NINA Brage (Norsk institutt for naturforskning)
Not a member yet
4778 research outputs found
Sort by
Does lack of evolvability constrain adaptation? If so, on what time scales?
Get PDFThe relevance of genetic constraints for evolutionary change beyond microevolutionary timescales is debated. The high evolvability of natural populations predicts rapid adaptation, but evolvability is often found to correlate with phenotypic divergence on longer timescales, which makes sense if evolvability constraints divergence. This chapter attempts to reconcile the observation of high evolvability of ppulations with the idea that genetig constraints may still be relevant on long timescales. We first establish that a relationship between evolvability and divergence is a common empirical phenomenon but among populations within species (microevolution) and among species (macroevolution), We then argue that a satisfactory model for the prevalence of this empirical relationship is lacking. Linking microevolutionary theory of phenotypic change on macroevolution timescales - is key to better understanding the relative importance of genetic constraints on phenotypic evolution beyond a handful generations.publishedVersio
Genetisk bestandsidentifisering av skjellprøver fra fiske etter blandete laksebestander i Tana i 2006-2008 og 2011-2012 (Genmix)
Get PDFFalkegård, M., Erkinaro, J., Vähä, J. & Kuusela, J. 2023. Genetisk bestandsidentifisering av skjellprøver fra fiske etter blandete laksebestander i Tana i 2006‐2008 og 2011‐2012 (Genmix). NINA Rapport 2309. Norsk institutt for naturforskning. http://hdl.handle.net/11250/3074334
I forbindelse med utredningen av en føre‐var‐tilnærming til forvaltning av laks, ble det i 2007 etablert førstegenerasjons gytebestandsmål for ulike deler av Tanavassdraget. De første vurderingene av måloppnåelse viste en foruroligende mangel på gytefisk i deler av Tana og den dårlige måloppnåelsen i kombinasjon med et omfattende fiske på blandete bestander i selve Tanaelva pekte mot et klart behov for økt kunnskap rundt hva som skjedde på bestandsnivå i Tanaelva. Dette var bakgrunnen til at prosjektet «GenMix ‐ solving the riddles of the Tana mixed stock fisheries» ble startet opp i 2009.
Prosjektet hadde fire hovedformål: 1) Lage et genetisk grunnlagsmateriale (baseline) som dekker alle deler av Tanavassdraget, 2) benytte baseline til å gjøre genetisk bestandsidentifisering av skjellprøver fra flerbestandfisket i Tanaelva for å kartlegge hvordan de ulike bestandene blir påvirket av beskatning, og 3) kombinere bestandsinformasjon med fangstdata og livshistoriedata slik at påvirkningen fra fisket kan vurderes over tid, på ulike redskap og i ulike områder. Totalt ble 3 323 individuelle prøver av yngel og laksunger samlet inn fra 36 ulike områder i Tana. Et panel på 33 mikrosatellittmarkører ble valgt til å analysere prøvene. Alle markørene var polymorfe i alle de 36 områdene. De 36 baseline‐prøvene viste at det var en klar genetisk strukturering innenfor Tanavassdraget.
Det var statistisk signifikant differensiering mellom alle områder, med unntak av områdene i den midtre delen av Tanaelva. Det var tegn til genetisk differensiering mellom nedre, midtre og øvre Tanaelva, men en relativt høy grad av feildentifisering mellom områdene gjorde at vi i denne rapporten har behandlet hele Tanaelva som én bestand. De ulike områdene kan deles inn i fem hovedgrupper: Tanaelva, nedre sideelver, øvre sideelver, Anárjohka m/sideelver, og Kárášjohka‐Iešjohka.
Til sammen ble det valgt ut 20 054 skjellprøver av laks fanget i flerbestandsfisket i Tanaelva fordelt over fem år (2006‐2008, 2011‐2012). De tre første årene ble valgt for å følge en sterk årsklasse av ensjøvinterlaks fra 2006, mens 2011 og 2012 ble valgt for å korrespondere med et annet prosjekt (Kolarctic salmon) som samlet inn skjellprøver fra laks i sjølaksefisket langs kysten av Nord‐Norge. Rapporten oppsummerer livshistorie‐/kjønnssammensetning samt fangstmønster i tid og rom og på ulike redskap for 13 ulike bestander/bestandskompleks innenfor Tana
Consequences of cross-season demographic correlations for population viability
Get PDFDemographic correlations are pervasive in wildlife populations and can represent
important secondary drivers of population growth. Empirical evidence suggests that
correlations are in general positive for long-lived species, but little is known about the
degree of variation among spatially segregated populations of the same species in relation to environmental conditions. We assessed the relative importance of two crossseason correlations in survival and productivity, for three Atlantic puffin (Fratercula
arctica) populations with contrasting population trajectories and non-overlapping
year-round distributions. The two correlations reflected either a relationship between
adult survival prior to breeding on productivity, or a relationship between productivity and adult survival the subsequent year. Demographic rates and their correlations
were estimated with an integrated population model, and their respective contributions to variation in population growth were calculated using a transient-life table
response experiment. For all three populations, demographic correlations were positive at both time lags, although their strength differed. Given the different year-round
distributions of these populations, this variation in the strength population-level demographic correlations points to environmental conditions as an important driver of
demographic variation through life-history constraints. Consequently, the contributions of variances and correlations in demographic rates to population growth rates
differed among puffin populations, which has implications for—particularly small—
populations' viability under environmental change as positive correlations tend to reduce the stochastic population growth rate.
Atlantic puffin, demographic correlations, integrated population model, multi-population
studies, population dynamics, seabird, transient-LTRE
Demography, Evolutionary ecology, Global change ecology, Population ecologypublishedVersio
Establishing a national pollinator action plan for Romania. Justifications and suggestions for establishing measures to support pollinator conservation
Get PDFStange, E., Rusch, G.M. & Sydenham, M. 2023. Establishing a national pollinator action plan for Romania: Justifications and suggestions for establishing measures to support pollinator conservation. 2022. NINA Report 2163. Norwegian Institute for Nature Research.
Pollinators are an economically, ecologically, and socially important species group that has experienced conspicuous and often drastic declines in both their abundance and diversity over recent decades. The loss of wild pollinators is a serious cause for concern because animal pollination plays an important role in the structure and function of many of the world’s ecosystems. This role includes the enhanced agricultural production of a substantial portion of the crops used in global food production. International Union for Conservation of Nature (IUCN) Red Lists for European pollinating insects estimate that 37% of all bee species and 31% of all butterfly species are presently experiencing declining populations, and 27% of hoverfly species have an elevated risk of extinction in the near future. We have little data on the abundance or trends for these species’ groups in Romania, but the situation there is likely similar to that of its neighbouring countries and/or Europe as a whole. Pollinating insect declines are the result of several interacting factors. These includer habitat loss from intensification of agriculture and development; pollution (including pesticide and herbicide use); climate change; pests, parasites, and pathogens; and even competition between species of pollinating insects. As a result of the concern generated by global and regional assessment of pollinator declines, governments, experts and concerned parties have drafted several strategic responses involving agri-environment schemes and pesticide restrictions, urban and commercial initiatives, and rewilding at a range of spatial scales. We present an overview of pollinator strategies and action plans from both the EU and 11 of its nation states (plus Norway), exploring both their commonalities and the difference between them. These EU and EU-member state pollinator strategies provide some guidelines for establishing and implementing a Romanian national pollinator strategy. Based on the content of these strategy documents, we provide suggestions for the focal areas and specific measures. These include measures for promoting systematic monitoring of pollinating insect species, promoting research addressing pollinating insects, addressing the causes of pollinator declines and fostering public engagement in the effort to ensure continued existence of Romania’s pollinators. We recommend that a national pollinator strategy specify concrete goals associates with the measures it proposes to enact, and that the strategy includes a plan for how to evaluate progress towards these goals.Stange, E., Rusch, G.M. & Sydenham, M. 2023. Etablering en nasjonal handlingsplan for pollinerende insekter for Romania: Begrunnelse og forslag for tiltak for å sikre bevaring av pollinator mangfold. 2022. NINA Rapport 2163. Norsk institutt for naturforskning.
Pollinatorer er en økonomisk, økologisk og sosialt viktig artsgruppe som har opplevd en tydelig og ofte drastisk nedgang i både antall og mangfold de siste tiårene. Det pågående tapet av ville pollinatorer er en alvorlig grunn til bekymring da deres pollineringsbidrag spiller en viktig rolle i strukturen og funksjonen til mange av verdens økosystemer. Denne rollen inkluderer økt produksjon av avlingene som brukes i global matproduksjon. International Union for Conservation of Nature (IUCN) anslår at 37 % av alle biearter og 31 % av alle sommerfuglarter for tiden opplever minkende bestander, samt at 27 % av sveveflueartene har en økt risiko for utryddelse i nær fremtid. Det foreligger lite data om populasjonsstørrelser eller trender for disse artsgruppene i Romania, men forholdene er sannsynligvis sammenlignbare til situasjonen i nabolandene og/eller Europa som helhet. Nedgang av pollinerende insekter er et resultat av flere samvirkende faktorer. Disse inkluderer tap av habitat fra intensivering av jordbruk og utvikling; forurensning (inkludert bruk av plantevernmidler og ugressmidler); klimaendringer; parasitter og patogener; og til og med konkurranse mellom arter av pollinerende insekter. Som følge av bekymringen de globale og regionale nedgangene av pollinatorer har skapt, har regjeringer, eksperter og engasjerte interessenter utarbeidet flere strategiske potensielle løsninger som involverer landbruksordninger og plantevernmiddelrestriksjoner, urbane og kommer-sielle initiativer, og naturrestaurering på en rekke romlige skalaer. Denne rapporten oppsummerer en oversikt over pollinatorstrategier og handlingsplaner fra EU og 11 av dets nasjonalstater, samt Norge, der vi sammenfatter både fellestrekk og forskjeller mellom dem. Basert på innholdet i disse strategidokumentene gir vi forslag til satsingsområder og konkrete tiltak for etablering og implementering av en rumensk nasjonal pollinatorstrategi. Disse inkluderer tiltak for å fremme systematisk overvåking av pollinerende insektarter, fremme forskning om pollinerende insekter, adressering av årsakene til pollinatornedgang og fremme offentlig engasjement i arbeidet med å sikre fortsatt eksistens av Romanias pollinatorer. Vi anbefaler videre at en nasjonal pollinator-strategi spesifiserer konkrete mål knyttet til tiltakene den foreslår iverksatt, og at strategien inkluderer en plan for hvordan man skal evaluere fremdriften mot disse målene.publishedVersio
Co-developing guidance for conservation: An example for seabirds in the North-East Atlantic in the face of climate change impacts
Get PDFConservation guidance—an authoritative source of information and recommendations explicitly supporting decision-making and action regarding nature conservation—represents an important tool to communicate evidence-based advice to conservation actors. Given the rapidly increasing pressure that climate change poses to biodiversity, producing accessible, well-informed guidance on how to best manage the impacts and risks of changing climatic conditions is particularly urgent. Guidance documents should ideally be produced with multistage input from stakeholders who are likely to use and implement such advice; however, this step can be complicated and costly, and remains largely unformalized. Moreover, there is currently little direct evidence synthesized for actions that specifically target climate change and guidance remains largely absent. Here, we introduce a process for co-developing guidance for species conservation in the face of climate change, using seabirds in the North-East Atlantic as a case study. Specifically, we collated evidence on climate change vulnerability and possible conservation actions using literature synthesis, stakeholder surveys, and ecological modeling. This evidence base was then discussed, refined, and expanded using structured stakeholder workshops. We summarize the knowledge gained through stakeholder engagement and provide recommendations for future international efforts to co-produce conservation guidance for managing wildlife, in the context of a rapidly changing climate. climate change vulnerability assessment, evidence-based conservation, knowledge cocreation, knowledge translationpublishedVersio
Forestry and environmental conditions as determinants of pine marten Martes martes occurrence in Norway
Get PDFThe European pine marten Martes martes is often associated with late seral stage coniferous forest stands. Earlier research has indicated that this species may be nega-tively influenced by clearcutting practices. However, the effects of current clearcutting methods on pine marten occurrence in conjunction with changing environmental conditions are not well known. In this study, we combined four complete years of nationwide data collected during a long-term camera trap (CT) monitoring program in Norway. We employed a multi-scale occupancy model to investigate the relation-ship of pine marten occurrence to clearcuts (regenerating stands ≤ 10 years old) and forests ≥ 120 years old. We also examined pine marten detection in relation to habitat features (i.e. dominant microsite characteristics) and to varying snow depths and tem-peratures. We found no relationship between pine marten occurrence and the propor-tions of old forest and clearcuts at the landscape scale. At the habitat-patch scale, pine marten occurrence was positively associated with the presence of old forest patches and terrain ruggedness, but not with clearcuts ≤ 100 m from sites. At CT sites near clearcuts, the detection probability was negatively correlated with snow depth. In contrast, pine marten occurrence was positively associated with snow depth at CT sites > 100 m from clearcuts. Furthermore, the detection probability increased with temperature and the presence of boulders at CT sites. Boulders may provide impor-tant access points for foraging, and cover for resting and predator avoidance. While previous studies indicate that pine martens prefer older forest and avoid clearcuts, the current level and scale of clearcutting in Norway does not appear to influence its occurrence at the landscape scale.clearcutting, Martes martes, multi-scale occupancy model, Norway, old forest, pine martenpublishedVersio
Økosystemtenester frå villreinfjellet i Noreg. Ei vurdering basert på eksisterande datagrunnlag
Get PDFHelseth, E.V., Eide, N.E., Hansen, B.B., Kvalnes, T., Roos, R.E., Rosvold, J., Rønning, B., Singsaas, F.T. & Mathiesen, K.E. 2023. Økosystemtenester frå villreinfjellet i Noreg. Ei vurdering basert på eksisterande datagrunnlag. NINA Rapport 2373. Norsk institutt for naturforskning.
I denne rapporten gjer vi ei biofysisk vurdering av bruk og kapasitet knytt til 16 viktige økosystemtenester frå villreinfjellet i Noreg. Vurderinga er basert på eksisterande og offentleg tilgjengeleg data. Vi tek utgangspunkt i at dei 24 villreinområda i Noreg utgjer «villreinfjellet», samstundes som vi også inkluderer nokre vurderingar knytt til randsonene til villreinområda.
Villreinfjellet er lokalisert i Sør-Noreg, og utgjer 15,7% av Noreg sitt fastlandsareal. Det er 86 kommunar som har delar av sitt areal innafor villreinfjellområda, fordelt på 8 fylke, og med 576 338 innbyggjarar (10,4% av Noreg si befolkning). Det er 166 128 hytter/ fritidsbustadar i desse kommunane, derav ligg rundt 19 000 hytter/ fritidsbustadar innanfor dei 10 nasjonale villreinområda. Forsking indikerer at besøkande har særleg fokus på fjellet som villmark og rekreasjonslandskap, mens lokale har større fokus på forsynande tenester og relasjonelle verdiar knytt til villreinfjellet.
Dei viktigaste forsynande tenestene frå villreinområda er i) råmateriale, ii) matproduksjon, iii) energiproduksjon, iv) medisinressursar, og v) drikkevatn. Bruken av fleire av desse tenestene har auka dei siste åra. Villreinfjellet leverer rundt 40 % av Noreg sin energiproduksjon frå vasskraft. Vi estimerer årleg matproduksjon i form av kjøt til å vere 131 100 kg frå villrein, 8 100 kg frå rype, og 6 103 938 kg frå sau og lam på beite. Det er 33 registrerte uttak for mineral som er i aktiv drift i villreinfjellområda. Det er også mange drikkevasskjelder i villreinfjellet.
Dei viktigaste kulturelle tenestene er i) friluftsliv, ii) reiseliv, iii) stadkjensle, iv) kulturutøving og kulturminne, v) kunnskap og vitskap, og vi) religion åndelege verdiar. Kulturelle økosystemtenester frå villreinfjellområda er i endring, og det har særleg vore ei sterk auke i bruk av fjellområda til rekreasjonsføremål assosiert med private hytter og kommersielt reiseliv. Mykje av utviklinga innanfor bruk av kulturelle tenester er knytt til auke i infrastruktur og ferdsel.
Særleg viktige regulerande økosystemtenester er i) opptak og lagring av karbon, ii) næringsstoffkretsløp, iii) moderering av ekstreme vêrhendingar, og iv) vasskretsløp. Fjelløkosystema utgjer ei viktig kjelde til karbonopptak, særleg ettersom dei dekkjer så stor del av Noreg sitt areal. Når det gjeld næringsstoffkretsløp, antek ein at villreinen spelar ei viktig rolle, m.a. gjennom beiting og gjødsling, og det trengs styrka kunnskap på dette området. Villreinfjellet er også viktig i det hydrologiske kretsløpet, og høgfjellsområda fungerer m.a. delvis som ‘vasstårn’ som avgir lagra vatn gjennom sommarsesongen.
Villreinfjellet si rolle som habitat for ulike artar er avgjerande for mange av dei andre økosystemtenestene. Villreinen er ein arealkrevjande art som i stor grad unngår område med infrastruktur og busetnad, og villreinfjellet utgjer 56 % av det totale arealet av villmarksprega område i Sør-Noreg. Fjelløkosystem i Noreg har jamt over god økologisk tilstand, men tilstanden er noko dårlegare i dei sørlegaste fjellområda. Samstundes viser kvalitetsnorma for villrein ein dårleg tilstand for villreinen i mange av områda som er vurdert.
Vi finn at auka bruk av nokre forsynande og kulturelle tenester (som energiproduksjon og reiseliv), medfører infrastruktur og ferdsel som særleg kan bidra til å redusere villmarksfjellet sin kapasitet for å vere habitat for villreinen og andre artar. For å fremme eit breiare spekter av økosystemtenester frå villreinfjellet i framtida er det viktig å: i) styrka kunnskap om kulturelle, regulerande, og støttande tenester, ii) vurdere berekraftig balanse i bruk og kapasitet knytt til ulike tenester, iii) kartlegge maktdynamikkar knytt til kva verdiar og tenester som vinn fram i avgjerdstaking, og iv) opne for alternativ til dagens dominerande «grøn vekst» berekraftsbane.Miljødirektoratet: M-2637|202
Toponyms of Tyrol – how to apply the endonymic principle in a highly diverse namescape
Get PDFToponyms of Tyrol – how to apply the endonymic principle in a highly diverse namescapeToponyms of Tyrol – how to apply the endonymic principle in ahighly diverse namescapeTyrol has an extraordinary diversity of toponyms, which is due tothe various languages that have been and are spoken in this moun -tainous area. After presenting the «namescape» of Tyrol (NorthTyrol, East Tyrol, South Tyrol and Trentino), the article addressesthe challenges that the toponymy of Tyrol poses for the official Nor-wegian spelling norm and identifies two problems. First, the spel-ling of the landscape itself («Tyrol») is incompatible with the en-donymic principle (which demands «Tirol»). Second, mosttoponyms of South Tyrol are currently normalised in their Italianforms. However, the endonymic principle suggests that the normshould allow all forms that are locally well-established. A coherentalternative to the current Norwegian spelling norm is suggested.Further recommendations are given regarding the Norwegian spel-ling of Tyrolean toponyms that are not covered by the official norm.publishedVersio
Fjellrev i Norge 2023. Resultater fra det nasjonale overvåkingsprogrammet for fjellrev
Get PDFUlvund, K. Flagstad, Ø., Rød-Eriksen, L., Arntsen, L.G., Birkeland, L. E., Jackson, C., Kleven, O., Sandercock, B.K., & Eide, N. E. 2023. Fjellrev i Norge 2023. Resultater fra det nasjonale overvåkingsprogrammet for fjellrev. NINA Rapport 2344. Norsk institutt for naturforskning
Denne rapporten presenterer en statusbeskrivelse for fjellreven i Norge i 2023, og gjennomgår bestandsutviklingen for alle delbestander siste 15 år, med en oversikt over gjennomførte tiltak for å bevare fjellreven. Overvåkingsprogrammet for fjellrev er forankret i Handlingsplanen for fjellrev (2017–2021), og bygger på kontroll av kjente fjellrevhi og kartlegging av individer gjennom DNA, samt bestandsmodellering.
Det ble dokumentert 39 ynglinger av fjellrev i Norge i 2023. Ynglingene fant sted i 11 delbestander: 5 ynglinger ble registrert lengst sør i Norge (Hardangervidda, Finse), 4 nord i Sør-Norge (Snøhetta), 3 i Midt-Norge (Kjølifjellet/Sylane, Blåfjellet,) 10 i Nordland (Artfjellet, Junkeren, Saltfjellet) og 17 ynglinger i Nord-Norge (Indre Troms, Reisa Nord, Varangerhalvøya). Det ble ikke satt ut fjellrever fra Avlsprogrammet i 2023. Den geografiske fordelingen av ynglingene henger godt sammen med observerte smågnagerforekomster. Det var et tydelig toppår lengst i nord, med høy tetthet av mus og stedvis forekomst av lemen, mens det sør for Saltfjellet var et markert bunnår for smågnagere, helt sør til Hardangervidda.
Det ble i 2023 identifisert 201 unike fjellrevindivider fra innsamlet DNA-materiale. Noen av bestandene hadde lav andel tidligere kjente individer, som tyder på at nye individer har kommet til, enten gjennom god overlevelse av valper født foregående år eller innvandring fra andre delbestander. Fjellrevbestanden i Norge basert på fangst-gjenfangst modeller er beregnet til å være mellom 277 og 336 (midtpunkt 303) voksne individer siste treårsperiode (2021–2023).
Løst opp på fem regioner, viser bestandsmodellen at det er synlig fremgang i alle regioner, med unntak av nedgang i regionen som omfatter Snøhetta. Her pågår det eksperimenter med opphør av støttefôring, som ser ut til å ha negative ringvirkninger også på de mindre delbestandene rundt fjellområdet. Den positive bestandsutviklingen lengst i nord fortsetter. På Varangerhalvøya ble det dokumentert 13 ynglinger i år, og DNA-analysene bekrefter god overlevelse av valper født foregående sommer som gir god nyrekruttering til bestanden. Utviklingen i nord kan knyttes til intensiverte tiltak for å bevare arten i alle tre land, i år støttet av et regionalt toppår for smågnagere. Utsetting av fjellrever fra Avlsprogrammet på Varangerhalvøya (2017-2019) og i Reisa Sør (2020–2021) har hatt positiv effekt på samtlige delbestander i nord, også i Sverige og Finland. Positiv utvikling til tross, de fleste delbestandene er enda svært små og det er langt til de større bestandene i sør.
Effektiv bestandsstørrelse gir et mer presist uttrykk for bestandens robusthet og genetiske tilstand enn bestandsstørrelsen alene, og kan fungere som et varsko med tanke på sårbarhet for innavl. Tiltak kan også målrettes basert på disse estimatene. Utsetting fra avlsprogrammet kan f.eks. legges til bestander med særlig lav eller negativ utvikling i effektiv bestandsstørrelse for aktivt å motvirke eventuelle negative effekter av innavl. Estimatene av effektiv bestandsstørrelse bekrefter at det trengs betydelig vekst i samtlige delbestander i Norge. Bare to av delbestandene har en effektiv bestandsstørrelse over 20 individer (Finse og Saltfjellet). Det er også viktig å øke utveksling av individer mellom delbestandene, gjennom ny-etablering i flere av de mindre mellomliggende fjellområdene for å sikre langsiktig overlevelse av den skandinaviske fjellrevbestanden.Ulvund, K., Flagstad, Ø., Rød-Eriksen, L., Arntsen, L.G., Birkeland, L.E., Jackson, C., Kleven, O., Sandercock, B. K. & Nina E. Eide 2023. Results from the national monitoring programme for Arctic fox. NINA Report 2344. Norwegian Institute for Nature Research.
This report describes the status for the Arctic fox in Norway 2023, summarizing current management actions and population trends for Norway, regions of Norway and all sub-populations over the past 15 years. The national monitoring program was established in 2003, now rooted in the action plan (2017–2021). The monitoring programme is based on annual monitoring of known Arctic fox dens and collection of DNA samples for individual identification, as well as population modelling.
A total of 39 Arctic fox litters were documented in Norway in 2023. The breeding events were documented throughout the species’ range from south to north, occurring in 11 subpopulations: 5 in southern Norway (Hardangervidda, Finse), 4 in northern parts of South-Norway (Snøhetta), 3 in Central-Norway (Kjølifjellet/Sylane, Blåfjellet, Hestkjølen), 10 in Nordland (Artfjellet, Junkeren, Saltfjellet), and 17 in North-Norway (Indre Troms, Reisa Nord, Varangerhalvøya). No foxes were released from the breeding program this year. The geographical distribution across the country mirrors the density of small rodents, based on data from other monitoring initiatives and observations reported by park rangers.
In 2023, 201 unique individuals were identified from DNA-samples. Some of the populations had a low proportion of known individuals, which indicates that new recruits have been added, either through high survival of pups born the previous year or immigration from other sub-populations. The Arctic fox population in Norway from the mark-recapture model is estimated to be between 277 and 336 adult foxes (midpoint 303) for the last three-year period (2021–2023).
With the populations grouped into five regions, the population model revealed that there was an increase in all regions except for the region that includes the Snøhetta population. This area is subject to research exploring effects of reduced supplemental feeding, which has begun to have negative impacts on the smaller populations in the region. The positive population development in the far north continues. On the Varanger peninsula, 13 litters were documented this year, and DNA analyses confirm good survival of pups born previous summer causing a high degree of new recruitment. The population increase in the north can be linked to intensified measures to conserve the species in all three countries, supported by a regional rodent peak-year. The release of Arctic foxes from the captive breeding programme on the Varanger peninsula (2017–2019) and in Reisa Sør (2020–2021) has had a positive effect on all sub-populations in the north, including Sweden and Finland. Despite positive developments, most sub-populations are still very small and are far from the larger populations in the south.
Effective population size provides a much better expression of the robustness and genetic condition of the populations than the census population size alone and can act as a warning in terms of vulnerability to inbreeding. Actions can also be targeted based on these estimates. Foxes from the breeding programme can, for example, be released within populations with low or negative trends in effective population size, to actively counteract any negative effects of inbreeding. The estimates of effective population size confirm that significant growth is needed in all sub-populations in Norway. Only two of the sub-populations in Norway have an effective population size of
more than 20 individuals (Finse and Saltfjellet). Furthermore, it is important to increase connectivity between sub-populations to ensure the long-term survival of the Fennoscandian Arctic fox population.Miljødirektoratet: M-2659|202