1,720,973 research outputs found
Going Beyond Counting First Authors in Author Co-citation Analysis
The present study examines one of the fundamental aspects of author co-citation analysis (ACA) - the way co-citation
counts are defined. Co-citation counting provides the data on which all subsequent statistical analyses and mappings
are based, and we compare ACA results based on two different types of co-citation counting - the traditional type that
only counts the first one among a cited work's authors on the one hand and a non-traditional type that takes into
account the first 5 authors of a cited work on the other hand. Results indicate that the picture produced through this non-traditional author co-citation counting contains more coherent author groups and is therefore considerably clearer. However, this picture represents fewer specialties in the research field being studied than that produced through the traditional first-author co-citation counting when the same number of top-ranked authors is selected and analyzed. Reasons for these effects are discussed
Kunst og makt. En foreløpig kunnskapsoversikt
Denne rapporten er ledd i prosjektet «Kunst! Makt! Seleksjon og forhandling i norsk kunstliv», som Universitetet i Oslo, Høgskolen i Telemark og Telemarkforskning gjennomfører i fellesskap, med støtte fra Norges forskningsråd. Prosjektet konsentrerer seg særlig om maktforhold på litteratur-, billedkunst-, musikk- og scenekunstfeltet. Rapporten gir en foreløpig kunnskapsoversikt over maktfordelinger og maktforhold på kunstfeltet, basert på foreliggende forskning.Published versio
Variations on the Author
“Variations on the Author” discusses two of Eduardo Coutinho’s recent films (Um Dia na Vida, from 2010, and Últimas Conversas, posthumously released in 2015) and their contribution to the general question of documentary authorship. The director’s filmography is characterized by a consistent yet self-effacing form of authorial self-inscription: Coutinho often features as an interviewer that rather than express opinions propels discourses; an interviewer that is good at listening. This mode of self-inscription characterizes him as an author who is not expressive but who is nonetheless markedly present on the screen. In Um Dia na Vida, however, Coutinho is completely absent form the image, while Últimas Conversas, on the contrary, includes a confessional prologue that moves the director from the margins to the center of his films. This article examines the ways in which these works stand out in the filmography of a director who offers new insights into the notion of cinematic authorship
"Mange er kalt, men få er utvalgt" : kunstnerroller i endring
Denne rapporten er utarbeidet som del av prosjektet ”’Mange er kalt, men få er utvalgt’. Sosiokulturelle og kulturpolitiske utvelgelsesprosesser ved rekruttering til kunstnerrollen.” Prosjektet har vært finansiert av Norges forskningsråd, Program for kulturstudier. Hovedformålet med studien har vært å undersøke hvor sterkt den tradisjonelle ”karismatiske kunstnerrollen” står blant unge norske kunstnere – primært kunststudenter – i dag: Oppfatter unge kunstnerrekrutter seg som ”født til kunstnere”? Opplever de et særskilt ”kall” for nettopp dette yrket? Feirer de ”inspirasjonen” og det ”unike kunstverket”? Eller er den karismatiske kunstnerrollen snarere blitt erstattet av andre kunstnerroller, for eksempel av en grenseløs postmoderne kunstnerrolle eller en medieeksponert markedsrettet entertainerrolle? Slike spørsmål blir drøftet med bakgrunn i kunstsosiologisk teori og empiriske undersøkelser. Søkelyset rettes særlig mot billedkunst-, skuespiller- og musikkstudenter. I tillegg blir en rekke andre kunstsosiologiske problemstillinger drøftet i rapporten: Hvordan foregår seleksjonsprosesser på veien til kunstneryrkene? Skjer det en profesjonsregulering av rekrutteringen til kunstneryrker? Er kunstfeltet preget av overrekruttering? Er kunstneryrket et risikoyrke? Hva betyr rykter for kunstneres anseelse? Lever dagens unge kunstnere opp til bohemmyten? Jakter de på økonomisk fortjeneste eller fornekter de økonomien? Hvilken rolle spiller konvensjoner i kunstverdenen? Hva slags økonomiske kår lever kunstnere under? Hvor viktig er håndverkskompetanse for dagens unge kunstnere? I hvilken grad framstår kunstfeltet som et ”kampfelt”? Er det individuell frihet eller kollektivt samarbeid som preger feltet? Hvilke interne ”kulturer” preger kunstutdanningene?Published versio
Demokratisering av kulturen? Om sosial ulikhet i kulturbruk og -deltakelse
Demokratisering av kulturen har vært et kulturpolitisk hovedmål i etterkrigstida. Men systematiske erfaringer viser at det er vanskelig å lykkes. Demokratisering av kulturen har vært et hovedmål for moderne kulturpolitikk i de fleste land. Men er det egentlig mulig å nå dette målet? Det er hovedproblemstillingen som drøftes i dette notatet. På 1960- og 70-tallet, i den moderne kulturpolitikkens barndom, ble det gjennomført en rekke optimistiske samfunnsvitenskapelige undersøkelser for å dokumentere sosial skjevhet i tilgangen til kulturtilbud. Deretter skulle den offentlige kulturpolitikken overvinne disse skjevhetene. Seinere undersøkelser har imidlertid vist at de sosiale skjevhetene langt på vei består. Er det i det hele tatt mulig å demokratisere kulturen? Og hvis de sosiale skjevhetene likevel består, hva har det å si for legitimiteten til den offentlige kulturpolitikken overhodet? I dette notatet drøfter vi disse spørsmålene med bakgrunn i idéhistoriske teorier om høy og lav kultur, kulturpolitisk forskning om demokratisering av kulturen og sosiologisk forskning om kulturkonsum. Notatet inneholder også en empirisk oversikt over hvilke sosiale faktorer som påvirker kulturbruk, primært basert på en rekke undersøkelser fra Statistisk sentralbyrå. Notatet konkluderer med at de sosiale ulikhetene i kulturbruk i Norge fortsatt i høy grad består, og at de mange forsøkene på å bygge ned sosiale skillelinjer ved å tilby høykultur til folk flest har hatt liten effekt. Men hvis målet snarere har vært å øke det kvalitetsmessig "gode" kulturforbruket i alle sosiale grupper, samtidig som forskjellene mellom de med høy og de lav sosial status består på et høyere nivå, har man antakelig lyktes relativt godt. Og hvis man med kulturdemokratisering mener oppvurdering av amatør- og fritidskultur, uten noen tilsvarende nedvurdering av tradisjonelle kulturaktiviteter, har man også lyktes ganske godt.Published versio
Appropriate Similarity Measures for Author Cocitation Analysis
We provide a number of new insights into the methodological discussion about author cocitation analysis. We first argue that the use of the Pearson correlation for measuring the similarity between authors’ cocitation profiles is not very satisfactory. We then discuss what kind of similarity measures may be used as an alternative to the Pearson correlation. We consider three similarity measures in particular. One is the well-known cosine. The other two similarity measures have not been used before in the bibliometric literature. Finally, we show by means of an example that our findings have a high practical relevance.information science;Pearson correlation;cosine;similarity measure;author cocitation analysis
En armlengdes avstand eller statens forlengede arm? Om armlengdesprinsippet i norsk og internasjonal kulturpolitikk
Denne rapporten drøfter armlengdesprinsippet stilling i norsk og internasjonal kulturpolitikk: Kan og bør politiske myndigheter gripe inn og styre kunstområdene? Bør kulturinstitusjonene få operere helt fritt og uavhengig av kulturpolitisk styring? En gjennomgang av den faktiske kulturpolitikken i ulike land gir ikke noe enkelt og entydig svar. I mange land er det dessuten opprettet særskilte organer for forvaltning av offentlig kunststøtte på en armlengdes avstand fra politiske myndigheter - i Storbritannia «Arts Council», i Norge «Norsk kulturråd». Rapporten drøfter Norsk kulturråds utvikling de seinere år i lys av armlengdesprinsippet.Published versio
Etablering av nye kulturstudier innenfor akademia
In this paper we discuss the institutionalisation of âcultural studiesâ and âcultural policy researchâ as academic disciplines. Cultural studies was institutionalised from inside Academia, initially as an alternative to traditional humanistic disciplines. Despite its humanistic background cultural studies became profoundly influenced by the social sciences and their broad concept of culture. The paper discusses disciplinary characteristics of cultural studies:Â It appears as an eclectic, radical and social constructivist discipline. The paper also describes the specific phases of the institutionalisation process, i.e. the establishment of centres, academic journals, conferences and study programmes. Cultural studies has a longer history and a broader impact as an academic study programme than cultural policy research. Cultural policy research rather forced itself into Academia from outside, i.e. from the political and administrative world. It has therefore often been looked upon as a low-quality and instrumental discipline. The institutionalisation of cultural policy research closely reflects the development of cultural policy and administration in many countries after World War II. Study programmes have been launched in order to respond to the need for competent personnel in the new public cultural administrations. International organisations also have attempted to develop competent cultural policy research. Since the early 1990s cultural policy research has gone through a gradual âacademic turnâ: Research conferences, referee journals, research projects and study programmes were established. The paper still describes cultural policy research as a multidisciplinary and eclectic discipline that lacks specific canonical texts and theoretical heroes. Cultural studies and cultural policy research have influenced each other. In some respects they also converge: While cultural policy research strives to become more academic and avoid the stigma of âinstrumentalityâ, are spokesmen for cultural studies trying to make cultural studies more âusefulâ by speaking up for educating âcultural techniciansâ
- …
