Helsebibliotekets Research Archive
Not a member yet
1049 research outputs found
Sort by
"Vi blir en sånn utstøtt gruppe til slutt ...". Røykeres syn på egen røyking og denormaliseringsstrategier i tobakkspolitikken
No full textNORSK SAMMENDRAG: Innledningsvis i antologien "Vi blir en sånn utstøtt gruppe til slutt..." gjøres det rede for hva vi forstår med denormalisering av røyking og røykere (definering av røyking som uønsket atferd), og hvordan ideen om denormalisering har preget mye av tobakkskontrollarbeidet i Norge og i vesten forøvrig. \ud
\ud
Rapporten presenterer så fem empiriske analyser basert på røykernes selvforståelse:\ud
\ud
Karl Erik Lund viser i sin artikkel «Røykernes motstand til nye tobakksforebyggende tiltak» at en stor andel av dagens røykere er sterkt imot flere røykebegrensninger, særlig salgsbegrensninger for sigaretter. Motstanden er noe mindre når det gjelder nye adgangsbegrensninger. \ud
\ud
Rikke Iren Tokles studie «Av-og-til-røyking – en dobbeltdistinksjon? Avstand fra både dagligrøyking og ‘streite’ ikke-røykere» får fram hvordan røyken inngår i det sosiale livet til urbane unge voksne, og hvordan av-og-til-røyking kan sees som uttrykk for motstand mot både avhengighetsperspektivet som assosieres med dagligrøykere og ikke-røykernes helsefokus. \ud
\ud
\ud
I Ola Røed Bilgreis artikkel «Forsvar og motstand: Etablerte røykeres nøytraliserings- og motstandsteknikker i et tobakksfiendtlig samfunn», er det forsvaret for egen atferd og den eksplisitte motstanden mot reguleringer og myndigheter som er i fokus. Forsvaret består av nøytraliseringsteknikker for å nedtone helseplager og risiko, slik at røykingen framstår som mer legitim og rasjonell for den enkelte, mens motstanden innebærer problematisering av restriksjoner som virkemiddel og av hva som egentlig er «god helse». \ud
\ud
Informantene i Janne Scheffels og Gunnar Sæbøs kapittel «´De andres blikk´: røykeres opplevelse av denormalisering av tobakksbruk», beskriver opplevelsen av å bli sett som røykere gjennom omgivelsenes blikk, både barns og kollegers, men også storsamfunnet og statens «blikk». Mange forteller at de i stor grad kjenner på følelsen av å være devaluert, uten at de nødvendigvis kan referere til konkrete tilfeller av direkte og eksplisitt stigmatisering. \ud
\ud
I den siste artikkelen analyserer Gunnar Sæbø tobakksbrukernes (inkludert tidligere brukere) syn på seg selv og hverandre, i lys av et sosialt identitetsperspektiv. Analysen viser at norske tobakksbrukere ikke skiller skarpt mellom typiske brukere av ulike tobakksprodukter, idet de underliggende typifiseringene «positiv», «kulturelt marginal» og «lite attraktiv» like gjerne knyttes til både pipe-, sigar-, sigarett- og snusbrukere. \ud
\ud
Avslutningsvis diskuteres bruk av stigmatisering som et virkemiddel i folkehelsepolitikk. Det tas også til orde for en nøyere kartlegging av utbredelsen av opplevd stigmatisering blant røykere samt studier av sammenhenger mellom opplevd stigmatisering og røykesluttplaner..ENGLISH SUMMARY: The anthology sheds light on the experience of smokers with a policy of tobacco denormalization on the basis of their situation, social position and perspective. The chapters explore various aspects of the use of a hazardous product that is increasingly being defined as vulgar and ‘naff' and hemmed in by ever tighter regulations. Some of the issues that are addressed include the extent of support and backing for the measures among current smokers, and the effect of these measures and of the hostile climate on users' self-understanding and social relations. \ud
\ud
The report starts by explaining what we understand by the denormalization of smoking and smokers, and how the idea shaped and informed efforts to control tobacco use in Norway and the West. As a policy it has been successful in the sense of reducing by a significant amount the size of the smoking population in recent decades. At the same time, however, signals emerging from several countries suggest that the policy has unintended consequences for the remaining smokers, especially a subjective experience of devalued social standing and stigmatization. Given these findings and the apparently dysfunctional effect of restrictive policies, there is obviously a need for more studies of smokers' self-understanding than has been possible up to now. This report presents five empirical analyses, all based on the user's vantage point.\ud
\ud
To ensure that policies adopted by a society succeed, i.e., that they perform in line with expectations, it is important to determine whether there is support for the measures, not only among the general public, but among the people targeted by the policy. Karl Erik Lund, in his article on «Smokers' resistance to new tobacco control measures», notes the determined resistance of a very high proportion of current smokers to smoking restrictions, particularly restrictions on the sale of cigarettes. There is slightly less opposition to new restrictions on access. The scale of the opposition to the proposed measures is unprecedented, and may indicate significant difficulties ahead in terms of legitimizing and enforcing compliance with the measures, especially if the most controversial ones are put into effect. \ud
\ud
The three subsequent articles discuss various strategies open to smokers in response to the denormalization policy. The first can be described as a conscious decision not to let oneself be defined as a smoker. «I'm not really a smoker» is a popular self-perception among many of the better educated partygoers and occasional smokers. In «Intermittent smoking - A double distinction? Keeping your distance from daily smokers and straight non-smokers», Rikke Iren Tokle demonstrates with great clarity how far the cigarette is woven into the social life of creative young urbanites, and how occasional smoking can express a form of resistance to the notion of dependency associated with daily smoking and the concern for health displayed by non-smokers. In light of the wider idea of denormalization, redefining smoking behaviour is seen as a way of evading binary definitions like smoker/non-smoker.\ud
\ud
Ola Røed Bilgrei's article, «Defence and resistance: Established smokers' neutralization- and resistance techniques in a tobacco hostile society», on the other hand, looks at how smokers' defend their behaviour authorities. Their approach is to deploy neutralization techniques which downplay the harmful effects of smoking and risks to health; smoking becomes a legitimate activity which makes sense. Resistance involves questioning restrictions as means of control, and what «good health» actually infers. Both the defence and resistance mechanisms can be understood as narrative strategies aimed at neutralizing and warding off the sense of stigma associated with smoking.\ud
\ud
Janne Scheffels and Gunnar Sæbø let their smoking informants tell their side of the story in their article, «‘The gaze of the other': Smokers' experience of denormalizing tobacco use». Here, smokers look at their behaviour as if through the eyes of the community, children and colleagues but also wider society and the state (through the informant's reception of new restrictive measures). These persistent daily smokers know what it feels like to be stigmatized, without necessarily referencing specific episodes of overt, undisguised stigmatization. Smoking is regarded rather as an element of their social identity, and this «internalized» stigma identity characterizes their sense of self in everyday situations. The attitude of these smokers to their behaviour is characterized by an even greater degree of resignation and fatalism than Tokle and Bilgrei found in their informants.\ud
\ud
In the last article Gunnar Sæbø analyzes current and former tobacco users' opinions of themselves and each other, in light of a social identity perspective. The analysis shows that Norwegian tobacco users do not really distinguish between typical users of different tobacco products, and apply basic categories like «positive», «culturally marginal» and «unattractive» to pipe, cigar and cigarette smokers, and users of smokeless tobacco, without distinction. Use of the various products does not give rise to separate identities. However, consumers of a particular tobacco product are more likely to view the typical tobacco user in their own group in a more «positive» and less «culturally marginal» and «unattractive» light, than former users, indicating a greater tendency among ex-smokers to affix negative (and potentially more stigmatizing) stereotypes.\ud
\ud
Finally, Sæbø discusses the use of stigmatization as a means of implementing public health policy, and calls for more studies of the extent of perceived stigma and of the impact of stigmatization at the level of the individual and population
Oppsummering av landsomfattende tilsyn i 2011 med kommunalt barnevern – undersøkelse og evaluering
No full textNORSK SAMMENDRAG: Sikrer norske kommuner barneverntjenestens arbeid med undersøkelser, evaluering av hjelpetiltak og barns medvirkning? Statens helsetilsyn oppsummerer i denne rapporten funn fra det landsomfattende tilsynet med kommunalt barnevern i 2011. Tilsynet ble gjennomført av fylkesmennene. Rapporten er basert på tilsynsrapporter fra 44 kommuner.\ud
\ud
Svikt i barnverntjenestens arbeid med undersøkelser og evaluering av hjelpetiltak kan føre til at utsatte barn ikke får nødvendig hjelp til rett tid, at iverksatte hjelpetiltak ikke fungerer som planlagt eller at omsorgssvikt ikke avdekkes. \ud
\ud
Barns rett til å bli hørt er et grunnleggende prinsipp og gjelder alle forhold som berører barnet. Mangler ved barns medvirkning var et gjennomgående trekk i de tilsynsrapportene som hadde observasjoner om dette. Det var tilfeldig om barn ble snakket med eller ikke. \ud
\ud
Fylkesmennene påpekte lovbrudd, eller forbedringsområder i arbeidet med tilsynets temaer i 40 av 44 kommuner.\ud
\ud
Fylkesmennene følger opp tilsynet overfor de enkelte kommunene.ENGLISH SUMMARY: Do Norwegian municipalities ensure that the work of child welfare services is adequate in relation to examination of cases, evaluation of the care provided, and children are given the opportunity to participate? In this report we summarize the findings from countrywide supervision of municipal child welfare services in 2011. Supervision was carried out by the Offices of the County Governors. The report is based on supervision reports from 44 municipalities.\ud
\ud
If this work is inadequate, the result can be that vulnerable children do not receive essential care at the right time, that the care provided does not function as planned, or that inadequate parental care is not detected.\ud
\ud
Children’s right to be heard is a basic principle and applies to all factors that affect the child. Inadequate child participation was a commonly reported finding in the supervision reports. There was no systematic procedure for whether children were spoken to or not.\ud
\ud
Breaches of the law, or areas with potential for improvement, were identified in 40 of the 44 municipalities.\ud
\ud
The Offices of the County Governors will follow up these findings with the municipalities involved
Et opplæringsprogram i tidlig intervensjon blir til!
No full textNORSK SAMMENDRAG: Denne rapporten handler om et opplæringsprogram i tidlig intervensjon, initiert\ud
av Helsedirektoratet og Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) i et samarbeid med kompetansemiljøene Regionsenter for barn og unges psykiske helse (R-BUP), Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS), de regionale ressurssentrene om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS), de regionale kompetansesentrene på rusfeltet (KoRus) og Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat). Programmet er administrert av en nasjonal\ud
arbeidsgruppe bestående av representanter fra de to direktoratene og de nevnte kompetansemiljøene, undervisningen er utført av fem regionale team bestående av representanter fra kompetansemiljøene. Det overordnede målet med opplæringen er å gi økt kompetanse i identifisering og samtale med gravide og småbarnsfamilier om bruk av rusmidler, psykiske problemer og/ eller vold. Det retter seg mot ansatte i kommunen som jobber opp mot gravide og småbarnsfamilier. Programmet består blant annet av undervisning i kartleggingsverktøyene EPDS (Edinburgh Postnatal Depression Scale), TWEAK (Tolerance, Worried, Eyeopner, Amnesia, K(c)ut down) og AAS (Abuse Assessment Screen), og samtalemetodikkene støttesamtale og motiverende intervju (MI). Opplæringsprogrammet er evaluert i fem pilotkommuner i fem regioner: Askøy fra Region vest, Vennesla fra Region sør, Skedsmo\ud
fra Region øst, Namsos fra Region Midt-Norge og Bodø fra Region nord. Evalueringen bygger på observasjon av alle opplæringsdagene i de fem regionene, sju heldagsmøter i den nasjonale arbeidsgruppa og to to-dagers nasjonale samlinger med alle de regionale opplæringsteamene. I tillegg er det utført 33 kvalitative intervjuer med deltakere i undervisningen, representanter fra alle de fem regionale teamene, samt deltakerne i den nasjonale arbeidsgruppa. Rapporten bygger også på analyser av sentrale dokumenter, og en spørreundersøkelse som ble sendt ut til deltakerne etter fjerde kursdag. Rapporten er delt inn i seks kapitler, i kapittel en gis en oversikt over programmets politiske og faglige ramme, målgrupper og målsetninger. I kapittel to beskrives metode og problemstillinger.\ud
I kapittel tre fortelles opplæringsprogrammet tilblivelseshistorie ved en kronologisk\ud
fremstilling av gjennomføringen av undervisningen i de fem pilotkommunene samt diskusjonene og revideringene disse erfaringene førte til i programmet. Analysen viser hvordan planleggingen ikke bare fant sted før undervisningen ble\ud
igangsatt, men preget hele prosessen, at middelet (kartleggingsverktøyene og samtalemetodikkene) var valgt før målsetningene og målgruppene var avklart, og at det kontinuerlig foregikk forhandlinger om problemdefineringen. Opplæringsprogrammet har dermed vært gjenstand for uavbrutte diskusjoner og revideringer i møte med pilotkommunenes krav, forventinger og erfaringer. I denne prosessen har både programmets innhold og organisering vokst frem.\ud
I kapittel fire analyseres noen viktige tema på tvers av pilotkommunene: Hva mente deltakerne med at de ville ha mer konkret og praksisrettet diskusjon og fokus på flyktninger og asylsøkere? Disse temaene er valgt fordi de var viktige for deltakerne og fordi de utdyper spørsmålet om hvorvidt kurset var tilpasset deltakernes\ud
arbeidserfaringer og arbeidshverdager. Kapittel fem gir oppsummerende diskusjoner av hvordan programmet har lykkes i å nå sine målsetninger. For å belyse at det ved pilotperiodens utgang fortsatt hersket uklarhet om målsetningene, reises de innledende spørsmålene på nytt; Hva\ud
er programmets målsetninger og målgrupper? Arbeidsgruppas representanter samles om at det er viktig å få ut kunnskap til kommuneansatte og at handlingskompetanse står sentralt. Samtidig fremstår begrepet handlingskompetanse som noe tvetydig fordi det ikke tydelig differensieres mellom handlingskompetansen som er påkrevet for å identifisere og hjelpe mødre og småbarnsforeldre med risiko for å utvikle et problem, og handlingskompetansen som er påkrevd for å avdekke og hjelpe mødre og småbarnsforeldre som allerede har et etablert problem. Har programmet lykkes med innføring av kartleggingsverktøyene og samtalemetodikken? Innføringen av kartleggingsverktøyene og samtalemetodikkene i\ud
pilotkommunene kan beskrives på følgende måte; ingen av kommunene har innført AAS, alle kommunene unntatt Bodø hadde innført EPDS og støttesamtale før programgjennomføringen, og noen jordmødre i alle pilotkommunene har innført TWEAK som en følge av programmet. Det er mer uklart hvordan MI benyttes av jordmødrene i forbindelse med TWEAK- kartleggingen. Når det gjelder implementeringen av EPDS og støttesamtale, bør denne forstås i lys av at pilotkommunene var modellkommuner. Fire kommuner hadde dermed innført\ud
EPDS og støttesamtaler ved helsestasjonene før programmet ble gjennomført. Når det gjelder implementeringen av TWEAK og MI, er disse innført av enkelte jordmødre som følge av opplæringsprogrammet. Samtidig bør det problematiseres om dette er en fullverdig innføring så lenge det kun er jordmor som kartlegger og ikke også fastlegene, som ofte er de som har første konsultasjon med den gravide.\ud
Det er også grunn til å problematisere om MI-undervisningen i programmet er tilstrekkelig for at jordmødre skal kunne gi gode motiverende samtaler. Når det gjelder implementeringen av AAS, eller snarere den manglende innføringen av kartleggingsinstrumentet i pilotkommunene, kan det virke paradoksalt at undervisningen om vold i nære relasjoner generelt ble svært positivt mottatt av deltakerne i programmet, samtidig som ingen kommuner innfører kartleggingsinstrumentet.\ud
Det er flere mulig tolkninger av dette; at vold i nære relasjoneroppleves som et mer tabubelagt tema å snakke om enn alkohol og depresjon, at\ud
avdekking av voldsutsatthet oppleves som etisk uforsvarlig hvis man ikke har adekvat hjelp å gi, og at helsepersonell opplever det som uklart hvordan de kan arbeide forebyggende når det gjelder denne typen vold. Har programmet lykkes i å styrke det tverrfaglige/tverretatlige samarbeidet? Når det gjelder det horisontale samarbeid på direktoratsnivå og i den nasjonale arbeidsgruppen, er det viktig å understreke at programmet er skapt gjennom et unikt samarbeid mellom to direktorater. Det er sjelden kost at direktorater ønsker å samordne sine satsninger, og at de får det til over tid. Medlemmene i arbeidsgruppa har også understreket at ledelsen i de to direktoratene har vært inkluderende og\ud
preget av en lydhør lederstil. Når det gjelder det horisontale samarbeid på regionalt nivå, det vil si samarbeidet internt i de regionale teamene, har dette blitt beskrevet noe ulikt i de ulike regionene. Samtidig er dette et samarbeid som generelt beskrives som konstruktivt og inspirerende. Selv om noen medlemmer av de regionale teamene uttrykker at de var nølende til programmet i begynnelsen, har det gjennom pilotperioden etablert seg stabile team rundt i Norge. Når det gjelder det horisontale samarbeid på kommunalt nivå, er det et komplekst bilde som tegner seg i datamaterialet. For det første beskrives en kommunal hverdag hvor mye svikter når det gjelder samarbeid mellom ulike etater. Det\ud
beskrives en virkelighet hvor det forekommer ansvarsfraskrivelse, sirkelhenvisninger av komplekse saker, manglende rutiner for samarbeid med sentrale aktører som NAV, knapphet på tid og ressurser, samt uklarhet rundt regelverk.\ud
Taushetsplikten er den delen av lovverket som oftest problematiseres av de kommuneansatte og som kan oppleves som en sperre for samarbeid. For det andre setter deltakerne i programmet mest pris på fokuset på det tverrfaglige samarbeidet.\ud
Spesielt understrekes betydningen av å få informasjon om hvem de andre i etatene er, hvilke tilbud det kommunale barnevernet og familievernet har, og hvordan andre etater jobber. Når det gjelder det vertikale samarbeid internt i programmets organisasjon, har også dette endret seg mye undervis i pilotperioden. Formaliseringen av programstrukturen har dermed vokst frem over tid. Dette betyr at definering av roller og\ud
ansvarsfordelinger er blitt re-forhandlet og utkrystallisert gjennom prosessen. En sentral brikke i formaliseringen av programmet, er at direktoratene har gitt likelydende formuleringer i henholdsvis oppdrags- og disposisjonsbrev til sine respektive underliggende kompetansemiljø. Alle de regionale teamene har imidlertid ikke blitt hørt og sett like godt av den nasjonale arbeidsgruppa. Dette har i hovedsak handlet om at to av teamene har manglet en representant i arbeidsgruppa. Når det gjelder kommunikasjonen mellom arbeidsgruppa og pilotkommunene\ud
har det meste av denne foregått via de regionale teamene. I begynnelsen var den nasjonale\ud
arbeidsgruppa noe preget av en «ovenfra og ned» tenkning. Kapittel seks gir en oppsummering av anbefalinger gitt i rapporten.ENGLISH SUMMARY: This report is about the establishment of a training programme in early\ud
intervention, initiated by the Norwegian Directorate of Health and the Norwegian\ud
Directorate for Children, Youth and Family Affairs (Bufdir), in cooperation with\ud
the professional bodies: the Regional Centre for Child and Adolescent Mental\ud
Health (R-BUP), the Norwegian Centre for Violence and Traumatic Stress Studies\ud
(NKVTS), the Regional Resource Centre for Violence, Traumatic Stress and\ud
Prevention of Suicide (RVTS), the Regional Resource Centre for Alcohol and Drug\ud
Issues (KoRus) and Bufetat. The programme was administered by a national\ud
working group consisting of representatives from the two directorates and the\ud
professional bodies. The training was carried out by five regional teams consisting\ud
of representatives from the professional bodies.\ud
The overall aim of the training was to raise the level of competence in identifying\ud
pregnant women and families with small children with drug problems, mental\ud
health problems and/or problems with violence, and in discussing these issues with\ud
them. The programme was aimed at employees in the municipalities who worked\ud
with pregnant women and families with small children. It consisted of teaching in\ud
the following screening tools: EPDS (Edinburgh Postnatal Depression Scale),\ud
TWEAK (Tolerance, Worried, Eye-opener, Amnesia, K(c)ut down) and AAS\ud
(Abuse Assessment Screen), and interview techniques: supportive conversation\ud
and motivational interview (MI). The training programme was evaluated in five\ud
pilot municipalities in five regions: Askøy in Southern Norway, Vennesla in\ud
Western Norway, Skedsmo in Eastern Norway, Namsos in Mid-Norway and Bodø\ud
in Northern Norway.\ud
The evaluation was based on observation of all the training days in the five regions,\ud
seven whole-day meetings in the national working groups and two two-day\ud
national meetings with all the regional training teams. In addition, 33 qualitative\ud
interviews were carried out with the people who had participated in the training,\ud
representatives from all the five regional teams, and participants in the national\ud
working group. The report is also based on analyses of important documents, and a questionnaire survey that was sent to all the participants after the fourth training\ud
day.\ud
The report is divided into six chapters.\ud
In Chapter 1, an overview of the political and professional framework, the target\ud
groups and the aims of the programme are presented.\ud
In Chapter 2, the method and research questions are described.\ud
In Chapter 3, the development of the programme is presented chronologically by\ud
describing how the training was carried out in the five pilot municipalities, and the\ud
discussions and revision of the programme that resulted from the experience that\ud
had been gained. The analysis shows that the planning not only took place before\ud
the training was initiated, but also influenced the whole process, that the methods\ud
used (the screening tools and the interview techniques) were chosen before the\ud
aims and the target groups had been finally decided on, and that negotiations about\ud
the problem definition took place continuously. Thus, the training programme has\ud
been the object of continuous discussions, and has been constantly revised\ud
according to the demands, expectations and experience of the municipalities. In\ud
this process, both the content and the organization of the programme have\ud
developed.\ud
In Chapter 4, some important themes common for the pilot municipalities are\ud
analysed. These themes are: What did the participants mean when they said that\ud
they wanted more concrete and practical discussions and a focus on refugees and\ud
asylum seekers? These themes were chosen because they were important for the\ud
participants, and because they raise the issue of whether the course was appropriate\ud
with regard to the work experience and the normal working day of the participants.\ud
In Chapter 5, the final discussions about whether the programme was successful in\ud
achieving its aims are presented. In order to show that at the end of the pilot period\ud
the aims of the programme were still not totally clarified, the introductory\ud
questions are posed again: What were the aims of the programme, and what were\ud
the target groups?. The representatives of the working groups agreed that it was\ud
important to provide information to the employees in the municipalities and to\ud
teach them the skills to act. At the same time, the concept skills to act appears to be\ud
somewhat ambiguous, because it does not distinguish clearly between the skills needed to identify and help mothers and parents of young children who are at risk\ud
of developing a problem, and the skills need to identify and help mothers and\ud
parents of young children who already have an established problem.\ud
Has the programme been successful in introducing the screening tools and the\ud
interview techniques?\ud
Introduction of the screening tools and the interview techniques in the pilot\ud
municipalities can be described in the following way. None of the municipalities\ud
had implemented AAS. All of the municipalities except Bodø had implemented\ud
EPDS and supportive conversations before the programme had been introduced.\ud
Some of the midwives in all the pilot municipalities implemented TWEAK as a\ud
result of the programme. It is not entirely clear how MI was used by midwives in\ud
connection with use of the TWEAK screening tool.\ud
With regard to implementation of EPDS and supportive conversations: These should\ud
be seen in the light of the fact that the pilot municipalities were model\ud
municipalities. Four of them had therefore implemented EPDS and supportive\ud
conversations in the health centres before the programme had been introduced.\ud
With regard to implementation of TWEAK and MI:These were implemented by\ud
some midwives as a result of the training programme. At the same time, it should\ud
be questioned whether this implementation is adequate when only midwives use\ud
this screening tool, and not general medical practitioners, who are often the first\ud
people to have a consultation with pregnant women. There is also reason to\ud
question whether the teaching about MI in the programme is adequate to enable\ud
midwives to conduct satisfactory motivating interviews.\ud
With regard to implementation of AAS, or rather the lack of implementation of this\ud
screening tool in the pilot municipalities: It seems paradoxical that although teaching\ud
about violence in close relationships was generally well accepted by the\ud
participants, none of the pilot municipalities introduced this screening tool. There\ud
are several possible explanations for this. It may be that violence is experienced as a\ud
theme that is more taboo to discuss than alcohol and depression. It may be that\ud
detection of vulnerability for violence is experienced as ethically unacceptable if\ud
one cannot provide adequate help. Health care personnel may be uncertain about how they can work to prevent violence. Has the programme been successful in improving interdisciplinary cooperation?\ud
With regard to horizontal cooperation at the level of the directorates and in the\ud
national working group, it is important to stress that the programme was developed\ud
through unique cooperation between the two directorates. It is seldom that\ud
directorates wish to coordinate their efforts, and that they manage to do so over\ud
time. The members of the working group also pointed out that the leaders in the\ud
two directorates were inclusive and willing to listen.\ud
With regard to horizontal cooperation at the regional level, in other words cooperation\ud
internally in the regional teams: This has been described somewhat differently in\ud
the different regions. At the same time, this cooperation has generally been\ud
described as constructive and inspiring. Even though some of the members of the\ud
regional teams report that they were hesitant about the programme at the\ud
beginning, a stable team was established throughout the country during the pilot\ud
phase.\ud
With regard to horizontal cooperation at the level of the municipalities: The data\ud
present a complex picture. First, cooperation between the different services in the\ud
municipalities is often inadequate. The following problems are described:\ud
unwillingness to accept responsibility, circular referrals of complex cases, lack of\ud
routines for important services such as the Norwegian Labour and Welfare Service\ud
(Nav), lack of time and resources and uncertainly about the legislation. The duty of\ud
confidentiality is the topic in the legislation that the municipal employees most\ud
often described as a problem. This can be experienced as a barrier to cooperation.\ud
Second, the part of the programme that the participants appreciated most was the\ud
focus on interdisciplinary cooperation. In particular, they stressed the importance\ud
of being given information about the other services, the services offered by the\ud
municipal child welfare services and the family welfare centre, and how the other\ud
services work.\ud
With regard to vertical cooperation internally in the organization of the programme: This also changed a lot during the pilot phase. Thus, formalization of the structure\ud
of the programme developed over time. This means that rolls and allocation of\ud
responsibility were defined and re-negotiated during the process, and became\ud
clearer. An important aspect in formalizing the programme was that the\ud
directorates used the same formulations in their letters of instruction to their\ud
underlying bodies. However, all the regional teams have not been taken account of equally by the national working group during the pilot phase. This was mainly\ud
because two of the teams did not have a representative in the working group. Most\ud
of the communication between the working group and the pilot municipalities\ud
took place via the regional teams. At the beginning, the national working group\ud
was somewhat characterized by a «top-down» way of thinking.\ud
In Chapter 6, a summary of the recommendations mentioned in this report is\ud
given
Mytar og anekdotar eller realitetar? Barn med tiltak frå barnevernet og tenester frå psykisk helsevern for barn og unge. Ei kunnskapsoppsummering
No full textNORSK SAMMENDRAG: Er det slik at barn med tiltak frå barnevernet har vanskelegare tilgang til psykisk helsevern enn andre barn og unge? Statens helsetilsyn ønskjer med denne rapporten å oppsummere kunnskap frå statistikk, forsking, utgreiingar og tilsynserfaringar for å belyse om barn med tiltak frå barnevernet får dei tenestene frå psykisk helsevern for barn og unge (PHBU) dei treng og har rett til. Er det slik at dei blir avviste i større grad enn andre barn og unge, eller er tenestetilbodet dei får, mangelfullt?\ud
\ud
Det har dei siste åra vore ein auke både i talet på barn som mottek tiltak frå barnevernet, og talet på barn og unge som mottek tenester frå PHBU. Aktivitetsdata for PHBU tyder på at delen barn som også mottek tiltak frå barnevernet, har vore stabil rundt 17 prosent i perioden 2002–2010.\ud
\ud
Rapporten viser eksempel på barn, unge og deira føresette som kjenner seg avviste av anten barnevernstenesta eller PHBU, eller av begge tenestene.\ud
\ud
Vi har påvist store kunnskapshol på området. Men med bakgrunn i den kunnskapen vi har oppsummert, kan vi ikkje konkludere med at barn med tiltak frå barnevernet systematisk har dårlegare tilgang til PHBU enn andre barn og unge.ENGLISH SUMMARY: Do children who are receiving care from child welfare services have poorer access to mental health services than other children and adolescents? In this report, the Norwegian Board of Health Supervision aims to summarize available knowledge from statistics, research, reports and experience from supervision in order to identify whether these children receive the mental health services that they need and have the right to receive. Are they denied these services more than other children and adolescents? Are the services they receive inadequate?\ud
\ud
During the last few years, the number of children receiving care from child welfare services and from mental health services has increased. Statistics from the mental health services indicate that the proportion of children who were also receiving care from child welfare services has been stable at around 17 per cent during the period 2002–2010.\ud
\ud
This report gives examples of children, adolescents or their families who have been denied child welfare services, mental health services, or both.\ud
\ud
We have identified large gaps in knowledge about this area. Based on the available knowledge that we have summarized, we cannot conclude that children and adolescents receiving care from child welfare services have poorer access to mental health services than other children and adolescents
Fri flyt : bartenderes møte med berusede gjester
No full textNORSK SAMMENDRAG: Denne rapporten presenterer resultater fra en kartlegging av overskjenking på utesteder i utvalgte deler av Oslo sentrum. Den viktigste datakilden er testkjøp, som innebærer at skuespillere spiller beruset mens de bestiller øl på serveringssteder. Hensikten er å skape en situasjon som etter alkoholloven skal føre til serveringsnekt Til sammen er det utført 89 testkjøp fordelt på 39 ulike serveringssteder i to områder i Oslo sentrum. Det var langt mellom serveringsstedene som nektet en gjest som viste flere tegn på åpenbar påvirkning. 83 av kjøpsforsøkene (93 %) resulterte i at testkjøperen fikk servering – det vil si at bare seks kjøpsforsøk (7 %) endte med serveringsnekt. Det kan være flere forklaringer på den høye andelen servering. Kanskje mangler noen bartendere tilstrekkelig kunnskap om alkoholloven og om hvordan de skal håndtere en beruset gjest. Arbeidsforholdene er ikke alltid tilrettelagt for å sikre bartendere gode vurderingsmuligheter, og i en stresset situasjon er det kanskje lettere å servere gjesten en øl enn å ta konfrontasjonen som eventuelt vil oppstå ved avvisning av gjesten. Iblant kan kanskje økonomiske motiver påvirke serveringsutfallet – en serveringsnekt kan føre til mindre inntjening og tap av tips. Det kan også se ut som om det er en ansvarsfraskrivelse fra bartendere til ordensvakter, ved at ansvaret for kontroll av gjestenes beruselsesnivå tillegges vaktene. Det kan også være slik at motivasjonen for å følge alkoholloven er liten, ettersom det er små sjanser for å bli tatt. Forklaringen på den høye andelen overskjenking finner vi trolig først og fremst i drikkekulturen, der det eksisterer en kollektiv aksept av beruselse på utestedene. Så lenge gjester, bartendere og bevillingshavere, og kanskje også kontrollører og de som sanksjonerer, er preget av den samme aksepterende alkoholkulturen, vil det være vanskelig å få til en endring
The importance of social support in the associations between psychological distress and somatic health problems and socio-economic factors among older adults living at home: a cross sectional study
No full textOppsummering av landsomfattende tilsyn i 2011 med spesialisthelsetjenesten: behandling av eldre pasienter med hjerneslag
No full textNORSK SAMMENDRAG: I Norge rammes årlig 15 000 mennesker av hjerneslag. 65 prosent av pasientene er over 75 år. Hjerneslag er den tredje hyppigste dødsårsak, og den vanligste årsak til funksjonshemming hos eldre.\ud
\ud
Pasienter med hjerneslag må utredes og behandles raskt, uansett når på døgnet de ankommer sykehuset. Et grunnleggende prinsipp i slagbehandling er at det samtidig med akutt observasjon, utredning og behandling, også må settes i gang rehabilitering med tidlig mobilisering og annen funksjonstrening. I tillegg er det avgjørende for prognosen å forebygge nye hjerneslag og komplikasjoner. Systematisk tverrfaglig samarbeid er nødvendig i alle faser av behandlingen. \ud
\ud
Et landsomfattende tilsyn i 2011 undersøkte om eldre pasienter med hjerneslag er sikret forsvarlig behandling. Ved ni av i alt 29 tilsyn ble det påvist brudd på lovkrav. \ud
\ud
Tilsynet gir grunn til å anta at behandlingstilbudet til eldre slagpasienter de fleste steder er forsvarlig, og at et sårbart felt som slagbehandling har blitt tatt tak i og gitt nødvendig prioritet i mange helseforetak.\ud
\ud
Samtidig avdekket tilsynet en relativt omfattende styringssvikt når det gjelder slagbehandling i noen helseforetak. Dette gir uakseptable ulikheter i behandlingstilbudet til en sårbar gruppe og kan medføre at noen pasienter kommer ut av sykehusoppholdet med en større funksjonssvikt enn de ville hatt ved behandling på et annet sykehus. Statens helsetilsyn forventer at de regionale helseforetakene og det enkelte helseforetak bruker sine styringsvirkemidler til å styrke kapasiteten for spesialisert slagbehandling og sørge for et bedre fungerende tverrfaglig behandlingsopplegg, slik at alle eldre slagpasienter får et godt nok behandlingstilbud i landets sykehus.ENGLISH SUMMARY: In Norway, 15 000 people have a stroke each year. Sixty-five per cent of these patients are over 75 years of age. Stroke is the third most common cause of death, and the most common cause of disability among elderly people.\ud
\ud
Patients who have had a stroke need to be assessed and treated without delay, irrespective of the time of day are admitted to hospital. A basic principle in treatment of stroke is that rehabilitation must be initiated early, and the patient must be mobilized and given other training to improve function. All this must be done at the same time as acute observation, assessment and treatment, In addition, prevention of another stroke and complications is decisive for the prognosis. Systematic interdisciplinary co-operation is necessary in all stages of treatment.\ud
\ud
As part of countrywide supervision in 2011, we investigated whether elderly people who have had a stroke receive adequate treatment. In nine of the 29 hospitals we investigated, we detected breaches of the statutory requirements. \ud
\ud
Based on the results of supervision, it appears that the services offered to elderly people who have had a stroke are adequate in most places. A vulnerable area such as treatment of stroke is dealt with and given adequate priority in many health trusts.\ud
\ud
At the same time, we detected relatively serious deficiencies in management of treatment of stroke in some of the health trusts. This means that there is unacceptable variation in services to this vulnerable group. The result of this may be that some patients leave hospital with greater functional disability than they would have had if they had been treated at another hospital. \ud
\ud
The Norwegian Board of Health Supervision expects the regional health authorities and the health trusts to implement measures to improve capacity for specialized treatment of stroke, and to ensure that interdisciplinary co-operation functions better, so that all elderly patients who have had a stroke receive adequate treatment in hospital
Evaluation of a web portal for improving public access to evidence-based health information and health literacy skills: a pragmatic trial.
No full textUsing the conceptual framework of shared decision-making and evidence-based practice, a web portal was developed to serve as a generic (non disease-specific) tailored intervention to improve the lay public's health literacy skills.To evaluate the effects of the web portal compared to no intervention in a real-life setting.A pragmatic randomised controlled parallel trial using simple randomisation of 96 parents who had children aged <4 years. Parents were allocated to receive either access to the portal or no intervention, and assigned three tasks to perform over a three-week period. These included a searching task, a critical appraisal task, and reporting on perceptions about participation. Data were collected from March through June 2011.Use of the web portal was found to improve attitudes towards searching for health information. This variable was identified as the most important predictor of intention to search in both samples. Participants considered the web portal to have good usability, usefulness, and credibility. The intervention group showed slight increases in the use of evidence-based information, critical appraisal skills, and participation compared to the group receiving no intervention, but these differences were not statistically significant.Despite the fact that the study was underpowered, we found that the web portal may have a positive effect on attitudes towards searching for health information. Furthermore, participants considered the web portal to be a relevant tool. It is important to continue experimenting with web-based resources in order to increase user participation in health care decision-making.ClinicalTrials.gov NCT01266798
Fem år etter Regionprosjektet : ildsjelers entusiasme og kommunalt hverdagsliv
No full textNORSK SAMMENDRAG: Regionprosjektet var en del av Bondevik II-regjeringens Handlingsplan mot rusmiddelproblemer (2003–2005). Fem kommuner: Haugesund, Larvik, Narvik, Nesodden, Os, og en region: Ytre søre Sunnmøre med kommunene Sande, Herøy, Ulstein og Hareid deltok i prosjektet. Det ble satt i gang 30 tiltak valgt fra en meny med 8 anbefalte program. Etter fem år var det 14 av disse som fremdeles var aktive. I tillegg supplerte alle kommunene med andre tiltak. Av disse var det 12 av 18 som ble videreført. Det kan med andre ord se ut til at tiltak som kommunene selv har utviklet og tilpasset sin egen hverdag er godt levedyktige.\ud
\ud
Kurs, seminarer, konferanser og opplæringsopplegg var sentrale elementer i Regionprosjektet og mange deltok. Men kompetanse forvitrer hvis den ikke er i bruk. Det gjelder enten folk blir pålagt andre oppgaver der kompetansen ikke er relevant, eller folk selv flytter på seg. Det er likevel eksempler på at kompetansen kan ligge i beredskap og tas fram når behovene melder seg. Alle de tidligere prosjektlederne fortsatte å arbeide med rusmiddelforebygging i sine kommuner, men de har hatt ulikt handlingsrom for videreføring. Når helhetlig rusmiddelforebygging ikke lenger inngår i deres daglige arbeid, er det heller ikke så lett å følge opp alle tiltakene. Der flere engasjerte prosjektmedarbeidere har fortsatt sitt arbeid, blir det også flere som kan holde informasjonstrykket overfor politikere og administrasjon. \ud
\ud
Den politiske forankringen er avhengig av politikernes personlige engasjement. Derfor kan politisk kontinuitet ha stor betydning for videreføringen. Et politisk engasjement kan dessuten bidra til å gi intervensjonene en forutsigbar økonomi. I tillegg er det nødvendig med en administrativ forankring som kan gi fagfolkene et rimelig arbeidsrom, både til gjennomføring og til utvikling av nettverk og samarbeidsrelasjoner. Engasjerte rådmenn kan være gode medspillere. \ud
\ud
Nesten alle kommunene har vært gjennom store omorganiseringer etter regionprosjektperioden. Mange fikk problemer med å holde ved like samarbeid og samordning, og ansvar ble flyttet eller utradert. Kommuner omorganiserer ikke for å få en styrket rusmiddelforebygging, men det at forebyggingen har så litenoppmerksomhet i en omorganiseringsprosess at den risikerer å bli utradert, kan tyde på dårlig politisk forankring. Da hjelper det ikke med enkelte entusiastiske fagfolk
MeSH speaks Norwegian in 2013! (Poster)
No full textMeSH (Medical Subject Headings) will soon be available in Norwegian. This is made possible through a collaboration between Norwegian institutions, medical librarians and experts within health, science and terminology. The project is organized by The Norwegian Electronic Health Library (Helsebiblioteket.no). What is MeSH? Why MeSH in Norwegian? How to do the translation work? Partner