Helsebibliotekets Research Archive
Not a member yet
1049 research outputs found
Sort by
Population based study of genital Chlamydia trachomatis prevalence and associated factors in Norway: A cross sectional study
No full text
Phylogenetic and functional conservation of the NKR-P1F and NKR-P1G receptors in rat and mouse.
No full textTwo clusters of rat Nkrp1 genes can be distinguished based on phylogenetic relationships and functional characteristics. The proximal (centromeric) cluster encodes the well-studied NKR-P1A and NKR-P1B receptors and the distal cluster, the largely uncharacterized, NKR-P1F and NKR-P1G receptors. The inhibitory NKR-P1G receptor is expressed only by the Ly49s3(+) NK cell subset as detected by RT-PCR, while the activating NKR-P1F receptor is detected in both Ly49s3(+) and NKR-P1B(+) NK cells. The mouse NKR-P1G ortholog is expressed by both NKR-P1D(-) and NKR-P1D(+) NK cells in C57BL/6 mice. The rat and mouse NKR-P1F and NKR-P1G receptors demonstrate a striking, cross-species conservation of specificity for Clr ligands. NKR-P1F and NKR-P1G reporter cells reacted with overlapping panels of tumour cell lines and with cells transiently transfected with rat Clr2, Clr3, Clr4, Clr6 and Clr7 and mouse Clrc, Clrf, Clrg and Clrd/x, but not with Clr11 or Clrb, which serve as ligands for NKR-P1 from the proximal cluster. These data suggest that the conserved NKR-P1F and NKR-P1G receptors function as promiscuous receptors for a rapidly evolving family of Clr ligands in rodent NK cells
Hvilke virkemidler i kampanjer er mest suksessrike for å få tobakksbrukere til å slutte?
No full textNORSK: Helsedirektoratet skal ha ansvar for tobakkskampanjer i 2012. Hovedmål for kampanjene er å motivere til at flere slutter å røyke, samt å forebygge røykestart blant barn og unge. Kunnskapssenteret har i den anledning laget en hurtigoversikt for Helsedirektoratet om kunnskapsgrunnlaget for hvilke virkemidler som er mest suksessrike i tobakkskampanjer.\ud
\ud
Ingen av de identifiserte systematiske oversiktene eller primærstudiene besvarer direkte de to problemstillingene som er gitt for dette oppdraget. Vi har imidlertid valgt å presentere hovedresultatene fra 10 publikasjoner fordi de kan si noe om effekter av røykesluttkampanjer i media og om effekter av forskjellige måter å utforme budskap på.\ud
\ud
Hovedresultatene er at:\ud
\ud
røykesluttkampanjer i massemedia kan være effektive for voksne og unge\ud
kampanjer i massemedia for å fremme røykeslutt i befolkningen er ofte mindre effektive blant grupper med lavere sosioøkonomisk status\ud
det er sprikende resultater vedrørende effekten av utforming av helsebudskap generelt, det er for eksempel ikke vist forskjell mellom effekter av negativ versus positiv formulering av budskap\ud
budskap om røykeslutt som var rettet mot afroamerikanere med lav inntekt hadde trolig større effekt på vilje til å slutte å røyke enn standardbudskap\ud
\ud
De resultater vi presenterer i denne rapporten er ikke basert på en systematisk gjennomgang av all tilgjengelig litteratur, og vi har heller ikke systematisk vurdert kvaliteten på det kunnskapsgrunnlaget vi presenterer
Hverdagsbeskrivelser fra norske sykehus. Resultater etter en landsomfattende undersøkelse blant sykepleiere i 2009.
No full textNORSK: Bakgrunn\ud
Personell er den viktigste innsatsfaktoren i sykehus, og prognoser tyder på at det vil bli en utfordring å balansere tilbud og etterspørsel i årene som kommer. Det vil bli enda mer nødvendig med god forvaltning av personellressurser for å sikre pasientene god og trygg behandling og best mulig utnytting av fellesskapets ressurser. \ud
\ud
Et EU-finansiert internasjonalt prosjekt kalt "RN4CAST: Nurse forecasting in Europe" har som mål å utvikle kunnskap for bedre forvaltning av ressursene ved å studere sykepleiere som yrkesgruppe i somatiske sykehus i Norge og elleve andre europeiske land. Norsk Sykepleierforbund tok initiativ til at Norge deltar i undersøkelsen, med selvstendig finansiering. Sykepleierforbundet inviterte Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten til å være ansvarlig for forskningsdelen av den norske undersøkelsen.\ud
\ud
Metode\ud
Prosjektet er en multinasjonal tverrsnittsundersøkelse som høsten 2009 samlet opplysninger av flere typer: sykehusprofil (for eksempel sengetall og antall døgnopphold), pasientresultater og surveydata fra sykepleiere.\ud
\ud
Resultat\ud
Det ble distribuert 9548 spørreskjema til sykepleiere ved 302 poster ved 35 sykehus. Svarprosenten i surveyen som helhet var 57, og svarerne jobbet ved intensiv- eller overvåkingsposter (n=1703) og kirurgiske og medisinske sengeposter (n=3752). Resultatene viser at det er store forskjeller mellom norske sykehus med tanke på hvordan sykepleierne beskriver organisasjonene de arbeider i og kvaliteten ved arbeidet som blir utført.\ud
\ud
Kommentar\ud
Personell er den viktigste innsatsfaktoren i sykehus når det gjelder kostnader og sannsynligvis også for kliniske resultater og pasientsikkerhet. En sentral tanke innenfor kvalitetsutvikling er at der hvor kvaliteten varierer, er det noen som har mulighet til å forbedre seg. Kunnskapen innenfor personellforvaltning, med gyldighet i en norsk kontekst, er imidlertid mangelfull, og det er behov for metodeutvikling og mer forskning. Bedre kunnskap og metoder vil gjøre sykehusene bedre i stand til å beskrive, sammenlikne og følge utviklingen over tid på dette viktige området
Alcohol on the European Union´s political agenda : getting off the policy
No full textNORSK SAMMENDRAG: Norges tilknytning til det indre marked gjennom EØS-avtalen som trådde i kraft i 1994, samt Sverige og Finlands medlemskap i EU fra 1995 har hatt stor betydning for alkoholpolitikken i disse landene. Deler av de statlige alkoholmonopolene har blitt avviklet, og pris- og avgiftsinstrumentet er i dag et mindre effektivt virkemiddel i bestrebelsene etter å redusere de alkoholrelaterte skadene i samfunnet som følge av tilpasninger til EU’s regelverk og økt grensehandel. På den annen side har oppmerksomheten omkring alkoholpolitiske saker i EU økt over tid.\ud
Målsettingen med denne rapporten er å øke forståelsen av hvorfor alkoholpolitikk\ud
har fått en mer sentral plass på dagsordenen, samt å diskutere hvilken status dette politikkområdet har i EU. Rapporten illustrerer at de de nordiske land har spilt\ud
sentrale roller i prosessen med å sette alkohol og helse på dagsordenen, og at\ud
alkoholpolitikk i økende grad har blitt institusjonalisert i EU.ENGLISH SUMMARY: In 2004, a European Commission official argued that political developments had put alcohol policy “high on the European Union’s political agenda”, a claim which is assessed in this report. The discussions focus on two main questions: first, why has alcohol policy ended up as a topic for the EU? Second, what status does alcohol policy have on the EU’s political agenda? The main argument advanced in this report is that alcohol policy ended up on the\ud
EU’s political agenda because a determined group of policy “entrepreneurs” managed to draw widespread public attention to a set of shared problems pertaining to alcohol, health, and social welfare in Europe. In particular, the European Commission successfully exploited a window of opportunity for alcohol policy developments after several EU institutions, member-states and non-governmental organizations had successfully raised concerns about under-age drinking and intoxication since the mid 1990s. The Nordic countries have also played crucial roles in this process—the EU members, Finland and Sweden, through more formal policy-making processes, while Norway, as a non-member, has relied more on\ud
informal mechanisms in order to put alcohol and health more firmly on the EU policy agenda. The attention devoted to alcohol policy by the EU has been unstable and transient. Periodic occurrences of acute awareness and concern about alcohol policy tend to quickly fade from the EU’s agenda. However, several EU forums and committees\ud
that deal specifically with alcohol policy have recently been established. This report\ud
suggests that these institutional advancements can, over time, help sustain and\ud
stabilize interest in alcohol policy and, thereby, creating a long-term commitment\ud
and approach towards reducing alcohol related harm in the EU
Nytt syn på gammal aktivitet. Tilsyn 2010 med verksemder som er godkjende for å handtere hornhinner m.m. til bruk på menneske i Noreg: Gjennomføring og erfaringar
No full textNORSK SAMMENDRAG: Statens helsetilsyn gjennomførte i 2010 tilsyn med verksemder som handterer hornhinner m.m. til bruk på menneske.\ud
\ud
I Noreg utfører Oslo universitetssjukehus HF, Helse Bergen HF og St. Olavs Hospital HF hornhinnetransplantasjonar. Det blei utført 258 slike transplantasjonar i 2009, nesten alle med hornhinner importerte frå USA.\ud
\ud
Etter tilsynet konkluderer Statens helsetilsyn slik:\ud
\ud
•Basert på erfaringar frå tilsynet er vi ikkje uroa for korleis verksemdene handterer hornhinner. Alle verksemdene mangla likevel skriftlege prosedyrar og rutinar for dokumentasjon i det omfanget forskrifta krev. Dei opererer dermed med eit større risikonivå (færre tryggleiksbarrierar) enn det forskrifta aksepterer. Statens helsetilsyn følgjer opp at dei aktuelle helseføretaka tek vare på ansvaret sitt for å ordne opp i forholda.\ud
•Hornhinnetransplantasjonar i Noreg skjer nesten berre med hornhinner importerte frå USA. Frå eit tilsynsperspektiv står denne ordninga fram som lite transparent.\ud
•Ein bør leggje til rette for at norske pasientar i framtida får tilbod om hornhinner som er donerte i Noreg.ENGLISH SUMMARY: In 2010, the Norwegian Board of Health Supervision carried out supervision of organizations that deal with corneas etc. for human use. \ud
\ud
In Norway, keratoplasty (corneal transplantation) is carried out by Oslo University Hospital Trust, Bergen Hospital Trust and St. Olavs Hospital Trust. 258 keratoplasty operations were carried out in 2009, nearly all of them with corneas imported from the USA. \ud
\ud
The conclusions of the supervision carried out by the Norwegian Board of Health Supervision were:\ud
\ud
•Based on our experience of supervision, we have no reason for concern about the way in which the organizations deal with imported corneas. However, all the organizations lacked written procedures and routines for documentation, to the extent that is specified in the regulations. Thus, they operate with a greater level of risk (fewer safety barriers) than that which is specified in the regulations. The Norwegian Board of Health Supervision will follow up these health trusts to ensure that they fulfil their responsibility for correcting these deficiencies.\ud
•Keratoplasty in Norway is almost always carried out with corneas imported from the USA. From the perspective of supervision, this makes insight into the arrangement difficult.\ud
•Conditions should be adapted so that Norwegian patients can be offered corneas that have been donated in Norway in the future
Fylkesmennenes behandling av klagesaker etter sosialtjenesteloven kap. 4 – raskere behandling når Fylkesmannen selv sluttfører saksbehandlingen
No full textNORSK SAMMENDRAG: Praksisundersøkelsen - bakgrunn og formål\ud
Som overordnet organ for fylkesmennenes klagesaksbehandling etter sosialtjenesteloven har Statens helsetilsyn et ansvar for klagene blir behandlet forsvarlig og å ivareta rettssikkerheten for klageren. Fordi rettigheten etter sosialtjenesteloven kap. 4 omfatter tjenestemottakere som er helt avhengig av hjelp til dagliglivets gjøremål, er det avgjørende for disse at hjelpen gis i et riktig omfang og til rett tid. \ud
\ud
I denne undersøkelsen er det gjennomført en registrering og analyse av fylkesmannsembetenes avgjørelser i klagesaker etter sosialtjenesteloven kapittel 4 i 2009, mer presist gjelder dette utfallsalternativene endrede og opphevede vedtak. \ud
\ud
Viktigste funn\ud
Undersøkelsen viser at utfallsalternativet ”oppheving og retur til kommunen” medfører en betydelig forlenget saksbehandlingstid. \ud
\ud
I gjennomsnitt var saksbehandlingstiden 86 dager for endrete vedtak, mens den var 170 dager for vedtak som ble opphevd og sendt tilbake til kommunen, dvs. dobbelt så lenge å vente for klager der Fylkesmannen opphever vedtaket og returnerer det til kommunen.\ud
\ud
På landsbasis ble 36 prosent av de ikke stadfestede vedtakene returnert til kommunen, men tilsvarende tall for endrete vedtak var 64 prosent.ENGLISH SUMMARY: Study of current practice – background and aims\ud
\ud
As the highest authority for the Offices of the County Governors when dealing with complaints relating to the Social Services Act, the Norwegian Board of Health Supervision has responsibility for ensuring that complaints are dealt with satisfactorily and that the legal safeguards of people who complain are ensured. Because people’s rights according to the Social Services Act Chapter 4 relate to clients who are completely dependent on help with daily tasks, it is important that they receive sufficient help at the right time.\ud
\ud
In this study, we registered and analysed decisions made in 2009 by the Offices of the County Governors in cases of complaint relating to the Social Services Act Chapter 4. More specifically, we looked at the decision alternatives reversed administrative decision and revoked administrative decision.\ud
\ud
The most important findings\ud
\ud
The study showed that the decision alternative administrative decision revoked and the case sent back to the municipality led to a significantly longer time for dealing with the complaint. The mean length of time for dealing with a complaint was 86 days for administrative decisions that were reversed, but 170 days for administrative decisions that were revoked and the case sent back to the municipality, i.e. the case took twice as long to be completed.\ud
\ud
Thirty six per cent of the administrative decisions that were revoked were returned to the municipality, but the corresponding figure for reversed decisions was 64 per cent
Intermediære enheter og ”hjemmesykehus” ved behandling av pasienter med akutt KOLS-forverring
No full textNORSK: Bakgrunn\ud
Mer enn 200 000 voksne personer i Norge har i dag kronisk obstruktiv lungesykdom (KOLS) og det anslås at over 20 000 har alvorlig grad av denne sykdommen. Personer med KOLS kan få akutte forverringer som krever spesialisert medisinsk behandling.\ud
\ud
Oppdrag\ud
Kunnskapssenteret fikk i oppdrag fra Helsedirektoratet å sammenfatte\ud
dokumentasjon av effekter av behandling i intermediære enheter eller i ”hjemmesykehus” (hospital at home) sammenlignet med ordinær sykehusbehandling for pasienter med akutt KOLS- forverring. Denne system-atiske oversikten er tenkt som dokumentasjonsgrunnlag for nasjonale faglige retningslinjer for pasienter med KOLS.\ud
\ud
Hovedfunn\ud
\ud
Behandling av pasienter med akutt forverring av KOLS i ”hjemmesykehus” fører trolig til færre reinnleggelser sammenlignet med pasienter som er innlagte for konvensjonell behandling i sykehus.\ud
Behandling av pasienter med akutt forverring av KOLS i ”hjemmesykehus” tenderte mot en reduksjon i risiko for død sammenlignet med behandling i sykehus, men forskjellen nådde ikke statistisk signifikans.\ud
Det er usikkert om behandling av akutt forverring av KOLS i ”hjemmesykehus” fører til forskjell i grad av tilfredshet hos pasienter og pårørende sammenlignet med innleggelse i sykehus.\ud
Det mangler kontrollerte studier om effekt av bruk av intermediær-avdelinger eller observasjonsposter til pasienter med akutt forverring av KOLS.ENGLISH: 1-page key messages\ud
\ud
Chronic Obstructive Pulmonary Disease (COPD) refers to a group of closely related diseases recognized by irreversibly impaired lung function and airflow obstructions. The World Health Organization (WHO) has estimated that COPD will be found on the list of the six most frequent causes of death worldwide by 2020. More than 200 000 Norwegians are now diagnosed with COPD, and the prevalence is increasing. Thus, COPD constitutes a major future challenge for health services, and it is important to promote effective prevention and treatment of the disease.\ud
\ud
The Norwegian Directorate of Health has appointed a working group to develop national guidelines for COPD treatment, and as a part of this process the Norwegian Knowledge Centre for Health Services was commissioned to evaluate the efficacy of treatment of acute exacerbations of COPD in intermediate units or "hospital at home” as compared to traditional hospital care.\ud
\ud
• Treatment of acute exacerbation of COPD in “hospital at home” may lead to fewer readmissions when compared to conventional treatment in hospital.\ud
• Treatment of acute exacerbation of COPD in “hospital at home” may show a trend for lowering of mortality rate when compared to conventional treatment in hospital, these results did not reach significant differences. • It is uncertain whether patients, as well as their relative, seem to prefer treatment in “hospital at home” rather than conventional hospital treatment.\ud
• No studies met the inclusion criteria when it came to evaluate the efficacy of intermediate care units for treatment of acute exacerbation of COPD
Prosessen, planen og politikken - rusmiddelpolitiske handlingsplaner
No full textNORSK SAMMENDRAG: Knapt tre fjerdedeler av norske kommuner har rusmiddelpolitisk handlingsplan. Våren 2009 henvendte Helsedirektoratet seg til SIRUS og ba om en kvalitativ undersøkelse om kommunale rusmiddelpolitiske handlingsplaner. De ønsket mer kunnskap om de kommunale erfaringene, om betydningen av planene og om\ud
viktige faktorer ved planprosessen.\ud
Problemstillingen i rapporten er tredelt. For det første ser vi på planprosessen. Vi\ud
legger an en aktørfokusert tilnærming, og spør: Hvem deltar? Hvem blir forpliktet av planen, og hvem får et eierforhold til den gjennom planprosessen? For det andre ser vi på produktet, den planen som blir resultatet av prosessen. Der ser vi på form og innhold. For det tredje ser vi på hvilke konsekvenser handlingsplanene får. Blir planen fulgt opp, forplikter den, fører den til økt bevissthet og til annerledes beslutninger? Vi har valgt kommuner med planer som var sluttført, eller ville bli sluttført i 2008, 2009 eller 2010. Vi la vekt å få med noen kommuner der vi kunne følge prosessen, og noen som var kommet så langt at vi kunne se på hva som\ud
skjedde etterpå. Den viktigste datakilden er et stort antall kvalitative intervjuer. Der\ud
det var mulig, fulgte vi planprosessen ved deltakende observasjon på møter og samlinger. Dessuten har vi gjort dokumentanalyse av handlingsplaner og andre\ud
relevante dokumenter. Mye tyder på at planprosessen er vel så viktig som selve planen i mange kommuner. Beslutningen om å lage ny rusmiddelpolitisk handlingsplan framstår noen steder som litt tilfeldig. I et par kommuner er det en automatikk i at planperioden følger bevillingsperioden. Selv om alle er opptatt av å lage noe nytt, er det ingen som begynner planarbeidet med blanke ark. Dette har de jobbet med før, og det er fagfolk som kan rusfeltet. I den grad det foreligger et mandat, er det primært rettet inn på den praktiske prosessen og gir ingen politisk retning på arbeidet.\ud
Planprosesser tar tid, både fordi de praktiske sakene er tidkrevende, og fordi planen bør være både en demokratisk prosess, en læringsprosess og en modningsprosess.\ud
Noen planer blir til nærmest på dugnadsbasis. Utvelgelsen av deltakere til arbeidsgruppa er en av planprosessens viktigste beslutninger fordi den får betydning for innholdet. Omsorgsdelen av den kommunale forvaltningen er ofte sterkt\ud
representert. Prosjektleder er avgjørende, både for hvordan prosessen utvikler seg\ud
og for hva slags plan man ender opp med. Valg av prosjektleder kan være et uttrykk\ud
for hvordan kommunen prioriterer det rusmiddelpolitiske arbeidet. Det er delte meninger om politikernes deltakelse i planprosessen. De fleste steder deltok ikke politikerne i særlig grad, noe som kan ha sammenheng med at planprosessen ble sett på som en praktisk og ikke en politisk oppgave. Politiet har oftest en nokså perifer rolle. Planavdelingen deltar ofte, og bidrar til at arbeidet kan relateres til andre planer. Bruker- og pårørendeorganisasjoner er aktive deltakere i halvparten av kommunene. Den tradisjonelle avholdsbevegelsen deltok ikke.\ud
Halvparten av kommunene får bistand fra sitt regionale kompetansesenter. Hva slags bistand de mottar, varierer mye.\ud
Planproduktene viser at kommunene kjenner til nasjonale mål og strategier. Men når lokale mål skal utarbeides, ser det ut til å være viktigere å ta utgangspunkt i den lokale situasjonen. Det er vanskelig å spore kunnskap eller situasjonsbeskrivelser fra NAV i planene. Få planer trakk inn lokale omsetningstall for alkohol, og der de gjorde det, kunne det føre til konflikt om tolkningen av tallene. Fem av kommunene\ud
har gjort egne spørreundersøkelser blant ungdom. Resultatene blir referert i planene, men får få konsekvenser. Fra sentralt hold er kommunene anbefalt å ha fokus på forebygging. Men lokalt krever omsorg og annet klientorientert arbeid overfor rusmiddelmisbrukere mye oppmerksomhet. De planene som bruker minst plass på forebygging, bruker også mest plass på illegale rusmidler. Et flertall av planene legger vekt på å skape rusfrie soner og å skjerme arenaer for barn og unge. Det er store forskjeller i hvilke reaksjoner overtredelser av alkoholloven skal føre til. Inntrykket er at kommunene i liten, om enn i varierende grad, utnytter det forebyggingsredskapet som ligger i\ud
bevillingspolitikken. Alle handlingsplanene lister opp forslag til tiltak, men det er\ud
stor variasjon i de økonomiske rammebetingelsene. Noen forutsetter at det skal komme midler utenfra, mens andre vil klare seg helt uten eksterne midler. Alle\ud
planene legger opp til årlige evalueringer og oppfølginger av planene. Mange plasserer også ansvaret for evalueringen hos spesielle grupper eller komiteer. Oppfølgingen er imidlertid personavhengig og blir ofte ikke gjennomført. Den siste problemstillingen fokuserer på konsekvenser og på hva som skjer etterpå. Vi ser at planprosessene skaper engasjement, økt bevissthet og kunnskap, og setter rusmiddeltemaet på dagsorden for de involverte. Vanlig saksgang er at planforslaget først behandles i det relevante politiske utvalget. I noen kommuner var dette også en fase med lobbyvirksomhet fra berørte parter. Ofte blir planforslaget drøftet i partiene. Når planen kommer til kommunestyret, skjer det ofte ganske lite. I den grad det blir debatt, dreier det seg gjerne om salgs- og skjenketider. Tiltak som gjelder omsorg og rehabilitering blir sjelden gjenstand for politisk diskusjon. Politikernes eierforhold til planen varierer mye. De som bruker den, er ofte de som finner støtte i planene for standpunkter de allerede har. Sektorpolitikere og «spesialister» som tilhører et utvalg, for eksempel for helse og omsorg, har oftere et eierforhold til planen. Praktikerne har det tydeligste eierforholdet til planene, og bruker dem aktivt. Det gjelder særlig forslag om klientrettede tiltak, men det gjelder også forebygging og forslag om organisatoriske grep. Ulike aktører i samme kommune kan ha motstridende oppfatninger når det gjelder\ud
spørsmålet om deres handlingsplan har fått betydning, eller om den bare ligger i en\ud
skuff. Svarene er avhengig av ståstedet til den vi spør. Den viktigste forklaringen på\ud
hva som skjer med planene og forslagene til tiltak, finner vi i hvem som satt i\ud
arbeidsgruppa som laget den. Det er også viktig at planen er godt forankret i\ud
rusmiddelfeltet og fundert på en virkelighetsforståelse som deles av deltakerne. Det er ikke nødvendigvis de mest gjennomarbeidede og veldokumenterte planene som har størst gjennomslagskraft. Sett under ett har planene neppe den store og merkbare innvirkningen på kommunal rusmiddelpolitikk som man kunne håpe på. De politiske stridsspørsmål omkring tilgjengelighet av alkohol er mange steder mer avhengig av andre ting enn av hva som står i planen. Den presumptivt rasjonelle planlogikken taper i møtet med virkeligheten. Dessuten er planen i all hovedsak ikke et ledd i en\ud
problemløsningsprosess. De lokale målene det refereres til er stort sett svært generelle. I den grad det pekes på konkrete utfordringer eller problemer, er de ofte av praktisk art. I det hele tatt er det lite politikk både i prosessene, produktene og konsekvensene av de rusmiddelpolitiske handlingsplanene. Samtidig er det høye ambisjoner knyttet til planarbeidet og til planene. Det gjelder fra nasjonalt hold om hvordan slike planer skal kunne føre til bedre kommunal rusmiddelpolitikk. Og det gjelder blant dem som starter et planarbeid i sin kommune. Men kommuneøkonomi, hensynet til næringsinteresser, liberale forståelsesmodeller hos en del politikere, og\ud
ikke minst tendensen til å fokusere på virkemidler heller enn på mål og visjoner,\ud
setter stramme grenser for hva som er gjennomførbart. For framtiden er det trolig\ud
viktigere å spørre om og hvordan disse rammebetingelsene kan bedres, enn å sette\ud
enda mer inn på å hjelpe kommunene til å lage bedre planer. Det har å gjøre med\ud
endring av kultur og av normstrukturer, og er dermed et langsiktig prosjekt.ENGLISH SUMMARY: All Norwegian municipalities are required to have an alcohol and drug policy action plan. It is recommended that the aims of the municipality's alcohol policy should be stated in the plan, and that the alcohol policy measures that shall be used to achieve these aims should be outlined. It is also recommended that the plan should be developed as part of a comprehensive action plan for local alcohol and drug policy. In 2009, three fourth of Norwegian municipalities had a alcohol and drug policy action plan. The Norwegian Ministry of Health and Care Services and the Norwegian Directorate of Health have been concerned about improving the work of the municipalities in producing alcohol and drug policy action plans. They have used two measures. First, a booklet has been produced giving guidelines for the work of the municipalities in this area . Second, regional resource centres for alcohol and drug problems have been allocated extra funding for this purpose. It is assumed that more and better action plans will lead to better and more comprehensive alcohol and drug policy in Norwegian municipalities. In the spring of 2009, the Directorate asked the Norwegian Institute for Alcohol and Drug Research (SIRUS) to carry out a qualitative study of the municipalities' action plans for local alcohol and drug policy. We were asked to investigate this from the perspective of the municipalities, and to describe their experiences with these plans. A main question in our study was therefore: Do action plans lead to better and more comprehensive alcohol and drug policies? If they do, how do they do this and what are the mechanisms? If they do not, why not? What are the barriers? We address three research questions in this report: We examine the process of developing the plan, we look at the product, the result of the process, and we look at the consequences of the action plan. We chose eight municipalities that had plans that were completed or would be completed in 2008, 2009 or 2010. We wanted some municipalities where we could follow the planning process, and some where we could see what happened afterwards. We also tried to get a distribution of municipalities in each region, and municipalities of different sizes. The most important source of data was a large number of qualitative interviews. We interviewed project leaders, members of the action plan group, managers in the municipalities, municipal executives, politicians and police. When possible, we followed the planning process, by participative observation at meetings and gatherings. In addition, we analysed action plan documents and some other relevant documents. There is much to indicate that the planning process is just as important as the actual plan in many municipalities. There is a lot of variation in the justification and the motivation for developing the action plans. In half of the municipalities, the initiative came from the municipal administration. In a couple, the politicians requested a new plan. Only in one municipality the regional resource centre can be given the credit for a new plan being developed. However, the regional resource centres played an important role in four of our municipalities where they were involved. As the action plan should be an inter-sectorial working tool, it is important who participates in the planning process. The municipalities took completely different standpoints with regard to politicians' role in the planning process. In some municipalities, it was self-evident that politicians should be included, in other municipalities it was not. It is also important who the municipality appoints as the person responsible for the plan. Much is dependent on this person having the right qualifications and experience, having knowledge about the area and about project work, and also knowledge about work with municipal plans. It also helps if he or she has leadership skills, charisma, and the ability to generate enthusiasm. He or she should also have the authority to delegate tasks and to get others to participate in the work. With regard to the product, the plans varied a great deal in how comprehensive they were. Several of our informants meant that the plans should be short, so that they would be read and used. The majority of the plans were not political, in the sense that they concentrated on themes that are not controversial and that lie outside party politics. They were often used to discuss how to solve the needs and duties of the municipalities regarding care of alcohol and drug users. Even though alcohol policy measures that regulate sale and serving of alcohol were addressed, this theme often has a minor place in the plans. Measures to control the sale and serving of alcohol are not only controversial, but have uncertain costs, and, according to our informants, the effects of the measures can be regarded as uncertain in the long term. It requires skill and an overview of the situation to make a comprehensive plan in which care and prevention, use of legal and illegal drugs, and measures for all age groups, are seen in relationship to each other. The person the municipality has appointed to make the plan is a decisive factor for the success of the plan. We also see that the people who participate in the process leave their mark. Their special interests and perception of reality are reflected in the plans they make.\ud
The final research question is what happens afterwards: To what extent do the plans lead to action? Some of the measures that are recommended in the plans would probably have happened anyway. Maybe it would have taken longer time to implement them, but often they are things that have been on the agenda for a long time. What happens afterwards is also dependent on more general factors, such as economy. Proposed measures that will be funded with project funds cannot be implemented, if they do not receive this funding. Measures that are funded from the municipalities' own budgets, or that have a low cost, have a greater chance of being implemented. A lot depends on the politicians' commitment to the measures, and on the influence of other interested parties.\ud
The three elements - the process, the product and the consequences - are closely related. The process is particularly important. It requires attention, time and skills. In addition, the process creates awareness. However, the question is whether this awareness is just among the people involved in the process, or whether it is among the local community as a whole. In conclusion, action plans for local alcohol and drug policy are not a waste of time. However, expectations should not be too high. There are many things that have to fall into place in order to achieve the result that the Ministry desires: a better and more comprehensive alcohol and drug policy in the municipalities