Omsorgsbiblioteket
Not a member yet
1761 research outputs found
Sort by
Brukeres erfaringer med hjelp og støtte fra erfaringsmedarbeidere innen psykisk helse og rus
Get PDFBakgrunn
Både i Norge og internasjonalt er det blitt vanligere å ansette personer som har erfaringer med psykiske helse-og/ eller rusproblemer i tjenestene. Forskning viser at det fra brukernes side i stor grad oppleves positivt å kunne møte erfaringsmedarbeidere. Et områdedet er behov former kunnskap om er relasjonene og samarbeidet mellom erfaringsmedarbeidere og brukere.Hovedmåletmed denne studien er å utforske og beskrive brukeropplevelser i og med møter med erfaringsmedarbeidere i psykisk helse-og rustjenester. Studien søker å utvikleforskningsbasert kunnskap om disse erfaringene, samt hvordan denne kunnskapen kannyttiggjøres.En litteraturstudie er gjennomført for å beskrive kunnskapsstatus innen området. Forskningsprosjektet er gjennomført på oppdrag fra Nasjonalt senter for erfaringskompetanseinnen psykisk helse ved Senter for psykisk helse og rus(SFPR), Institutt for helse-, sosial-og velferdsfag, Fakultet for helse-og sosialvitenskap ved Høgskolen i Sørøst-Norge (HSN).
Metode
Denne mixed methods-studien har en kvalitativ og en kvantitativ del. I den kvalitative delstudien er fem fokusgruppeintervjuer med til sammen 26 personer gjennomført. I den kvantitative delstudien er det innsamlet sosiodemografiske data fra den enkelte deltaker samt benyttet recoveryverktøyet INSPIRE. Studien har en brukerinvolvert samarbeidsbasert metodologi og en styringsgruppe og kompetansegruppe har fulgt arbeidet.En av de to forskerne som gjennomførte studien har erfaringskompetanse og vernepleierbakgrunn. Den andre forskeren er ergoterapeut og professor i psykisk helsearbeid.To forskingsmedarbeideremed bakgrunn innen sosialt arbeid og psykologi deltok i analyseprosessene og rapportskriving
Funn
De samlede funnene er fremstilt i en kvalitativ og en kvantitativ del. I den kvalitative delen ble fire hovedtema analysert fram:1) «Jeg lytter mer med en gang», 2) Erfaringsmedarbeider som brobygger,3)«Det kommer litt an på personen»,4) Et sted du kan være deg selv. Hvert hovedtema blir belyst med undertema. De kvantitative funnene er fremstilt i ulike tabeller Samlet sett viser studien at brukere har svært positive erfaringer knyttet til samarbeid med erfaringsmedarbeider og fra steder som ledes av erfaringsmedarbeidere. Studien belyser også utfordringer i hjelperelasjoner både i forhold til fagpe rsoner og erfaringsmedarbeidere, samt erfaringer med forskjeller mellom de to gruppene. Noen konklusjoner og anbefalinger Studien peker på noen tydelige områder der erfaringsmedarbeider hadde viktige bidrag til innbyggere som opplevde psykiske helse- og/eller rusproblemer. Det handler om en unik troverdighet og forståelse, om tillit, omsorg,kjærlighet og lydhørhet og fintfølelse. Funnene viser også til viktige funksjoner erfaringsmedarbeidere haddesom brobyggere innen tjenestesystemer, i lokalmiljø og samfunn. Samtidig kommer det fram nyanserte perspektiver,som at erfaringsmedarbeidere kan være for opptatt av sin egen historie og sine egne «løsninger». Det er også beskrivelser av godt samarbeid med fagpersoner og nødvendigheten av fagkompetanse i en rekke situajoner. Sammenfattende viser denne studien positive erfaringer med erfaringsmedarbeidere i tjenestene. Samtidig fremstår et felt som er underveis og der det er mye usikkerhet knyttet til erfaringsmedarbeideres kompetanse, roller og arbeidsforhold. Vi ser noen forskningstema som naturlig peker seg ut. I denne studien var alle deltakerne etnisk norske og det var dobbelt så mange kvinner som menn som deltok. De fleste var også godt voksne. Det er behov for å vite mer om erfaringsmedarbeideres rolle og bidrag overfor personer fra andre kulturer og i ulike aldersgrupper. Erfaringsmedarbeideres bidrag i et kjønnsperspektiv kan også være relevant. Andre forskningsområder som kan nevnes er: 1)Hva er det særegne ved erfaringskunnskap, og hva kjennetegner god bruk av erfaringskunnskap? 2) Rammebetingelser for erfaringsmedarbeidere: forankring i egne virksomheter, ibrukerorganisasjoner eller i ordinære offentlige tjenester? 3) Fagpersoners erfaringer knyttet til samarbeid med erfaringsmedarbeidere,4) Erfaringsmedarbeidernes bidrag i forhold til sosial inkludering og deltakelse,5) Hvordan gyldiggjøre og anvende fagpersoners livserfaringer i tjenestene?måsjekke
Fall og pasientsikkerhet blant eldre i kommunene – En oppsummering av kunnskap
Get PDFUTFORDRINGSBILDET
Fall er den hyppigste ulykkestypen blant eldre mennesker, og rammer både hjemmeboende og de som bor i institusjon. Fallrisikoen øker med alder, og forekomsten er spesielt høy hos de som er over 80 år.
Skader som følge av fall innebærer lidelse og redusert livskvalitet for den enkelte, og kan variere fra blåmerker til brudd, og i ytterste konsekvens til dødsfall. Engstelse for nye fall, immobilitet og økt behov for helse- og omsorgstjenester er andre konsekvenser. Fall har også en betydelig samfunnsøkonomisk side. Hoftebrudd er en hyppig fallskade hos eldre, og utgjør også den vanligste årsaken til innleggelse i kirurgisk-ortopediske sykehusavdelinger i Norge. Flere blir avhengig av langvarig hjelp fra det offentlige, og følgelig blir det mer etterspørsel etter kommunale helse- og omsorgstjenester.
En rekke faktorer kan øke risikoen for fall, og de inkluderte publikasjonene viser at høy alder, tidligere fallhendelser, nedsatt sansning og persepsjon, fysisk funksjonsnedsettelse og det å være avhengig av hjelp til ADL1 (inklusive bruk av hjelpemidler), framstår som de mest betydningsfulle. Det er ulike konklusjoner når det gjelder sammenhenger mellom fall og medisinske diagnoser, frykt for å falle og bruk av legemidler.
TILTAK OG ERFARINGER FRA FORSKNINGS- OG UTVIKLINGSPROSJEKT
Av enkelttiltak som kan vise til en fallforebyggende effekt, finner vi fysisk trening (som inneholder flere komponenter) og tilskudd av vitamin D dersom nivået i utgangspunktet er lavt. Det er usikkert hvorvidt tiltak i bomiljøet til hjemmeboende, legemiddelgjennomganger og opplæring kan gi reduksjon i antall fall. Imidlertid kan opplæring bidra til økt faglig bevissthet og mer kunnskapsbasert praksis blant de ansatte, og tiltak i bomiljøet kan gi pasientene økt trygghet og sosiale gevinster som er positive for deres livskvalitet. Verktøy for måling av fallrisiko kan være nyttig i vurderingene som supplement til helsepersonells faglige skjønn.
Når det gjelder sammensatte tiltak (det vil si kombinasjon av to eller flere typer fallforebyggende tiltak), er det noe sprikende forskningsresultater hva gjelder tiltakenes effekt på forekomst av fall, risiko for fall og skade som følge av fall. Frautviklingsprosjekter rapporteres det imidlertid om overveiende positive erfaringer. Kommunale prosjekter som involverer ulike aktører (tverrfaglig og tverretatlig, frivillige), og med lokalt tilpassede tiltak, synes å gi økt kunnskap og bevissthet om fallforebygging hos både eldre, ledelse og ansatte. Tiltak som rapporteres å være særlig effektive er fallregistrering, fysisk aktivitetstilbud koblet med sosial tilstelning, samt forebyggende hjemmebesøk.
Foreløpig finnes det få rapporter som beskriver kommunenes erfaringer med tiltakspakken for forebygging av fall i regi av pasientsikkerhetsprogrammet. De rapportene som foreligger, viser noe sprikende og usikre resultater, og det rapporteres om både en økning og en reduksjon i antall fall. Alt i alt oppleves imidlertid deltakelse i læringsnettverk som nyttig og lærerikt, hvor bevisstgjøring i personalgruppen, utveksling av erfaringer og ideer, samt tverrfaglig samarbeid framholdes som positive gevinster. Suksessfaktorer for å lykkes med arbeidet synes å være felles rutiner, felles begrepsforståelse, tverrfaglig samarbeid, bruk av oppslagstavler for fallregistrering for å informere og engasjere de ansatte, samt en tilstrekkelig lang måleperiode slik at en kan se om tiltakene får varig endring.
Arbeid med fallforebyggende tiltak krever både innsikt i problemområdet og evne til samhandling mellom partene. Studier viser at helsepersonell kan overse årsaker til at eldre faller. Til tross for at de oppgir høy bevissthet på pasientsikkerhetsarbeid, synes tiltakene å iverksettes først når fallet er et faktum. Å ivareta pasientens integritet og autonomi – og samtidig beskytte vedkommende fra å falle – kan gi etiske utfordringer. Pasientene selv kan også ha ulike oppfatninger av fallrisiko og hvilke tilnærmingsmåter
som er de beste. Det er derfor viktig å identifisere pasientenes individuelle erfaringer og holdninger dersom man skal lykkes med godt fallforebyggende samarbeid.
BEHOV FOR MER KUNNSKAP
• studier med fokus på effekt av fallforebyggende tiltak som «skreddersys» den
enkeltes fallrisiko både i hjemmet og i institusjon
• intervensjonsstudier med sammensatte fallforebyggende tiltak rettet mot eldre som
bor på sykehjem
• intervensjonsstudier som måler effekter av fallforebyggende tiltak både i
hjemmetjenesten og i sykehjem – på lang sikt
• forsknings- og utviklingsprosjekter som rapporterer kommunenes erfaringer med
pasientsikkerhetsprogrammets tiltakspakke for forebygging av fall – på lang sikt
• studier med velferdsteknologi brukt i fallforebygging, og som inkluderer større
utvalg både blant hjemmeboende og de som bor på institusjo
Everyday life of persons with intellectual disability living in residential settings: a systematic review of qualitative studies
Get PDFThis article presents a systematic review of studies published between November 2010 and November 2014 about the everyday life of adults with intellectual disability as viewed from their own perspective. Everyday life refers to an interdisciplinary concept including approaches attentive to the mundane and to ordinary routines of social relations and practices. Twelve studies met the inclusion criteria. The review was carried out as an interpretive synthesis. Findings from the included studies revealed neglect of participation regarding the wishes, self-determination, choice and control of persons with intellectual disability in their everyday lives. This neglect demonstrates the limitations persons with intellectual disability face as agents and adult citizens in their everyday life, and shows violation of fundamental human rights.måsjekke
Intellectual Disabilities and Decision Making at End of Life: A Literature Review
Get PDFBackground
Individuals with an intellectual disability are vulnerable to having end-of-life decisions made for them merely due to the presence of a disability. As a result, decisions made by others may not reflect the exact wishes of the individual.
Methods
This review examines literature on individuals with an intellectual disability in making end-of-life decisions from the years 2000 to 2014. A total of 38 articles were found with 12 articles having a direct focus on end-of-life decision making.
Results
The emerging themes include the following: (i) assumption of lack of capacity, (ii) inconsistency in evaluating capacity and communication challenges and (iii) third party decisions.
Conclusions
Earlier discussions about end-of-life planning before the diagnosis of a life-limiting illness would be beneficial. Lacking is a consistent approach to determining capacity for individuals with an intellectual disability. The findings from this review provide a foundation for a decision tree in end-of-life decision making for individuals with an intellectual disability.måsjekke
Earlier hospital discharge: a challenge for Norwegian municipalities
Get PDFAim: In order to improve patient outcomes and minimize health care costs, many Western countries are attempting to reduce the length of stay in hospitals by transferring responsibilities from specialist care to primary care. In Norway, the Coordination Reform was implemented in 2012 to enhance this development. As a result, the number of patients discharged to the municipal health care services has increased significantly. We investigate the extent to which nurses in nursing homes and home care services feel equipped to provide adequate care for patients discharged from hospitals after the reform.
Data: Altogether, 1,938 nurses representing around 80% of Norwegian municipalities assessed their experiences of this reform.
Results: An increase in the number of poorly functioning patients discharged to the municipality services was reported. Regardless of place of work, concerns were raised about limited resources in terms of personnel, equipment and competence, as well as an increase in hospital readmission rates. Negative reports on care provision for recently discharged patients came most frequently from nurses in municipalities which generally had low incomes, diverted limited resources to the health care sector and relied heavily on home-based care.
Conclusion: Insufficient transfer of resources to the home care services may have hampered the ability to fulfil the Coordination Reform’s intentions of providing safe care to patients in their own homes as an alternative to prolonged hospital stays. Due to a marked increase in reported hospital readmissions, it is not obvious that shorter lengths of stays have reduced overall health care costs
Therapeutic effects of intensive inpatient rehabilitation in advanced Parkinson's disease
Get PDFBackground
The importance of rehabilitation therapy in Parkinson's disease is well recognized. However, the effects of an inpatient rehabilitation program for advanced Parkinson's disease have not been fully investigated.
Aim
To assess the effects of intensive inpatient rehabilitation.
Methods
We enrolled 31 patients (mean age 69.5 ± 9.4 years; mean disease duration 8.8 ± 6.4 years) with advanced Parkinson's disease, without severe cognitive impairment. The median Hoehn–Yahr stage was IV. Patients received 2 h of individualized rehabilitation for 6–7 days each week for 1 month. At hospital discharge, patients and caregivers were instructed to continue daily exercise.
Results
Motor and total scores of Functional Independence Measures significantly improved between admission and discharge in patients with stage III and IV disease, but not stage V. There was no significant effect of Hoehn–Yahr stage on improvements in Unified Parkinson's Disease Rating Scale scores, (total, part I, II or III), cognitive Functional Independence Measures or Berg Balance Scale.
Conclusion
Intensive inpatient rehabilitation was effective even in advanced Parkinson's disease. Intensive inpatient rehabilitation, together with home and day‐care exercise, might counteract the progressive motor decline in Parkinson's disease
Rett hjelp til rett tid: Kunnskapsgrunnlag for rusmelding, Oslo kommune
Get PDFKunnskapsgrunnlaget for rusmeldingen er basert på erfaringsbasert kompetanse, praksiskompetanse og forskningsbasert kunnskap. Velferdsetaten har lagt til rette for en bred og inkluderende prosess i Oslo kommune som har involvert brukere og brukerorganisasjoner, pårørende og pårørendeorganisasjoner, bydeler, etater, spesialisthelsetjeneste, frivillige- og ideelle organisasjoner, fagorganisasjoner, politi og fengselsvesen samt fag- og kompetansemiljøer. Anbefalingene er basert på denne helheten. Tiltak og satsinger som blir satt i verk på bakgrunn av rusmeldingen må evalueres for å sikre at målene nås. Metoder og tiltak skal baseres på kunnskapsbaserte metoder, og rus og psykisk helse bør sees i sammenheng. Gjennom statlige føringer som veiledere og retningslinjer, beskrives satsinger innenfor forebyggende arbeid og rusarbeid i tillegg til forskningsbasert kunnskap om forebyggende arbeid, tidlig innsats, behandling, rehabilitering og ettervern.
Kommunens ressurser innen rusfeltet bør målrettes slik at det gir best effekt for brukeren og optimal ressursutnyttelse for kommunen. Dette innebærer mer innsats i bydel, styrking av forebyggende tiltak og mindre bruk av institusjonsplasser for brukere som kan bo i egen bolig. Flere tjenester skal gis av bydel, og det må sikres at ressurser og kompetanse fordeles slik at dette blir ivaretatt.
God livskvalitet forutsetter at grunnleggende behov er oppfylt. Alle har behov for et trygt sted å bo, meningsfullt innhold i hverdagen i form av arbeid, aktivitet og sosialt samvær. Det er avgjørende at alle opplever å være en del av fellesskapet og får mulighet til å bruke sine ressurser i nærmiljøet, på arbeidsplassen og i fritiden. Bydelene og de byomfattende etater må legge til rette for et strukturert samarbeid mellom kommunale aktører, frivillige og ideelle organisasjoner og bruker- og pårørendeorganisasjoner for å sikre tilstrekkelig arbeids- og aktivitetstilbud. Det må legges til rette for brukermedvirkning, der brukers egne ressurser støttes under hele forløpet på en slik måte at livskvalitet bedres og tilbudene tilpasses brukers behov. Alle brukere med behov for langvarige og sammensatte tjenester skal tilbys koordinator. Andre brukere bør få tilbud om fast kontaktperson i bydel for å sikre tilstrekkelig og koordinert oppfølging. Koordinator og kontaktperson har ansvar for å motivere for, og utarbeide individuell plan sammen med bruker og andre aktuelle samarbeidspartnere. Elektronisk individuell plan bør benyttes som verktøy.
Pårørende, og da særlig barn som pårørende til personer med rus eller psykiske helseutfordringer, har risiko for utvikling av helserelaterte problemer. Tilbudet til pårørende må styrkes, og det må være enklere for pårørende å få informasjon om eksisterende tilbud.
Hvordan man blir møtt når man blir tilbudt eller oppsøker hjelp er avgjørende. For å få koordinert hjelp må flere instanser samordne og samarbeide om innsatsen. Det er derfor viktig at brukere, pårørende og fagfolk har oppdatert informasjon om rettigheter og tjenestetilbud. Å bli møtt med forståelse og tillit, der tjenestemottaker og tjenesteapparatet er på «samme lag» og man selv er med på å bestemme retning er ifølge brukere og pårørende viktig for å etablere gode relasjoner. Dette gjelder også for barn og unge.
Tidlig innsats er både innsats tidlig i et barns liv, og/eller å gripe inn tidlig når problemer oppstår eller avdekkes. I saker som gjelder barn og unge er det viktig at det er tydelig hvem og hvilken instans som har ansvaret slik at man forhindrer oppfølgingsbrudd. Bydelene bør ha en samhandlingsmodell og organisere seg på en slik måte at ansvar tydeliggjøres og hensiktsmessige tiltak iverksettes.
Barnehage, helsestasjon og skole er tjenester alle barn og unge og deres foreldre er i kontakt med. Disse kan i mange tilfeller være første instans som kan se og intervenere tidlig. Krenkelser i barndommen gir økt risiko for sykdom og andre problemer i voksen alder. Alle som jobber med barn og unge trenger kompetanse/kunnskap om hvordan man håndterer bekymring. Det er gode erfaringer med å tilby tjenester med lav terskel innenfor begynnende psykisk helse og rusproblematikk hos barn og unge.
Bydelene og skolene må samarbeide tett om rusforebygging i nærmiljøet og i skolen. Ansatte i skolen og bydelene må ha tett dialog og kjennskap til hverandre og barn og unges utfordringer i skolemiljøet, og der de bor. Foresatte skal være en del av skolens rusforebyggende arbeid.
Ungdom som ikke fullfører videregående opplæring og blir stående utenfor opplæring og arbeid over tid, har økt risiko for varig utestenging fra arbeidslivet. Derfor er det svært viktig å forebygge skolefrafall, og ha gode metoder for oppfølging hvis frafall er et faktum.
Alle bydeler/sektorer bør ha ambulante/oppsøkende tjenester for barn og unge. Spesialisthelsetjenesten og bydelene må samarbeide om dette. Alle bydeler bør ha varierte fritidstilbud for barn og unge, der alle uavhengig av sosial bakgrunn og økonomi kan delta. Eldre er en særlig sårbar gruppe, og bydelene bør videreutvikle kompetanse om eldre, alkohol og legemidler. Tidlig intervensjon og screening er hensiktsmessige verktøy. Flere må få tilbud om egnet bolig med tilpasset booppfølging. Det må være lik tilgang til bolig uavhengig av bydelstilhørighet. Mange som er i behandling TSB eller i fengsel har ikke bolig stående klar når de er ferdig behandlet eller er ferdig med soning. Dette er svært uheldig og øker risikoen for tilbakefall.
Det må sikres at brukeren får rett behandling til rett tid ut fra den enkeltes behov og ønsker. Overganger mellom ulike tjenester må koordineres bedre. Overgang mellom tilbud i spesialisthelsetjenesten, fengsel og bydelene er for mange en sårbar fase. Det er viktig å følge personer tettere opp i disse fasene. Tjenesteapparatet i kommunen må være involvert under behandling i spesialisthelsetjenesten. Bruker og brukerens behov må legge føringer for hvilke tilbud som tilbys, og tjenestene bør organiseres og utformes i et bruker- og mestringsperspektiv. Det bør utformes operative samarbeidsavtaler mellom spesialisthelsetjenesten og kommunen for å sikre likere og mer forutsigbar samhandling. Oslo kommune og spesialisthelsetjenesten må være likeverdige samarbeidspartnere for å sikre at alle får rett hjelp til rett tid.
Antall kommunale institusjonsplasser skal reduseres, og tilpasses personer med særskilte problemer og utfordringer. Prioriterte grupper vil være personer med dobbeltdiagnoser, eldre med somatiske tilleggsproblemer. I tillegg må det omfatte akutt- og korttidsplasser. Tilbudene må tilrettelegges slik at det er egne tilbud til kvinner, og det bør opprettholdes antall institusjonsplasser tilpasset unge/unge voksne med omfattende utfordringer og etablert rusproblem.
Sentrumsarbeidet bør videreføres, og samarbeidet mellom bydelene og instansene som arbeider i sentrum må styrkes. Det må etableres møteplasser, felles forståelse for arbeidsmetoder og konkret samarbeid rundt den enkelte bruker. Aktørene i sentrum må bidra til at brukerne i større grad mottar helhetlige og langsiktige ordinære tjenester i bydel.
Tilskuddsordningen bør brukes som virkemiddel for å koordinere tjenestene. Søknader om tilskudd knyttet til desentraliserte tilbud, som for eksempel arbeids- og aktivitetstilbud bør i denne sammenheng prioriteres. Personer som har et ønske om rusfrihet bør ha egne tilbud, og utvalgte tilbud bør desentraliseres. Dette kan gjerne være i et samarbeid mellom flere bydeler, og i samarbeid med frivillige- og ideelle organisasjoner. Oslo kommune bør videreutvikle overdoseforebyggende arbeid, med særlig fokus på yngre brukere av narkotiske stoffer. De yngste er vanskeligere å nå gjennom nåværende lavterskeltiltak for personer med rusmiddelproblemer. Dette kan blant annet gjøres gjennom en utvidelse av Ungdom og Rus ved Legevakten, og ved utvidelse av overdoseforebyggende arbeid blant oppsøkende tjenester i Oslo sentrum. Kommunen bør ha en overordnet plan for det overdoseforebyggende arbeidet, der satsingene integreres i bydelenes planverk
Physical therapy and occupational therapy in Parkinson's disease
Get PDFCurrent medical management is only partially effective in controlling the symptoms of Parkinson's disease. As part of comprehensive multidisciplinary care, physical therapy and occupational therapy aim to support people with Parkinson's disease in dealing with the consequences of their disease in daily activities. In this narrative review, we address the limitations that people with Parkinson's disease may encounter despite optimal medical management, and we clarify both the unique and shared approaches that physical therapists and occupational therapists can apply in treating these limitations