirker gjennomsnittlig tetthet av elg over året. I områder med varierende topo-grafi vil gjerne lavereliggende områder ha høyest planteproduksjon, bedre levebetingelser og høyere tetthet av elg, som følge av kortere vintre, mindre snø og lengre vekstsesong. I tillegg vil variasjon i markas produksjonsevne påvirke produksjonen av viktige elgbeiteplanter og så-ledes produksjonen av elg. Berglimyra og Klumplifjellet naturreservat ligger høyt (grenser mot snaufjellet), har lavere andel produktive skog enn lavereliggende områder, og befinner seg i den delen av kommunen med mest næringsfattig berggrunn. Dette tilsier at reservatet neppe bidrar til produksjonen av elg med mer enn gjennomsnittet for hele kommunen (1,8 elg pr 10 km2). Lierne, Nord-Trøndelag, elg, jakt, naturreservat, konsekvensutrednin
Gaupe og rådyr i Sørøst-Norge. Oversikt over gjennomførte aktiviteter 1995-2004 : Rovvilt og Samfunn (RoSa)
No full textAndersen, R., Odden, J., Linnell, J.D.C., Odden, M., Herfindal, I., Panzacchi, M., Høgseth, Ø., Gangås, L., Brøseth, H., Solberg, E.J. og Hjeljord, O. 2005. Rovvilt og samfunn (Rosa). Gaupe og rådyr i Sørøst-Norge: oversikt over gjennomførte aktiviteter i 1995-2004. - NINA Rapport 29. 43 s.© Norsk institutt for naturforskning Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivels
Bestandsutvikling og avskytning av elg i Malvik kommune. Evaluering av bestandskondisjon og måloppnåelse i planperioden 2013-2014
No full textSolberg, E. J. & Rolandsen, C. M. 2016. Bestandsutvikling og avskytning av elg i Malvik kommune. Evaluering av bestandskondisjon og måloppnåelse i planperioden 2013-2014. – NINA Kortrapport 18. 26 s.
Omleggingen til lokalbasert viltforvaltning innbefatter at mye av ansvaret for den praktiske hjortevilt-forvaltningen nå er overført til jaktrettshaverne under forutsetning av at disse har en kommunalt god-kjent bestandsplan. Som et ledd i denne prosessen er det meningen at valdet etter planperiodens slutt gjennomfører en evaluering av måloppnåelsen i planperioden. I denne rapporten har vi evaluert elgbestanden og forvaltningen av denne innenfor de valdene i Malvik kommune med bestandsplan: Malvik grunneierlag – Malvik statsallmenning (MgMs) og Meraker Brug AS (MB).
Elgbestanden i Malvik er i rimelig god kondisjon. Slaktevektene er noe lavere enn i nabokommunene Stjørdal og Trondheim, mens rekrutteringsratene befinner seg et sted imellom. De relativt høye tvil-lingratene er typisk for elgbestandene i Trøndelag og medfører at bestandene her er jevnt over mer produktive enn bestandene lenger sør i Norge. Til tross for relativt god kondisjon fant vi at både rekrutteringsratene og slaktevektene for kalv og åringsdyr i Malvik har sunket de siste 10-15 årene. Dette kan være en indikasjon på at bestandstettheten nå er for høy til at alle dyrene kan vokse seg så store som de har potensiale til.
Forvaltningsmålene til Malvik kommune ble for det meste nådd i planperioden 2013-2014, men ikke alle. Det siste skyldes at noen av målene var relativt ambisiøse, og i tillegg er enkelte mål bare delvis under forvaltningens kontroll. I siste planperioden (2013-2014) var det et mål å redusere bestanden til et nivå der 0,5 eller færre elg ble sett pr. jegerdag og samtidig redusere kjønnsraten til rundt 2 kyr sett pr. okse. Målene ble stort sett nådd for bestandstettheten, men i liten grad for kjønnsraten (3 kyr sett pr. okse). Årsaken var at jakttrykket ble for lavt og i for liten grad rettet mot hunndyr. For å få bestanden under forvaltningsmålet bør jakttrykket i en overgangsperiode økes og/eller kjønnsraten i bestanden må dreies mot flere okser.
Foruten de primære forvaltningsmålene hadde Malvik kommune en rekke sekundære forvaltningsmål med hensyn til fallvilt, slaktevekter og rekrutteringsrater. I planperioden utgjorde antallet registrerte fallvilt av elg ca. 5,1 % av jaktuttaket, som er på linje med forvaltningsmålet (5 %). Tilsvarende var rekrutteringsratene stort sett i samsvar med forvaltningsmålene, mens slaktevektene jevnt over var lavere enn målsetningen. Både fallvilt, rekrutteringsrater og slaktevekter kan imidlertid variere uav-hengig av de tiltakene som blir iverksatt av forvaltningen, og det er derfor lite hensiktsmessig å ha sterke forventinger til slike sekundære forvaltningsmål på kort sikt
For neste periode anbefaler vi at bestanden reduseres noe fra dagens nivå. Bestandsreduksjon vil redusere sannsynligheten for at slaktevekter og rekrutteringsrater synker ytterligere, men samtidig vil det på sikt bli færre elg å høste. Stor nedgang i jaktuttaket kan skape misnøye blant jegerne og i tillegg kan det være vanskelig å tilpasse jaktinnsatsen og jakttrykket til den lavere bestanden. Som en mellomløsning foreslår vi derfor at Malvik først fokuserer på å redusere bestanden, for deretter å bedre kjønnsraten ved å dreie avskytningen mer over på ku. Det er imidlertid viktig at kjønnsraten ikke forverres ytterligere, noe som er fort gjort i en nedskytingsfase. En stabilisering av bestanden under 0,5 elg sett pr. jegerdag vil sannsynligvis kreve et jaktuttak i 2016 på samme nivå eller noe høyere som i 2015, gitt den samme strukturen i avskytningen. Hvorvidt uttaket er tilstrekkelig må evalueres i etterkant av hver jaktsesong.© Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse
Egenevaluering av overvåkingsprogrammet for elg
No full textSolberg, E. J. og Heim, M. 2006. Egenevaluering av overvåkingsprogrammet for elg. NINA Rapport 159. 18 s. Norsk institutt for naturforskning (NINA) har gjennomført systematisk overvåking av elg i 7 overvåkingsområder i Norge siden 1991. Elgovervåkingen er en del av overvåkingsprogrammet for hjortevilt som finansieres av Direktoratet for naturforvaltning. Hensikten ved opprettelsen var at dette programmet skulle fungere som et økologisk varslingssystem som kunne gi grunnlag for å vurdere utviklingen i ville hjorteviltbestander og deres naturmiljø ved hjelp av enkle data innsamlet fra representative overvåkingsområder. I elgdelen ble det besluttet å overvåke variasjonen i bestandskondisjon eller -livskraft ved å samle inn individuelle data på alder, kjønn, slaktevekt og reproduksjonsforhold hos elg skutt under jakta. I denne rapporten evaluerer vi kort overvåkingsprogrammet for elg i lys av de siste 15 års erfaring. Spesiell fokus har vært rette mot 1) det innsamlede materialets evne til å avspeile endringer i bestandskondisjon, 2) i hvilken grad vi kan avklare årsaksforholdet bak de endringene som observeres og 3) hvilke endringer er nødvendig for å gjøre programmet mer presist i forhold til målsetningene. Vår samlede vurdering er at overvåkingsprogrammet for elg med en rimelig presisjon klarer å innfri hovedmålsetningen om å overvåke elgens bestandskondisjon i Norge. Styrken ved programmet er at det er billig i drift og at det er nært knyttet til brukernivået som følge av at primærdata innsamles av jegerne selv. På den annen side er variasjonen i deler av materialet påvirket av selektiv prøvetaking som følge av de valg som gjøres av den enkelte jeger under jakta (jegerseleksjon). Samtidig vil variasjon i jaktintensitet, jaktmetoder og andre begrensninger under jakta (eks. vekt/gevir-grenser) påvirke utvalget. I verste fall kan dette medføre at feilvariasjon tolkes som endringer i bestandskondisjon. Ved å kjenne begrensningene som følger av jegerseleksjon, er det likevel mulig å avklare i hvilken grad den observerte variasjonen skyldes endringer i bestandskondisjon. I tillegg til å spore endringer i bestandskondisjon, er det ønskelig å kunne si noe om årsaksforholdene bak endringene som observeres. Dette kan vi gjøre ved å sammenholde den observerte utviklingen med endringer i typiske årsaksvariabler som klima og bestandstetthet. En vesentlig mangel er imidlertid at vi ikke besitter informasjon om beiteforholdene. Dette vanskeliggjør våre muligheter til å avklare de langsiktige konsekvensene av varierende bestandstetthet på bestandskondisjonen og gjør programmet mindre egnet til å forutsi den framtidige utviklingen. Samtidig får vi ingen mål på betydningen av elgens beitetrykk på vegetasjonsgrunnlaget. For å bøte på dette foreslår vi å utvide overvåkingsprogrammet til å inkludere systematisk overvåking av vegetasjonen innenfor de enkelte overvåkingsområdene, med hovedvekt på elgbeiteforholdene. Vegetasjonsovervåking kan gjennomføres ved å tilføre programmet mer midler eller ved at midlene omfordeles innen programmet. Dagens erfaring er at ovariedata som innsamles og analyseres ikke gir tilstrekkelig informasjon til å forsvare kostnadene. Vi forslår derfor at innsamlingen av ovarier fra skutte kyr avsluttes eller at innsamlingsfrekvensen reduseres til for eksempel en gang hvert 5. år. De frigjorte midlene kan benyttes til vegetasjonsovervåking.© Norsk institutt for naturforskning Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivels
Mulige konsekvenser av rovdyrsikre gjerder for friluftsliv og hjortevilt
No full textHenrik Lindhjem, Erling J. Solberg, John Linnell og Ketil Skogen. 2010. Mulige konsekvenser
av rovdyrsikre gjerder for friluftsliv og hjortevilt – NINA Rapport 611. 29s.
Rovdyrsikre gjerder er etter norsk standard strømførende gjerder, enten som strekkgjerder eller utbedrete sauenettinggjerder, med en høyde på mellom 120-130 cm med hovedhensikt å holde rovdyr ute fra beiteområder i ut- og innmark. Til tross for økende bruk av rovdyrsikre gjerder i Norge, har konsekvensene av gjerdene, både i forhold til intensjonen og eventuelle utilsiktede konsekvenser ikke blitt grundig evaluert eller utredet. Særlig utilsiktede konsekvenser for hjortevilt og friluftsinteresser har vært etterlyst som et viktig kunnskapshull. Denne rapporten er ment å gi foreløpige ideer og innspill til diskusjonen om utilsiktede konsekvenser av rovdyrsikre gjerder for friluftsliv og hjortevilt. Vår vurdering av nasjonal og internasjonal litteratur og erfaringsgrunnlag tyder på at de negative konsekvensene av rovdyrgjerder særlig avhenger av størrelsen på innhegningene og plassering i forhold til utmark, innmark eller gårdsnær utmark og hvordan området brukes i forbindelse med friluftslivsutøvelse. I områder hvor folk er vant til at gjerder er mye brukt, så som i gårdsnære områder, er det grunn til å tro at forsterking av eksisterende sauegjerder eller moderat etablering av nye gjerder vil ha få negative effekter på frilufts- og naturverdier. Nyetablering av store innhegninger, med tilhørende planering og etablering av veier langs gjerdetrase i utmark, derimot, kan ses på som et relativt stort naturinngrep med potensielt betydelige negative konsekvenser for friluftsliv og bredere naturverdier og en begrensning av allemannsretten. Slik gjerdebruk kan skape store konflikter mellom ulike brukergrupper, noe som har vært observert i Hedmark. Flere små innhegninger i utmark kan likevel utgjøre en større samlet belastning for friluftsliv enn færre store, selv om de små innhegningene lettere kan plasseres på en måte som unngår direkte konflikter i forhold til jaktterreng og ferdselsårer. Gjerder kan også ha små positive konsekvenser i forhold til at gjerdetraseene kan brukes til ferdsel (som for eksempel sykling). Imidlertid er det grunn til å tro at større og/eller mange innhegninger i utmark må betraktes å ha relativt store negative konsekvenser for friluftsliv og bredere naturverdier. Det vil gjelde selv om en etablerer avbøtende tiltak som gjerdekliv og grinder for å lette ferdselen. Gjerdene kan også ha utilsiktede konsekvenser for hjortedyr som elg, hjort og rådyr. Alle hjortedyrartene er i stand til å hoppe over rovdyrgjerdene, i hvert fall i voksen alder. Likevel har noen få skader vært observert. Sannsynligheten for at et hjortedyr skal skades eller dø ved forsering av gjerdet vil øke med gjerdelengden. I dette perspektivet vil det være en fordel med få store innhegninger framfor mange små. Rovdyrsikre gjerder kan også bidra positivt til overlevelsen hos hjortevilt. I likhet med husdyr er hjortevilt utsatt for predasjon fra de store rovdyra. Hvis rovviltgjerdene fungerer etter hensikten, vil innhegnet hjortevilt kunne erfare lavere predasjonstrykk enn annet hjortevilt. Imidlertid, er det uklart hva nettoeffekten på bestandstilveksten vil være av de ulike faktorene vurdert samlet. rovdyr, gjerder, friluftsliv, hjortevilt, konsekvenser, large carnivores, fencing, recreation, deer, impacts, Norwa
Sett elg- og sett hjort-rapportering. Bør vi endre registreringsinstruksen?
No full textSolberg, E. J., Veiberg, V., Rolandsen, C. M. og Nilsen, E. B. 2017. Sett elg- og sett hjort-rapportering. Bør vi endre registreringsinstruksen? - NINA Rapport 1327. 32 s.
Bestandsindekser fra sett elg- og sett hjort-overvåkingen er viktige verktøy i norsk hjorteviltforvaltning, men presisjonen kan påvirkes negativt av at ikke alle observasjonene rapporteres. Dagens instruks er at alle observasjoner av elg eller hjort skal rapporteres med unntak for elg eller hjort som med sikkerhet er sett av samme eller andre jegere i jaktlaget samme dag. Fordi jegerne i et jaktlag samarbeider om å felle viltet blir samme elg eller hjort ofte sett av flere i laget og følgelig skal kun den første observasjonen av dyret rapporteres. Dersom andelen dobbeltobservasjoner som kanselleres også endrer seg med jaktlagets størrelse, kan dette skape unøyaktigheter i bestandsindeksene som beregnes.
For å undersøke om dette er tilfelle fikk vi i jaktsesongen i 2016 31 elg- og 24 hjortejaktlag til å rapportere både totalt antall observasjoner av elg eller hjort (alternativ instruks) og antallet observasjoner justert for dobbeltobservasjoner (dagens instruks). Samtidig rapporterte de dyrenes kjønns- og alderskategori, antallet jegere som jaktet, og jaktformen (drivjakt, passiv postering, smygjakt). For hjort ble jegerne også bedt om å registrere hvorvidt jakten foregikk i utmark eller på innmark i de ulike dagene eller øktene (del av en jaktdag) de jaktet.
Jaktlagene fordelte seg over 27 forskjellige kommuner (10 med hjortedata) innenfor mesteparten av utbredelsesområdet til elg og hjort i Norge. Totalt ble det rapportert 3634 elg og 3399 hjort sett basert på alternativ instruks og 1883 (52 %) elg og 2719 (80 %) hjort sett basert på dagens instruks. Av disse ble 239 (6,6 % av alle observasjoner) elg og 232 (6,8 %) hjort felt.
Det var ingen signifikante forskjeller i andelen dyr rapportert sett (dvs. antall sett etter dagens instruks / antall sett etter alternativ instruks) mellom ulike kategorier av hjort (kalv, spissbukk, eldre bukk, kolle, ukjent hjort), og kun små forskjeller mellom ulike kategorier av elg (kalv, okse, ku uten kalv, ku med 1 kalv, ku med 2 kalver, ukjent elg). Vi fant imidlertid en vesentlig reduksjon i andelen elg og hjort rapportert sett med økende jaktlagsstørrelse, og en høyere andel hjort rapportert sett på innmark enn i utmark. I tillegg fant vi at jaktform har betydning for andelen hjort rapportert sett i utmark, men ingen tilsvarende betydning for andelen elg rapportert sett. Relativt flere hjort ble rapportert sett når jaktformen var passiv postering og smygjakt enn ved drivjakt.
Til forskjell fra antallet observasjoner, gjøres det ingen justering av jaktinnsatsen (antall jegere og dager jaktet) som rapporteres ved dagens instruks. Det betyr at antallet elg- eller hjort sett pr. jegerdag (en indeks på bestandstetthet) kan endre seg utelukkende som følge av endringer i andelen av observasjonene som blir rapportert. En nedgang i gjennomsnittlig jaktlagsstørrelse i en kommune kan derfor føre til økning i antallet sett elg eller hjort pr. jegerdag selv når bestandstettheten holdes konstant. Spesielt stor er effekten når jaktlagene varierer fra svært små (1-2 jeger) til moderat store (4-10).
For å eliminere denne kilden til unøyaktighet råder vi forvaltningen til å endre på sett dyr-instruksen slik at alle elg eller hjort som observeres under jakta blir rapportert. Overgangen til ny instruks tror vi best kan gjøres på samme tidspunkt i hele landet, men vil sannsynligvis kreve noen år før den er fullt effektuert. I overgangsperioden råder vi forvaltningen til å ta i bruk en annen indeks på bestandstetthet, skutt dyr pr. jegerdag, som i mange områder viser seg å være en like presis indeks som sett dyr pr. jegerdag. Fordi alle felte dyr skal rapporteres er presisjonen av antall skutte dyr pr. jegerdag-indeksen upåvirket av jaktlagets størrelse.Solberg, E. J., Veiberg, V., Rolandsen, C. M. and Nilsen, E. B. 2017. Seen moose and seen red deer. Do we need to change the instruction? - NINA Report 1327. 32 pp.
In Norway, moose and red deer hunters are asked to report the number, sex and age of the animals seen while hunting. These observations are used by the local management to calculate indices of population density (seen per unit effort, SPUE), sex ratio (seen female per male) and productivity (seen calves per female). In most cases, these indices provide a fair reflection of the variation in the population density and demography, but not always. One reason for the latter can be that hunters are instructed to report the number of (likely) individuals seen, and not the total number of observations. This means that if a hunter see the same individual twice, or two or more hunters in the same hunting team see the same individual red deer or moose, this should be reported as one observation only. This is unproblematic as long as the number of individuals seen and reported represents a fixed share of all observations, but may be a problem if the proportion of such double-observations vary with the hunting team size or the sex and age of the animals seen.
To test the extent to which this represents a problem, we asked 31 moose hunting teams and 24 red deer hunting teams to report the number of (likely) moose or red deer individuals seen (current instruction) as well as the total number of moose or red deer observations per hunting day (alternative instruction) in the hunting season of 2016. At the same time they reported the sex and age category (calves, adults) of moose or red deer seen, number of hunters in the team (1-22), hunting method (drive hunting, ambush hunting, still-hunting). Red deer hunters were also asked to report whether the hunting took place on infields (agricultural fields) or outfields (forests or woodlands).
The hunting teams were from 27 different municipalities (1-7 teams per municipality) in various parts of the distributional ranges of moose and red deer in Norway. In total, the teams reported 3638 moose and 3399 red deer seen based on the alternative instruction and 1877 (52 %) moose and 2719 (80 %) red deer seen based on the current instruction. Of these, 239 (6.6 % of all observations) moose and 232 (6.8 %) red deer were shot.
The proportion of observations reported with the current instruction (i.e. the number of observations based on current instruction divided by the number of observations based on the alternative instruction) did not vary among age and sex categories of red deer (calves, females, yearling males, adult males) and only slightly among age and sex categories of moose. However, we found a significant decline in the proportion moose and red deer reported seen with increasing hunting team size, and a higher proportion of red deer reported seen when hunting on infields than on outfields. In addition, we found hunting method to affect the proportion of observations of red deer reported seen in outfields, but no effect of hunting method on the proportion of observations of moose reported. Proportionally more red deer were reported seen when the hunting method was ambush hunting and still-hunting than when the hunting method was drive hunt.
Because proportionally fewer observations are reported by larger hunting teams, whereas no similar adjustments are done with regard to the number of hunters or days hunting, the moose or red deer seen per unit effort will be inversely related to the average hunting team size. Hence, if the average team size increases, as has happened in many moose hunting areas during the last decades, the SPUE may decrease even in absence of any changes in moose or red deer density.
To eliminate this source of error variance, we advise the management authorities to change the seen deer instruction so that all observations of moose and red deer are reported. Preferably, this should be done in the entire country in the same year, but will probably need a couple of years to be fully effectuated. Because of the higher number of observations reported, future SPUE values are likely to be on average larger and therefore will not be comparable to the current index values. In the transition period, we advise the management to use the catch per unit effort (CPUE, number of deer killed per hunter day) as the preferred index of changes in moose or red deer density. The CPUE is not affected by a change in the instruction for collection of moose and red deer observations, and has been shown to be a precise index of moose population density
- …
