Omsorgsbiblioteket
Not a member yet
1761 research outputs found
Sort by
Veiviser for forskning i helse- og omsorgstjenestene i kommunen
Full text linkHelse- og omsorgstjenestene i kommunen er i kontinuerlig utvikling. I løpet av de siste tjue årene har det kommet en rekke reformer og nasjonale strategier som har gitt kommunene flere oppgaver, og med det også økte forventninger til tjenestene. De kommunale tjenestene har hatt stor tilvekst av nye brukergrupper med flere og sammensatte behov, og det ytes stadig mer kompleks omsorg og medisinsk behandling.
Denne utviklingen understøtter behovet for kunnskapsbasert praksis og praksisnær forskning. Dette er viktig for å utvikle kvaliteten på tjenesten, sikre at brukernes behov blir godt ivaretatt, styrke bærekraften i framtidas helse- og omsorgstjenester og øke rekrutteringen til tjenestene – for å nevne noe.
Men en slik kunnskapsbasert praksis og praksisnær forskning er også avhengig av at helse- og omsorgstjenestene i kommunen tar en mer aktiv rolle som initiativtaker og deltaker i forskning. En kunnskapsbasert tjenesteutøvelse og tjenesteutvikling forutsetter forskning og fagutvikling, og den praksisnære forskningen er av stor betydning for å kunne skape lærende organisasjoner og profesjoner. Kommuner som tar en mer aktiv rolle i forskningsprosessen, kan dermed være med på å gjøre forskningen mer relevant for praksis, og de kan bidra til at resultatene blir tatt i bruk i tjenestene og i kompetansehevingen av ansatte og framtidig helse- og omsorgspersonell.
Flere kommuner arbeider i dag systematisk med forskning, og de er allerede gode tilretteleggere for forskningsaktiviteter. Vi vet samtidig at mange strever med å komme i gang eller få det helt til. Derfor har vi i denne veiviseren lagt vekt på å komme med gode beskrivelser i tillegg til råd om hva som må til og hva du må huske på når du skal planlegge og gjennomføre forskningsprosjekter.
Vi har enkelt sagt ønsket å lage en veiviser om hvordan kommunene kan medvirke til og tilrettelegge for forskning. Vi henvender oss både til dere som har kommet godt i gang, dere som er underveis, og dere som ønsker å starte opp forskningsaktiviteter eller å tilrettelegge for forskning. Målgruppa er ledere, fagansvarlige og forskningsinteressert personell i helse- og omsorgstjenestene i kommunen. Vi tror samtidig at veiviseren vil kunne være relevant for studenter og ansatte ved forsknings- og utdanningsinstitusjoner som retter sin forskningsvirksomhet inn mot helse- og omsorgssektoren.
Veiviseren består av elleve kapitler. Vi håper at disse kapitlene vil gi et innblikk i hvordan du og dine kolleger på en systematisk måte kan medvirke til, utvikle og samarbeide om forskning eller selv gjennomføre forskningsprosjekter. Vi håper også at veiviseren vil stimulere til mer praksisnær forskning i helse- og omsorgstjenestene i kommunen
Frivillighet i palliativ omsorg i kommunene - En oppsummering av kunnskap
Full text linkDette er en oppsummering av kunnskap om frivillighet i palliativ omsorg i kommunene. Frivillighet i palliativ omsorg dreier seg om ubetalt innsats for personer med kort forventet levetid. Innsatsen kan for eksempel ta form av besøk og samtale, tilrettelegging for kulturelle og estetiske opplevelser, følgetjeneste og våketjeneste ved dødsleie.
Hensikten med kunnskapsoppsummeringen er å gi oversikt over forskning, utviklingsar beid, styringsdokumenter fra myndighetene, og verktøy og andre ressurser som kan være nyttige for lokale og sentrale helsemyndigheter. Den er også skrevet for dem som har et praktisk ansvar for å organisere frivillig arbeid i det palliative feltet.
Det ble gjennomført et systematisk litteratursøk for perioden 2010–2022 i Medline, Cinahl, Cochrane, Web of Science og Swemed+, samt håndsøk i andre utvalgte databaser.
Det er beskrevet 72 publikasjoner og fagressurser, hvorav 46 er forskningspublikasjoner. I tillegg til forskningspublikasjoner er utviklingsarbeid og offentlige dokumenter relatert til emnet omtalt.
Hovedfunn:
• Helsehjelp er forbeholdt helsepersonell og er et offentlig ansvar, inkludert palliativ omsorg, men frivillighet kan være et tillegg som kan berike sosiale og kulturelle aspekter ved omsorgen.
• Det er forsket lite på tematikken både i norsk kontekst og internasjonalt. Det meste av forskningen har anvendt kvalitativ metode.
• Frivillige i den palliative omsorgen kan bidra til en opplevelse av støtte for den som skal dø, for pårørende og for ansatte. Bidraget fra frivillige oppleves ofte, men ikke alltid, som et positivt supplement til helsehjelpen det offentlige tilbyr.
• Slik frivillighet i en helse- og omsorgstjenestesammenheng bør koordineres ved hjelp av en frivillighetskoordinator, og det bør utarbeides rutiner for opplæring og oppfølging av de frivillige.
• Det bør være tydelig både for ansatte og frivillige hvem som har hvilke roller. Det bør også være tydelig hvem som har ansvar for hva.
• Det er ikke formelle kompetansekrav for dem som deltar i frivillighet i palliativ omsorg i Norge, men det finnes ulike lokale kompetansehevende tiltak og opplæringsprogrammer.
• Vesentlige identifiserte kjernepunkter for å lykkes med frivillig innsats i palliativ omsorg er:
Det frivillige arbeidet bør være koordinert.
Det bør gjennomføres innledende samtaler med de frivillige i forbindelse med rekruttering, og de frivillige bør tilbys strukturert opplæring.
De frivilliges oppgaver bør ha et tydelig innhold og tydelige grenser.
De frivillige skal ikke yte helsehjelp i lovens forstand.
De frivillige bør følges opp og ivaretas underveis i sitt arbeid.
Helsepersonell bør være informert og ha kunnskap om de frivilliges rolle og arbeid
Med andre briller: Bruk av VR-teknologi i opplæring av ansatte i kommunal helse- og omsorgstjeneste
Full text linkI nesten fire år har Utviklingssenter for sykehjem og hjemmetjenester (USHT) arbeidet med VR-prosjektet «Med andre briller», som Statsforvalteren i Telemark og Vestfold har støttet gjennom innovasjonstilskudd.
Statistikk fra STAMI (Statens arbeidsmiljøinstitutt) viste i 2019 at vernepleiere, pleie- og omsorgsarbeidere, politi, grunnskolelærere og sykepleiere er de yrkesgruppene som er mest utsatt for vold og trusler. Studier viser at yrkesaktive som opplever vold eller trusler om vold, er mer utsatt for muskel- og skjelettplager og psykiske helseplager og i større grad har intensjoner om å slutte i jobben. Vold og trusler om vold er en risikofaktor for sykefravær. Trygghet i arbeidssituasjonen er en grunnleggende forutsetning for helse og trivsel, og for å kunne gi og utvikle gode tjenester til brukere, pasienter og deres pårørende.
Prosjektets hovedfokus har vært å utvikle og utprøve et opplæringsprogram med bruk av VR-teknologi (Virtual Reality) med mål om å forebygge og legge til rette for felles refleksjon for ansatte knyttet til vold og trusler i arbeidshverdagen. Prosjektets visjon er «trygg på jobb».
I prosjektet har man valgt å bruke 360-graders film avspilt i VR-briller. VR er en teknologi som har vist seg svært godt egnet som utgangspunkt for erfaringsbasert kunnskap og refleksjon. Særlig aktuelt er opplæringsformen innenfor temaer det er krevende å tilby de ansatte praktisk trening i, for eksempel voldshandlinger. Gjennom bruk av VR-teknologi får de ansatte et virtuelt innblikk i ulike situasjoner, et innblikk som kan danne et godt grunnlag for en felles refleksjon med kollegaer.
Ved oppstart av prosjektet ble det sendt ut en forespørsel om deltakelse til alle kommunene i Vestfold og Telemark og til to ideelle stiftelser. Forespørselen ble sendt til kommunenes postmottak, og i tillegg ble det opprettet direkte kontakt med ulike ressurspersoner. Det ble bedt om to ressurspersoner fra hver kommune, én som arbeidet i direkte brukerkontakt, og én rådgiver/ fagkonsulent på seksjonsnivå. Hovedprosjektet etablerte en styringsgruppe bestående av virksomhets-/seksjonsleder og rådgivere/fagkonsulenter på tvers av de opprinnelige fylkene. Fra oppstarten var det søkelys på at styringsgruppen fortløpende skulle holdes oppdatert på progresjonen i prosjektet. Deltakerne i styringsgruppen tok med seg budskapet inn i sine lokale nettverk. Prosjektet ble i stor grad snakket om, og heving av kompetanse på vold og trusler ble satt på dagsordenen. Gjennom dette antas det at prosjektet spredte seg raskere, selv om ikke så mange nøkkelpersoner hadde vært involvert i styrings- og prosjektgruppe.
Kort tid etter oppstarten av forprosjektet, våren 2020, ble Norge rammet av den verdensomspennende koronapandemien. Pandemien la store utfordringer og begrensinger for den praktiske gjennomføringen av prosjektet, og tidsplanen og aktiviteten måtte endres. Strenge smittevernstiltak ble iverksatt, og smittevernstiltakene medførte at ressurspersoner fra deltakerkommunene ikke kunne møtes fysisk, og at det ikke kunne spilles inn noen film i pilotperioden før smittevernstiltakene ble lempet. Til tross for en krevende pandemi har aktiviteten i prosjektet vært opprettholdt, selv om dette har krevd en alternativ tilnærming.
Denne rapporten inneholder ti kapitler. Innledningskapittelet, kapittel 1, beskriver prosjektets rammer og målsettinger. Kapittel 2 tar for seg bakgrunnen for prosjektet, mens kapittel 3 handler om forankring og organisering. Utviklingen av innholdet i opplæringsprogrammet beskrives i kapittel 4 og prosjektstart i kapittel 5. Evaluering og resultater fra prosjektet er omtalt i kapittel 6 og 7. I kapittel 8 formidles tanker og resultater fra prosjektet. Rapporten avsluttes med to kapitler hvor prosjektlederne har sett framover. Her løftes spørsmålet om bruk av VR-teknologi er en framtidig opplæringsmetode, og det gjøres noen betraktninger om veien videre.
Flere ansatte og ledere har underveis i prosjektperioden rapportert at prosjektet har gitt en økt bevissthet på viktigheten av ivaretakelse av ansatte som opplever slike utfordringer gjennom sitt arbeid. Trygge og reflekterte ansatte som trives på jobb, gir også gode tjenester til brukere og pasienter. Med andre ord ivaretar vi tjenestemottakerne gjennom å ivareta de ansatte. Flere av gruppedeltakerne har gitt tilbakemelding om at dette er første gang det er gitt tid og rom for å snakke om følelser knyttet til opplevelser med vold og trusler på arbeidsplassen. Tilbakemeldingene fra de ansatte på dette har vært utelukkende positive.
For prosjektet «Med andre briller» er det tanken om en tidsbesparende, visuell og kreativ opplæring som har skapt engasjement og interesse. Opplæringen er laget sammen med ansatte fra tjenestene, med bakgrunn i deres opplevde behov. For at opplæringen skal kunne innføres, trenger man de rette engasjerte nøkkelpersonene med lyst til å drive dette videre i kommunene. Opplæringen vil, som all annen opplæring, måtte innarbeides i planer og gis god forankring i ledelsen. Opplæringen må organiseres slik at potensialet for ressurssparing utnyttes. Bruk av VR-teknologi er fortsatt å anse som nytt, og vil trenge mye arbeid i årene som kommer. Det vil kunne være aktuelt for kommunene å søke om økonomiske midler i form av støtte eller prosjektmidler.
Utviklingssenter for sykehjem og hjemmetjenester i Vestfold og Telemark ser for seg at kommunene framover selv vil kunne lage egne scenarioer og filmer som spilles inn på arbeidsplassen. Ved å selv spille inn og bygge på med nye opplæringsfilmer vil kommunene kunne skreddersy opplæringen til det enkelte tjenestested.
Prosjektet har vist at det å være nær utøverne av tjenester i utvikling av opplæringsprogrammet skaper eierskap og entusiasme. Og ikke minst gjenkjenner de ansatte problemstillinger og utfordringer fra egen arbeidshverdag. Nærhet er en viktig faktor for videre bruk og utvikling av utdanningsprogrammet
Bleier til vaksne: Ei kunnskapsoversikt i eit notidig og historisk perspektiv
Full text linkDenne kunnskapsoversikta handlar om bleier til vaksne i eit notidig, historisk, økonomisk og økologisk perspektiv. Formålet med oversikta er å vise at det er mange vaksne som treng bleier, at det finst mange ulike former for bleier til vaksne, kva som vert rekna for å vere ei god bleie, korleis ein kan bruke kartleggingsverktøy til å finne fram til kva bleier som høver best, korleis ein kan bruke bleier på ein måte som hindrar sår og infeksjonar og å vise at det er økonomiske og økologiske utfordringar knytte til bleier.
Kunnskapen som vert presentert, er hovudsakleg basert på medieoppslag, studiar og helsepersonell sine erfaringar, slik dei kjem fram i populærvitskaplege tekstar, medieoppslag og lærebøker. Teksten er spesielt retta mot sjukepleiarstudentar og pleiepersonell, men han kan også vere nyttig og interessant for dei vaksne som brukar bleier og deira pårørande. Bleier vert gjerne assosiert med barn, men norske studiar indikerer at 26–38 % av vaksne menn og kvinner har ulike former for urininkontinens (UI). Om lag halvparten så mange menn som kvinner har UI. Amerikanske studiar indikerer at 2,6 % av dei som er over 20–69 år, har ulike gradar av avføringsinkontinens, Omfanget ser ut for å vere over 50 % for dei som bur i norske sjukeheimar. Inkontinenstala er usikre, fordi mange skammar seg over at dei er inkontinente for urin og avføring og kan prøve å skjule inkontinensen, til og med for legen. Mange søkjer ikkje hjelp. Spesielt pinleg kan det vere å artikulere urinlekkasjar ved orgasme og penetrering. Dei som ikkje har kontroll over urin og avføring, kan erfare negative haldningar, også i møte med helsepersonell. Inkontinente kan få låg sjølvtillit, bli deprimerte, isolere seg og kjenne seg mindreverdige.
For dei som søkjer hjelp, finst det mange bleieprodukt å velje mellom. Ei god bleie skal ha stor oppsugingsevne og absorbere hurtig, ho skal ha god passform og slutte godt til, vere laga av hudvenleg materiale på ein slik måte at fukt vert verande inne i bleia som skal kjennest tørr mot huda. Det er viktig at dei som treng bleier, får høve til å teste ulike variantar fordi dei kan vere redde for at bleia skal vere synleg under tøy, redde for lukt, redde for at det skal kome lyd frå bleia når dei rører på seg, redde for lekkasjar og så vidare. I Noreg får vaksne som treng bleier, dekt utgiftene.
Det er viktig å skifte bleier som er våte og tilskitna, då våte og tilskitna bleier kan vere ubehageleg å ha på seg og dei kan forårsake sår og infeksjon. Men studiar og medieoppslag viser at ein del pasientar må vente i fleire timar før dei får hjelp til å skifte bleie. I eit økologisk perspektiv er det ei utfordring at bleier ser ut for å utgjere 1–2 % av det avfallet i verda som det ikkje er mogeleg å bryte ned biologisk
The provision of healthcare services to older LGBT adults in the Nordic countries: a scoping review
Full text linkObjectives
Our objectives were to examine what is known about the provision of healthcare services to older LGBT adults in the Nordic countries, identify knowledge gaps, map implications of this research for the education of healthcare professionals and delivery of healthcare, and identify key future research priorities to advance policy and practice for older LGBT adults in this region.
Design
We conducted searches in nine databases. Peer-reviewed articles and PhD theses published in and after 2002 written in English, Norwegian, Swedish or Danish languages were included. 41 studies met our inclusion criteria. However, only eight of these studies focused specifically on older LGBT adults. Therefore, to answer all research questions, five book chapters about older groups were also included.
Results
There were few studies from countries other than Sweden and few quantitative studies. Bisexual people represented a neglected group in research. The studies included showed that healthcare personnel lack knowledge on LGBT issues, particularly about older LGBT adults and non-binary gender identification. Older LGBT adults frequently reported being met with cis- and heteronormative expectations in healthcare encounters. For transgender people, access to medical treatment has been managed by gatekeepers influenced by a binary understanding of gender.
Conclusions
Relevant measures to enhance practices are increased attention on LGBT issues in education; training of healthcare professionals; measures at the institutional level; and ensuring that transgender people identifying as non-binary receive the same quality of care as individuals identifying in a binary way.
KEY POINTS
To advance healthcare practices for older LGBT adults in Nordic countries, it is vital to review the available knowledge.
There are few studies about older LGBT adults and few studies from Nordic countries besides Sweden.
Studies indicate that healthcare personnel lack knowledge on LGBT issues and that older LGBT adults are met with cis- and heteronormative expectations.
Studies suggest increased attention to LGBT issues in education, training of healthcare personnel, institutional level measures, and that transgender people who identify as non-binary receive the same quality of care as others
Trygg i eget hjem? – fra et tjenesteperspektiv: En kunnskapsoppsummering om hvilke forhold som ifølge helsepersonell er viktige for å sikre trygge kommunale hjemmebaserte helse- og omsorgstjenester
Full text linkDenne kunnskapsoppsummeringen inkluderer 15 vitenskapelige studier som har empiri fra Skandinavia og er publisert i perioden 2018–2023. Hensikten med oppsummeringen er å identifisere, beskrive og sammenfatte kunnskap om hvilke forhold som ifølge helsepersonell er viktige for å sikre trygge kommunale hjemmebaserte helse- og omsorgstjenester.
Følgende fem tematiske områder ble identifisert:
1. Personsentrert tverrfaglig samarbeid
2. Kompetanseutvikling
3. Organisatorisk stabilitet og fleksibilitet
4. Tillitsbasert ledelse
5. Ressursfordeling
De inkluderte studiene under det tematiske området Personsentrert tverrfaglig samarbeid fremhever behovet for en mer personsentrert faglig tilnærming, endringer i verdisyn, en økt grad av tverrfaglig samarbeid og en tydeligere ansvarsavklaring innad i og mellom tjenes teyterne. Dette vil kreve en omfattende endring i organisering og strukturering for å sikre trygge kommunale helse- og omsorgstjenester.
Studiene peker på at det er behov for en omfattende Kompetanseutvikling av så vel fagkompetanse som ledelseskompetanse i kommunale hjemmebaserte helse- og omsorgs tjenester. For å gjennomføre en tilfredsstillende kompetanseutvikling må ledere ha oversikt over hver enkelt medarbeiders kompetanse og kompetansehevingsbehov.
Under det tematiske området Organisatorisk stabilitet og fleksibilitet gjør vi rede for stu dier som viser at trygge tjenester vil kreve en organisering som gjør at tjenesteutøverne både har den fleksibiliteten som skal til å håndtere uforutsette hendelser, og den stabiliteten som skal til for å sikre kontinuiteten i tjenestene. Tiltak som foreslås er heltidsstillinger, tyde lige retningslinjer og prosedyrer for både tjenesteutførelse og avvikshåndtering.
Tillitsbasert ledelse oppsummerer resultatene fra studier som beskriver ledelse av kom munale hjemmebaserte helse- og omsorgstjenester som omfattende, utfordrende og komplekst, og som peker på ansattoppfølging, koordinering og faglig ledelse som viktige ele menter. Studiene fremhever behov for lederstøtte og en styrking av lederrollen. Tillitbasert ledelse – en ledelsesform basert på tillit og nærhet – vektlegges, men det fremheves også at slik ledelse kan komme i konflikt med toppledelsens behov for kontroll, effektivitet og rapportering.
Ressursfordeling løftes frem som en utfordring i tjenestene. Mangel på tid pekes på som hemmende for muligheten til å holde seg oppdatert på kunnskap. Dette beskrives som en pasientsikkerhetsrisiko. Mangel på personale og/eller høy grad av utskifting av personale er en utfordring blant annet ved endring av faglig tilnærming. De inkluderte studiene innenfor dette tematiske området viser til at både tjenesteyter og tjenestemottaker bør ha en mer betydningsfull rolle i ressursfordelingen
Frivillighet i palliativ omsorg i kommunene - En oppsummering av kunnskap
Full text linkDette er en oppsummering av kunnskap om frivillighet i palliativ omsorg i kommunene. Frivillighet i palliativ omsorg dreier seg om ubetalt innsats for personer med kort forventet levetid. Innsatsen kan for eksempel ta form av besøk og samtale, tilrettelegging for kulturelle og estetiske opplevelser, følgetjeneste og våketjeneste ved dødsleie.
Hensikten med kunnskapsoppsummeringen er å gi oversikt over forskning, utviklingsar beid, styringsdokumenter fra myndighetene, og verktøy og andre ressurser som kan være nyttige for lokale og sentrale helsemyndigheter. Den er også skrevet for dem som har et praktisk ansvar for å organisere frivillig arbeid i det palliative feltet.
Det ble gjennomført et systematisk litteratursøk for perioden 2010–2022 i Medline, Cinahl, Cochrane, Web of Science og Swemed+, samt håndsøk i andre utvalgte databaser.
Det er beskrevet 72 publikasjoner og fagressurser, hvorav 46 er forskningspublikasjoner. I tillegg til forskningspublikasjoner er utviklingsarbeid og offentlige dokumenter relatert til emnet omtalt.
Hovedfunn:
• Helsehjelp er forbeholdt helsepersonell og er et offentlig ansvar, inkludert palliativ omsorg, men frivillighet kan være et tillegg som kan berike sosiale og kulturelle aspekter ved omsorgen.
• Det er forsket lite på tematikken både i norsk kontekst og internasjonalt. Det meste av forskningen har anvendt kvalitativ metode.
• Frivillige i den palliative omsorgen kan bidra til en opplevelse av støtte for den som skal dø, for pårørende og for ansatte. Bidraget fra frivillige oppleves ofte, men ikke alltid, som et positivt supplement til helsehjelpen det offentlige tilbyr.
• Slik frivillighet i en helse- og omsorgstjenestesammenheng bør koordineres ved hjelp av en frivillighetskoordinator, og det bør utarbeides rutiner for opplæring og oppfølging av de frivillige.
• Det bør være tydelig både for ansatte og frivillige hvem som har hvilke roller. Det bør også være tydelig hvem som har ansvar for hva.
• Det er ikke formelle kompetansekrav for dem som deltar i frivillighet i palliativ omsorg i Norge, men det finnes ulike lokale kompetansehevende tiltak og opplæringsprogrammer.
• Vesentlige identifiserte kjernepunkter for å lykkes med frivillig innsats i palliativ omsorg er:
Det frivillige arbeidet bør være koordinert.
Det bør gjennomføres innledende samtaler med de frivillige i forbindelse med rekruttering, og de frivillige bør tilbys strukturert opplæring.
De frivilliges oppgaver bør ha et tydelig innhold og tydelige grenser.
De frivillige skal ikke yte helsehjelp i lovens forstand.
De frivillige bør følges opp og ivaretas underveis i sitt arbeid.
Helsepersonell bør være informert og ha kunnskap om de frivilliges rolle og arbeid
Velferdsteknologi for personer med demens: En oppsummering av kunnskap
Full text linkDenne kunnskapsoppsummeringen sammenstiller kunnskap om bruk av ulike velferdsteknologiske løsninger for personer med demens. Den besvarer følgende spørsmål:
• Hva er de faglige, juridiske og politiske føringene for bruk av velferdsteknologi for pasienter med demenssykdom i den kommunale helse- og omsorgstjenesten?
• Hva sier forskningen om bruk av velferdsteknologi til personer med demenssykdom?
• Hva slags erfaringer er gjort med utprøving av slik teknologi i den norske kommunehelsetjenesten, og hvilke utfordringer har blitt identifisert?
Demens er en samlebetegnelse på en rekke syndromer forårsaket av sykdom og skade i hjernen som påvirker kognitive evner i hverdagen. Anslagsvis lever i overkant av 100 000 mennesker med demens i Norge, herunder aldersrelatert, mild kognitiv svikt (mild cognitive impairment, MCI). Mange av disse er avhengige av den kommunale helse- og omsorgstjenesten. For å imøtekomme de store samfunnsutfordringene med en aldrende befolkning hvor flere lever med demenssykdom, ser både staten og kommunene på hvordan storstilt bruk av teknologi kan understøtte tjenestene. Det siste tiåret har derfor kommunene tatt i bruk en rekke løsninger som hverdagsstøtte for personer som lever med demens. Det pågår også et omfattende utviklingsarbeid rundt nye digitale løsninger.
Konklusjonen på kunnskapsoppsummeringen, som bygger på 58 vitenskapelige artikler, er at velferdsteknologi kan under visse betingelser være et verdifullt supplement i hverdagen til personer med demens og kognitiv svikt. Samtidig er velferdsteknologiske løsninger komplekse intervensjoner. Nasjonal og internasjonal forskning og erfaringer fra utviklingsarbeid i den norske kommunehelsetjenesten viser at en rekke forutsetninger må være på plass for at man skal lykkes med å bruke teknologi for å støtte denne målgruppen. Disse forutsetningene har til dels med egenskapene til de enkelte teknologiene å gjøre, herunder bruksmulighetene teknologien tilbyr brukeren, og hvordan teknologien virker sammen med andre teknologier. I tillegg er organisasjonsmessige forhold der teknologien skal tas i bruk, avgjørende. Et vellykket samspill mellom folk og velferdsteknologi er avhengig av faglige vurderinger av brukskonteksten som teknologien inngår i, herunder brukerens kognitive, kroppslige og sosiale ressurser. Særlig viktig er det at formelle og uformelle omsorgspersoner samarbeider om å sette brukeren, og retten til medvirkning, i sentrum. Dagens helse- og omsorgspersonell, brukere og deres pårørende har imidlertid tilgang på mer kunnskap og flere ressurser om velferdsteknologi for personer med demens enn det som var tilfellet for bare få år siden. Denne kunnskapsoppsummeringen identifiserer kjente hemmere, fremmere og virkemidler som i dag er tilgjengelig når man jobber praktisk med velferdsteknologi for brukergruppen
Sammenfatning av forskning fra Norden om helse- og omsorgstjenester til skeive eldre
Full text linkMonika Dybdahl Jakobsen og Martin Sollund Krane fra Senter for omsorgsforskning nord har sammen med Janne Bromseth ved Østlandsforskning og Anna Siverskog ved Södertörns högskola sammenfattet forskningen fra Norden om helse- og omsorgstjenester til skeive1 eldre. Hovedformålet med oversiktsartikkelen var å få en oversikt over kunnskapen fra Norden om temaet for derved å kunne bidra til bedre tjenester for denne gruppen
Bleier til vaksne: Ei kunnskapsoversikt i eit notidig og historisk perspektiv
Full text linkDenne kunnskapsoversikta handlar om bleier til vaksne i eit notidig, historisk, økonomisk og økologisk perspektiv. Formålet med oversikta er å vise at det er mange vaksne som treng bleier, at det finst mange ulike former for bleier til vaksne, kva som vert rekna for å vere ei god bleie, korleis ein kan bruke kartleggingsverktøy til å finne fram til kva bleier som høver best, korleis ein kan bruke bleier på ein måte som hindrar sår og infeksjonar og å vise at det er økonomiske og økologiske utfordringar knytte til bleier.
Kunnskapen som vert presentert, er hovudsakleg basert på medieoppslag, studiar og helsepersonell sine erfaringar, slik dei kjem fram i populærvitskaplege tekstar, medieoppslag og lærebøker. Teksten er spesielt retta mot sjukepleiarstudentar og pleiepersonell, men han kan også vere nyttig og interessant for dei vaksne som brukar bleier og deira pårørande. Bleier vert gjerne assosiert med barn, men norske studiar indikerer at 26–38 % av vaksne menn og kvinner har ulike former for urininkontinens (UI). Om lag halvparten så mange menn som kvinner har UI. Amerikanske studiar indikerer at 2,6 % av dei som er over 20–69 år, har ulike gradar av avføringsinkontinens, Omfanget ser ut for å vere over 50 % for dei som bur i norske sjukeheimar. Inkontinenstala er usikre, fordi mange skammar seg over at dei er inkontinente for urin og avføring og kan prøve å skjule inkontinensen, til og med for legen. Mange søkjer ikkje hjelp. Spesielt pinleg kan det vere å artikulere urinlekkasjar ved orgasme og penetrering. Dei som ikkje har kontroll over urin og avføring, kan erfare negative haldningar, også i møte med helsepersonell. Inkontinente kan få låg sjølvtillit, bli deprimerte, isolere seg og kjenne seg mindreverdige.
For dei som søkjer hjelp, finst det mange bleieprodukt å velje mellom. Ei god bleie skal ha stor oppsugingsevne og absorbere hurtig, ho skal ha god passform og slutte godt til, vere laga av hudvenleg materiale på ein slik måte at fukt vert verande inne i bleia som skal kjennest tørr mot huda. Det er viktig at dei som treng bleier, får høve til å teste ulike variantar fordi dei kan vere redde for at bleia skal vere synleg under tøy, redde for lukt, redde for at det skal kome lyd frå bleia når dei rører på seg, redde for lekkasjar og så vidare. I Noreg får vaksne som treng bleier, dekt utgiftene.
Det er viktig å skifte bleier som er våte og tilskitna, då våte og tilskitna bleier kan vere ubehageleg å ha på seg og dei kan forårsake sår og infeksjon. Men studiar og medieoppslag viser at ein del pasientar må vente i fleire timar før dei får hjelp til å skifte bleie. I eit økologisk perspektiv er det ei utfordring at bleier ser ut for å utgjere 1–2 % av det avfallet i verda som det ikkje er mogeleg å bryte ned biologisk