Omsorgsbiblioteket
Not a member yet
1761 research outputs found
Sort by
Kjerneområder i Leve hele livet-reformen - En oppsummering av kunnskap om frivillighet, pårørende, medvirkning og digital kompetanse
No full textI arbeidet med kunnskapsnotatene har forskere ved SOF jobbet med å samle og sammenfatte kunnskap. Her har de blant annet støttet seg til fagpersoner fra Helsedirektoratet, og de har samlet inn erfaringene til fire brukerrepresentanter fra Pensjonistforbundet.
Kunnskapsnotatene tar for seg temaområdene som er særlig tverrgående og har overordnet betydning for reformarbeidet. De tverrgående temaområdene som løftes frem i dette dokumentet, er:
• Frivillighet
Den brede målgruppen for reformen er avhengig av frivillig engasjement for å kunne være bærekraftig.
• Pårørende
Pårørende gjør en betydelig innsats med omsorg for sine nærstående. Da er det viktig å se på omfang, nytte og rammebetingelser på dette arbeidet.
• Medvirkning
Skal reformen lykkes, kreves det reell medvirkning fra starten av og deltakelse fra alle relevante aktører.
• Digital kompetanse
For å kunne delta i samfunnets fellesskap er det viktig å få tilgang til informasjon man trenger, og til selv kunne bidra til å gi og dele informasjon. Kunnskapen i dette dokumentet baserer seg på arbeidet med de øvrige kunnskapsnotatene knyttet til Leve hele livet-reformen. Dette gjør det enklere å ta i bruk kunnskapen som en del av det sammensatte reformarbeidet
Undersøkelse om vikarbruk i den kommunale helse- og omsorgstjenesten - Omfang og årsaker til vikarbruk, samt kompetansebehov
Full text linkBakgrunn
Bruken av vikarer har vært sterkt økende siden 2012. En studie viser til at det ikke bare var nesten en dobling i det man brukte på vikarer fra 625 000 000 NOK i 2012 til 1221 000 000 NOK i 2019. Det var også en kraftig økning i antall årsverk fra 26 000 i 2012 til 32 100 i 2019 (Reppen 2020).
Noen av årsakene som har blitt oppgitt for behov for å bruke vikarer er ferieavvikling, sykdom, ekstra bemanning ved urolige beboere, fastvakt til døende og kompetanseheving (ansatte som er på kurs for eksempel (kommune 2018).
Statistikker viser også at det ikke bare er en høy vikarbruk, men det er også en høy andel deltidsstillinger, der to av tre ansatte i den kommunale helse og omsorgstjenesten jobber deltid. Den gjennomsnittlige stillingsstørrelsen var 80%. Variasjonen i stillingsstørrelsen er stor, og små stillinger på for eksempel 20% er ikke uvanlig i dette feltet. Deltidsstillinger er spesielt vanlig blant helsefagarbeidere, men også sykepleiere jobber deltid (Foss 2018).
Denne utbredte bruken av deltidsarbeid kan også ha store negative konsekvenser, og det etterspørres økt oppmerksomhet fra helsemyndighetene på hvilke problemer mye deltidsarbeid fører til når det kommer til kvalitet/pasientsikkerhet, rekruttering/bemanning og helse. Høyt sykefravær blant ansatte kan gi redusert kvalitet på tjenesten, og mindre tid til hver tjenestemottaker. Et stort omfang av nyansatte kan også gi mindre forutsigbarhet for pasient/bruker. Ustrakt bruk av vikarer kan også føre til at viktig erfaring går tapt, eller erfaringen må opparbeides på nytt over tid (Foss 2018).
Blant tiltakene som har blitt prøvd for å redusere behovet for vikarer er ulike turnusordninger, bruk av timebank, vikarpool, fokus på heltidskultur, og spesialisering av arbeidskraften (Moland and Bråthen 2012, Ludvigsen and Danielsen 2014). Det oppleves dog ikke som at det største problemet med vikarbruken er når det er ekstraordinære hendelser, som for eksempel sykdom og ferieavvikling, men heller når man er avhengig av vikarer for å få den ordinære driften til å gå rundt (Moland and Bråthen 2012).
Denne undersøkelsen har som formål å undersøke omfanget av og årsakene til vikarbruken i den kommunale helse og omsorgstjenesten i året før COVID-19 pandemien (2019) og under COVID-19 pandemien (2020)
Demografisk utvikling og potensialet for uformell omsorg i Norge
Full text linkBakgrunn: Myndighetene har forventninger om at bidrag fra pårørende og frivillige i omsorg for hjemmeboende eldre skal opprettholdes på dagens nivå eller økes i fremtiden. I artikkelen undersøker vi potensialet for uformell omsorg med utgangspunkt i den demografiske utviklingen frem mot 2040.
Metode: Med utgangspunkt i folketall fra 2018 og Statistisk sentralbyrås befolkningsframskrivinger 2018–2040 har vi beregnet FNs familieomsorgskoeffisient (personer i alderen 50–66/85+), aldersbæreevne (personer i alderen 16–66/67+), og forholdet mellom antall unge eldre og eldste eldre (personer 67–79/85+) for årene frem mot 2040 for et utvalg av 49 norske kommuner (omsorgsforskningskommune-panelet). Vi har videre undersøkt korrelasjonen mellom de tre koeffisientene og kommunenes størrelse og sentralitet.
Resultat: Familieomsorgskoeffisienten faller betydelig i samtlige kommuner fra 2018 til 2040 (størst fall i små kommuner). Aldersbæreevnen faller også markant i de fleste kommunene, og fallet er størst i små kommuner. Forholdet mellom unge eldre og de eldste faller også markert frem mot 2040 i alle kommunene. Dette forholdet er svakt korrelert med kommunestørrelse (størst fall i små kommuner). Alle tre forholdene faller i gjennomsnitt gradvis fra de mest sentrale til de minst sentrale kommunene.
Konklusjon: Myndighetenes forventninger om opprettholdt eller økt innsats fra pårørende og frivillige er basert på sviktende demografiske forutsetninger. Den demografiske utviklingen bør være en tydeligere del av kunnskapsgrunnlaget for utformingen av fremtidens pårørende- og frivillighetspolitikk
Sammenfatning av forskning om kompetansen som kreves for å få mer inkluderende tjenester til eldre LGBT-personer
Full text linkDen kanadiske forskeren Maude Lecompte har sammen med tre kolleger laget en systematisk oversikt over forskning (eng.: scoping review) om inkluderende helse- og omsorgstjenester til eldre LGBT-personer, der de har gjennomgått, kategorisert, analysert og sammenfattet forskning som så langt har blitt gjort på feltet1. Målet med den systematiske forskningsoversikten var å identifisere kompetansen som kreves for å få til bedre og mer inkluderende helse- og omsorgstjenester til eldre LGBT-personer
Helse- og omsorgstjenester til den samiske befolkningen i Norge - Oppdatert kunnskapsoppsummering (2016-2021)
Full text linkSenter for omsorgsforskning utarbeidet i 2016 en kunnskapsoppsummering om helse- og omsorgstjenester til den samiske befolkningen i Norge. Etter dette har det kommet ny forskning og nytt utviklingsarbeid, som jeg presenterer i denne kunnskapsoppdateringen.
Samenes rettigheter som urbefolkning i møte med helse- og omsorgstjenestene reguleres av internasjonale konvensjoner og nasjonalt lovverk. Det er av stor viktighet at helse- og omsorgspersonale har kunnskap om sosiale, historiske og kulturelle faktorer som kan ha betydning for møter mellom samer og helse- og omsorgstjenestene. I Norge har den politiske målsettingen vært å gi et kulturelt tilrettelagt tilbud til den samiske befolkningen innenfor de etablerte tjenestene i stedet for å utvikle tjenester spesifikt for den samiske befolkningen. Kulturell trygghet er et begrep som i økt grad har blitt brukt i litteraturen på feltet helse og urbefolkning de siste årene. Begrepet favner pasientenes trygghetsfølelse knyttet til en opplevelse av at deres kultur og livsverden gjenkjennes, imøtekommes og ivaretas på en betryggende måte i møte med helsetjenestene. For samiske pasienter innebærer kulturell trygghet forståelse og sensitivitet overfor samisk kultur fra helse- og omsorgspersonalets side.
Når det gjelder helsetilstand, forekomst av sykdom og bruk av helsetjenester, er det lite som tyder på at det er forskjell mellom den samiske befolkningen og majoritetsbefolkningen. En forskjell er imidlertid at den samiske befolkningen er mindre tilfreds med hjelpetilbudet. En del litteratur fokuserer på at samer har en annen forståelse av helse, sykdom og behandling enn majoritetsbefolkningen. Det er imidlertid grunn til å være forsiktig med å betrakte dette som en sannhet som gjelder for alle samer. Det finnes også litteratur som peker på at samer kommuniserer om sykdom og helse på indirekte måter og ved hjelp av metaforer. I løpet av de siste fem årene er det også kommet litteratur som påpeker en diskrepans mellom ansatte i helse- og omsorgstjenestenes forventninger til samisk kultur og deres opplevelser i faktiske møter med samiske pasienter i klinisk praksis. Et eksempel er at ansatte på den ene siden kan beskrive at «samer snakker ikke om psykiske problemer», men at erfaringene deres fra arbeidet med samiske pasienter viser at samer likevel snakker om slike problemer. I noe av den nyere forskningen er det anbefalt at helseinstitusjoner, sammen med de ansatte i helse- og omsorgstjenestene, bør bidra til og legge til rette for kritisk refleksjon om kultur og hvordan kulturbegrepet anvendes innen de ulike profesjonene. Egne og andres erfaringer med fornorskning og stigmatisering kan ha betydning for samers møte med helse- og omsorgstjenester. Forskningen er ikke entydig på om denne typen erfaringer har betydning for selvopplevd helse. Litteraturen illustrerer videre at identitet er et komplekst begrep. Det har dessuten i noe av den nyere litteraturen blitt pekt på at helse- og omsorgspersonales konstruksjon av samers identitet som gruppe – og stereotypisering – gjør at samiske pasienter tilskrives visse egenskaper, noe som igjen får betydning for hva slags helsehjelp disse personene får.
I perioden 2016–2021 har det blitt utgitt en del litteratur som omhandler samiske personer med demens i møte med helse- og omsorgstjenestene. Når det gjelder diagnostisering av demens, er det i de mest oppdaterte retningslinjene fra helsemyndighetene pekt på at dersom utdanningsmessige, språklige eller kulturelle hindringer vanskeliggjør forsvarlig undersøkelse eller medvirkning av personer med samisk kulturbakgrunn, og der spesialisthelsetjenesten har bedre kompetanse på området, en det en fordel om fastlegen henviser pasienten til utredning for demens i spesialisthelsetjenesten. Det påpekes også at man må være oppmerksom på behov for tolketjeneste. Litteraturen peker på betydningen av at helse- og omsorgspersonell har kunnskap om samisk språk og kultur i møte med samiske personer med demens. Dette er ikke minst viktig fordi, som det er pekt på i en del av den nyere litteraturen, personer med demens etter hvert kan miste språk som er lært senere i livet enn morsmålet. Når det gjelder personer med demens som har samisk som morsmål og norsk som andrespråk, vil dette innebære at disse mister muligheten til å kommunisere på norsk. I den nyere litteraturen er det også funnet at helse- og omsorgspersonale erfarer at tilrettelegging av det fysiske miljøet på institusjonene slik at det gjenspeiler samisk kultur, kan gi spesielt pasienter med demens en følelse av gjenkjennelse og trygghet. Dette gjelder også valg av meny for måltider.
Det er viktig å påpeke at individuell tilrettelegging og lokal forankring av konkrete tiltak er både nødvendig og viktig, i og med at den samiske befolkningen er mangfoldig
Befolkningens helsekompetanse, del I. The International Health Literacy Population Survey 2019–2021 (HLS19) – et samarbeidsprosjekt med nettverket M-POHL tilknyttet WHO-EHII. Rapport IS-2959
No full textNorge har for første gang kartlagt helsekompetansen i et stort og representativt utvalg av befolkningen. Resultater viser at en vesentlig andel i befolkningen har varierte utfordringer med å forholde seg til helseinformasjon. Dette har betydning for individets helse og samfunnets helseutgifter.
Bakgrunn
På oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet har Helsedirektoratet i samarbeid med OsloMet og Høgskolen i Innlandet gjennomført en nasjonal kartlegging av befolkningens helsekompetanse.
Kartleggingen inngår i et internasjonalt samarbeid initiert av det WHO-EHII tilknyttede nettverket Action Network on Measuring Population and Organisational Health Literacy (M-POHL) om gjennomføringen av Health Literacy Population Survey 2019–2021 (HLS19). Formålet med M-POHL og HLS19 er å skaffe til veie kunnskap som kan understøtte myndigheters differensierte arbeid med utvikling av målrettede tiltak for å styrke helsekompetansen i befolkningen, og for å tilpasse helsetjenesten slik at den ivaretar personer med ulik helsekompetanse.
Gjennomføring
I Norge valgte vi å bruke hele det omfattende spørreskjemaet International Health Literacy Population Survey Questionnaire (HLS19-Q47), som består av en base på 47 spørsmål. Undersøkelsen i Norge inkluderte også ulike skalaer for måling av digital helsekompetanse (herunder digital helseinformasjon, generelle digitale ferdigheter, og bruk av digitale helsetjenester), kompetanse i å navigere i helsevesenet, og ferdigheter i å kommunisere med helsepersonell. Undersøkelsen hentet videre inn helseøkonomiske variabler for å estimere størrelser som produktivitet og helsekostnader. Det ble samlet inn data fra to tilfeldige og representative utvalg på til sammen 6.000 respondenter. Spørreundersøkelsen ble gjennomført av et norsk gallupbyrå, som brukte metoden Computer-Assisted Telephone Interviewing (CATI). Deltakerlandene kunne velge mellom CAPI1, CATI og CAWI2/online. De fleste landene valgte CAPI.
Befolkningens generelle helsekompetanse i lys av «pasientens helsetjeneste»
Vi har rapportert enkel deskriptiv statistikk for alle de 47 spørsmålene i HLS19-Q47. Med bakgrunn i mer
avanserte psykometriske analyser, har vi foreslått ulike delskalaer for hvert domene av helsekompetanse (helsefremming, sykdomsforebygging og helsetjenesterelatert). For å tilfredsstille strenge måletekniske ..
Avstandsoppfølging som velferdsteknologi - En oppsummering av kunnskap
Full text linkDenne kunnskapsoppsummeringen omhandler bruk av avstandsoppfølging, en type velferdsteknologi som har fått økt oppmerksomhet de siste årene. Oppsummeringen handler i hovedsak om hvordan slik teknologi har blitt benyttet i primærhelsetjenesten. Avstandsoppfølging har lenge vært utprøvd som en del av telemedisinske løsninger i både spesialist- og kommunehelsetjenesten. I 2020 ble slike løsninger høyaktualisert på grunn av covid-19. Pandemien utløste et akutt behov for å levere helse- og omsorgstjenester på avstand, hovedsakelig for å ivareta smittevernhensyn, og ledet til en behovsdreven digital «bråvåkning». Denne oppsummeringen dekker avstandsoppfølging innenfor et bredt spekter av kommunale helsetjenester og retter seg ikke mot spesifikke brukergrupper, selv om eksperimentell utprøving hittil har rettet seg inn mot visse grupper med kroniske lidelser der slik oppfølging har blitt ansett som særlig hensiktsmessig. Oppsummeringen gir et innblikk i relevante forsknings- og utviklingsarbeider, aktuelle lover og forskrifter, offentlig dokumentasjon, myndighetsdokumenter og annet som kan være til nytte for medarbeidere i omsorgstjenesten og andre interesserte, både fagfolk og lekfolk.
SENTRALE UTVIKLINGSTREKK
Avstandsoppfølging er et resultat av flere politiske, økonomiske og teknologiske utviklingstrekk som også mer generelt har drevet frem et behov for velferdsteknologiske løsninger i helsetjenesten. En slik tendens er den pågående omorganiseringen av helsetjenestene for å sette brukerens behov i sentrum for den helhetlige tjenesteutviklingen. En verdi som motiverer denne dreiningen, er oppfatningen av at den som mottar tjenesten, også skal ta en mer aktiv rolle i forvaltningen av sin egen helse. Et annet utviklingstrekk er behovet for å redusere kostnaden ved visse typer helsetjenester som en konsekvens av økt etterspørsel på grunn av demografiske endringer, men uten at kvaliteten på tilbudet dermed påvirkes negativt. Avstandsoppfølging blir altså fremmet som et mulig kostnadseffektiviserende tiltak i en tid med ressursknapphet. Utbredelsen av forbrukerteknologi for mobile data- og teletjenester samt bredbåndsdekning i store deler av landet som kan håndtere stor datatrafikk med lyd og bilde av høy kvalitet, er andre fundamentale drivere av utviklingen. Dette muliggjør nå tjenesteleveranser på måter som hadde vært utenkelig uten en slik digital infrastruktur. Det er også en forventning fra innbyggere om at ny teknologi tas i bruk for å styrke tjenestetilbudet for de brukerne som behersker denne.
Resultatene fra den internasjonale forskningen tilsier at vellykket implementering av avstandsoppfølging er svært kontekstavhengig, og at kunnskap fra implementeringen i et helsesystem, på visse brukergrupper, kan ha begrenset overføringsverdi til en annen kontekst og andre brukergrupper. Det er også store kunnskapshull om den samlede gevinsten ved bruk av løsninger for avstandsoppfølging. Det er derfor satt i gang nasjonale utprøvinger i Norge i stor skala med tilhørende følgeforskning på en rekke utfallsmål. Kunnskapsoppsummeringen beskriver foreløpige resultater fra denne og andre relevante undersøkelser.
UTFORDRINGER OG BEHOV
Til tross for at avstandsoppfølging ved første øyekast kan virke svært likt tradisjonelle konsultasjoner ansikt til ansikt mellom tjenestemottakere og helsepersonell, medfører bruken av avstandsoppfølging ny teknologi, nye arbeidspraksiser, organisasjonsendringer og nye kommunikasjonslinjer. Det stiller også krav til investeringer i teknisk infrastruktur og ikke minst kunnskap, både hos medarbeidere og de brukerne som skal ta i bruk slike løsninger for å skape helsetjenester av høy kvalitet
Motor-learning based activities may improve functional ability in adults with severe cerebral palsy: A controlled pilot study
Full text linkBACKGROUND:
Cerebral palsy (CP) is a neurodevelopmental disturbance characterized by impaired control of movement. Function often decreases and 15% of adults are classified as severely affected (Gross Motor Function Classification Scale III-V). Little is known about interventions that aim to improve functional abilities in this population.
OBJECTIVE:
To evaluate a 12-week intervention based on motor learning principles on functional ability in adults with severe CP.
METHODS:
16 adults (36±10 years, GMFCS III-V) were enrolled and divided into an intervention group (Active group) and a standard care group (Control group). Primary outcome measure was Gross Motor Function Measure (GMFM-88). Secondary measures were neurological status. The Active group were measured at baseline, after the intervention and at one-month follow-up. The Control group were measured at baseline and after one month.
RESULTS:
Analysis showed statistically significant improvement in GMFM-88 for the Active group from baseline to post assessment compared with the Control group (group difference: 5 points, SE 14.5, p = 0.008, CI: 1.2 to 8.7). Improvements were maintained at follow-up. Results from the neurological screening showed no clear tendencies.
CONCLUSIONS:
The study provides support that activities based on motor learning principles may improve gross motor function in adults with severe CP.måsjekke
Kapasitets- og kvalitetsutfordringer i kommunale helse- og omsorgstjenester: oppgaver som blir satt på vent, oversett, glemt eller utelatt - En hurtigoversikt over forskningslitteratur
Full text linkDenne hurtigoversikten er skrevet på oppdrag fra Helsedirektoratet og belyser forholdet mellom tjenestens kapasitet og kvalitet og brukernes hjelpebehov i de kommunale helse- og omsorgstjenestene.
I arbeidet med oversikten har vi tatt utgangspunkt i et problemområde som internasjonalt er beskrevet som «missed care», her oversatt til «utelatt helsehjelp». I fellesskap med oppdragsgiveren ble følgende forskningsspørsmål formulert:
1. Hvilke oppgaver utelater eller setter sykepleiere og andre helsearbeidere på vent?
2. Hva medvirker til at oppgaver settes på vent eller utelates?
3. Hva er konsekvensene for kvaliteten på tjenesten og sykepleiernes/helsearbeidernes trivsel i arbeidet?
Det systematiske litteratursøket resulterte i 41 inkluderte vitenskapelige publikasjoner (originalstudier fagfellevurdert og publisert i internasjonale tidsskrift). De fleste studiene er gjennomført i Sverige (n=8) og Norge (n=9), men også USA (n=4), Canada (n=3) og Australia (n=5) er godt representert, etterfulgt av Irland (n=2), Sveits (n=2), Nederland (n=1), Danmark (n=1), Portugal (n=1), Kroatia (n=1), England (n=1), Polen (n=1), Taiwan (n=1) og New Zealand (n=1). I alt 14 av studiene har kvalitativt design, 19 har kvantitativt, mens 8 har anvendt både kvalitativt og kvantitativt design. De inkluderte studiene er ikke undersøkt for systematiske skjevheter, og funnene må derfor tolkes med forsiktighet.
Funnene beskrives gjennom tre hovedkategorier med tilhørende subkategorier: 1) Utelatt helsehjelp: forekomst av utelatt helsehjelp og typer helsehjelp som blir utelatt, 2) Medvirkende forhold til at helsehjelp blir utelatt: forhold relatert til organisasjonen, til helsepersonellet og til pasienten, og 3) Mulige konsekvenser av utelatt helsehjelp: konsekvenser for pasienten / de pårørende, for helsepersonellet og for organisasjonen og samfunnet. Hver for seg og sammen konkretiserer og visualiserer de omfanget og kompleksiteten rundt tematikken utelatt helsehjelp i kommunehelsetjenesten