356 research outputs found
Talks on Rural Zoning
No full textExcerpts: This is a series of talks on rural zoning made by Erling D. Solberg, Farm Economics Research Division, Agricultural Research Service, between 1951 and 1959. Most of the talks have been quoted from or cited in zoning, planning, and economic literature. Although each talk deals with rural zoning, the contents of the talks differ. Each speech was a vehicle for developing a different aspect of zoning. For example, in the first, Rural Zoning, Present and Future (page 3), the functional and geographic scope of zoning authority and of zoning regulations in unincorporated areas were discussed, and some emerging land use problems were examined. Then came such talks as Roadside Zoning (page 14), to assure safer and more efficient highways; Rural Zoning Tools and Objectives (page 26), in which was discussed pioneer zoning in the cutover counties of Wisconsin, and later zoning to protect farming areas; Shall Our Better Soils Grow Crops or Houses (page 39), which depicted the loss to agriculture of the more fertile lands on an expanding urban fringe; Some Limitations and Possibilities of Rural Zoning (page 42), Some Agricultural Zoning Problems (page 47), in which were discussed the obstacles that prevent a wider and more effective use of zoning tools for the protection of agriculture; and Cities and Farms, Side by Side (page 52), which debated the advisability of reserving our more productive soils to meet probable future food and fiber needs, described the incidence of benefits from such reservation, and suggested several protective measures. The more recent talks were concerned with Reshaping Zoning Tools to Serve Agriculture, (page 65), with the idea of making them more effective for agriculture, including avoidance of urban-agricultural land use conflicts; Zoning of Prospective Land Use Areas (page 72), which discussed urban- agricultural conflicts and remedial zoning measures from the viewpoint of the suburbanite; and Farmers Too Can Benefit From Zoning (page 84), in which the use of old and new zoning tools for the protection of agriculture, with special reference to the exploding urban fringe, was outlined
Erling Rolfsrud Papers, 1939-1993
No full textNorth Dakota native and prolific writer, especially of historical topics. This collection documents his entire career as an author and educator
Bestandsreduksjon av elg og hjort i Nordfjella-regionen: Erfaringer fra jaktåret 2019-2020.
No full textSolberg, E. J. & Rolandsen, C. M. 2020. Bestandsreduksjon av elg og hjort i Nordfjella-regionen: Erfaringer fra jaktåret 2019-2020. NINA Rapport 1813. Norsk institutt for naturforskning.
Våren 2016 ble det oppdaget skrantesyke (CWD) hos ei villreinsimle i Nordfjella villreinområde sone 1, og som del av bekjempelsen av sykdommen ble hele delbestanden utryddet i 2017 og 2018. I etterkant ble 15 kommuner i Nordfjellaregionen oppfordret av Miljødirektoratet til å redusere sine elg- og hjortebestander med 50 % fra 2016-nivå for å redusere risikoen for smitteoverføring fra miljøet, samt for å avklare smittestatus i bestandene. Målet var at bestandsreduksjonen skulle gjennomføres gjennom ordinær jakt i løpet av 2019 og 2020.
NINA ble i denne anledning engasjert for å utvikle estimat på bestandsstørrelse og nødvendig avskytning for å nå målene, samt evaluere avskyting og bestandsutvikling i nedskytingsfasen. Modellberegninger av bestandsstørrelse, avskyting og bestandsutvikling ble presentert i Solberg et al. (2019), mens vi her oppsummerer og vurderer resultatene fra jakta i første året i nedskytingsfasen.
Resultatene viser at avskytingen av elg og hjort økte i 2019 i forhold til året før og at det i 2019 ble felt en noe større andel hunndyr av elg enn i foregående år. Økningen i avskyting var lavere enn anbefalt med henholdsvis 67 % og 63 % måloppnåelse for elg og hjort i hele regionen, og følgelig er det lite sannsynlig at bestandene er redusert mye fra nivået i 2016. I samsvar med dette var det bare marginale forskjeller i gjennomsnittlig antall elg sett og felt pr. jegerdag på kommunenivå i 2019 i forhold til 2016. Dette kan delvis forklares med endrede forutsetninger for datainnsamling i 2019, men neppe i tilstrekkelig grad til å antyde en betydelig bestandsnedgang.
En tilsvarende konklusjon støttes av at også antallet elg drept i trafikken var mye høyere i 2019 enn i 2016. Dette kan delvis skyldes at det var mer snø i jaktåret 2019/2020 enn i 2015/2016, noe som også påvirker påkjørselshyppigheten, men gir ingen indikasjoner på at bestanden er vesentlig redusert. For hjorten var det i 2019 en svak nedgang i antallet trafikkdrepte individer i forhold til 2016, noe som kan bety at hjortebestanden i hele regionen er noe mer redusert.
Den relativt lave økningen i antallet dyr felt er i samsvar med en tilsvarende lav økning i den registrerte jaktinnsatsen for elg. For hjortens del vet vi mindre om endringen i jaktinnsats i 2019 da omleggingen av Hjorteviltregisteret har ført til problemer med registrering av jaktinnsats, og angivelse om det ble jaktet på innmark eller utmark. Vi fant også stor variasjon i jaktinnsats, avskyting og bestandsutvikling mellom kommuner. I enkelte kommuner var avskytingen nesten i samsvar med anbefalt (> 90 % måloppnåelse), men reduksjonen i bestandsindeksene var likevel ikke alltid som forventet fra modellene. Vi diskuterer mulige årsaker til slike avvik i rapporten.
For å gi forvaltningsmyndighetene lokalt og sentralt et bedre utgangspunkt for å planlegge avskytingen av elg og hjort kommende høst, gir vi spesifikke råd om hvordan avskytingen bør gjennomføres i 2020. Rådene gis med bakgrunn i de nasjonale målene om å redusere elg- og hjortebestandene i Nordfjellregionen med 50 % fra 2016-nivå innen utgangen av 2020. På regionnivå anbefaler vi 100 % økning i avskyting for begge arter i forhold til avskytingsmålene angitt i Solberg et al. (2019). Dette er for å kompensere for lavere enn ønsket avskyting av elg og hjort i 2019. På kommunenivå differensierer vi anbefalingene basert på registrert bestandsutvikling og måloppnåelse i 2019. I de fleste kommunene anbefaler vi at avskytingen i 2019 økes med 50 % eller 100 %, mens vi i et fåtall kommuner anbefaler at avskytingen økes med mer enn 100 %. Fordi jaktinnsatsen i 2019 økte lite i forhold til tidligere år, anbefaler vi kommunene å også vurdere andre tiltak i tillegg til fritidsjakt, for å ta ut tilstrekkelig antall elg og hjort i 2020
Norskrift: tidsskrift for nordisk språk og litteratur, nr 71 - 1992
No full textØystein Rottem: "Romantisk helt i rullestol eller ridder med rustent sverd. Et essay om Erling T. Gjelsviks romaner"
Margrethe S. Skeie: "Om tragediens konvensjoner i Johan Herman Wessels Kærlighed uden Strømper"
Olav Solberg: "Nervøs spenning — underfundig humor. Arthur Omrens noveller
Bestandsutvikling og avskytning av elg innenfor Trondheim Storviltvald – Evaluering av bestandskondisjon og måloppnåelse i planperioden 2005-2009
No full textSolberg, E. J. 2009. Bestandsutvikling og avskytning av elg innenfor
Trondheim Storviltvald – Evaluering av bestandskondisjon og
måloppnåelse i planperioden 2005-2009. - NINA Rapport 525. 19
s. Omleggingen til mer lokalbasert viltforvaltning innbefatter at mye av ansvaret for den praktiske hjorteviltforvaltningen nå er overført til jaktrettshaverne under forutsetning av at disse har en kommunalt godkjent bestandsplan. Som et ledd i denne prosessen er det også meningen at valdet etter planperiodens slutt gjennomfører en evaluering av måloppnåelsen i planperioden. I denne rapporten har undertegnede evaluert elgbestanden og forvaltningen av denne innenfor Trondheim Storviltvald (TS). TS forvalter all utmark der det bedrives elgjakt i Trondheim kom-mune.
Elgbestanden i Trondheim er i svært god kondisjon. Slaktevektene er jevnt over høye for alle kjønns- og aldersgrupper, noe som tilsier at elgen vokser raskt, blir tidlig kjønnsmoden og ofte produserer mer enn en kalv i voksen alder. Dette stemmer overens med at mer enn 55 % av kyrne observeres med kalv i løpet av jakta og at mer enn 40 % av de produktive kyrne kommer med tvillingkalv.
Den høye bestandskondisjonen i Trondheim skyldes sannsynligvis høy produksjon av attrakti-ve beiteplanter og, inntil nylig, relativt moderat bestandstetthet. Høy og økende bestandstetthet tilsier dog at bestandskondisjonen vil synke på sikt. En svak nedgang i kalv- og åringsvekter er muligens starten på dette.
Forvaltningsmålene for TS i planperioden 2005-2009 ble kun delvis nådd. Bestandstettheten var større enn ønskelig ved planperiodens slutt og en større andel kyr enn planlagt var tilbake i vinterbestanden. I tillegg ble det påkjørt og drept flere elg i trafikken enn forutsatt. Avvikene fra forvaltningsmålene var imidlertid ikke store, noe som antyder at kun små justeringer skal til for å oppnå flere av målene.
Hovedårsaken til at ønsket bestandstetthet ikke ble nådd var at jakttrykket ble holdt for lavt. Høyere avskytning generelt og av kyr spesielt må til for å nå målene. Antallet påkjørte dyr er også høyt i forholdet til målet, men ikke spesielt høyt i forhold til kommunens trafikkbelastning. Vesentlige tiltak kan være nødvendig for å nå dette målet.
I plandokumentet gjengis også en rekke konkrete forvaltningsmål fremmet av Trondheim kommune. Kommunens ønsker med hensyn til slaktevekter og beitetrykk ble kun delvis nådd. Både ku- og oksekalver befinner seg i gjennomsnitt under et ønsket nivå på 75 kg. Dette målet er imidlertid svært ambisiøst, og det er sannsynlig at bestanden må halveres for å oppnå slike vekter. Det samme kan vise seg å være tilfelle med hensyn til beitegraden på ROS-artene (rogn, osp og selje/vier). Dagens beitetrykk på > 80 % er høyt over ønsket beitetrykk på < 40 % og en vesentlig bestandsreduksjon må påregnes for å nå dette målet.© Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse
Metabolic biomass of Norwegian large herbivores and carnivores in time and space
No full textNumbers of individuals and metabolic biomass of large herbivores and carnivores in Norway. Large herbivore data is from 1907 to 2015, roughly every 10 years, and at the kommune level. Carnivore data is from 1859 to 2015 and is at the county level. Counties and kommuner boundaries as of 2007 are used. Demographic models are used to estimate metabolic biomass from hunting (carnivores and wild herbivores) and agricultural (livestock) statistics. Full methods for herbivore data are published by Austrheim et al 2011 and Speed et al. 2015. Carnivore data by Sobocinski 2022.Austrheim, G., Solberg, E. J., & Mysterud, A. (2011). Spatio‐temporal variation in large herbivore pressure in Norway during 1949‐1999: has decreased grazing by livestock been countered by increased browsing by cervids?. Wildlife Biology, 17(3), 286-298.Sobocinski, A. (2022). Mapping large carnivores in Norway across 175 years of changing policy (Master's thesis, NTNU). https://hdl.handle.net/11250/3047580 Speed, J. D. M., Austrheim, G., Kolstad, A. L., & Solberg, E. J. (2019). Long-term changes in northern large-herbivore communities reveal differential rewilding rates in space and time. PLoS One, 14(5), e0217166.</p
Carla Bazzanella, Rosa Pugliese, Erling Strudsholm, Numeri per parlare. Da 'quattro chiacchiere' a 'grazie mille', Roma-Bari, Laterza, 2011, pp.166
No full textThe text offers a Critical Review of "Numeri per parlare. Da 'quattro chiacchiere' a 'grazie mille'" by Carla Bazzanella, Rosa Pugliese e Erling Strudsholm. The author critically reflects on the book by considering its methodologies, its arguments, and its relation with other books of the same type and on the same subject.Il testo propone una Lettura Critica del libro "Numeri per parlare. Da 'quattro chiacchiere' a 'grazie mille'" di Carla Bazzanella, Rosa Pugliese e Erling Strudsholm. L'autrice riflette criticamente sul libro considerandone le metodologie, gli argomenti e il nesso con altri libri dello stesso tipo e sullo stesso argomento
collabOr : estimation des tendances démographiques des populations d’orignaux de la Seigneurie de Beaupré par une approche de science collaborative
No full textEn Amérique du Nord, l’inventaire aérien est la principale méthode d’échantillonnage pour réaliser des estimations d’abondance de populations de grands ongulés. Toutefois, il s’agit d’une opération qui offre des données ponctuelles, peu fréquentes et dont l’utilisation dans un contexte de ressources limitées est remise en question. La science collaborative est une méthode alternative moins dispendieuse qui implique le public pour l’acquisition de données. Plusieurs juridictions utilisent maintenant une approche de science collaborative faisant appel à l’enregistrement des observations quotidiennes des chasseurs pour établir l’état de leurs populations d’orignaux (Alces americanus). Notre objectif était d’évaluer le potentiel d’indices calculés à partir des données d’observation et de récolte d’orignaux recueillies par des chasseurs pour suivre temporellement et spatialement la démographie des populations d’orignaux. Nous avons comparé l’évolution de ces indices avec le taux de croissance des populations d’orignaux estimé par deux inventaires aériens conduits sur la Seigneurie de Beaupré en 2004 et 2013. Le suivi du nombre d’animaux vus par unité d’effort estime une évolution de la population deux fois plus grande que celle enregistrée par inventaires aériens alors que le taux d’augmentation du nombre d’orignaux abattus par unité d’effort la sous-estime de moitié. L’indice d’abondance calculé à partir des observations par les chasseurs reflète mieux l’évolution de la population que l’indice basé sur la récolte en raison des contraintes imposées par le contingentement sévère de la récolte d’orignaux sur le territoire d’étude. Cet indice peu coûteux pourrait devenir un outil complémentaire à des indices permettant de suivre l’impact d’une espèce sur son habitat et à des informations sur la condition physique des individus pour améliorer la gestion des populations animales.In North America, aerial surveys are the main sampling method for abundance estimations of ungulate populations. This method, however, provides occasional and infrequent estimates, and its use is questioned in a context of limited financial resources availability. Citizen science is a cheaper alternative that involves public in the data collection process. Numerous jurisdictions now use citizen science as an approach for collecting hunter observations and harvest data in order to estimate moose population trends. Our objective was to evaluate the performance of indices based on moose (Alces americanus) observation and harvest data collected by hunters to monitor moose population temporal and spatial trends. We compared the evolution of these indices with the population growth rate estimated from two aerial surveys conducted on the Seigneurie de Beaupré in 2004 and 2013. Moose population growth rate, as estimated from seen per unit effort and catch per unit effort models were respectively half and twice the estimate based on the aerial surveys. The number of moose seen per unit effort reflected better the population trends than the number of moose catch per unit effort due to harvest regulation constraints. Hunter observations are a useful tool for sustainable moose population management and could be combined with indicators of change in habitat and body condition in order to get a better understanding of a population condition
Berglimyra og Klumplifjellet naturreservat i Lierne kommune, Nord-Trøndelag. Vurderinger av mulige tap i fremtidige jakt-inntekter
No full textSolberg, E. J. 2007. Berglimyra og Klumplifjellet naturreservat i Lierne kommune, Nord-Trøndelag. Vurderinger av mulige tap i fremtidige jakt-inntekter - NINA Rapport 277. 23 s.
Opprettelsen av Berglimyra og Klumplifjellet naturreservat i Lierne kommune i Nord-Trøndelag medfører at området ikke lenger kan utnyttes til tradisjonelle skogbruksformål. Dette har utløst et erstatningskrav for tapte jaktinntekter fra berørte private grunneiere. Undertegnede er av Staten v/Miljøverndepartementet bedt om å gjøre en skriftlig utredning av mulige tap i inntekter fra elgjakt i forbindelse med opprettelse av reservatet. Utredningen har hovedsakelig fokusert på antagelsene 1) at vernet skog har lavere produksjon av beiteplanter enn skog der det drives skogbruk - og dermed har lavere produksjon av elg - og 2) at jaktutøvelsen blir negativt påvirket av vernet. Angående punkt 1 må dette sees i lys av at elgen beveger seg over store områder og benytter habitater med forskjellige kvaliteter gjennom året, og med varierende kvalitet over tid. Det betyr at antallet elg som observeres eller felles i en kort periode på høsten ikke nødvendigvis er et utrykk for et begrenset områdes faktiske produksjon av elg nå eller i fremtiden. For å ta høyde for disse forholdene, er den fremtidige produksjonen av elg i reservatet vurdert med hensyn til i) mengden elg som det er mulig, eller ønskelig, å produsere innefor hele forvaltningsområdet (kommunen) over tid, ii) hvor mye det aktuelle området bidrar til denne produksjonen, og iii) i hvilken grad vern endrer det lokale bi-draget til produksjonen av elg: i) I Lierne har det vært en tredobling i avskytning av elg siden 1980, og det felles nå omkring 2,3 elg pr 10 km2, i gjennomsnitt. Dette er en relativt moderat avskytning i norsk sammenheng, men avspeiler det faktum at kommunen ligger høyt over havet, og av den grunn har lang vinter, kort vekstsesong, og forventet relativt lav produksjon av elgfôr. Samtidig observeres det høyt beitetrykk på attraktive elgbeiteplanter og synkende rekrutteringsrater, noe som antyder tilta-kende konkurranse om føderessursene. Denne konkurransen kan forventes å øke i framtiden når skogen i kommunen øker i alder og produksjonen av elgfôr synker. Med det som utgangs-punkt er det grovt anslått at den optimale avskytningen på lang sikt vil være omkring 1,8 elg pr 10 km2 i gjennomsnitt for kommunen. ii) Det antas at det er stor variasjon i planteproduksjon og snøforhold innen kommunen, noe som i sin tur påvirker gjennomsnittlig tetthet av elg over året. I områder med varierende topo-grafi vil gjerne lavereliggende områder ha høyest planteproduksjon, bedre levebetingelser og høyere tetthet av elg, som følge av kortere vintre, mindre snø og lengre vekstsesong. I tillegg vil variasjon i markas produksjonsevne påvirke produksjonen av viktige elgbeiteplanter og så-ledes produksjonen av elg. Berglimyra og Klumplifjellet naturreservat ligger høyt (grenser mot snaufjellet), har lavere andel produktive skog enn lavereliggende områder, og befinner seg i den delen av kommunen med mest næringsfattig berggrunn. Dette tilsier at reservatet neppe bidrar til produksjonen av elg med mer enn gjennomsnittet for hele kommunen (1,8 elg pr 10 km2). Lierne, Nord-Trøndelag, elg, jakt, naturreservat, konsekvensutrednin
Bio-økonomiske aspekter ved elg : beite interaksjoner - fordeler og ulemper med tverrfaglig forskning
No full textInterdisciplinary research is a prerequisite for applied progress in natural resource management. Still, most relevant studies are done by economists alone, and not in collaboration with ecologists. I discuss the ideological reasons (PAPER I), and conclude that value-based practical compromises are inevitable for the two groups to team up. Our bio economic model for optimizing production of moose (Alces alces) versus timber (PAPER II) illustrates how the compromises can be implemented. It includes management restrictions based solely on ecology and/or ethics. These strongly influenced moose demography, but had negligible economic effects. Even with very favourable conditions for moose, timber was the main source of income (>69%) on a typical Norwegian forest property. The moose density (at intermediate to extreme damage levels) was kept 40-70% lower than if optimized without concern for tree browsing damage. Factors favouring moose were: a) a high market value of the hunt; b) lower proportion of pine in the forest; c) younger forest at start of planning period; d) lower soil fertility; and e) higher interest rate (not all relationships were linear). The model work revealed a broad need for empirical studies of moose fitness: forage interactions. To obtain large gradients in these data within the short PhD timeframe, we allocated field work spatially (twelve Norwegian ranges, 58°45’N-63°32’N), rather than temporally. The field work unintentionally provided an opportunity to compare how the two most-used methods for estimating ungulate diet apply to moose summer browse (PAPER III). Fecal analyses consistently deviated from field surveys of browsed vegetation, with lower diet content of birch (Betula spp.) and correspondingly higher contents of the more preferred browse species. Although we could not quantify each causative factor, fecal analyses apparently gave the less accurate diet depiction. The method is nevertheless needed to quantify forage other than browse, which may constitute a large part of moose summer diet (PAPER IV). Several moose studies have shown that species composition of available forage may affect consumption, but none yet as comprehensively as in paper IV. Most importantly, we found that selectivity for (and not just diet content of) birch was negatively related to availability of more preferred species such as rowan (Sorbus aucuparia). Also, browse selectivity was overall less pronounced in summer than in winter (selectivity for rowan decreased, while for birch it increased when going from winter to summer). These findings will have bearings on our evaluation of the quality of summer and winter ranges, respectively. A dominance of birch compared to rowan will e.g. to a larger extent make the winter range “less good” than it will for the summer range. Our study ranges turned out to comprise two ecologically distinct moose regions, which provided a unique opportunity to look closer at the ‘range quality hypothesis’ (PAPER V). This hypothesis states that moose with more preferred forage should have better fitness due to higher yields of energy and nutrients. Contrary, though, preferred species made up only 10% of the per capita browse availability in our high-fitness region, and 19% in the low-fitness region. Hence, abundant preferred forage is not a requirement for Scandinavian moose to obtain and maintain high fitness. In paper V, we also quantified what determined forage availability on these ranges, of which logging was the superior factor (e.g. 6.4 times as much birch shoot cm/m2 in young as in older forest, depending on soil fertility).
Recommendations: Three explicit research needs emerged from the thesis: 1) Determine what caused the low utilization of birch by the moose on our low-fitness ranges, apparently a fitness disadvantage; 2) Quantify the link between moose diet and moose fitness; 3) Establish long term studies of qualitative effects of moose browsing damage on timber trees. The thesis’ most important applied findings are: 1) Differential plant selectivity makes carrying capacity for moose equivocal, and cautions against extrapolating such data across ranges or seasons; 2) Logging activity ought to be integrated to the moose management; 3) On many ranges, even the less preferred forage should be included when monitoring moose browsing pressure.Tverrfaglig forskning er nødvendig for å oppnå en bedre forvaltning av naturressursene våre. Likevel blir de fleste relevante studier utført av økonomer alene, og ikke i samarbeid med økologer. Jeg har sett nærmere på de ideologiske grunnene (ARTIKKEL I), og konkluderer med at verdibaserte praktiske kompromiss er uunngåelige om de to gruppene skal samarbeide. Vår bio-økonomiske modell for å bestemme optimal produksjon av elg (Alces alces) versus tømmer (ARTIKKEL II) illustrerer hvordan kompromissene kan implementeres. Modellen innehar forvaltningsrestriksjoner basert helt og holdent på økologi og/eller etikk. Disse påvirket sterkt elgens demografi, men hadde minimal økonomisk effekt. Selv med gode forhold for elgjakt kom majoriteten av inntektene (>69%) på en typisk norsk skogeiendom fra tømmer. Tettheten av elg (ved middels til ekstremt skadenivå) ble holdt 40-70% lavere enn dersom optimalisert uten hensyn til beiteskade på tømmertrær. Faktorer som favoriserte elg var: a) høy markedsverdi på jakta; b) lav andel furu i skogen; c) yngre skog ved oppstart av planperioden; d) lav bonitet; og e) høy rente (ikke alle effekter var rettlinjet). Modellen avdekket et bredt behov for flere empiriske studier av forholdet mellom elgens beite og dens kondisjon. For å oppnå tilstrekkelig gradient i disse dataene innenfor den korte PhD tidsrammen, fordelte vi feltarbeidet romlig (tolv norske studieområder, 58°45’N 63°32’N), og ikke over tid. Arbeidet ga utilsiktet en mulighet for å sammenlikne de to metodene som er mest brukt for å estimere diett hos ville hjortedyr (ARTIKKEL III). Møkkanalyser avvek konsekvent fra felttaksering av beitet vegetasjon, med lavere diettinnhold av bjørk (Betula spp.) og tilsvarende høyere innhold av mer prefererte arter. Selv om vi ikke kunne kvantifisere hver medvirkende årsak, synes møkkanalysene å gi det minst presise bildet av den faktiske dietten. Metoden er likevel nødvendig for å estimere annet beite enn lauv og bar, hvilket kan utgjøre en betydelig andel av elgens sommerdiett (ARTIKKEL IV). Flere studier har vist at artssammensetning av tilgjengelige beiteplanter kan påvirke elgens utnyttelse, men ingen så omfattende som i artikkel IV. Vi fant bl.a. at elgens seleksjon for (og ikke bare bruk av) bjørk var negativt relatert til tilgangen på mer prefererte arter (eks. rogn, Sorbus aucuparia). Elgen viste også mindre uttalt seleksjon blant lauvartene om sommeren enn om vinteren (seleksjonen for rogn var lavere sommerstid, mens det for bjørk var motsatt). Dette vil ha betydning for hvordan vi evaluerer kvaliteten på hhv. sommer- og vinterbeitene. En dominans av bjørk sammenliknet med rogn vil f.eks. i større grad gjøre vinterbeitet ”mindre bra” enn det vil gjøre for sommerbeitet. Våre studieområder viste seg å utgjøre to beiteøkologisk adskilte regioner, og det ga en unik mulighet til å se nærmere på ’beitekvalitets-hypotesen’ (ARTIKKEL V). Denne sier at elg med mer preferert fór forventes å ha høyere kondisjon pga. mer effektivt utbytte av energi og næringsstoffer. Vi fant derimot at preferert lauv utgjorde kun 10% av kvistmengden tilgjengelig per dyr i regionen med høy elgkondisjon (øst for Oslofjorden), og 19% i regionen med lav elgkondisjon (vest for fjorden). Stor tilgang til preferert fòr er således ikke en nødvendighet for at Skandinavisk elg skal oppnå og opprettholde høy kondisjon. I artikkel V kvantifiserte vi også faktorer som bestemmer elgens fórtilgang i våre studieområder, og fant at hogst var den suverent viktigste faktoren (eks. 6.4 ganger så mye bjørkekvist i ung skog som den eldre skogen, avhengig av bonitet).
Anbefalinger: PhD-graden avdekket tre konkrete behov for videre forskning: 1) Bestemme årsakene til den lave utnyttelsen av bjørk i vest, tilsynelatende en ulempe for elgenes kondisjon; 2) Kvantifisere forholdet mellom elgens diett og dens kondisjon; 3) Etablere langtidsstudier på kvalitetsmessige effekter av beiteskader fra elg på tømmertrær. Gradens viktigste anvendte funn er: 1) Varierende seleksjon for beiteplanter gjør det vanskelig å måle bæreevne for elg, og data bør ikke uten videre overføres verken mellom områder eller mellom sesonger; 2) Skogbrukets hogstaktivitet må integreres i elgforvaltningen; 3) I mange områder bør elgens beitepress på også mindre prefererte, og ikke bare høyprefererte,
beiteplanter overvåkes
- …
