39449 research outputs found
Sort by
Påvirker fravær Kystvakten? En studie av om fravær påvirker fartøysbesetningenes samhandling i team
No full textMasteroppgaven «Påvirker fravær Kystvakten? - En studie av om fravær påvirker fartøysbesetningenes samhandling i team» - skrives i en urolig tid hvor Norge har varslet en kraftig økning av forsvarsbudsjettene. Parallelt meldes det om personell og kompetansemangel i Forsvaret. Som en del av Sjøforsvaret, og som Norges viktigste myndighetsutøver på havet, rammes også Kystvakten av utfordringene knyttet til personell og kompetansemangel. Vår oppgave søker å finne ut om fravær påvirker samhandlingen i Kystvaktens fartøysbesetninger og dermed Kystvaktens evne til suverenitetshevdelse og myndighetsutøvelse på vakt for Norge.
Oppgaven er basert på blandet metodebruk hvor kvantitativ del er en spørreundersøkelse blant 435 seilende militært personell i Kystvakten. I tillegg er det gjennomført to kvalitative intervjuer med personell ved kystvaktstaben som har eller har hatt ansvar innenfor bemanning av Kystvaktens fartøyer. Empirien fra intervju og spørreundersøkelse sammenstilles med teori rundt fravær og samhandling i team for å kunne svare ut forskningsspørsmål og problemstilling.
Studien bekrefter at det er fravær i Kystvakten, og det er sterke indikasjoner på at fraværet påvirker evne til effektiv samhandling.
Funn i studien tyder på at fravær som ikke blir dekket av en vikar er det fraværet som har størst påvirkning. Blir fraværet dekket av en vikar er det flere funn som indikerer at vikarens erfaring og kunnskap er det som i størst grad påvirker samhandlingen. Begge funn vil øke arbeidsbelastningen på de opprinnelige besetningsmedlemmene.
Det er også gjort funn som indikerer at det kan være en sammenheng mellom besetningens størrelse og fraværets påvirkning på effektiv samhandling.
Dagens fraværs- og kompetansesituasjon bryter med de personellmessige forutsetningene i Lean Manning Concept. Kombinasjonen av at mange erfarne medarbeidere har sluttet, et betydelig antall nytilsatte og høy personellrotasjon for å dekke inn fravær, påvirker også fartøyenes operative evne. Dermed svekkes også Kystvaktens evne til å utøve suverenitetshevdelse og myndighetsutøvelse.Masteroppgave i operativ ledelse og myndighetsut�velseEXECUTIVE690EXEC69
Retrospective evaluation of a CE-marked AI system, including 1,017,208 mammography screening examinations
No full textObjectives: To retrospectively evaluate the performance of a CE-marked AI system for identifying breast cancer on screening mammograms. Evidence from large retrospective studies is crucial for planning prospective studies and to further ensure safe implementation.
Materials and methods: We used data from screening examinations performed from 2004 to 2021 at ten breast centers in BreastScreen Norway. In the standard independent double reading setting, each radiologist scored each breast from 1 (negative) to 5 (high probability of cancer). The AI system assigned each examination an NT and an SN score; the NT score aimed to classify examinations as negative with minimal misclassification while the SN score aimed to classify examinations as positive with high confidence. N70 was defined as being among the 70% with the lowest NT score and P3 was defined as being among the 3% with the highest SN score.
Results: A total of 1,017,208 screening examinations were included in the study sample. At N70, 1.8% (107/5977) of the screen-detected and 34.5% (625/1812) of the interval cancers were defined as negative. Using P3 to define cases as positive, 81.5% (4871/5977) of the screen-detected and 19.0% (344/1812) of the interval cancers were defined as positive. Among the screen-detected cancers in N70, 11.2% (12/107) had an interpretation score > 2 by both radiologists.
Conclusion: The AI system performed well according to identifying negative cases and cancer cases. Thus, the AI system can be used to reduce workload for the radiologists and potentially increase the sensitivity of mammography.publishedVersio
An empirical study on motivation and cognitive load: To what extent can gamification influence the user experience in a reporting interface?
No full textBærekraftsrapportering er i ferd med å bli obligatorisk for mange europeiske virksomheter, hvorav små og mellomstore bedrifter i økende grad står overfor krav som oppleves ressurskrevende og lite engasjerende. Denne studien undersøker hvordan gamification kan anvendes for å forbedre brukeropplevelsen i digitale rapporteringsgrensesnitt, med særlig vekt på motivasjon og mental belastning.
Studien bygger på utviklingen av prototypen Rise, som foregikk gjennom en iterativ, brukersentrert tilnærming med metodene intervjuer, dokumentanalyse, prototyping, brukertesting, UX-metrikker og ekspertvurdering. Analysen anvender to teoretiske rammeverk, selvbestemmelsesteorien og Octalysis, for å vurdere hvordan ulike gamification-elementer påvirker psykologiske behov og motivasjonsdrivere.
Funnene viser at gamification-elementer som progresjonsindikatorer, troféer, feedback og samarbeidsfunksjoner kan øke motivasjon og redusere mental belastning, når de oppleves meningsfulle for brukeren og aktiverer indre motivasjonsdrivere. Studien viser også at enkelte gamification-mekanismer, som utfordringer og streaks, hadde bemerkelsesverdig liten effekt på brukeropplevelsen.
Studien konkluderer med at gamification i betydelig grad kan forbedre brukeropplevelsen i et rapporteringssystem ved å gjøre en kompleks prosess mer motiverende og mindre kognitivt belastende, gjennom bestemte designgrep over flere iterasjoner. Oppgaven bidrar til interaksjonsdesignfeltet ved å gi innsikt i hvordan gamification kan ha påvirke brukeropplevelsen i komplekse, ikke-læringsbaserte systemer.Sustainability reporting is increasingly becoming mandatory for many European companies, with small and medium-sized enterprises (SMEs) facing demands that are often perceived as resource-intensive and unengaging. This study explores to what extent gamification can affect the user experience in a reporting interface, with a particular focus on motivation and cognitive load.
The study is based on the development of the prototype Rise, which was carried out through an iterative, user-centered approach employing methods such as interviews, document analysis, prototyping, user testing, UX metrics, and expert evaluation. The analysis applies two theoretical frameworks, Self-Determination Theory and Octalysis, to assess how different gamification elements influence psychological needs and motivational drivers.
The findings show that gamification-mechanisms such as progress indicators, trophies, feedback loops, and collaboration features can enhance motivation and reduce cognitive load when they are perceived as meaningful by users and activate intrinsic motivational drivers. The study also identifies gamification-mechanisms with remarkably little effect in this empirical work, such as challenges and streaks.
The study concludes that gamification can significantly improve the user experience in a reporting interface by making a complex process more motivating and less cognitively demanding, through specific design choices over multiple iterations. The thesis contributes to the interaction design field by providing insight into how gamification can impact the user experience in complex, non-learning systems.Masteroppgave i medie- og interaksjonsdesignMIX350MASV-MI
Formative Assessment of Writing in EAL in Lower Secondary School: How Students Follow up Teacher Feedback According to a Think-Aloud Protocol.
No full textErfaringsbasert masteroppg�ve i undervisning med fordjupning i engelskENGMAU65
Føre-var-prinsippets rettslige betydning i Mattilsynets myndighetsutøvelse etter dyrehelseforordningen - En analyse av Mattilsynets anvendelse av føre-var-prinsippet ved flytting av fisk mellom akvakulturanlegg i sjø innenfor landegrensene
No full textMasteroppgaveJUS399MAJURMAJUR-
Informing Conceptual Issues Related to Autistic Children’s Right to Education Through a Literature Review of Their Lived Experience
Get PDFThis paper aims at reviewing autistic children’s lived educational experience to inform ongoing legal and conceptual debates about their right to education. The results showed that autistic children display a great diversity of educational needs and preferences, which should be met with personalized solutions respectful of their individual and collective identity. Mainstream inclusion, while sometimes positive, also appeared at times to hinder the delivery of a quality and inclusive education, if nothing else due to sensory issues and overwhelming anxiety. This underlines the necessity to adopt a more neurodiverse interpretation of the notions of quality and inclusive education, in order to preserve and develop diverse and proper educational offers for each and every autistic child.publishedVersio
Systemic mycosis interfering with establishment of broodstock in the lumpfish (Cyclopterus lumpus) industry
Get PDFMasteroppgave i fiskehelseFISK399MAMN-FIS
Lethal and sub-lethal effects of repetitive exposure to the anti-sea lice pesticide azamethiphos on European lobster larvae (Homarus gammarus)
Get PDFMasteroppgave i biologiBIO399MAMN-BIOMAMN-HAVS
Evidence- based policymaking: Exploring the effectiveness of salmon aquaculture management in Norway
Get PDFNorge er verdens største produsent av atlantisk laks (Salmo salar). For å sikre en miljømessig bærekraftig næring innførte Norge i 2017 det såkalte Trafikklyssystemet. Videre vekst i næringen skulle vurderes gjennom evaluering av ulike miljøindikatorer. Så langt er den eneste miljøindikatoren risikoen for dødelighet hos vill laksesmolt forårsaket av lakselus (Lepeophtheirus salmonis) fra oppdrettsanleggene. Vill atlantisk laks har stor økonomisk og kulturell betydning i Norge. Bruken av denne indikatoren har imidlertid utløst stor debatt, spesielt knyttet til kunnskapsgrunnlaget og indikatorens rolle i beslutninger om fremtidig vekst i næringen.
Denne avhandlingen utforsker hvor egnet det nåværende forvaltningssystemet er ved å undersøke om, og i hvilken grad, lakselusens påvirkning på villaksdødelighet er et veldokumentert og betydelig problem som krever regulatorisk intervensjon og om de nåværende reguleringene er effektive i å begrense dette problemet.
I Artikkel I undersøkte vi om dagens reguleringer av lakselus er effektive, det vil si om strengere tiltak faktisk reduserer infestasjonstrykket av lakselus på villaks. Vi fant at til tross for etterlevelsen av strengere reguleringer, var det ingen indikasjoner på redusert luseinfestasjon på villaksen i de undersøkte områdene redusert. Reguleringene oppnådde dermed ikke den ønskede effekten. Videre viste studien at den økte frekvensen av lusebehandlinger for å oppfylle strengere krav påvirket velferden til oppdrettsfisken negativt. Vi anbefaler å innføre tilleggstiltak som beskytter villaksen mer effektivt og samtidig forbedrer velferden til oppdrettslaksen.
I Artikkel II undersøkte vi omfanget av selve problemet nærmere, som danner grunnlaget for å rettferdiggjøre behovet for effektive forvaltningstiltak: I hvilken grad er det en sammenheng mellom lakselus fra oppdrett og dødelighet hos ville laksepopulasjoner? Studien gir empirisk bevis som knytter lakselus fra oppdrettsanlegg til dødelighet hos vill atlantisk laks. Den finner at lakselus fra oppdrettsanlegg påvirker villaksen i så stor grad at det reflekteres i fangstdata av villaks. Det vil si at lakselus fra oppdrett direkte påvirker mennesker, rettighetshavere og interessegrupper, inkludert grunneiere og fritidsfiskere, som er avhengige av sunne villaksbestander. Vi understreker at et effektivt forvaltningsregime bør balansere næringens behov med dens påvirkning på økosystemer og økosystemtjenester. Videre foreslår vi at områdebaserte utslippsgrenser for lakselus kan være et effektivt virkemiddel for å ivareta villaksen i de mest utsatte områdene.
I Artikkel III undersøkte vi om den negative påvirkningen av lakselus fra oppdrettsanlegg på villaksbestander er grundig dokumentert. Denne undersøkelsen innebærer en systematisk gjennomgang av all vitenskapelig forskning som omhandler lakselusens påvirkning på villakspopulasjoner, som igjen underbygger forvaltningssystemet. Studien finner at kunnskapsgrunnlaget er begrenset og mangler metodisk grundighet, med sentrale svakheter som potensielt kan føre til en undervurdering av lakselusens påvirkning på villaksens overlevelse. I tråd med Artikkel II gir den empiriske bevis på sammenhengen mellom lakselus fra oppdrettsanlegg og dødelighet hos vill atlantisk laks.
Avslutningsvis understreker avhandlingen viktigheten av kontinuerlig overvåking av forvaltningssystemer for å sikre at de er effektive. Studien avslører at dagens reguleringer kan være utilstrekkelige i områder med høy tetthet av oppdrettslaks, og antyder behovet for ytterligere tiltak, som for eksempel områdebaserte utslippsgrenser for lakselus.
Denne studien har implikasjoner for myndigheter, beslutningstakere og forvaltning ved å identifisere nøkkelområder for forbedring i det nåværende forvaltningssystemet. Studien gir innsikt som kan veilede politikkutvikling og styrke effektiviteten av systemet for å beskytte vill atlantisk laks. I tillegg identifiserer studien kritiske mangler i det nåværende kunnskapsgrunnlaget, og tydeliggjør behovet for videre forskning for å adressere eksisterende metodiske svakheter.Norway is the largest producer of farmed Atlantic salmon (Salmo salar). Further growth is restricted by the need for environmental sustainability and Norway has implemented a state-of-the-art management system to ensure this. The sole environmental indicator for sustainable production in the current management system is the risk of wild Atlantic salmon mortality caused by sea lice (Lepeophteheirus salmonis) from salmon farms. Wild Atlantic salmon hold significant economic and cultural importance in Norway. However, the use of this indicator has sparked substantial debate, particularly regarding the evidence base supporting its role in decisions about the future growth of the industry. This thesis explores the suitability of the current management system by investigating whether, and to what extent, the impact of sea lice from aquaculture on wild salmon mortality is a rigorously documented and significant problem requiring regulatory intervention and evaluates the effectiveness of current regulations in mitigating this issue.
In Paper I, we assessed whether the current sea lice regulation is effective in mitigating the problem, that is, that compliance to stricter regulations lessen the sea lice infestation pressure on wild salmon. We found that, despite the implementation of and successful compliance with stricter sea lice regulations, the infestation pressure on wild salmon did not appear to decrease in the investigated areas. Consequently, the regulation did not achieve its intended outcome. Additionally, the increased frequency of treatments required to meet the regulation negatively impacted the farmed fish. We recommend implementing additional measures to ensure effective protection of wild salmon while minimizing harm to farmed salmon.
In Paper II, we investigated the gravity of the problem, which would justify the need for an effective management measure: to what extent is there an association between sea lice from aquaculture and the mortality of wild salmon populations? This study provides empirical evidence linking sea lice from aquaculture to the mortality of wild Atlantic salmon populations. It finds that sea lice from aquaculture affect wild salmon populations to the extent that it is reflected in recreational catch data. Consequently, sea lice from aquaculture directly affect people, right holders and interest groups, including landowners or recreational anglers, who depend on healthy wild salmon stocks. We emphasize that an effective management regime should balance industry needs with its effects on ecosystems and ecosystem services. We propose that area-based emission limits for sea lice could be an effective measure to protect wild salmon stocks.
In Paper III, we examined whether the negative impact of sea lice from aquaculture on wild Atlantic salmon populations is a rigorously documented problem. This investigation involves a systematic review of all scientific research contributing to the broader evidence base on the sea lice impact on wild salmon mortality, which underpins the management system. The study finds that the evidence base is limited and lacks methodological rigor, with key weaknesses potentially leading to an underestimation of the impact of sea lice on wild salmon mortality. Further research is needed, employing improved methodologies to address the biases identified in the current approaches. Additionally, consistent with findings in Paper II, the study provides empirical evidence of the association between sea lice from aquaculture and decline in wild Atlantic salmon populations.
In conclusion, the thesis emphasizes the importance of continuously monitoring management systems to ensure their effectiveness. It reveals that current regulations may be insufficient in areas with high farmed salmon density, suggesting the need for additional measures, such as area-based emission limits for sea lice.
This work has implications for government, policymakers, and conservation by identifying key areas for improvement in the current management framework. It provides insights that can guide policy development and enhance the effectiveness of the management system in protecting wild Atlantic salmon. Additionally, it identifies critical gaps in the current evidence base, highlighting the need for future research to address existing methodological weaknesses.Doktorgradsavhandlin
From archival tissues to systems biology: Using transcriptomics to investigate the progression of kidney disease
No full textInnledning: Både nyrecellekarsinom og Fabrys sykdom påvirker nyrene på en progressiv måte. Gjennom bruk av RNA-sekvenserings teknologi kan man predikere og øke forståelsen av de ulike mekanismene som driver denne sykdomsutviklingen. I Artikkel 1 siktet vi derfor på å validere miRNA sekvensering fra formalinfiksert vev. Denne metoden brukte vi så i artikkel 2 for å finne en biomarkør som kunne predikere forløpet av en subtype nyrecellekarsinom. I artikkel 3 undersøkte vi sykdomsforandringene som oppstod i nyrene til pasienter med Fabrys sykdom, både før og etter oppstart med behandling over en 10 års periode. For å kunne se videre på biomarkørene vi hadde funnet undersøkte vi i artikkel 4 variabiliteten av referansegener for qPCR.
Metoder: Vi brukte sekvensering i alle delarbeidene. I artikkel 1 studerte vi en gruppe (n=12) med nyrecellekarsinom pasienter. I artikkel 2 gjentok vi dette i en nøye matchet gruppe av lavrisiko kreft pasienter med både progressiv og ikke-progressiv (n=24) sykdom. I Paper 3 brukte vi mikrodisseksjon av biopsier fra 2 uavhengige FD kohorter, som ga oss 4 distinkte histologiske grupper. I artikkel 4 samlet vi så 30 forskjellige datasett, både våre egne og eksterne, med til sammen over 800 pasienter for å vurdere variabiliteten av n=18 referanse gener i ulike setninger. I alle delarbeidene ble de viktigste funn validert med enten qPCR, eksterne data eller immunhistokjemi.
Resultater: I artikkel 1 overlappet resultatene våre godt med flere andre artikler som ikke hadde brukt FFPE vev. I artikkel 2 klarte vi å finne en biomarkør (AGAP2-AS1) som predikerte prognosen til 23/24 pasienter, flere år (4.5 år) før metastasen ble oppdaget med standard metoder. Artikkel 3 identifiserte et nettverk av gener som ble utilstrekkelig truffet av ERT behandlingen og som korrelerte med progressiv sykdom. Vi så også at medisiner mot disse nettverkene er tilgjengelig, men disse er i dag ikke brukt i behandlingen av Fabrys sykdom. I Artikkel 4 rangerte vi 18 referansegener etter stabilitet, med YWHAZ som det mest stabile referansegenet for bruk i qPCR.
Konklusjon: FFPE biopsier utgjør et godt vevsmateriale til sekvensering demonstrert ved våre funn av AGAP2-AS1 som biomarkør i lav risiko nyrecellekarsinom og flere ulike nettverk og angrepspunkter for behandling av progressiv Fabry sykdom. Videre anbefaler vi referansegenet YWHAZ for normalisering av qPCR i nyrebiopsier.Background: Clear cell renal cell carcinoma (ccRCC) and Fabry Disease (FD) are both kidney diseases with a progressing character and could both benefit from the application of sequencing technology to unravel underlying biology and to provide prognostic insights. Thus, we first aimed at validating microRNA (miRNA) sequencing from paraffin-embedded formalin-fixed (FFPE) tissue, to be used in the subsequent projects. In Paper 2 we aimed at developing a biomarker to detect the progression of low-risk ccRCC. Subsequently, we focused on examining and describing the molecular changes occurring over long-term treatment of progressive FD. Finally, in Paper 4 we aimed at validating common housekeeping genes (HKG) to be used as references in quantitative polymerase chain reaction (qPCR) for the assessment of the expression of identified biomarkers.
Methods: RNAseq was performed in all papers. In paper 1 we studied a cohort of ccRCC patients (n=12) and in paper 2 a larger, closely matched, cohort of progressing and non-progressing ccRCC patients participated (n=24). In Paper 3 we microdissected kidney biopsies provided from two independent FD-cohorts and controls, consequently 4 distinct histologic compartments were sequenced. Finally, 30 datasets, both those assembled in the previous investigations and publicly available data, were interrogated for the stability of the expression of n=18 HKG in a variety of kidney diseases. In all papers key results were validated by either qPCR, immunohistochemistry (IHC) or through external validation.
Results: Our initial investigation into the validity of miRNA sequencing showed the validity of the technique. The subsequent application of sequencing technology revealed that AGAP2-AS1 correctly classified 23 of 24 cases of apparently “low risk” progressing ccRCC, 4.5 years on average, in advance of the discovery of metastases. Simultaneously we managed to infer a disease progression implicated and an enzyme replacement therapy (ERT)-resistant genetic module with several potential treatments available in FD. Finally, YWHAZ proved the superior candidate for normalization purposes in kidney tissue transcriptional analysis.
Conclusions: FFPE biopsy tissues represent viable sources of miRNA sequencing data, allowing us to identify AGAP2-AS1 as a novel biomarker of ccRCC progressing despite classification as “low risk” at the time of surgery. An ERT resistance module for FD was identified, cross-validated and further interrogated for its ability to identify biomarkers and potential targets for additional treatments. Furthermore, by using YWHAZ as a HKG in qPCR we can reliably assess transcriptomic markers in kidney tissue analysis.Doktorgradsavhandlin