1,721,064 research outputs found
Effect of various disinfection strategies against Listeria monocytogenes
No full textKontroll med bakterier som Listeria utgjør en stor utfordring for mange matprodusenter. Listeria monocytogenes er hovedsakelig et produksjonshygienisk problem, forbedret hygiene kan derfor være tiltak for å redusere overlevelse og smitteoverføring av bakterien i produksjonsmiljø. Hensikten med forsøkene i oppgaven var å undersøke effekten av ulike desinfeksjonsstrategier på drap av L. monocytogenes, både når bakteriene var i biofilm og i suspensjon. Dette inkluderte bruk av tradisjonelle desinfeksjonsmidler etterfulgt av hypokloritt og klordioksid, i tillatte konsentrasjoner i drikkevann, i skyllevannet etter desinfeksjon.
Det ble benyttet en blanding av seks L. monocytogenes stammer isolert fra lakse- og kjøttindustrien. Biofilm ble dannet på stålkuponger over to døgn ved 20 °C. Biofilmen ble utsatt for desinfeksjon med hypokloritt, pereddiksyre og benzalkoniumklorid etterfulgt av hypokloritt og klordioksid i skyllevannet. L. monocytogenes i suspensjon ble eksponert for de samme konsentrasjonene av desinfeksjonsmiddel og antimikrobielle komponenter i skyllevannet. Det ble benyttet desinfeksjonsmiddelkonsentrasjoner som ga under to log drap i første desinfeksjonstrinn for å kunne måle drapseffekt og eventuelle samspillseffekter med de antimikrobielle komponentene i skyllevannet.
Klordioksid i skyllevannet var effektivt mot L. monocytogenes i biofilm, hvor det ledet til signifikant større totaldrap, på 2 log (2 x større drap), i kombinasjon med pereddiksyre (p=0,002) og 1 log i kombinasjon med benzalkoniumklorid (p=0,014). Hypokloritt som desinfeksjon var svært effektiv mot biofilm dannet av L. monocytogenes, hvilket gjorde det vanskelig å detektere ytterligere drap av de antimikrobielle komponentene i skyllevannet. Klordioksid, med konsentrasjonene 0,5 og 1 ppm, i skyllevannet var effektivt mot L. monocytogenes i suspensjon, hvor det ledet til signifikant større totaldrap, på over 3 log, i kombinasjon med pereddiksyre (p=0,000), over 4 log i kombinasjon med hypokloritt (p=0,000) og 1 ppm klordioksid ga et signifikant større totaldrap på 3 log i kombinasjon med benzalkoniumklorid (p=0,026).
Hypokloritt i skyllevannet førte til et signifikant større totaldrap, på 2 log, i kombinasjon med pereddiksyre både på L. monocytogenes i biofilm (p=0,002) og i suspensjon (p=0,050) samt i kombinasjon med benzalkoniumklorid på bakterier i biofilm (p=0,016). Hypokloritt i skyllevannet ga også et større totaldrap, på 1,5 log, i kombinasjon med hypokloritt som desinfeksjon på bakterier i suspensjon, men dette var ikke signifikant.
Pereddiksyre økte drapseffekten av klordioksid i skyllevannet både på L. monocytogenes i biofilm og i suspensjon. Hypokloritt som desinfeksjon førte til signifikant økt effekt av 0,5 ppm klordioksid i skyllevannet på bakterier i suspensjon. Pereddiksyre økte drapseffekten av hypokloritt i skyllevannet på bakterier i suspensjon.
Dette indikerer at bruk av hypokloritt og klordioksid i skyllevann etter desinfeksjon kan gi økt drap av L. monocytogenes både i biofilm og i suspensjon, hvor kombinasjon av desinfeksjonsmidler med samme virkningsmekanismer viste tendens til å gi størst totaldrap. ABSTRACT
Control of bacteria, as Listeria, is a major challenge in the food manufacturing industry. Listeria monocytogenes is mainly a hygienic problem, enhanced hygiene can therefore be used to reduce survival and transmission of the bacteria in the production environment. The purpose of this study was to evaluate different disinfection strategies on L. monocytogenes, both bacteria in biofilms and in suspension. This included the use of traditional disinfectants followed by hypochlorite and chlorine dioxide, in concentrations that is legally in drinking water, in rinsing water after disinfection.
Six L. monocytogenes strains isolated from salmon- and meatindustry were used in the research. The biofilms were initially formed on stainless steel coupons for two days at 20 °C. The biofilm was subjected to disinfection with hypochlorite, peracetic acid and benzalkonium chloride followed by hypochlorite and chlorine dioxide in the rinsing water. L. monocytogenes in suspension were exposed to the same concentrations of disinfectant and antimicrobial components in the rinse water. The concentrations of disinfectants that gave approximately two log reduction were selected in the first disinfection step, which made it possible to measure log reduction and possible interactions with the antimicrobial component in the rinsing water.
Chlorine dioxide in the rinsing water was effective against L. monocytogenes in biofilm. Chlorine dioxide increased total log reduction with 2 log (2 x greater reduction), in combination with peracetic acid (p=0,002) and with 1 log in combination with benzalkonium chloride (p=0,014) as the first disinfectants. Hypochlorite as disinfectant was very effective on L. monocytogenes in biofilm, which made it difficult to detect further reduction from antimicrobial components in the rinsing water. Chlorine dioxide, in concentrations of 0.5 and 1 ppm, in the rinse water was effective on L. monocytogenes in suspension. Where it led to significant greater log reduction, over 3 log, in combinations with peracetic acid (p=0,000), over 4 log in combination with hypochlorite (p=0,000) and 1 ppm chlorine dioxide gave 3 log greater reduction in combination with benzalkonium chloride (p=0,026).
Hypochlorite in the rinse water increased log reduction with 2 log in combinations with peracetic acid both on L. monocytogenes in biofilm (p=0,002) and in suspension (p=0,050), and in combination with benzalkonium chloride on bacteria in biofilm (p=0,016). Hypochlorite in the rinse water also led to 1.5 log reduction in combination with hypochlorite as disinfectant on bacteria in suspension, but this was not significant.
Peracetic acid as disinfectant increased the effect of chlorine dioxide in rinsing water both on L. monocytogenes in biofilm and in suspension. Hypochlorite as disinfectant increased the effect of 0.5 ppm chlorine dioxide in the rinsing water on bacteria in suspension. Peracetic acid increased the effect of hypochlorite in rinsing water on bacteria in suspension.
This indicates that antimicrobial components in the rinsing water after disinfection may increase reduction of L. monocytogenes, both in biofilm and in suspension. Combinations of disinfectants with the same mechanism of action showed greatest total log reduction.Control of bacteria, as Listeria, is a major challenge in the food manufacturing industry. Listeria monocytogenes is mainly a hygienic problem, enhanced hygiene can therefore be used to reduce survival and transmission of the bacteria in the production environment. The purpose of this study was to evaluate different disinfection strategies on L. monocytogenes, both bacteria in biofilms and in suspension. This included the use of traditional disinfectants followed by hypochlorite and chlorine dioxide, in concentrations that is legally in drinking water, in rinsing water after disinfection.
Six L. monocytogenes strains isolated from salmon- and meatindustry were used in the research. The biofilms were initially formed on stainless steel coupons for two days at 20 °C. The biofilm was subjected to disinfection with hypochlorite, peracetic acid and benzalkonium chloride followed by hypochlorite and chlorine dioxide in the rinsing water. L. monocytogenes in suspension were exposed to the same concentrations of disinfectant and antimicrobial components in the rinse water. The concentrations of disinfectants that gave approximately two log reduction were selected in the first disinfection step, which made it possible to measure log reduction and possible interactions with the antimicrobial component in the rinsing water.
Chlorine dioxide in the rinsing water was effective against L. monocytogenes in biofilm. Chlorine dioxide increased total log reduction with 2 log (2 x greater reduction), in combination with peracetic acid (p=0,002) and with 1 log in combination with benzalkonium chloride (p=0,014) as the first disinfectants. Hypochlorite as disinfectant was very effective on L. monocytogenes in biofilm, which made it difficult to detect further reduction from antimicrobial components in the rinsing water. Chlorine dioxide, in concentrations of 0.5 and 1 ppm, in the rinse water was effective on L. monocytogenes in suspension. Where it led to significant greater log reduction, over 3 log, in combinations with peracetic acid (p=0,000), over 4 log in combination with hypochlorite (p=0,000) and 1 ppm chlorine dioxide gave 3 log greater reduction in combination with benzalkonium chloride (p=0,026).
Hypochlorite in the rinse water increased log reduction with 2 log in combinations with peracetic acid both on L. monocytogenes in biofilm (p=0,002) and in suspension (p=0,050), and in combination with benzalkonium chloride on bacteria in biofilm (p=0,016).
Hypochlorite in the rinse water also led to 1.5 log reduction in combination with hypochlorite as disinfectant on bacteria in suspension, but this was not significant.
Peracetic acid as disinfectant increased the effect of chlorine dioxide in rinsing water both on L. monocytogenes in biofilm and in suspension. Hypochlorite as disinfectant increased the effect of 0.5 ppm chlorine dioxide in the rinsing water on bacteria in suspension. Peracetic acid increased the effect of hypochlorite in rinsing water on bacteria in suspension.
This indicates that antimicrobial components in the rinsing water after disinfection may increase reduction of L. monocytogenes, both in biofilm and in suspension. Combinations of disinfectants with the same mechanism of action showed greatest total log reduction.2018-05-1
Konjugativ overføring av IncK og IncI1 plasmider med blaCMY-2 til Escherichia coli og Serratia spp. under forhold relevante for kyllingproduksjonen
No full textAntibiotikaresistens er et økende problem på verdensbasis og utgjør en alvorlig trussel mot folkehelsen. AmpC β-laktamase (AmpC)-produserende Escherichia coli har blitt hyppig påvist i produksjonskjeden for slaktekylling. Genet blaCMY-2 som koder for AmpC er lokalisert på plasmider og gir resistens mot cefalosporiner som regnes som kritiske for behandlingen av humane infeksjoner. Plasmidene kan spres til andre bakterier ved horisontal genoverføring, i tillegg til at de persisterer i produksjonskjeden uten seleksjonspress fra cefalosporinantibiotika .
Målet med denne oppgaven var derfor å se på bakterienes evne til å overføre AmpC resistensplasmider av typen IncK og IncI1, med høy forekomst i norsk kyllingproduksjon . Overføring av plasmidene ble utført ved konjugasjonsforsøk både innen og mellom E. coli og miljøbakterien Serratia, under forhold som er relevante for matproduksjonen . Både E. coli og Serratia spp. transkonjuganter oppnådd i forsøkene ble inkludert som donor av IncK plasmidet, mens E. coli ble brukt som donor av IncI1 plasmidet. Konjugasjonsforsøkene ble utført i biofilm, buljong og på agar ved 12, 25 og 30°C (Serratia spp.) eller 37°C (E. coli). Uttak ble utført ved flere tidspunkt mellom 4 og 168 timer. Evnen til å overføre IncK plasmidet hos E. coli og Serratia spp. transkonjuganter ble også sammenlignet ved konjugasjon i buljong.
IncK plasmid et ble overført til E. coli og Serratia spp. med både E. coli og Serratia spp. transkonjugant som donor. IncI1 plasmidet ble overført til E. coli. Begge plasmidene ble overført ved 25 og 30/37°C i biofilm og buljong. Ved konjugasjonsforsøk hvor det ble observert transkonjuganter, ble IncK og IncI plasmidet overført til resipient innen 72 timer i buljong, og mellom 24 og 168 timer i biofilm ved 25°C. Generelt sett ble plasmidene overført ved et tidligere tidspunkt i buljong enn i biofilm ved 25 og 30/37°C. Ingen transkonjuganter ble observert ved 12°C. Serratia marcescens og Serratia proteamaculans overførte IncK plasmidet i stor grad til E. coli i buljong. Resistenstesting viste at oppnådde transkonjuganter uttrykte en økt minste hemmende konsentrasjon (MIC)- verdi for antibiotika som AmpC har en enzymatisk aktivitet mot.
Disse funnene indikerer at IncK plasmidet kan overføres innen arten E. coli og mellom Serratia spp. og E. coli, og at IncI1 plasmidet kan overføres mellom ulike E. coli under forhold relevante for kyllingproduksjonen. Serratia spp. kan dermed være en mulig bidragsyter i den horisontale spredningen av IncK plasmider og til persistens av denne type plasmider i miljøer der disse bakteriene forekommer
Conjugative transfer of IncK and IncI1 plasmids harbouring blaCMY-2 to Escherichia coli and Serratia spp. under conditions relevant to the broiler production
Full text linkAntibiotikaresistens er et økende problem på verdensbasis og utgjør en alvorlig trussel mot folkehelsen. AmpC β-laktamase (AmpC)-produserende Escherichia coli har blitt hyppig påvist i produksjonskjeden for slaktekylling. Genet blaCMY-2 som koder for AmpC er lokalisert på plasmider og gir resistens mot cefalosporiner som regnes som kritiske for behandlingen av humane infeksjoner. Plasmidene kan spres til andre bakterier ved horisontal genoverføring, i tillegg til at de persisterer i produksjonskjeden uten seleksjonspress fra cefalosporinantibiotika .
Målet med denne oppgaven var derfor å se på bakterienes evne til å overføre AmpC resistensplasmider av typen IncK og IncI1, med høy forekomst i norsk kyllingproduksjon . Overføring av plasmidene ble utført ved konjugasjonsforsøk både innen og mellom E. coli og miljøbakterien Serratia, under forhold som er relevante for matproduksjonen . Både E. coli og Serratia spp. transkonjuganter oppnådd i forsøkene ble inkludert som donor av IncK plasmidet, mens E. coli ble brukt som donor av IncI1 plasmidet. Konjugasjonsforsøkene ble utført i biofilm, buljong og på agar ved 12, 25 og 30°C (Serratia spp.) eller 37°C (E. coli). Uttak ble utført ved flere tidspunkt mellom 4 og 168 timer. Evnen til å overføre IncK plasmidet hos E. coli og Serratia spp. transkonjuganter ble også sammenlignet ved konjugasjon i buljong.
IncK plasmid et ble overført til E. coli og Serratia spp. med både E. coli og Serratia spp. transkonjugant som donor. IncI1 plasmidet ble overført til E. coli. Begge plasmidene ble overført ved 25 og 30/37°C i biofilm og buljong. Ved konjugasjonsforsøk hvor det ble observert transkonjuganter, ble IncK og IncI plasmidet overført til resipient innen 72 timer i buljong, og mellom 24 og 168 timer i biofilm ved 25°C. Generelt sett ble plasmidene overført ved et tidligere tidspunkt i buljong enn i biofilm ved 25 og 30/37°C. Ingen transkonjuganter ble observert ved 12°C. Serratia marcescens og Serratia proteamaculans overførte IncK plasmidet i stor grad til E. coli i buljong. Resistenstesting viste at oppnådde transkonjuganter uttrykte en økt minste hemmende konsentrasjon (MIC)- verdi for antibiotika som AmpC har en enzymatisk aktivitet mot.
Disse funnene indikerer at IncK plasmidet kan overføres innen arten E. coli og mellom Serratia spp. og E. coli, og at IncI1 plasmidet kan overføres mellom ulike E. coli under forhold relevante for kyllingproduksjonen. Serratia spp. kan dermed være en mulig bidragsyter i den horisontale spredningen av IncK plasmider og til persistens av denne type plasmider i miljøer der disse bakteriene forekommer.Antibiotic resistance is an emerging problem worldwide, and constitutes a serious threat to human health care. AmpC β-lactamase (AmpC)-producing Escherichia coli has frequently been detected in the broiler production chain. The gene blaCMY-2 encoding AmpC is located on plasmids and confer resistance to cephalosporins considered critical for treatment of human infections. The plasmids can disseminate to other bacteria by horizontal gene transfer, in addition to their persistence in the production chain without any selection pressure from cephalosporin antibiotics.
The aim of this study was therefore to investigate the ability of bacteria to transfer the AmpC resistance plasmids IncK and IncI1, with a high prevalence in the Norwegian broiler production. Plasmid transfer was performed by conjugation both within and between E. coli and the environmental bacteria Serratia, under conditions relevant to the food production. Both E. coli and Serratia species transconjugants obtained in the experiments were included as donors of the IncK plasmid, whereas E. coli was used as donor of the IncI1 plasmid. Conjugations were performed in biofilms, by broth mating and colony mating at 12, 25 and 30°C (Serratia spp.) or 37°C (E. coli). Samples were taken at several time-points ranging from 4-168 hours. Also, the ability of E. coli and Serratia spp. transconjugants to transfer the IncK plasmid was compared by broth mating.
The IncK plasmid was transferred to E. coli and Serratia spp. with both E. coli and Serratia spp. transconjugants as donor. The IncI1 plasmid was transferred to E. coli. Both plasmids were transferred at 25 and 30/37°C in biofilm and broth. In conjugation experiments where transconjugants were observed, the IncK and IncI1 plasmid transferred to the recipient within 72 hours by broth mating, and between 24 and 168 hours in biofilm at 25°C. In general, plasmids were transferred at an earlier time-point by broth mating than in biofilm at 25 and 30/37°C. No transconjugants were observed at 12°C. Serratia marcescens and Serratia proteamaculans transferred the IncK plasmid to E. coli at a great extent by broth mating. Susceptibility testing showed that transconjugants expressed an increased minimum inhibitory concentration (MIC) against antibiotics at which AmpC is enzymatically active.
These findings indicate that IncK plasmids have the ability to transfer within the species E. coli and between Serratia spp. and E. coli, and that the IncI1 plasmid can be transferred between different E. coli, under conditions relevant to the broiler production. Serratia spp. appears to be a possible contributor to the horizontal dissemination of IncK plasmids and the persistence of these plasmids in environments where these bacteria occur.M-M
Consumers kitchen habits and food safety : focus on crosscontamination and hygiene after handeling raw chicken
Full text linkMatbåren sykdom er et helsemessig og samfunnsøkonomisk problem. For å sikre trygg mat til alle, er det utformet en strategi som skal dekke hele matkjeden fra «jord/fjord til bord». Det er derimot vanskelig å kontrollere hva som skjer i siste ledd av matkjeden, hjemme på forbrukerens kjøkken. Forbrukerens rolle knyttet til krysskontaminering og overføring av sykdomsfremkallende bakterier er stor. Det er derfor ofte ønskelig å kartlegge forbrukeradferd på kjøkkenet, å studere ulike grupperinger i befolkningen med tanke på risikoadferd, samt å identifisere potensielle kilder til krysskontaminering (som for eksempel gjennom oppvaskkoster og kjøkkensvamper) på forbrukerens kjøkken. Denne informasjonen kan potensielt benyttes til strategisk og målrettet informasjon og opplæring av forbrukere.
Hensikt: Målet med denne masteroppgaven var å få økt kunnskap om kjøkkenvaner og mattrygghet hos forbrukere, med spesielt fokus på krysskontaminering og hygiene etter håndtering av rå kylling.Food-borne disease is a health and socio-economic problem. To ensure safe food for all, a strategy has been developed that will cover the entire food chain from "farm to plate". However, it is difficult to control what happens in the last section of the food chain, at the consumer's kitchen. The consumer's role in cross-contamination and transmission of pathogenic bacteria is high. Thus, it is necessary to study consumer behaviour in the kitchen, different groups in the population in terms of risk behaviour, as well to identify potential sources of cross-contamination (for instance dish brushes and dish sponges) at the consumer's kitchen. This information can potentially be used for strategic and targeted training and information to consumers.
Purpose: The aim of this master's thesis was to increase knowledge about kitchen habits and food safety in consumers kitchen, with an additional focus on cross contamination and hygiene after handling raw chicken.submittedVersionM-MA
Evaluation of ATP surface tests for detection of soiling and Listeria in conditions relevant to the salmon industry
No full textDet blir brukt mye ressurser på å overvåke renhold i prosessmiljøer for produksjon av lakseprodukter. Samtidig som dette er viktig for å sikre trygg mat med god kvalitet er det for industrien ønskelig å effektivisere overvåkningen. Det er en utfordring med mikrobiologiske prøver at det tar så lang tid å få svar på analysene at det blir vanskelig å bruke slike analyser som grunnlag for korrektive tiltak. Spesielt med tanke på den sykdomsfremkallende bakterien Listeria monocytogenes er det viktig å kunne sette inn tiltak før den etablerer seg i produksjonsmiljøet. De siste årene har flere bedrifter tatt i bruk ATP overflatetester som et supplement til mikrobiologiske analyser ved overvåking av renhold. ATP finnes i alle levende celler, og metoden er basert på at enzymet luciferase sender ut lys i nærvær av ATP, slik at lys kan måles med et luminometer som RLU-verdier. Selv om metoden har blitt brukt i flere år, er det behov for kunnskap om hvordan metoden egner seg til bruk i produksjonsmiljøer for laks.
Målet med masteroppgaven var 1) å undersøke om ATP-metoden kan brukes for å detektere smuss, L. monocytogenes og forringelsesbakterier som ofte forekommer i prosessområder for laks. 2) Å undersøke hvor robust metoden er mot komponenter som kan være tilstede ved utilstrekkelig renhold. 3) Å undersøke hvordan ulike typer smuss påvirker festing av Listeria monocytogenes til overflater. Kunnskap om dette kan gi svar på om ATP-metoden egner seg til bruk i alle deler av prosesslinja, eller om det finnes områder hvor ATP-metoden ikke fungerer optimalt. Dette kan også gi indikasjoner på om ATP-metoden egner seg til å påvise forhold som fremmer festing av L. monocytogenes til overflater.
Alle ATP-overvåkningssystemer var godt egnet til å påvise små mengder ATP på overflater og viste høy reproduserbarhet. Systemene var hurtige, og resultatene kunne leses av innen et minutt. Det ble vist at ATP-metoden var mindre sensitiv for smuss av rå muskelfraksjoner og fett enn for blod, med omtrent 3 tifold høyere RLU-utslag for blod. Varmebehandlet smuss med høyt fettinnhold ga omtrent tifold høyere utslag på ATP-metoden enn rått smuss. Det var store forskjeller i ATP-verdier målt i ulike bakteriestammer. ATP-metoden var dårlig egnet til å detektere små mengder L. monocytogenes, da mer enn 4 log kde L. monocytogenes var nødvendig for å gi RLU-utslag. Resultatene viste at flere forbindelser assosiert med lakseproduksjon, blant annet natriumklorid og røykaroma, hadde negativ innvirkning på ATP-metoden. Natriumklorid hadde reduserende effekt på Cleantrace ved konsentrasjoner helt ned til 0,9 %. Det ble også vist at rå muskelfraksjoner og fettrand fremmer festing av L. monocytogenes til overflater av rustfritt stål og polyuretan. Det er en utfordring med metoden at for noen typer smuss kan vekst av bakterier redusere RLU verdiene, slik at man får en omvendt korrelasjon mellom bakterietall og ATP-verdier.
Resultatene i denne oppgaven tyder på at ATP-metoden vil være mer sensitiv for å detektere smuss i prosessområder for slakting enn senere i prosesslinja, da blod gir høyt utslag på testen. Ellers er det en risiko for at metoden underestimerer smussnivået i røkeprosess og saltingsområder, da natriumklorid og røykaroma hemmer ATP-metoden. Resultatene tyder også på at ATP-metoden ikke er godt egnet til å påvise forhold som fremmer festing av L. monocytogenes til overflater.
Basert på funn i denne oppgaven vil det anbefales at ATP-metoden ikke blir brukt som substitutt for mikrobiologiske analyser, men sammen med dem. Det anbefales også at metodens begrensninger blir tatt i betraktning ved bruk.A lot of resources is spent on the surveillance of sanitation in production environments for salmon products. Well knowing this is important for ensuring safe food with good quality, it is desirable for the industry to make surveillance more efficient. The setback with the use of microbial testing is that it takes a long time to get results, making it difficult to take corrective measures based on them. In particular, given the pathogenic bacteria Listeria monocytogenes, it is important to be able to initiate corrective measures before it establishes itself in the production environment. In recent years, an increasing number of companies are using the ATP hygiene monitoring systems as a supplement to microbial analysis. ATP exist in every living cell, and the method is based on the enzyme luciferase releasing light in the presence of ATP so that the light can be measured in a luminometer as relative light units (RLU). Although the method has been in use for several years, knowledge about its suitability in production environments for salmon is needed.
The aim of this master thesis was 1) To investigate whether the ATP method can be used to detect soiling, L. monocytogenes and spoilage bacteria common to salmon processing areas. 2) To investigate its robustness to components that might be present in case of insufficient cleaning. 3) To investigate how different kinds of soil influence adherence of L. monocytogenes to surfaces. Knowledge about these subjects might be used in deciding whether the method is suitable for all parts of the processing line, or if there are areas that the method is less suitable. It can also give an indication as to if the method is suitable to detect conditions that promotes adherence of L. monocytogenes to surfaces.
All ATP monitoring systems were well suited for detection of small amounts of ATP on surfaces and showed high reproducibility. The systems were effective, as the results could be read within a minute. The ATP method was less sensitive to raw soiling of muscle and fat fractions than blood, with approximately 3 tenfold higher RLU readings with blood. Heat treatment of soil with high concentrations of fat led to increased RLU readings of approximately a tenfold. There were large differences in ATP values measured in different bacterial strains. The ATP method was not well suited for detection of small amounts of L. monocytogenes, as more than 4 log CFU L. monocytogenes was needed to give RLU readings. The results showed that several compounds associated with production of salmon, including sodium chloride and liquid smoke, had a negative impact on the ATP method. Sodium chloride had a reducing effect on Cleantrace at concentrations as low as 0,9 %. Raw muscle and fat fragments led to increased adherence of L. monocytogenes to stainless steel and polyurethane surfaces. It is a challenge that bacteria can reduce RLU values in some types of soil, so that one gets a reverse correlation between bacterial numbers and ATP values.
The results in the thesis suggest that the ATP-method will be more sensitive for detection of soiling surrounding the slaughtering process than later in the processing line, as blood results in high RLU measurements. There is a risk that the method underestimates levels of soiling in areas where salmon is smoked and salted, due the reducing effect sodium chloride and liquid smoke has on measurements. The results also suggest that the method is not well suited in detecting conditions that promotes adherence of L. monocytogenes to surfaces.M-MA
Inhibition and detachment of biofilm by Staphylococcus spp. : with focus on food processing environments
No full textStafylokokker kan danne biofilm, og det er antatt at biofilmdannelse spiller en viktig rolle for overlevelse av bakterien i næringsmiddelindustrien. Kunnskap om sammensetning av biofilm matriks er nyttig med tanke på metoder for fjerning. Det har etter hvert blitt stort fokus på bakterienes egen evne til å løse opp biofilm, da det antas at disse mekanismene kan benyttes til målrettet bekjempelse av biofilm. Hensikten med denne masteroppgaven var å finne ut om ulike kjemiske forbindelser (D-aminosyrer, norspermidin og enzymer) kan hemme biofilmdannelse hos stafylokokker. Det ble også undersøkt om bakterien selv danner forbindelser som løser opp biofilm.
Biofilm ble dyrket i mikrotiterplater i et glukose- og NaCl-beriket vekstmedium, med tilsatt enzymer/D-aminosyrer/norspermidin, i to dager ved 30 °C. Platene
ble deretter vasket, - og farget med krystallfiolett. Farge ble utløst med surgjort etanol. Absorbans (OD600) av utløst farge, ble et mål på biofilmdannelse hos hver enkelt stamme. Ved undersøkelse om Staphylococcus danner forbindelser som løser opp egen biofilm, ble stammene inkubert i 14 dager i reagensrør ved 30 °C og 150 rpm. Biofilmdannelse ble målt ved farging (som for mikrotitermetode) og absorbans, i tillegg til visuell observasjon. Supernatant fra stammer med nedgang i biofilmdannelse ble deretter testet på et utvalg stammer for å se om den hadde en dispergerende effekt på biofilm.
Det ble vist at de ulike stammene av Staphylococcus i dette forsøket, hadde ulik respons ved tilsetning av forskjellige enzymer. Enkelte stammer av S. cohnii fikk hemming i biofilmdannelse i nærvær av proteaser. Dette indikerer en biofilm hvor proteiner utgjør en stor del. Biofilm hos enkelte stammer av S. aureus og S. epidermidis ble hemmet av Dispersin B og DNAse, dette indikerer en biofilm sammensatt av store deler ekstracellulært DNA og polysakkarider (PIA). Det ble det vist at S. cohnii (MF 1844) og S. epidermidis (MF 2601) hadde nedgang i biofilmdannelse etter inkubering i 14 dager. Begge stammene hadde supernatant som ga signifikant hemming i biofilmdannelse på seg selv og hverandre. Det ble vist at S. cohnii (MF 1844) dannet supernatant som ikke lot seg inaktivere ved varmebehandling (85 °C i 20 min). Dette indikerer at bakterien danner biofilmhemmende varmestabile komponenter. I dette arbeidet ble det vist lite hemmende effekt av D-aminosyrer og norspermidin
på utvalget av Staphylococcus. Ulike stammers respons på enzymer, samt dannelse av komponenter som løser opp biofilm, er kunnskap som kan være nyttig i utarbeidelse av bedre metoder for bekjempelse av biofilm i næringsmiddelindustrien.Staphylococci have the ability to form biofilms. It is assumed that biofilm formation plays an important role for survival of these bacteria in the food industry. It is increasingly focused on the bacteria's own ability to dissolve biofilm, as it is believed that these mechanisms can be used for targeted control of biofilms. The purpose of this thesis was to investigate whether various chemical compounds (enzymes, D-amino acids and norspermidine), can inhibit biofilm formation of different strains/species of Staphylococcus. It was also investigated whether Staphylococcus form compounds that dissolves biofilm.
Biofilms were grown in microtiter plates with glucose-and NaCl-enriched growth medium, added enzymes/D-amino acid/norspermidine, for two days at 30 ° C. The plates were then washed and stained with crystal violet. Color was dissolved with acidified ethanol. Absorbance (OD600) of dissolved color was a measure of biofilm formation of each strain. Upon investigation whether Staphylococcus form substances that solves their own biofilms, the strains were incubated for 14 days in test tubes at 30 ° C and 150 rpm. Biofilm formation was measured by staining (as microtiter method) and absorbance, in addition to visual observation. Supernatant from strains with decrease in biofilm formation, were then tested on a sample of strains to investigate if the supernatant inhibited biofilm formation.
It was shown that biofilm formation of the Staphylococcus strains in this experiment was effected by the addition of various enzymes. Certain strains of S. cohnii had an inhibition of biofilm formation in the presence of proteases. This indicates a biofilm where proteins constitute a large part. Biofilm in some strains of S. aureus and S. epidermidis was inhibited by Dispersin B and DNAse, indicating a biofilm composed of large parts of extracellular DNA and polysaccharides (PIA). S. cohnii (MF 1844) and S. epidermidis (MF 2601) had a decrease in biofilm formation after incubation for 14 days. Both bacteria’s produced components in their supernatants which gave significant inhibition of biofilm formation when tested on themselves and each other. S. cohnii (MF 1844) formed a supernatant that did not seem to be inactivated by heat treatment (85 ° C for 20 min). This indicates that the bacteria formed heat stable biofilm inhibiting components. In this work it was demonstrated little inhibitory effect of D-amino acids and norspermidine on the selection of staphylococci.
The response to various enzymes by different strains of staphylococci, and formation of components that dissolve biofilm, is knowledge that can be useful in the improvement of methods for control of biofilms in the food processing industry.2018-07-2
Effekt av ulike desinfeksjonsstrategier mot Listeria monocytogenes
No full textKontroll med bakterier som Listeria utgjør en stor utfordring for mange matprodusenter. Listeria monocytogenes er hovedsakelig et produksjonshygienisk problem, forbedret hygiene kan derfor være tiltak for å redusere overlevelse og smitteoverføring av bakterien i produksjonsmiljø. Hensikten med forsøkene i oppgaven var å undersøke effekten av ulike desinfeksjonsstrategier på drap av L. monocytogenes, både når bakteriene var i biofilm og i suspensjon. Dette inkluderte bruk av tradisjonelle desinfeksjonsmidler etterfulgt av hypokloritt og klordioksid, i tillatte konsentrasjoner i drikkevann, i skyllevannet etter desinfeksjon.
Det ble benyttet en blanding av seks L. monocytogenes stammer isolert fra lakse- og kjøttindustrien. Biofilm ble dannet på stålkuponger over to døgn ved 20 °C. Biofilmen ble utsatt for desinfeksjon med hypokloritt, pereddiksyre og benzalkoniumklorid etterfulgt av hypokloritt og klordioksid i skyllevannet. L. monocytogenes i suspensjon ble eksponert for de samme konsentrasjonene av desinfeksjonsmiddel og antimikrobielle komponenter i skyllevannet. Det ble benyttet desinfeksjonsmiddelkonsentrasjoner som ga under to log drap i første desinfeksjonstrinn for å kunne måle drapseffekt og eventuelle samspillseffekter med de antimikrobielle komponentene i skyllevannet.
Klordioksid i skyllevannet var effektivt mot L. monocytogenes i biofilm, hvor det ledet til signifikant større totaldrap, på 2 log (2 x større drap), i kombinasjon med pereddiksyre (p=0,002) og 1 log i kombinasjon med benzalkoniumklorid (p=0,014). Hypokloritt som desinfeksjon var svært effektiv mot biofilm dannet av L. monocytogenes, hvilket gjorde det vanskelig å detektere ytterligere drap av de antimikrobielle komponentene i skyllevannet. Klordioksid, med konsentrasjonene 0,5 og 1 ppm, i skyllevannet var effektivt mot L. monocytogenes i suspensjon, hvor det ledet til signifikant større totaldrap, på over 3 log, i kombinasjon med pereddiksyre (p=0,000), over 4 log i kombinasjon med hypokloritt (p=0,000) og 1 ppm klordioksid ga et signifikant større totaldrap på 3 log i kombinasjon med benzalkoniumklorid (p=0,026).
Hypokloritt i skyllevannet førte til et signifikant større totaldrap, på 2 log, i kombinasjon med pereddiksyre både på L. monocytogenes i biofilm (p=0,002) og i suspensjon (p=0,050) samt i kombinasjon med benzalkoniumklorid på bakterier i biofilm (p=0,016). Hypokloritt i skyllevannet ga også et større totaldrap, på 1,5 log, i kombinasjon med hypokloritt som desinfeksjon på bakterier i suspensjon, men dette var ikke signifikant.
Pereddiksyre økte drapseffekten av klordioksid i skyllevannet både på L. monocytogenes i biofilm og i suspensjon. Hypokloritt som desinfeksjon førte til signifikant økt effekt av 0,5 ppm klordioksid i skyllevannet på bakterier i suspensjon. Pereddiksyre økte drapseffekten av hypokloritt i skyllevannet på bakterier i suspensjon.
Dette indikerer at bruk av hypokloritt og klordioksid i skyllevann etter desinfeksjon kan gi økt drap av L. monocytogenes både i biofilm og i suspensjon, hvor kombinasjon av desinfeksjonsmidler med samme virkningsmekanismer viste tendens til å gi størst totaldrap. ABSTRACT
Control of bacteria, as Listeria, is a major challenge in the food manufacturing industry. Listeria monocytogenes is mainly a hygienic problem, enhanced hygiene can therefore be used to reduce survival and transmission of the bacteria in the production environment. The purpose of this study was to evaluate different disinfection strategies on L. monocytogenes, both bacteria in biofilms and in suspension. This included the use of traditional disinfectants followed by hypochlorite and chlorine dioxide, in concentrations that is legally in drinking water, in rinsing water after disinfection.
Six L. monocytogenes strains isolated from salmon- and meatindustry were used in the research. The biofilms were initially formed on stainless steel coupons for two days at 20 °C. The biofilm was subjected to disinfection with hypochlorite, peracetic acid and benzalkonium chloride followed by hypochlorite and chlorine dioxide in the rinsing water. L. monocytogenes in suspension were exposed to the same concentrations of disinfectant and antimicrobial components in the rinse water. The concentrations of disinfectants that gave approximately two log reduction were selected in the first disinfection step, which made it possible to measure log reduction and possible interactions with the antimicrobial component in the rinsing water.
Chlorine dioxide in the rinsing water was effective against L. monocytogenes in biofilm. Chlorine dioxide increased total log reduction with 2 log (2 x greater reduction), in combination with peracetic acid (p=0,002) and with 1 log in combination with benzalkonium chloride (p=0,014) as the first disinfectants. Hypochlorite as disinfectant was very effective on L. monocytogenes in biofilm, which made it difficult to detect further reduction from antimicrobial components in the rinsing water. Chlorine dioxide, in concentrations of 0.5 and 1 ppm, in the rinse water was effective on L. monocytogenes in suspension. Where it led to significant greater log reduction, over 3 log, in combinations with peracetic acid (p=0,000), over 4 log in combination with hypochlorite (p=0,000) and 1 ppm chlorine dioxide gave 3 log greater reduction in combination with benzalkonium chloride (p=0,026).
Hypochlorite in the rinse water increased log reduction with 2 log in combinations with peracetic acid both on L. monocytogenes in biofilm (p=0,002) and in suspension (p=0,050), and in combination with benzalkonium chloride on bacteria in biofilm (p=0,016). Hypochlorite in the rinse water also led to 1.5 log reduction in combination with hypochlorite as disinfectant on bacteria in suspension, but this was not significant.
Peracetic acid as disinfectant increased the effect of chlorine dioxide in rinsing water both on L. monocytogenes in biofilm and in suspension. Hypochlorite as disinfectant increased the effect of 0.5 ppm chlorine dioxide in the rinsing water on bacteria in suspension. Peracetic acid increased the effect of hypochlorite in rinsing water on bacteria in suspension.
This indicates that antimicrobial components in the rinsing water after disinfection may increase reduction of L. monocytogenes, both in biofilm and in suspension. Combinations of disinfectants with the same mechanism of action showed greatest total log reduction
Produksjonshygiene og holdbarhet av islagret pre-rigor laksefilet. Sluttrapport – FHF-prosjekt 900938
Full text linkMålet med prosjektet var å bygge opp et kunnskapsgrunnlag for å oppnå lenger og mer stabil holdbarhet på islagret laks. Mikrobiologisk vekst, senoriske endringer og forbrukeroppfatning av laksefilet som var tilsatt ulike kvalitetsreduserende bakterier og deretter lagret på is ble undersøkt. Pseudomonas, Photobacterium og Shewanella vokste opp og kunne redusere kvaliteten til islagret filet. For kokt laks fant man ikke signifikante negative utslag for liking hos forbrukere selv ved høye bakterietall (opp til 109 kolonidannende enheter (kde) per gram). Dette til tross for at sensoriske analyser viste en rekke endringer i lukt og smak man anser som negative. De sensoriske endringene over tid var større for rå laks. God hygienisk kvalitet ga ikke økt vekst av Listeria monocytogenes på islagret filet. Videre ble det tatt renholdsprøver i to fileteringsbedrifter for å finne smittekilder for kvalitetsødeleggende bakterier. Undersøkelsene viste at smitte med Pseudomonas og muligens også Shewanella kan være knyttet til utilstrekkelig renhold eller for sjelden bytte av vann i tanker, mens Photobacterium kommer primært fra råvaren. Laksefilet kunne maksimalt ha en holdbarhetstid på 18 dager på is, selv ved lave starttall for totalkim (<100 kde/gram) og Listeria monocytogenes (8 kde/gram) og ved optimale lagringsforhold. Det er viktig å merke seg at ved tilgang til oksygen eller økning i temperatur vil bakterieveksten øke signifikant og dermed redusere holdbarheten. I og med at viktige kvalitetsreduserende bakterier og Listeria monocytogenes kan smitte fra produksjonsmiljøet vil en god hygiene kunne bidra til å opprettholde eller øke holdbarheten til norsk laks. Prosjektet har gitt informasjon næringsaktørene kan bruke til å fastsette riktig holdbarhetstid på sine produkter og arbeide for å øke denne. Dette kan bidra til produkter med bedre kvalitet til forbruker, øke inntjeningen og redusere tap i form av svinn.Produksjonshygiene og holdbarhet av islagret pre-rigor laksefilet. Sluttrapport – FHF-prosjekt 900938publishedVersio
Going Beyond Counting First Authors in Author Co-citation Analysis
Full text linkThe present study examines one of the fundamental aspects of author co-citation analysis (ACA) - the way co-citation
counts are defined. Co-citation counting provides the data on which all subsequent statistical analyses and mappings
are based, and we compare ACA results based on two different types of co-citation counting - the traditional type that
only counts the first one among a cited work's authors on the one hand and a non-traditional type that takes into
account the first 5 authors of a cited work on the other hand. Results indicate that the picture produced through this non-traditional author co-citation counting contains more coherent author groups and is therefore considerably clearer. However, this picture represents fewer specialties in the research field being studied than that produced through the traditional first-author co-citation counting when the same number of top-ranked authors is selected and analyzed. Reasons for these effects are discussed
- …
