Omsorgsbiblioteket
Not a member yet
1761 research outputs found
Sort by
Kvalitet i tjenester til voksne personer med alvorlig/dyp utviklingshemming: En oppsummering av kunnskap
Full text linkI denne kunnskapsoppsummeringen utforskes indikatorer på kvalitet i tjenester til voksne med alvorlig/dyp utviklingshemming. Følgende forskningsspørsmål har vært styrende for arbeidet: Hvilke kvalitetsdimensjoner ved tjenestetilbudene kommer til uttrykk i publikasjoner knyttet til forskning og utviklingsarbeid rettet mot voksne personer med alvorlig/dyp utviklingshemming, og hvilke hovedresultater fremkommer?
I alt 87 nasjonale og internasjonale publikasjoner fra forsknings- og utviklingsarbeid samt offentlige dokumenter og faglige retningslinjer om kvalitet i helse- og omsorgstjenester til personer med alvorlig utviklingshemming er inkludert.
Personer med alvorlig utviklingshemming er borgere med alvorlig nedsatte kognitive og kommunikative funksjoner. De kommuniserer hovedsakelig non-verbalt og har behov for livslange tjenester fra helse- og omsorgstjenesten og andre hjelpeinstanser.
Forståelsen av kvalitet som legges til grunn i oppsummeringen, er inspirert av Donabedians (1997) tre kvalitetsdimensjoner og indikatorer: struktur-, prosess- og resultatindikatorer. I tillegg til Donabedians kvalitetsindikatorer er også de syv hovedtemaene i Helsedirektoratets nasjonale veileder fra 2021 om gode helse- og omsorgstjenester til personer med utviklingshemming brukt som analytisk ramme for å vurdere kvalitetsdimensjonene i tjenestene.
Samlet sett viser resultatene fra oppsummeringen at kvalitet i tjenestene handler om tilstrekkelige ressurser, stabile tjenesteytere og spesialkompetanse. Spesialkompetansen dreier seg om non-verbal og førspråklig kommunikasjon, særlige og komplekse helsemessige og andre tilleggsutfordringer samt spesifikk observasjonskompetanse. Oppsummeringen viser til følgende kjernepunkter for å lykkes med kvalitet i tjenestene til voksne personer med alvorlig utviklingshemming:
• ansatte har store stillingsstørrelser/-brøker, og tjenestene har turnusordninger som sikrer stabilitet og kontinuitet i personell som yter tjenestene.
• unngå store og samlokaliserte botilbud som krever et høyt antall ansatte.
• tett og nært samarbeid med familie med god kjennskap til den det gjelder, samt at foreldrenes innsikt brukes som ressurs og kilde til læring og kompetansebygging i tjenestene.
• årvåkenhet på at personer med alvorlig utviklingshemming har større helseutfordringer enn befolkningen ellers, og systematisk gjennomføring av årlige helsekontroller hos fastlege som fokuserer på den enkeltes helse, syn, hørsel, gjennomgang av medikamentbruk, smertevurdering, vurdering av stilling/holdning/sittestilling samt vurdering av generell livskvalitet.
• ansatte har nødvendig spesialkompetanse. Dette dreier seg særlig om:
› førspråklige og ikke-språklige kommunikasjonsformer samt kunnskap om hvordan helse- og sansemessige utfordringer påvirker og kompliserer den enkeltes kommunikasjon, funksjon og aktivitet i hverdagslivet.
› spesifikk observasjonskompetanse og oppfølgning av den enkeltes somatiske og psykiske helse, trivsel og hverdagsutfordringer.
• oppmerksomhet på at brukertilfredshet, opplevelsen av trivsel og velvære kan være særlig utfordrende å innhente fra personer med alvorlig utviklingshemming, og at dette derfor må innhentes på alternative måter og i tett dialog med de som kjenner personen godt
Fellestrekk for virksomme tiltak mot ensomhet blant eldre
Full text linkVirksomme tiltak mot sosial isolasjon og ensomhet kjennetegnes av at de er tilpasset lokale forhold, involverer de eldre i planleggingen av tiltak og skaper engasjement. Det er konklusjonen i en oversiktsartikkel fra 2018 fra Gardiner og medarbeidere. (https://onlinelibrary.wiley.com/doi/10.1111/hsc.12367
Service users’ experiences with mobile safety alarms in home care: A qualitative study
Full text linkAim
To investigate service users of home-based care experiences of using mobile safety alarm and how the alarm affects their ability to cope with everyday life.
Design
A qualitative study with semi-structured interviews.
Methods
The data were collected through semi-structured interviews and analysed according to systematic text condensation. Four men and six women, between 47 and 85 years of age, were included in the study.
Results
Three main themes emerged in the analysis: dimensions of safety, the functionality of the alarm and variation in user guidance. The greatest benefit of having a mobile safety alarm was the feeling of safety. Moreover, the certainty of obtaining contact with the health professionals in any situation was highly valued. However, regarding implementation of the mobile safety alarm, the findings revealed a varying understanding among the service users. Nevertheless, the need for social interaction in their everyday lives is an important factor to recognize
‘We just have to make it work’: A qualitative study on assistant nurses’ experiences of patient safety performance in home care services using forum play scenarios
Full text linkObjective Safety is essential to support independent living among the rising number of people with long-term healthcare and social care needs. Safety performance in home care leans heavily on the capacity of unlicensed staff to respond to problems and changes in the older patients’ functioning and health. The aim of this study is to explore assistant nurses’ adaptive responses to everyday work to ensure safe care in the home care context.
Design A qualitative approach using the drama-based learning and reflection technique forum play with subsequent group interviews. The audio-recorded interviews were transcribed and analysed with thematic analysis.
Setting Home care services organisations providing care to older people in their private homes in two municipalities in southern Sweden.
Participants Purposeful sampling of 24 assistant nurses and three managers from municipal home care services and a local geriatric hospital clinic.
Results Home care workers’ adaptive responses to provide safe home care were driven by an ambition to ‘make it work in the best interests of the person’ by adjusting to and accommodating care recipient needs and making autonomous decisions that expanded the room for manoeuvrability, while weighing risks of a trade-off between care standards and the benefits for the community-dwelling older people’s independent living. Adaptations to ensure information transfer and knowledge acquisition across disciplines and borders required reciprocity.
Conclusions Safety performance in home care service is dependent on the staff closest to the older people, who deal with safety risks and ethical dilemmas on a day-to-day basis and their access to information, competence, and resources that fit the demands. A proactive leadership characterised by mutual trust and adequate support for decision making is suggested. Managers and decision-makers across healthcare and social care need to consider how they can develop interprofessional collaborations and adaptive routines supporting safety from a broader perspective
Tiltak for å forebygge ensomhet blant eldre
Full text linkDet kan se ut til at teknologi, sosial støtte og sosiale programmer kan bidra til å redusere ensomhet blant eldre, men konklusjonene er usikre og kan være vanskelig å generalisere til norske forhold. Forskningsomtalen er basert på en systematisk oversikt fra 2018
Beslutningsstøtte for personer med utviklingshemming - En oppsummering av kunnskap
Full text linkOppsummeringen omfatter 158 publikasjoner fra forsknings- og utviklingsarbeid samt offentlige dokumenter om beslutningsstøtte.
Artikkel 12 i FN-konvensjonen om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) krever at mennesker med nedsatt funksjonsevne får den støtten de trenger for å kunne gi uttrykk for ønsker og behov og ta egne beslutninger. I norsk lovgivning brukes ikke begrepet beslutningsstøtte, men vi har likevel regler i helse- og omsorgslovgivningen som kan tolkes som rett til ulike former for beslutningsstøtte. Det er først de siste årene at begrepet beslutningsstøtte har fått oppmerksomhet i Norge. I andre land, som USA, Irland, Canada og Australia, har begrepet «supported decision making» vært diskutert og anvendt i mange år.
Begrepet beslutningsstøtte omfatter enhver prosess som gjør en person i stand til å ta egne beslutninger og/eller å uttrykke egne ønsker og behov. Den som skal støtte beslutningsprosessen, må kunne beskrive og forklare saken på en slik måte at personen så langt som mulig forstår hva valget dreier seg om. Den som støtter, må kunne gjøre rede for konsekvenser ved ulike alternativer og støtte de valgene og preferansene personen gir uttrykk for. Beslutningsstøtte kan omfatte ulike formelle prosesser knyttet til søknader eller vedtak, eller uformelle hverdagsbeslutninger knyttet til måltider, samvær eller aktiviteter. Hovedsaken er at personen med utviklingshemming befinner seg i sentrum av valgprosessen, og at personens valg og preferanser er styrende for hvilken beslutning som tas.
I forskning om hvordan personer med utviklingshemming selv vurderer den støtten de får, vektlegges særlig relasjonen til den som støtter, og verdien av å ta seg tid – tid til å tenke over spørsmålet, behov for støtte og informasjon underveis i prosessen og tid til å tenke over svaret. Personene beskriver at de setter pris på praktisk støtte, hjelp til å utvikle egne ferdigheter og kunnskaper samt følelsesmessig støtte, inkludert noen å snakke med. Brukerne og personalet kan ha ulik oppfatning av beslutningsstøtte. Noe som tjenesteyterne har ment som veiledning eller forslag, kan av personen det gjelder, oppfattes som at tjenesteyterne bestemmer. Samtidig ser vi at det vokser fram en ny generasjon med andre forventninger om å bestemme selv. Disse personene utfordrer den tradisjonelle omsorgsideologien og måten tjenestene organiseres på i dag.
Litteraturen viser at for å kunne fremme beslutningsstøtte må spesifikke forhold i omsorgsmiljøet være til stede: trygghet, forutsigbarhet, godt kjennskap, gode relasjoner og kompetanse hos tjenesteyterne. Tjenesteyterne må ha kunnskap om utfordringene den enkelte personen med utviklingshemming har, og de må ha kunnskap om menneskerettigheter, alternative kommunikasjonsmetoder og systemet som gjør det mulig å realisere beslutningene. De må kunne analysere og vurdere hvilke hensyn som står på spill i en konkret situasjon.
Kunnskapsoppsummeringen viser at personer med utviklingshemming ofte får støtte til å ta hverdagslige valg. De får mindre støtte og har færre valgmuligheter dersom beslutningene gjelder utdanning, sysselsetting, hvor en skal bo og med hvem. Tjenesteyternes holdninger og handlinger er av avgjørende betydning for i hvilken grad de vil arbeide for å optimalisere personens beslutningsevne og støtte beslutningene. Studiene viser at tjenesteyteres holdninger spriker, men også at tjenesteyterne er mer opptatt av beslutningsstøtte og selvbestemmelse nå enn tidligere. Tjenestetilbud som er preget av standardiserte løsninger, begrenser den enkeltes handlefrihet i hverdagen. Det er behov for systemer som gir både personen med utviklingshemming og tjenesteytere valgmuligheter og handlingsrom.
Oppsummeringen gir en oversikt over hvilke miljøfaktorer og kompetanse som er nødvendig for å kunne tilrettelegge for beslutningsstøtte. Den redegjør også for et forskningsbasert rammeverk for beslutningsstøtteprosesser. Kommuner som tar i bruk rammeverket, sikrer at personen med utviklingshemming deltar i prosessen så langt det er mulig, og bidrar til at tjenesteytere forbedrer sin kompetanse i å delta i og drive slike prosesser
Oppgaveglidning i omsorgstjenestene - En hurtigoversikt over forskningslitteratur
Full text linkDenne hurtigoversikten er utarbeidet på oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet og belyser oppgaveglidning mellom sykepleiere og andre helsearbeidere i den kommunale omsorgstjenesten.
I fellesskap med oppdragsgiveren formulerte vi følgende forskningsspørsmål, som var styrende for arbeidet:
1. Mellom hvilke yrkesgrupper skjer oppgaveglidning?
2. Hvor ofte skjer oppgaveglidning?
3. Hvilke oppgaver gjelder det?
4. Hva er begrunnelsen for oppgaveglidningen?
5. Hvilke erfaringer er gjort med oppgaveglidningen?
I hurtigoversikten er det inkludert 61 publikasjoner, hvorav 57 er vitenskapelige originalstudier og 4 er norske forskningsrapporter. I alt 29 av studiene har kvalitativt design, 18 har kvantitativt, mens 14 har anvendt både kvalitativt og kvantitativt design. De fleste studiene er gjennomført i Norge (12), men også Canada (10) og Sverige (8) er godt representert, etterfulgt av England (5), USA (4), Belgia (3), Australia (3), Nederland (2), Irland (1), Tyskland (2), Danmark (1), Italia (1), Sveits (1), Polen (1), Skottland (1) og Spania (1). I tillegg kommer 5 studier hvor flere land er representert. Arbeidene er publisert i perioden 2005–2021, hvorav de fleste (72 %) har kommet i løpet av de siste seks årene.
Resultatene beskriver vi gjennom fem hovedkategorier med tilhørende subkategorier:
1) Yrkesgrupper: Oppgaveglidning fra leger til sykepleiere; Oppgaveglidning fra sykepleiere til personell med lavere kompetanse. 2) Forekomst: Forekomst av oppgaveglidning i Norge; Forekomst av oppgaveglidning internasjonalt. 3) Oppgaver: Oppgaver overført fra leger til sykepleiere; Oppgaver overført fra sykepleiere til personell med lavere kompetanse. 4) Begrunnelser: Begrunnelser for oppgaveglidning i norske omsorgstjenester; Begrunnelser i omsorgstjenester internasjonalt. 5) Erfaringer: Erfaringer med oppgaveglidning mellom leger og sykepleiere; Erfaringer med oppgaveglidning mellom sykepleiere og andre pleiere; Pasienter og pårørendes erfaringer med oppgaveglidning; Helsetjenestens erfaringer som organisasjon og leverandør av tjenester.
Oppsummeringen viser at vertikal oppgaveglidning, enten fra leger til sykepleiere eller fra sykepleiere til andre pleiere med lavere utdanning, er vanlig både nasjonalt og internasjonalt. Internasjonalt er det stor oppmerksomhet på oppgaveglidningen fra leger til sykepleiere med spesialistutdanning. Denne oppgaveglidningen er i mindre grad etablert i Norge og Skandinavia. Oppgaveglidning fra sykepleiere til andre pleiere, med eller uten fagutdanning, skjer i utstrakt grad både nasjonalt og internasjonalt. Inntrykket er at oppgaveglidningen i nordiske land i størst grad skjer mellom sykepleiere og andre pleiere med en viss faglig bakgrunn eller lisens. I andre land er inntrykket at flere ufaglærte eller ulisensierte pleiere utfører delegerte oppgaver fra sykepleiere. Dette må imidlertid tolkes med forsiktighet. Mange land har en rekke underkategorier av pleiere og ulike titler som ikke nødvendigvis er lett å sammenholde med den norske kategoriseringen av pleiere.
Oppgavene som overføres, er både medisinskfaglige og pleiefaglige og av mer eller mindre teknisk art. Det er også eksempler på at oppgaver som angår beslutningstaking og administrasjon, delegeres både fra leger til sykepleiere og fra sykepleiere til personell med lavere kompetanse.
Oppgaveglidningen i norske omsorgstjenester er lite formalisert eller kommunisert som en styrt eller eksplisitt begrunnet strategi. Den vertikale oppgaveglidningen observeres som en umiddelbar respons på manglende kompetanse (særlig sykepleiekompetanse), mens den horisontale glidningen kan ses mer langsiktig og i sammenheng med behovet for spesialisering; den skal styrke tjenestens kvalitet og samhandling samt tilrettelegge for at ansatte får brukt sin kompetanse best mulig. Internasjonalt begrunnes oppgaveglidningen i kapasitetsutfordringer relatert til økte behov hos en voksende eldre befolkning samt økt satsing på primærhelsetjenester. Endringene har ført til krav om å finne den mest effektive sammensetningen av kompetanse innenfor de tilgjengelige ressursene. Både tradisjonen for å dele oppgaver og eksplisitte styringsmekanismer er framtredende internasjonalt. Satsingen på vertikal oppgaveglidning både fra leger til sykepleiere og fra sykepleiere til ulike pleiegrupper med lavere eller ingen utdanning er tydelig og proaktiv og gjenstand for økende forskning.
Erfaringene med oppgavedeling er blandede. For den som delegerer, kan det knyttes usikkerhet til hvilke oppgaver som kan delegeres og ikke, og til ansvaret for de delegerte oppgavene. Det kan også være uro omkring vurderingen av kompetansen til den som blir delegert, og hvordan delegeringen påvirker kvaliteten og pasientsikkerheten i tjenesten. Den som får delegert oppgaver, kan samtidig være usikker på sin egen kompetanse og tilstrekkelighet. Det å få delegert oppgaver kan ellers representere anerkjennelse, virke stimulerende og øke jobbtilfredsheten. Delegering reduserer arbeidsmengden til den som delegerer, reduserer stress og frigjør tid til andre oppgaver. For den som blir delegert, kan virkningen være motsatt. Uansett om delingen av oppgaver skjer mellom leger og sykepleiere eller sykepleiere og andre pleiere, er samarbeid, rolleavklaring og ledelse elementer som enten fremmer eller hemmer oppgaveglidningen. Pasienter og pårørende er overveiende positive til oppgaveglidningen og trekker særlig fram gevinster som mer personorientering og helhetlig omsorg, men forskningen er begrenset.
Oppgaveglidning kan representere besparelser av lønnskostnader for leger versus sykepleiere, men også sparte ressurser gjennom økt pasientsikkerhet og kvalitetsmessige gevinster som mer og tryggere hjemmetid for pasienter og pårørende. Kunnskapen om effekter på organisasjonsnivå er sparsom, og få studier har eksplisitte funn fra lederes perspektiv.
Litteratursøket identifiserte få norske studier om temaet. Samtidig står omsorgstjenesten overfor kapasitets- og kvalitetsutfordringer som aktualiserer oppgaveglidning, og inntrykket er at det også i norsk sammenheng foregår en utstrakt deling og delegering av oppgaver. Kunnskap fra andre land, der oppgaveglidning i langt større grad er en bevisst og styrt strategi, angir både potensial og hindringer. Dette impliserer at oppgaveglidning i større grad bør tematiseres i Norge både forskningsmessig og helsepolitisk
Beslutningsstøtte for personer med utviklingshemming - En oppsummering av kunnskap
Full text linkOppsummeringen omfatter 158 publikasjoner fra forsknings- og utviklingsarbeid samt offentlige dokumenter om beslutningsstøtte.
Artikkel 12 i FN-konvensjonen om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) krever at mennesker med nedsatt funksjonsevne får den støtten de trenger for å kunne gi uttrykk for ønsker og behov og ta egne beslutninger. I norsk lovgivning brukes ikke begrepet beslutningsstøtte, men vi har likevel regler i helse- og omsorgslovgivningen som kan tolkes som rett til ulike former for beslutningsstøtte. Det er først de siste årene at begrepet beslutningsstøtte har fått oppmerksomhet i Norge. I andre land, som USA, Irland, Canada og Australia, har begrepet «supported decision making» vært diskutert og anvendt i mange år.
Begrepet beslutningsstøtte omfatter enhver prosess som gjør en person i stand til å ta egne beslutninger og/eller å uttrykke egne ønsker og behov. Den som skal støtte beslutningsprosessen, må kunne beskrive og forklare saken på en slik måte at personen så langt som mulig forstår hva valget dreier seg om. Den som støtter, må kunne gjøre rede for konsekvenser ved ulike alternativer og støtte de valgene og preferansene personen gir uttrykk for. Beslutningsstøtte kan omfatte ulike formelle prosesser knyttet til søknader eller vedtak, eller uformelle hverdagsbeslutninger knyttet til måltider, samvær eller aktiviteter. Hovedsaken er at personen med utviklingshemming befinner seg i sentrum av valgprosessen, og at personens valg og preferanser er styrende for hvilken beslutning som tas.
I forskning om hvordan personer med utviklingshemming selv vurderer den støtten de får, vektlegges særlig relasjonen til den som støtter, og verdien av å ta seg tid – tid til å tenke over spørsmålet, behov for støtte og informasjon underveis i prosessen og tid til å tenke over svaret. Personene beskriver at de setter pris på praktisk støtte, hjelp til å utvikle egne ferdigheter og kunnskaper samt følelsesmessig støtte, inkludert noen å snakke med. Brukerne og personalet kan ha ulik oppfatning av beslutningsstøtte. Noe som tjenesteyterne har ment som veiledning eller forslag, kan av personen det gjelder, oppfattes som at tjenesteyterne bestemmer. Samtidig ser vi at det vokser fram en ny generasjon med andre forventninger om å bestemme selv. Disse personene utfordrer den tradisjonelle omsorgsideologien og måten tjenestene organiseres på i dag.
Litteraturen viser at for å kunne fremme beslutningsstøtte må spesifikke forhold i omsorgsmiljøet være til stede: trygghet, forutsigbarhet, godt kjennskap, gode relasjoner og kompetanse hos tjenesteyterne. Tjenesteyterne må ha kunnskap om utfordringene den enkelte personen med utviklingshemming har, og de må ha kunnskap om menneskerettigheter, alternative kommunikasjonsmetoder og systemet som gjør det mulig å realisere beslutningene. De må kunne analysere og vurdere hvilke hensyn som står på spill i en konkret situasjon.
Kunnskapsoppsummeringen viser at personer med utviklingshemming ofte får støtte til å ta hverdagslige valg. De får mindre støtte og har færre valgmuligheter dersom beslutningene gjelder utdanning, sysselsetting, hvor en skal bo og med hvem. Tjenesteyternes holdninger og handlinger er av avgjørende betydning for i hvilken grad de vil arbeide for å optimalisere personens beslutningsevne og støtte beslutningene. Studiene viser at tjenesteyteres holdninger spriker, men også at tjenesteyterne er mer opptatt av beslutningsstøtte og selvbestemmelse nå enn tidligere. Tjenestetilbud som er preget av standardiserte løsninger, begrenser den enkeltes handlefrihet i hverdagen. Det er behov for systemer som gir både personen med utviklingshemming og tjenesteytere valgmuligheter og handlingsrom.
Oppsummeringen gir en oversikt over hvilke miljøfaktorer og kompetanse som er nødvendig for å kunne tilrettelegge for beslutningsstøtte. Den redegjør også for et forskningsbasert rammeverk for beslutningsstøtteprosesser. Kommuner som tar i bruk rammeverket, sikrer at personen med utviklingshemming deltar i prosessen så langt det er mulig, og bidrar til at tjenesteytere forbedrer sin kompetanse i å delta i og drive slike prosesser
Arkitektur og teknologi som avgrensar pleietrengjande sin tilgang til WC
Full text linkDenne artikkelen er ein analyse av korleis arkitektur og teknologi i private bustader og sjukeheimar, strukturerer toalettpraktikkane til pleietrengjande. Analysen viser at private bustader kan vere utforma slik at pleietrengjande må sove i stova og gjere frå seg på ein toalettstol der. Dette inneber at gjeremål som vanlegvis finn stad i private delar av bustaden som bad/WC og soverom, vert flytta til stova, den offentlege delen av bustaden. Slike endringar kan stride imot pleietrengjande og deira familie sin praktiske sans.
I norske sjukeheimar bur dei pleietrengjande vanlegvis i eige rom med tilhøyrande bad/WC. I denne private delen av institusjonen finn toalettpraktikkane stad. Bueiningane er konstruerte slik at pleietrengjande som ikkje kan stå på føtene ofte heller ikkje kan bruke WC.
Om ein ser på den norske private notids-bustaden og notids-bueininga i sjukeheimar i lys av det før-moderne kabylske huset som var delt i ein øvre og ein nedre del, er bad/WC og soverom i notidsbustaden og notids-bueininga i sjukeheimen på mange vis homolog til den feminine, lågaste delen av det kabylske huset, fordi det er i slike delar av bustaden ein handterer den biologiske kroppen. Gjeremåla som fann stad i den lågaste delen av det kabylske huset vart rekna for feminine, dei hadde låg status og var usynlege utanfor bustaden. Den same låge statusen har arbeidet med toalettpraktikkar i helsevesenet. Slikt arbeider er sjeldan artikulert og problematisert i det offentlege rommet, så arkitektar og ingeniørar kan mangle informasjon om korleis arkitektur kan fremje/hemme toalettpraktikkar til sjuke og pleietrengjande. Dermed er det sannsynleg at dei held fram med å konstruere private og offentlege bygg som er i pakt med den praktiske byggsansen som dei har inkorporert. Når dei konstruerer private bygg slik at pleietrengjande må gjere frå seg i stova og konstruerer sjukeheimar som forhindrar dei mest pleietrengjande i å bruke WC, utøver dei samstundes symbolsk vald
LGBT+ Training Needs for Health and Social Care Professionals: A Cross‑cultural Comparison Among Seven European Countries
Full text linkIntroduction
Research suggests that specific training on LGBT+ issues may improve the competencies and skills of health and social care (HSC) professionals, which reduces the negative attitudes toward LGBT+ people. Despite this, there seems to be a lack of coverage of LGBT+ needs in HSC education. The present study aims to explore the specific LGBT+ training needs of HSC professionals and to examine the relationship between these training needs and the four dimensions of the Papadopoulos model, i.e. cultural awareness, cultural knowledge, cultural sensitivity, and cultural competence.
Methods
The research used data from a cross-cultural project, “Intercultural Education for Nurses in Europe (IENE9),” which was administered to 412 HSC academics and workers (62% females; Mage = 46.06, SDage = 10.48) between February 2020 and July 2020, in seven European countries: UK (coordinator), Denmark, Spain, Germany, Cyprus, Italy, and Romania.
Results
Hierarchical multiple regression showed that higher training needs were associated with cultural awareness, cultural knowledge, and cultural competence. The need for training on LGBT+ issues was higher for Cyprus, Romania, Spain, Italy, and the UK, compared with Denmark (no differences between Germany and Denmark were found).
Conclusions
We believe that there has been a lack of focus on the LGBT+ training needs of HSC professionals: Greater efforts are required to develop a culturally competent and compassionate LGBT+ curriculum.
Social Policy Implications
Findings from the present study will inform the development of a free, Massive Open Online Course (MOOC), for culturally competent and compassionate HSC professionals in Europe to improve the quality of their care