1,721,009 research outputs found
Gastric remnant cancer and long-term survival in Central Norway 2001 to 2016 – a population-based study
Full text linkIntroduksjon: Adenocarcinom som utvikles i ventrikkelresten etter distale gastrectomi kalles stumpcancer og er definert som en egen klinisk enhet. Stumpcancer er tidligere rapportert å utgjøre 1-8% av all ventrikkelcancer. I denne studien ønsket vi å karakterisere pasienter med stumpcancer og undersøke overlevelsen i en stor vestlig befolkningsbasert pasientkohort.
Materialer og metoder: Retrospektiv befolkningsbasert kohortstudie som inkluderte 1217 pasienter diagnostisert med adenokarsinom i ventrikkelen i Midt-Norge i perioden 2001–2016. Stumpcancere (n=78) ble sammenlignet med totalt antall ikke-stumpcancere (n=1139) og proksimale ikke-stumpcancere (n=595). Minimum oppfølgingstid var 6 år og 7 måneder.
Resultater: Av 1217 ventrikkelcancere var 78 (6.4 %) stumpcancere, og både årlige antall og andel stumpcancere gikk ned i løpet av studieperioden. Median latenstid fra distal gastrectomi til stumpcancer-diagnose var 37.6 år, og Billroth 2 var den vanligste rekonstruksjonsmetoden (87.7 %). Sammenlignet med kontrollgruppene var pasienter med stumpcancer oftere menn (83.3 %), eldre på diagnosetidspunktet og ble oftere diagnostisert i tidlig TNM-stadium. En lavere andel pasienter med stumpcancer ble behandlet med perioperativ og/eller palliativ kjemoterapi. Den totale medianoverlevelsen for stumpcancerpasienter var 7.8 måneder, og dette var ikke signifikant forskjellig fra ikke-stumpcancer eller proksimal ikke-stumpcancer. I multivariable analyse var TNM-stadium og alder uavhengige risikofaktorer for død, mens stumpcancer i seg selv var ikke det.
Konklusjoner: Forekomsten av stumpcancer falt i løpet av studieperioden, men tidsintervallet mellom distal gastrektomi og stumpcancer-diagnose var langt. Pasientene med stumpcancer var oftere menn og eldre enn pasienter med annen ventrikkelcancer, men stumpcancer var ikke uavhengig risikofaktor for død, selv etter justering for TNM-stadium og tumorlokalisasjon.Introduction: Gastric remnant cancer (GRC) has been defined as a distinct clinical entity and is reported to account for 1-8% of all gastric cancers. In the current study we aimed to characterize patients with GRC and their survival in a large Western population-based cohort.
Materials and methods: Retrospective population-based cohort study including 1217 patients diagnosed with gastric adenocarcinoma in Central Norway 2001–2016. GRCs (n=78) were defined as adenocarcinomas arising in the residual stomach after distal gastrectomy and were compared to non-GRC overall (n=1139) and to proximal non-GRC (n=595). Minimum follow-up time was 6 years and 7 months.
Results: 78 (6.4 %) of gastric cancers were GRC. The annual number and proportion of GRC declined during the study period (p=0.003). Median latency from distal gastrectomy to GRC diagnosis was 37.6 years, and Billroth 2 reconstruction was most common (87.7%). Compared to control groups, GRC patients were more frequently males (83.3%), were diagnosed in earlier TNM stages and were older at diagnosis. A smaller proportion of GRC patients received perioperative or palliative chemotherapy. Overall median survival for GRC was 7.8 months, which did not differ from non-GRCs or proximal non-GRC. TNM stage and age were independently associated with mortality, whereas GRC was not.
Conclusions: GRCs declined during the study period, but the latency between distal gastrectomy and GRC diagnosis was long. GRC patients were more often male and older than other gastric cancer patients, but GRC was not independently associated with survival also after adjusting for TNM stage and tumour location
Gastric remnant cancer and long-term survival in Central Norway 2001 to 2016 – a population-based study
Full text linkIntroduksjon: Adenokarsinom som utvikles i ventrikkelresten etter distal gastrectomi kalles stumpcancer og er definert som en egen klinisk enhet. Stumpcancer er tidligere rapportert å utgjøre 1-8% av all ventrikkelcancer. I denne studien ønsket vi å karakterisere pasienter med stumpcancer og undersøke overlevelsen i en stor vestlig befolkningsbasert pasientkohort.
Materialer og metoder: Retrospektiv befolkningsbasert kohortstudie som inkluderte 1217 pasienter diagnostisert med adenokarsinom i ventrikkelen i Midt-Norge i perioden 2001–2016. Stumpcancere (n=78) ble sammenlignet med totalt antall ikke-stumpcancere (n=1139) og proksimale ikke-stumpcancere (n=595). Minimum oppfølgingstid var 6 år og 7 måneder.
Resultater: Av 1217 ventrikkelcancere var 78 (6.4 %) stumpcancere, og både årlige antall og andel stumpcancere gikk ned i løpet av studieperioden. Median latenstid fra distal gastrectomi til stumpcancer-diagnose var 37.6 år, og Billroth 2 var den vanligste rekonstruksjonsmetoden (87.7 %). Sammenlignet med kontrollgruppene var pasienter med stumpcancer oftere menn (83.3 %), eldre på diagnosetidspunktet og ble oftere diagnostisert i tidlig TNM-stadium. En lavere andel pasienter med stumpcancer ble behandlet med perioperativ og/eller palliativ kjemoterapi. Den totale medianoverlevelsen for stumpcancerpasienter var 7.8 måneder, og dette var ikke signifikant forskjellig fra ikke-stumpcancer eller proksimal ikke-stumpcancer. I multivariable analyse var TNM-stadium og alder uavhengige risikofaktorer for død, mens stumpcancer i seg selv var ikke det.
Konklusjoner: Forekomsten av stumpcancer falt i løpet av studieperioden, men tidsintervallet mellom distal gastrektomi og stumpcancer-diagnose var langt. Pasientene med stumpcancer var oftere menn og eldre enn pasienter med annen ventrikkelcancer, men stumpcancer var ikke uavhengig risikofaktor for død, selv etter justering for TNM-stadium og tumorlokalisasjon.Introduction: Gastric remnant cancer (GRC) has been defined as a distinct clinical entity and is reported to account for 1-8% of all gastric cancers. In the current study we aimed to characterize patients with GRC and their survival in a large Western population-based cohort.
Materials and methods: Retrospective population-based cohort study including 1217 patients diagnosed with gastric adenocarcinoma in Central Norway 2001–2016. GRCs (n=78) were defined as adenocarcinomas arising in the residual stomach after distal gastrectomy and were compared to non-GRC overall (n=1139) and to proximal non-GRC (n=595). Minimum follow-up time was 6 years and 7 months.
Results: 78 (6.4 %) of gastric cancers were GRC. The annual number and proportion of GRC declined during the study period (p=0.003). Median latency from distal gastrectomy to GRC diagnosis was 37.6 years, and Billroth 2 reconstruction was most common (87.7%). Compared to control groups, GRC patients were more frequently males (83.3%), were diagnosed in earlier TNM stages and were older at diagnosis. A smaller proportion of GRC patients received perioperative or palliative chemotherapy. Overall median survival for GRC was 7.8 months, which did not differ from non-GRCs or proximal non-GRC. TNM stage and age were independently associated with mortality, whereas GRC was not.
Conclusions: GRCs declined during the study period, but the latency between distal gastrectomy and GRC diagnosis was long. GRC patients were more often male and older than other gastric cancer patients, but GRC was not independently associated with survival also after adjusting for TNM stage and tumour location
Behandling av pasienter med ulcerøs colitt som har vært innlagt ved St. Olavs hospital
No full textIntroduksjon: Siden innføring av nye og mer effektive medikamenter til behandling av ulcerøs colitt i 2006 har andelen av pasienter som behandles kirurgisk for sykdommen vært synkende. Det er en bekymring blant klinikere om at enkelte pasienter blir stående for lenge på medikamentell behandling uten at denne har tilstrekkelig effekt og at dette fører til en økt sykdomsbyrde og uførhet.
Metode: Retrospektiv gjennomgang av journaler for 148 pasienter som var innlagt på gastrokirurgisk eller gastromedisinsk avdeling ved St. Olavs hospital med ulcerøs colitt som hoveddiagnose i 2001, 2007 eller 2012. Det ble samlet inn informasjon om en rekke variabler som så ble analysert ved bruk av statistikkprogrammet SPSS. Målet med oppgaven var å undersøke sykdomsbyrden for pasientene etter kirurgisk behandling før, under og etter innføring av nye og mer effektive legemidler for ulcerøs colitt for ca. 15 år siden.
Resultater: Samtlige av pasientene som ble diagnostisert med ulcerøs colitt på 60- og 70-tallet ble kirurgisk behandlet, men andelen har sunket i de påfølgende tiårene, og på 10-tallet ble kun om lag halvparten kirurgisk behandlet. Siden 90-tallet har sykdomsbyrden – målt som antall reoperasjoner, konsultasjoner og innleggelser første 10 år etter diagnose – for pasienter som har mottatt kirurgisk behandling økt. Blant de pasientene som har blitt operert for ulcerøs colitt har andelen arbeidsuføre og single økt fra 00-tallet til 10-tallet.
Diskusjon: At andelen av pasienter som behandles kirurgisk for ulcerøs colitt har sunket kraftig over de senere tiårene kan trolig settes i sammenheng med innføring av nye og mer effektive legemidler. Samtidig har sykdomsbyrde og uførhet økt for de pasientene som fremdeles har mottatt kirurgisk behandling. Imidlertid har tid fra diagnose til kirurgi avtatt betydelig i den samme perioden, noe som kanskje kan tyde på at det bare er pasienter med de mest alvorlig sykdombilder av ulcerøs colitt som nå blir operert, eller at kvaliteten av den kirurgiske behandlingen har blitt dårligere. Et annet alternativ kan være at pasientene som nå trenger kirurgisk behandling har bivirkninger fra den forutgående medikamentelle behandlingen, slik at de er dårligere rustet til å tåle stor kirurgi.
Konklusjon: Funnene tyder på at pasienter som har blitt behandlet med kirurgi for ulcerøs colitt i de senere årene har hatt en større sykdomsbyrde enn de som mottok slik behandling for 20-30 år siden. Flere studier er nødvendig for å avklare årsaksforhold og hva som kan gjøres for å bedre situasjonen for disse pasientene
Behandling av pasienter med ulcerøs colitt som har vært innlagt ved St. Olavs hospital
Full text linkIntroduksjon: Siden innføring av nye og mer effektive medikamenter til behandling av ulcerøs colitt i 2006 har andelen av pasienter som behandles kirurgisk for sykdommen vært synkende. Det er en bekymring blant klinikere om at enkelte pasienter blir stående for lenge på medikamentell behandling uten at denne har tilstrekkelig effekt og at dette fører til en økt sykdomsbyrde og uførhet.
Metode: Retrospektiv gjennomgang av journaler for 148 pasienter som var innlagt på gastrokirurgisk eller gastromedisinsk avdeling ved St. Olavs hospital med ulcerøs colitt som hoveddiagnose i 2001, 2007 eller 2012. Det ble samlet inn informasjon om en rekke variabler som så ble analysert ved bruk av statistikkprogrammet SPSS. Målet med oppgaven var å undersøke sykdomsbyrden for pasientene etter kirurgisk behandling før, under og etter innføring av nye og mer effektive legemidler for ulcerøs colitt for ca. 15 år siden.
Resultater: Samtlige av pasientene som ble diagnostisert med ulcerøs colitt på 60- og 70-tallet ble kirurgisk behandlet, men andelen har sunket i de påfølgende tiårene, og på 10-tallet ble kun om lag halvparten kirurgisk behandlet. Siden 90-tallet har sykdomsbyrden – målt som antall reoperasjoner, konsultasjoner og innleggelser første 10 år etter diagnose – for pasienter som har mottatt kirurgisk behandling økt. Blant de pasientene som har blitt operert for ulcerøs colitt har andelen arbeidsuføre og single økt fra 00-tallet til 10-tallet.
Diskusjon: At andelen av pasienter som behandles kirurgisk for ulcerøs colitt har sunket kraftig over de senere tiårene kan trolig settes i sammenheng med innføring av nye og mer effektive legemidler. Samtidig har sykdomsbyrde og uførhet økt for de pasientene som fremdeles har mottatt kirurgisk behandling. Imidlertid har tid fra diagnose til kirurgi avtatt betydelig i den samme perioden, noe som kanskje kan tyde på at det bare er pasienter med de mest alvorlig sykdombilder av ulcerøs colitt som nå blir operert, eller at kvaliteten av den kirurgiske behandlingen har blitt dårligere. Et annet alternativ kan være at pasientene som nå trenger kirurgisk behandling har bivirkninger fra den forutgående medikamentelle behandlingen, slik at de er dårligere rustet til å tåle stor kirurgi.
Konklusjon: Funnene tyder på at pasienter som har blitt behandlet med kirurgi for ulcerøs colitt i de senere årene har hatt en større sykdomsbyrde enn de som mottok slik behandling for 20-30 år siden. Flere studier er nødvendig for å avklare årsaksforhold og hva som kan gjøres for å bedre situasjonen for disse pasientene.Introduction: Since the introduction of new and more effective medical treatment for ulcerative colitis in 2006 the fraction of patients treated surgically has decreased. There is a concern among clinicians that some patients are treated medically for too long before surgery is performed, and without sufficient efficacy, and that this might increase the disease burden and disability after surgery.
Method: This is a retrospective review of 148 journals for patients that have been admitted to the department of gastroenterology or gastric surgery at St. Olav’s hospital with ulcerative colitis as their main diagnosis in the years 2001, 2007 or 2012. Data on numerous variables were collected and analyzed by the statistics software SPSS. The aim of the present study was to investigate the disease burden for patients with ulcerative colitis before, during and after the introduction of new and more effective drugs for the treatment of ulcerative colitis about 15 years ago.
Results: All patients diagnosed with ulcerative colitis in the 60’ and 70’ were treated surgically. The fraction treated with surgery has decreased in the following decades and in the 2010s only about half of the patients underwent surgery. The disease burden for patients treated surgically – measured as number of reoperations, consultations and admissions the first 10 years after diagnosis – has been increasing since the 90s. The fraction of surgically treated patients developing disability has increased from the 2000 decade to the 2010 decade.
Discussion: It seems likely that the introduction of new medical treatment for ulcerative colitis has reduced the need for surgery. However, for patients still needing surgery, the disease burden and disability has increased during the same time period. Moreover, the time from diagnosis to surgery has decreased significantly over the same time period, which may indicate that only the patients with the most severe illness are currently receiving surgical treatment, but it is also possible that patients receiving surgical treatment are experiencing side effects of the prior medical treatment in such a way that it affects their ability to withstand major surgery. Another possibility is that the quality of the surgical treatment has deteriorated.
Conclusion: The present findings indicate that patients treated surgically for ulcerative colitis over the recent years have had a larger disease burden than patients receiving such treatment 20-30 years ago. More studies are needed to elucidate causes and what can be done to improve the situation for these patients
Role of Autoimmune Gastritis in Gastric Cancer
No full textIt has been known for 70 years that gastric cancer occurs mainly in a stomach with gastritis. Gastritis was previously so prevalent that it was regarded as an aging phenomenon. Since the description of Helicobacter pylori (Hp) as the main cause of gastritis and peptic ulcer disease (1), Hp was soon accepted as the most important gastric carcinogen (2). The mechanism by which Hp induces gastric cancer has not been found despite intensive research for 30 years. However, a major breakthrough was achieved when Uemura et al. (3) described that Hp predisposes to gastric cancer only when having induced atrophy of the oxyntic mucosa. This led us to propose that hypergastrinemia due to reduced acid secretion leading to gastric hypoacidity was the pathogenic factor in Hp-associated gastric cancer (4). Autoimmune gastritis (AI) has been accepted as a separate type of gastritis having a much lower prevalence than Hp gastritis. Hp and AI gastritis have special traits (Table 1), but no test that can definitively discriminate between the 2 types
Going Beyond Counting First Authors in Author Co-citation Analysis
Full text linkThe present study examines one of the fundamental aspects of author co-citation analysis (ACA) - the way co-citation
counts are defined. Co-citation counting provides the data on which all subsequent statistical analyses and mappings
are based, and we compare ACA results based on two different types of co-citation counting - the traditional type that
only counts the first one among a cited work's authors on the one hand and a non-traditional type that takes into
account the first 5 authors of a cited work on the other hand. Results indicate that the picture produced through this non-traditional author co-citation counting contains more coherent author groups and is therefore considerably clearer. However, this picture represents fewer specialties in the research field being studied than that produced through the traditional first-author co-citation counting when the same number of top-ranked authors is selected and analyzed. Reasons for these effects are discussed
Variations on the Author
Full text link“Variations on the Author” discusses two of Eduardo Coutinho’s recent films (Um Dia na Vida, from 2010, and Últimas Conversas, posthumously released in 2015) and their contribution to the general question of documentary authorship. The director’s filmography is characterized by a consistent yet self-effacing form of authorial self-inscription: Coutinho often features as an interviewer that rather than express opinions propels discourses; an interviewer that is good at listening. This mode of self-inscription characterizes him as an author who is not expressive but who is nonetheless markedly present on the screen. In Um Dia na Vida, however, Coutinho is completely absent form the image, while Últimas Conversas, on the contrary, includes a confessional prologue that moves the director from the margins to the center of his films. This article examines the ways in which these works stand out in the filmography of a director who offers new insights into the notion of cinematic authorship
- …
