1,721,007 research outputs found
Pasientforløp for eldre med kronisk sykdom - En oppsummering av kunnskap
Get PDFDette er en oppsummering av forsknings- og utviklingsarbeid som omhandler pasientforløp for eldre med kronisk sykdom i den kommunale helse- og omsorgstjenesten og mellom nivåene i helsetjenesten. Oppsummeringen inkluderer 121 forsknings- og utviklingspublikasjoner.
I publikasjonene beskrives det norske helsevesenet som komplekst, fragmentert og under press. Dette utgjør en utfordring for helhetlige pasientforløp for eldre med kronisk sykdom, siden slike pasientforløp ofte har flere kritiske overganger. Kliniske retningslinjer utarbeidet for enkeltsykdommer, og fragmenterte og dårlig koordinerte tjenester trekkes også fram som utfordrende for pasienter som har flere kroniske sykdommer samtidig – såkalt multisykdom.
Det pekes videre på svikt i informasjonsflyten ved overføringer mellom sykehus og kommune og på tydelige forskjeller i tilnærming og perspektiv mellom spesialist- og primærhelsetjenesten. I spesialisthelsetjenesten blir pasientens behov i hovedsak vurdert i et korttidsperspektiv og ut ifra en medisinsk, diagnoseorientert tilnærming. I primærhelsetjenesten blir pasientens behov i det vesentlige vurdert i et langsiktig perspektiv, med vekt på funksjonsnivå, mestring, livskvalitet og hjemmesituasjon. Ulike perspektiver på pasientenes omsorgsbehov gjenspeiles også i forståelsen av begrepet utskrivningsklar. Flere publikasjoner finner at samhandlingsreformen har ført til flere pasienter med økt behov for medisinsk behandling i kommunen og til flere reinnleggelser i sykehus. Det rapporteres om at sykehuset er for raske i utskrivningen og at mange pasienter ikke er ferdigbehandlet. Flere publikasjoner finner at det er for liten kompetanse i kommunen til å ta imot pasientene. Det pekes også på utfordringer relatert til knappe økonomiske ressurser i kommunene. Standardiserte pasientforløp og bruk av sjekklister beskrives som gode tiltak for å bedre overføringen fra sykehus og styrke oppfølgingen, mens bruk av IKT og pleie- og omsorgsmeldinger (PLO-meldinger) beskrives som tiltak som kan bidra til bedre informativ kontinuitet (relevant informasjon er tilgjengelig til enhver tid) i pasientforløpet.
Ulike samarbeidsmodeller mellom sykehus og kommune kan bidra til kunnskapsoverføring og økt forståelse for pasientens situasjon. Dette kan videre gi bedre overganger og kontinuitet i pasientforløpet. Opprettelse av intermediære enheter og kommunale akutte døgnplasser (KAD) beskrives som sentrale og vellykkede tiltak for å bedre overgangen mellom sykehus og kommune, men det vises også blant annet til utfordringer i organiseringen av tilbudene. Eldre som er utskrevet fra sykehus til kommunen, vil ifølge litteraturen ha nytte av sammensatte og målrettede tiltak for å kunne forbedre overføringer på tvers av nivåer i helsevesenet
Fall og pasientsikkerhet blant eldre i kommunene – En oppsummering av kunnskap
Get PDFOppsummeringen inkluderer 56 publikasjoner fra forsknings- og utviklingsarbeid som omhandler pasientsikkerhet og fall blant eldre i kommunene. I tillegg gis en oversikt over de mest sentrale offentlige reguleringer og føringer for fallforebygging i den kommunale helse- og omsorgstjenesten.
UTFORDRINGSBILDET
Fall er den hyppigste ulykkestypen blant eldre mennesker, og rammer både hjemmeboende og de som bor i institusjon. Fallrisikoen øker med alder, og forekomsten er spesielt høy hos de som er over 80 år.
Skader som følge av fall innebærer lidelse og redusert livskvalitet for den enkelte, og kan variere fra blåmerker til brudd, og i ytterste konsekvens til dødsfall. Engstelse for nye fall, immobilitet og økt behov for helse- og omsorgstjenester er andre konsekvenser. Fall har også en betydelig samfunnsøkonomisk side. Hoftebrudd er en hyppig fallskade hos eldre, og utgjør også den vanligste årsaken til innleggelse i kirurgisk-ortopediske sykehusavdelinger i Norge. Flere blir avhengig av langvarig hjelp fra det offentlige, og
følgelig blir det mer etterspørsel etter kommunale helse- og omsorgstjenester.
En rekke faktorer kan øke risikoen for fall, og de inkluderte publikasjonene viser at høy alder, tidligere fallhendelser, nedsatt sansning og persepsjon, fysisk funksjonsnedsettelse og det å være avhengig av hjelp til ADL1 (inklusive bruk av hjelpemidler), framstår som de mest betydningsfulle. Det er ulike konklusjoner når det gjelder sammenhenger mellom fall og medisinske diagnoser, frykt for å falle og bruk av legemidler.
TILTAK OG ERFARINGER FRA FORSKNINGS- OG UTVIKLINGSPROSJEKT
Av enkelttiltak som kan vise til en fallforebyggende effekt, finner vi fysisk trening (som inneholder flere komponenter) og tilskudd av vitamin D dersom nivået i utgangspunktet er lavt. Det er usikkert hvorvidt tiltak i bomiljøet til hjemmeboende, legemiddelgjennomganger og opplæring kan gi reduksjon i antall fall. Imidlertid kan opplæring bidra til økt faglig bevissthet og mer kunnskapsbasert praksis blant de ansatte, og tiltak i bomiljøet kan gi pasientene økt trygghet og sosiale gevinster som er positive for deres livskvalitet. Verktøy for måling av fallrisiko kan være nyttig i vurderingene som supplement til helsepersonells faglige skjønn.
Når det gjelder sammensatte tiltak (det vil si kombinasjon av to eller flere typer fallforebyggende tiltak), er det noe sprikende forskningsresultater hva gjelder tiltakenes effekt på forekomst av fall, risiko for fall og skade som følge av fall. Fra utviklingsprosjekter rapporteres det imidlertid om overveiende positive erfaringer. Kommunale prosjekter som involverer ulike aktører (tverrfaglig og tverretatlig, frivillige), og med lokalt tilpassede tiltak, synes å gi økt kunnskap og bevissthet om fallforebygging hos både eldre, ledelse og ansatte. Tiltak som rapporteres å være særlig effektive er fallregistrering, fysisk aktivitetstilbud koblet med sosial tilstelning, samt forebyggende hjemmebesøk.
Foreløpig finnes det få rapporter som beskriver kommunenes erfaringer med tiltakspakken for forebygging av fall i regi av pasientsikkerhetsprogrammet. De rapportene som foreligger, viser noe sprikende og usikre resultater, og det rapporteres om både en økning og en reduksjon i antall fall. Alt i alt oppleves imidlertid deltakelse i læringsnettverk som nyttig og lærerikt, hvor bevisstgjøring i personalgruppen, utveksling av erfaringer og ideer, samt tverrfaglig samarbeid framholdes som positive gevinster. Suksessfaktorer for å lykkes med arbeidet synes å være felles rutiner, felles begrepsforståelse, tverrfaglig samarbeid, bruk av oppslagstavler for fallregistrering for å informere og engasjere de ansatte, samt en tilstrekkelig lang måleperiode slik at en kan se om tiltakene får varig endring. Arbeid med fallforebyggende tiltak krever både innsikt i problemområdet og evne til samhandling mellom partene. Studier viser at helsepersonell kan overse årsaker til at eldre faller. Til tross for at de oppgir høy bevissthet på pasientsikkerhetsarbeid, synes
tiltakene å iverksettes først når fallet er et faktum. Å ivareta pasientens integritet og autonomi – og samtidig beskytte vedkommende fra å falle – kan gi etiske utfordringer. Pasientene selv kan også ha ulike oppfatninger av fallrisiko og hvilke tilnærmingsmåter som er de beste. Det er derfor viktig å identifisere pasientenes individuelle erfaringer og holdninger dersom man skal lykkes med godt fallforebyggende samarbeid.
BEHOV FOR MER KUNNSKAP
• studier med fokus på effekt av fallforebyggende tiltak som «skreddersys» den enkeltes fallrisiko både i hjemmet og i institusjon
• intervensjonsstudier med sammensatte fallforebyggende tiltak rettet mot eldre som bor på sykehjem
• intervensjonsstudier som måler effekter av fallforebyggende tiltak både i hjemmetjenesten og i sykehjem – på lang sikt
• forsknings- og utviklingsprosjekter som rapporterer kommunenes erfaringer med pasientsikkerhetsprogrammets tiltakspakke for forebygging av fall – på lang sikt
• studier med velferdsteknologi brukt i fallforebygging, og som inkluderer større utvalg både blant hjemmeboende og de som bor på institusjo
Å få og å ta i bruk eit teknisk hjelpemiddel - ei gåtefull reise. Ei kvalitativ undersøking av heimebuande eldre sine erfaringar.
Get PDFFormidling av tekniske hjelpemiddel er eit hyppig brukt verkty for å gjere eldre i stand til å bu heime så lenge som mogleg. Likevel veit ein lite om korleis eldre erfarer det å få og å ta i bruk tekniske hjelpemiddel. Kunnskap om erfaringane til brukarar av hjelpemiddel kan bidra til ei vidareutvikling av klientsentrerte og effektive helsetenester. Formålet med prosjektet var difor å undersøkje korleis eldre erfarer behov for og bruk av eit nytt teknisk hjelpemiddel til forflytting og eigenpleie. I tillegg undersøkte me korleis eldre erfarer formidlingsprosessen.
Eldre personar som hadde søkt om eitt eller fleire tekniske hjelpemiddel vart intervjua tre gonger kvar, med nokre månaders mellomrom. Intervjua vart analysert med ei hermeneutisk-fenomenologisk forskingstilnærming.
Resultata viste at avgjersla om å søkje om eit hjelpemiddel kan vere ein langvarig og subtil prosess som inneber kreativ problemløysing, å bli klar over aktuelle tekniske løysingar og å vurdere desse løysingane i lys av moglege fordelar og ulemper. Meining med og bruk av hjelpemiddel må forståast kontekstuelt, med blikk for dei sosiale og fysiske samanhengane det inngår og vert gjort relevant i, av brukaren og andre. Eit nytt hjelpemiddel vil kunne bidra til auka meistring, håp, eigenverd, sjølvstende og ei kjensle av å vere budd på framtidige vanskar. Erfaringar med hjelpemiddelformidlingsprosessen kan skildrast som ei gåtefull reise. Ei slik reise kunne innebere uventa hendingar som utfordrar brukaren sine forståingar av seg sjølv, av hjelpemiddelet og av helsepersonell.
I lys av resultata kan ein seie at helsepersonell som arbeider med formidling av tekniske hjelpemiddel må vere sensitive ovanfor brukarar sine behov og erfaringar. Helsepersonell må anerkjenne brukaren som ein aktiv deltakar, og ha eit blikk for fleire av dei kontekstane som brukaren deltek i
Brukermedvirkning i psykisk helsearbeid. En oppsummering av kunnskap
Get PDFDenne oppsummeringen gir et innblikk i brukermedvirkning i psykisk helsearbeid i
en norsk kontekst, med en særlig vekt på helse- og omsorgstjenestene i kommunene.
Brukerne er voksne personer (over 18 år) som mottar tjenester direkte, eller personer
som blir berørt av tjenesten indirekte. Oppsummeringen beskriver forsknings- og
utviklingsarbeid, lover og forskrifter, offentlige dokument og annet materiale som kan
gi den enkelte leser oversikt over temaet
Fagutvikling for kreftsykepleiere i pleiepraksis : en studie av hva kreftsykepleiere forstår med fagutvikling, hva det betyr for dem og hvordan de opplever at det prioriteres og tilrettelegges for det i pleiepraksis.
Get PDFOppsummering
Mastergradsoppgaven med tema fagutvikling for kreftsykepleiere i pleiepraksis, er en kvalitativ studie som baserer seg på en hermeneutisk tilnærming. Fagutvikling er en betegnelse som brukes mye av sykepleiere. Begreper som kvalitetsutvikling og forbedringsarbeid rommer også fagutvikling. Studiens empiri er erfaringer kreftsykepleiere har knyttet til fagutvikling i egen pleiepraksis. Sykepleierne har gjennom intervju gitt meg sin forståelse av hva fagutvikling er for dem, og hvordan det prioriteres og tilrettelegges for fagutvikling i egen pleiepraksis. De er tydelige på at fagutvikling er viktig for å være oppdatert på ny kunnskap, forbedre praksis, kunne gi god sykepleie og for å få inspirasjon til å være i yrket. Det var utfordringer knyttet til å få til fagutvikling i pleiepraksis der tid, organisering, krav og forventninger var sentrale faktorer.
Sykepleierne ønsker flere formelle og forutsigbare arenaer for fagutvikling. De opplever en hektisk hverdag som ikke muliggjør tilstrekkelig tid til fagutvikling. Mangel på plan og organisering kan bidra til at fagutvikling oppleves å bli dårlig ivaretatt. Kreftsykepleierne har behov for tid til kunnskapsutvikling og fagrefleksjon i praksishverdagen for å kunne ivareta rollen som profesjonell sykepleier på en tilfredsstillende måte. De ønsker å jobbe med prosjekter for å møte eget og avdelingens behov for kunnskapsutvikling, oppdatering og forbedring. Dette for å kunne gi bedre sykepleie til pasientene. Deltakelse på kurs og konferanser er også viktig. Det kan synes som at sykepleierne tar et stort ansvar for egen og organisasjonens behov for fagutvikling. I følge mine informanter er fagutvikling utydelig organisert, kommunisert og gjennomført i egen avdeling - noe som oppleves som frustrerende for sykepleierne.
Både faglitteratur og helse- og fagpolitiske føringer vedrørende kunnskapsutvikling for sykepleiere er omfattende. Det stilles krav om kontinuerlig kunnskapsutvikling, og at det tilrettelegges for det i praksishverdagen.
Hovedkonklusjonen er at det er få formelle arenaer for fagutvikling, og det kan synes som at det er vanskelig for sykepleiere å få til endring eller utvikling i praksis med bakgrunn i planlagte og systematiserte fagutviklingsprosjekter i pleiepraksis
”Det skulle bygges i markan, for markafolket skulle være i lag.”: om å få bo der man hører til. Hverdagsliv i omsorgsbolig - om å kjenne seg hjemme.
Get PDFI nordre Nordland og Sør-Troms ligger de markasamiske bygdene i dalganger og eider opp mot fjellet. Ved sjøkanten ligger kommunesentra og bygder, hovedsaklig bebodd av nordmenn. Markasamene stammer fra reindriftsnomadene som vandret mellom sommer- og vinterbeite i Sverige og Norge, og som tidlig på 1800-tallet etablerte seg i markebygdene.
Fra 1960-tallet og frem til i dag har det vært fremmet ønsker om å få et pleie- og omsorgstilbud lokalisert i markebygdene som et supplement til tilbudene som fins i kommunesentra. For å forstå hva som ligger i dette behovet, har jeg gjort en kvalitativ studie der fire eldre markasamer ble intervjuet. Tre av dem bor hjemme, og fjerde bor i omsorgsbolig.
Hverdagslivet oppleves ofte som en selvfølgelig del av livet, der virkeligheten blir tolket ut fra egne erfaringer og slik skapes holdninger og symboler som gis verdi. Kultur kan forstås som lærte kunnskaper og ferdigheter, og hovedkjernen er ofte det ukjente, det som blir tatt for gitt. Gjennom erfaringsdimensjonen kan en si at hverdagsliv og kultur er bundet sammen. Studien reflekterer rundt tankene og erfaringene informantene har gjort knyttet til hverdagsliv, sett i lys av teorier om hverdagsliv, hjem og sted
Operasjonssykepleie ved Troms og Tromsø Sykhus, 1895 - 1974
Get PDFOperasjonssykepleie har en lang historie ved sykehuset i Tromsø. Men denne historia er i liten grad blitt fortalt og synliggjort. Hensikten med denne oppgaven har vært å belyse en del av operasjonssykepleierens historie i tidsrommet 1895 – 1974.
Den moderne kirurgi, bygd på aseptiske teknikker og anestesi, vokste frem i siste halvdel av det nittende århundre. For sykehuset i Tromsø skjedde omlegginga til et kirurgisk sykehus med kirurgene Frederik Ramm og Kristian Egilsrud. Dens start kan tidfestet til året 1895. Helt fra starten viser de historiske kildene at sykepleierne hadde et stort ansvar og oppgaver knyttet til den kirurgiske virksomhet.
Fra 1920-tallet ble operasjonssykepleien den første spesialgren av sykepleien. Og frem til 1975 var operasjonssykepleierutdannelsen en lærling utdannelse. Fram til midten av 1960-tallet var anestesisykepleie en del av operasjonssykepleien. Med ansettelsen av den første anestesilege begynte delinga av operasjons- og anestesisykepleie til to sykepleiespesialiteter.
Selv om operasjonssykepleien har en så lang historie ved sykehuset i Tromsø er fagets tradisjoner og kunnskapsformer lite artikulert skriftlig. Dette har medført at det blitt stilt spørsmål ved fagets berettigelse, og om man trengte å være en sykepleier for å være en operasjonssykepleier, eller om man kunne byttes ut med personell uten formell sykepleierutdanning?
For å fortelle historia til operasjonsykepleierne i Tromsø og visere deres kunnskap, har jeg benyttet informanter som har arbeidet som operasjonssykepleiere i perioden 1954 – 1974. For perioden før det er historia fortalt etter arkivmaterialer som brev, bilder, tekniske tegninger, lærebøker i sykepleie og annet materiale som har kunne gitt innblikk i operasjonssykepleiernes virke i perioden tilbake til 1895
«Jeg lever et Alzheimerliv, men det skal ikke være med meg hele tiden». Pårørendes hverdag og deres opplevelse av pårørendeskolens betydning
Get PDFPårørende til hjemmeboende personer med demens opplever en utfordrende hverdag. Pårørendeskolen, med den informasjon den gir og gruppesamtaler, skal bidra til støtte i forhold til dette. Samtidig når ikke tilbudet alle. Med studien vil jeg finne ut om et slikt tiltak kan ha hatt betydning for informantene, og om de finner tiltaket nyttig på noe vis. Det ble foretatt intervju av fire informanter som alle var ektefeller. Analyse ble gjort opp mot teori om mestring. Funn i studien indikerer at et fokus på gruppesamtalenes innhold, større oppmerksomhet på pårørende og flere deltakelser, kan ha betydning
Fra henvisning til likeverdig behandling? En kvalitativ studie av vurderingspraksis i ambulant rehabilitering i spesialisthelsetjenesten
Get PDFPrinsippet for lik rett til behandling er grunnleggende for føringer i norsk helselovgivning. Så også for rett til rehabilitering i spesialisthelsetjenesten. Styrking av pasienters rettsikkerhet i form av økt styrking og presisering av rettigheter er et av myndighetenes sterkeste kort i arbeidet med å sikre at pasienter skal ha lik behandling uavhengig av hvor du bor, kjønn, religion eller sosial status. I praksis viser det seg imidlertid at tilbudet til pasientene kan variere i stor grad.
I helsevesenet er det fagprofesjonene som er gitt myndighet å vurdere om pasienten har rett til behandling. Hva som faktisk blir vurdert og hvilke drøftinger som arter seg når profesjonene vurderer rettighet finnes det begrenset kunnskap om. Spesielt hva gjelder vurdering av rett til rehabilitering. Kunnskap fra praksisfeltet kan sette lys på hvilke områder som utfordrer rettighetsprinsippet og studien her søker og utforske hvordan praksis for vurderinger arter seg i felt.
Metoden er en kvalitativ studie, og det er gjennomført fokusgruppeintervju for å belyse praksis for vurdering. Det sentrale området som belyses handler om hva som drøftes når henvisning til rehabilitering i spesialisthelsetjenesten vurderes. Funnene drøftes i hovedsak med utgangspunkt i teorier som omhandler organisasjon, rett og helsepolitikk.
Funnene i denne studien tyder på at mangelfulle henvisninger gir et dårlig grunnlag for de profesjonelle til å kunne vurdere om pasienten er i behov for rehabilitering hvorpå praksis som er etablert for å håndtere dette både kan styrke og svekke likhetsprinsippet. Videre viser funn at det er grunn til å stille spørsmål ved organiseringen av vurdering av rett til rehabilitering og på hvilke måter organiseringen kan bidra til å øke eller minske rettssikkerheten til rehabiliteringspasienten
Hverdagsrehabilitering – En oppsummering av kunnskap
Get PDFOppsummeringen inkluderer 112 publikasjoner fra forsknings- og utviklingsarbeid og offentlige dokumenter relatert til emnet.
UTVIDET REHABILITERINGSTILBUD I HJEM OG NÆRMILJØ
Personer med funksjonsfall, og særlig eldre, har etter etablering av hverdagsrehabilitering fått et utvidet tilbud om rehabilitering i eget hjem og nærmiljø.
GODE ERFARINGER I KOMMUNENE, MEN SVAK FORSKNINGSEVIDENS
Mange kommuner gir uttrykk for at de har gode erfaringer. Det er stor entusiasme omkring tilbudet, og det er utviklet en rekke lokale ressurser, verktøy og hjelpemidler. Forskningen som foreligger, peker i retning av positive gevinster for brukerne og kommunene, men resultatene er få og ikke entydige.
VESENTLIGE KJERNEPUNKTER VED ETABLERING OG DRIFT AV HVERDAGSREHABILITERING ER:
• At tilbudet forankres i politisk og faglig ledelse i kommunen. • Grundig planleggingsfase knyttet til valg av organisasjonsmodell, identifikasjon av målgrupper, opplæring av ansatte og informasjonsarbeid. • Tverrfaglige rehabiliteringsteam etableres og ansatte i de ordinære hjemmetjenestene deltar i rehabiliteringsarbeidet. • Det er gjensidig anerkjennelse mellom de ulike kommunale helse -og omsorgstjenestene, inkludert hverdagsrehabiliteringstjenesten, og respekt for hverandres ulikheter og egenart. • Bevisstgjøring av at hovedmålgruppe er personer med funksjonsfall. Diagnose og alder er underordnet, mens brukers motivasjon for trening og mestring er grunnleggende. Det er respekt for at ikke alle brukere av hjemmetjenester er i målgruppen. • Rehabiliteringen startes opp tidlig etter funksjonsfallet (tidlig innsats). • Det lages en rehabiliteringsplan sammen med brukeren, med utgangspunkt i hans/hennes mål for hverdagsmestring (brukerstyrt rehabiliteringsplan). • Intensiv brukeroppfølging i en tidsavgrenset periode. • Helsepersonell veileder, støtter og stimulerer brukerens egentrening og mestringsbestrebelser, framfor å utføre oppgavene for dem. De kompenserer der det er nødvendig, men søker å unngå «hjelpefellen». • Helsepersonellet samarbeider også med brukerens pårørende. • Helsepersonellet foretar oppfølgingsbesøk etter endt rehabiliteringsperiode. • Resultatene dokumenteres på en slik måte at brukerens utvikling kan vurderes.
De fleste av disse punktene har hverdagsrehabilitering til felles med generelle prinsipper for rehabilitering. Det som særpreger hverdagsrehabilitering, er tilbudets politiske og faglige forankring i kommunen, tett samarbeid med øvrige hjemmetjenester og at hjem og nærmiljø er rehabiliteringsstedet.
ØKENDE INVESTERINGSTENKNING
Satsningen på hverdagsrehabilitering kan tolkes som et uttrykk for en sterkere investeringstankegang i kommunene. Den er i tråd med nasjonale og internasjonale føringer som vektlegger «aktiv aldring» og «rehabiliterende tjenester», og i tråd med økende vektlegging av verdier som autonomi og uavhengighet («selvstendig aldring»). Investeringstenkningen kan føre til at brukergrupper som ikke gir «avkastning» i form av økt mestring og selvhjulpenhet, blir nedprioritert i kommunene.
MER KUNNSKAP TRENGS
Hverdagsrehabilitering er et nytt tilbud i Norge, og det har ikke satt seg i kommunene ennå. Det trengs mer forsknings- og erfaringskunnskap, både om hvilke organiseringer som er mest hensiktsmessige og om hvilke hverdagsrehabiliteringstiltak som er mest virkningsfulle for ulike brukergrupper. Det trengs også mer kunnskap om økonomiske konsekvenser av satsningen og om den bidrar til en styrking av det totale tjenestetilbudet i kommunene eller medfører ugunstige prioriteringer
- …
