Omsorgsbiblioteket
Not a member yet
1761 research outputs found
Sort by
Alcohol Consumption Over the Retirement Transition in Sweden: Different Trajectories Based on Education
Full text linkRetirement is a major life transition that involves changes to everyday routines, roles, and habits. Previous studies suggest that retirement may influence drinking habits. Many natural inhibitors of alcohol consumption disappear with the removal of work constraints. The potential impact depends on both individual and contextual factors. Women in the cohorts undergoing retirement now have been more active on the labor market, including the occupation of higher status jobs, which indicates more financial resources as well as a larger role loss after retirement. Also, the current cohorts who retire have had more liberal drinking habits throughout their lives compared to previous cohorts. We therefore examined changes in alcohol consumption surrounding retirement in different education groups among women and men undergoing retirement using annual data from the Health, Aging and Retirement Transitions in Sweden (HEARTS) study, a longitudinal national study of 60- to 66-year-olds (n = 5,913), from 2015 to 2018. Latent growth curve models were used to estimate trajectories of alcohol consumption. Results showed that those who retired during the follow-up increased their usual weekly alcohol consumption while those who worked or were retired throughout the period had stable drinking habits. Those who were retired reported the highest alcohol consumption. The increase surrounding retirement was driven by people with higher education. Women with tertiary education and men with intermediate or tertiary education increased their weekly alcohol intake after retirement, while those with low education had unchanged drinking habits. Mechanisms and motivations that may fuel increased alcohol intake among people with higher education should be further investigated
Kartlegging av helse- og omsorgsbehov blant innsatte i fengsel
Full text linkI tidsrommet februar til august 2021 arbeidet to forskere med kartlegging av behovet for helse- og omsorgstjenester til innsatte i fengsler og undersøkelser om samarbeidet mellom kriminalomsorgen og fengselshelsetjenesten med tanke på organisering og tilrettelegging av tjenestene. Det ble gjennomført kvalitative dybdeintervjuer med ledere og ansatte i kriminalomsorgen og i fengselshelsetjenesten i to casefengsler (delstudie I), innsatte i de to casefengslene (delstudie II) og spørreskjemaundersøkelser til ansatte og ledere i kriminalomsorgen og den kommunale fengselshelsetjenesten (delstudie III). Sentrale funn i studien er:
• Det er en økning i innsatte med omfattende helse- og omsorgsbehov. Psykiske helseutfordringer benevnes som særlig utbredt av alle som deltok i undersøkelsen, og flere opplever at innsatte har mer alvorlige psykiske lidelser enn tidligere. Samtidig viser studien at det også er flere innsatte med somatiske sykdommer samt aldersrelaterte lidelser og funksjonsnedsettelser.
• Både ansatte og ledere i fengselshelsetjenesten og kriminalomsorgen opplever at det er innsatte som har for store psykiske og somatiske problemer til å sone i fengsel. Ingen av de innsatte vi intervjuet for dette oppdraget, oppgav at de selv var for syke til å sone i fengsel, men flere gav uttrykk for at de kjente til innsatte som ikke burde være i fengsel.
• Lappesystemet innsatte må bruke for å kommunisere med fengselshelsetjenesten, har en del svakheter. Betjenter fra kriminalomsorgen er mellommenn og overbringer beskjeder. Lapper kan komme på avveie, bli lest av andre, innsatte kan oppleve å ikke få svar, eller det kan oppstå misforståelser om håndteringen av helseproblemet som den innsatte har henvendt seg på bakgrunn av. Det nevnes også at en del innsatte har vansker med å meddele seg skriftlig, og at det kan ta mye tid å oppklare enkle ting.
• Manglende kapasitet og ressurser i kriminalomsorgen gjør at «ikke helt akutte» helsebehov kan bli satt på vent i uker eller måneder. For å fremstille innsatte til spesialisthelsetjenesten eller andre helsetjenester (for eksempel undersøkelse av syn, hørsel, hjelpemidler etc.) må den innsatte følges av to betjenter. Dersom det er mangel på betjenter, stort sykefravær eller andre oppståtte ting som krever oppmerksomhet i avdelingene, vil det være problematisk å frigjøre betjenter til å følge innsatte til slike helseundersøkelser.
• Manglende kapasitet i kriminalomsorgen medfører at innsatte opplever avvisninger og avlysninger når det gjelder å delta på aktivitetstilbud, noe som igjen medfører økt innlåsningstid.
• Manglende ressurser i kriminalomsorgen gjør at innsatte ikke har tilgang til utstyr (god madrass, treningsutstyr) som de mener er nødvendig for å ivareta sin egen helse.
• Det er behov for å tydeliggjøre grensesnittet mellom helse- og omsorgsoppgaver tilhørende de kommunale helse- og omsorgstjenestene og kriminalomsorgen. Studien viser at det råder ulike oppfatninger blant ansatte og ledere om hvorvidt eksempelvis sengetøyskift, av- og påkledning, smøring av mat og medisinutdeling er oppgaver for helsepersonell eller kriminalomsorgen. Som følge av at fengselshelsetjenesten ikke er bemannet hele døgnet, tvinger det seg frem situasjoner der ansatte i kriminalomsorgen hjelper innsatte med for eksempel skift av bleie, skift av stomiposer og urinposer samt stellesituasjoner som innbefatter hudkontakt. Sistnevnte er oppgaver de fleste i kriminalomsorgen anser som helse- og omsorgsoppgaver de hverken har kompetanse eller kapasitet til å utføre. På bakgrunn av denne utviklingen kom det frem to ulike holdninger til løsninger blant betjenter i kriminalomsorgen. Den ene ønsket å holde fast på de «tradisjonelle» oppgavene knyttet til sikkerhet, som har ligget til betjentrollen, mens den andre ønsket å utvide betjentrollen til å bygge på med mer kurs, veiledning og utdanning for å bedre kunne håndtere innsattes økende helseproblemer og aldersrelaterte lidelser.
• Bygningsmassen i fengsler beskrives som lite tilrettelagt for innsatte med helse- og omsorgsbehov. Det er særlige utfordringer med å la innsatte med alvorlige psykiske helseproblemer og innsatte med funksjonsnedsettelse få mulighet til å delta i aktivitetstilbud på lik linje med andre innsatte. Mens utfordringer for å tilrettelegge for innsatte med psykisk helseproblemer ofte handler om å ha nok betjenter til å passe på sikkerheten, handler utfordringene for innsatte med funksjonsnedsettelse ofte om tilkomst til rom som blir hindret av trapper, dørstokker og annen innretning.
• Det burde vært et eget og tilpasset soningsalternativ til innsatte med store helse- og omsorgsbehov. Det gjelder behov knyttet til både ruslidelser, psykiske, somatiske og aldersrelaterte lidelser
Experiences of Assistive Products and Home Care among Older Clients with and without Dementia in Sweden
Full text linkThe purpose was to compare selection, use and outcomes of assistive products among older home care clients with and without dementia in Sweden, and to explore the relations between the use of assistive products and perceptions of home care, loneliness and safety. Self-reported data from 89,811 home care clients aged 65 years or more, of whom 8.9% had dementia, were analysed using regression models. Excluding spectacles, 88.2% of them used assistive products. Respondents without dementia were more likely to use at least one assistive product but less likely to use assistive products for remembering. Respondents with dementia participated less in the selection of assistive products, used less assistive products, and benefited less from them. Users of assistive products were more likely to be anxious and bothered by loneliness, to feel unsafe at home with home care, to experience that their opinions and wishes regarding assistance were disregarded by home care personnel, and to be treated worse by home care personnel. The findings raise concerns about whether the needs for assistive products among home care clients with dementia are adequately provided for. They also indicate a need to strengthen a person-centred approach to providing home care to users of assistive products
Controlling the Uncontrollable: Patient Safety and Medication Management From the Perspective of Registered Nurses in Municipal Home Health Care
Full text linkMost adverse events in health care are related to medication management and they are almost always preventable. Increased knowledge of patient safety related to medication management in home health care is an urgent issue to provide safe care for all patients regardless of where the health care takes place. This study explored patient safety within medication management in municipal home health care. Vignettes were used as stimulus during qualitative interviews with registered nurses. Three main themes with related subthemes were identified as challenges to patient safety within medication management in home health care: (1) challenges to information transfer, (2) challenges related to delegation, and (3) challenges of advanced medical treatments in the home. The issue of transfer of information permeated our findings. Coordinating medications, delegating tasks, along with more advanced care require clear communication between care providers to be compatible with patient safety within medication management in home health care
A qualitative study on promoting reablement among older people living at home in Norway: opportunities and constraints
Full text linkBackground
Healthcare services that traditionally have been provided in long-term care institutions in Norway are increasingly being delivered at home to a growing population of older people with chronic conditions and functional limitations. Fostering reablement among older people is therefore important if they are to live safety at home for as long as possible. This study examines how healthcare professionals and managers (staff) in Norwegian municipalities promote reablement among community-dwelling older people.
Methods
Face-to-face, semi-structured interviews lasting between 21 and 89 min were conducted between November 2018 and March 2019 with healthcare managers (N = 8) and professionals (N = 8 focus groups with 2–5 participants) in six municipalities in Norway. All interviews were audio-recorded, transcribed, and thematically coded inductively and analyzed with the aid of NVivo 12 software.
Results
Overall, healthcare staff in this study used several strategies to promote reablement, including: carrying out assessments to evaluate older people’s functional status and needs (including for safe home environments), and to identify older people’s wishes and priorities with regard to reablement training. Staff designed care plans informed by the needs assessments, and worked with older people on reablement training at a suitable pace. They promoted among older people and staff (within and across care-units) the principle of ‘showing/doing with’ versus ‘doing for’ the older person so as to not enable disablement. Additionally, they supported older people in the safe and responsible use of welfare technology and equipment. Even so, staff also reported constraints to their efforts to foster reablement, such as: heavy workload, high turnover, insufficient training in reablement care, and poor collaboration across care-units.
Conclusion
Older people may be supported to live safely at home by meeting them as individuals with agency, identifying and tailoring services to their needs and wishes, and encouraging their functional abilities by ‘showing/doing with’ versus ‘doing for them’ when possible. The healthcare professionals and managers in this study were positive towards reablement care. However, meeting the resource demands of reablement care is a key challenge
Avstandsoppfølging som velferdsteknologi - En oppsummering av kunnskap
Full text linkDenne kunnskapsoppsummeringen omhandler bruk av avstandsoppfølging, en type velferdsteknologi som har fått økt oppmerksomhet de siste årene. Oppsummeringen handler i hovedsak om hvordan slik teknologi har blitt benyttet i primærhelsetjenesten. Avstandsoppfølging har lenge vært utprøvd som en del av telemedisinske løsninger i både spesialist- og kommunehelsetjenesten. I 2020 ble slike løsninger høyaktualisert på grunn av covid-19. Pandemien utløste et akutt behov for å levere helse- og omsorgstjenester på avstand, hovedsakelig for å ivareta smittevernhensyn, og ledet til en behovsdreven digital «bråvåkning». Denne oppsummeringen dekker avstandsoppfølging innenfor et bredt spekter av kommunale helsetjenester og retter seg ikke mot spesifikke brukergrupper, selv om eksperimentell utprøving hittil har rettet seg inn mot visse grupper med kroniske lidelser der slik oppfølging har blitt ansett som særlig hensiktsmessig. Oppsummeringen gir et innblikk i relevante forsknings- og utviklingsarbeider, aktuelle lover og forskrifter, offentlig dokumentasjon, myndighetsdokumenter og annet som kan være til nytte for medarbeidere i omsorgstjenesten og andre interesserte, både fagfolk og lekfolk.
SENTRALE UTVIKLINGSTREKK
Avstandsoppfølging er et resultat av flere politiske, økonomiske og teknologiske utviklingstrekk som også mer generelt har drevet frem et behov for velferdsteknologiske løsninger i helsetjenesten. En slik tendens er den pågående omorganiseringen av helsetjenestene for å sette brukerens behov i sentrum for den helhetlige tjenesteutviklingen. En verdi som motiverer denne dreiningen, er oppfatningen av at den som mottar tjenesten, også skal ta en mer aktiv rolle i forvaltningen av sin egen helse. Et annet utviklingstrekk er behovet for å redusere kostnaden ved visse typer helsetjenester som en konsekvens av økt etterspørsel på grunn av demografiske endringer, men uten at kvaliteten på tilbudet dermed påvirkes negativt. Avstandsoppfølging blir altså fremmet som et mulig kostnadseffektiviserende tiltak i en tid med ressursknapphet. Utbredelsen av forbrukerteknologi for mobile data- og teletjenester samt bredbåndsdekning i store deler av landet som kan håndtere stor datatrafikk med lyd og bilde av høy kvalitet, er andre fundamentale drivere av utviklingen. Dette muliggjør nå tjenesteleveranser på måter som hadde vært utenkelig uten en slik digital infrastruktur. Det er også en forventning fra innbyggere om at ny teknologi tas i bruk for å styrke tjenestetilbudet for de brukerne som behersker denne.
Resultatene fra den internasjonale forskningen tilsier at vellykket implementering av avstandsoppfølging er svært kontekstavhengig, og at kunnskap fra implementeringen i et helsesystem, på visse brukergrupper, kan ha begrenset overføringsverdi til en annen kontekst og andre brukergrupper. Det er også store kunnskapshull om den samlede gevinsten ved bruk av løsninger for avstandsoppfølging. Det er derfor satt i gang nasjonale utprøvinger i Norge i stor skala med tilhørende følgeforskning på en rekke utfallsmål. Kunnskapsoppsummeringen beskriver foreløpige resultater fra denne og andre relevante undersøkelser.
UTFORDRINGER OG BEHOV
Til tross for at avstandsoppfølging ved første øyekast kan virke svært likt tradisjonelle konsultasjoner ansikt til ansikt mellom tjenestemottakere og helsepersonell, medfører bruken av avstandsoppfølging ny teknologi, nye arbeidspraksiser, organisasjonsendringer og nye kommunikasjonslinjer. Det stiller også krav til investeringer i teknisk infrastruktur og ikke minst kunnskap, både hos medarbeidere og de brukerne som skal ta i bruk slike løsninger for å skape helsetjenester av høy kvalitet
Kartlegging av medisinskfaglig tilbud i heldøgns omsorgsboliger - Rapport til Helsedirektoratet
No full textPå oppdrag fra Helsedirektoratet har Senter for omsorgsforskning øst gjennomført en kartlegging av det medisinskfaglige tilbudet i heldøgns omsorgsboliger. Oppdraget har bakgrunn i at det tidligere er gjennomført undersøkelser av det medisinskfaglige tilbudet i sykehjem og at det mangler tilsvarende undersøkelse for heldøgns omsorgsboliger.
To forskere gjennomførte kartleggingen i perioden juni 2020-februar 2021. Det ble valgt en kvalitativ innfallsvinkel for best å kunne få frem de erfaringer og opplevelser bemanning i boligene, fastleger og brukerrepresentanter hadde. Til sammen ble elleve ledere og ansatte i heldøgns omsorgsboliger intervjuet i tillegg til syv fastleger og fire representanter for brukerorganisasjoner. Rekrutteringen av informanter var basert på at vi ønsket å inkludere omsorgsboliger med ulike beboergrupper. Dette innbefattet eldre med somatisk sykdom, eldre med demenslidelser, personer med rus og psykiatriproblemer, personer med psykisk utviklingshemming, samt personer med funksjonshemming og multifunksjonshemming. Vi rekrutterte omsorgsboliger som hadde ulike samarbeidsformer med fastleger. Omsorgsboligene var lokalisert i både store og små kommuner i forskjellige deler av landet.
Kartleggingen viser at beboere i heldøgns omsorgsboliger gjennomgående har stort behov for medisinskfaglig bistand. Ett fellestrekk for beboergruppene er deres behov for støtte og hjelp fra ansatte i bolig for å a) kontakte fastlege og bestille time, b) uttrykke og beskrive plager og symptomer for legen, og c) følge opp medisinering og råd for helseadferd gitt fra legen i etterkant av legebesøket. For noen av gruppene med høy sykelighet og nedsatt funksjonsevne, er også transport til fastlegekontoret krevende og beskrevet som en «amerika-reise» for enkelte.
Kartleggingen viser videre at omsorgsboligene har organisert det medisinskfaglige tilbudet ulikt. Ansatte og ledere i noen av omsorgsboligene hvor vi gjorde intervjuer, hadde forsøkt å rekruttere noen få fastleger til å yte tjenester til alle - eller de fleste av - beboerne i boligen i stedet for at hver beboer hadde sin individuelle fastlege. Disse initiativene ble iverksatt av ledelsen i boligene som fant det krevende å samarbeide med et stort antall fastleger. I forhold til fastlegetilknytning fant vi tre ulike modeller. Dette var:
i.) Alle beboere har hver sin individuelle fastlege. Denne ordningen tar utgangspunkt i at beboere i heldøgns omsorgsboliger er å betrakte som hjemmeboende og dermed faller inn under fastlegeordningen på lik linje med andre hjemmeboende personer. Av fordeler kan denne ordningen gi kontinuitet i relasjonen mellom pasient - lege, også imellom overgangen fra privat hjem til omsorgsbolig. Relasjonen kan være bygget opp over mange år, hvilket innebærer at fastlegen har god pasientkjennskap forut for pasients fallerende helse og aldringsprosesser. Ordningen er i tråd med fritt valg av fastlege. Ulempene er knyttet til vanskeligheter med å gjennomføre hjemmebesøk og motsatt: dersom pasienten har svært dårlig helse kan vedkommende ha vanskeligheter med å komme til undersøkelse på legekontoret. Det er heller ikke gitt at pasient – lege kontakten er opparbeidet over år. Av ulike årsaker (pasienten flytter og bytter lege, utskifting av fastleger) kan fastlegen først ha fått legeansvar for pasienten etter at vedkommende har nådd høy alder, og til og med etter at vedkommende har flyttet inn i en omsorgsbolig.
ii.) Noen få fastleger ga legetjenstester til flere av beboerne i en omsorgsbolig. Denne ordningen sprang ut ifra at de ansatte i boligene hadde et særskilt godt samarbeid med enkelte fastleger som hadde spesiell interesse for beboergruppen. Ansatte anbefalte nye beboere å bytte lege til disse navngitte fastlegene som boligen hadde et godt samarbeid med og som gjerne var lokalisert nær boligen. Denne ordningen har som fordeler at det utvikler seg gode samarbeidsrelasjoner omkring beboeren(e) mellom fastlegene og ansatte i boligen. Fastlegene er oppdatert på beboerens helsetilstand, og kjenner beboerne når det kommer en henvendelse. Ansatte i boligen og fastlegene kjenner også hverandres vurderingskompetanse og kan dele oppgaver. Noen ulemper er at fastlegene kan bli kontaktet ad hoc i en full hverdag. Boligen må dessuten formidle kontakt om foretrukne fastleger og anbefale fastlegebytte for nye beboere som egentlig skal velge fastlege selv.
iii.) Én felles fastlege for alle beboere i boligen. Denne ordningen ble begrunnet med at beboerne i boligen har store behov for hjelp som krever mye oppfølging og kontinuitet, samt at de ansatte i boligen opplever det som enklere å forholde seg til én lege de kjenner godt og samarbeide nært med denne. Fordeler ved denne modellen er at den tilrettelegger for hyppig og proaktiv kontakt mellom beboere og fastlegen. Fastlegen kommer til faste avtalte dager, og kan se til flere av beboerne samtidig. Fastlegen har et godt og regelmessig samarbeid med bemanningen og god kjennskap til deres vurderingskompetanse. Utfordringer er knyttet til at nye beboerne blir oppfordret å bytte fastlege, hvilket i de fleste tilfeller vil bety et brudd med den opprinnelige fastlegen. Listen til en felles fastlege kan dessuten være fulltegnet. Fastlegen kan videre få mange beboere på listen med store medisinske behov. Det ble også nevnt som en ulempe at fastlegen ikke har tilgang til undersøkelsesutstyr i boligen, noe som vanskeliggjør en del undersøkelser og tester. Dette poenget er også gyldig for modell ii.
Modell ii og iii synes å ha vokst frem som en respons på at det er krevende for personell som gir tjenester til beboere i heldøgns omsorgsboliger å finne gode samarbeidsformer med et stort antall fastleger. I dette ligger det også forskjeller mellom by og land, der det i byer er flere fastleger, og omsorgsboligene må samarbeide med flere fastleger enn på små steder. I våre case er det ansatte og ledere i de enkelte boligene som har lagt til rette for at boligen utvikler et samarbeid med enkelte (og færre) fastleger slik som i modell ii og iii. Kommuneledelsen har i liten grad vært involvert i disse prosessene.
Kartleggingen viste at modell ii og iii synes å gi bedre integrerte tjenester med mer og bedre samhandling mellom medisinskfaglig personell omkring beboerne. Gitt brukergruppens manglende autonomi til å forvalte sine egne behov for legehjelp og ta beslutninger, og dermed være avhengig av hjelp fra for eksempel hjemmesykepleien til å formidle sine behov, synes modeller der beboerne mottar legetjenester fra et begrenset antall fastleger å gi et klart bedre medisinskfaglig tilbud.
De forhold som særlig synes å ha betydning for at legetjenesten oppleves som en integrert del av den helhetlige helseoppfølgingen til personer som bor i heldøgns omsorgsbolig er at:
• Fastleger og ansatte i boliger har god kjennskap til beboere og deres helsetilstand
• Det er god samarbeidskompetanse og gode relasjoner
mellom ansatte tilknyttet boligen og fastleger
• Fastleger har interesse og kompetanse for beboere i
særskilte grupper/mindre diagnosegrupper
• Det tas hensyn til reiseavstand og tilgang til fastlegekontoret
for personer som i begrenset grad kan reise
Samlet sett ut ifra denne studien ser vi at noen verktøy og virkemidler kan være nyttige for å sikre medisinskfaglig kompetanse og oppfølging til beboere i heldøgns omsorgsboliger. Dette innbefatter særlig å utvikle et system for faste årskontroller hos beboere som i liten grad er i stand til å kontakte fastlege selv. Å utvikle integrerte timer eller årshjul for bedre oppfølging av beboere kan også være et nyttig grep. Spørsmålet er hvem som skal følge opp dette og lage avtaler. Det må diskuteres mellom de som samarbeider om tjenestene til beboerne. Når det gjelder beboere med sjeldne diagnoser og tilstander, kan læringsnettverk og kortfattede faglige prosedyrer bli utviklet og delt med fastleger som har det medisinske ansvaret.
Den gjennomførte studien har hatt et eksplorerende fokus med utgangspunkt i fem case i syv kommuner og et begrenset antall informanter. En videre utredning av organiseringsformer og løsninger for å knytte fastleger tettere til omsorgsboligene for å kunne ivareta et forsvarlig medisinskfaglig tilbud synes viktig. Dette gjelder også trender og sammenhenger mellom kommunestruktur og organisering av medisinskfaglig oppfølging. Kartleggingen har vist at beboere i heldøgns omsorgsboliger utgjør en variert gruppe som gjennomgående har et stort behov for medisinskfaglig bistand. Nærmere kartlegging av innhold og omfang av hjelpebehov i de ulike beboergruppene bør innhentes ved mer omfattende undersøkelser og baseres på tallmateriale
Physical Activity and the Health of Wheelchair Users: A Systematic Review in Multiple Sclerosis, Cerebral Palsy, and Spinal Cord Injury
Full text linkObjective
To understand the benefits and harms of physical activity in people who may require a wheelchair with a focus on people with multiple sclerosis (MS), cerebral palsy (CP), and spinal cord injury (SCI).
Data Sources
Searches were conducted in MEDLINE, Cumulative Index to Nursing and Allied Health, PsycINFO, Cochrane CENTRAL, and Embase (January 2008 through November 2020).
Study Selection
Randomized controlled trials, nonrandomized trials, and cohort studies of observed physical activity (at least 10 sessions on 10 days) in participants with MS, CP, and SCI.
Data Extraction
We conducted dual data abstraction, quality assessment, and strength of evidence. Measures of physical functioning are reported individually where sufficient data exist and grouped as “function” where data are scant.
Data Synthesis
No studies provided evidence for prevention of cardiovascular conditions, development of diabetes, or obesity. Among 168 included studies, 44% enrolled participants with MS (38% CP, 18% SCI). Studies in MS found walking ability may be improved with treadmill training and multimodal exercises; function may be improved with treadmill, balance exercises, and motion gaming; balance is likely improved with balance exercises and may be improved with aquatic exercises, robot-assisted gait training (RAGT), motion gaming, and multimodal exercises; activities of daily living (ADL), female sexual function, and spasticity may be improved with aquatic therapy; sleep may be improved with aerobic exercises and aerobic fitness with multimodal exercises. In CP, balance may be improved with hippotherapy and motion gaming; function may be improved with cycling, treadmill, and hippotherapy. In SCI, ADL may be improved with RAGT.
Conclusions
Depending on population and type of exercise, physical activity was associated with improvements in walking, function, balance, depression, sleep, ADL, spasticity, female sexual function, and aerobic capacity. Few harms of physical activity were reported in studies. Future studies are needed to address evidence gaps and to confirm findings
«Å stå i det uvisse» Tjenesteyteres erfaringer med beslutningsstøtte I møte med personer med alvorlig utviklingshemming i kommunale botilbud
Full text linkoai:omsorgsforskning.brage.unit.no:11250/3062202Artikkelen omhandler alvorlig utviklingshemming og beslutningsstøtte. Studien utforsker tjenesteyteres erfaringer med beslutningsstøtte sammen med personer med alvorlig utviklingshemming i kommunale bofellesskap. Tre fokusgruppeintervju med i alt 19 tjenesteytere fra tre bofellesskap i tre forskjellige kommuner ble gjennomført. Det er gjennomført en temasentrert analysemetode inspirert av systematisk tekstkondensering. Følgende hovedtema ble analysert frem: 1) lite bevissthet om beslutningsstøtte, 2) viktighet av kroppslig kommunikasjon og kunnskap om den andre, 3) beslutningsstøtte realiseres i hverdagen, 4) å tåle usikkerhet i det daglige omsorgsarbeidet og 5) rutiner og strukturer utfordrer beslutningsstøtte. I eksisterende forskning og politiske føringer om beslutningsstøtte vektlegges personens kognitive og rasjonelle funksjoner. Denne studien bidrar i stedet til å synliggjøre hvordan tilrettelegging for beslutningsstøtte er kroppslig fundert og inngår som en del av det daglige omsorgsarbeidet. I tillegg viser studien at dette er et komplekst og krevende arbeid kjennetegnet av stor usikkerhet med rom for feiltolkninger. Tjenesteyternes beslutningsstøtte i møte med personer med alvorlig utviklingshemming handler om å sikre grunnleggende menneskerettigheter i hverdagslige omsorgspraksiser
Physical Fitness Training in Patients with Subacute Stroke (PHYS-STROKE): Safety analyses of a randomized clinical trial
Full text linkBackground and aim
To report the six-month safety analyses among patients enrolled in the “Physical Fitness Training in Subacute Stroke—PHYS-STROKE” trial and identify underlying risk factors associated with serious adverse events.
Methods
We performed a pre-specified safety analysis of a multicenter, randomized controlled, endpoint-blinded trial comprising 200 patients with moderate to severe subacute stroke (days 5–45 after stroke) that were randomly assigned (1:1) to receive either aerobic, bodyweight supported, treadmill-based training (n = 105), or relaxation sessions (n = 95, control group). Each intervention session lasted for 25 min, five times weekly for four weeks, in addition to standard rehabilitation therapy. Serious adverse events defined as cerebro- and cardiovascular events, readmission to hospital, and death were assessed during six months of follow-up. Incident rate ratios (IRR) were calculated, and Poisson regression analyses were conducted to identify risk factors for serious adverse events and to test the association with aerobic training.
Results
Six months after stroke, 50 serious adverse events occurred in the trial with a higher incidence rate (per 100 patient-months) in the training group compared to the relaxation group (6.31 vs. 3.22; IRR 1.70, 95% CI 0.96 to 3.12). The association of aerobic training with serious adverse events incidence rates were modified by diabetes mellitus (IRR for interaction: 7.10, 95% CI 1.56 to 51.24) and by atrial fibrillation (IRR for interaction: 4.37, 95% CI 0.97 to 31.81).
Conclusions
Safety analysis of the PHYS-STROKE trial found a higher rate of serious adverse events in patients randomized to aerobic training compared to control within six months after stroke. Exploratory analyses found an association between serious adverse events occurrence in the aerobic training group with pre-existing diabetes mellitus and atrial fibrillation which should be further investigated in future trials.
Data access statement
The raw data and analyses scripts are provided by the authors on a secure online repository for reproduction of reported findings