NINA Brage (Norsk institutt for naturforskning)
Not a member yet
4778 research outputs found
Sort by
Closing the gap between science and management of cold-water refuges in rivers and streams
Get PDFHuman activities and climate change threaten coldwater organisms in freshwater eco-systems by causing rivers and streams to warm, increasing the intensity and frequency of warm temperature events, and reducing thermal heterogeneity. Cold-water refuges are discrete patches of relatively cool water that are used by coldwater organisms for thermal relief and short-term survival. Globally, cohesive management approaches are needed that consider interlinked physical, biological, and social factors of cold-water refuges. We review current understanding of cold-water refuges, identify gaps between science and management, and evaluate policies aimed at protecting thermally sensitive species. Existing policies include designating cold-water habitats, restricting fishing during warm periods, and implementing threshold temperature standards or guidelines. However, these policies are rare and uncoordinated across spatial scales and often do not consider input from Indigenous peoples. We propose that cold-water refuges be managed as dis-tinct operational landscape units, which provide a social and ecological context that is relevant at the watershed scale. These operational landscape units provide the founda-tion for an integrated framework that links science and management by (1) mapping and characterizing cold-water refuges to prioritize management and conservation actions, (2) leveraging existing and new policies, (3) improving coordination across jurisdictions, and (4) implementing adaptive management practices across scales. Our findings show that while there are many opportunities for scientific advancement, the current state of the sciences is sufficient to inform policy and management. Our proposed framework pro-vides a path forward for managing and protecting cold-water refuges using existing and new policies to protect coldwater organisms in the face of global change. behavioral thermoregulation, climate change adaptation, lotic ecosystem management, refugia, salmonids, temperature, thermal heterogeneity, thermal refugespublishedVersio
Large carnivore conservation and traditional pastoralism: A case study on bear–reindeer predation mitigation measures
Get PDFWhile wildlife and cultural preservation goals can be either complimentary orcounteractive, the goals of large carnivore conservation and traditional pastoralist lifestyles are often at odds. Livestock depredation can negatively impact the economies of livestock herders, while subsequent lethal removals contribute to local carnivore population declines. Here, we collaborated with two Sami reindeer herding communities (2010–2016) situated in Sweden’s boreal forest to evaluate the efficacy and economic feasibility of three brown bear predation mitigation measures: corralling pregnant reindeer during parturition, lethal bear management removals, and public bear-license hunting. Calving corrals increased survival for reindeer calves born to average-sized females by 7%–15%, and by 14%–30% for calves born to small females. However, the realized cost of implementing calving corrals outweighed the financial gain for both our study areas (net losses ranged between €1111 and €6210 per calf saved from bear predation per year when using the updated 2021 calf value; 1€ [Euro] = US$1.1), as well as for almost every theoretical scenario we explored (net losses €234 and €13,995 per calf saved from bear predation). The exception was the theoretical scenario where small herding communities overlapped large bear populations, which crossed the breakeven efficacy bear/reindeer ratio of 13.5 bears/100 reindeer and had a potential net gain of €36 per saved calf. Similarly, the cost of lethal management removals of bears outweighed the potential financial gain from saved calves, with net losses between €75 and €239 per calf. License hunting, where the hunters voluntarily incur the monetary costs of removing bears, is in most cases the only economically viable mitigation measure where the cost of mitigation did not outweigh the financial gain from increased reindeer survival. While the annual public license hunt was the most cost-effective mitigation measure, it may be less biologically effective, that is, bear hunting occurs in the fall and reindeer parturition the following spring which leaves time for the empty niche of harvested bears to be filled by survivors. Economically and biologically effective predation mitigation measures are key for promoting coexistence, and we suggest that potential mitigation measures should be studied in collaboration with local people. brown bear, calving corrals, economic feasibility, management removal, predation, reindeer herdingpublishedVersio
Global assessment of marine plastic exposure risk for oceanic birds
Get PDFPlastic pollution is distributed patchily around the world’s oceans. Likewise, marine organisms that are vulnerable to plastic ingestion or entanglement have uneven distributions. Understanding where wildlife encounters plastic is crucial for targeting research and mitigation. Oceanic seabirds, particularly petrels, frequently ingest plastic, are highly threatened, and cover vast distances during foraging and migration. However, the spatial overlap between petrels and plastics is poorly understood. Here we combine marine plastic density estimates with individual movement data for 7137 birds of 77 petrel species to estimate relative exposure risk. We identify high exposure risk areas in the Mediterranean and Black seas, and the northeast Pacific, northwest Pacific, South Atlantic and southwest Indian oceans. Plastic exposure risk varies greatly among species and populations, and between breeding and nonbreeding seasons. Exposure risk is disproportionately high for Threatened species. Outside the Mediterranean and Black seas, exposure risk is highest in the high seas and Exclusive Economic Zones (EEZs) of the USA, Japan, and the UK. Birds generally had higher plastic exposure risk outside the EEZ of the country where they breed. We identify conservation and research priorities, and highlight that international collaboration is key to addressing the impacts of marine plastic on wide-ranging speciespublishedVersio
The application gap: Genomics for biodiversity and ecosystem service management
Get PDFThe conservation of biodiversity from the genetic to the community levels is fundamental for the continual provision of ecosystem services (ES), the benefits that ecosystems provide to people. Genetic and genomic diversity enhance the resilience of populations and communities that underpin the provision of ecosystem functions and services. We show that genomics applications are mostly limited to flagship species and that their benefits for biodiversity conservation and ES management are underachieved. We propose a framework on how genomics applications can guide management for biodiversity conservation and sustainable ES to bridge this genomics-ES management ‘application gap’. We review how genomic knowledge in single species (relatedness, potentially adaptive variants) or in interacting species (host-microorganism coevolution, hybridization) can guide effective management actions. These include population supplementation, assisted migration or hybridization to promote climate-adapted variants or adaptive potential, control of invasives, delimitation of conservation or management areas, provenancing strategies for restoration, managing microbial function and solving conservation and ES trade-offs. Genomics-informed management actions for improved conservation and ES outcomes are supported through synergies between scientists and ES managers at local, regional and international levels, through the development of standardized genomic workflows, training to ES managers and incorporation of local information. Such actions facilitate the implementation of biodiversity conservation and ES policies such as the UN 2030 sustainable development goals and the EU Biodiversity strategy for 2030, and support the inclusion of ambitious biodiversity conservation goals in the development of new policies such as the CBD post-2020 Global Biodiversity Framework or conservation policies on hybrids. Genomics Sustainable ecosystem services Biodiversity conservation Management goals Management actions Evolutionary processesacceptedVersio
Dødelighet og skader hos stedegen laksefisk ved fiske etter pukkellaks med kilenot
Get PDFHavn, T.B., Ulvan, E.M., Bøe, K. & Karlsen, D.H. 2023. Dødelighet og skader hos stedegen laksefisk ved fiske etter pukkellaks med kilenot. NINA Rapport 2639. Norsk institutt for naturforskning
Fangstene av pukkellaks i Norge har økt kraftig siden 2017. Ulike tiltak for å bekjempe invasjonen av pukkellaks gjennomføres i en rekke norske elver, blant annet fiskefeller som stopper oppvandring, utfisking med not, stang og harpunering. Et rettet fiske etter pukkellaks i sjøen med kilenot er vurdert av miljøforvaltningen som et ytterligere tiltak. Imidlertid er andel laks, sjøørret og sjørøye som blir skadet eller dør ved fangst i kilenot, og som ikke kan gjenutsettes, betydelig. I forbindelse med overvåkningsfiske med kilenot fra flere steder i landet er det vist at 18-31 % av laksen og 31-64 % av sjøørreten som fanges i kilenot med 58 mm maskevidde ikke kan settes ut. Dødeligheten hos stedegne arter fanget i kilenot er imidlertid ikke undersøkt i år med store mengder pukkellaks i sjøen, eller i Finnmark hvor pukkellaksinnsiget er størst.
Sommeren 2023 ble det undersøkt hvor mange laks, sjøørret og sjørøye som var døde eller for skadet til å kunne gjenutsettes ved fangst under ordinært kilenotfiske i to nøter i Varangerfjorden. Den ene nota hadde 58 mm maskevidde i fangstkamrene og den andre 62-64 mm. Kilenotfisket ble gjennomført fra 19. juni til 14. juli. Dette er perioden da innsiget av pukkellaks til Varangerfjorden var forventet å være størst.
Det ble fanget 52 laks og 559 pukkelaks i kilenota med 58 mm maskevidde og 88 laks og 331 pukkellaks i kilenota med 62-64 mm maskevidde. Til sammen utgjør dette 140 laks og 890 pukkellaks i de to nøtene. Det ble ikke fanget sjørøye, og kun én sjøørret i nota med 62-64 mm maskevidde. Fangstene av laks var størst i uke 26 (26. til 30. juni) og av pukkellaks i uke 27 (3. til 7. juli) i begge nøtene.
Av laksen som ble fanget var 60 % og 64 % døde eller så skadet at de ikke kunne gjenutsettes i henholdsvis nota med 58 mm og 62-64 mm maskevidde. Dette tilsvarer at det ble fanget 19 pukkellaks per laks som døde i nota med 58 mm maskevidde og seks pukkellaks per laks som døde i nota med 62-64 mm maskevidde. De aller fleste laksene var masket enten over gjellene eller over ryggen. Kun 3 % var frittsvømmende i nøtene. Dødeligheten for frittsvømmende fisk og fisk masket over hodet eller tennene var relativt lav (hhv. 0 og 25 %), mens dødeligheten var høy for fisk masket over ryggen (45 %) og svært høy for fisk masket over gjellene (91 %). Resultatene viste at fisk med liten kroppsstørrelse som regel var masket over ryggen eller gjellene, mens større fisk oftere var frittsvømmende eller masket over hodet eller i tennene. Årsaken til at dødeligheten var høyere i Varangerfjorden enn i tidligere undersøkelser skyldes trolig først og fremst at fangstene i Varangerfjorden var dominert av laks med liten kroppstørrelse.
Tidligere undersøkelser har vist at dødeligheten hos laks kan være lavere i kilenøter med 40 mm maskevidde enn i nøter med 58 mm maskevidde. I Varangerfjorden var det ingen stor forskjell i dødelighet av laks mellom de to nøtene som inngikk i undersøkelsen. Dette skyldes sannsynligvis av at det er liten forskjell på hvordan laks maskes i garn med 58 og 62-64 mm maskevidde. Hvor ofte nøtene ble røktet, totalt antall fisk i nota ved røkting og miljøforhold (strømstyrke og bølgehøyde) hadde ingen påvirkning på om laks kunne gjenutsettes eller ikke.
All fisk som ble fanget i kilenøtene ble påført minst én form for skade. Mest vanlig var skjelltap (97 % av fisken) etterfulgt av finnesplitting (88 %) og klemskader i kroppen forårsaket av masking (50 %). Gjelleblødning ble registrert hos 13 % av fisken, gjellelokkskade hos 12 % og sårskade hos 12 %. Skadefrekvensen var noe lavere for fisk som ble vurdert til å kunne gjenutsettes, men ingen ble registrert som uskadet. I tillegg var også den generelle tilstanden hos denne fisken ofte preget av å ha vært masket i nota, sannsynligvis i lang tid i noen tilfeller. Det er derfor naturlig å anta at det kan være dødelighet en tid etter gjenutsetting hos noen av fiskene som er kategorisert til å kunne gjenutsettes i denne undersøkelsen, hvis de faktisk hadde blitt gjenutsatt. Total dødelighet antas dermed å kunne være høyere enn det som ble registrert (60 og 64 %).
Som et pilotforsøk ble 35 pukkellaks fanget i kilenota med 58 mm maskevidde (ved Ropelv) merket med Floy-merker og gjenutsatt. Formålet var å undersøke hvordan pukkellaksen fordeler seg til deler av fjorden og elvene rundt Varangerfjorden. Av disse ble seks fisk (17 %) gjenfanget i fire forskjellige elver i Varangerfjorden. Gjenfangstene fordelte seg over et relativt stort område fra Grense Jakobselv på grensa til Russland (én fisk), Munkelv helt sør i Neidenfjorden (tre fisk) og til Vestre Jakobselv (én fisk) og Vesterelva innerst i Varangerfjorden (én fisk).Miljødirektoratet: M-2649|202
Overvåking av tiltak på restaurert myr. Vegetasjonsanalyser på Aurstadmåsan, Hisåsen og Kaldvassmyra i 2023
Get PDFKyrkjeeide, M.O., Lyngstad, A., Jokerud, M., Bengtsson, F., Mehlhoop, A.C., & Myklebost, H.E. 2023. Overvåking av tiltak på restaurert myr. Vegetasjonsanalyser på Aurstadmåsan, Hisåsen og Kaldvassmyra i 2023. NINA Rapport 2361. Norsk institutt for naturforskning
Myr er et økosystem med stort karbonlager og biologisk mangfold. I Norge har myr blant annet blitt grøftet for å drenere ut vann og bedre forholdene for skogbruk og oppdyrking. Dette fører til nedbrytning av karbonlageret som ligger som torv under bakken. For å stanse utslipp av karbondioksid fra drenert myr er det nødvendig å restaurere myr hydrologisk. Dette gjøres ved å heve vannstanden gjennom å tette grøfter. Miljødirektoratet startet i 2015 arbeidet med å restaurere myrer som et ledd i å redusere klimagassutslipp. For å følge med på om restaureringstiltakene gir ønsket effekt, er det satt i gang overvåking av et utvalg myrer.
Formålet med dette prosjektet har vært å følge opp overvåking av vegetasjon på tre myrer; Kaldvassmyra i Trøndelag, Hisåsen i Innlandet og Aurstadmåsan i Viken. For Kaldvassmyra og Aurstadmåsan er dette andre gangen data samles inn fra lokalitetene etter restaurering, mens det er første gjentak i Hisåsen.
Metodikken som har blitt brukt i overvåkinga av vegetasjon har inkludert datainnsamling på tre nivåer: dronefoto (makro), myrstruktur og dominerende vegetasjonsgrupper langs transekter (meso) og artsdata langs korte linjer (mikro). Ved årets datainnsamling har vi kun samlet data på mikroskala, fordi dette så langt gir mest informasjon om restaureringssuksess. For hvert område er det lagt ut transekter på 50-80 meter. Langs hvert transekt samles artsdata langs kortere artslinjer med punktfrekvens. Karplanter, torvmoser og noen andre moser og lav bestemmes til art. Øvrige moser og lav bestemmes til slekt.
En ikke-metrisk multidimensjonal skalering (NMDS) ble brukt for å se på virkningen av hydrologisk restaurering på artssammensetning over tid og med avstand fra grøften. I analysene har vi brukt artene registrert langs artslinjene i Aurstadmåsan og Kaldvassmyra for alle tre overvåkingsår (2015, 2018 og 2023) og ved Hiåsen for to overvåkingsår (2018 og 2021). For Aurstadmåsan og Kaldvassmyra ble NMDS-poengskår fra artslinjene brukt i en polynomregresjonsmodell for å teste om artslinjene i restaurert område ligner referanselinjene.
Resultatene viser at artslinjene lengst fra grøfta i Kaldvassmyra ligner referansen, men at det er et belte på 0-30 meter på begge sider av grøfta som har vært og fortsatt er påvirka av tidligere grøfting. Selv om det har gått sju år siden restaurering på Kaldvassmyra er det fortsatt lite vegetasjon i tidligere grøft som fortsatt har et åpent vannspeil. På Aurstadmåsan er det ikke like tydelig at avstand fra grøft har påvirka artssammensetning, men de fleste artslinjene lengst fra tidligere grøft ligner referansen. I Hisåsen har det bare gått to år siden restaurering og det er lite endringer i artssammensetning fra før restaurering. To av transektene er fortsatt særlig dominert av tue- og myrkantvegetasjon.
I 2023 ble kun deler av overvåkingsmetodikken etablert i 2015 fulgt opp. Vi har valgt å beholde datainnsamling fra artslinjene da disse dataene er best egnet til å si noe om effekten av restaureringstiltak i et kortere perspektiv. Vi anbefaler å utvide overvåkinga mot spesifikke restaureringstiltak og flere myrtyper i Norge, og vurdere om fjernmåling kan brukes til en mer storskala overvåking i tillegg til dette
Long-term monitoring of bird migration across the North and Norwegian Seas
Get PDFCordes, L.S. & May, R. 2023. Long-term monitoring of bird migration across the North and Norwegian Seas. NINA Report 2350. Norwegian Institute for Nature Research.
Renewable energy developments are expanding offshore in order to meet the world’s energy demands, and floating structures permit previously undisturbed areas to be utilised. As a result, there are growing concerns over impacts on migrating birds, however, very little is known about the amount, timing, or position of offshore migration due to the challenges involved in obtaining such data. Long-term monitoring of offshore bird migration is necessary to be able to discriminate inter-annual variability from temporal trends in migration patterns, as well as to capture how migrating species are responding to offshore human developments and climate change.
Here we summarise the sensor and non-sensor-based approaches that are suitable for mon-itoring offshore bird migration in the long-term including weather and avian radars, biologging, acoustics, laser scanners, camera technology, and citizen science. Each of these sensor-based and observational-based approaches come with their own strengths and weaknesses in terms of, for example, their spatial and temporal scale and resolution. Biologging, avian radar, and satellite imagery would provide the better offshore coverage, but weather radar and citizen science data are readily available, and if combined, could provide useful information on species-specific numbers of birds migrating towards the sea. We outline a plan including core activities for long-term monitoring of bird migration across the North and Norwegian Seas, including a network of weather radars, network of offshore radio telemetry, citizen science data, and collating information from avian radars at sea. We also propose research and development activities which require piloting, but which could provide important data offshore. These activities include analysis of satellite imagery, network of offshore acoustic monitoring, and utilising LiDAR off-shore. All listed R&D activities provide offshore data on bird migration at different temporal and spatial scales and resolution as well as different levels of key information on flight behaviour. If successfully tested, these R&D activities should become part of the core activities.Cordes, L.S. & May, R. 2023. Langvarig overvåkning av fugletrekk over Nordsjøen og Norskehavet. NINA Rapport 2350. Norsk institutt for naturforskning.
Fornybare energiprosjekter utvider seg til havs for å imøtekomme verdens energibehov, og flytende strukturer tillater tidligere uberørte områder å bli utnyttet. Som et resultat er det økende bekymringer knyttet til påvirkningen på trekkende fugler, men det er svært begrenset kunnskap om omfanget, tidspunktet eller posisjonen for fugletrekk utenfor kysten på grunn av utfordringene knyttet til å skaffe slike data. Langvarig overvåking av fugletrekk utenfor kysten er nødvendig for å kunne skille interårlig variasjon fra tidsmessige trender i trekkmønstre, samt for å fange opp hvordan trekkende arter reagerer på menneskelig utvikling til havs og klimaendringer.
Her oppsummerer vi sensor- og ikke-sensorbaserte tilnærminger som egner seg for langvarig overvåking av fugletrekk til havs, inkludert vær- og fugleradarteknologi, biologging, akustikk, la-serskanning, kamerateknologi og frivillig innsats fra publikum. Hver av disse sensorbaserte og observasjonsbaserte tilnærmingene har sine egne styrker og svakheter når det gjelder for eksempel romlig og tidsmessig skala og oppløsning. Bare biologging, fugleradar og satellittbilder vil gi data fra åpent hav, men værradar og data fra frivillig innsats fra publikum er lett tilgjengelige og kan, hvis de kombineres, gi nyttig informasjon om artsbestemte antall trekkfugler som trekker mot havet. Vi skisserer en plan som inkluderer kjerneaktiviteter for langvarig overvåking av fugletrekk over Nordsjøen og Norskehavet, inkludert et nettverk av værradarer, et nettverk for radiotelemetri til havs, data fra frivillig innsats fra publikum og sammenstilling av informasjon fra fugleradarer til havs. Vi foreslår også forsknings- og utviklingsaktiviteter som krever testing, men som kan gi viktige data til havs. Disse aktivitetene inkluderer analyse av satellittbilder, et nettverk for akustisk overvåking til havs og bruk av LiDAR til havs. Alle de nevnte FoU-aktivitetene gir data fra havet om fugletrekk på ulike tidsmessige og romlige skalaer og oppløsninger, samt ulike nivåer av nøkkelinformasjon om flygeatferd. Hvis testing av disse FoU-aktivitetene blir vellykket, bør de bli en del av kjerneaktivitetene.Norwegian Water Resources and Energy Directorate (NVE), Norwegian Environment Agency, Equinor, RWE Renewables Norway, Hafslund Vekst, Fred Olsen Seawind, Ørsted Ventures Norway, Vårgrønn, Marin Energi Testsenter (NOWC), Offshore Norge, Mainstream RP, TotalEnergies EP, Deep Wind Offshor
Klassifisering av 14 ikke-nasjonale villreinområder etter kvalitetsnorm for villrein. Første klassifisering – 2023
Get PDFRolandsen, C.M., Tveraa, T., Gundersen, V., Røed, K.H., Tømmervik, H., Våge, J., Skarin, A., Strand, O. & Hansen, B.B. 2023. Klassifisering av 14 ikke-nasjonale villreinområder etter kvalitetsnorm for villrein. Første klassifisering – 2023. NINA Rapport 2372. Norsk institutt for naturforskning.
Innledning
Kvalitetsnormen for villrein er et kunnskapssystem som klassifiserer villreinområdene i god (grønn), middels (gul) eller dårlig (rød) kvalitet. Klassifiseringen skal gjennomføres hvert fjerde år. Vurderingene tar utgangspunkt i tre delnormer; 1) bestandsforhold, 2) lavbeite og 3) leveområder og menneskelig påvirkning. Klassifiseringen vil gi tydelige signal om hvilke faktorer som er de største utfordringene for hvert enkelt villreinområde. Målet er at minimum middels kvalitet for det enkelte villreinområde opprettholdes eller nås snarest mulig. På lengre sikt er det også et mål om at de nasjonale villreinområdene skal ha god kvalitet. Kvalitetsnormen for villrein ble vedtatt av regjeringen sommeren 2020 Kvalitetsnorm for villrein (Rangifer tarandus) - Lovdata.
Miljødirektoratet bestemte at de 14 ikke-nasjonale villreinområdene skulle klassifiseres i 2023. De 10 nasjonale villreinområdene ble klassifisert i 2022, og resultatene er utgitt i en egen rapport. I denne rapporten er det hovedvekt på klassifiseringen av de 14 ikke-nasjonale villreinområdene, men vi viser også hovedresultater av den første klassifiseringen for alle de 24 villreinområdene. En nasjonal ekspertgruppe oppnevnt av Klima- og miljødepartementet, og lokale representanter oppnevnt av Miljødirektoratet, har gjennomført klassifiseringen. Medlemmene er personlig oppnevnt og representerte ikke sin arbeidsgiver i dette arbeidet.
Ekspertgruppa skulle 1) gjennomføre klassifisering av hvert enkelt villreinområde i henhold til kvalitetsnorm for villrein, 2) vurdere om datagrunnlaget er godt nok for de enkelte måleparametere, og gi råd om nødvendige forbedringer før neste klassifisering, 3) gi råd om metodeutvikling som kan bidra til mer presis klassifisering og mer effektiv drift av arbeidet med kvalitetsnormen, og 4) gjennomføre påvirkningsanalyser som kan klarlegge årsakene til at et villreinområde ikke oppfyller kravene til middels eller god kvalitet.
Klassifisering
I helhetsvurderingen av de 14 ikke-nasjonale villreinområdene var det ett område, Tolga Østfjell, som ble klassifisert til god kvalitet (grønn). Blefjell, Lærdal-Årdal, Norefjell-Reinsjøfjell, Oksenhalvøya, Raudafjell, Vest-Jotunheimen og Våmur-Roan fikk middels kvalitet (gul). Disse områdene oppfyller dermed kvalitetsnormens mål om minimum middels kvalitet.
Brattefjell Vindeggen, Fjellheimen, Førdefjella, Skaulen-Etnefjell, Sunnfjord og Svartebotnen ble klassifisert til dårlig kvalitet (rød), og oppfyller dermed ikke kvalitetsnormens mål om minimum middels kvalitet. I Sunnfjord var klassifiseringen et resultat av dårlig tilstand for alle tre delnormer (bestandsforhold, lavbeite og leveområde og menneskelig påvirkning). I Fjellheimen og Skaulen-Etnefjell ble delnorm 1 (bestandsforhold) og delnorm 3 (leveområde og menneskelig påvirkning) vurdert til å ha dårlig tilstand. I Førdefjella og Svartebotnen var det bare delnorm 1 som var utslagsgivende, mens det for Brattefjell Vindeggen var delnorm 3 som vår årsaken til at området ble satt til dårlig kvalitet.
For de fleste av de 14 ikke-nasjonale villreinområdene har det manglet data for én eller flere måleparametere, og da særlig for delnorm 1, som omfatter 1) kjønns- og alderskorrigert slaktevekt på kalv, 2) antall kalver per 100 simler og ungdyr (heretter kalt andel kalv), 3) andel eldre bukk per voksen simle, 4) genetisk variasjon og 5) helsestatus – forekomst av meldepliktig sykdom. Det er satt som krav at det må være data for minst to av disse parameterne for at en klassifisering av delnorm 1 gjennomføres. Uten et slikt kriterium ville hele fem områder blitt klassifisert som grønn for delnorm 1, selv om dette kun var basert på fravær av meldepliktig sykdom. Denne beslutningen påvirker ikke helhetsvurderingen for noen av områdene. Vi vil likevel påpeke at manglende datagrunnlag er en svakhet ved klassifiseringen for flere områder.
En oppsummering av klassifiseringen av de nasjonale villreinområdene (Rolandsen et al. 2022) og klassifiseringen av de 14 ikke-nasjonale villreinområdene i denne rapporten viser at 12 av 24 villreinområder har blitt klassifisert til dårlig tilstand i den første runden med klassifisering etter kvalitetsnormen. Dette er Brattefjell Vindeggen, Fjellheimen, Førdefjella, Hardangervidda, Knutshø, Nordfjella, Rondane, Setesdal Ryfylke, Skaulen-Etnefjell, Snøhetta, Sunnfjord og Svartebotnen. Kun ett område, Tolga Østfjell, ble klassifisert til god tilstand. De resterende 11 villreinområdene ble klassifisert til middels tilstand.
Kvalitative påvirkningsanalyser
I henhold til kvalitetsnorm for villrein skal det gjennomføres en påvirkningsanalyse for områder som ikke oppnår tilfredsstillende kvalitet etter en vurdering av måleparameterne som er fastsatt i normen. Disse påvirkningsanalysene er begrenset til en kvalitativ vurdering av hvert enkelt område. Generelt kan man konkludere med at mange av de ikke-nasjonale villreinområdene har store utfordringer knyttet til at de utgjør små og isolerte bestander. Noen bestander sliter også med effekter av forstyrrelser og fragmentering innen villreinområdet, og derved redusert reell tilgang på viktige sesongbeiter. I tillegg stammer flere av bestandene fra utsettinger av en håndfull tamrein, noe som bidrar til lav genetisk variasjon og trolig redusert levedyktighet.
Forbedringer i datagrunnlag og metoder
Ekspertgruppa skal si noe om forhold som kan (I) forbedre datainnsamlingen, (II) effektivisere drift eller (III) forbedre metoder, eller (IV) om det bør vurderes å endre på måleparametere, eller innføres nye.
Ekspertgruppa gir flere råd om hvordan datainnsamlingen, måleparameterne og tolkningsgrunnlaget i kvalitetsnormen kan forbedres, direkte eller indirekte. De høyest prioriterte er:
1. Opprette et vitenskapelig råd (sekretariat) som får det helhetlige ansvaret for kvalitetsnormarbeidet, herunder årlig rapportering av arbeidet med kvalitetssikring av data. Dette vil innebære en ekstrakostnad, men er viktig for å effektivisere arbeidet med å samle tilstrekkelige og kvalitetssikrede data. Dette vil også effektivisere det senere klassifiseringsarbeidet.
2. For å effektivisere arbeidet, foreslår ekspertgruppa at alle de 24 villreinområdene klassifiseres i samme år og samme rapport. Ved å samkjøre klassifiseringen, vil det være mulig å redusere arbeidsmengden knyttet til møtevirksomhet, analyser og presentasjon av resultatene. Eventuell metodeutvikling vil kunne skje parallelt for alle områder, og det blir enklere å gjøre helhetsbetraktninger på tvers av bestander.
3. Opprette et delprosjekt med øremerkede midler til grunnleggende kvantitative påvirkningsanalyser. Spesielt slaktevekter, andel kalv og andel bukk bør analyseres statistisk mht. hvilke faktorer som fører til variasjon og derved potensielt kan være årsak til ‘dårlig kvalitet’. De kvantitative påvirkningsanalysene kan sette ulike måleparametere og delnormer i sammenheng. Dette mangler i dagens kvalitetsnorm.
4. Endre på måleparameteren for genetisk variasjon. I tillegg til endringer i genetisk variasjon, bør det inkluderes vurderinger av (endringer i) effektiv bestandsstørrelse, innavlsgrad og genflyt fra andre bestander av villrein og tamrein. Alle endringsanalyser bør ta utgangspunkt i trendanalyser (ti år eller mer). Disse endringene vil kreve en forbedret plan for (helst årlig) innsamling av vevsprøver.
5. I delnorm 3 bør statistiske habitatmodeller benyttes som supplerende metode for å støtte arbeidet med å definere og vurdere sesongleveområder og fokusområder
Defining ecological buffer mechanisms should consider diverse approaches
Get PDFIn their response letter, Gascoigne et al. propose a relevant approach to characterizing ecological buffer mechanisms, akin to the study of buffer mechanisms in chemistry [1]. Their chemistry-inspired viewpoint enables them to pinpoint opportunities for further advances in the population buffering framework. We welcome the authors' response and concur with their belief that ecology stands to gain significantly from increased crosstalk with chemistry and other more mechanistic, first-principles-driven fields of natural sciences.acceptedVersio
Wildlife Camera Monitoring Revealed the Northern Goshawk as a Predator on Gyrfalcon Nestlings
Get PDFAccipiter gentilis; Falco rusticolus; intraguild predation; nestling; nocturnal foraging; predation.publishedVersio