Riksantikvarens vitenarkiv

Dammann, Åse

Norwegian Bokmål

Gamle hus da og nå. Status for SEFRAK-registrerte bygninger. Melhus kommune, Sør-Trøndelag fylke 2013. 3. omdrev

Magnussen, Geir

B a k k e n  &  M a g n u s s e n  A / S  
K n u t  H a m s u n d s  v e g  8  2 6 8 5  G a r m o  
w w w . r e s t a u r e r i n g s v e r k s t a d . n o  
Mobil: 954 47 495 Bankkontonr: 8601 09 26728 
Mobil: 416 26 001 Organisasjons.nr: 988 210 781 
 
 
 
 
 
Steinvikholm borgruin, 
konserveringsarbeid 2014 
 
Firma Bakken & Magnussen as startet konserveringsarbeidet på de indre murene i mai 
2014. Arbeidet har omfattet: 
 Rigging og drift av byggeplass 
 Meisling og rensing av murverk 
 Spekking og pinning av murverk 
 Liming av stein 
 Oppmuring av to klebersteinshjørner, et rast ut og et demontert/murt opp på nytt. 
 Utbedring av fuger etter tidligere utført konserveringsarbeid. 
 
Foto 20061137_005: Steinvikholm borgruin våren 2014 før oppstart av konserveringsarbeid. 
 
 2
R a p p o r t Steinvikholm borgruin 
Nord-Trøndelag, Stjørdal kommune 
BAKKEN & MAGNUSSEN A/S 
Restaureringsverkstad 
Knut Hamsuns veg 8 
2685 Garmo 
Mobiltelefon: 954 47 495 
Mobiltelefon: 416 26 001 
 http://www.restaureringsverkstad.no  
E-mail: post@restaureringsverkstad.no 
 
Dato     desember 2014 
Tittel      Steinvikholm borgruin, konserveringsarbeid 2014 
Oppdragsgiver   Fortidsminneforeningen 
Rapportansvarlig Bakken & Magnussen A/S, Geir Magnussen 
 
Rapporten omhandler/sammendrag: 
 Beskrivelse av murverket og litt om tilstand 
 Utført konserveringsarbeid 2014 
 
 
Markering på plantegning viser til hvor det er arbeidet med konservering i 2014. Romnummer blir også 
videre referert til i rapporten. 
 
 3
Beskrivelse av murverket og litt om tilstand 
Murverket i det aktuelle området for konservering i 2014 er utført som en kistemur, med 
to murvanger og murkjerne. Murverket i sin helhet er opprinnelig utført i grovt tukta stein 
murt i ren kalkmørtel. Avslutninger av muren, hvor det er åpninger, er enten utført i grovt 
tukta naturstein, fint tilhugget kleberstein eller teglstein. Deler av murverket er 
rekonstruert med gjenbruk av stein. Kleberstein i hjørner er delvis utført med gjenbruk av 
stein. Natursteinene i murverket er i hovedsak av lokal stein fra stedet, mens kleberstein 
er hentet fra andre steder i Trøndelag. Stein i murkjerne er rullesteiner/åkerstein. Teglstein 
er av nyere dato og er tilført ruinen ved tidligere restaureringsarbeider. Murverket er 
spekket ved flere anledninger i nyere tid. Det er da benyttet sementbasert og kalk-
sementbasert mørtel. 
Tilstanden til murverket var preget av mye brannskadet stein. Den brannskadde steinen er 
misfarget og sees som rød/rødbrune steiner i murverket. Steinene som er brannskadd har 
en masse sprekker både vertikalt og horisontalt. Den opprinnelige kalkmørtel i murverket 
er oppløst langt inn i fugene og i murkjerne langt ned i kjernen. Fugene fra tidligere 
restaureringer som er utført i sement- eller kalksementmørtel har fungert dårlig i 
murverket. Fugene var oppsprukket og stedvis falt ut. Noe av utfordringen har vært å 
fjerne sementrester langt inne i fugene. 
 
 
 
Foto 20061137_001: Vestre side av mur mellom rom 101 og 102. Bildet er tatt våren 2014 rett før 
oppstart av konserveringsarbeidet. Tildekkinga av toppen ble utført på oppdrag for byggherre 
2013. 
 
 4
Utført konserveringsarbeid 
Det er utført konserveringsarbeid på følgende murer: 
 Mellom rom 101 og 102 mot vest, øst, sør, nord og toppdekke. 
 Mellom rom 102 og 103 mot vest, øst, nord og toppdekke 
 Mur nord for rom 102 og 103. 
 Sikring av mur 119, vest for trapp. 
Konserveringsarbeidet på samtlige murer er utført etter samme metode og materialbruk. 
Før oppstart av konserveringsarbeidet ble de aktuelle murene rigget med stillas og dekket 
til med tak og vegger. Alle sementbaserte fuger og påstøp med betong på toppdekkene er 
fjernet. Disse er fjernet ved bruk av håndmeisling og ved bruk av elektrisk meiselmaskin. 
Murverket er deretter renset for fugerester og oppløst kalkmørtel. Arbeidet er utført med 
trykkluft og støvsuging. Murvanger er deretter kontrollert for oppsprukket stein og disse 
ble limt. En del steiner er også limt under arbeidets gang. Stein er limt med to komponent 
steinlim iblandet steinstøv. Enkeltsteiner er også limt med en blanding av bivoks, kvae og 
steinstøv. Enkelte sprekker i stein er også sikret mot vanninntrenging. 
Spekking er utført med en naturlig hydraulisk kalkmørtel i styrke 3,5 (NHL 3,5). 
Produsent er St. Astier. NHL 3,5 er blandet på stedet med natursand fra Gauldalen i Sør-
Trøndelag. Kornstørrelse på natursand er 0-4 millimeter. Kalk og sand er blandet i 
tvangsblander i blandingsforhold 1 volumdel kalk til 2,5 volumdeler sand. Blandetid tørt 
ca. 10 minutter og med tilsatt vann ytterligere 10 minutter. Konsistens er lik jordfuktig 
pluss. Det vil si minst mulig vann, men vann nok til å få en god mørtel å jobbe med. 
Før spekkingen og tilbakeføring av pinningsstein ble et areal av muren som tilsvarer 
omtrent en arbeidsdags produksjon, rengjort og gyset. Gysemørtel ble rørt ut i en bøtte 
med 1 del kalk og en del sand. Vann ble tilsatt til en bløt konsistens og som pensles på 
fugeflater for å oppnå best mulig heft mellom steinmaterialet og ny tilført fuge. Mørtel er 
tilført fugene med tradisjonelt murerverktøy som spekkeskje og brett. 
 
Foto 20061138_070: Eksempel på stein som er under arbeid med liming. 8 deler blir til 1 stein. 
 
 5
Fugene er bygget opp med minst mulig mørtel og mest mulig stein. Store konsentrasjoner 
med mørtel uten pinningsstein vil krympe og riss vil oppstå. Enkelte fuger har usynlig 
pinningsstein og bak pinning, mens andre er synlige i fugen. Under herdingen og etter at 
fugen har «satt seg» ble fugene etter komprimert med fugeskje i tre. Etter vanning har 
blitt utført etter behov.  
Muring av toppdekkene er utført ved at murkjerne er renset opp til fast ren original 
kalkmørtel. Murkjernen er bygget opp med samme mørtel som murlivene er spekket med. 
Murkjernen er murt med større stein som står vertikalt i muren. Murverket er bygget opp 
med en liten forhøyning på midten og med fall til sidene for at vann skal kunne renne av 
muren. 
 
 
 
 
Foto 20061138_093: Vestre side av mur mellom rom 101 og 102 ferdig spekket. 
Foto 20061138_083: Toppdekke under 
arbeid. Etter at toppdekket ble ferdig ble 
murverket vannet i tre uker. Muren ble 
så dekket til i ytterligere tre måneder før 
tildekking ble fjernet 
Foto 20061138_098: Ferdig mur mellom 
rom 101 og 102 tildekket for en periode på 
omkring 3 måneder. Murverket er tett på 
toppen så vann ikke kommer inn i murverket. 
Veggene er dekket med nett for å kunne 
ettervanne og samtidig gi murverket luft.  
 
 6
Klebersteinshjørne som var ute av lodd og ikke på linje med resterende murverk ble 
demontert, murverket renset for sementrester og murt tilbake i lodd og på linje med 
tilstøtende murverk. Sand som ble benyttet til oppmuring av klebersteinshjørner ble siktet 
ned til 2 millimeter for å kunne få minst mulig fuge mellom steinene.  
   
På slutten av sesongen ble deler av mur i 
rom 103 (øst/vest mur) meislet og renset. 
Det ble fjernet en del tilført mørtel av 
kvalitet NHL 5. Dette i hovedsak under 
løse toppsteiner. 
Det er tatt en rekke (omkring 300) foto 
under sesongen 2014 som er i vårt 
fotoarkiv. 
 
 
 
Med vennligst hilsen 
Geir Magnussen 
Foto 20140813_133, 20140814_114 og 20061137_069: Viser klebersteinshjørne ved inngangen til rom103 
på søndre side. Bilder er tatt før, under og etter ommuring. 
Foto20061138_232: Utrast  klebersteinshjørne som 
i dag er murt tilbake. Foto av det ferdige hjørnet vil 
komme i neste rapport. 


Steinvikholm borgruin, konserveringsarbeid 2014

Directorate for Cultural Heritage

Climate change, sustainability and energy-saving measures (fact sheet)

Thuestad, Alma Elizabeth

Fortidens minner i dagens landskap. Status for automatisk fredete kulturminner i Sortland kommune, Nordland 2013

Fredingsgjennomgangen i Oppland (faktaark)

INFORMASJONSARK
1. GENERELT
I Norge finnes skifertak i svært mange varianter, 
også sett i internasjonal sammenheng. Vi kan grovt 
skille våre nasjonale typer i 
villskifer 
rasteheller
ruteheller 
lappskifer (hanskebak)
 
Det finnes mange varianter av disse ulike typene. 
SKIFERKVALITET 
Skifer er dannet ved at grus, sand og leire har blitt 
sedimentert på bunnen av større innsjøer eller 
ihavet. Ved geologiske aktivitet med høyt trykk og 
temperatur ble disse massene etter hvert forsteinet 
og omdannet til skifer. Bergarten er derfor sterkt 
lagdelt. Graden av sementeringen og innhold av 
glimmer avgjør hvor god lagdelingen er. 
Bygninger som er tekket med skifer eller steinheller preger mange av våre 
flotteste kulturlandskap. Norge har svært mange ulike skifertekkingsformer og 
vår variasjonsrikdom er stor i internasjonal sammenheng. Skifer er også vårt mest 
varige taktekkingsmateriale. Både for vårt kulturlandskap, våre bygninger og vår 
håndverkstradisjon er det viktig at vi holder skifertradisjonene i hevd.
3.5.4.  Skifer- og helletak - 
  vedlikehold og omlegging
Fantastiske Agatunet med alle varianter for vestnorske tekkeformer. Foto: Kjell Andresen © Riksantikvaren
Riksantikvaren er direktorat 
for kulturminneforvaltning og 
er faglig rådgiver for Klima- 
og miljødepartementet i 
utviklingen av den statlige 
kultur minne politikken. 
Riksantikvaren har også 
ansvar for at den statlige 
kulturminnepolitikken 
blir gjennomført og har i 
denne sammenheng et 
overordnet faglig ansvar 
for fylkeskommunenes og 
Sametingets arbeid med 
kulturminner, kulturmiljøer 
og landskap.
Skifer deles inn i to hovedgrupper etter 
hvilke materiale (sedimenter) den er dan-
net av:
 Kvartsittskifer er en hard skifer dannet 
av sand og sandstein. Der glimmerla-
gene er godt utviklet, er kløven svært 
god. Skifer fra Alta, Snåsa, Oppdal og 
Voss regnes til denne gruppa
 Fyllitt- og glimmerskifer er en my-
kere skifer dannet av avsetninger 
(sedimenter) med et større innhold 
av leire. Skifer fra Valdres og Fåvang 
hører til denne gruppa 
Skifer fra Otta og Sel har variasjonsrikdom 
fra begge gruppene.  Hardangerskiferen 
er vår hardeste og kan karakteriseres som 
spaltbar gneis.
DE ALLER ELDSTE SKIFERTAKENE
Det sannsynligvis eldste skifertaket i 
Norge kan ha vært lagt på Håkonshal-
len i Bergen ved gjenreisning etter brann 
på slutten av 1200-tallet. Rester av dette 
taket ble dokumentert ved utgravning på 
1880-tallet. Se også referanse til skriftlige 
kilder i A. Bergs artikkel «skifertekking og 
skiferkledning» i Fortidsminneforenings-
ens årbok for 1945. 
STØRRE NORSKE SKIFERBRUDD
I før-industriell tid var skiferbruddene i 
Hardanger, på Voss, i Valdres og i Gud-
brandsdalen de største. Fra slutten av 
1800-tallet og utover på 1900-tallet over-
tok bruddene i Alta og Oppdal større del 
av markedet mens Hardanger og Valdres 
fikk redusert betydning. I dag brytes det 
takskifer på Otta, Alta, Oppdal, Voss og 
Lierne.
VILLSKIFER
Villskifer kan antas å være den eldste og 
mest primitive formen for helletekking, 
men leggingen er svært krevende. Hellene 
er i stor grad brukt med den formen de 
hadde etter at steinblokkene ble kløyvd 
til heller. Vi finner slik tekking mest i 
Gudbrandsdalen og ulike områder på Vest-
landet. Tekkemåten har vært mest vanlig 
på uthus og andre bygninger med mindre 
krav til fullstendig tett tak. Den ble brukt 
lengst i Gudbrandsdalen der vi også finner 
de tettest lagte helletakene.
RASTEHELLER
Rasteheller ble lagt i horisontale raster 
der hellene hadde om lag samme lengde. 
Tekkemåten med vekselvis over- og un-
derligger begynte å avløse villhellene på 
Vestlandet på slutten av 1700-tallet og ble 
svært vanlig der. I andre deler av landet fikk 
denne tekkemåten liten utbredelse. 
I Ryfylke og rundt Otta finner vi også side
sua rasteheller.
RUTEHELLER
De eldste rutehelletakene finner vi sann-
synligvis i Gudbrandsdalen der de delvis 
avløste villhelletak på midten av 1700-tal-
let, først på kirkene. Dovre kirkes rute-
heller kan være fra 1736 og dermed det 
eldste.  Fra 1860-tallet kom ruteheller til 
Hardanger og Voss. Rutehellene er kvadra-
tiske med avkappede sidehjørner. Langs 
raft, gavl og møne benyttes halve heller. 
Løe med rasteheller i Ølen, Rogaland. Foto: Kjell Andresen © Hordaland fylkeskommune
Villhelletak fra Ringebu. Villhelletakene i Gudbrandsdalen er de tetteste og best lagte i landet. 
Foto: Kjell Andresen © Hordaland fylkeskommune
LAPPSKIFER
Lappskifer (hanskebak, tungeskifer) legges 
i prinsippet som ruteheller. Skifersteinene 
legges horisontalt en halv steinbredde til 
siden for steinene under slik at nedre kant 
dekker skjøten mellom steinene i under-
liggende rad og overkanten dekker under 
skjøten mellom steinene i overliggende 
rad. I Norge kom de på slutten av 1700-tal-
let i Gudbrandsdalen og Valdres, på Voss 
ble de produsert fra 1865. Lappskifer har 
vanligvis tungeformet nedkant, men også 
rektangelskifer med rettvinklet nedkant 
legges på samme måte. I Gudbrandsdalen 
finnes også buttvinklet nedre kant som gir 
sekskantet synlig skiferoverflate.
De eldste lappskiferformatene i Gud-
brandsdalen og Valdres kan være betydelig 
større enn de nyere. I Valdres var det også 
vanlig at bredden på steinene kunne vari-
ere noe. I Midt- og Nord-Norge var det 
vanlig å legge nevertekking mellom taktro 
og skiferen.
Skifersaksa som ble oppfunnet på Voss i 
1884 førte til at produksjonen pr. dagsverk 
ble mer enn 5-doblet. Nye jernbaner og 
dampskip gjorde store markeder tilgjenge-
lige. Bruken av skifer til taktekking økte 
voldsomt i årene fram mot mellomkrigs-
tida.
Hus på Otta med sidesua rasteheller. Nedbøren pleier å komme fra venstra mot høyre i bildet og da er taket tett.
Foto: Kjell Andresen © Riksantikvaren
Ruteheller i Odda i Hardanger. Rutehellene er teknisk sett den mest perfekte form for helletekking. 
Foto: Kjell Andresen © Hordaland fylkeskommune
Lappskifer fra Mølstertunet på Voss. Foto: Kjell Andresen © Hordaland fylkeskommune
Større tekkingsarbeider eller omtek-
king av fredede hus må være godkjent av  
Kulturminneforvaltningen i 
fylkeskommunen før arbeidene starter.
Ulike steintyper for ruteheller
Halvstein på gavlene har vært vanskelig å 
feste, særlig der de var festet oppå vindski-
ene. Halvannensteins gavlstein er blitt 
produsert fra 1910 og ble da lagt oppå 
vindskiene slik at man unngikk de sårbare 
og vedlikeholdskrevende vannbordene 
(dekselbord, isbord).
2. VEDLIKEHOLD AV SKIFERTAK 
Skifertak kan ha svært lang levetid. Det er 
mange eksempler på at tak har ligget uten 
omlegging i godt over 100 år. Vedlikehold 
og småreparasjoner er viktig for å holde 
huset tett, forlenge takets levetid og spare 
eier for kostbar omlegging. Det er viktig å 
se nøye over takene minst et par ganger i 
året; vår og høst. Vannmengdene er størst 
nederst på taket og her må skader umid-
delbart repareres. Mosegrodde skiferheller 
kan renses. Mose holder på fuktighet og 
kan antakelig redusere tekkingens levetid. 
Fjern mosen med en jernrive, stålbørste e.l. 
Høytrykkspyler må ikke brukes fordi det 
så lett vil føre vann inn undertaket og lage 
stygge spor i skiferen. Det har liten hensikt 
å behandle steinen med kjemiske midler 
mot mose, lav eller algevekst. Virkningsti-
den av slik behandling er kort. Lav og mose 
trives best på skyggefulle deler av taket; 
på øst og nordsiden, eller under trær. For 
takets del kan trærne tynnes eller holdes 
nede, også for å unngå at for mye løv og 
greiner faller ned på taket. Ved beskjæring 
av trær må man selvfølgelig vurdere hvilke 
konsekvenser dette får for helheten mel-
lom trær, hus og landskap.
Skader kan deles i 3 grupper: 
1.  skader på steintekkingen,
2.  skader på metallkomponenter (sløys, 
pipebeslag, mønekjøl, takrenner osv) 
3.  skader på trekomponenter (vindskier, 
dekselbord/isbord m.v.)
VEDLIKEHOLD OG REPARASJON AV 
STEINTEKKINGEN
En vanlig skade er at skiferens feste ryker 
pga råte i treplugger, lekter og taktro el-
ler rust i stift, spiker eller klammer. Det er 
altså ikke skiferen som er dårlig, men festet. 
Enkelt-stein kan man sette tilbake igjen, 
men hvis det stadig vekk løsner stein, må 
taket omtekkes. Forvitring eller sprekking 
av enkeltstein forekommer også. 
Skifer produseres fremdeles flere steder i 
landet. Produksjonen er ikke mer automa-
tisert enn at man kan få laget supplerings-
stein av de fleste formater på bestilling. 
Brukt stein er det også mulig å få tak i, 
for eksempel på Finn.no. Bruk fortrinnsvis 
den skiferen som er vanlig i distriktet. Det 
er viktig at det lokale preget videreføres, 
også når det gjelder hvordan skiferen er 
bearbeidet.
Ny enkeltstein settes inn på følgende måte: 
Spikeren kan slås ut med et tynt flattjern på 
ca 60 cm som settes opp mot spikeren. Stei-
nen dras ut. Det bores hull midt på den nye 
skifersteinen. Steinen settes så inn og man 
spikrer den fast, helst med samme type stift 
som opprinnelig (smidd, kaldklippet e.l.) 
ned i bordtaket. Spikerhodet kittes eller 
tettes med en strimmel bly. Det er også 
mulig å spikre skiferen fast i lekten, slik at 
spikringen blir skjult, men dette er langt 
vanskeligere og krever gjerne en fagmann. 
Hvis skiferen er festet med plugger, må 
man fortsatt bruke dette. Undersøk hva 
som er tradisjon: einer, malmen furu eller 
annet råtebestandig virke. Skifer med hull 
festet i et åpent undertak kan også festes 
med kraftig streng. Tre strengen gjennom 
hullene, skyv strengen opp under hellene 
ovenfor og dytt den løsnede steinen etter. 
Strengene kan deretter festes rundt spiker i 
trobordene. Om valg av spiker, se nedenfor.
VEDLIKEHOLD OG REPARASJON AV 
METALLBESLAG
Lekkasjer i kilrenner (sløyser) gir fort store 
og alvorlige skader på et hus. Kilrenner 
og pipebeslag må derfor etterses jevnlig 
og holdes rene for lauv og annet rusk som 
holder på fuktigheten. 
Dersom det er gått hull i metallet, må dette 
byttes. For å få nytt beslag under skifer-
steinene må steinene nærmest kilrenna 
demonteres. Når ny kilrenne lagt spikres 
skiferen tilbake. Skifer med hakk for feste 
kan hektes innpå spiker som ligger tildek-
ket av overliggende stein.
Der taket har mønekjøl av metall er det 
viktig å etterse jevnlig at dette ligger på 
plass og er godt festet. Hvis mønekjølen 
løsner vil dette føre til større følgeskader 
på skifertekkingen.
VEDLIKEHOLD OG REPARASJON AV 
VINDSKIER OG VANNBORD
Vannbord (dekselbord, isbord) som er fes-
tet oppå vindskiene og inn over taktekkin-
gen er av de mest utsatte bygningsdelene vi 
har. Festepunkter og overflatebehandling 
må sjekkes og vedlikeholdes jevnlig for å 
unngå større følgeskader. Etter hvert som 
lift er blitt billigere og lettere tilgjengelig er 
dette ettersynet enklere å få gjennomført 
enn i eldre tid. Om vindskier, se nedenfor.
3. OMTEKKING AV SKIFERTAK
Dersom taket skal tekkes om, må skifer 
beholdes som tekkingstype. Endring 
av tekking fra skifer til andre materialer 
er søknadspliktig endring ihht Plan- og 
bygningsloven. Omtekking med skifer er 
kostbart, men er god økonomi på lang sikt. 
Dårlig stein sorteres ut og suppleres med 
ny av samme format og fargetone. Ved om-
tekking av oppvarmede hus med isolasjon 
i taket vil bruk av takpapp og oppforing 
med rekter og lekter gi ekstra sikring mot 
lekkasjer, men det medfører at vindskiene 
må påfores.
Riktig lagte skifertak er så tette at det ikke 
er nødvendig å legge papp under, særlig på 
uthus der smålekkasjer kan oppdages fra 
Ulike steintyper og størrelser for lappskifer. Målsetting i 
tommer er fortsatt vanlig.
undersiden. Slik omtekking viderefører de 
eldre tradisjonene. På enkelte bygninger 
kan det også ligge eldre undertekking med 
never, spon, flis eller kombinasjonen never 
og jord under skiferen. Dette må i så fall 
beholdes som et historie- og tradisjonsfor-
tellende element ved bygningen. 
Før man starter legging er det viktig å måle 
opp takflatene. Hvis sidekantene ikke er 
parallelle må man justere steinavstanden 
noen millimeter slik at man kommer riktig 
ut på gavlene og langs mønet. Snorslåtte 
hjelpelinjer kan være en god hjelp under 
gjenoppleggingen. Ved bruk av eldre 
valdresskifer må man også sortere på ulik 
bredde slik at man merker for gjennom-
snittsbredde og bruker brede og smale 
stein sammen slik at diagonallinjene i 
takflatene blir så rette som mulig. 
Steinen må sorteres i minst 3 ulike tykkel-
ser, de tykkeste legges nederst på taket, de 
tynne legges øverst. Det er også svært vik-
tig å sortere ut stein med synlige og skjulte 
skader. Hver stein bør holdes hengende og 
bankes lett med hammer. Man hører lett 
hvilke steiner som har indre brudd og som 
derfor må vrakes. Sorteringen bør utføres 
når steinen tas ned fra taket. Da har man 
tid til å kjøpe suppleringsstein.
Skifer med ulik tykkelse på hver stein 
eller med svak krumming i lengde- eller 
tverretning betegnes som samfengd skifer. 
Det er mer krevende å få samfengd skifer 
til å ligge godt med minimale gliper mot 
underliggende stein og med god støtte til 
underlaget, særlig for større skiferformat. 
Som regel må man prøve flere steiner før 
man finner den som passer best.
Ved omtekking bør man regne med 100 
års levetid før neste omtekking, også når 
det gjelder underliggende komponenter 
som spiker og eventuelle rekter, lekter og 
underlagspapp. Lekter bør derfor være av 
uimpregnert godt utmalmet furuvirke. 
Dette har lang nok levetid, holdbarheten 
ser man jo selv ved omtekkingen. Tryk-
kimpregnerte materialer er giftige, og kan 
hverken brennes eller komposteres, men 
må behandles som spesialavfall ved neste 
gangs omtekking. Siden spikerpunktene 
er bestemt av hakk eller hull i steinene, 
bør lektene være så kvistfrie som mulig. 
Rund, galvanisert skiferspiker gir tilstrek-
kelig hold for stein på ca. 18 - 21 toms stør-
relse, avhengig av lokale forhold. Større 
stein bør festes med klipt galvanisert spi-
ker mens de aller største hellene trenger 
enda kraftigere skipsspiker.
Vindskiene er viktige for husets utseende. 
De må derfor beholdes i så stor grad som 
mulig. Deler som må skiftes, kopieres nøy-
aktig. Er utformingen spesiell, bør man 
merke og lagre noen eksempler som kan 
tjene både som dokumentasjon av tidli-
gere utførelse og som mal for kopiering 
ved neste gangs utskifting. Eventuelle 
vannbord på vindskiene skal ikke beslås. 
Sørg heller for å få tak i så godt virke som 
mulig, både til vindskier og vannbord. Det 
vil si tettvokst, malment furuvirke.
Selve steintekkingen utføres som ved 
nytekking. Flere av de norske skiferpro-
dusentene har leggeanvisninger liggende 
på sine nettsider.
VALG AV BESLAG
Beslag bør være lik de opprinnelige eller av 
«tradisjonelle» materialer som sink, bly, 
kobber eller galvanisert stål. Dette er blik-
kenslagerarbeid. Beslagene kan enten stå 
ubehandlet eller males. I kyststrøk må man 
male, da særlig sink tæres av salt. Både sink 
og galvanisert stål må avfettes og etsgrun-
nes, før man maler over med en dekkende 
oljemaling. 
Ferdigbukkede og plastbelagte beslag av 
stål bør ikke brukes. De er laget for stan-
dardhus og er vanskelig å tilpasse eldre 
bygninger som ikke er «standardisert» og 
som vi heller ikke ønsker å standardisere. 
Plastbeleggets struktur avviker vesentlig 
fra vanlig tradisjonell maling. Den eldes 
også på en annen og mindre naturlig måte, 
og er kanskje ikke mulig å vedlikeholde. 
Ved valg av beslag må man være oppmerk-
som på risikoen for galvanisk korrosjon. 
Et «edelt» metall bør ikke være i kontakt 
med, eller ha avrenning mot et «uedelt». 
Kobber, bly, jern, sink og aluminium er 
rekkefølgen, med kobber som det edleste 
og aluminium som det mest uedle. Kom-
binasjonen kobber - aluminium er spesielt 
uheldig. Ha også metallet i evt. lynavleder 
i mente. 
De vanligste betegnelser på detaljer som angår taktekkingen.
Rådene som gis er basert på grunnprinsipper innen bygningsvernet.
De viktigste er:
Mest mulig av alle deler av bygningen skal bevares. Inngrepene ved vedlikehold eller utbedring må være så små som mulig.
Det er bedre å vedlikeholde framfor å reparere, og det er bedre å reparere framfor å skifte ut.
Det må brukes tradisjonelle materialer både ved vedlikehold og evt. utskifting.
Skjulte deler av bygningen (konstruksjon) er like viktig å ta vare på som synlige (overflate).
Hvis man må endre, er det bedre å føye noe til enn å fjerne originale eller gamle deler. Det beste bygningshistoriske «arkivet» 
er bygningen selv.
Gamle ombygginger og endringer av en bygning er ofte viktige å bevare. De kan fortelle om bygningens livshistorie gjennom 
skiftende stilretninger og bruk.
I og med at alle gamle bygninger er forskjellige, kan noen av rådene som gis, ha generell karakter. Utførelsen i hvert enkelt tilfelle 
må tilpasses bygningen. Den viktigste informasjonen om vedlikeholdsmetode og materialbruk finner man ikke i dette bladet eller 
noen lærebok, men i bygningen selv og i den lokale tradisjonelle byggeskikken på stedet.
Informasjonsarket er en del av serien "Riksantikvarens informasjon om kulturminner"
Besøksadresse: Dronningensgate 13, 0152 Oslo, Postadresse: Riksantikvaren, Direktoratet for kulturminneforvaltning, Postboks 8196 Dep. N-0034 Oslo
Telefon: (+47) 22 94 04 00, Telefaks: (+47) 22 94 04 04, e-post: postmottak@ra.no     Utgitt juni 2014
Omlegging av villskifer er en krevende og spennede oppgave. Her fra arbeid i Agatunet.  Foto: Kjell Andresen © Hordaland fylkeskommune 


Skifer- og helletak - vedlikehold og omlegging

Haugen, Annika

Olstad, Tone M.

Hvorledes sikre og forvalte norske kirkebygninger i fremtidens klima. Lomen stavkirke

Hvorledes sikre og forvalte norske kirkebygninger i fremtidens klima. Pilotprosjekt, Skoger gamle kirke

Eriksson, Anna-Lena

Mikaelskirken i Tønsberg. Riksantikvarens ruinprosjekt (faktaark)

Meyer, Regin

Kristiansen, Monica

Hovedprosjekt: Georadarundersøkelse på Rein kloster. Rein, Rissa kommune, Sør-Trøndelag fylke

Not a member yet