NINA Brage (Norsk institutt for naturforskning)
Not a member yet
4778 research outputs found
Sort by
Trusselvurdering for sjøørret
Get PDFVitenskapelig råd for lakseforvaltning 2023. Trusselvurdering for sjøørret. Temarapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning nr 12, 37 s.
Vitenskapelig råd for lakseforvaltning har tidligere vist at tilstanden for sjøørret er dårlig i svært mange vassdrag i hele landet, unntatt i Nordland og Troms og Finnmark der situasjonen fortsatt er noe bedre. For første gang har vi nå gjort en trusselvurdering for sjøørret, etter samme system som for laks. Vi vurderer menneskeskapte trusler ut fra påvirkningen de har på bestandene. Dette gjøres ut fra en vurdering av redusert produksjon og eventuelt tap av bestander, samt risikoen for at truslene medfører ytterligere framtidig redusert produksjon og tap av bestander.
Lakselus fra oppdrettsanlegg skiller seg ut som den aller største trusselen mot sjøørret (figur 1). Et stort antall bestander over store deler av landet er rammet. Risiko for at bestander blir kritisk truet eller tapt på grunn av lakselus er stor på grunn av manglende tiltak. Høye nivå av lakselus rammer også mange bestander i de deler av landet der sjøørreten til nå har hatt en bedre tilstand enn i resten av landet. Effekten av lakselus er så stor og geografisk omfattende at denne trusselen alene har vært, og vil om ikke nye tiltak gjennomføres i høy grad være bestemmende for utviklingen i bestandsstatus for sjøørret i Norge. For å bedre situasjonen for sjøørret i Norge er det nødvendig å gjøre betydelige tiltak for å redusere smittepresset fra oppdrett.
Klimaendring er den nest største trusselen mot sjøørret, med en stor risiko for ytterligere negative effekter i framtida (figur 1). Klimaendring er vurdert som en ikke-stabilisert bestandstrussel, men i mindre grad enn lakselus. Kulverter, arealinngrep/kanalisering og landbruksaktivitet er trusler mot sjøørret, men i mindre grad enn lakselus og klimaendringer (figur 1). Risiko for ytterligere forverring av situasjonen på grunn av arealinngrep er relativt høy, mens risiko for en forverring knyttet til landbruk og kulverter er mindre. Vannkraftregulering, annen vannbruk og infeksjoner har også betydelig negativ påvirkning på sjøørret. Det er store muligheter for å gjøre flere tiltak som i betydelig grad kan bedre forholdene for sjøørret i forbindelse med alle disse truslene.
Det er god kunnskap og stor sikkerhet i vurderingene særlig for lakselus og de ulike fysiske inngrepene (figur 1). Pukkellaks er en ny trussel mot sjøørret og andre laksefisk, der vurderingen er særlig usikker på grunn av manglende kunnskap om effekter. På grunn av kunnskapsmangel er også vurderingene av effekter på sjøørret usikker når det gjelder overbeskatning, effekter på sjøørret fra infeksjoner knyttet til fiskeoppdrett, klimaendringer og andre fremmede arter enn pukkellaks (figur 1). Overbeskatning av sjøørret er vanskelig å vurdere på grunn av mangler ved fangststatistikken, og fordi det for sjøørret ikke er satt gytebestandsmål på samme måte som for laks
Kongeørn som skadevolder på lam på Fosen
Get PDFStien J., Mattisson, J., Hansen, I., Kleven, O., Randsby, Å.T., Loe, L.E., Ropstad, E., Mysterud, A.& Stien, A. 2023. Kongeørn som skadevolder på lam på Fosen. NINA Rapport 2308. Norskinstitutt for naturforskning.
I 2014-2015 ble det gjennomført en studie av tapsårsaker hos lam på Fosen. Studiet fant en høyere andel lam drept av ørn enn det man har funnet i andre tilsvarende studier i Norge. I 2016 ba Stortinget om at forskning på tap i sauedriften på Fosen skulle fortsette. Denne rapporten oppsummerer resultatene fra dette prosjektet som har pågått i perioden 2018-2022. Prosjektet har fokusert på å 1) overvåke tapsårsaker hos lam og hvordan disse varierer mellom besetninger og år, 2) å få oversikt over konge- og havørnbestandene i området, både med hensyn til territorielle og ikke-territorielle individer og hvordan disse varierer mellom år, 3) å gjøre eksperimentelle studier i besetningene for å undersøke betydningen av lammenes størrelse, kondisjon og sykdomssituasjon for påfølgende tap, 4) skaffe data på kongeørnas byttevalg i studieområdet og om kongeørnindividers bruk av lam som bytte varierer med deres territorielle eller reproduktive status, og 5) skaffe data som ville gjøre det mulig å evaluere hvilken effekt eventuelle forvalt-ningstiltak (uttak av individer) rettet mot kongeørnbestanden i området har på tap av lam.
I studieperioden 2018-2022 var lammetapet i studieflokkene betydelig lavere (4-12 %) enn det man fant i 2014-2015 (18-24 %). Reduksjonen i tap skyldtes en reduksjon i både tap til fredet rovvilt, der ørn var den viktigste rovviltarten, tap med annen årsak enn fredet rovvilt, som sykdom og ulykker, og tap med ukjent årsak. Lam som var veldig små (<9 kg) hadde betydelig redusert overlevelse på utmark sammenliknet med større lam. Vi klarte ikke å redusere tap av lam ved å øke innsatsen mhp parasittbehandling før beiteslipp eller ved økt fôring av søyer i siste del av drektigheten. Den viktigste årsaken til at lam var små ved beiteslipp, var at de var født sent. En forsinket slippdato for svært små lam kan derfor være et enkelt tiltak for å redusere tap. Vi fant også at lam som unngikk å bli sanket på høsten ble funnet døde på utmark seinere. Løsninger som sikrer at alle lammene blir funnet og bragt hjem vil kunne redusere dette tapet. Det er imidlertid verdt å merke seg at det ikke var noen sammenheng mellom andelen lam tapt på utmark og gjennomsnittlig lammevekt ved beiteslipp. Dette tyder på at den relativt store variasjonen i tap man har sett i studieområdet mellom besetninger og år, i liten grad er bestemt av variasjon i lammenes vekt og kondisjon ved beiteslipp. Det kan tyde på at det er variasjon i miljøbetingel-sene på utmarksbeite som er avgjørende for den store variasjonen i tap mellom besetninger og år.
Kongeørnbestanden i studieområdet var relativt tett. Størrelsen på territoriene var mellom 72 og 161 km2 i beitesesongen. Radiomerkede kongeørnindivider viste at territorielle individer oppholdt seg i territoriene sine hele året, både i år med og uten vellykket hekking. Dette tyder på at den territorielle kongeørnbestanden i området holder seg relativt konstant over tid. Ikke–territorielle ørner benyttet svært store områder, og syntes å ha et sesongmønster som gir noen grad av forutsigbart i arealbruken over år. Detaljert oppfølging av radiomerkede individer viste at både territorielle og ikke-territorielle kongeørn dreper lam. Det er fortsatt stor usikkerhet knyttet til på hvor mange lam de dreper i løpet av en beitesesong med variasjon i beregnede antall fra 0 til 9 lam for de forskjellige kongeørnindividene og beitesesongene. Det var ingen klar forskjell på territorielle og ikke-territorielle individer i antall lam som ble drept. Viltkamerastudier med bruk av åte, og genetiske studier av fjær funnet i studieområdet, tyder begge på at havørn er betydelig mer vanlig enn kongeørn i studieområdet. De genetiske studiene viser også at det er stor utskift-ning av hvilke kongeørn- og havørnindivider som benytter området. Studiene tyder på at forvaltningstiltak i form av uttak av territorielle kongeørnindivider kan ha noe effekt på tap av lam lokalt, men det er grunn til å tro at territoriet fylles raskt av nye kongeørnindivider etter uttak. Slike uttak forventes derfor å ha langsiktige konsekvenser bare i tilfeller der uttaket er av individer som har drapstakter på lam over gjennomsnittet i kongeørnbestanden. Arealbruken til ikke-territorielle kongeørnindivider tilsier at det er liten grunn til å tro at forvaltningstiltak i form av lokalt uttak av ikke-territorielle individer vil ha særlig betydning for tap av lam lokalt
Bestandskollaps av gjendeflue
Get PDFEikland, K.A., Næstad, F., Brabrand, Å., Bremnes, T., Sandaas, K., Rolseth, K.& Johnsen, S.I. 2023. Bestandskollaps av gjendeflue. NINA Rapport 2316. Norsk institutt for naturforskning
Gjendeflue har vært en karakterart for Gjendeosen, med en markert og begrenset geografisk utbredelse i Gjendeosen og enkelte andre lokaliteter. Ved undersøkelser i 2012 dannet larver og pupper tette tepper på elvebunnen i oset (Johnsen mfl. 2013). Lokalkjente og informanter beskriver nedgangen i perioden fra 2017 og fremover som stor, fra en sterk nedgang på grunnområdene i 2017, til nærmest fraværende etter sommeren 2018. Nye undersøkelser av gjendeflua og ørreten i Gjendeosen i 2021, 2022 og 2023 bekrefter en tilnærmet kollaps i bestanden av gjendeflue sammenlignet med 2012. Mellom 2021 og 2022, og 2022 og 2023 økte tettheten, men den var fortsatt mye lavere enn i 2012.
Vi har begrenset kunnskap om gjendefluas livssyklus, og tilgjengelige dataserier for Gjendeosen er av varierende varighet, oppløsning og relevans, men tre påfølgende år med uvanlig tørre perioder av en viss lengde - i en avgjørende periode av gjendefluas livssyklus – kan peke seg ut som en av hovedårsakene til den observerte nedgangen. Vannstandsmålinger fra Gjende og Nedre Sjodalsvatn viser at årene 2017-2019 skiller seg fra tidligere år ved lengre sammenhengende perioder med lav vannstand i Gjendeosen i perioden etter vårflommen i juni og frem til klekking av gjendeflua i august-september. Gjendeflua har én generasjon i året og svermer én gang i året, i perioden medio august til medio september. I perioden før svermingen står larvene og puppene på bunnen og filtrerer vann og er derfor ekstra sårbare for tørkeperioder. Fysiskkjemiske målinger fra Gjende viser at 2018 og 2019 var år med høyere vanntemperatur og turbiditet enn årene før, og det er mulig at også disse faktorene kan ha bidratt til nedgangen.
Sammenlignet med stangfanget ørret fra Gjendeosen i samme perioden (august) i 2012 (Johnsen mfl. 2013) er kondisjonsfaktoren og veksten for stor fisk betydelig lavere i 2021 og 2022. Ingen av hunnfiskene fanget i osen var gytemodne, noe som kan indikere at næringstilgangen til ørreten i Gjende i 2021 og 2022 var begrenset.
Mens dietten til både liten og stor ørret fanget i august i Gjendeosen i 2012 var dominert av gjendeflue, ble det ikke funnet larver av gjendeflue i dietten hos liten ørret i 2021. Hos større ørret fanget på stang utgjorde imidlertid gjendeflue over 60 % av dietten samme år. Den høyere forekomsten av gjendeflue i dietten til større ørret, som oppholder seg i djupålen, er med på å underbygge at nedgangen i gjendefluebestanden trolig har vært størst på grunt vann.
Vi vet at rekrutteringen til ørreten i Gjende varierer over år. Gjendeosen og de øvre 200 meterne av Sjoa regnes for å være de viktigste gyteområdene for ørreten i Gjende (Hesthagen mfl. 2022). Gytefiskundersøkelsene med drone i 2021 og 2022 i Gjendeosen tyder på en betydelig lavere gyteaktivitet sammenlignet med anslaget som ble gjort i 2012. Observasjonene underbygges av lavere kondisjonsfaktor, vekst og kjønnsmodning hos hunner fanget på stang i osen i 2021 og 2022 sammenlignet med 2012. Sannsynligvis skyldes dette dårligere næringstilgang til ørreten i de senere årene, både som følge av redusert gjendefluebestand men sannsynligvis også økt turbiditet i Gjende som kan redusere ørretens jaktsuksess på andre næringsdyr.
Tilgjengelige data gir indikasjoner på at lav vannstand gjennom somrene i perioden 2017-2019 sannsynligvis er en viktig årsak til nedgangen. Dersom slike varme og tørre somre blir vanligere kan det føre til større variasjon og mulig varig reduksjon i bestanden av gjendeflue i Gjendeosen på lang sikt. Økningen i tettheter av larver, nymfer og tomme puppeskall mellom 2021 og 2023 tyder imidlertid på en pågående gjenoppbygging av bestanden som kan gjøre at bestanden kan nå gamle høyder dersom forholdene blir fordelaktige de neste årene. En naturlig oppfølging av den observerte nedgangen mellom 2012 og 2021 vil være oppfølgende undersøkelser i årene fremover, der livssyklus til gjendeflua blir mer klarlagt. Sentralt i disse studiene vil være hvor i elveprofilet eggene blir lagt og hva som utløser klekkingen fra egg til larver. Tellinger av larver tidlig i august slik det ble gjort i 2021, 2022 og 2023 bør gjentas
Altitude, latitude, and climate zone as determinants of mountain hare (Lepus timidus) coat colour change
Get PDFpublishedVersio
Implementing code review in the scientific workflow: Insights from ecology and evolutionary biology
Get PDFCode review increases reliability and improves reproducibility of research. As such, code review is an inevitable step in software development and is common in fields such as computer science. However, despite its importance, code review is noticeably lacking in ecology and evolutionary biology. This is problematic as it facilitates the propagation of coding errors and a reduction in reproducibility and reliability of published results. To address this, we provide a detailed commentary on how to effectively review code, how to set up your project to enable this form of review and detail its possible implementation at several stages throughout the research process. This guide serves as a primer for code review, and adoption of the principles and advice here will go a long way in promoting more open, reliable, and transparent ecology and evolutionary biology. coding errors, open science, reliability, reproducibility, research process, software development, transparencypublishedVersio
Statistiske verktøy for prediksjon av årlig bestandsvekst og effekter av jakt på rødrev
Get PDFNater, C. R., Hofhuis, S. P., Grainger, M. & Ehrich, D. 2023. Statistiske verktøy for prediksjon av årlig bestandsvekst og effekter av jakt på rødrev. NINA Rapport 2330. Norsk institutt for naturforskning.
Rødrev og mange andre små rovviltarter trives under pågående forandringer i både klima og menneskers arealbruk. Dette kan medføre forstyrrelse av økosystemprosesser i form av blant annet økt predasjon på småvilt, konkurranse med truede arter, og muligens spredning av zoonoser. For rødrev flere steder i Norge og i andre land brukes det av den grunn intensiv beskatning for å redusere bestander. Effekten av denne formen for predatorkontroll er derimot svært usikker og i noen grad kontroversiell, ikke minst fordi det finnes lite kunnskap om rødrevens bestands-dynamikk. For smårovvilt generelt er datagrunnlaget svært dårlig sammenlignet med andre høs-tede arter, men nye statistiske metoder gjør det mulig å få stort utbytte av tilgjengelig data gjen-nom integrert analyse. I dette prosjektet har vi utarbeidet en integrert populasjonsmodell for rød-rev på Varanger, som bygger på data som enkelt kan samles inn som en del av jakta, og brukt den for å estimere demografiske rater og bestandsutvikling over perioden 2004-2021. Videre har vi undersøkt underliggende drivere og satt opp et rammeverk for å utrede effekten av jakt og forvaltningsdrevne kontrolltiltak på rødrev. Resultatene viser at rødrevbestanden på Varanger-halvøya i gjennomsnittet har økt noe i perioden 2004-2021 til tross for intensiv beskatning. Dette skyldes ikke minst at bestandsvekst i liten grad var styrt av jaktmortalitet. Modellresultatene pe-ker derimot på at det var naturlig mortalitet og immigrasjon som var de sentrale driverne for bestandsdynamikk. Disse to demografiske ratene har to ting til felles: 1) de påvirkes i betydelig grad av miljødrivere, i dette tilfellet smågnagerforekomst og tilgjengelighet av reinsdyrkadaver gjennom vinteren, og 2) det finnes veldig lite overvåkingsdata som gir informasjon om de. Det er derfor svært viktig med videre, og muligens noe utvidet, overvåking av både rødrev og jakt-innsats. Videre kan det være verdifullt å vurdere tiltak som bygger ikke bare på beskatning, men som i tillegg tar høyde for miljøtilstand (med hensyn til forekomst av smågnagere og reinsdyrka-daver) hvert år. I tillegg framhever arbeidet viktigheten av å enkelt kunne oppdatere og gjenkjøre denne typen bestandsanalyse år etter år når nye data blir tilgjengelig, og levere en automatisert og reproduserbar arbeidsflyt for rødrev på Varanger, og muligens i andre områder, til dette formålet.Nater, C. R., Hofhuis, S. P., Grainger, M. & Ehrich, D. 2023. Statistical tools for prediction of annual population growth of and effects of hunting on red foxes. NINA Rapport 2330. Norsk institutt for naturforskning.
Red foxes and many other small to medium sized predators thrive under changes in climate and human land use. This can lead to disruption of ecosystem processes in the form of, for example, increased pressure on small game, competition with and predation on threatened species, and possibly spread of zoonotic diseases. For red foxes in several areas of Norway, as well as in other countries, intense hunting, also called culling, is therefore used to reduce population size. However, the effect of such predator control measures is very uncertain and often somewhat controversial, not least because there is very little knowledge about red fox population dynamics. Data on small to medium-sized carnivores is typically scarce compared to other harvested species, but new statistical methods offer opportunities to make more efficient use of limited data through integrated analysis. In this project, we have developed an integrated population model for red foxes on the Varanger Peninsula, which uses data that can easily be collected as part of hunting, and used it to estimate demographic rates and population trends over the period 2004-2021. We further investigated the underlying demographic and environmental drivers and set up a framework for evaluating the effects of hunting and other management interventions efforts for red fox. Our results show that the red fox population on the Varanger peninsula has, on average, increased over the period 2004-2021 despite intensive hunting efforts, and that this is not least due to population dynamics being little affected by changes in hunting mortality. On the other hand, model results indicate that natural mortality and immigration were the primary drivers of population dynamics. These two demographic rates have two things in common: 1) they are substantially affected by environmental drivers, in this case rodent abundance and availability of reindeer carcasses over winter, and 2) there is very little monitoring data that can provide information on them. Continued and possibly extended monitoring (of both red foxes and hunting effort) is therefore very important. Furthermore, it may be valuable to consider management actions that not only focus on hunting, but that also take environmental conditions (rodent abundance and reindeer carcass availability) into account on a year-by-year basis. Additionally, this work highlights how important it is to be able to rerun this type of population analyses year after year as new data becomes available, and delivers an automated reproducible workflow for red foxes on Varanger to that end
Do DOM quality and origin affect the uptake and accumulation of lipid-soluble contaminants in coastal filter feeders? An experimental simulation of teflubenzuron exposure to blue mussels
Get PDFThe increased export of terrestrial dissolved organic matter (terrDOM) to coastal marine ecosystems may affect local filter feeders and the local food web via the altered uptake of organic material and associated contaminants. To compare terrDOM to marine DOM (marDOM) as contaminant vectors to coastal biota, we exposed blue mussels (Mytilus sp.) to the different DOM types in combination with teflubenzuron, a widely applied lipophilic aquaculture medicine targeting salmon lice (Lepeophtheirus salmonis). A 16-day exposure of the blue mussels to DOM and teflubenzuron was followed by a depuration phase of 20 days without teflubenzuron. We calculated teflubenzuron adsorption rates and bioaccumulation factors (BAF) using a Bayesian model, expecting teflubenzuron uptake to be greater with terrDOM than marDOM due to the higher prevalence of large amphipathic humic acids in terrDOM. Humic acids have strong absorption properties and are able to envelope lipophilic molecules. Thus, humic acids can function as an efficient contaminant vector when taken up by filter feeders. Although there were varying degrees of overlap, the mussels tended to accumulate higher amounts of teflubenzuron in the DOM treatments than in the seawater control (bioaccumulation factor [BAF] in seawater: median 106 L/kg; 2.5 %–97.5 % percentile: 69–160 L/kg). Contrary to expectations, mussels exposed to marDOM showed a trend toward more bioaccumulation of teflubenzuron than those exposed to terrDOM (BAF marine 144 L/kg; 102–221 L/kg versus BAF terrestrial: 121 L/kg; 82–186 L/kg). The highest teflubenzuron accumulation was observed with the 50:50 mixture of marDOM and terrDOM (BAF mix: 165 L/kg; 117–244 L/kg). The slight difference in DOM-type accumulation rates observed in this experiment—especially the accumulation rate of terrDOM compared to that of the seawater-only treatment type—was not considered environmentally relevant. Further studies are necessary to see if the observed trends transfer to complex environmental systems.publishedVersio
Deltakende dialogprosesser i NINA. Erfaringer 1994-2023
Get PDFThomassen, J. 2023. Deltakende dialogprosesser i NINA. Erfaringer 1994-2023. NINA Rapport 2290. Norsk institutt for naturforskning.
Norsk institutt for naturforskning (NINA) er et uavhengig anvendt forskningsinstitutt som jobber med natur og samfunn og som skal levere kunnskap for en bedre kunnskapsbasert forvaltning. Når mennesker skal velge og bestemme hvordan natur og miljø skal forvaltes oppstå det alltid konflikter i større eller mindre grad og NINA må hele tiden forholde seg til slike uenigheter.
NINA har fra 1994 til 2023 benyttet seg av deltakende dialogprosesser i ulike sammenhenger og med ulike problemstillinger. Dialogprosessene bygger på Adaptive Environmental Assessment and Management (AEAM) - metoden, som opprinnelig ble utviklet for bruk i konsekvensutredninger. NINA har utviklet metoden, eller arbeidsformen, videre til bruk i en rekke sammenhenger. Dialogprosessenes grunnstamme består av å samle ulike interessenter på en felles, fysisk arena og gjennom en styrt trinn-for-trinn prosess jobbe seg fram mot en rekke anbefalinger om videre kunnskapsinnhenting, avbøtende tiltak, overvåking og andre forvaltningstiltak. Dialogprosessen gir et omforent eierskap blant deltakerne til problemstillingene, hvor innspill og kunnskap fører til en forståelse av enigheter og uenigheter og hvordan dette behandles. Dialogene er også et godt bidrag til behandling av konflikter og reduksjon av disse.
Trinn-for-trinn prosessen består av: 1. Klargjøring/beskrivelse av prosjektet/aktivitetene; 2. Identifisering av påvirkningsfaktorer og fokuskomponenter; 3. Oppbygging av sammenhenger gjennom en årsak-virkningsanalyse; 4. Formulering av virkningshypoteser og evaluering av disse; 5. Identifisering av kunnskapshull, og 6. Gi anbefalinger om avbøtende tiltak, overvåking og andre forvaltningstiltak. Metoden tilpasses problemstillingene alt etter størrelse, økonomi og tid til rådighet.
NINA Rapport 2290 er en gjennomgang av hvordan metoden er brukt i dialogprosessene og oppsummerer erfaringer fra 1. Konsekvensutredninger; 2. Overvåking; 3. Utvikling av forsknings-program; 4. Kunnskapsgenerering; 5. Konfliktbehandling; 6. Scenarioutvikling; 7. Kapasitetsbygging; 8. Planlegging, og 9. Metodeevaluering og -utvikling. Rapporten summerer til slutt kort opp verdien av deltakende dialogprosesser nasjonalt og internasjonalt.Thomassen, J. 2023. Participatory dialogue processes in NINA. Experiences 1994-2023. NINA Report 2290. Norwegian Institute for Nature Research.
The Norwegian Institute for Nature Research (NINA) is an independent applied research institute working with nature and society, and which, among other things, deliver knowledge for a better knowledgebased management. When people choose and decide how nature and the environment should be managed, conflicts always arise to a greater or lesser extent, and NINA must constantly deal with such disagreements. From 1994 to 2023, NINA has used participatory dialogue processes in different contexts and with different issues. The dialogue processes are based on the Adaptive Environmental Assessment and Management (AEAM) method, which was originally developed for use in Environmental Impact Assessments (EIA). NINA has developed the method further for use in a number of contexts.
The core of the dialogue processes consists of gathering different stakeholders in a common, physical arena and, through a managed step-by-step process, working towards several recommendations for further knowledge acquisition, mitigation measures, monitoring and other man-agement measures. The dialogue process gives a unified ownership among the participants of the issues, where input and knowledge lead to an understanding of agreements and disagreements and how it can be treated. The dialogues are also a good contribution to the treatment and reduction of conflicts.
The step-by-step process basically consists of 1. Preparation/description of the project/activities; 2. Identification of impact factors and focus components; 3. Mapping potential impacts through a cause-and-effect analysis; 4. Formulation of impact hypotheses and their evaluation; 5. Identification of knowledge gaps, and 6. Making recommendations on mitigation measures, monitoring and other management measures. The method is adapted to the issues depending on size, finances and time available.
NINA Report 2290 has a brief review of the method used in the dialogue processes and summarizes experiences and use in: 1. Impact assessments; 2. Monitoring; 3. Development of research programs; 4. Knowledge generation; 5. Conflict management; 6. Scenario development; 7 Capacity building; 8. Planning, and 9. Method evaluation and development. Finally, the report briefly summarizes the value of participatory dialogue processes nationally and internationally
Estimating and managing broad risk of chronic wasting disease spillover among cervid species
Get PDFThe management of infectious wildlife diseases often involves tackling pathogens that infect multiple host species. Chronic wasting disease (CWD) is a prion disease that can infect most cervid species. CWD was detected in reindeer (Rangifer tarandus) in Norway in 2016. Sympatric populations of red deer (Cervus elaphus) and moose (Alces alces) are at immediate risk. However, the estimation of spillover risk across species and implementation of multispecies management policies are rarely addressed for wildlife. Here, we estimated the broad risk of CWD spillover from reindeer to red deer and moose by quantifying the probability of co-occurrence based on both (1) population density and (2) habitat niche overlap from GPS data of all three species in Nordfjella, Norway. We describe the practical challenges faced when aiming to reduce the risk of spillover through a marked reduction in the population densities of moose and red deer using recreational hunters. This involves setting the population and harvest aims with uncertain information and how to achieve them. The niche overlap between reindeer and both moose and red deer was low overall but occurred seasonally. Migratory red deer had a moderate niche overlap with the CWD-infected reindeer population during the calving period, whereas moose had a moderate niche overlap during both calving and winter. Incorporating both habitat overlap and the population densities of the respective species into the quantification of co-occurrence allowed for more spatially targeted risk maps. An initial aim of a 50% reduction in abundance for the Nordfjella region was set, but only a moderate population decrease of less than 20% from 2016 to 2021 was achieved. Proactive management in the form of marked population reduction is invasive and unpopular when involving species of high societal value, and targeting efforts to zones with a high risk of spillover to limit adverse impacts and achieve wider societal acceptance is important. disease management, host range, moose, multihost pathogens, niche overlap, Norway, population estimation, red deer, reindeerpublishedVersio