Omsorgsbiblioteket
Not a member yet
1761 research outputs found
Sort by
Forebygging av trykksår i kommunale helse- og omsorgstjenester - En oppsummering av kunnskap
Full text linkHensikten med denne kunnskapsoppsummeringen er å oppsummere forsknings- og utviklingsarbeid som omhandler forebygging av trykksår i kommunale helse- og omsorgstjenester. I tillegg er hensikten å gi en oversikt over sentrale offentlige reguleringer og føringer for trykksårforebyggende arbeid i kommunene. Oppsummeringen inkluderer 48 publikasjoner, deriblant 33 forskningspublikasjoner og 15 utviklingsprosjekter. I tillegg omtales 14 politiske, juridiske og faglige dokumenter med føringer og relevans for temaet.
UTFORDRINGSBILDET
Den rapporterte forekomsten av trykksår varierer mellom 5 og 48% i sykehjem og mellom 10 og 33% i hjemmesykepleien. Andelen pasienter som vurderes å være i risiko, er henholdsvis 26,1% i korttidsomsorg for eldre og 34,7% i sykehjem og demensomsorg. Utfordringsbildet må leses i lys av at de inkluderte studiene og prosjektene strekker seg over en periode på 14 år og har anvendt ulike metoder i kartleggingen. Trykksår lokaliseres oftest til korsbenet og hæler. Risiko kan ha sammenheng med pasientens alder, diagnose (spesielt diabetes), ernæringsstatus, omsorgsbehov, fysisk og psykologisk fungering, helsepersonells kompetanse og holdninger samt helsetjenestens system og ressurser. Konsekvensene av trykksår er smerter, nedsatt aktivitet og redusert opplevelse av psykologisk velvære og helse. Hos spesielt utsatte personer, som personer med diabetes, er trykksår også assosiert med amputasjoner og økt dødelighet. I tillegg til de menneskelige omkostningene medfører trykksår betydelig ressursbruk og økonomiske kostnader for helsetjenesten.
TILTAK OG ERFARINGER FRA FORSKNINGS- OG UTVIKLINGSPROSJEKTER
Tiltak for å forebygge trykksår er i denne oppsummeringen sortert i følgende kategorier:
• Identifisering og redusering av risiko
• Utstyr og teknologi
• Kompetansehevende tiltak
• Pasientsikkerhetsprogrammets tiltakspakke.
Følgende erfaringer er beskrevet for tiltaksområdene:
Identifisering og redusering av risiko: Standardiserte verktøy for risikovurdering av trykksår har tradisjonelt vært lite brukt i Norge. Det er vanskelig å bedømme om det ene verktøyet er bedre enn det andre, eller bedre enn vurderinger basert på ansattes erfaringer og skjønn. Mer systematikk og bruk av verktøy kan gi fordeler med hensyn til både arbeidsmengde og kvalitet, men bør følges av kliniske vurderinger. Bradenskalaen er det mest brukte verktøyet i risikovurdering av trykksår i kommunale helse- og omsorgstjenester. Blant konkrete tiltak for å redusere risiko er trykkavlastning i form av madrasser og regimer for stillingsendring det mest grunnleggende og effektive tiltaket for å forebygge trykksår. Jevnlig inspeksjon av huden er viktig for risikopasienter, men det finnes lite evidens for at generell hudinspeksjon og hudpleie er effektivt. Mens PH-balansert såpevask kan ha forebyggende effekt, bør massasje for å stimulere blodsirkulasjonen unngås. Energi- og proteinrik kost virker gunstig på tilhelingsprosesser og kan også ha en forebyggende effekt. Personsentrering og helhetlig tilnærming er viktige prinsipper i tilbud som lykkes.
Utstyr og teknologi: Det finnes en rekke tekniske madrasser som enten former seg etter pasientens vekt og gir en jevn trykkfordeling, eller som gir trykkfordeling ved at trykket i ulike deler av madrassen hele tiden er i endring. Den nyeste oppfinnelsen er en vuggelignende madrass som gir stillingsendring uten at pasienten manuelt snus av en annen person. Eksempel på andre typer teknologi er kroppsnært tøy som gir trykkavlastning i rullestol, og lokal trykkammerbehandling. Bruk av telemedisin rapporteres å gi økt kompetanse i sårvurdering, bedre kvalitet på dokumentasjonen og mer strømlinjeformet kommunikasjon mellom tjenestenivåene. For pasientene framstår helsepersonells kompetanse, tjenestenes tilgjengelighet og kontinuitet som viktigere enn teknologien som brukes.
Kompetansehevende tiltak: Tiltak er utprøvd for å øke ansattes kompetanse i bruk av kartleggingsverktøy for å vurdere risiko for trykksår. Bruk av e-læringsprogram anbefales. En lommeversjon av Braden-skalaen anses som nyttig fordi den forenkler og effektiviserer kartlegging i sykehjem. Informasjon tilpasset pasienter og pårørende er også laget. Ulike typer av samarbeid mellom tjenestenivå eller profesjoner bidrar til bedre behandling for pasientene og økt oppmerksomhet og motivasjon blant klinikere. Samtidig framstår mange kompetanseutfordringer som uløste. Systematisk trykksårforebygging i kommunene påvirkes av deltidsproblematikk, muntlig informasjonsoverføring, mangelfull dokumentasjon og uklare rutiner for kunnskapsbasert praksis. Generelt gir sykepleiere uttrykk for interesse for forebygging av trykksår, men noen studier indikerer at kunnskapsnivået kan være mangelfullt.
Pasientsikkerhetsprogrammets tiltakspakke: «Forebygging av trykksår» er en av tiltakspakkene i Helsedirektoratets Pasientsikkerhetsprogram «I trygge hender 24–7». Det finnes imidlertid lite kunnskap om hvordan denne tiltakspakken er tatt imot og tatt i bruk i kommunene. Tiltakspakken består av syv tiltak som forener evidensbasert kunnskap fra et ekspertpanel med fagprosedyrer for forebygging og behandling av trykksår i sykehus og sykehjem. Det hevdes at tiltakspakken har bidratt til større oppmerksomhet på trykksårforebyggende arbeid i Norge, men det mangler dokumentasjon på dette.
BEHOV FOR MER KUNNSKAP
Det er identifisert behov for mer kunnskap om følgende temaer:
• Trykksårforebygging i hjemmetjenester
• Pasienter og pårørendes erfaringer med trykksårforebygging
• Pasienter og pårørendes medvirkning i trykksårforebygging
• Organisering av trykksårforebygging som kunnskapsbasert praksis
• Tverrfaglig samarbeid i forebygging av trykksår
• Kommunenes bruk av og erfaring med tiltakspakken «Forebygging av trykksår
Implementation strategies used to implement nursing guidelines in daily practice: A systematic review
Full text linkObjectives
Research specifically addressing implementation strategies regarding nursing guidelines is limited. The objective of this review was to provide an overview of strategies used to implement nursing guidelines in all nursing fields, as well as the effects of these strategies on patient-related nursing outcomes and guideline adherence. Ideally, the findings would help guideline developers, healthcare professionals and organizations to implement nursing guidelines in practice.
Design
Systematic review. PROSPERO registration number: CRD42018104615.
Data sources
We searched the Embase, Medline, PsycINFO, Web of Science, Cochrane, CINAHL and Google Scholar databases until August 2019 as well as the reference lists of relevant articles.
Review methods
Studies were included that described quantitative data on the effect of implementation strategies and implementation outcomes of any type of a nursing guideline in any setting. No language or date of publication restriction was used. The Cochrane Effective Practice and Organisation of Care taxonomy was used to categorize the implementation strategies. Studies were classified as effective if a significant change in either patient-related nursing outcomes or guideline adherence was described. Strength of the evidence was evaluated using the ‘Cochrane risk of bias tool’ for controlled studies, and the ‘Newcastle-Ottawa Quality Assessment form’ for cohort studies.
Results
A total of 54 articles regarding 53 different guideline implementation studies were included. Fifteen were (cluster) Randomized Controlled Trials or controlled before-after studies and 38 studies had a before-after design. The topics of the implemented guidelines were diverse, mostly concerning skin care (n = 9) and infection prevention (n = 7). Studies were predominantly performed in hospitals (n = 34) and nursing homes (n = 11). Thirty studies showed a positive significant effect in either patient-related nursing outcomes or guideline adherence (68%, n = 36). The median number of implementation strategies used was 6 (IQR 4–8) per study. Educational strategies were used in nearly all studies (98.1%, n = 52), followed by deployment of local opinion leaders (54.7%, n = 29) and audit and feedback (41.5%, n = 22). Twenty-three (43.4%) studies performed a barrier assessment, nineteen used tailored strategies.
Conclusions
A wide variety of implementation strategies are used to implement nursing guidelines. Not one single strategy, or combination of strategies, can be linked directly to successful implementation of nursing guidelines. Overall, thirty-six studies (68%) reported a positive significant effect of the implementation of guidelines on patient-related nursing outcomes or guideline adherence. Future studies should use a standardized reporting checklist to ensure a detailed description of the used implementation strategies to increase reproducibility and understanding of outcomes
Cognitive training interventions for dementia and mild cognitive impairment in Parkinson’s disease
Full text linkBackground
Approximately 60% to 80% of people with Parkinson's disease (PD) experience cognitive impairment that impacts on their quality of life. Cognitive decline is a core feature of the disease and can often present before the onset of motor symptoms. Cognitive training may be a useful non‐pharmacological intervention that could help to maintain or improve cognition and quality of life for people with PD dementia (PDD) or PD‐related mild cognitive impairment (PD‐MCI).
Objectives
To determine whether cognitive training (targeting single or multiple domains) improves cognition in people with PDD and PD‐MCI or other clearly defined forms of cognitive impairment in people with PD.
Search methods
We searched the Cochrane Dementia and Cognitive Improvement Group Trials Register (8 August 2019), the Cochrane Central Register of Controlled Trials (CENTRAL), MEDLINE, Embase, CINAHL, and PsycINFO. We searched reference lists and trial registers, searched relevant reviews in the area and conference proceedings. We also contacted experts for clarifications on data and ongoing trials.
Selection criteria
We included randomised controlled trials where the participants had PDD or PD‐MCI, and where the intervention was intended to train general or specific areas of cognitive function, targeting either a single domain or multiple domains of cognition, and was compared to a control condition. Multicomponent interventions that also included motor or other elements were considered eligible.
Data collection and analysis
Two review authors independently screened titles, abstracts, and full‐text articles for inclusion in the review. Two review authors also independently undertook extraction of data and assessment of methodological quality. We used GRADE methods to assess the overall quality of the evidence.
Main results
Seven studies with a total of 225 participants met the inclusion criteria for this review. All seven studies compared the effects of a cognitive training intervention to a control intervention at the end of treatment periods lasting four to eight weeks. Six studies included people with PD living in the community. These six studies recruited people with single‐domain (executive) or multiple‐domain mild cognitive impairment in PD. Four of these studies identified participants with MCI using established diagnostic criteria, and two included both people with PD‐MCI and people with PD who were not cognitively impaired. One study recruited people with a diagnosis of PD dementia who were living in long‐term care settings. The cognitive training intervention in three studies targeted a single cognitive domain, whilst in four studies multiple domains of cognitive function were targeted. The comparison groups either received no intervention or took part in recreational activities (sports, music, arts), speech or language exercises, computerised motor therapy, or motor rehabilitation combined with recreational activity.
We found no clear evidence that cognitive training improved global cognition. Although cognitive training was associated with higher scores on global cognition at the end of treatment, the result was imprecise and not statistically significant (6 trials, 178 participants, standardised mean difference (SMD) 0.28, 95% confidence interval (CI) −0.03 to 0.59; low‐certainty evidence). There was no evidence of a difference at the end of treatment between cognitive training and control interventions on executive function (5 trials, 112 participants; SMD 0.10, 95% CI −0.28 to 0.48; low‐certainty evidence) or visual processing (3 trials, 64 participants; SMD 0.30, 95% CI −0.21 to 0.81; low‐certainty evidence). The evidence favoured the cognitive training group on attention (5 trials, 160 participants; SMD 0.36, 95% CI 0.03 to 0.68; low‐certainty evidence) and verbal memory (5 trials, 160 participants; SMD 0.37, 95% CI 0.04 to 0.69; low‐certainty evidence), but these effects were less certain in sensitivity analyses that excluded a study in which only a minority of the sample were cognitively impaired. There was no evidence of differences between treatment and control groups in activities of daily living (3 trials, 67 participants; SMD 0.03, 95% CI −0.47 to 0.53; low‐certainty evidence) or quality of life (5 trials, 147 participants; SMD −0.01, 95% CI −0.35 to 0.33; low‐certainty evidence). There was very little information on adverse events. We considered the certainty of the evidence for all outcomes to be low due to risk of bias in the included studies and imprecision of the results.
We identified six ongoing trials recruiting participants with PD‐MCI, but no ongoing trials of cognitive training for people with PDD.
Authors' conclusions
This review found no evidence that people with PD‐MCI or PDD who receive cognitive training for four to eight weeks experience any important cognitive improvements at the end of training. However, this conclusion was based on a small number of studies with few participants, limitations of study design and execution, and imprecise results. There is a need for more robust, adequately powered studies of cognitive training before conclusions can be drawn about the effectiveness of cognitive training for people with PDD and PD‐MCI. Studies should use formal criteria to diagnose cognitive impairments, and there is a particular need for more studies testing the efficacy of cognitive training in people with PDD.måsjekke
Behandling av multippel sklerose under covid-19-pandemien
Full text linkPasienter med multippel sklerose behandles ofte med immunsuppressive medisiner og har ofte funksjonssvikt eller andre sykdommer. De kan derfor ha økt risiko for alvorlig forløp av covid-19 hvis de blir smittet av sars-CoV-2-virus. Nasjonal kompetansetjeneste for multippel sklerose har utarbeidet anbefalinger for behandling av sykdommen under pandemien.måsjekke
Using sensor‐based technology for safety and independence – the experiences of people with dementia and their families
Full text linkBackground
The majority of people with dementia prefer to live independently and safely in their own home cared for by their family members. Much effort has been invested in the development of technology, such as sensor-based networks. Many challenges remain, in particular gaining more knowledge about their experiences and perceived benefits. This study aimed to explore experiences, needs and benefits with using sensor-based technology for safety and independence in the homes of people with dementia and their family members.
Methods
This study is part of the TECH@HOME project, aiming to evaluate the effects of sensor-based technology on independence among people with dementia and caregiver stress among their family members. This study applied an inductive, qualitative approach with semi-structured interviews of people with dementia (n = 9) and family members (n = 21). The participants were interviewed between June and September 2018 after using the technology for at least 6 months. The interviews were analysed with manifest content analysis.
Results
Our findings highlighted that technology was considered as a precaution and a safety measure that could provide a sense of having control of the everyday life of the person with dementia. Understanding and acceptance of the technology were as important, together with the reliability of the technology. Ethical dilemmas related to the monitoring of the person with dementia in the home were also raised.
Conclusion
This study provides insights into how people with dementia and family members experience and benefit from using sensor-based technology in their own homes. The knowledge generated is essential for healthcare professionals and policymakers developing and implementing care and service systems including technology, as well as for the industry
The Use of New Mobile and Gaming Technologies for the Assessment and Rehabilitation of People with Ataxia: a Systematic Review and Meta-analysis
Full text linkThere are no currently available disease-modifying pharmacological treatments for most of the chronic hereditary ataxias; thus, effective rehabilitative strategies are crucial to help improve symptoms and therefore the quality of life. We propose to gather all available evidence on the use of video games, exergames, and apps for tablet and smartphone for the rehabilitation, diagnosis, and assessment of people with ataxias. Relevant literature published up to June 8, 2020, was retrieved searching the databases PubMed, ISI Web of Science, and the Cochrane Database. Data were extracted using a standardized form, and their methodological quality was assessed using RoB and QUADAS-2. Six studies of 434 retrieved articles met the predefined inclusion/exclusion criteria. Two of them were diagnostic, while 4 were experimental studies. Studies included participants ranging from 9 to 28 in trials and 70 to 248 in diagnostic studies. Although we found a small number of trials and of low methodological quality, all of them reported an improvement of motor outcomes and quality of life as measured by specific scales, including the SARA, BBS, DHI, and SF-36 scores. The main reason for such low quality in trials was that most of them were small and uncontrolled, thus non-randomized and unblinded. As video games, exergames, serious games, and apps were proven to be safe, feasible, and at least as effective as traditional rehabilitation, further and more high-quality studies should be carried out on the use of these promising technologies in people with different types of ataxia
Helsefagarbeideres erfaringer med hverdagsrehabilitering
Full text linkHensikten med denne fagartikkelen er å belyse helsefagarbeideres erfaringer med deres nye rolle som «hjemmetrenere» i hverdagsrehabiliteringsteam. Åtte helsefagarbeidere fra seks fylker ble intervjuet. Resultatene viser at overgangen fra å være en tradisjonell «hjelper» til å bli «trener» i hverdagsrehabilitering medførte en betydelig og utfordrende rolleendring. Avklaring av rolleforventninger var viktig for samspillet mellom hjemmetrener og bruker, spesielt knyttet til motiveringsarbeidet. I hverdagsrehabilitering ligger en forventning om deltakende og aktive eldre, og helsefagarbeidernes motiveringsarbeid innebærer en «dulting» av brukere mot en mer ønsket adferd. Helsearbeiderne uttrykte frustrasjon om manglende likestilling og anerkjennelse av egen fagkunnskap i det tverrfaglige teamet
Physical activity interventions and therapeutic exercise in adults with rare neurological disorders: development of a core outcome measure set
Full text linkmåsjekke
To explore the patients’ perspective of physiotherapy intervention within the home environment for management of long term neurological conditions
Full text linkmåsjekke
Kroppslege vask og stell-tenester - En oppsummering av kunnskap
Full text linkFormålet med denne oppsummeringa er å samle kunnskap som pleiepersonell kan bruke både klinisk og politisk i arbeidet med å optimalisere kroppslege vask og stelltenester. Analysane er basert på fylgjande spørsmål: Korleis bør kroppsleg vask og stell gjerast, korleis vert kroppsleg vask og stell gjort og erfart og korleis kan det vere at dei kroppslege vask og stell-tenestene er som dei er?
VASK OG STELL AV HEILE KROPPEN
Notidige normer for korleis ein bør sjå ut og lukte oppstod i samband med industrialiseringa og demokratiseringa av vestlege samfunn i siste halvdel av 1800-talet. I moderne samfunn har det vore forventa at borgarane er reine, velstelte og velluktande til lågast mogeleg pris for storsamfunnet. I den samanheng har det vore argumentert for at det er rimelegare med dusj enn karbad. I lærebøker i sjukepleie frå vår tid vert det argumentert for at kroppsleg vask og stell bør ta utgangspunkt i pleietrengjande sine vaskevanar. Studiar viser at det kan vere lite rom for pleietrengjande som er vande med karbad, då badekar er fjerna frå sjukeheimar. Det er heller ikkje rom for dei som er vande med dagleg dusj. Det kan gå 14 dagar mellom kvar gong pleietrengjande får hjelp til å dusje, fordi dusj tek lenger tid enn vask av enkelte kroppsdelar. Verken pleietrengjande eller pleiarar viser entusiasme for robotbada. Robotbad ser heller ikkje ut til å effektivisere kroppsvasken. Personar med demens kan føretrekkje handduksbad framfor dusj.
VASK OG STELL AV ENKELTE KROPPSDELAR
Då moderne sjukepleie oppstod i Noreg i siste halvdel av1800-talet, var det nok at pasientar vaska og stelte synlege kroppsdelar til dagleg. Andre kroppsdelar kunne vaskast om det var siving av kroppsvæsker og liknande. I 1911 oppstod den fyrste læreboka som argumenterte for dagleg vask og stell av både synlege og tildekte kroppsdelar. I lærebøker i sjukepleie frå vår tid vert det argumentert for at ein bør ta utgangspunkt i pleietrengjande sine vaskevanar. Studiar viser at det kan vere lite rom for pleietrengjande i sjukeheim sine etablerte vaskevanar. Sjukeheimsbebuarar som er vande med hårvask og fotvask kvar veke, må gjerne vente 14 dagar før slike kroppsdelar vert vaska. Det er delte meiningar om eingongs vaskeserviettar. Pasientar føretrekkjer vanlegvis vask med vatn og såpe, men eingongsserviettar kan vere praktisk når ein har mykje smerter, diare eller treng ein rask vask.
MUNN-/TANNSTELL
Dei fyrste norske lærebøkene i sjukepleie nemner ikkje tannbørste, då slikt utstyr var uvanleg i siste halvdel av 1800-talet. Den fyrste læreboka som skriv om tannbørste kom ut i 1901, men det var fyrst i 1938 nylontannbørsten oppstod. Notidige lærebøker argumenterer for at tannpuss bør gjerast minimum to gongar om dagen. Studiar viser at munnen til pleietrengjande berre vert pussa og stelt ein gong i døgnet. Pleiarane får vanlegvis lov til å stelle tennene til dei som har tannprotesar, men dei som har eigne tenner kan vegre seg mot hjelp til tannpuss. Pleiarane kan føretrekkje elektrisk tannbørste, medan pleietrengjande kan mislike at pleiarane brukar slikt utstyr inne i munnen deira. Det hender at pleiepersonell må ty til tvang for å få stelt munnen deira. Det finst lite forsking om munn- og tannstellet til døyande menneske.
TOALETTPRAKSISAR
WC oppstod i England i 1820, men det var fyrst i etterkrigstida at slike sanitære installasjonar vart standard i norske husstandar. Notidige lærebøker i sjukepleie argumenterer for at pleietrengjande må få den hjelpa dei treng i toalettsituasjonar. Studiar viser at det kan vere vanskeleg for pleietrengjande å bruke ordinære WC eller enkle dostolar fordi er ustødige, fordi dei ikkje når toalettpapiret og skyljemekanismane når dei sit på toalettet, fordi høgda på toalett og handtak ikkje kan justerast, fordi servantane er plassert for langt vekke eller manglar handtak, fordi det er få støttepunkt i rommet, eller fordi takheisar ikkje er gjennomgåande mellom bebuaren sitt rom og badet/toalettet. Sjølv om bygget/teknologien er optimale, kan det vere at pleietrengjande må avlevere mesteparten av urinen og avføringa i bleier, fordi det manglar nok pleiepersonell.
VELVERE VED KROPPSLEG VASK OG STELL
I før-moderne samfunn var bad ein sosial og sensuell aktivitet som ein gjorde for velveret sin del. I moderne samfunn vart slike bad fordømde. Det moderne formålet med kroppsleg vask og stell var forming av reine og ordentlege borgarar. Dei moderne normene for kroppsleg vask og stell har nedfelt seg i lærebøker i sjukepleie. Studiar viser at pleietrengjande kan ha stor glede av velveremassasje, men lærebøker i grunnleggjande sjukepleie gir ikkje konkret innføring i velveremassasje i samband med kroppsleg stell. Hovudfokuset i undervisninga er på hygieniske prinsipp og minst mogeleg avkleding. Studiar viser at pleiepersonell heller ikkje praktiserer velveremassasje i den daglege kroppslege pleia, og at det heller ikkje er vanleg å kombinere kroppsleg vask og stell med musikk.
KJØNN OG SEKSUALITET VED KROPPSLEG VASK OG STELL
Både i moderne og før-moderne samfunn har det vore nedlatande haldningar til å pleie sjuke og andre hjelpetrengjande sine kroppar. Slikt arbeid har vore rekna for upassande for menn å halde på med. Pleietrengjande, spesielt menn, kan reagere negativt på å bli vaska og stelt av menn, men skepsisen til mannlege pleiarar endrar seg gjerne til ei positiv haldning når pleietrengjande har erfart kompetente menn i konkrete pleiesituasjonar. Kompetanse ser vanlegvis ut til å vere viktigare enn kva kjønn pleiaren har. Studiar viser at det kan oppstå ereksjon ved kroppsvask. Dette er uproblematisk å handtere når ereksjonen er ufriviljug, men det er ikkje rom for pleietrengjande som medvite seksualiserer kroppslege pleiesituasjonar.
SJØLVHJELP VED KROPPSLEG VASK OG STELL
Omgrepet personleg hygiene oppstod i sjukepleiefaget i etterkrigstida, og er tett kopla til sjølvhjelpsideologi. Argumentasjonen for sjølvhjelp ser ut til å vere politisk interessant så lenge den fører til lågare kostnader for storsamfunnet. Men dersom pleietrengjande med demenssjukdom skal få hjelp av offentleg betalte pleiarar til å vaske og stelle seg sjølve, kan det ta lengre tid enn om det er ein pleiar som utfører det kroppslege stellet for den pleietrengjande. I slike høve kan sjølvhjelp auka dei offentlege pleieutgiftene.
OPPSUMMERANDE KOMMENTARAR
Normer for korleis ein bør vaske og stelle seg endrar seg i pakt med endringar elles i eit samfunn. Notidige dusj- og toalettpraksisar hadde ikkje vore mogelege i Noreg for 100 år sidan, fordi ein ikkje hadde nødvendig vasstilførsel til folk flest, og fordi det mangla renovasjonssystem som kunne ta unna vatn og andre avfallsprodukt. Det kan godt vere at notidige kroppslege vaskenormer vil endre seg i åra som kjem, for vatn er mangelvare på verdsbasis. Uansett kva normer som gjeld, er det viktig at pleietrengjande får høve til å vaske og stelle seg i pakt med normene som er i det samfunnet som dei lever i. I denne oppsummeringa har me sett at norske pleietenester kan mangle både den teknologien og det pleiepersonalet som er nødvendig for at dei kroppslege vask og stell-praksisane skal vere i pakt med notidige normer for korleis ein bør sjå ut og lukte