NINA Brage (Norsk institutt for naturforskning)
Not a member yet
4778 research outputs found
Sort by
Multiple stakeholders’ perspectives of marine social ecological systems, a case study on the Barents Sea
Get PDFThe Barents Sea ecosystem components and services are under pressure from climate change and other
anthropogenic impacts. Following an Ecosystem-based management approach, multiple simultaneous pressures
are addressed by using integrative strategies, but regular prioritization of key issues is needed. Identification of
such priorities is typically done in a ‘scoping’ phase, where the characterization of the social-ecological system is
defined and discussed. We performed a scoping exercise using an open and flexible multi-stakeholder approach
to build conceptual models of the Barents Sea social-ecological system. After standardizing vocabulary, a com plex hierarchical model structure containing 155 elements was condensed to a simpler model structure con taining a maximum of 36 elements. To capture a common understanding across stakeholder groups, inputs from
the individual group models were compiled into a collective model. Stakeholders’ representation of the Barents
Sea social-ecological system is complex and often group specific, emphasizing the need to include social scientific
methods to ensure the identification and inclusion of key stakeholders in the process. Any summary or simpli fication of the stakeholders’ representation neglects important information. Some commonalities are highlighted
in the collective model, and additional information from the hierarchical model is provided by multicriteria
analysis. The collective conceptual stakeholder model provides input to an integrated overview and strengthens
prioritization in Ecosystem-based management by supporting the development of qualitative network models.
Such models allow for exploration of perturbations and can inform cross-sectoral management trade-offs and
prioritiespublishedVersio
Variation in albedo and other vegetation characteristics in non-forested northern ecosystems: the role of lichens and mosses
Get PDFVegetation has a profound impact on climate through complex interactions and feedback loops, where especially regulation of albedo, the ratio of reflected to incoming solar radiation, is important at high latitudes. How vegetation albedo varies along environmental gradients in tundra ecosystems is still not well understood, particularly for ecosystems dominated by nonvascular vegetation. We studied broadband shortwave albedo of open boreal, arctic, and alpine ecosystems over a 2000 km long latitudinal gradient (60◦ N–79◦ N) and contrasted this against species composition, vegetation greenness (normalised difference vegetation index—NDVI), momentary ecosystem CO2 fluxes and reindeer (Rangifer tarandus) grazing pressure. High cover of pale terricolous fruticose lichens was the single most important predictor for vegetation albedo, which had a maximum value of 0.389 under clear sky conditions and solar zenith angle 60◦. To our knowledge, this is the highest broadband albedo recorded for a vegetated surface. NDVI was negatively correlated to lichen biomass (rs = −0.56), and albedo (rs = −0.19). Gross primary production and ecosystem respiration varied considerably less between plots and vegetation types than albedo. While it is well-known that Rangifer affects climate-relevant aboveground biomass, we here show that its regulation of surface albedo in northern ecosystems may also be of high importance for land-atmosphere interactions. The data presented here thus advocate for an increased understanding of the important and complex role of herbivores and lichen cover in climate-vegetation interactions.publishedVersio
Recovery of vegetation on former alpine roads: how long does it take?
Get PDFAlpine areas worldwide are under heavy land-use pressure and degradation. Active restoration treatments can contribute to accelerating recovery of degraded areas. However, monitoring data are needed to understand the contribution of restoration treatments to long-term management and to predict time to recovery (TR). In this study, we used monitoring data on removed roads in an alpine area in Norway to investigate TR of three vegetation-based indicators. Four restoration treatments were tested: 1) removal of added gravel down to original terrain surface, and stirring of topsoil; 2) adding fertilizer to the stirred topsoil; 3) adding seeds to the fertilized topsoil; and 4) no removal of added gravel, but stirring of top layer (gravel and soil). The restoration of roads took place in 2002, and monitoring of permanent plots was carried out in 2004, 2009, 2014, and 2019. Reference plots in intact vegetation next to removed roads were monitored in 2014 and 2019. We used species composition and species richness of vascular plants as well as total vegetation cover as indicators of restoration outcome and investigated predicted TR for these indicators under different restoration treatments. Species composition changed significantly with time since restoration in all treatments, approaching that of the reference vegetation. The recovery of species composition was slowest in fertilized and seeded plots, where estimated TR was 2–3 times longer (> 45 years) than in the other treatments (< 20 years). Species richness of vascular plants was restored quickly (< 5 years) within all restoration treatments, whereas recovery of vegetation cover varied more (20–30 years). Our study confirms that vegetation recovery in alpine environments is a long-term process, but that adding seeds and nutrients is unnecessary for, and even inhibits, the recovery of narrow, disturbed sites such as former roads. alpine ecosystems, indicators, restoration, seeding, time to recoverypublishedVersio
Fiskeundersøkelser i store innsjøer i ØKOSTOR-programmet 2022
Get PDFFiskesamfunnet i de syv innsjøene Krøderen, Mjøsa, Møsvatn, Altevatn, Iešjávri, Stuorajávri og Takvatnet ble undersøkt i august-september 2022 som del av det nasjonale overvåkingsprogrammet Økosystemovervåking av store innsjøer (ØKOSTOR). Målet med undersøkelsene var å framskaffe et grunnlag for klassifisering av økologisk tilstand. I denne årsrapporten presenteres resultatene for fiskeundersøkelsene og grunnlaget for tilstandsklassifisering ved bruk av fisk som kvalitetselement. Den samlede vurderingen på tvers av fysisk-kjemiske støtteparametere og biologiske kvalitetselementer (planteplankton, dyreplankton, vannplanter, småkreps og fisk) for 2022 presenteres i årsrapporten for ØKOSTOR-programmet (Haande mfl. 2023).
Den metodiske tilnærmingen var en kombinasjon av bunngarnfiske med nordiske oversiktsgarn, pelagisk partrål og hydroakustisk registrering (ekkolodd) av pelagisk fisk. Samtlige innsjøer ble undersøkt med ekkolodd. Fiskesamfunnet i de åpne vannmassene ble undersøkt med flytegarn i Iešjávri og Takvatnet, og med pelagisk partrål i Stuorajávri. Iešjávri og Takvatnet ble i tillegg prøvefisket med bunngarn etter standard innsats på 60 garnnetter, med fiske ned til 50 meters dyp. Bunngarnfisket i Takvatnet kommer i tillegg til undersøkelsene UiT Norges arktiske universitet gjennomfører årlig med sin egen garnserie. Undersøkelsene i 2022 skiller seg fra tidligere år ved en særlig høy innsats med 54 flytegarnnetter i Iešjávri og Takvatnet.
En samlet vurdering av økologisk tilstand for biologisk kvalitetselement fisk skal inkludere en vurdering av fiskesamfunnet i innsjøens pelagiske, litorale og profundale habitater. I 2022 ble de tre habitatene undersøkt i Iešjávri og Takvatnet. I de resterende innsjøene benyttes vurderinger av de øvrige habitatene fra siste seksårsperiode, inkludert forrige runde med undersøkelser gjennom ØKOSTOR/Fisk i store innsjøer i 2018, for å fastsettelse av samlet tilstand for fisk som kvalitetselement.
Samtlige av de undersøkte innsjøene i 2022 ble klassifisert som «svært god» tilstand med hensyn til eutrofiering ved WS-FBI-indeksen for pelagisk fisk, med unntak av Mjøsa som er klassifisert som «god». Undersøkelsene i Mjøsa i 2018, 2020, 2021 og 2022 gir alle en klassifisering nært grensen mellom «svært god» og «god». Samlet for seksårsperioden blir derfor tilstanden fortsatt «svært god» for de pelagiske fiskebestandene i Mjøsa.
En vurdering av nye og historiske fangster i prøvefiske med garn i Iešjávri ved NEFI-indeksen tilsier at fiskesamfunnet er i «svært god» tilstand. I Takvatnet er det ikke mulig å benytte fiskeindeksene for å vurdere økologisk tilstand på grunn av introduksjon av arter og store endringer over tid, men ved ekspertvurdering anses den økologiske tilstanden iht. vannforskriften å være «god». Altevatn og Møsvatn er begge reguleringsmagasiner etablert ved neddemming av flere tidligere innsjøer og elvepartier, hvor det ikke er mulig å definere en natur- eller referansetilstand. Det er i tillegg introduserte fiskearter i begge magasinene.
Fiskesamfunnet i de to magasinene er likevel ekspertvurdert til «god» økologisk tilstand. Mjøsa har i likhet med Takvatnet og de regulerte magasinene opplevd en betydelig endring i fiskesamfunnet over tid (Gjelland mfl. 2020), og heller ikke her er det mulig å definere en natur- eller referansetilstand basert på tilgjengelige prøvefiskedata, og den pelagiske eutrofieringsindeksen blir derfor avgjørende for at fiskesamfunnet i Norges største innsjø klassifiseres som «svært god» tilstand, nært grensen mot «god». Fiskesamfunnet i Krøderen klassifiseres til «dårlig» tilstand etter en svært stor nedgang i aure-bestanden som følge av utsetting av gjedde (Gjelland mfl. 2020).
Hovedrapporten fra ØKOSTOR 2022 er tilgjengelig her: https://hdl.handle.net/11250/3091098publishedVersio
The role of familial conflict in home range settlement and fitness of a solitary mammal
Get PDFJournal of evolutionary biology Blackwell/wileyFamilial conflict, including parenteoffspring conflict (POC) and sibling competition (SC), occurs when an individual maximizes its access to a limiting resource at the expense of a related individual. The role of familial conflict for competition over space as a limited resource remains relatively unexplored. In this study, we examined how familial conflict affects natal dispersal and settlement decisions of a solitary mammal, the brown bear, Ursus arctos, and tested whether these settlement patterns covary with fitness. First, we tested whether the distance settled from the natal range was affected by aspects of POC (litter type: single versus multiple; mother's age; mother's living status) and SC (settled near versus far from the natal home range, body size). We then modelled how distance settled from the natal range influenced three measures of fitness: survival to reproduction, lifetime reproductive success and lifetime survival. In line with POC, we found that daughters settled twice as far from the natal range when their mother was alive than when she was dead. We found strong evidence for SC where in sibling pairs, the ‘near’ sister settled nearly three times closer to the natal range than her sibling. We found contradictory patterns in fitness outcomes based on settlement distance, such that females settling closer to the natal range had higher lifetime survival but were less likely to successfully wean at least one offspring. Despite survival advantages gained by settling closer to the natal range, there was no evidence that settlement distance influenced lifetime reproductive success. Fitness outcomes in this population may be influenced more by factors related to annual hunting than by familial conflict or proximity to the natal range. dispersal fitness parenteoffspring conflict reproductive success sibling competitionpublishedVersio
Fiskebiologiske undersøkelser i Dalsvatnet, Ångårdsvatnet og Tovatna i Trollheimen, 2022
Get PDFSaksgård, R., Løkeberg, G., Robertsen, G. og Solberg, I. 2023. Fiskebiologiske undersøkelser i Dalsvatnet, Ångårdsvatnet og Tovatna i Trollheimen, 2022. NINA Rapport 2305.
Denne rapporten gir en statusoppdatering av fiskebestandene i fem innsjøer i Storlidalen og følger opp forrige undersøkelse som ble gjort i 2014 (Hesthagen mfl. 2015). Undersøkelsen omfatter innsjøene; Dalsvatnet, Ångardsvatnet og Østre, Midtre og Vestre Tovatnet. Alle innsjøene er lokalisert i Oppdal kommune, Sør-Trøndelag, bortsett fra en mindre del av Vestre Tovatnet som ligger i Surnadal kommune, Møre og Romsdal. Alle disse innsjøene ble regulert i forbindelse med Drivautbyggingen.
Aure var eneste fiskeart i de fem innsjøene fram til omkring 1970. Det ble da innført ørekyt til Dalsvatnet og Ångardsvatnet. Denne karpefisken ble trolig først innført til Ångardsvatnet, der de første stimene ble observert i 1979. Ørekyta kom sannsynligvis til Ångardsvatnet ved at fritidsfiskere tok den med som agn. På slutten av 1980-tallet ble også røye fra Gjevilvatnet introdusert til Ångardsvatnet. Røyebestanden økte raskt, og allerede i 1991 ble den vurdert som relativt tett. I Dalsvatnet blir det fanget et fåtall røyer hvert år. Krepsdyrene Mysis relicta og firetornet istidskreps (Pallaseopsis quadrispinosa) har også spredt seg til Ångardsvatnet og Dalsvatnet etter at de ble satt ut i Gjevilvatnet i 1973.
For å kompensere for tapt naturlig rekruttering ble det fastsatt årlige utsettingspålegg for de fem innsjøene. Pålegget som kom i 1973 var på 12 000 én-somrig settefisk i Ångardsvatnet og 4 000 i Dalsvatnet. I Dalsvatnet og Ångardsvatnet har det siden år 2000 fram til og med 2016 i hovedsak vært satt ut henholdsvis 2 000 og 6 000 to-somrig settefisk hvert år. I Tovatna har det vært satt ut én-somrig settefisk siden 1970-tallet, totalt omkring 2 800 individer pr. år fram til og med 2016. Fisken ble produsert ved Settefiskanlegget Lundamo i Sør-Trøndelag til og med 2017. Fra og med 2018 har fisken som settes ut i Dalsvatnet blitt produsert i Eikesdalen. Den utsatte fisken blir merket ved å fjerne fettfinnen.
Prøvefisket med garn ble gjennomført i slutten av juni og august/september 2022. På grunn av sen snø- og issmelting ble det ikke foretatt prøvefiske i de tre Tovatna i juni. Prøvefisket ble foretatt med Nordiske oversiktsgarn og Jensen serier, samt en serie med flytegarn. Fangstutbyttet blir uttrykt som antall individer pr. 100 m2 garnareal (Cpue). De Nordiske oversiktsgarna ble satt på standard dyp; 0-3, 3-6, 6-12, 12-20 og 20-35 m for å undersøke fiskens dybdefordeling. Det ble elfisket i tilløpsbekker til hver innsjø for å vurdere den naturlige rekrutteringen. Tilgjengelig gyte- og oppvekstareal i disse bekkene ble målt opp ved en undersøkelse gjennomført i 2014 (Hesthagen mfl. 2015). I den forbindelse ble det beregnet en oppvekstratio (OR), som er forholdet mellom tilgjengelig gyte- og oppvekstareal målt i m2 og innsjøens overflateareal målt i hektar. For å vurdere om den aktuelle bestanden er rekrutteringsbegrenset blir oppvekstratio sammenholdt med fangstutbyttet av naturlig rekruttert fisk i den enkelte innsjø.
Vannkvaliteten i alle de undersøkte innsjøene er god med pH 6,1-7,1 og 40-210 μekv/L i alkalitet. Innsjøene er imidlertid svært næringsfattige. Dette gjelder spesielt i Tovatna som har et kalsium-innhold på 0,37 mg/L og en ledningsevne på 0,6 mS/m. Utløpet av Dalsvatnet og Ångardsvatnet hadde høyere verdier med henholdsvis 1,4-3,2 mg/L og 1-2 mS/m. Alle verdier var høyere i august enn i juni. Innholdet av nitrogen var lavt, med henholdsvis 20-34 μg N/L og og 31-76 μg N/L i Tovatna og i Dalsvatnet og Ångardsvatnet. Verdiene av total fosfor var i hovedsak < 2 μg/l.
Dalsvatnet har i dag en moderat tett bestand av naturlig rekruttert aure, med Cpue på Jensen serier i juni og august på henholdsvis 3,6 og 10,4 individer. Til sammenligning, var fangstene av utsatt fisk lavere både i juni og august, med Cpue på henholdsvis 0,2 og 1,8 individer. Fiske med flytegarn i august gav et utbytte på 1,2 individer. Fangstene av aure på Nordiske oversiktgarn var moderate, og økte med økende dyp i juni, mens det i august ble fanget flest nær overflata. I Dalsvatnet var forholdet mellom naturlig rekruttert og utsatt aure 89:11 i 2022 mot 35:65 i 2014. Den utsatte fisken var i hovedsak mellom 3 og 6 år, mens naturlig rekruttert aure i hovedsak var mellom 1 og 3 år. Kondisjonsfaktoren var middels god for fisk i begge gruppene. Størrelsen på kjønnsmodne hunner ligger på grensen til storvokst (Ugedal mfl. 2005). Fangstutbyttet er i betrakning av at det her er en tett bestand av ørekyt relativt god. Samlet sett ut fra fangstutbyttet og størrelsen på kjønnsmodne hunner vurderes derfor den ville aurebestanden i Dalsvatnet å ha en reltivt god tilstand.
Ved elfiske i bekker rundt Dalsvatnet ble det funnet aureyngel i Dalsbekken, Kvennbekken og Bjørnabekken. Det var stor variasjon i tetthet, fra 0 på en stasjon i Bjørnabekken til over 200 individer i Dalsbekken. Arealmessig er ikke disse bekkene store nok til å fullrekruttere Dalsvatnet, selv om det i 2022 var et bra fangstutbytte i forhold til oppvekstareal. Dalsvatnet er fortsatt et relativt produktivt fiskevann, og fisken har forholdsvis god tilvekst og kondisjon. I 2015 ble det konkludert med at det fortsatt var behov for forsterkningsutsettinger, men det ble foreslått å redusere antallet til 1 000 toårig individer per år. Halvering av antall utsatt aure kan se ut til å ha gitt bedre oppvekstvilkår for den naturlig rekrutterte auren grunnet lavere konkurranse for 1-2 årig aure fra de større utsatte aurene. Andelen naturlig rekruttert aure ≤15cm, samlet for juni og august var i 2022 på 37 %, mot 22 % i 2014. I en naturlig vill aurebestand vil det være svingninger i rekruttering fra år til år, og dermed også i årsklassestyrke. Hvis utsettingene opphører i Dalsvatnet vil det trolig gi færre aure i bestanden. Hvor stor nedgang i bestandsstørrelse en kan forvente vil avhenge av om hvor mye rekrutteringen av vill aure påvirkes av settefisken. En noe tynnere bestand trenger nødvendigvis ikke å gjøre fisket mindre attraktivt fordi dette kan gi større sannsynlighet for å fange stor aure. Vi anbefaler en stopp i utsettingene av aure i Dalsvatnet, men dette bør evalueres om noen få år ut fra både et fiskebiologisk og et forvaltningsmessig hensyn.
Ångardsvatnet hadde i 2022 en noe større tetthet av naturlig rekruttert aure enn Dalsvatnet, med Cpue på Jensen serier i juni og august på henholdsvis 4,7 og 10,9 individer. Det ble fortsatt fanget noe utsatt fisk, men kun henholdsvis 0,2 og 0,1 individer i juni og august. På flytegarn ble det ikke fanget aure hverken i juni eller i august. Fangstene av aure på Nordiske oversiktgarn var lavere enn på Jensen serier, og avtok med økende dyp. I samlet fangst for juni og august var forholdet mellom naturlig rekruttert og utsatt fisk omtrent 97:3. Den utsatte fisken var mellom 4 og 10 år. Naturlig rekruttert fisk har en relativt stabil tilvekst med økende alder, og en middels god kondisjonsfaktor. Gjennomsnittlig lengde på kjønnsmodne hunner av naturlig rekrutert aure i Ångardsvatnet var 39,9 cm (35-55 cm, n=7). Ut fra fangstutbytte og størrelsen på kjønnsmodne hunner har Ångardsvatnet en middels til storvokst bestand av aure (Ugedal 2005). Det ble påvist høye tettheter av aureyngel både i nedre deler av Sandåa og i innløpselva, og arealene vurderes som tilstrekkelige til å fullrekruttere innsjøen. Aurebestanden vurderes som god, basert på fangst, aldersfordeling/rekruttering og vekst. For Ångardsvatnet vurderer vi at den naturlige rekrutteringen fortsatt er tilstrekkelig til å opprettholde en god aurebestand i fangbare størrelse. Vi anbefaler derfor at det fortsatt ikke settes ut aure i Ångardsvatnet.
Fangstutbyttet ved prøvefiske tyder på at røyebestanden i Ångardsvatnet er relativt liten, men større enn fangstene ved forrige undersøkelse i 2014. Totalfangsten i juni og august var på 57 individer, mot 22 i 2014. Resultater fra uttynningsfiske av røye med garn som har foregått årlig siden 2004 tyder på at bestanden har blitt betydelig redusert. Bestanden kan imidlertid raskt ta seg opp igjen hvis dette tynningsfiske avsluttes. Tettheten av ørekyt i Ångardsvatnet er betydelig lavere enn i Dalsvatnet.
I Tovatna varierte Cpue på Jensen seriene i september mellom 7,1-7,7 individer. Ut fra disse fangstene vurderes bestandene som middels tett. Det ble ikke fanget fisk på flytegarn. Fangstene av aure på de Nordiske oversiktgarna var lave, og avtok med økende dyp, unntatt i det vestre vatnet. Det ble ikke fanget noen utsatt aure i Tovatna. Auren i Tovatna har middels god vekst og kondisjon. Tilveksten hos aure avtar mer i Tovatna med økende alder enn hos naturlig rekruttert aure i Dalsvatnet og Ångardsvatnet. Det ble påvist naturlig rekruttering i flere tilløpsbekker. Det kartlagte gyte- og oppvekstarealet er noe i underkant av det som forventes for å full-rekruttere innsjøene. Men i tillegg foregår det gyting på strekningen mellom det midtre og østre vatnet, og ovenfor tunnelinntaket ved det østre vatnet. Tovatna er næringsfattige og har en relativt kort vekstsesong. Dette gir klare begrensninger for fiskeproduksjonen. Med dagens beskatninsnivå er det er imidlertid ikke nødvendig å sette ut fisk for å opprettholde bestandsstørrelsen.
I Dalsvatnet og Ångardsvatnet bør en unngå å beskatte aurebestandene med garn som har større maskevidder enn 22 omfar (29 mm), siden det vil kunne gi større bestander av storvokste individer som kan beite på ørekyta, og regulere bestanden av røye (Ångardsvatnet). Garn bør ikke settes ut nær de viktigste gytebekkene i gytetiden på høsten
Bunndyrundersøkelser i Amundbekken til Nidelva etter uhellsutslipp av husdyrgjødsel. Resipientvurderinger og vannmiljøbedømming i henhold til vannforskriften
Get PDFBergan, M. A., Nøst, T. H. & Aanes, K.J. 2023. Bunndyrundersøkelser i Amundbekken til Nidelva etter uhellsutslipp av husdyrgjødsel. Resipientvurderinger og vannmiljøbedømming i henhold til vannforskriften. NINA Rapport 2287. Norsk institutt for naturforskning.
På oppdrag fra Trondheim kommune har NINA foretatt undersøkelser av bunndyrsamfunnet i Amundbekken den 13. april 2023, om lag fire dager etter et stort utslipp av husdyrgjødsel til bekken. En overfylt gjødseltank/fraukum med om lag 750 kubikkmeter gjødselinnhold kollapset, der rundt 500 kubikkmeter av dette hadde rent ut ned mot en tilløpsbekk til Amundbekken og videre ut i Amundbekken. Amundbekken har utløp til Nidelva på strekningen Øvre Leirfoss-Nordsetfossen. Amundbekken har viktige økologiske funksjoner for fisk, bunndyr og andre vanntilknyttede dyr, og er en svært viktig gytebekk for nidelvørreten.
Utslipp av husdyrgjødsel til vassdrag kan ha store miljøkonsekvenser, både på kort og lang sikt. Gjødselutslipp medfører akutt fysisk nedslamming av vassdragsbunnen, og kan gi økt oksygenforbruk og oksygensvinn, men også mer langsiktige eutrofieringsproblemer. Utslipp av store mengder husdyrgjødsel har også potensiale for å giftvirkning i vann for fisk, bunndyr og andre vanntilknyttede dyr. Husdyrgjødsel inneholder ulike nitrogenforbindelser, der ammoniakk (NH3) har størst giftvirkning på vannlevende dyr. Mengden giftig ammoniakk i utslippet, og effekten dette har i resipientene som mottar belastningen, bestemmes av flere faktorer, blant annet pH, vanntemperatur og generell vannkvalitet før utslippet. Bunndyr, og spesielt enkelte bunndyrgrupper, kan være gode indikatorer på denne typen forurensning. Det ble derfor lokalisert tre stasjoner for innsamling av bunndyrprøver i hovedløpet av Amundbekken, hvorav en referansestasjon ble lagt ovenfor utslippet av husdyrgjødsel, og to ble lokalisert langs en gradient nedstrøms. Videre ble en stasjon lokalisert i nedre del av tilløpsbekken som mottok utslippet, like før utløp til Amundbekken.
Resultatene viser til dels store negative effekter for bunndyrfaunaen på alle undersøkte stasjoner nedstrøms utslippet. Resultatene kan knyttes til både fysisk-/mekaniske og vannkjemiske effekter forårsaket av utslippet. Samtidig viser data fra referansestasjonen liten eller ingen tilsvarende påvirkning. De negative effektene i resultatene vises spesielt gjennom vurderinger av mengde/antall (individer) bunndyr og antallsmessig fordeling av dyr innenfor ulike bunndyrgrupper (familier, slekt og arter) på stasjoner i belastet strekning. Samlet antall bunndyrindivider per prøve reduseres med 60-86 % på belastede strekninger nedstrøms utslippet, sammenlignet med referansestasjonen. Sammenlignet med data fra nedre del av Amundbekken året før, så er re-duksjonen enda større. Samlet sett viser dette at de fleste bunndyrgrupper som er vanlig forekommende i Amundbekken har tatt skade av utslippet.
Spesielt bunndyrgruppene døgnfluer, fjærmygg og fåbørstemark har tålt utslippet dårlig. Bunndyrgruppen døgnfluer er reduserte med 72-95 % i antall nedstrøms gjødselutslippet sammenlignet med referansen ovenfor utslippet. For fjærmygg varierer reduksjonen i antall med hhv. 62-97 % nedstrøms utslippet, mens det for fåbørstemark er om lag 95 % reduksjon i antall nedstrøms gjødselutslippet. Enkelte arter innen andre bunndyrgrupper, som steinfluer og vårfluer, kan av ulike årsaker ha taklet utslippet bedre, spesielt på stasjoner nært utslippspunktet.
Videre synes den negative biologiske effekten av utslippet å øke i omfang nedover Amundbekken. Dette kan trolig ha sammenheng med at utslippet i all hovedsak synes å være et relativt kortvarig støt med massivt gjødselutslipp i løpet av en dag/timer, kombinert med hurtigrennende vannhastighet, snøsmelting og høy vannføring i vassdragene når utslippet pågikk. Dermed kan strekninger nærmere utslippet ha berget noe bedre, mens det har vært økt innblanding av utslippet i vannsøylen, eventuell dannelse av giftige ammoniakkforbindelser og lengre oppholdstid av giftig vannkvalitet med økende avstand fra utslippet. Det er sannsynlig at utslippet kunne hatt enda større miljøkonsekvens for Amundbekken, dersom tidspunktet hadde vært senere på året, med lavere vannføring og høyere vanntemperatur, som gir dårligere resipientkapasitet i vassdraget.
Generelle forurensningsindekser, som i Norge bl.a. anvendes for klassifisering av økologisk tilstand etter vannforskriften, ga ingen store utslag i miljøbedømmingen i utslippspåvirket strekning. ASPT-indeksen viste til og med bedring i økologisk tilstand på en stasjon med antatt størst utslippspåvirkning. Ved bruk av ASPT-indeks, som er vannforskriftens grunnlag for klassifisering av økologisk tilstand, er det kun små eller ingen avvik fra forventning til «God» økologisk tilstand. Tilsvarende gjelder også for BMWP-indeks, som også viser kun små påvirkninger i utslippsbelastet strekning. For den biologiske mangfoldindeksen EPT er det reduksjon i utslippspåvirket strekning, men avvikene fra referansestasjonen er også her på et lite til moderat nivå. Dette skyldes flere faktorer, bl.a. at indeksene ikke tar hensyn til antall bunndyr (mengde) i vurderings-grunnlaget, samt at bunndyr som normalt anses som rentvannskrevende i indeksene, ofte kan tåle ulike typer av akutt fysisk- kjemisk vannbelastning. Tross svakheter hos indeksene for mange typer av vassdrag og vannkjemisk belastning, anvendes indeksklassifisering av bunndyrsamfunn i vassdrag med store påvirkninger i vannovervåking og vannforskriftsarbeid i Norge. Om indekser brukes alene og ukritisk, er risikoen stor for at økologisk tilstandsklassifisering ikke oppfyller de normative definisjoner for hver tilstandsklasse. Aktuelle påvirkninger som kan oversees ved feil bruk av resultater og miljøbedømming ved bunndyrundersøkelser, tross stor biologisk konsekvens i vassdraget, er eksempelvis ulike typer gruvepåvirkning, miljøgifter, punktutslipp av kloakk/gjødsel/silo og lignende miljøskadelige stoffer. Ved slike påvirkninger bør indeksklassifiseringer kun anvendes som støtteparameter, der man i stedet anvender ekspertvurdering av bunndyrmaterialet, koblet opp mot data fra referansestasjoner, med større vekt på sammenligninger av antall/mengde dyr (totalt og per taksa). Slik faglige ekspertvurderinger er imidlertid utfordrende, og setter større faglige krav til datakvalitet, og ikke minst bunndyr- /resipientvurderingskompetanse, for å tolke resultatene. Denne spesialiserte fagkompetansen tar mange år å utvikle, og synes å være en mangelvare i Norge i dag.
Høy vannføring, kraftig turbiditet og lav vanntemperatur som følge av snøsmelting gjorde at ungfiskundersøkelser rettet mot å avdekke effekter av utslippet for fisk ikke lot seg gjennomføre på en faglig god måte. Selv om det derfor er vanskelig å vurdere inntill videre, så viser bunndyrdataene at er sannsynlig at også fisk (ørret) i Amundbekken har tatt skade av utslippet, både med tanke på fysisk/mekanisk nedslamming og kvelning av rogn som ligger nedgravd i bunnen etter gyting i fjor høst. Videre kan man ikke se bort fra direkte vannkjemisk giftvirkning for fisk og fiskedød i utslippspåvirket strekning. Dette vil følges opp med undersøkelser av NINA og kommunen senere i 2023
Chasing the bird: 3D acoustic tracking of aerial flight displays with a minimal planar microphone array
Get PDFTracking the flight patterns of birds and bats in three-dimensional space is central to key questions in evolutionary ecology but remains a difficult technical challenge. For example, complex aerial flight displays are common among birds breeding in open habitats, but information on flight performance is limited. Here, we demonstrate the feasibility of using a large ground-based 4-microphone planar array to track the aerial flight displays of the cryptic Jack Snipe Lymnocryptes minimus. The main element of male display flights resembles a galloping horse at a distance. Under conditions of sufficient signal-to-noise ratio and of vertical alignment with the microphone array, we successfully tracked male snipe in 3D space for up to 25 seconds with a total flight path of 280 m. The ’gallop’ phase of male snipe dropped from ca. 141 to 64 m above ground at an average velocity of 77 km/h and up to 92 km/h. Our project is one of the first applications of bioacoustics to measure 3D flight paths of birds under field conditions, and our results were consistent with our visual observations. Our microphone array and postprocessing workflow provides a standardised protocol that could be used to collect comparative data on birds with complex aerial flight displays. Acoustic display; animal flight; flight tracking; Jack Snipe; Lymnocryptes minimus; microphone arraypublishedVersio
The recovery of European freshwater biodiversity has come to a halt
Get PDFwing to a long history of anthropogenic pressures, freshwater ecosystems are among the most vulnerable to biodiversity loss1 . Mitigation measures, including wastewater treatment and hydromorphological restoration, have aimed to improve environmental quality and foster the recovery of freshwater biodiversity2 . Here, using 1,816 time series of freshwater invertebrate communities collected across 22 European countries between 1968 and 2020, we quantifed temporal trends in taxonomic and functional diversity and their responses to environmental pressures and gradients. We observed overall increases in taxon richness (0.73% per year), functional richness (2.4% per year) and abundance (1.17% per year). However, these increases primarily occurred before the 2010s, and have since plateaued. Freshwater communities downstream of dams, urban areas and cropland were less likely to experience recovery. Communities at sites with faster rates of warming had fewer gains in taxon richness, functional richness and abundance. Although biodiversity gains in the 1990s and 2000s probably refect the efectiveness of water-quality improvements and restoration projects, the decelerating trajectory in the 2010s suggests that the current measures ofer diminishing returns. Given new and persistent pressures on freshwater ecosystems, including emerging pollutants, climate change and the spread of invasive species, we call for additional mitigation to revive the recovery of freshwater biodiversity.publishedVersio
Short stories from Sphagnum of rare species, taxonomy, and speciation
Get PDFConserving species and their genetic variation are a global priority to safeguard evolu-tionary potential in a rapidly changing world. Species are fundamental units in research and nature management, but taxonomic work is increasingly undermined. Increasing knowledge on the species genetic diversity would aid in prioritizing conservation ef -forts. Sphagnum is a diverse, well- known bryophyte genus, which makes the genus suited to study speciation and cryptic variation. The species share specific character-istics and can be difficult to separate in the field. By combining molecular data with thorough morphological examination, new species have recently been discovered. Still, there are taxonomic uncertainties, even for species assessed on the IUCN Red List of threatened species. Here, we use molecular data to examine three rare species within the subgenus Acutifolia described based on morphological characters. All spe -cies have narrow distributions and limited dispersability. First, we confirm the genetic origin of S. skyense. Second, we show that S. venustum is a haploid species genetically distinct from morphologically similar species. Lastly, S. nitidulum was found to have a distinct haplotype, but cannot be genetically separated from other red Acutifoliaspecies. We also found high genetic variation within red Acutifolia specimens, indicat -ing the need of further morphological examination and possibly taxonomic revision. Until then, our results have shown that genetic data can aid in prioritizing targets of conservation efforts when taxonomy is unresolved. All three taxa should be further searched for by field biologists to increase knowledge about their distribution ranges. genetic structure, microsatellites, molecular data, morphology, peatmosses, speciation, species identification, TaxonomypublishedVersio