Omsorgsbiblioteket
Not a member yet
1761 research outputs found
Sort by
Prosessveiledning USHT Innlandet (Hedmark) 2021 – en oppsummering
Full text linkArbeidet ved USHT med prosessveiledning startet opp i slutten av april. Det ble først satt av fem samlinger, hver samling med en tidsramme på to timer. Alle med et ansettelsesforhold ved USHT ble invitert. Totalt består gruppen av sykepleiere, pedagog, samfunnsviter, fysioterapeut, agronom og teknolog. Av disse fikk to med veilederkompetanse ansvaret for planlegging og gjennomføring av hver samling. Ikke alle har hatt mulighet til å delta hver gang, men de ble oppfordret til å følge prosessen gjennom å se filmene og gå gjennom beskrivelsene og oppsummeringene
Efficacy of C-Mill gait training for improving walking adaptability in early and middle stages of Parkinson’s disease
Full text linkBackground
Walking adaptability is an obvious manifestation of Parkinson’s disease (PD). Augmented reality technologies such as interactive walkways may improve walking adaptability in patients with Parkinson’s Disease (PWP).
Research question
How effective is C-Mill gait adaptability training in the early and middle stages of PD for improving walking adaptability in motor subtypes of the disease?
Methods
Fifty-two patients with early- or middle-stage PD were divided into two groups according to motor subtype (postural instability/gait disorder [PIGD] and non-PIGD) and received 7 days of training (0.5 h every day, 2 h after medication) on an augmented reality treadmill with built-in visual targets and obstacles. Functional assessments were performed before and after intervention, including posture control and walking, C-gait assessment, and participant experience. The Parkinson Disease Quality of Life questionnaire was administered at 3-month follow-up.
Results
Both the PIGD (n = 29) and non-PIGD (n = 23) groups showed improved tandem walking, obstacle avoidance, and overall score in C-gait assessment and Timed Up and Go test after C-Mill training. However, there were no differences between the two groups. The PIGD group showed improvement in visually guided stepping and Speed adaptations, whereas the non-PIGD group did not improve. The non-PIGD group reported they could complete the training with less exertion after the intervention and at the 3-month follow-up, these patients reported improvement in quality of life.
Significance
C-Mill gait adaptation training in the early and middle stages of PD improves walking adaptability in both motor subtypes. Cue strategies are the probable mechanism and may decrease fall risk after training. There was no difference between the groups in the improvements of perceived exertion and quality of life at follow-up. Although PIGD patients showed statistic improvements in visually guided stepping compared with non-PIGD patients, but the difference was not likely to be clinically meaningful. Specific effects of C-mill training for different types of PD were not observed in our study.måsjekke
Tavle- og klyngemøter i helsetjenesten
Full text linkKlyngemøter i helsetjenesten (på engelsk « huddles ») med visualisering på tavler kan forbedre teamsamarbeid og tjenestekvalitet. Det er behov for mer forskning som skiller mellom ulike type klyngemøter og som også inkluderer uintenderte konsekvenser av slike møter. Det viser kartleggingsoversikten Huddles and their effectiveness at the frontlines of clinical care: a scoping review fra 2021. (https://link.springer.com/article/10.1007/s11606-021-06632-9
Velferdsteknologi i sykehjem - Oppstart, oppfølging og opplæring
Full text linkDenne metodeboken er et verktøy for helsepersonell i møte med pasientalarmsystem, GPS og kameratilsyn i sykehjem. Den tar for seg hvordan å balansere vurderinger rundt relevant lovverk, vedtak, oppstart, opplæring og avvikshåndtering. I tillegg gir den en oversikt på teknologiske løsninger det er gjort innkjøpsavtale om. Metodeboken håper å bidra til forsvarlig bruk av velferdsteknologi i sykehjem ved å ivareta pasientsikkerhet og sikre pasientens interesser.
For vedlegg send henvendelse til [email protected]
Hvordan kan retningslinjer og veiledere implementeres i den kommunale helse- og omsorgstjenesten?
Full text linkDette er en oppsummering av kunnskap om hvordan retningslinjer og veiledere kan implementeres i kommunale helse- og omsorgstjenester. Kunnskapen som blir presentert, er basert på forsknings og utviklingsarbeid som er relevant for implementering i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Dette inkluderer 20 artikler som beskriver forskning, 2 artikler som beskriver både forskning og utviklingsarbeider, 5 rapporter, 4 masteroppgaver og 2 kronikker. De 20 forskningsartiklene består av både systematiske oversikter og enkeltstudier som beskriver forskjellige implementeringsprosesser og resultatene av dem. Disse er fra forskjellige kontekster (forskjellige land og forskjellige sektorer i helsevesenet), men alle er relevante for å implementere retningslinjer og veiledere i kommunen i norsk sammenheng.
Oppsummeringen omhandler i hovedsak retningslinjer siden det er der det er gjort mest forskning. Veiledere er inkludert, men det er ikke gjort like mye forskning på implementering av disse i helsevesenet. Følgende temaer dekkes:
• teoretiske rammeverk som kan brukes som en veileder for å iverksette retningslinjer/
veiledere
• hva som fungerer som hemmere og fremmere for å iverksette retningslinjer og veiledere
i helsetjenesten
• holdninger til retningslinjer/veiledere og hvordan det påvirker en iverksetting
• hvilke metoder som har blitt brukt for å iverksette retningslinjer og veiledere
• resultatene av implementeringsarbeid som har blitt gjort
Målgruppen for oppsummeringen er alle som jobber med å iverksette retningslinjer og veiledere i den kommunale helse- og omsorgstjenesten.
Sentrale utviklingstrekk
Den kommunale helse- og omsorgssektoren er et stort og komplekst felt og får stadig flere oppgaver. Det betyr at det blir mange retningslinjer og veiledere å forholde seg til. Disse dekker mange forskjellige områder: fra nasjonal faglig retningslinje for demens til nasjonal veileder for oppfølging av personer med store og sammensatte behov.
I Norge er det i hovedsak Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet som utvikler nasjonale faglige retningslinjer og veiledere for helse- og omsorgssektoren. Formålet med disse er å gi veiledning for det som anses som best medisinsk praksis. De er også ansvarlig for å bidra til å iverksette disse retningslinjene og veilederne. Det gjøres gjennom ressurser som nasjonale og regionale kompetansesentre, for eksempel Utviklingssenter for sykehjem og hjemmetjenester (USHT). Til tross for ansvaret for å bidra til implementering har Helsedirektoratet tidligere gjort lite for dette i praksis. Direktoratet har satt noen minimumskrav for iverksetting av retningslinjer og veiledere, som blant annet inkluderer at både kort og lang versjon av retningslinjer og veiledere skal være tilgjengelig. I 2012 var det kun i et fåtall av retningslinjene og veilederne at minimumskravene for iverksetting hadde blitt oppfylt av Helsedirektoratet.
Det å skulle iverksette nasjonale retningslinjer og veiledere på et lokalt nivå er en utfordrende oppgave. Det har ført til at det har blitt utviklet flere forskjellige rammeverk og modeller som kan brukes som veiledere for å planlegge og gjennomføre en iverksetting, eller gi en oversikt over hva som kan påvirke resultatet av iverksettingen. Relevante modeller og rammeverk som har blitt brukt både i Norge og land med sammenlignbare helsetjenester, beskrives i denne oppsummeringen.
Hovedfunn
1. Jeg har funnet lite forskning på implementering av retningslinjer og veiledere i kommunesektoren spesifikt. Det finnes mer forskning som er gjort i spesialisthelsetjenesten.
2. Implementeringsmetoder som har resultert til vellykkede implementeringer, handler ofte om en blanding av undervisning, møter, verksteder og samlinger. Til tross for dette anvendes det i Norden mest passive metoder, som publisering på nett og sending i post.
3. Hemmere for å ta i bruk retningslinjer og veiledere lokalt er press fra flere hold, manglende lokal motivasjon og ressurser og en opplevelse av at utvikleren ikke kjenner den kliniske hverdagen. Andre hemmere er uklare retningslinjer/veiledere, at innsatsen som gjøres for å iverksette dem, er større enn gevinsten, og at kunnskapsgrunnlaget for retningslinjen/veilederen ikke oppleves som relevant for praksis.
4. Fremmere er å la ansatte delta i relevante prosjekter og støtte iverksettingen, ha praksisnær opplæring og tilbakeføre resultatene av implementeringsforskning til avdelingene. En annen fremmer er evnen til å innlemme retningslinjer og veiledere med pasientens/brukerens preferanser.
Konklusjoner
Kunnskapsoppsummeringen viser at for å lykkes med en lokal implementering av nasjonale veiledere og retningslinjer er det viktig å:
• planlegge arbeidet godt og benytte en modell eller et rammeverk både i planleggingen og gjennomføringen av implementeringen.
• bruke ressurser som kompetansesentre og deres nettverk der det er relevant.
• bruke aktive metoder som undervisning, verksteder og samlinger og gjøre det praksisnært.
• evaluere resultatene av implementeringen og gi tilbakemeldinger og veiledning til de ansatte om arbeidet med å gjøre en retningslinje eller veileder til en del av arbeidshverdagen
Hvordan kan retningslinjer og veiledere implementeres i den kommunale helse- og omsorgstjenesten?
Full text linkDette er en oppsummering av kunnskap om hvordan retningslinjer og veiledere kan implementeres i kommunale helse- og omsorgstjenester. Kunnskapen som blir presentert, er basert på forsknings og utviklingsarbeid som er relevant for implementering i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Dette inkluderer 20 artikler som beskriver forskning, 2 artikler som beskriver både forskning og utviklingsarbeider, 5 rapporter, 4 masteroppgaver og 2 kronikker. De 20 forskningsartiklene består av både systematiske oversikter og enkeltstudier som beskriver forskjellige implementeringsprosesser og resultatene av dem. Disse er fra forskjellige kontekster (forskjellige land og forskjellige sektorer i helsevesenet), men alle er relevante for å implementere retningslinjer og veiledere i kommunen i norsk sammenheng.
Oppsummeringen omhandler i hovedsak retningslinjer siden det er der det er gjort mest forskning. Veiledere er inkludert, men det er ikke gjort like mye forskning på implementering av disse i helsevesenet. Følgende temaer dekkes:
• teoretiske rammeverk som kan brukes som en veileder for å iverksette retningslinjer/
veiledere
• hva som fungerer som hemmere og fremmere for å iverksette retningslinjer og veiledere
i helsetjenesten
• holdninger til retningslinjer/veiledere og hvordan det påvirker en iverksetting
• hvilke metoder som har blitt brukt for å iverksette retningslinjer og veiledere
• resultatene av implementeringsarbeid som har blitt gjort
Målgruppen for oppsummeringen er alle som jobber med å iverksette retningslinjer og veiledere i den kommunale helse- og omsorgstjenesten.
Sentrale utviklingstrekk
Den kommunale helse- og omsorgssektoren er et stort og komplekst felt og får stadig flere oppgaver. Det betyr at det blir mange retningslinjer og veiledere å forholde seg til. Disse dekker mange forskjellige områder: fra nasjonal faglig retningslinje for demens til nasjonal veileder for oppfølging av personer med store og sammensatte behov.
I Norge er det i hovedsak Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet som utvikler nasjonale faglige retningslinjer og veiledere for helse- og omsorgssektoren. Formålet med disse er å gi veiledning for det som anses som best medisinsk praksis. De er også ansvarlig for å bidra til å iverksette disse retningslinjene og veilederne. Det gjøres gjennom ressurser som nasjonale og regionale kompetansesentre, for eksempel Utviklingssenter for sykehjem og hjemmetjenester (USHT). Til tross for ansvaret for å bidra til implementering har Helsedirektoratet tidligere gjort lite for dette i praksis. Direktoratet har satt noen minimumskrav for iverksetting av retningslinjer og veiledere, som blant annet inkluderer at både kort og lang versjon av retningslinjer og veiledere skal være tilgjengelig. I 2012 var det kun i et fåtall av retningslinjene og veilederne at minimumskravene for iverksetting hadde blitt oppfylt av Helsedirektoratet.
Det å skulle iverksette nasjonale retningslinjer og veiledere på et lokalt nivå er en utfordrende oppgave. Det har ført til at det har blitt utviklet flere forskjellige rammeverk og modeller som kan brukes som veiledere for å planlegge og gjennomføre en iverksetting, eller gi en oversikt over hva som kan påvirke resultatet av iverksettingen. Relevante modeller og rammeverk som har blitt brukt både i Norge og land med sammenlignbare helsetjenester, beskrives i denne oppsummeringen.
Hovedfunn
1. Jeg har funnet lite forskning på implementering av retningslinjer og veiledere i kommunesektoren spesifikt. Det finnes mer forskning som er gjort i spesialisthelsetjenesten.
2. Implementeringsmetoder som har resultert til vellykkede implementeringer, handler ofte om en blanding av undervisning, møter, verksteder og samlinger. Til tross for dette anvendes det i Norden mest passive metoder, som publisering på nett og sending i post.
3. Hemmere for å ta i bruk retningslinjer og veiledere lokalt er press fra flere hold, manglende lokal motivasjon og ressurser og en opplevelse av at utvikleren ikke kjenner den kliniske hverdagen. Andre hemmere er uklare retningslinjer/veiledere, at innsatsen som gjøres for å iverksette dem, er større enn gevinsten, og at kunnskapsgrunnlaget for retningslinjen/veilederen ikke oppleves som relevant for praksis.
4. Fremmere er å la ansatte delta i relevante prosjekter og støtte iverksettingen, ha praksisnær opplæring og tilbakeføre resultatene av implementeringsforskning til avdelingene. En annen fremmer er evnen til å innlemme retningslinjer og veiledere med pasientens/brukerens preferanser.
Konklusjoner
Kunnskapsoppsummeringen viser at for å lykkes med en lokal implementering av nasjonale veiledere og retningslinjer er det viktig å:
• planlegge arbeidet godt og benytte en modell eller et rammeverk både i planleggingen og gjennomføringen av implementeringen.
• bruke ressurser som kompetansesentre og deres nettverk der det er relevant.
• bruke aktive metoder som undervisning, verksteder og samlinger og gjøre det praksisnært.
• evaluere resultatene av implementeringen og gi tilbakemeldinger og veiledning til de ansatte om arbeidet med å gjøre en retningslinje eller veileder til en del av arbeidshverdagen
Individual and organisational factors in the psychosocial work environment are associated with home care staffs’ job strain: A Swedish cross-sectional study
Full text linkBackground
Home care staff (HCS) provide essential service to enable older adults to age in place. However, unreasonable demands in the work environment to deliver a safe, effective service with high quality has a negative impact on the individual employee’s well-being and the care provided to the older adults. The psychosocial work environment is associated with employees´ well-being, although, knowledge regarding which individual and organisational factors that contribute to job strain for HCS is limited. These factors need to be identified to develop targeted interventions and create sustainable work situations for HCS. This study aimed to explore how HCS´s perceived job strain is associated with, and to what extent can be explained by, individual and organisational factors of the psychosocial work environment and psychosomatic health.
Method
An explorative cross-sectional questionnaire survey design was used in a large Swedish county. Five home care agencies with a total of 481 HCS were asked to respond to a questionnaire regarding their perceived level of job strain (Strain in Dementia Care Scale), psychosocial work environment (QPSNordic34+), and psychosomatic health (Satisfaction with Work Questionnaire). Multiple linear regression (MLR) analyses were conducted to explore the association between job strain and individual and organisational factors.
Results
In total, 226 (46%) HCS responded to the questionnaire. Both individual and organisational factors were significant predictors of job strain and explained a variance ranging between 39 to 51% (p = 0.001). The organisational factor job demand and the individual factor feeling worried and restless was most frequently represented in these MRL models. A higher job strain was also associated with adverse outcomes regarding leadership, organisational culture and climate, and control at work.
Conclusion
This study indicates that there is an intertwined complexity of individual and organisational factors that are associated with the HCS´s perception of job strain. Implementation of new multidimensional work strategies, such as a reablement approach, could support the development of efficient strategies for HCS and reduce the level of job strain. Policy changes for the provision of home care are also needed to support the development of a sustainable and healthy psychosocial work environment
Eldre sitt forhold til elektronisk medisineringsstøtte
Full text linkDet blir stadig flere eldre i Norge og om få år vil det være færre yrkesaktive per eldre. Og når levealderen øker lever en også lengre med sykdom. Nasjonale føringer ber kommunene satse på blant annet elektronisk medisineringsstøtte for å hjelpe med utfordringen det medfører. Hensikten med studien er å undersøke hvordan hjemmeboende eldre opplever å bruke en velferdsteknologisk løsning for medisindosering. Studien er basert på en kvalitativ metode med individuelle intervju. Via strategisk utvalg ble deltakere rekruttert med bistand fra hjemmesykepleien. Studien viser til at deltakerne ønsker å klare seg selv til tross for utfordringer som krever mestring i hverdagen. Medisindispenserens enkle utforming legger til rette for at den skal være lett å mestre, samt opplevelse av sammenheng ved å være strukturert, forutsigbar og forståelig. Den påvirker den eldre personen daglig og de er nødt til å forholde seg til den. Samtidig hadde de individuelle rutiner og følte seg trygge hjemme med den hjelpen de mottok. Det er viktig å legge til rette for god opplæring siden det tar tid å lære seg noe nytt når en har blitt eldre. Medisindispenseren kom inn i et eksisterende nettverk som de allerede hadde med hjemmesykepleien, men det fungerer når det jobbes mot samme mål; som er riktig medisinering. Elektronisk medisineringsstøtte kan hjelpe den eldre personen med å være selvhjulpen i hverdagen. Måten den er utformet på er med å legge til rette for mestring, selv med redusert kognitiv funksjon. En del av grunnlaget for innføring er en god kartleggingsprosess for å finne ut av hvem som kan nyttiggjøre seg av den. Nøkkelord: Eldre, Medisineringsstøtte, Velferdsteknolog
Prevalence, type, and reasons for missed nursing care in municipality health care in Sweden – A cross sectional study
Full text linkBackground
With an ageing population, there is an increasing need for care, both as home care and in nursing homes. However, some needed care is not carried out for different reasons, which can affect patient safety. The aim of the study was to describe prevalence, type, and reasons for missed nursing care in home care and nursing homes, from nurses’ perspective.
Methods
A cross sectional design with quantitative and qualitative approach. A Swedish version of Basel Extent of Rationing of Nursing Care for nursing homes and 15 study specific questions were answered by 624 registered nurses, enrolled nurses, or nurse assistants. Both descriptive and analytical, independent-samples t-test, analyses were used. Qualitative content analysis was used for the open-ended question.
Results
The care activity most often missed in home care was: ‘set up or update care plans’ (41.8%), and in nursing homes: ‘scheduled group activity’ (22.8%). Reasons for missed nursing care were lack of preparedness for unexpected situations, obstacles in a deficient work environment, unsatisfactory planning in the organisation, and/or shortcomings related to the individual.
Conclusion
Not all care activities needed are performed, due to reasons such as lack of time or organisational issues. Missed nursing care can lead to adverse events and affect patient safety. It is important to be aware of missed nursing care and the reasons for it, which gives a possibility to initiate quality improvement work to ensure patient safety
En livssynsåpen helse- og omsorgstjeneste? -En studie av hvordan tjenestemottakernes muligheter til tros- og livssynsutøvelse ivaretas i den kommunale helse- og omsorgstjenesten
No full textSenter for omsorgsforskning, sør, har med tilskuddsmidler fra Barne- og familiedepartementet gjennomført en studie av hvordan tjenestemottakernes muligheter til tros- og livssynsutøvelse ivaretas i den kommunale helse- og omsorgstjenesten.
Målet med denne studien er å få fram noen data som kan belyse i hvilken grad og på hvilke måter den kommunale helse- og omsorgstjenesten tilrettelegger for og ivaretar tjenestemottakernes muligheter til tros- og livssynsutøvelse gjennom egne tiltak og i samarbeid med tros- og livssynsamfunn lokalt eller regionalt.
Innledningsvis vil vi skissere begrunnelsene for en aktiv tros- og livssynspolitikk:
1. Det er en menneskerett uavhengig av hvordan en ser på tro og livssyn som et gode (en rettighet).
2. Det vurderes som et positivt bidrag både til samfunn, lokalmiljø, familie og den enkelte (en ressurs eller en verdi).
Derfor er det i Norge slik at fellesskapet og staten skal sikre at alle får mulighet til fri tros- og livssynsutøvelse.
For noen kreves det ekstra innsats fra samfunnet for at denne rettigheten skal bli reell. Mange av disse er pasienter og brukere av de kommunale helse- og omsorgstjenestene.
Uavhengig av hva tjenesteutøverne måtte mene om brukernes tro eller livssyn, er det en del av deres oppdrag å sikre denne menneskerettigheten og respektere den enkelte slik deres livssyn kommer til uttrykk – enten det er i ritualer, kultur og tradisjoner eller i hverdagen når det gjelder klær, mat etc.
I tillegg til at det er en rettighet, er det også en oppfatning at den enkeltes tro og livssyn kan være en kilde og en styrke til å takle livet når det blir vanskelig med sykdom, funksjonstap og problemer, eller når en går inn i livets siste fase.
Hvordan fagfolk og tjenesteutøvere tilpasser seg endringer som følge av mye større livssynsmangfold, aktualiserer temaet for denne undersøkelsen. Reagerer de med tilbaketrekning og berøringsangst, slik enkelte hevder, vil konsekvensene kunne bli at vi ikke får en livssynsåpen, men i stedet en mer livssynstom helse- og omsorgstjeneste.
Dette fører oss til det som er problemstillingen for denne undersøkelsen:
Hvordan ivaretas tjenestemottakernes rettigheter og muligheter til tros- og livssynsutøvelse i den kommunale helse- og omsorgstjenesten?
Utgangspunktet for vår problemstilling ligger i forholdet mellom den faktiske tilstanden i kommunenes helse- og omsorgstjeneste og de intensjonene som staten har formulert om utøvelse av tro og livssyn.
For å avgrense problemstillingen er den delt opp i tre underproblemstillinger:
– Brukernes behov for bistand i tros- og livssynsutøvelse, slik helse- og omsorgstjenesten vurderer det.
– Helse- og omsorgstjenestens tilbud om bistand og tilrettelegging for å møte brukernes behov.
– Samhandlingen mellom tros- og livssynssamfunn og helse- og omsorgstjenesten sett fra kommunens side og fra tros- og livssynsorganisasjonenes side.
Problemstillingen og delproblemstillingene vil bli belyst ut fra en kommunal synsvinkel som er supplert med perspektiver fra tros- og livssynsorganisasjoner, føringer fra statlige myndigheter og relevante tidligere studier.
Denne studien har funnet sitt datatilfang gjennom spørreskjemaer til kommunenes helse- og omsorgstjeneste og intervjuer med ulike tros- og livssynsamfunn. Spørreskjemaet ble sendt til 54 kommuner i et representativt utvalg med hensyn til kommunestørrelse og geografi. Vi fikk inn 21 svar, noe som utgjør en svarprosent på 39 %. Det er i underkant av det vi forventet. Likevel er det ikke overraskende ettersom spørreskjemaene ble sendt ut i koronatiden, og vi måtte vise forståelse for at kommunene hadde andre utfordringer og prioriteringer. Det ga samtidig en mulighet til å få svar på hvordan tros- og livssynsspørsmålene ble ivaretatt under koronapandemien.
Samtidig som kommunene mottok spørreskjemaet, ble de oppfordret til å sende inn prosedyrer, avtaler og plandokumenter som berørte temaet. Ved fristens utløp mottok vi tre slike dokumenter.
Intervjuene med personene fra tros- og livssynsorganisasjonene var ustrukturerte med en klar målsetting om å få fram perspektiver på tros- og livssynssamfunnenes samarbeid med helse- og omsorgssektoren og deres bidrag i å tilrettelegge for tros- og livssynsutøvelse.
Et hovedfunn fra spørreskjemaundersøkelsen er at tros- og livssynsutøvelse er et område de fleste kommunene som deltok i undersøkelsen, er bevisst på – i større grad enn vi hadde forventet.
Et flertall i undersøkelsen anser måten de møter tilretteleggingen for tros- og livssynsutøvelse på, som en viktig del av det helse- og omsorgsfaglige arbeidet. Kommunene oppgir at de oppfatter tilretteleggingen som et kommunalt ansvar, noe som kan ha sin årsak i en tydeliggjøring av dette temaet i den offentlige debatt, men også gjennom nasjonale styringsdokumenter og reformer som blant annet «Leve hele Livet», som peker på dette temaet. I intervjuene med tros- og livssynsamfunnene lokalt tyder imidlertid på at det er mindre bevissthet om at dette også er et ansvar for dem og tros- og livssynsamfunnene brukere og pasienter tilhører, noe som også bekreftes fra de sentrale tros- og livssynsorganisasjonene.
Studien viser at pasienter og brukere har størst behov for tilrettelegging knyttet til å ta del i aktiviteter av tros- og livssynsmessig karakter (sang, musikk, bønn og ritualer) og for bistand knyttet til livets sluttfase og død. Dernest svarer 2/3 av respondentene at brukerbehovet i stor grad eller noen grad er knyttet til individuelle samtaler, sjelesorg og støtte i eksistensielle spørsmål samt anledningen til å ta del i sosiale tros- og livssynsfellesskap. Tallene viser at det er mindre behov for tilrettelegging knyttet til mat, klær, symboler, tider, helligdager m.m.
Når det gjelder kommunens bistand til deltakelse i fellesskap og aktiviteter av tros- og livssynsmessige karakter (sang, musikk, bønn og ritualer), handler tilretteleggingen først og fremst om å stille lokaler til disposisjon og samarbeid om sosiale arrangementer. TV-overførte gudstjenester og tros- og livssynsprogram syntes også være en viktig måte å tilrettelegge på. I tillegg sier nær halvparten at de også tilrettelegger for TV-overføring av lokale gudstjenester og livssynsarrangementer. Totalt 13 av 21 kommuner sier at de også bistår med ledsagertjeneste og transport.
I arbeidet med individuelle samtaler, sjelesorg og støtte i eksistensielle spørsmål svarer 11 av 21 kommuner at de anser dette som en del av deres egne ansattes vanlige faglige arbeid, og samarbeider med representanter for tros- og livssynsamfunn om dette.
Det er ingen som har egne ansatte som er spesielt kvalifisert til dette, men oppgaven løses i stor grad som en integrert del av det daglige og faglige arbeidet og samarbeid med tros- og livssynssamfunn.
Undersøkelsen viser videre at kommunene har stor bevissthet rundt å ivareta brukernes behov både av fysisk, emosjonell, sosial og åndelig karakter i livets sluttfase og død. Mer enn halvparten av kommunene i undersøkelsen oppgir at de gjennomfører en forberedende samtale om livets siste periode tilpasset personens forståelsesnivå og livs- og bosituasjon, gjerne i samarbeid med pårørende. De fleste kommunene oppgir også at de legger til rette for en avtale med en representant for pasientens tros- og livssynsamfunn eller andre personer som kan veilede ved behov.
Data viser at kommunene har ulike systemer, formelle og uformelle, på ulike nivåer som kan fange opp brukernes/pasientenes behov for tilrettelegging for tros- og livssynsutøvelse, blant annet gjennom individuell plan og inntakssamtaler, samtaler med pårørende og brukeren selv. Et mindretall av svargiverne oppgir at de har nedfelte prosedyrer for å ivareta og fange opp behovet for tilrettelegging. Et flertall av kommunene ser heller ikke behovet for slike prosedyrer.
Kommunene sier at de har et samarbeid både av formell og uformell karakter med tros- og livssynsamfunn. Noen få kommuner sier de har innarbeidet temaet tros- og livssynsutøvelse i planverket for helse- og omsorgsektoren, og noen flere planlegger dette i forbindelse med revisjon. Det er rimelig å anta at den tydeliggjøringen dette temaet har fått i ulike nasjonale styringsdokumenter, har påvirket dette.
Samhandling med pårørende er også et tema som opptar kommunene. Pårørende er viktige informanter og bidragsytere. I tillegg viser data at tjenestene er årvåkne for pårørendes behov for både veiledning og tilrettelegging for tros- og livssynsutøvelse i utfordrende situasjoner.
Et flertall i vår undersøkelse viser at kommunene har et samarbeid med tros- og livssynsamfunn. Dette samarbeidet tar imidlertid ulike former ut fra lokale forhold og behov, alt fra skriftlig avtale, og prosedyrefestet samarbeid, gjennom faste kontaktpersoner og jevnlige kontaktmøter, til mer uformelle og tilfeldige samarbeidsmåter.
Kommunene samhandler mest med tros- og livssynssamfunn når det gjelder samtaler om eksistensielle spørsmål og sjelesørgeriske samtaler og ved religiøse høytider.
Den norske kirke oppgis som den hyppigste samarbeidspartneren. Tallene viser at det uformelle samarbeidet med andre kristne tros- og livssynsamfunn og lokale foreninger også er til stede. Det samme gjelder for islamske trossamfunn og humanistiske livssynssamfunn. Det økende mangfoldet i samfunnet reflekteres altså i helse- og omsorgstjenesten.
Når det gjelder i hvor stor grad kommunene opplever at de ulike tros- og livssynsamfunnene stiller opp for sine medlemmer når de trenger bistand til tros- og livssynsutøvelse, er det Den norske kirke som stiller mest opp, mens Human-Etisk Forbund i noe mindre grad gjør det.
Det oppleves som lite kontroversielt at representanter for tros- og livssynsamfunn er til stede i enhetene med individuelle samtaler og aktiviteter både i fagmiljøet og blant brukerne. Det er likevel grunn til å tro at om en hadde spurt tjenesteutøverne direkte, hadde vi muligens fått et mer nyansert svar. Likevel er det grunn til å tro at det økende søkelyset på det livssynsåpne samfunnet og hvordan dette håndteres i livets ulike faser, har endret seg de siste årene.
Tallene fra spørreskjemaundersøkelsen viser at et flertall av respondentene oppgir at de selv har noe kompetanse på området, men tallene viser at det fortsatt er behov for kompetansebygging. Det er videre grunn til å tro at det er behov for kompetansebygging på flere nivåer i tjenesten, både med hensyn til å fange opp behov, å ha kunnskap om de rettighetene pasienter og brukere har til tros- og livssynsfrihet gjennom lovverk og offentlige føringer, og hvilken grunnleggende kunnskap det er viktig å ha med seg i arbeidet i helse- og omsorgstjenesten.
Å ha kjennskap til brukeren/pasientens livshistorie og individuelle preferanser er en viktig faktor for å kunne forstå behov og gi tilpasset omsorg med utgangspunkt i spørsmålet:
«Hva er viktig for deg?»
Det er grunn til å tro at det er et behov for å styrke dette temaet i alle typer utdanning av helse- og omsorgspersonell, både innen høyere utdanning og videregående utdanning, og både gjennom en teoretisk og praktisk tilnærming.
Det overordnede samfunnsoppdraget til Utviklingssenter for sykehjem og hjemmetjenester er å bidra til å styrke kvaliteten i helse- og omsorgstjenestene gjennom fag- og kompetanseutvikling og spredning av ny kunnskap, nye løsninger og nasjonale føringer. Det betyr at utviklingssenteret også kan være en viktig aktør i å rette oppmerksomhet mot denne formen for faglig utviklingsarbeid, slik det blant annet er gjort i Nordland.
Behovet for å tilrettelegge for tros- og livssynsutøvelse synes ikke å ha økt under koronapandemien. Over halvparten av respondentene, 12 av 20, svarer at behovet har vært som tidligere. To svarer at det har vært større behov, mens sju av svargiverne oppgir at det har vært mindre behov for tilrettelegging og bistand. Dette er oppsiktsvekkende tall som vi finner noe overaskende, sett opp mot andre undersøkelser om behovsvekst under pandemien og generelt i krisetider.
Arbeidsbelastningen for helse- og omsorgspersonellet har vært stor under pandemien, og vi spurte derfor om hva slags muligheter og evne helse- og omsorgstjenesten har hatt for tilrettelegging og bistand under koronapandemien. Totalt 20 kommuner svarte på dette spørsmålet. Blant dem svarer 7 kommuner at det har vært på samme nivå som før, mens hele 13 kommuner sier at det har vært mindre muligheter for tilrettelegging og bistand for tros- og livssynsutøvelse for brukere av den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Går vi videre inn i dette, oppgir 4 av 21 kommuner at det har vært spesielt vanskelig å gi bistand til deltakelse i tros- og livssynsaktiviteter.
Da pandemien tok til, måtte tros- og livssynsamfunnene omstille seg raskt. Både kirken og de fleste tros- og livssynssamfunnene var raske til å stenge og delta i dugnaden mot spredningen av viruset. Mange menigheter hadde kompetanse og utstyr for å kommunisere digitalt. Andre hadde det ikke, og mange hadde ikke nok kunnskap om hvordan dette skulle kunne foregå.
Under pandemien åpnet det seg en ny digital hverdag i vårt samfunn. På hvilken måte har muligheten for bruk av digitale medier påvirket tilretteleggingen for tros- og livssynsutøvelse? Data viser at mange kommuner har tilrettelagt for digitale samtaler med familie og pårørende på skjerm, digitale overføringer på skjerm fra lokale møter, gudstjenester, samlinger, høytider m.m. Det har tilrettelagt for at brukere/pasienter kan følge TV-overførte tros- og livssynsprogram, møter og gudstjenester tilpasset den enkeltes ønsker og behov.
Alle respondentene vi intervjuet fra tros- og livssynsamfunnene, mener at brukere av helse- og omsorgstjenestene, i likhet med de øvrige medlemmene i kirker og tros- og livssynsamfunn, har behov for kirkelig betjening. Respondentene melder om behov for individuelle samtaler, andakter, sosiale og kulturelle arrangementer knyttet til høytider og andre sammenhenger, og også å delta i ulike tros- og livssynsaktiviteter lokalt.
Likevel påpeker alle informantene at behovet for individuelle samtaler av eksistensiell, åndelig og kulturell karakter savnes hos flere av brukerne de er i kontakt med. Mange brukere savner individuelle møter med representanter for tros- og livssynsamfunn og at noen har tid til å sette seg ned for å lytte og prate. Enkelte av informantene fra tros- og livssynsamfunnene påpeker at dette kan være utfordrende for ansatte i en travel hverdag, og at noen også vil kunne føle seg noe ukomfortable med å føre slike samtaler.
Samtlige av respondentene vi intervjuet, opplever at de burde vært mer til stede, og i større grad ha tilrettelagt for tros- og livssynsutøvelse for brukere og pasienter i helse- og omsorgstjenesten. Flere oppgir også at de er avhengige av frivillige som kan bistå. Noen sier også at oppfølgingen enkelte steder overlates til pårørende i for stor grad.
For å få kunnskap om de ulike behovene hos brukerne er det viktig med god samhandling og kommunikasjon mellom kommunen, tjenesteutøverne og tros- og livssynsamfunnene for å tilrettelegge tilbudet.
Kunnskap om hverandres måter å arbeide på er også noe som er viktig for å utvikle samarbeidet. Tros- og livssynsamfunnene ser et tydelig behov for å sette dette temaet på dagsordenen, spesielt i lokale sammenhenger. For ledere av tros- og livssynsamfunnene regionalt vil det være viktig å informere og å ta i bruk blant annet opplæringsmateriell utviklet av Samarbeidsrådet for tros- og livssynsamfunn og andre kompetansetilbud. Et annet område er å styrke opplæringen av frivillige i tros- og livssynsamfunn.
Likeledes er det viktig å styrke dette temaet blant annet gjennom fag- og studieplaner ved lærestedene både på de tradisjonelle teologiske lærestedene og læresteder der en utdanner imamer, veiledere, pastorer og menighetsledere