NINA Brage (Norsk institutt for naturforskning)
Not a member yet
4778 research outputs found
Sort by
Å fostre avkom øker aldring: Forskjeller i aldersbetinget ovelevelse mellom tre populasjoner av en lenge-levende sjøfugl: lunde
No full text1. Actuarial senescence, the decline of survival with age, is well documented in the wild. Rates of senescence vary widely between taxa, to some extent also between sexes, with the fastest life histories showing the highest rates of senescence. Few studies have investigated differences in senescence among populations of the same species, although such variation is expected from population-level differences in environmental conditions, leading to differences in vital rates and thus life histories. 2. We predict that, within species, populations differing in productivity (suggesting different paces of life) should experience different rates of senescence, but with little or no sexual difference in senescence within populations of monogamous, monomorphic species where the sexes share breeding duties. 3. We compared rates of actuarial senescence among three contrasting populations of the Atlantic puffin Fratercula arctica. The dataset comprised 31 years (1990–2020) of parallel capture–mark–recapture data from three breeding colonies, Isle of May (North Sea), Røst (Norwegian Sea) and Hornøya (Barents Sea), showing contrasting productivities (i.e. annual breeding success) and population trends. We used time elapsed since first capture as a proxy for bird age, and productivity and the winter North Atlantic Oscillation Index (wNAO) as proxies for the environmental conditions experienced by the populations within and outside the breeding season, respectively. 4. In accordance with our predictions, we found that senescence rates differed among the study populations, with no evidence for sexual differences. There was no evidence for an effect of wNAO, but the population with the lowest productivity, Røst, showed the lowest rate of senescence. As a consequence, the negative effect of senescence on the population growth rate (λ) was up to 3–5 times smaller on Røst (Δλ = −0.009) than on the two other colonies. 5. Our findings suggest that environmentally induced differences in senescence rates among populations of a species should be accounted for when predicting effects of climate variation and change on species persistence. There is thus a need for more detailed information on how both actuarial and reproductive senescence influence vital rates of populations of the same species, calling for large-scale comparative studies. actuarial senescence, capture–mark– recapture, environmental conditions, intraspecific variation, life-history trade-offs, long-term data, population viability, seabirdsRaising offspring increases ageing: Differences in senescence among three populations of a long-lived seabird, the Atlantic puffinÅ fostre avkom øker aldring: Forskjeller i aldersbetinget ovelevelse mellom tre populasjoner av en lenge-levende sjøfugl: lundepublishedVersio
Då utmarka fekk grunnrenteverdi: om korleis ei meir aktiv forvaltning av grunnrenta frå utmarksressursane kan bidra til sosial berekraft mellom sentrum og periferi
Get PDFDen norske utmarkshistoria har døme på korleis grunnrente har vore fordelte både som rettar til bruk, og som pengeverdiar. Det mest kjende døme er forvaltninga av fossekrafta slik den kom i stand fram mot 1917. Men også bureisinga som toppa seg på 1930-talet, Fjellova av 1920 og Jordlova av 1928 kan sjåast i denne samanhengen. Dette var grunnrente delt som rettigheitar til bruk av ressursane. Meir vanleg i dag er å sjå grunnrente som ein pengeverdi som kan skattleggjast, slik som det etter no er ved vasskraft, og som regjeringa har føreslått det skal bli på vindkraft og oppdrett. Ei framtidig forvaltning av utmarka må ha deling av grunnrenteverdien frå utmarksressursane som prinsipp dersom me skal gjennomføra eit sosialt berekraftig grønt skifte, der ulikskap mellom sentrum og periferi blir bøta på. Dette bør vera grunnrente forstått både som bruksrettar til naturressursar og som pengeverdi, slik at grunnrente kan bli eit breitt verktøy som kan sørgja for at verdiane frå naturressursane i større grad kan bli att i kommunane der dei ligg. Dette kan bidra til større kjensle av rettferd i utmarkskommunar i periferien ovanfor sentrum, til betre kommuneøkonomi i utmarkskommunar, og til at me verdsett naturressursane i større grad.Norwegian history has examples of how ground rent has been distributed both as a right to use and as monetary value. The most famous example is the regulation of hydropower as it was established in 1917. But the initiatives to clear new farmland in the outfields throughout the first decades of the 20th century, the mountain law of 1920 and the land law of 1928 can be seen as examples. It is common today to see ground rent as a monetary value that can be taxed, as the government has proposed for wind power and aquaculture. Future management of the natural resources should have distribution of ground rent as a principle if we are to carry out a socially viable green transition, where inequalities between center and periphery are to be mended. Ground rent should be understood both as rights of use to natural resources and as monetary value, so that it can become a broad tool to ensure that values from natural resources can be distributed to the municipalities where they are located. This can also contribute to a greater sense of justice in communities in the peripheries, to better municipal finances, and to a greater appreciation of the natural resources
Bestandsovervåking av villsvin. Status 2022
Get PDFOdden, J., Thorsen, N.H., Bahlk, S. Rolandsen, C.M, Rivrud, I.M. & Rosvold, J. 2023. Bestandsovervåking av villsvin – Status 2022. NINA Rapport 2293. Norsk institutt for naturforskning.
NINA kartlegger utbredelsen og bestandsutvikling hos villsvin på oppdrag fra Miljødirektoratet. I denne rapporten presenterer vi tilgjengelig kunnskap om utbredelse og utvikling i antall villsvin i Norge, og ser på hvordan utviklingen i bestanden har vært siden 2021. I arbeidet med å kartlegge utbredelsen av villsvin i Norge benyttet vi observasjoner fra SCANDCAM sitt nettverk av kamerafeller, Artsobservasjoner, fallviltdata på villsvin i Hjorteviltregisteret, og lokaliteten til skutte villsvin rapportert til NINA og Veterinærinstituttet.
Hovedutbredelsen av villsvin er langs svenskegrensa, fra Halden i sør til Elverum i nord, men enkeltindivider på spredning kan forventes å forekomme over store deler av Sør-Norge. Det observeres klart flest villsvin på kamerafellene i kommunene Halden og Aremark. I jaktåret 2021/2022 ble 79 % av alle felte villsvin skutt i disse to kommunene.
Jaktstatistikken viser en nedgang i antall rapportert felte villsvin i både Innlandet og Viken. Det er første gang antall skutte villsvin har sunket siden 2014/15. Vi ser at frekvensen av villsvinobservasjoner på kamerafellene i Akershus/Østfold ser ut til å være stabil, mens det er en kraftig nedgang i antall observasjoner på kamerafellene i Innlandet. Samlet sett gir dataene et klart inntrykk av at villsvinbestanden i kjerneområdene i Aremark og Halden er stabil, men at det er en nedgang i Hedmark.Odden, J., Thorsen, N.H., Bahlk, S., Rolandsen, C.M, Rivrud, I.M., & Rosvold, J. 2023. Wild boar monitoring – Status 2022. NINA Report 2293. Norwegian Institute for Nature Research.
In this report, we present available knowledge about the development and distribution of wild boars in Norway. We used observations from the SCANDCAM camera trap network, the species observation system (“Artsobservasjoner”), individuals dying from other causes than hunting (“fallviltregisteret”), and the location of harvested wild boar reported to NINA or the Veterinary Institute to estimate the wild boar distribution range.
Wild boars in Norway today is mainly distributed along the Swedish border from Halden municipality in the south to Elverum municipality in the north. Most observations are found in the far south in the municipalities of Aremark and Halden. However, dispersing individuals may occur over larger parts of Southern Norway.
The hunting statistics show a decrease in the number of harvested wild boar. We also used data from the SCANDCAM camera trap network and investigated changes in wild boar observation numbers. The camera traps show a stable frequency of wild boar observations in the southern part of the distribution range while the frequency of wild boar observations is declining in Innlandet County. This indicates that the wild boar population is declining in Innlandet County but is relatively stable in Viken County.Miljødirektoratet: M-2537|202
Kartlegging og overvåking av skrantesjuke (chronic wasting disease - CWD) 2022
Get PDFRolandsen, C.M., Våge, J., Hopp, P., Benestad, S.L., Viljugrein, H., Solberg, E.J., Andersen, R., Strand, O., Madslien, K., Tarpai, A., Fremstad, J., Veiberg, V., Heim, M., Holmstrøm, F., Mysterud, A. 2023. Kartlegging og overvåking av skrantesjuke (CWD) 2022. NINA Rapport 2277 / Veterinærinstituttet rapport 2023_14. 59 s.
Denne rapporten oppsummerer arbeidet som er gjennomført i 2022 for å kartlegge forekomsten av CWD (chronic wasting disease, skrantesjuke), etter at sykdommen ble påvist hos villrein og elg i 2016. Den oppsummerer også totalt antall hjortedyr som er testet i perioden 2016-2022. Rapporten viser i tillegg estimert bestandsstørrelse for villreinbestanden på Hardangervidda, og hvordan antall og aldersfordeling av bukker i den stående bestanden og jaktuttaket har endret seg etter at kvotene de siste årene i stadig større grad har blitt dreid mot økt felling av bukker. Vi rapporterer også resultater knyttet til innsamling og aldersbestemmelse av fallvilt i perioden 2020-2022.
I 2022 ble 17 584 hjortedyr testet for CWD, og myndighetenes mål om testing av omkring 19 000 hjortedyr ble dermed ikke helt innfridd. Det ble påvist tre tilfeller av atypisk CWD. To av disse var elgkyr, ei på 19 år fra Nord-Odal og ei 20 år gammel ku fra Tynset. Kua fra Nord-Odal ble funnet død og prøvetatt i 2021, men prøven ble mottatt ved laboratoriet i 2022 og rapporteres derfor for dette året. Videre var det ett tilfelle hos hjort, ei voksen hjortekolle fra Bremanger. Vi mottok ikke kjeven fra dette dyret, og den ble dermed ikke aldersbestemt. Hos ei åtte år gammel villreinsimle fra Hardangervidda ble det påvist klassisk CWD. Totalt i perioden 2016-2022 er klassisk CWD påvist hos 21 villrein og atypisk/sporadisk CWD er påvist hos 11 elger og tre hjorter.
Det ble analysert prøver fra både hjernen og lymfeknuter fra 73 % av de undersøkte dyrene. Dette er på nivå med året før, med henholdsvis 73 %, 72 %, 78 % og 80 % i 2021, 2020, 2019 og 2018. Siden klassisk CWD så langt kun er påvist hos villrein har vi sett nærmere på andelen ett år og eldre dyr som er testet i hvert villreinområde, og deretter på andelen av disse hvor det er levert både hjerne og lymfeknute. I gjennomsnitt ble over 86 % av ett år og eldre villrein i de ulike områdene testet, mens andelen av disse med prøver fra både hjerne og lymfeknute var i gjennomsnitt 69 %. Dersom andelen felte dyr med prøver fra både lymfeknute og hjerne økes, vil det kunne gå raskere å få kunnskap om forekomst, både prevalens i områder med smitte og sannsynlighet for fravær av CWD i områder uten smitte.
Det er fortsatt noen utfordringer med hensyn til kvaliteten på enkelte prøver og/eller mangelfull registrering. For et mindre antall prøver er det ikke oppgitt art, og for et noe større antall mangler det informasjon om prøven kommer fra jakt eller fallvilt.
For elg og hjort ble henholdsvis omkring 23 % og 10 % av to år og eldre dyr som felles under jakt i Norge testet for CWD. Dette er lavere enn i 2021, da tilsvarende tall var henholdsvis 33 % og 21 % for elg og hjort. Dette som en følge av redusert antall kommuner hvor det har blitt tilrettelagt for prøvetaking gjennom kartleggingsprogrammet, og det avspeiler således prioriteringer gjort av Mattilsynet.
I 2022 var det kun mindre endringer i andelen av registrerte fallvilt som ble testet for CWD sammenlignet med 2021. For elg, hjort og rein (også tamrein) var det en liten nedgang, mens det var en liten økning for rådyr. Målet om å øke andelen fallvilt som testes er derfor bare delvis nådd.
Fra bestandsmodellen for Hardangervidda er bestandsstørrelsen før jakt i 2022 beregnet til å være 7205 (95 % CI: 7003-7406) villrein. Av dette estimerer modellen at 1134 (95 % CI: 1084-1187) er bukker som er to år og eldre. Det ble felt 479 to år og eldre bukker, og dermed var det trolig omkring 655 bukker igjen etter jakta 2022 i en bestand på 5244 (95 % CI: 5042-5445) villrein. Ved å legge strukturtellinger på Hardangervidda høsten 2022 til grunn sammen med modellberegninger, var det etter jakta 2022 trolig igjen omkring 373 tre år og eldre bukker. Dette tilsvarer ca. 7 % av bestanden, og er noe høyere enn myndighetens mål om å holde denne prosentandelen mellom 0 og 3. Basert på alder estimert fra innsamla kjever fra villrein på Hardangervidda, har det vært en betydelig nedgang i andelen bukker 5 år og eldre de siste årene. Dette skyldes at jakttrykket på de største og eldste bukkene har vært høyt, med påfølgende redusert gjennomsnittsalder blant 3 år og eldre bukker i den stående bestanden.
Den omfattende overvåkingen gjør at vi nå med rimelig sikkerhet vet at CWD ikke er utbredt med høy forekomst blant hjortedyr i Norge. Når man startet overvåking i 2016, oppdaget man allerede i løpet av den første jakthøsten nye tilfeller i Nordfjella sone 1 med en beregnet CWD-forekomst på 0,6 % av simler og 1,8 % av bukker (voksne dyr to år og eldre). Det krevde til sammenlikning et veldig stort prøvetall over flere år for å oppdage CWD på Hardangervidda med en beregnet forekomst på under 0,1 %. Erfaringer fra USA tilsier at det kan ta over 10 år før en forekomst har vokst til 1 % infiserte dyr i en bestand. Usikkerheten rundt forvaltningen er derfor i hovedsak knyttet til utfordringer med å oppdage og beregne forekomsten av CWD i en tidlig fase av et utbrudd. I rapporten har vi gjennomgått metodikken som er utviklet for å dokumentere sannsynlighet for fravær av lave forekomster av CWD i villreinbestander.Rolandsen, C.M., Våge, J., Hopp, P., Benestad, S.L., Viljugrein, H., Solberg, E.J., Andersen, R., Strand, O., Madslien, K., Tarpai, A., Fremstad, J., Veiberg, V., Heim, M., Holmstrøm, F., Mysterud, A. 2022. Surveillance of chronic wasting disease (CWD) in Norway 2022. NINA Report 2277 / Norwegian Veterinary Institute Report 2023_14. 59 pp.
This report summarizes the results of the Norwegian surveillance program for chronic wasting disease (CWD) in 2022, and the yearly and total number of cervids tested in the period 2016-2021. We also report the estimated population size for the wild reindeer population at Hardangervidda, where classical CWD has been detected in two reindeer, and how the number and age distribution of males in this population has changed because of management decisions following the discovery of CWD in 2020.
In 2022, 17,584 deer were tested for CWD, and this was somewhat lower than the authorities' goal of testing around 19,000 deer. Three cases of atypical/sporadic CWD were detected in 2022. Two moose, a 19-year-old female from Nord-Odal and a 20-year-old female from Tynset municipality. The female from Nord-Odal was found dead and sampled in 2021, but the sample was received at the laboratory in 2022 and is therefore reported for this year. Furthermore, one case was detected in a female red deer from Bremanger. Unfortunately, we did not receive the lower mandible or any teeth from this individual and the exact age is therefore unknown. Classical CWD was detected in an 8-year-old female reindeer from Hardangervidda. In total, in the period 2016-2022, classical CWD has been detected in 21 wild reindeer and atypical/sporadic CWD has been detected in 11 moose and three red deer.
Samples from both the brain and lymph nodes were analyzed from 73% of tested cervids. This is approximately similar to the previous years, with 73%, 72%, 78% and 80% respectively in 2021, 2020, 2019 and 2018.
Classical CWD has so far only been detected in wild reindeer, and the aim is to test all wild reindeer one year and older that is shot during hunting in the 24 wild reindeer management areas. On average, 86% of one year and older wild reindeer shot during hunting were tested in 2022, while the proportion of these with samples from both brain and lymph node was on average 69%.
There are still some challenges with poor sample quality and with data registered for some samples. For a smaller number of samples, the species is not stated, and for some we lack information on whether the sample came from hunting or from animals found dead for other reasons.
It is a goal to get samples that can be tested for CWD from as many as practically possible of wild cervids found dead for other reasons than hunting. In 2022, the proportion of tested cervids found dead for other reasons than hunting was approximately similar to 2021.
From the population estimation model for Hardangervidda, the population size before hunting in 2022 was calculated to be 7,205 (95% CI: 7,003-7,406) wild reindeer. Of this, the model estimated that 1,134 (95% CI: 1,084-1,187) were males two years and older. Of these, 479 two-year-old and older males were shot during hunting, and thus there were probably around 655 males left after the 2022 hunt in a population of 5,244 (95% CI: 5,042-5,445) wild reindeer. Based on population structure surveys at Hardangervidda after the autumn hunting season in 2022, together with model calculations, there were probably around 373 three-year-old and older males left. This corresponds to approximately seven percent of the population and is somewhat higher than the authority's target of keeping this percentage between 0 and 3. Based on age composition of reindeer aged by counting cementum annuli in teeth of jaws collected from hunting at Hardangervidda, there has been a significant decrease in the proportion of 5 year and older males.
The extensive monitoring means that we now know with reasonable certainty that CWD is not widespread with a high prevalence among cervids in Norway. When extensive monitoring was started in 2016, new cases among wild reindeer were already discovered during the first hunting season in Nordfjella zone 1 with a calculated CWD prevalence of 0.6% of adult females and 1.8% of adult males. By comparison, it required a very large number of samples over several years to detect CWD on Hardangervidda with an estimated prevalence of less than 0.1%. The uncertainty surrounding management is therefore mainly linked to challenges of detecting and calculating the prevalence of CWD in an early phase of an outbreak. In the report, we have described the methodology that has been developed to document the probability of the absence of low prevalence’s of CWD in wild reindeer populations
Environmental evidence in action: on the science and practice of evidence synthesis and evidence-based decision-making
Get PDFIn civil society we expect that policy and management decisions will be made using the best available evidence. Yet, it is widely known that there are many barriers that limit the extent to which that occurs. One way to overcome these barriers is via robust, comprehensive, transparent and repeatable evidence syntheses (such as systematic reviews) that attempt to minimize various forms of bias to present a summary of existing knowledge for decision-making purposes. Relative to other disciplines (e.g., health care, education), such evidence-based decision-making remains relatively nascent for environment management despite major threats to humanity, such as the climate, pollution and biodiversity crises demonstrating that human well-being is inextricably linked to the biophysical environment. Fortunately, there are a growing number of environmental evidence syntheses being produced that can be used by decision makers. It is therefore an opportune time to refect on the science and practice of evidence-based decision-making in environment management to understand the extent to which evidence syntheses are embraced and applied in practice. Here we outline a number of key questions related to the use of environmental evidence that need to be explored in an efort to enhance evidence-based decision-making. There is an urgent need for research involving methods from social science, behavioural sciences, and public policy to understand the basis for patterns and trends in environmental evidence use (or misuse or ignorance). There is also a need for those who commission and produce evidence syntheses, as well as the end users of these syntheses to refect on their experiences and share them with the broader evidence-based practice community to identify needs and opportunities for advancing the entire process of evidence-based practice. It is our hope that the ideas shared here will serve as a roadmap for additional scholarship that will collectively enhance evidence-based decision-making and ultimately beneft the environment and humanity. Implementation science, Evidence, Practice, Policy, SynthesispublishedVersio
Context drives movement patterns in a mobile marine predator
Get PDFIntra-specific variability in movement behaviour occurs in all major taxonomic groups. Despite its common occurrence and ecological consequences, individual variability is often overlooked. As a result, there is a persistent gap in knowledge about drivers of intra-specific variability in movement and its role in fulfilling life history requirements. We apply a context-focused approach to bull sharks (Carcharhinus leucas), a highly mobile marine predator, incorporating intra-specific variability to understand how variable movement patterns arise and how they might be altered under future change scenarios. Spatial analysis of sharks, acoustically tagged both at their distributional limit and the centre of distribution in southern Africa, was combined with spatial analysis of acoustically tagged teleost prey and remote-sensing of environmental variables. The objective was to test the hypothesis that varying resource availability and magnitude of seasonal environmental change in different locations interact to produce variable yet predictable movement behaviours across a species’ distribution. Sharks from both locations showed high seasonal overlap with predictable prey aggregations. Patterns were variable in the centre of distribution, where residency, small- and large-scale movements were all recorded. In contrast, all animals from the distributional limit performed ‘leap-frog migrations’, making long-distance migrations bypassing conspecifics in the centre of distribution. By combining multiple variables related to life history requirements for animals in different environments we identified combinations of key drivers that explain the occurrence of differing movement behaviours across different contexts and delineated the effects of environmental factors and prey dynamics on predator movement. Comparisons with other taxa show striking similarities in patterns of intra-specific variability across terrestrial and marine species, suggesting common drivers. Animal movement, Context, Intra-specific variability, Resource availability, Bull sharks, Birds, Marine predators, Environmental changeContext drives movement patterns in a mobile marine predatorpublishedVersio
Method Reporting with Initials for Transparency (MeRIT) promotes more granularity and accountability for author contributions
Get PDFContributor Roles Taxonomy (CRediT) has recently changed how author contributions are acknowledged. To extend and complement CRediT, we propose MeRIT, a new way of writing the Methods section using the author’s initials to further clarify contributor roles for reproducibility and replicability.publishedVersio
Insektovervåking på Østlandet, Sørlandet og i Trøndelag. Rapport fra feltsesong 2022
Get PDFÅström, J., Birkemoe, H., Brandsegg, T., Dahle, S., Davey, M., Ekrem, T., Fossøy, F., Hanssen, O., Laugsand, M. Majaneva, A., Staverløkk, A., Sverdrup‐Thygeson, A. & Ødegaard, F. 2022. Insektovervåking på Østlandet, Sørlandet og i Trøndelag. Rapport fra feltsesong 2022. NINA Rapport 2241. Norsk institutt for naturforskning. http://hdl.handle.net/11250/3053636
Denne rapporten beskriver arbeidet med en generell insektovervåking i Norge for 2022, finansiert av Miljødirektoratet. Overvåkingen startet opp på Østlandet i 2020 med økosystemene skog og semi-naturlig mark, og ble i 2021 utvidet til semi‐naturlig mark i Trøndelag, fulgt av semi‐naturlig mark på Sørlandet i 2022. En videre utvidelse til semi‐naturlig mark i Nord‐Norge er planlagt for 2023, og full nasjonal dekning med inkludering av semi‐naturlig mark på Vestlandet er forventet i 2024. Totalt har 90 lokaliteter blitt undersøkt så langt og målet er å utvide programmet til hele landet med 250 lokaliteter i hvert økosystem.
Prosjektet baserer seg på passiv fangst av flyvende insekter ved hjelp av malaisefeller, supplert med vindusfeller i skog for å øke fangsten av biller. Metoden fanger store mengder med insekter, men den totale biomassen per lokalitet og år (ca. 245 gram) er såpass lav at den ikke forventes å påvirke bestandene negativt. Artene identifiseres ved hjelp av DNA‐metastrekkoding men kun enkelte funn blir bekreftet med tradisjonelle morfologiske analyser. Nøyaktigheten på koblingen mellom DNA og artsnavn varierer mellom artsgrupper og er avhengig kvaliteten i tilgjengelige referansebibliotek. Prosjektet jobber kontinuerlig med utbedring av referansebiblioteket, der prosjektet bidro med strekkoder for ytterligere 318 norske arter i 2022. Flere strekkoder i referansebiblioteket gjør også at mer DNA i fellene kan får treff som insekter, hvilket påvirker de totale estimerte artsantallet. Etter årets revisjon av referansebiblioteket, finner vi flere tusen flere arter i de tidligere innsamlede prøvene, hvilket peker på den store betydningen av å fortsette å utvikle referansebibliotekene. Validering med morfologisk identifisering av blomsterfluer viser, i tråd med tidligere funn på sommerfugler, at DNAmetastrekkoding har god oppdagelseevne av biodiversitet, selv om identifikasjonen til art fortsatt kan forbedres. Valideringen viser også at metodikken fortsatt strever med biller, og en knusing av vindusfelleprøvene bør derfor testes ut og vurderes i fremtiden. I øvrig ser labrutinene ut å fungere godt og er uforandrete fra 2021.
Basert på de tre første sesongene så har overvåkingsprosjektet funnet et estimert artsantall på ca. 20.000 insektarter. Til sammenligning er det ca. 19.500 kjente insektarter i Norge fra tidligere, og vi antar derfor at overvåkingen, i kombinasjon med videre taksnonomiske analyser, vil tilføye mange nye arter for Norge. Potensielt nye arter må vurderes av taksonomisk ekspertise, der vi kan låne ut prøver for morfologisk etterkontroll. Med sin størrelse og klimatiske gradient bidrar Østlandet så langt med flest arter, og vi finner her noen flere arter i semi‐naturlig mark enn i skog. Deretter følger semi‐naturlig mark i Trøndelag og til sist semi‐naturlig mark på Sørlandet. Overvåkingen har funnet mer enn hundre og femti rødlistede arter og det er funnet rødlistearter i nesten alle lokaliteter. Blant de mange artene som ikke er påvist tidligere i Norge, er de fleste trolig stedegne men tidligere ikke observerte arter, eller er de ikke registrert i offentlige digitale kilder. Flere av disse artene kan også være feilbestemt, for eksempel fordi strekkodene ikke skiller mellom arter, eller fordi arter i BOLD er feilbestemt. Men et mindre antall er også listet opp i Fremmedartslista til Artsdatabanken. De arter som i følge offentlige kilder ikke er observert i naboland tidligere bør vurderes av eksperter som potensielt fremmede arter.
Mengden arter og biomasse av insekter for 2022 er noe lavere enn tidligere år. Dette kan sannsynligvis forklares med dårligere værforhold for insekter dette året, selv om vi har for få år for å teste dette kvantitativt ennå. Prosjektet samler inn informasjon for en rekke grunnleggende påvirkningsfaktorer, hvilket er viktig for å kunne vurdere effekter av klimaendringer og arealbruk på insekter i lengre tidsserier. Lokal variasjon i været forklarer ca. 30% av variasjonen i biomasse mellom lokaliteter gjennom samme periode. Ved å inkludere data for vegetasjon og landskapskomposisjon fra hver lokalitet økes forklaringsevnen til ca. 40% for skogslokalitetene, mens disse forklaringsvariablene har mindre påvirkning i semi‐naturlig mark. Forklaringsgraden for semi‐naturlige lokaliteter ville sannsynligvis forbedres hvis man innhenter data for arealbruket i omkringliggende landskap, tilsvarende de som samles inn i 3Q.
Forskjellen i artsforekomster mellom ulike lokaliteter (beta‐diversitet) var noe lavere enn forventet, sammenlignet med en tilfeldig fordeling av arter. En mulig forklaring er at fangst‐ eller identifiseringsteknikkene som er benyttet her ikke klarer å observere all diversitet som faktisk er på lokalitetene. Beta‐diversitet forklares nesten utelukkende gjennom at lokalitetene har ulike arter (speciesturnover), heller enn ulikt antall arter, og forskjellene i artsforekomst øker svakt med økt avstand mellom lokaliteter. Disse resultatene er i tråd med tidligere studier som viser at insektfangster ofte varierer kraftig mellom feller og lokaliteter.
Med 3 års data har vi nå starten på en tidsserie som vil danne et essensielt kunnskapsgrunnlag for vurderinger av forekomst og endringer av insektsamfunnet i Norge. Prosjektet påviser en svært stor biomangfold og har en robust metode for å måle forandringer i biomasse og samfunnskomposisjon. På sikt vil eventuelle tidstrender kunne oppdages, både i forandrete totale fangster per år og i forandrete mønster innen år (fenologi og utbredelse). Ambisjonen på sikt er å utvide overvåkingen også av skog til hele landet, og ta i bruk dataene fra prosjektet til beregning av insektindikatorer for økosystemtilstand. Her ligger den største utfordringen i å estimere referansetilstand, noe som sannsynligvis vil kreve målrettede undersøkninger av referanseområder. En nettside der publikum kan følge med på trender og stedfestete funn er under utvikling, der eksperter også vil kunne komme med innspill på artsidentifikasjoner og bidra med validering av lagrete funn. Dette kan fungere som en mer lettilgengelig og tilpassingsbar kilde for resultater fra overvakingen for folk flest, sammenlignet med denne rapport, som er detaljert og statisk. En langtidslagring av prøvene er fortsatt ikke finansiert og vi vil derfor være nødt til å destruere funn etter ca 5 år i fryselager, hvis ikke en langsiktig finansiering kommer på plass. Dette er uheldig med tanke på ambisjonen om langsiktighet i prosjektet.
Med dette overvåkingsprogrammet har Norge kommet lengre enn mange andre land med tanke på overvåkingen av insektene. Mange land har ennå ikke startet en kontinuerlig overvåking, eller begrenser seg til enkelte grupper, som for eksempel pollinerende insekter. Vi er i kontinuerlig dialog med flere naboland, der vi deler praktiske erfaringer, i håp om å harmonisere metodikken for å kunne gjøre enkle sammenstellinger på tvers av landegrenser. Vår anbefaling er som før at programmet utvides til å inkludere mer typiske jordbrukslandskap (dvs. mer intensivt drevet åkermark), for å være mer arealrepresentativ og også overvåke områder med antatt større menneskelig påvirkning. I tillegg kunne flere forklaringsvariabler i semi‐naturlig mark bli innhentet, for eksempel gjennom å tilpasse NIBIOs 3Q‐metodikk for lokalitetene i insektovervåkingen med detaljert tolking av flyfoto samt innhenting av data på jordbruksdriften i det omkringliggende landskapet (produksjon, gjødsling og sprøyting et cetera). Variasjoner i oppstartstidspunkt i ulike overvåkingsår har medført enkelte hull i dataserien i starten av sesongene. For å bøte på dette så er det viktig med en langsiktig og forutsibar finansiering av overvåkingsprogrammet, for å muliggjøre god planlegging og gjennomføring av insektovervåkingen.Åström, J., Birkemoe, H., Brandsegg, T., Dahle, S., Davey, M., Ekrem, T., Fossøy, F., Hanssen, O., Laugsand, M., Majaneva, A., Staverløkk, A., Sverdrup‐Thygeson, A. & Ødegaard, F. 2022. Insectmonitoring in Østlandet, Sørlandet and Trøndelag. Report from the fieldseason of 2022. NINA Rapport 2241. Norsk institutt for naturforskning. http://hdl.handle.net/11250/3053636
This report documents the 2022 findings of a general insect monitoring program in Norway that is financed by the Norwegian Environmental Agency. The program was initiated in 2020 for forest and semi‐natural/agricultural ecosystems in Eastern Norway and was extended in 2021 to include seminatural/agricultural land in Trøndelag, followed by semi‐natural/agricultural land in Sørlandet in 2022. The program is scheduled to further expand to include semi‐natural/agricultural lands in Northern Norway in 2023, and is intended to reach full national coverage in 2024 with the inclusion of seminatural/agricultural land in Western Norway. To date, 90 localities have been inventoried, and a full scale monitoring program will include 250 localities in every ecosystem.
Monitoring is based on passive trapping of flying insects using malaise traps, supplemented by additional window traps in forest localities to improve capture and detection of beetles. These methods capture large numbers of insects, but the total annual biomass collected at any given locality (ca. 245 g) is not expected to have negative effects on local insect populations. The collected insects are identified using DNA‐metabarcoding with selected observations confirmed by morphological identification of individual insects. Success rates for species identification varies between taxonomic groups and is dependent on having complete reference databases. To improve metabarcoding species identifications, the project is continually expanding its reference database and has barcoded an additional 318 Norwegian species in 2022. Improved coverage of insect diversity in the reference database can impact estimates of total species richness, as it increases the amount of DNA from each trap that can be identified as being insect in origin. As such, all sequencing data generated in the monitoring project was re‐identified in 2022 against the newly revised version of the reference database, detecting thousands of more species in these samples. This highlights the immense impact of further reference database development and expansion and the critical role of reference barcode generation in this monitoring program. Validation by morphological identification of hoverflies reveals, in line with earlier studies of butterflies, that the DNA‐metabarcoding has a high detection rate of biodiversity, although the identification to species still has room for improvement. The validation also show that the technique still struggles with beetles, and homogisation of the window‐trap catches should be tested and evaluated for the future. Apart from this, the methodology appears to work well, and remain unchanged from 2021.
Over the course of three monitoring seasons, the project has detected ca. 20 000 species. Given that prior to initiating monitoring, there were approximately 19 500 insect species reported in Norway, it is expected that many species new to Norway will be detected. To confirm a species as new to Norway, physical specimens must be morphologically identified by taxonomic experts, and samples collected in the monitoring program can be loaned for morphological investigations. With its large geographic size and substantial climatic gradient, Eastern Norway was the most species‐rich region, with seminatural/agricultural lands hosting slightly more species than forests. Semi‐natural/agricultural lands in Trøndelag were the next most speciose ecosystem, followed by the same habitat in Sørlandet. To date, the monitoring program has detected approximately 150 red‐listed species, and most localities host at least one red‐listed species. There are numerous genetic detections of species not previously reported from Norway. Many of these are likely native species that have been overlooked or not registered in public digital databases. Some species could also be misidentified, for example if the DNA‐sequences does not distinguish between species, or if there are faulty information in public genetic databases. A small number of the species not previously reported from Norway are included on the Invasive Species List for Norway, administered by the Norwegian Biodiversity Information Center. Those species detected in the monitoring program that are not already known from neighbouring fennoscandian countries require further evaluation by taxonomic experts as potential invasive or doorknocker species. These species will be listed on the monitoring program’s website in a format that is currently under development.
The insect biomass collected in 2022 was lower than in previous years, which most likely can be attributed to poor weather conditions for insects, despite the fact we have relatively little data to quantitatively test this. In addition to inventorying insect biodiversity, the monitoring program collects data for a number of variables with the goal of assessing long‐term effects of climate and land‐use change on insects. In total, 30% of the between‐locality variation in biomass within the same trapping period could be explained by local, small‐scale weather variation. Including data on vegetation and landscape composition at each locality increases the explanatory power of the model to 40% for forests, but has less impact in semi‐natural/agricultural landscapes. The explanatory power for these sites could potentially be improved by collecting data corresponding to those in 3Q.
Between‐locality differences in biodiversity (beta‐diversity) were lower than would be expected with a completely random distribution of species. A possible explanation is that the collection and/or identification methods used here do not adequately capture the entire insect diversity present at each site. The beta‐diversity was almost exclusively explained by different species occurring at different localities (species turnover) rather than the species richness varying between localities. Between locality differences in biodiversity increased slightly with increasing distance. These results are consistent with other studies that demonstrate that insect captures can vary strongly between traps and localities.
The three years of data that have now been collected form the foundation for a time series that will track occurrences and changes in the insect community in Norway. The monitoring program has already identified substantial insect biodiversity and uses robust methods for measuring both changes in biomass and community composition. In the long term, the monitoring design will allow detection of both between year changes of overall catches, as well as changes in within‐year captures (phenology and distribution). Further ambitions for the national monitoring project include extending it to monitor forests on a national scale and using data from the project to calculate indices for ecosystem condition. The most significant barrier to developing these indices is estimating reference conditions, and targeted surveys of reference areas are likely necessary to achieve this. With the initiation and expansion of this monitoring program, Norway places itself at the global forefront of insect biodiversity monitoring. Most countries do not have a continuous monitoring program in place, or focus on a limited set of taxa, such as pollinating insects. We are in continuous dialogue with several neighbouring countries in order to share practical information and experiences with the goal of harmonizing methodology in order to allow for simple, robust data collation across larger geographic areas.
Our recommendations for development of the monitoring program include further expansion to more typical agricultural landscapes (i.e. intensively farmed fields) in order to be more representative of the area and to assess insect populations that are presumed to experience greater anthropogenic impacts. We also recommend collecting further explanatory variables in semi‐natural/agricultural landscapes, for example by applying the NIBIO 3Q methodology to all semi‐natural locations that are part of the insect monitoring program. Finally, there have consistently been early season data gaps in the initial years of this program, which are attributed to short turnaround times between the confirmation of annual funding and the beginning of the field season. This highlights the need for long‐term and predictable funding of the monitoring program to facilitate good, efficient planning and implementation
Telamonioide slørsopper (Cortinarius), seksjon Safranopedes i Norge, med fokus på arter i kalklindeskog
Get PDFThe Cortinarius (telamonioid) species of sect. Safranopedes (= sect. Rubricosi s. auct.) in Norway are presented, with emphasis on our calcareous Tilia forest species. Altogether 15 species from the section are now known from Norway. Most of these species must be regarded as so far little known, overlooked or misidentified. The species can be sorted in four groups in Norway; (i) more or less habi- tat-specific calcareous Tilia forest species (Cortinarius elaphinicolor, C. epipurrus, C. milvinicolor, C. parhonestus), (ii) small species in rich Corylus-Quercus-Tilia forests (C. russulaespermus, C. subexitiosus, C. subscotoides), (iii) small species mainly in conifer forests or with Betula (C. annae-maritae, C. comptulus, C. nigrocuspidatus, C. aff. pauperculus, C. subobtusus) (iv) very small taxa associated mainly with Salix spp., including arctic-alpine populations (C. paululus, C. pauperculus, C. scotoides). The calcareous Tilia forests taxa include the core group of sect. Safranopedes; mediumsized taxa with violet KOH-reaction in context and often radicate, saffron yellow spotted stipe and context. This core group includes C. epipurrus (= C. pseudosafranopes) which seems not uncommon in Europe, and three apparently widespread but rare species, only known from a few localities outside SE Norway: C. milvinicolor is distinguished on its initially olivaceous grey brown colours, C. parhonestus on more vivid fulvous colours and C. elaphinicolor being more or less intermediate. A presentation and nomenclatural discussion on the type species of the section, C. safranopes is included, although this species is so far not confirmed from Norway. barcoding, Cortinariaceae, morphology, nrDNA-ITS sequences, taxonomy, TelamoniaTelamonioide slørsopper (Cortinarius), seksjon Safranopedes i Norge, med fokus på arter i kalklindeskogpublishedVersio
Predicting the spatial expansion of an animal population with presence-only data
Get PDFPredictive models can improve the efficiency of wildlife management by guiding actions at the local, landscape and regional scales. In recent decades, a vast range of modelling techniques have been developed to predict species distributions and patterns of population spread. However, data limitations often constrain the precision and biological realism of models, which make them less useful for supporting decision-making. Complex models can also be challenging to evaluate, and the results are often difficult to interpret for wildlife management practitioners. There is therefore a need to develop techniques that are appropriately robust, but also accessible to a range of end users. We developed a hybrid species distribution model that utilises commonly available presence-only distribution data and minimal demographic information to predict the spread of roe deer (Capreolus caprelous) in Great Britain. We take a novel approach to representing the environment in the model by constraining the size of habitat patches to the home-range area of an individual. Population dynamics are then simplified to a set of generic rules describing patch occupancy. The model is constructed and evaluated using data from a populated region (England and Scotland) and applied to predict regional-scale patterns of spread in a novel region (Wales). It is used to forecast the relative timing of colonisation events and identify important areas for targeted surveillance and management. The study demonstrates the utility of presence-only data for predicting the spread of animal species and describes a method of reducing model complexity while retaining important environmental detail and biological realism. Our modelling approach provides a much-needed opportunity for users without specialist expertise in computer coding to leverage limited data and make robust, easily interpretable predictions of spread to inform proactive population management. Capreolus capreolus, hybrid model, mechanistic, population management, presence-only data, range expansion, spatially explicit spread, wildlife management Applied ecology, Biogeography, Conservation ecology, Landscape ecology, Spatial ecologypublishedVersio