Omsorgsbiblioteket
Not a member yet
1761 research outputs found
Sort by
Geografiske forskjeller i kommunal eldreomsorg i Norge - En oppsummering av kunnskap
Full text linkDenne kunnskapsoppsummeringen handler om geografiske forskjeller i norsk kommunal eldreomsorg. Oppsummeringen er basert på Arksey og O’Malleys metodiske rammeverk for «scoping reviews» og inkluderer 64 forsknings- og utviklingsarbeider publisert mellom 2007 og 2022. Oppsummeringen har som hovedhensikt å oppsummere og tilgjengeliggjøre forskning samt relevante offentlige dokumenter om geografiske forskjeller i kommunale helse-og omsorgstjenester forbundet med eldreomsorg.
De inkluderte studiene viser at samhandlingsreformen fra 2012 ga økte oppgaver for den kommunale eldreomsorgen og behov for mer spesialisert kompetanse. Fysiske forhold som avstander, klima og vær, samt demografiske forhold som en aldrende befolkning og en relativt større andel eldre i rurale kommuner, gir imidlertid kommunene forskjellige forutsetninger for å utføre sine oppgaver. I tillegg bidrar det kommunale inntektssystemet til geografisk variasjon mellom kommuner grunnet kun delvis inntektsutjevning.
Det er variasjon i lokal organisering og fordeling av tjenester. Rurale områder har i hovedsak større bruk av hjemmetjenester enn urbane områder, og studier antyder at tjenestemottagere fra rurale områder er mest fornøyde med tjenestene de får. Mange eldre tjenestemottagere ønsker å bo hjemme. Utfordringer som avstand til og tilgang til relevante tjenester, boligpolitikk og mangel på egnede boliger kompliserer dette. Urbane områder har derimot kortere avstander og bedre tjenestetilgang enn rurale områder. Det er også en økende mangel på helsepersonell nasjonalt, og denne er fremskrevet til å bli spesielt problematisk i rurale områder. Ansatte i rurale områder har små fagmiljøer, lengre avstander og tette relasjoner til sitt lokalmiljø. Det er tenkt at velferdsteknologi kan bidra til å håndtere gapet mellom behov og kapasitet.
Forskningen om geografiske forskjeller er tverrfaglig og fra mange ulike forskningsfelt. Omfanget av forskningslitteraturen har doblet seg fra 2018 til 2022. Mesteparten av forskningen er empirinær, med noe mer bruk av kvalitativ enn kvantitativ metode. Vi finner få analyser på systemnivå, nasjonale studier eller casestudier med både rurale og urbane casekommuner. Det brukes mange ulike begreper om geografiske forskjeller, og begrepsfestingen blir ofte kun gjort eksplisitt i tekster med rurale problemstillinger
Alkoholbruk blant eldre: En oppsummering av kunnskap
Full text linkDette er en oppsummering av kunnskap om alkoholbruk blant eldre, basert på Arksey og O’Malleys metodiske rammeverk for scoping reviews. Oppsummeringen inkluderer 51 forsknings- og utviklingsarbeider som har empiri fra Skandinavia, er publisert i perioden 2014–2022 og er skrevet på et skandinavisk språk eller engelsk. Internasjonale kunnskapsoppsummeringer er tatt med hvis de har særskilt relevans for en norsk kontekst. Hensikten med oppsummeringen er å identifisere, beskrive og sammenfatte kunnskap om alkoholbruk blant eldre med relevans for helse- og omsorgstjenestene i kommunene.
De inkluderte publikasjonene viser at alkoholbruken blant eldre har økt i Norge de siste tiårene. Åtte av ti personer mellom 60 og 79 år rapporterer at de drikker alkohol. Det er fremdeles en større andel eldre menn som drikker – og som drikker ofte – sammenlignet med eldre kvinner, men kjønnsforskjellene i alkoholbruk har blitt mindre. Eldre drikker som oftest vin, og det er vanligst å drikke én til to enheter i en normal drikkesituasjon. Tre av ti eldre som regelmessig drikker alkohol (én gang eller mer per uke), rapporterer at de også bruker vanedannende legemidler.
Studiene viser at å drikke alkohol er en av de viktigste risikofaktorene globalt for tap av friske leveår og for ikke-smittsomme sykdommer. For eldre kan alkoholbruk være spesielt utfordrende siden aldring medfører nedsatt metabolisme og reduksjon i kroppsvæske og kroppsmasse. Allerede oppståtte helseutfordringer, samt risiko for ulykker og fallskader, kan forsterkes ved bruk av alkohol. Det blir også identifisert en rekke mulige negative konsekvenser for eldre som drikker alkohol og bruker legemidler.
Studier peker på at eldre personer ofte ikke gjenkjenner eller har manglende kunnskap om risiko forbundet med å drikke alkohol. Alkohol assosieres gjerne med sosialt engasjement, sosialt samvær og livsglede, men flere av de inkluderte studiene viser samtidig at alkoholbruk blir forbundet med erfarte vanskeligheter som sosial isolasjon, stress og sykdom eller overganger i livet som pensjonering og dødsfall i nære relasjoner.
På tjenestenivå viser de inkluderte studiene at det er få kommuner og bydeler som systematisk kartlegger behov for tjenester innen rusmiddel- og psykisk helsefeltet, som har alkoholbruk blant eldre som tema i forebyggende hjemmebesøk, og/eller som gjennomfører kompetansehevende tiltak for helsepersonellet. Flere studier finner at alkoholbruk blant eldre eller kombinasjonsbruk av alkohol og vanedannende legemidler er noe som oppfattes som tabu, en privatsak og/eller noe som blir forsøkt holdt skjult. Det er også beskrevet av helsepersonell som krevende å ta opp
Trygg i eget hjem? – fra et brukerperspektiv: En kunnskapsoppsummering om hvilke forhold eldre hjemmeboende erfarer er viktige for at de skal føle seg trygge i eget hjem
Full text linkHensikten med oppsummeringen er å identifisere, beskrive og sammenfatte kunnskap om trygghet i eget hjem fra eldre hjemmeboendes perspektiv, med betydning for helse- og omsorgstjenestene i norske kommuner.
Oppsummeringen inkluderer 18 forsknings- og utviklingsarbeider som er gjennomført i Skandinavia, publisert i perioden 2018–2022, og skrevet på et skandinavisk språk eller engelsk.
De eldre som inngår i de 18 utvalgte publikasjonene, har det til felles at de har helse- og funksjonssvikt som i større eller mindre grad medfører behov for helse- og omsorgstjenester.
Publikasjonene identifiserer ulike forhold som er sentrale for eldres opplevelse av trygg het hjemme. Disse har vi sortert under sju tematiske områder:
• tjenester som skaper trygghet
• følelsen av å være hjemme
• hjelp og støtte fra familie og nettverk
• medbestemmelse og mestringsfølelse
• positive relasjoner og det å stole på tjenesteyterne
• oversiktlige og tilgjengelige tjenester
• bruk av teknologi og digitale tjenester
Tjenester som skaper trygghet, er i studiene eksemplifisert som ordinær hjemmetjeneste, velferdsteknologi, teambasert innsats og forebyggende tilbud. Følelsen av å være hjemme kan være en opplevelse av integritet, av å være hjemme i eget liv, av å kunne følge egne rutiner og vaner, og av nærhet til mennesker som er viktige for en. Hjelp og støtte fra familie og nettverk betyr både emosjonell og praktisk støtte, og er for svært mange en absolutt betingelse for å kunne mestre hverdagen hjemme. Medbestemmelse og mestringsfølelse oppstår når hverdagen kjennes påvirkelig og håndterlig, og kan fremmes ved at tjenester gis på den eldres premisser. Positive relasjoner og det å stole på tjenesteyterne, som oppfattes som grunnleggende viktig for at eldre skal kjenne at det er trygt å være hjemme, handler om å bli møtt av kompetente fagfolk, men vel så mye om å møte helsepersonell som kjenner en og inngir følelse av at de bryr seg om en. Oversiktlige og tilgjengelige tjenester handler om informasjon om tjenestens tilbud, om hvem som kommer og om besøkstid, samt å kunne stole på at tjenestene er der ved behov.
Bruk av teknologi og digitale tjenester kan gjøre eldre både trygge og utrygge. I mange tilfeller skaper teknologien trygghet i hjemmet og frihet til å utføre daglige aktiviteter. Eldre stoler imidlertid ikke ubetinget på teknologien. Den kan true både personvern og noen ganger hemme livsutfoldelse og selvstendighet.
Funnene i denne oppsummeringen viser at eldres opplevelse av trygghet er relatert til en rekke forhold som til slutt handler om det mest grunnleggende i omsorg: kvaliteten på møtet mellom mennesker
Trygg i eget hjem? – fra et tjenesteperspektiv: En kunnskapsoppsummering om hvilke forhold som ifølge helsepersonell er viktige for å sikre trygge kommunale hjemmebaserte helse- og omsorgstjenester
Full text linkDenne kunnskapsoppsummeringen inkluderer 15 vitenskapelige studier som har empiri fra Skandinavia og er publisert i perioden 2018–2023. Hensikten med oppsummeringen er å identifisere, beskrive og sammenfatte kunnskap om hvilke forhold som ifølge helsepersonell er viktige for å sikre trygge kommunale hjemmebaserte helse- og omsorgstjenester.
Følgende fem tematiske områder ble identifisert:
1. Personsentrert tverrfaglig samarbeid
2. Kompetanseutvikling
3. Organisatorisk stabilitet og fleksibilitet
4. Tillitsbasert ledelse
5. Ressursfordeling
De inkluderte studiene under det tematiske området Personsentrert tverrfaglig samarbeid fremhever behovet for en mer personsentrert faglig tilnærming, endringer i verdisyn, en økt grad av tverrfaglig samarbeid og en tydeligere ansvarsavklaring innad i og mellom tjenes teyterne. Dette vil kreve en omfattende endring i organisering og strukturering for å sikre trygge kommunale helse- og omsorgstjenester.
Studiene peker på at det er behov for en omfattende Kompetanseutvikling av så vel fagkompetanse som ledelseskompetanse i kommunale hjemmebaserte helse- og omsorgs tjenester. For å gjennomføre en tilfredsstillende kompetanseutvikling må ledere ha oversikt over hver enkelt medarbeiders kompetanse og kompetansehevingsbehov.
Under det tematiske området Organisatorisk stabilitet og fleksibilitet gjør vi rede for stu dier som viser at trygge tjenester vil kreve en organisering som gjør at tjenesteutøverne både har den fleksibiliteten som skal til å håndtere uforutsette hendelser, og den stabiliteten som skal til for å sikre kontinuiteten i tjenestene. Tiltak som foreslås er heltidsstillinger, tyde lige retningslinjer og prosedyrer for både tjenesteutførelse og avvikshåndtering.
Tillitsbasert ledelse oppsummerer resultatene fra studier som beskriver ledelse av kom munale hjemmebaserte helse- og omsorgstjenester som omfattende, utfordrende og komplekst, og som peker på ansattoppfølging, koordinering og faglig ledelse som viktige ele menter. Studiene fremhever behov for lederstøtte og en styrking av lederrollen. Tillitbasert ledelse – en ledelsesform basert på tillit og nærhet – vektlegges, men det fremheves også at slik ledelse kan komme i konflikt med toppledelsens behov for kontroll, effektivitet og rapportering.
Ressursfordeling løftes frem som en utfordring i tjenestene. Mangel på tid pekes på som hemmende for muligheten til å holde seg oppdatert på kunnskap. Dette beskrives som en pasientsikkerhetsrisiko. Mangel på personale og/eller høy grad av utskifting av personale er en utfordring blant annet ved endring av faglig tilnærming. De inkluderte studiene innenfor dette tematiske området viser til at både tjenesteyter og tjenestemottaker bør ha en mer betydningsfull rolle i ressursfordelingen
Ufullstendig helse- og omsorgshjelp og kompetansebehov i sykehjem
Full text linkDenne rapporten er skrevet på oppdrag fra Helsedirektoratet og omhandler ufullstendig helse- og omsorgshjelp og kompetansebehov i norske sykehjem. Rapporten er basert på et forskningsprosjekt som er gjennomført av Senter for omsorgsforskning (SOF) i perioden september 2021 til desember 2022.
BAKGRUNN OG PROBLEMSTILLINGER
Tidligere forskning viser at ufullstendig helse- og omsorgshjelp er vanlig i helse- og omsorgstjenestene i kommuner. Misforhold mellom bemanning og hjelpebehov/pleietyngde, samt kompetanseutfordringer i tjenestene, kan være medvirkende årsaker til at helse- og omsorgshjelpen blir ufullstendig. Det har vært påpekt behov for flere studier om ufullstendig helse- og omsorgshjelp i sykehjem, og ledelsens perspektiv er trukket frem som et av hullene i forskningen på området. Følgende fire problemstillinger har vært styrende for arbeidet med denne rapporten:
1. Hvilken forekomst og typer av ufullstendig helse- og omsorgshjelp finnes i norske sykehjem?
2. Hvilke sammenhenger kan identifiseres mellom ufullstendig helse- og omsorgshjelp i sykehjem og karakteristika ved ansatte?
3. Hvilke sammenhenger kan identifiseres mellom ufullstendig helse- og omsorgshjelp i sykehjem og personalressurser, karakteristika og organisasjonsmessige forhold ved kommunene, sykehjemmene og dets beboere?
4. Hvordan håndterer ledere i sykehjem balansen mellom pasientbehov, kompetanse og kapasitet?
METODE
For å svare på disse spørsmålene har vi brukt både kvantitativ (problemstilling 1-3) og kvalitativ metode (problemstilling 4). Den kvantitative delen av prosjektet er basert på en elektronisk spørreundersøkelse blant pleiefaglig helsepersonell (n = 715) i 46 sykehjem, samt registerdata. I spørreundersøkelsen anvendte vi den norske versjonen av Basel Extent of Rationing of Nursing Care for nursing homes (BERNCA-NH), som består av 20 enkeltspørsmål fordelt på fire hovedområder for ufullstendig helse- og omsorgshjelp: rutinemessig pleie, pleie ved behov, psykososial omsorg og dokumentasjon. For å få en oversikt over sykehjemspasienter, tjenestebruk, ansatte og stillingstyper fikk vi utlevert aggregerte registerdata fra Kommunalt pasient og brukerregister (KPR) og KS’ PAI-register. I tillegg innhentet vi offentlig tilgjengelig data og statistikk fra Statistisk sentralbyrå (SSB) om kommunenes sentralitet og sykehjemsektoren i Norge. Utvalgte registerdata ble sammenstilt med data fra spørreundersøkelsen. Data ble analysert med beskrivende statistikk og bivariate analyser.
For å undersøke hvordan ledere i sykehjem håndterer balansen mellom pasientbehov, kompetanse og kapasitet (problemstilling 4), gjennomførte vi en kvalitativ intervjustudie. Data er basert på 13 individuelle intervjuer og fire fokusgruppeintervju med totalt 16 ledere fra sykehjem hvor vi hadde gjennomført spørreundersøkelsen. De fleste lederne deltok både i individuelle og fokusgruppeintervju. Data ble analysert med kvalitativ innholdsanalyse.
RESULTATER
Resultater fra spørreundersøkelsen viser at det å utelate helse- og omsorgshjelp er vanlig blant ansatte i sykehjemmene. Ser vi på de fire hovedområdene av omsorgsoppgaver i BERNCA-NH, rapporteres det hyppigst utelatte oppgaver for områdene «psykososial omsorg» og «dokumentasjon». Ser vi derimot på enkeltspørsmål, finner vi hyppig utelatte oppgaver innenfor alle områder. De to oppgavene som oftest utelates, er tett relatert til pasientens medbestemmelse og individuelle behov. Til sammen 67 % av respondentene oppga at de noen ganger eller ofte i løpet av de siste syv vaktene ikke kunne gjennomføre aktivitet som pasientene selv ønsket, mens 63 % oppga at de noen ganger eller ofte lot pasientene vente mer enn fem minutter etter at de hadde ringt etter hjelp. Resultatene viser at omsorgsoppgaver som kroppsvask, munn- og tannstell og assistanse ved måltider, også utelates relativt hyppig. Om lag 45 % oppgav at de ikke har kunnet utføre munn- og tannstell noen ganger eller ofte i løpet av de siste sju vaktene, mens om lag 40 % oppgav dette for kroppsvask. Til sammen 58 % oppgav at de gjorde oppgaver for pasienter som de egentlig kunne klare selv (f.eks. å vaske seg eller kle på seg) på grunn av mangel på tid. Se for øvrig tabell 8.
Med unntak av sykehjemmets størrelse (ansatte ved de største sykehjemmene rapporterte noe sjeldnere utelatte oppgaver knyttet til «psykososial omsorg»), fant vi få forskjeller i utelatt helseog omsorgshjelp når vi sammenlignet grupper ut fra karakteristika ved kommuner og sykehjem. Så vi derimot på karakteristika ved pasientene, fant vi at ansatte ved sykehjem med de eldste pasientene (≥ 85 år) noe sjeldnere rapporterte utelatte oppgaver innenfor alle hovedområder enn ansatte ved sykehjem der gjennomsnittsalderen var under 85 år. Tilsvarende fant vi at det noe sjeldnere ble rapportert utelatt helse- og omsorgshjelp av ansatte ved de sykehjemmene hvor pasientene hadde størst bistandsbehov knyttet til egenomsorg, kognitiv svikt og sosial fungering. Før vi kan sannsynliggjøre årsaker og sammenhenger må det gjennomføres analyser som kontrollerer for potensielt andre samvirkende bakgrunnsfaktorer.
Vi identifiserte en rekke forskjeller i forekomst av utelatt helse- og omsorgshjelp når vi sammenlignet grupper ut fra karakteristika ved ansatte. Størst forskjell fant vi mellom yrkesgruppene. Sykepleiere og vernepleiere rapporterte oftere utelatte oppgaver enn helsefagarbeidere, mens helsefagarbeidere rapporterte oftere utelatte oppgaver enn assistenter – på samtlige områder. Videre fant vi at kvinner oftere rapporterte utelatt helse- og omsorgshjelp enn menn, og at ansatte som hadde faste stillinger, oftere rapporterte utelatte oppgaver enn ansatte i midlertidig stillinger. Mens ansatte som jobbet tilsvarende heltidsstilling oftere rapporterte utelatt helse-og omsorgshjelp knyttet til «psykososiale behov», rapporterte de som jobbet mindre stillinger hyppigere utelatt helse- og omsorgshjelp knyttet til «dokumentasjon». Videre rapporterte ansatte med kortest erfaring fra helsetjenesten, samt de med kortest erfaring på nåværende arbeidssted, sjeldnere utelatt helse- og omsorgshjelp enn ansatte med lengre erfaring. Til sist fant vi at ansatte som jobbet flest vakter ved korttidsavdelinger, oftere rapporterte utelatt helse- og omsorgshjelp enn ansatte som jobbet mest ved langtidsavdelinger. Vi fant ingen vesentlige forskjeller i forekomst av utelatt helse- og omsorgshjelp når vi sammenlignet aldersgrupper eller grupper av ansatte med og uten videreutdanning.
I intervjustudien ga de 16 lederne uttrykk for at helse- og omsorgshjelpen i deres sykehjem i hovedsak holdt et faglig forsvarlig nivå. Samtidig var de opptatt av at kvaliteten på tjenesten kunne vært bedre. Flere beskrev den som ufullstendig eller utilstrekkelig når det gjaldt å gi pasientene helhetlig og personsentrert omsorg og et meningsfullt innhold i pasienthverdagen. I intervjuene identifiserte de en rekke oppgaver som utelates eller settes på vent, og vi har delt disse inn i fire grupper: 1) oppgaver som aktiviserer både fysisk og sosialt; 2) rutineoppgaver; 3) bonusoppgaver; 4) avvik.
Oppgavene som utelates eller settes på vent kan berøre grunnleggende behovsområder hos pasientene, men gjennomgående anså lederne disse oppgavene som ikke livsviktige eller hverdagslige. Oppgaver som aktiviserer, både fysisk og sosialt, og som bidrar til meningsfylte opplevelser for den enkelte pasient, mente de ble nedprioritert. Det synes dermed å være stor enighet om at oppgaver som innebar relasjonelt arbeid og mellommenneskelige møter ofte ble forsømt. Forklaringer som gis på dette ble koblet til travelhet, tilstander hos pasientene, lav kontinuitet i personalgruppa, pandemi, kultur og arbeidsmiljø, manglende kompetanse, organisatoriske forhold, og sykehjemmets fysiske utforming.
I intervjuene fremkom det at lederne anvendte en rekke ulike strategier for å tilrettelegge for god helse- og omsorgshjelp. Disse strategiene rettet seg både mot ansatte som utøvde den direkte helsehjelpen og mot politikere og høyere ledernivå i kommunen. Overfor ansatte vektla de det å holde seg orientert, å sikre daglig bemanning og riktig oppgavefordeling, å bevisstgjøre ansatte på roller og ansvar, å støtte og veilede til god faglig praksis, samt å bygge kultur for åpenhet og læring. I samhandlingen med overordnet ledelse og politisk nivå ble det beskrevet strategier som det å orientere om faktiske forhold i tjenesten, argumentere for ressursbehov og å medvirke i langsiktig strategiarbeid for tjenesten.
AVSLUTTENDE BETRAKTNINGER
Sammenliknet med andre studier fra sykehjem som har målt utelatt helse- og omsorgshjelp med det samme spørreskjemaet som vi har brukt, rapporterer ansatte i vårt utvalg i større grad at helse- og omsorgsoppgaver utelates. Det betyr ikke at slike ufullstendige praksiser berører alle pasientene, men at de skjer forholdsvis ofte innenfor sentrale livsområder for dem. Resultatene indikerer at ufullstendig helse- og omsorgshjelp kan ha sammenheng med karakteristika ved sykehjemmene, de ansatte og pasientene, men det er nødvendig med ytterligere analyser hvor det kontrolleres for andre bakgrunnsfaktorer før vi kan konkludere om statistiske sammenhenger. Intervjuene med lederne bidrar til å forstå og forklare ufullstendig helse- og omsorgshjelp i sykehjemmene. Tidspress og travelhet er en medvirkende faktor, og dette kan blant annet henge sammen med egenskaper ved pasientgruppen, lav grunnbemanning, sykefravær og vikarbruk, lav kontinuitet og ansattes kompetanse. Lav kontinuitet henger dessuten sammen med at kun 22 % av de ansatte har 100 % stilling, mens den gjennomsnittlige stillingsprosenten er på 67 % (ifølge tall fra PAI-registeret). Underveis i intervjuene framkom det at utelatte oppgaver også omfattet pasientenes grunnleggende behov. Dette er i samsvar med svarene fra spørreundersøkelsen blant de ansatte som viste at også rutinemessige pleie, som kroppsvask og munn- og tannstell, utelates noen ganger/ofte (se tabell 8).
Ansatte med lengre jobberfaring, stabilitet i stillingene, heltidsarbeid og høy kompetanse rapporterte i større grad ufullstendig helse- og omsorgshjelp enn de med kortere jobberfaring, mindre stabilitet i tjenestene, deltidsstilling og lavere kompetanse. Dette kan tolkes som at jobberfaring, stabilitet i stillingene, heltidsarbeid og høy kompetanse bidrar til at ufullstendig helse- og omsorgshjelp blir lagt merke til og erkjent. Først når noe erkjennes kan man gjøre noe med det. En annen tolkning kan være at ansatte med lengre jobberfaring, stabilitet i stillingene, heltidsarbeid og høy kompetanse har et arbeidsinnhold eller jobbfunksjon som gjør at de i større grad må utelate disse typer av oppgavene. Det å utelate hjelp til sårbare sykehjemsbeboeres grunnleggende behov er uansett alvorlig og kan representere en trussel mot pasientsikkerheten og forsvarligheten i tjenesten. Dette er både et individuelt ansvar, et virksomhetsansvar og et myndighetsansvar. Nasjonale og kommunale myndigheter og ledelsen ved det enkelte sykehjem må gi de ansatte rammevilkår som gjør det mulig for dem å oppfylle plikten til forsvarlig yrkesutøvelse. Den høye forekomsten av ufullstendig helse- omsorgshjelp vist i denne studien er etter vår vurdering et varsko om behovet for å etablere nye og konkrete tiltak og virkemidler som reduserer problemet. Det er etter vår vurdering også viktig å skape en åpenhetskultur omkring disse utfordringene, herunder å utvikle konkrete varslingsrutiner og organer for dette lokalt, slik at faktiske mangler synliggjøres og dermed kan gripes fatt i
Velferdsteknologi for personer med demens: En oppsummering av kunnskap
Full text linkDenne kunnskapsoppsummeringen sammenstiller kunnskap om bruk av ulike velferdsteknologiske løsninger for personer med demens. Den besvarer følgende spørsmål:
• Hva er de faglige, juridiske og politiske føringene for bruk av velferdsteknologi for pasienter med demenssykdom i den kommunale helse- og omsorgstjenesten?
• Hva sier forskningen om bruk av velferdsteknologi til personer med demenssykdom?
• Hva slags erfaringer er gjort med utprøving av slik teknologi i den norske kommunehelsetjenesten, og hvilke utfordringer har blitt identifisert?
Demens er en samlebetegnelse på en rekke syndromer forårsaket av sykdom og skade i hjernen som påvirker kognitive evner i hverdagen. Anslagsvis lever i overkant av 100 000 mennesker med demens i Norge, herunder aldersrelatert, mild kognitiv svikt (mild cognitive impairment, MCI). Mange av disse er avhengige av den kommunale helse- og omsorgstjenesten. For å imøtekomme de store samfunnsutfordringene med en aldrende befolkning hvor flere lever med demenssykdom, ser både staten og kommunene på hvordan storstilt bruk av teknologi kan understøtte tjenestene. Det siste tiåret har derfor kommunene tatt i bruk en rekke løsninger som hverdagsstøtte for personer som lever med demens. Det pågår også et omfattende utviklingsarbeid rundt nye digitale løsninger.
Konklusjonen på kunnskapsoppsummeringen, som bygger på 58 vitenskapelige artikler, er at velferdsteknologi kan under visse betingelser være et verdifullt supplement i hverdagen til personer med demens og kognitiv svikt. Samtidig er velferdsteknologiske løsninger komplekse intervensjoner. Nasjonal og internasjonal forskning og erfaringer fra utviklingsarbeid i den norske kommunehelsetjenesten viser at en rekke forutsetninger må være på plass for at man skal lykkes med å bruke teknologi for å støtte denne målgruppen. Disse forutsetningene har til dels med egenskapene til de enkelte teknologiene å gjøre, herunder bruksmulighetene teknologien tilbyr brukeren, og hvordan teknologien virker sammen med andre teknologier. I tillegg er organisasjonsmessige forhold der teknologien skal tas i bruk, avgjørende. Et vellykket samspill mellom folk og velferdsteknologi er avhengig av faglige vurderinger av brukskonteksten som teknologien inngår i, herunder brukerens kognitive, kroppslige og sosiale ressurser. Særlig viktig er det at formelle og uformelle omsorgspersoner samarbeider om å sette brukeren, og retten til medvirkning, i sentrum. Dagens helse- og omsorgspersonell, brukere og deres pårørende har imidlertid tilgang på mer kunnskap og flere ressurser om velferdsteknologi for personer med demens enn det som var tilfellet for bare få år siden. Denne kunnskapsoppsummeringen identifiserer kjente hemmere, fremmere og virkemidler som i dag er tilgjengelig når man jobber praktisk med velferdsteknologi for brukergruppen
Kvalitet i tjenester til voksne personer med alvorlig/dyp utviklingshemming: En oppsummering av kunnskap
Full text linkI denne kunnskapsoppsummeringen utforskes indikatorer på kvalitet i tjenester til voksne med alvorlig/dyp utviklingshemming. Følgende forskningsspørsmål har vært styrende for arbeidet: Hvilke kvalitetsdimensjoner ved tjenestetilbudene kommer til uttrykk i publikasjoner knyttet til forskning og utviklingsarbeid rettet mot voksne personer med alvorlig/dyp utviklingshemming, og hvilke hovedresultater fremkommer?
I alt 87 nasjonale og internasjonale publikasjoner fra forsknings- og utviklingsarbeid samt offentlige dokumenter og faglige retningslinjer om kvalitet i helse- og omsorgstjenester til personer med alvorlig utviklingshemming er inkludert.
Personer med alvorlig utviklingshemming er borgere med alvorlig nedsatte kognitive og kommunikative funksjoner. De kommuniserer hovedsakelig non-verbalt og har behov for livslange tjenester fra helse- og omsorgstjenesten og andre hjelpeinstanser.
Forståelsen av kvalitet som legges til grunn i oppsummeringen, er inspirert av Donabedians (1997) tre kvalitetsdimensjoner og indikatorer: struktur-, prosess- og resultatindikatorer. I tillegg til Donabedians kvalitetsindikatorer er også de syv hovedtemaene i Helsedirektoratets nasjonale veileder fra 2021 om gode helse- og omsorgstjenester til personer med utviklingshemming brukt som analytisk ramme for å vurdere kvalitetsdimensjonene i tjenestene.
Samlet sett viser resultatene fra oppsummeringen at kvalitet i tjenestene handler om tilstrekkelige ressurser, stabile tjenesteytere og spesialkompetanse. Spesialkompetansen dreier seg om non-verbal og førspråklig kommunikasjon, særlige og komplekse helsemessige og andre tilleggsutfordringer samt spesifikk observasjonskompetanse. Oppsummeringen viser til følgende kjernepunkter for å lykkes med kvalitet i tjenestene til voksne personer med alvorlig utviklingshemming:
• ansatte har store stillingsstørrelser/-brøker, og tjenestene har turnusordninger som sikrer stabilitet og kontinuitet i personell som yter tjenestene.
• unngå store og samlokaliserte botilbud som krever et høyt antall ansatte.
• tett og nært samarbeid med familie med god kjennskap til den det gjelder, samt at foreldrenes innsikt brukes som ressurs og kilde til læring og kompetansebygging i tjenestene.
• årvåkenhet på at personer med alvorlig utviklingshemming har større helseutfordringer enn befolkningen ellers, og systematisk gjennomføring av årlige helsekontroller hos fastlege som fokuserer på den enkeltes helse, syn, hørsel, gjennomgang av medikamentbruk, smertevurdering, vurdering av stilling/holdning/sittestilling samt vurdering av generell livskvalitet.
• ansatte har nødvendig spesialkompetanse. Dette dreier seg særlig om:
› førspråklige og ikke-språklige kommunikasjonsformer samt kunnskap om hvordan helse- og sansemessige utfordringer påvirker og kompliserer den enkeltes kommunikasjon, funksjon og aktivitet i hverdagslivet.
› spesifikk observasjonskompetanse og oppfølgning av den enkeltes somatiske og psykiske helse, trivsel og hverdagsutfordringer.
• oppmerksomhet på at brukertilfredshet, opplevelsen av trivsel og velvære kan være særlig utfordrende å innhente fra personer med alvorlig utviklingshemming, og at dette derfor må innhentes på alternative måter og i tett dialog med de som kjenner personen godt
Interprofessional collaboration in a community virtual ward: A focus group study
Full text linkBackground
The problem of a lack of nurses is expected to worsen in the future. With an ever-increasing number of elderly patients with multimorbidity and a shortage of healthcare professionals, primary care must innovatively organise their services to offer more sustainable healthcare services. Organising healthcare services in a community virtual ward has been found to improve the quality of life for vulnerable elderly populations.
Aim
The aim of the study was to explore healthcare professionals' experiences of interprofessional collaboration in care for patients with multimorbidity in a community virtual ward in the Norwegian context.
Methods
Focus group interviews were conducted in this qualitative exploratory study. A purposive sample of 17 healthcare professionals working in a community virtual ward in Norway was interviewed. Data were analysed using thematic analysis.
Results
The study results show that healthcare professionals recognise a need for patient involvement in the community virtual ward to offer more sustainable healthcare services at home. Furthermore, the results show how healthcare professionals experience the use of assessment tools and whiteboard meetings as useful tools for facilitating interprofessional collaboration. The study results also describe how interprofessional and holistic follow-up with patients with multimorbidity contributes to increased focus on health promotion in the community virtual ward.
Conclusion
We found that interprofessional collaboration in community virtual wards may be a sustainable way of organising healthcare services for patients with multimorbidity living at home. Interprofessional collaboration with a patient-centred and health promotion approach, seems to increase the quality of the follow-up for patients with multimorbidity living at home. Additionally, mutual interprofessional trust and respect seems to be essential for making use of the unique expertise of different professions in the follow-up for patients with multimorbidity. In the future, both the patient's voice and opinion of their next of kin should be considered in the development of more sustainable homecare services
Trygg i eget hjem? – fra et brukerperspektiv: En kunnskapsoppsummering om hvilke forhold eldre hjemmeboende erfarer er viktige for at de skal føle seg trygge i eget hjem
Full text linkHensikten med oppsummeringen er å identifisere, beskrive og sammenfatte kunnskap om trygghet i eget hjem fra eldre hjemmeboendes perspektiv, med betydning for helse- og omsorgstjenestene i norske kommuner.
Oppsummeringen inkluderer 18 forsknings- og utviklingsarbeider som er gjennomført i Skandinavia, publisert i perioden 2018–2022, og skrevet på et skandinavisk språk eller engelsk.
De eldre som inngår i de 18 utvalgte publikasjonene, har det til felles at de har helse- og funksjonssvikt som i større eller mindre grad medfører behov for helse- og omsorgstjenester.
Publikasjonene identifiserer ulike forhold som er sentrale for eldres opplevelse av trygg het hjemme. Disse har vi sortert under sju tematiske områder:
• tjenester som skaper trygghet
• følelsen av å være hjemme
• hjelp og støtte fra familie og nettverk
• medbestemmelse og mestringsfølelse
• positive relasjoner og det å stole på tjenesteyterne
• oversiktlige og tilgjengelige tjenester
• bruk av teknologi og digitale tjenester
Tjenester som skaper trygghet, er i studiene eksemplifisert som ordinær hjemmetjeneste, velferdsteknologi, teambasert innsats og forebyggende tilbud. Følelsen av å være hjemme kan være en opplevelse av integritet, av å være hjemme i eget liv, av å kunne følge egne rutiner og vaner, og av nærhet til mennesker som er viktige for en. Hjelp og støtte fra familie og nettverk betyr både emosjonell og praktisk støtte, og er for svært mange en absolutt betingelse for å kunne mestre hverdagen hjemme. Medbestemmelse og mestringsfølelse oppstår når hverdagen kjennes påvirkelig og håndterlig, og kan fremmes ved at tjenester gis på den eldres premisser. Positive relasjoner og det å stole på tjenesteyterne, som oppfattes som grunnleggende viktig for at eldre skal kjenne at det er trygt å være hjemme, handler om å bli møtt av kompetente fagfolk, men vel så mye om å møte helsepersonell som kjenner en og inngir følelse av at de bryr seg om en. Oversiktlige og tilgjengelige tjenester handler om informasjon om tjenestens tilbud, om hvem som kommer og om besøkstid, samt å kunne stole på at tjenestene er der ved behov.
Bruk av teknologi og digitale tjenester kan gjøre eldre både trygge og utrygge. I mange tilfeller skaper teknologien trygghet i hjemmet og frihet til å utføre daglige aktiviteter. Eldre stoler imidlertid ikke ubetinget på teknologien. Den kan true både personvern og noen ganger hemme livsutfoldelse og selvstendighet.
Funnene i denne oppsummeringen viser at eldres opplevelse av trygghet er relatert til en rekke forhold som til slutt handler om det mest grunnleggende i omsorg: kvaliteten på møtet mellom mennesker
Alkoholbruk blant eldre: En oppsummering av kunnskap
Full text linkDette er en oppsummering av kunnskap om alkoholbruk blant eldre, basert på Arksey og O’Malleys metodiske rammeverk for scoping reviews. Oppsummeringen inkluderer 51 forsknings- og utviklingsarbeider som har empiri fra Skandinavia, er publisert i perioden 2014–2022 og er skrevet på et skandinavisk språk eller engelsk. Internasjonale kunnskapsoppsummeringer er tatt med hvis de har særskilt relevans for en norsk kontekst. Hensikten med oppsummeringen er å identifisere, beskrive og sammenfatte kunnskap om alkoholbruk blant eldre med relevans for helse- og omsorgstjenestene i kommunene.
De inkluderte publikasjonene viser at alkoholbruken blant eldre har økt i Norge de siste tiårene. Åtte av ti personer mellom 60 og 79 år rapporterer at de drikker alkohol. Det er fremdeles en større andel eldre menn som drikker – og som drikker ofte – sammenlignet med eldre kvinner, men kjønnsforskjellene i alkoholbruk har blitt mindre. Eldre drikker som oftest vin, og det er vanligst å drikke én til to enheter i en normal drikkesituasjon. Tre av ti eldre som regelmessig drikker alkohol (én gang eller mer per uke), rapporterer at de også bruker vanedannende legemidler.
Studiene viser at å drikke alkohol er en av de viktigste risikofaktorene globalt for tap av friske leveår og for ikke-smittsomme sykdommer. For eldre kan alkoholbruk være spesielt utfordrende siden aldring medfører nedsatt metabolisme og reduksjon i kroppsvæske og kroppsmasse. Allerede oppståtte helseutfordringer, samt risiko for ulykker og fallskader, kan forsterkes ved bruk av alkohol. Det blir også identifisert en rekke mulige negative konsekvenser for eldre som drikker alkohol og bruker legemidler.
Studier peker på at eldre personer ofte ikke gjenkjenner eller har manglende kunnskap om risiko forbundet med å drikke alkohol. Alkohol assosieres gjerne med sosialt engasjement, sosialt samvær og livsglede, men flere av de inkluderte studiene viser samtidig at alkoholbruk blir forbundet med erfarte vanskeligheter som sosial isolasjon, stress og sykdom eller overganger i livet som pensjonering og dødsfall i nære relasjoner.
På tjenestenivå viser de inkluderte studiene at det er få kommuner og bydeler som systematisk kartlegger behov for tjenester innen rusmiddel- og psykisk helsefeltet, som har alkoholbruk blant eldre som tema i forebyggende hjemmebesøk, og/eller som gjennomfører kompetansehevende tiltak for helsepersonellet. Flere studier finner at alkoholbruk blant eldre eller kombinasjonsbruk av alkohol og vanedannende legemidler er noe som oppfattes som tabu, en privatsak og/eller noe som blir forsøkt holdt skjult. Det er også beskrevet av helsepersonell som krevende å ta opp