NINA Brage (Norsk institutt for naturforskning)
Not a member yet
4778 research outputs found
Sort by
Potensielle konflikter med fugl i forbindelse med arealplan for næringspark ved Kristiansund Lufthavn - Risikovurdering av tiltak
Get PDFSystad, G.H.R. 2023. Potensielle konflikter med fugl i forbindelse med arealplan for næringspark ved Kristiansund Lufthavn - Risikovurdering av tiltak. NINA Rapport 2320. Norsk institutt for naturforskning NINA har tatt på seg å belyse konsekvenser av etablering av næringspark inkludert sirkulærpark med avfallshåndtering ved Kristiansand lufthavn. Sirkulærparken omfatter en gjenvinningsstasjon der kundene leverer sortert avfall. Organisk avfall fra fiskeindustrien leveres ikke her, det samme gjelder slakteavfall. Konflikter mellom fugl og luftfart er vurdert ut fra eksisterende observasjoner i området. Vi går ikke inn på konsekvenser for naturmiljøet i området som bygges ut, eller eventuelle effekter på nærliggende verneområder. Rapporten omhandler faktorer som kan ha betydning for endringer i risiko for kollisjoner med fugl knyttet opp mot flytrafikk ved lufthavnen. Spesielt to faktorer er viktige i denne sammenhengen: Fuglenes bruk av takene i Næringsparken for rasting og hekking, og tiltrekningsfaktoren håndtering av avfall kan ha på kråke- og måkefugl. Sirkulærparken skal være lukket og det forventes derfor lav risiko i forhold til avfallshåndteringen i anlegget som er planlagt. Det må legges vekt på design av tak som ikke gjør det attraktivt for takhekkende måker å slå seg til i Næringsparken. Så lenge disse faktorene tas hensyn til, regnes ikke risikoen å øke nevneverdig på grunn av den planlagte næringsparken
Sårbarhetsvurdering langs utvalgte stisegmenter i Bondhusdalen. Bondhusdalen - Fynderdalsvannet - Nedstadsætra
Get PDFTingstad, L., Zouhar, Y., Wold, L.C. & Rød-Eriksen, L. 2023. Sårbarhetsvurdering langs utvalgte segmenter i Bondhusdalen. NINA Rapport 2358. Norsk institutt for naturforskning.
Kvinnherad kommune jobber med en ny besøksstrategi for Bondhusdalen, og i den forbindelse ønsker forvaltningen å gjennomføre sårbarhetsvurdering langs utvalgte stitraséer. Området som vurderes ligger innenfor grensene til både Bondhusdalen landskapsvernområde og Folgefonna nasjonalpark. Vurderingen baseres på sammenstilling av eksisterende kunnskap og en feltbefaring i området med fokus på kartlegging av sensitive enheter for vegetasjon og dyreliv, og observasjon av ferdselsmønster og slitasje som følge av ferdsel. Rapporten tar utgangspunkt i modellen for sårbarhetsvurdering slik den er beskrevet i «Håndbok for sårbarhetsvurdering av ferdselslokaliteter i verneområder, for vegetasjon og dyreliv».
Antall besøkende til Bondhusdalen har mer enn tredoblet seg siden 2018, og ferdselstellinger viser at rundt 50 000 besøkende gikk inn til Bondhusvatnet i 2022 og rundt 20 000 gikk inn til Bondhusbreen. Både ferdselsdata fra Strava og automatiske tellere viser derimot at det er noe mindre ferdsel inn mot Fynderdalen. Av sensitive vegetasjonsenheter fra Håndboka registrerte vi totalt 5 forskjellige enheter fordelt på 17 punkter langs traséene. Mange av de sensitive enhetene registrert på feltbefaringen var knyttet til myr, fuktsig eller blauthøl hvor mye tråkk og slitasje er ødeleggende for vegetasjon og sti, og ellers kan sandbanken ved Bondhusvatnet og breforlandet nevnes blant de mer sårbare enhetene.
Bondhusvatnet – Bondhusbreen
Bondhusbreen, er en av de største attraksjonene i området, og derav mye ferdsel. Spesielt ser vi at stien fra enden av vannet er bredere og slitt ned i terrenget slik at trerøtter blir eksponert og vegetasjonsdekket slitt av flere steder, og uten avbøtende tiltak vil man få stor erosjonsfare i de bratteste områdene, og på strekningen nærmest vannet. Våte partier blir vanskelig fremkommelige, og som en konsekvens dannes parallelle stier. Dermed foregår ferdselen i en bred sone, fremfor et konsentrert stitråkk, og avtrykket på vegetasjonen blir større. Som et konkret tiltak foreslås det her å klopplegge stiene hvor det er vått, legge steintrapper på bratte partier som er utsatt for slitasje og erosjon, og for noen strekninger velge en alternativ stitrasé utenom de mest sensitive enhetene.
Bondhusvatnet – Hovden – Fynderdalsvatnet
Stien fra Bondhusvatnet til Fynderdalsvatnet er umerket og det vises både av ferdselstellinger og data fra Strava at det er mindre ferdsel på denne stien. Dette stisegmentet har flere sensitive enheter, og regnes dermed som mer sårbar enn traséen mot Bondhusbreen, til tross for at et større areal vurderes som sensitivt der. Det er flere områder på stien mot Fynderdalen hvor det er bratte skråninger med ustabilt substrat som fører til dyp slitasje på stien. For at stien skal kunne tåle stor ferdsel foreslås det her blant annet å bygge steintrapper i de bratteste partiene, selv om dette er et relativt omfattende tiltak.
Det er viktig for dette området å påpeke at med den ferdselspåvirkningen man har, vil det bli synlige slitasjeskader på vegetasjon også i mer robuste naturtyper. Konkrete avbøtende tiltak knytter seg derfor i stor grad til kanalisering av ferdsel, og økt tilrettelegging på valgte traséer. Kanalisering krever merking og skilting av stien(e), og bedre informasjon om viktige hensyn man ønsker at de besøkende skal ta. Det er også nødvendig med opprydding av stiene, slik at det ikke dannes nye tråkk og parallelle stier ved forhindringer. Siden besøkstallene til Bondhusdalen og Bondhusbreen forventes å øke også de kommende årene, er det viktig å tilrettelegge for et høyt besøkstrykk
Overvaking av kongeørn i Noreg 2023. Resultat frå 12 intensivt overvaka område
Get PDFTovmo, M. & Kleven, O. 2023. Overvaking av kongeørn i Noreg 2023. Resultat frå 12 intensivt overvaka område. NINA Rapport 2392. Norsk institutt for naturforskning.
Overvaking av kongeørn (Aquila chrysaetos) inngår i det nasjonale overvakingsprogrammet for rovvilt, og er organisert i to hovuddelar; intensiv og ekstensiv overvaking. I denne rapporten vert resultata for dei intensivt overvaka områda i 2023 presentert, både med tanke på territoriestatus, ungeproduksjon og DNA-analysar, saman med estimat på årleg vaksenoverleving frå Finnmarksvidda. Vi vil òg samanlikne resultata med ungeproduksjonen i desse områda tidlegare år.
I den ekstensive overvakinga av arten vert noverande og tidlegare hekketerritorium over heile landet kartlagt. Hovudføremålet med denne kartlegginga er å få ei mest mogleg komplett oversikt over talet på hekkande par og den geografiske fordelinga av hekketerritorium i Noreg. Resultat frå den ekstensive overvakinga er ikkje inkludert i denne rapporten.
Den intensive overvakinga av kongeørn vert gjennomført i 12 utvalde intensivområde. Desse områda er valt for å få ei god dekning av landet i både nord-sør- og kyst-innlandsgradienten. I kvart av intensivområda er det 15 faste territorium, som vert følgde opp med fleire årlege besøk for å kartleggje hekkestatus i territoriet og ungeproduksjon. I to intensivområde vert det i tillegg samla inn DNA-materiale frå territoria for å overvake eventuelle endringar i den årlege vaksenoverlevinga. Seks av intensivområda har vore overvaka sidan 1990-talet gjennom Program for terrestrisk naturovervaking (TOV).
Resultata frå årets intensive overvaking av kongeørn viser at det i 2023 vart registrert 44 vellykka hekkingar med totalt 50 ungar eldre enn 50 døgn, og ein gjennomsnittleg produksjon per territorium på 0,28 ungar eldre enn 50 døgn. Dette er lågare enn i 2022, med 62 ungar eldre enn 50 døgn fordelt på 50 vellykka hekkingar, og ein gjennomsnittleg produksjon per territorium på 0,34 ungar eldre enn 50 døgn.
I områda inkludert i TOV, som har vore overvaka sidan 1992, vart det i 2023 produsert i gjennomsnitt 0,18 ungar per territorium. I perioden 1992–2023 vart det produsert i gjennomsnitt 0,39 (95 % KI: 0,34–0,44) ungar per territorium per år i TOV-områda, medan ein lineær modell synte ein signifikant nedgang i den berekna gjennomsnittlege årlege produksjonen. Gjennom perioden berekna modellen ein nedgang på 49 %, frå 0,52 ungar per territorium (95 % KI: 0,43–0,61) i 1992 til 0,26 (95 % KI: 0,18–0,35) i 2023.
DNA-analysar av mytefjør og prøver frå ungar påviste i 2023 21 ulike vaksne individ (9 hannar og 12 hoer) i intensivområdet Finnmarksvidda og 15 ulike vaksne individ (8 hannar og 7 hoer) i intensivområdet Fauske, mot høvesvis 18 og 20 ulike individ påvist i 2020.
Årleg overleving for vaksen kongeørn på Finnmarksvidda vart estimert til 0,89 (95 % KI: 0,84–0,92) i perioden 2012–2023. Årleg overleving for vaksen kongeørn i Fauske vart estimert til 0,82 (95 % KI: 0,74–0,88) i perioden 2015–2023. Det var ingen skilnad i estimert overleving mellom år eller kjønn korkje på Finnmarksvidda eller i Fauske.Tovmo, M. & Kleven, O. 2023. Monitoring of Golden Eagle in Norway 2023. Results from 12 intensively monitored areas. NINA Report 2392. Norwegian Institute for Nature Research.
Monitoring of Golden Eagle (Aquila chrysaetos) is a part of the National large predator monitoring program in Norway and is structured in two parts: intensive and extensive monitoring. In this report, we present results from the intensive monitoring in 2023 including status for the territories, production of fledglings, DNA-analysis and an estimate of adult survival for Finnmarksvidda. We also compare these results with previous years.
The goal of the extensive monitoring is to map existing and historical breeding territories across the country, contributing to a comprehensive overview of the number of breeding pairs and the geographical distribution of territories in Norway. Results from the extensive monitoring is not included in this report.
The intensive monitoring of Golden Eagles is distributed across 12 different monitoring areas. These areas are selected to cover both the north-south axis and the coast-inland gradient in Norway. In each area, 15 permanent territories are monitored at several occasions each year to document occupancy and production of fledglings. DNA-material from eagles are collected in two of the intensively monitored areas to detect potential changes in adult survival. Six of the intensively monitored areas have been monitored since the 1990s as part of a terrestrial monitoring program (TOV).
In 2023 we documented 44 successful breeding pairs with a total of 50 fledglings older than 50 days and an average production of 0.28 fledglings per territory. This is lower than in 2022, with 50 successful breeding pairs with a total of 62 fledglings older than 50 days and an average production of 0.34 fledglings per territory.
In the TOV-areas, which have been monitored since 1992, the average production was 0.18 fledglings per territory in 2023. During 1992–2023, these areas produced an annual average of 0.39 (95 % CI: 0.34–0.44) fledglings per territory. A linear model showed a significant decreasing trend in predicted annual production of fledglings. Over the years the model estimated a 49 % decrease, from 0.52 (95 % KI: 0.43–0.61) fledglings per territory in 1992 to 0.26 (95 % KI: 0.18–0.35) in 2023.
DNA-analysis of moulted feathers and samples from offspring in 2023 identified 21 adult individuals (9 males and 12 females) in the intensively monitored area Finnmarksvidda and 15 adult individuals (8 males and 7 females) in the intensively monitored area Fauske, compared to 18, and 20, adult individuals in 2022.
Apparent annual adult survival of Golden Eagle at Finnmarksvidda was estimated to 0.89 (95 % CI: 0.84–0.92) in the period 2012–2023. Apparent annual adult survival of Golden Eagle at Fauske was estimated to 0.82 (95 % CI: 0.74–0.88) in the period 2015–2023. There was no difference in apparent annual adult survival among years or sex either at Finnmarksvidda or Fauske.Miljødirektoratet: M-2662|202
Towards Indigenous Leadership in Salmon Governance? Report from the 2022 Indigenous Salmon Peoples Gathering
Get PDFBrattland, C. & Rybråten, S. (eds.) 2023. Towards Indigenous Leadership in Salmon Governance? Report from the 2022 Indigenous Salmon Peoples Gathering. NINA Report 2365. Norwegian Institute for Nature Research. What characterizes Indigenous peoples’ leadership in wild salmon governance and their participation in state-led management systems? This report summarizes the presentations and discussions on key issues including Indigenous-led wild salmon governance and inclusion of Indigenous knowledge in management efforts such as conservation and restoration of wild salmon, organized by the SALCUL project for the International Gathering of Indigenous Salmon Peoples in Vancouver, 2022. Based on contributions from the project and the Gathering, the report points to the fact that the importance of Indigenous leadership in salmon governance and research is recognized and implemented for many First Nations and Indigenous peoples in Canada and the USA. Compared to salmon river systems in Fennoscandia and elsewhere, with some notable exceptions, the implementation of Indigenous and Sámi leadership and inclusion of Indigenous knowledge in governance and conservation work is still largely missing. Across the different geographical and cultural contexts, recognition of Indigenous leadership and Indigenous rights is a major premise for implementation of meaningful participation and increased sustainability in salmon governance systems.Battland, C. & Rybråten, S. (eds.) 2023. Álgoálbmoga jođiheapmái luossahálddašeamis? Rapporta 2022 Indigenous Salmon Peoples Gathering. NINA Rapporta 2365. Norgga Luonddu Dutkama Instituhtta. Mii lea mihtilmas dan ektui mo álgoálbmogat leat hálddašan luosa ja mo álgoálbmogat leat searvan stáhta jođihuvvon hálddašanvuogádagaide? Dát raporta čoahkkáigeassá daid ovdanbuktimiid ja digaštallamiid dáid guovddáš gažaldagaid birra riikkaidgaskasaš álgoálbmotčoahkkimis luosa birra, mii lei Vancouveris jagi 2022. Doppe deaivvadedje álgoálbmogat čázádagaid ja vuonaid mielde sihke atlánttalaš luosain ja Jaskesábi luosain juogadit máhtu ja vásáhusaid iešguđet dási iešmearrideamis ja ovttasbargoproseassain luosa hálddašeami oktavuođas sin guovlluin. Oasáhusaid bokte čoakkáldagas Vancouveris ja girjjálašvuođa geahčadettiin daid dutkamušaid mat gieđahallet álgoálbmogiid oassálastima luosaid hálddašeapmái davviguovlluin, čájeha raporta ovdamearkkaid álgoálbmogiid jođihuvvon luossahálddašeapmái ja deattuha man deaŧalaš lea ahte álgoálbmogiid máhtolašvuohta ja suodjalanstrategiijat dohkkehuvvojit ja deattuhuvvojit maiddái dain guovlluin gos álgoálbmogiid oassálastin ja máhtolašvuođa oassálastin dán rádjai ii gávdno. Raportta vuosttaš oassi guorahallá girjjálašvuođa geahčadeami ja addá iešguđetlágan ovdamearkkaid movt báikkálaš- ja eamiálbmogat leat searvvahuvvon máhtolašvuođa buvttadeapmái ja luossahálddašeapmái dutkamušain main lea fokus Davvi-Amerihkkii ja Sápmai. Dan ektui go davvi-amerihkálaš girjjálašvuohta buori muddui deattuha álgoálbmogiid jođi-han luossahálddašanproseassaid ja "Two-Eyed Seeing" mearkkašumi, mas álgoálbmotmáhttu ja oarjemáilmmi dieđa leat dievaslaš máhtolašvuođaásahusat, de gidde Fennoskándalaš girjjálašvuohta eanet fuomášumi váilevaš báikkálaš ja sámi oassálastimii go luossahálddašeami máhttovuođu ráhkadeapmi lea vuođđuduvvon luossahálddašeapmái ja go mearrádusat dahk-kojuvvojit luondduluosa suodjaleami Raportta čuovvovaš oassi lea biddjojuvvon vuđolaš cealkámušaide Dorothee Schreiber ja Tero Mustonen bokte. Vuođđun luossahálddašeami vásáhusaide ja johkaovddeštanprošeavttaide Davvi-Amerihkás ja Sámis smihttet čállit vásáhusaid mat sáhttet leat sirdinárvvut maiddái sámi guovlluide Norggas. Sámediggepresideantta Silje Karine Mouka sárdni lea vuosttaš dán raportta oasis mas geardduhuvvojit ovdanbuktimat maid Norgga ja Suoma ovddasteaddjit dolle álgoálbmotčoahk-kimis Vancouveris. Dát ovdanbuktimat leat transkriberejuvvon ja geardduhuvvojit ollislaččat dás. Eamiálbmotčoakkáldaga ollislaš ovdanbuktimat leat gávdnamis the Indigenous Salmon Peoples network neahttasiiddus: www.iispg.com Dáinna raporttain mii háliidit čalmmustahttit man deaŧalaš eamiálbmogiid máhttu ja searvan lea olahan dihtii eanet ollislaš ja ceavzilis hálddašanvuogádagaid vádjolusluosaid suodjaleapmái. Mii sávvat maiddái ahte raporta sáhttá leat movttiidahttin dakkár álgagiidda go the Indigenous Salmon Peoples Gathering boahtteáiggis.Brattland, C. & Rybråten, S. (eds.) 2023. Towards Indigenous Leadership in Salmon Governance? Report from the 2022 Indigenous Salmon Peoples Gathering. NINA Report 2365. Norwegian Institute for Nature Research. Hva kjennetegner urfolksledet forvaltning av villaks og urfolks deltakelse i statlig ledede forvaltningssystemer? Denne rapporten oppsummerer presentasjonene og diskusjonene rundt disse sentrale spørsmålene under den internasjonale urfolkssamlingen om laks som fant sted i Vancouver i 2022. Her møttes urfolk som har laks som en viktig del av sin kultur fra vassdrag og fjorder med både atlantisk laks og stillehavslaks for å dele kunnskap og erfaringer med ulik grad av selvråderett og samarbeidsprosesser knyttet til forvaltning av villaks i sine områder. Gjennom bidrag fra samlingen i Vancouver og en litteraturgjennomgang av studier som omhandler urfolks deltakelse i villaksforvaltning i nordområdene, viser rapporten eksempler på urfolksledet villaks-forvaltning og understreker betydningen av at urfolks kunnskap og bevaringsstrategier anerkjennes og tillegges vekt også i områder der urfolks deltakelse og kunnskapsbidrag foreløpig, og i stor grad, er fraværende. Rapportens første del tar for seg litteraturgjennomgangen og gir ulike eksempler på involvering av lokal- og urbefolkning i kunnskapsproduksjon og lakseforvaltning fra studier med fokus på Nord-Amerika og Fennoskandia. Mens den Nord-Amerikanske litteraturen i stor grad vektlegger betydningen av urfolksledede lakseforvaltningsprosesser og «Two-Eyed Seeing» der urfolkskunnskap og vestlig vitenskap utgjør utfyllende kunnskapsbidrag, retter den Fennoskandiske litteraturen i større grad oppmerksomheten mot manglende lokal og samisk deltakelse i utarbeidelsen av kunnskapsgrunnlaget lakseforvaltningen baserer seg på og i beslutningene som fattes for å bevare villaksen. Rapportens neste del er viet utdypende bidrag fra Dorothee Schreiber og Tero Mustonen. Med utgangspunkt i erfaringer med villaksforvaltning og elverestaureringsprosjekter i Nord-Amerika og Sápmi reflekterer forfatterne over erfaringer som kan vise seg å ha overføringsverdi også til samiske områder i Norge. Sametingspresident Silje Karine Muotkas tale er først ut i den delen av rapporten som gjengir presentasjonene som ble holdt av Norge og Finlands representanter under urfolkssamlingen i Vancouver. Urfolkssamlingens presentasjoner i sin helhet er tilgjengelige på nettsiden til the Indigenous Salmon Peoples network: www.iispg.com Med denne rapporten ønsker vi å skape oppmerksomhet rundt betydningen av urfolks kunnskap og deltakelse for å oppnå mer helhetlige og bærekraftige forvaltningssystemer for bevaring av villaksen. Vi håper også at rapporten kan være en inspirasjon for lignende initiativ som the Indigenous Salmon Peoples Gathering i tiden som kommer
Knowledge gained from evaluating 16 Norwegian stocking programs for Atlantic salmon (Salmo salar)
Get PDFHagen, I.J. & Karlsson, S. 2023. Knowledge gained from evaluating 16 Norwegian stocking programs for Atlantic salmon (Salmo salar). NINA Report 2347. Norwegian Institute for Nature Research.
The Norwegian Institute for Nature Research (NINA) and collaborators have evaluated the effects of stocking in 16 supplementation programs for Atlantic salmon in Norway. Of these, eight release eyed eggs or alevins, four release smolts and four release smolts as well as earlier life history stages such as parr, eyed eggs and alevins. Using molecular genetic methods, we have analyzed a total of 67 cohorts in the 16 stocking programs and genotyped around 6000 individuals in addition to the broodfish. For 39 cohorts the data was suitable to estimate the effective number of broodfish. The outcomes of these studies indicate:
1. Norwegian stocking programs typically use around 20 – 30 broodfish each brood year.
2. In 20 of the analyzed cohorts, a Ryman-Laikre effect was observed and in 17 of these cohorts, the effect was substantial. This means that the number of broodfish used has not been balanced against the proportion stocked fish and the number of wild breeders in the population. Particularly when smolts have been released, the proportion stocked fish has been too large considering the number wild spawners and the effective number of broodfish.
3. A severe Ryman-Laikre effect - as observed in some of the stocking programs - is expected to lead to reduced genetic variation over time, thus compromising the population’s ability to adapt to environmental changes. In three stocking programs with severe Ryman-Laikre effect, the data allowed temporal comparisons and showed that the effective population size indeed had been reduced over time.
4. In stocking programs releasing smolts, the proportion stocked fish for 15 out of 21 analyzed cohorts was over 40% (found in five stocking programs) and around 80% (found in three stocking programs) for five of these cohorts.
5. Out of nine stocking programs where the size of the broodfish was compared to the population average, the broodfish was found to be significantly larger in seven stocking programs. This means that large individuals are often chosen as broodfish. As such, the broodstock generally do not represent the donor population. This practice introduces an artificial selection and may disrupt local genetic adaptation.
6. For some stocking programs where eyed eggs and alevins have been released, there was a low proportion stocked fish observed. For 11 cohorts, the proportion stocked fish was 5% or less (observed in seven stocking programs) and for two cohorts in two different stocking programs, no stocked individuals were observed. When none or few stocked individuals were observed, the removal of broodfish from the spawning population may have led to fewer juveniles being produced than if the broodfish were allowed to spawn naturally.
7. Molecular genetic tools have proven useful in avoiding some of the negative impacts of stocking: The mandatory broodfish control program is important to avoid amplification of domesticated genotypes (farmed salmon) in hatcheries. Some stocking programs have implemented analyses of relatedness between broodfish to avoid crossing closely related individuals. From genetic profiling of broodfish, all stocked fish can be traced to parental pairs to evaluate and improve stocking practice.Hagen, I.J. & Karlsson, S. 2023. Knowledge gained from evaluating 16 Norwegian stocking programs for Atlantic salmon. NINA Rapport 2347. Norsk institutt for naturforskning.
Norsk institutt for naturforskning (NINA) og samarbeidspartnere har evaluert kultivering i 16 laksebestander i Norge. Det settes ut øyerogn eller yngel i åtte av disse bestandene, i fire bestander settes det ut smolt, og i fire bestander settes det ut både smolt og yngre stadier som øyerogn, yngel eller parr. Til sammen har vi studert 67 årsklasser ved hjelp av molekylærgenetiske metoder. Totalt har vi genotypet rundt 6000 individer i tillegg til stamfisken. For 39 årsklasser var det mulig å beregne effektivt antall stamfisk. Følgene punkter har utkrystallisert seg:
1. I norske kultiveringsprogram benyttes rundt 20 – 30 stamfisk per gyteår.
2. I 20 av de analyserte årsklassene ble det observert Ryman-Laikre effekt, og i 17 av disse årsklassene var effekten betydelig. Dette betyr at antallet stamfisk ikke har vært balansert mot andelen utsatt fisk og størrelsen på den ville gytebestanden. Særlig der det har vært utsettinger av smolt har andelen utsatt fisk i mange tilfeller vært for høy i forhold til den ville gytebestanden og det effektive antallet stamfisk.
3. En sterk Ryman-Laikre effekt forventes å medføre redusert effektiv bestandsstørrelse over tid, hvilket vil redusere bestandens evne til å tilpasse seg miljøforandringer. I tre kultiveringsprogram med sterk Ryman-Laikre effekt var det mulig å gjøre sammenlikninger med prøver samlet inn i forskjellige tidsperioder. Disse analysene viste at effektiv bestandsstørrelse har blitt redusert over tid.
4. I kultiveringsprogram der det settes ut smolt, har andelen kultivert fisk for 15 av 21 analyserte årsklasser vært over 40 % (observert i fem kultiveringsprogram) og rundt 80 % for fem av disse årsklassene (observert i tre kultiveringsprogram). Flere internasjonale fagfellevurderte publikasjoner viser at individer utsatt som smolt har lavere reproduktiv suksess enn naturlig produserte individer. Smoltutsettinger har derfor potensiale for sterk negativ påvirk-ning i og med at dette kan medføre høy andel kultivert fisk med dårligere tilpasset fenotype.
5. For ni kultiveringsprogram ble stamfiskens størrelse sammenlignet med gjennomsnittet i bestanden. I sju av disse kultiveringsprogrammene var stamfisken signifikant større enn gjennomsnittet i elvebestanden. Dette betyr at store individer er oftere brukt som stamfisk og stamfisken representerer ikke størrelsesfordelingen i gytebestandene. Denne praksisen introduserer kunstig seleksjon og kan forstyrre lokal genetisk tilpasning.
6. For noen kultiveringsprogram der øyerogn og yngel settes ut ble det observert ingen kultivert fisk eller en svært lav andel kultivert fisk. For 11 årsklasser var andel utsatt fisk 5 % eller mindre og for to av disse årsklassene ble det ikke observert kultivert fisk. For årsklasser der ingen eller få kultiverte individer ble observert kan uttak av stamfisk ha medført færre avkom i elven enn om stamfisken fikk gyte naturlig.
7. Molekylærgenetiske metoder er viktige for å unngå noen av de negative effektene av kultivering. Stamlakskontrollen er viktig for å unngå at individer med oppdrettsopphav oppformeres i anlegg. Enkelte kultiveringsprogram har innført slektskapsanalyser innen stamfisken for å unngå å krysse nært beslektede individer. At stamfisken er genotypet betyr at all utsatt fisk kan spores tilbake til deres stamfiskforeldre slik at kultiveringen kan evalueres og forbedres i henhold til evalueringen.The Norwegian Environment Agency: M-2619|202
How do resource distribution and taxonomy affect the use of dual foraging in seabirds? A review
Get PDFIn many seabird species, parents feeding young switch between short and long foraging excursions in a strategy known as “dual foraging.” To investigate whether habitat quality near breeding colonies drives the use of dual foraging, we conducted a review of the seabird literature, compiling the results of 102 studies which identified dual-foraging in 50 species across nine families from all six seabird orders. We estimated the mean distance from the colony of each species’ short and long foraging trips and obtained remotesensed data on chlorophyll-a concentrations within the radius of both short and long trips around each colony. We then assessed, for each seabird family, the relationship between the use of dual foraging strategies and the difference in the quality of foraging locations between short- and long-distance foraging trips. We found that the probability of dual foraging grew with increasing differences in the quality of foraging locations available during short- and long-distance trips. We also found that when controlling for differences in habitat quality, albatrosses and penguins were less likely to use dual foraging than Procellariidae, which in turn were less likely to use dual foraging than Sulids. This study helps clarify how environmental conditions and taxon-specific characteristics influence seabird foraging behavior. central-place foraging, dual foraging, habitat quality, interspecific differences, parent–offspring conflict, seabirds.publishedVersio
Estimating mortality of small passerine birds colliding with wind turbines
Get PDFAs demand for renewable energy is rising, wind power development is rapidly growing worldwide. In its wake, conficts arise over land use changes converting pristine nature into industrial power plants and its associated adverse biodiversity efects, crowned by one of the most obvious and deadly consequences: bird collisions. Most post-construction studies report low levels of avian mortality, but the majority of these studies are conducted primarily on larger birds. However, the diversity and abundance of small passerine birds are rarely refected in the carcass surveys, although they in numeric proportion to their abundances should be the most numerous. The assumption that surveys fnd all carcasses seems thus rarely fulflled and passerine mortality is likely to be grossly underestimated. We therefore designed an experiment with dummy birds to estimate mortality of small-bodied passerines and other small-bodied birds during post-construction surveys, tested in a medium-sized wind farm in western Norway. The wind farm was surveyed weekly during the migration periods by carcass survey teams using trained dogs to fnd killed birds. The dogs in the carcass surveys were more successful in locating the large than the small dummy birds (60–200 g), where they found 74% of the large dummy birds. Detecting the smaller category (5–24 g) was more demanding and the dogs only found 17% of the small dummy birds. Correcting the post-construction carcass survey outcome with the results from the experiment leads to an almost fourfold increase in estimated mortality rates, largely due to the low detection rate of the smallest category. The detection rates will naturally vary between wind farms, depending on the specifc habitat characteristics, the efciency of the carcass surveys and the search intervals. Thus, implementing a simple experiment with dummy birds to future post-construction surveys will produce more accurate estimates of the wind turbine mortality rates, and thus improve our understanding of the biodiversity efects of conforming to a more sustainable future.publishedVersio
Genetic diversity, gene flow, and landscape resistance in a pond-breeding amphibian in agricultural and natural forested landscapes in Norway
Get PDFGenetic diversity is a key part of biodiversity, threatened by human activities that
lead to loss of gene flow and reduction of effective population sizes. Gene flow is a
result of both landscape connectivity and demographic processes determining the
number of dispersing individuals in space and time. Thus, the effect of human impact
on processes determining the level of genetic diversity must be interpreted in
the context of basic ecological conditions affecting survival and recruitment. When
the intensity of human impact and habitat suitability correlate, the effect on genetic
diversity and gene flow may be challenging to predict. We compared genetic diversity,
gene flow and landscape resistance in two contrasting landscapes in Norway for
the pond-breeding amphibian Triturus cristatus: a highly human-impacted, agricultural
landscape with ecologically productive habitats, and a forested landscape with less
productive habitats and lower levels of human impact. Our results show that genetic
diversity was higher and gene flow lower within the forested landscape. Microclimatic
moisture conditions and vegetation cover were important determinants of landscape
resistance to gene flow within both landscapes. There were indications that landscape
resistance was increased by minor roads in the forested landscape, which was not
the case for the agricultural landscape, suggesting a higher vulnerability to human
interference within the landscape matrix for the populations in less productive habitats.
Our findings suggest that the effect of human impact on genetic diversity may
not be straightforward but modulated by the ecological conditions underlying local
demographic processes. Populations within both landscapes seem to be vulnerable to
loss of genetic diversity, but due to different mechanisms. This has implications for the
choice of relevant management actions, that is, increasing population stability may
be more relevant within an agricultural landscape still permeable for dispersal, while
conserving dispersal corridors may be more appropriate in the forested landscape, to
avoid isolation and increased genetic drift.
agriculture, forest, gene flow, genetic diversity, landscape resistance, Triturus cristatuspublishedVersio
Nasjonal overvåking av edelkreps og spredning av signalkreps - presenta-sjon av overvåkingsdata og bestandsstatus – oppdatert 2023
Get PDFJohnsen, S.I., Strand, D.A. & Amundsen M.M. 2023. Nasjonal overvåking av edelkreps og spredning av signalkreps - presentasjon av overvåkingsdata og bestandsstatus – oppdatert 2023. NINA Rapport 2223. Norsk institutt for naturforskning
Overvåkingsprogrammet for edelkreps ble startet opp i 2001. Programmets overordnede mål er å overvåke tilstanden til et utvalg av de viktigste norske edelkrepsbestandene slik at større endringer i bestandsstatus kan avdekkes. Bestandene/lokalitetene som overvåkes utgjør et representativt utvalg med hensyn på påvirkninger fra ulike miljøfaktorer, geografisk plassering og beskatningstrykk. Overvåkingen har basert seg på et fast nett av prøvefiskestasjoner der det innhentes relative estimater på bestandstetthet ved bruk av teiner og dykking (K/TN=ant. kreps per teinenatt; K/TD= ant. kreps fanget per time dykk). Fra og med 2016 er dykking utelatt. I de krepsepestrammede og krepsepestutsatte områdene, er det fra og med 2018 inkludert innsamling av miljø-DNA fra 36-42 lokaliteter for å se på mulig forekomst av edelkreps og/eller signalkreps. Denne overvåkingen er gjennomført i tett samarbeid med krepsepestovervåkingen for å få et mest helhetlig trussel- og spredningsbilde.
Da overvåkingsprogrammet ble igangsatt, var det særlig interesse knyttet til overvåking av de vassdragene der krepsebestandene ble forsøkt reetablert etter at de ble utryddet eller redusert av krepsepest eller forsuring. Utviklingen med tanke på spredning av signalkreps og krepsepest er dramatisk i områdene nær svenskegrensen, særlig i Viken og Innlandet fylker. På grunn av krepsepest er bestanden av edelkreps slått ut i ni av overvåkingslokalitetene. Årsaken til utbruddene av krepsepest i Haldenvassdraget er signalkreps som ble oppdaget i 2008. I dag er det signalkreps i alle innsjøene i Haldenvassdragets hovedstreng fra og med Rødenessjøen og ned til Femsjøen. I Mossevassdraget og i Finsrudelva (Eidskog) var det aktive krepsepestutbrudd i 2018, men årsaken til utbruddene er ukjent. I 2021 ble det oppdaget et krepsepestutbrudd i Mysenelva/Hæra. Utbruddet virket å ha stoppet opp ved Rustadfossen rett oppstrøms Mysen, men i 2023 har krepsepestutbruddet fortsatt oppover i vassdraget. Årsakene til de tidligere krepsepestutbruddene i Glomma og Buåa er heller ikke kjent. Det ble riktignok funnet signalkreps i Glomma i 2020, men dette funnet ved Fossum forklarer ikke de historiske utbruddene høyere opp i Glomma fra Kirkenær og nedstrøms. I 2023 ble det imidlertid bekreftet signalkreps i Østersjøen ved Rena, en lokalitet som drenerer inn i Glomma mellom Rena og Elverum.
Edelkrepsbestandene i forsuringsutsatte/påvirkede lokaliteter har utviklet seg i ulik grad, særlig på grunn av ulik kalkingshistorikk. I de forsuringsutsatte lokalitetene bør det utformes et mer finmasket stasjonsnett for vannprøvetaking. Identifisering av problemområder og tidsperioder for surstøt vil kunne bidra til en mer målrettet kalkingsstrategi. Kalking i disse lokalitetene bør mål rettes mot kreps, f.eks. ved utlegging av kalkstein i strandsonen. Dette er gjort i enkelte områder i både Setten og i Harasjøen, og tiltaket synes å ha en positiv effekt på vannkjemien lokalt i kalksteinshaugene. I enkelte lokaliteter, som f.eks. Digeren i Kongsvinger kommune, vil trolig edelkrepsbestanden forsvinne hvis ikke kalkingen gjenopptas. I Buåa i Eidskog ble edelkrepsbestanden slått ut av krepsepest i 2010. Stor innsats gjennom overvåkingsprogrammet og inter-reg. prosjektet SNIEF har sannsynliggjort fravær av A. astaci og signalkreps. Edelkreps kan derfor reetableres i dette vassdraget, men det forutsetter at kalkingen gjenopptas.
I noen av de regulerte innsjøene (Næra, Sperillen og Mjøsa) synes det som at det fortsatt er problemer med rekrutteringen. En mulig forklaring på dette kan være at skjulmulighetene under laveste regulerte vannstand (LRV) er begrenset, og at det er stor dødelighet på kreps (særlig småkreps) som følge av predasjon og kannibalisme. Bestandene i noen av disse lokalitetene er relativt unge, og man skal imidlertid ikke utelukke at bestandene trenger en viss tid for å få «etablert» seg skikkelig i lokaliteten.
Steinsfjorden er overvåket siden 1979, og er den lengste kjente tidsserien i Europa på overvåking av edelkreps og den lengste biologiske overvåkingsserien i ferskvann i Norge. Dataene fra Steinsfjorden har dannet grunnlaget for mange vitenskapelige publikasjoner og gitt oss god innsikt i effekten av ulike forvaltningsgrep. Etter at bestanden ble overfisket på midten av 1980-tallet har det, som følge av overvåkingen, vært gjennomført flere bestandsregulerende tiltak som har hatt god effekt. Vi mener det er svært viktig å videreføre denne overvåkingsserien, særlig da det er planer om overføring av vann fra Randselva til Steinsfjorden (vannkraftutbygging), noe som kan medføre store biologiske endringer.
Denne rapporten presenterer overordnede overvåkingsdata frem til og med 2023. Eldre data fra overvåkingslokaliteter (før 2001) er også presentert der disse er sammenlignbare.Miljødirektoratet: M-2654|202
Evaluering av frivillig kultivering av laks i Vestland fylke. Arnaelva, Daleelva, Loneelva og Osenelva Vestre Hyen
Get PDFHagen, I.J., Karlsson, S., Wacker, S., Florø-Larsen, B., Urdal, K. & Sægrov, H. 2023. Evaluering av frivillig kultivering av laks i Vestland fylke. Arnaelva, Daleelva, Loneelva og Osenelva Vestre Hyen. NINA Rapport 2174. Norsk institutt for naturforskning
I dette prosjektet har vi evaluert den årsklassevise effekten av frivillig kultivering i fire vassdrag i Vestland fylke: Arnaelva, Daleelva, Osenelva Vestre Hyen og Loneelva. De fire vassdragene er utsatt for forskjellig grad av negativ påvirkning, der Daleelva er i den mest alvorlige situasjonen. Store giftutslipp fra Dale Fabrikker har flere ganger nærmest utryddet laksebestanden i vassdraget, og bestanden er i dag under sterkt press fra vannkraftproduksjon og innkrysning av rømt oppdrettslaks. Arnaelva er noe påvirket av regulering og sterkt påvirket av genetisk innkrysning av rømt oppdrettslaks. Osenelva er regulert mens Loneelva er uregulert, og begge er mindre preget av innkrysning.
I Arnaelva ble gyteårene 2014 og 2015 evaluert, og tilslaget av fiskeutsettinger for disse årene var lavt til moderat (henholdsvis 6,6 % og 13,8 %). Dette tilsier at det meste av laksen i Arnaelva var naturlig produsert. Forholdet mellom andel utsatt fisk, effektivt antall naturlig gytefisk og effektivt antall stamfisk indikerte en reduksjon i effektiv bestandsstørrelse som følge av kultiveringen (Ryman-Laikre effekt). Den observerte Ryman-Laikre effekten i Arnaelva kunne vært unngått ved et jevnere bidrag av antall avkom fra de ulike stamfiskene. I og med at gytebestandsmålet er oppnådd med hovedsakelig naturlig produksjon og det er et høstbart overskudd i elven, er det sannsynlig at gytebestandsmålet vil bli nådd, også dersom kultiveringen avvikles.
I Daleelva ble gyteårene 2014, 2015 og 2016 evaluert. Her stammer over 80 % av laksen fra utsettingene, og utsettinger er sannsynligvis nødvendige for å opprettholde laksebestanden i Daleelva med den nåværende situasjonen, men vi anbefaler at smoltutsettingene halveres for å redusere den høye andelen kultivert laks i bestanden og redusere den sterke Ryman-Laikre effekten. Gytebestandsmålet i Daleelva er oppnådd og vil også kunne nåes med færre utsatte individer i elven. Videre bør klekkeriet etterstrebe et jevnere bidrag mellom de ulke familiegruppene, igjen for å redusere den kraftige Ryman-Laikre effekten, som i all sannsynlighet reduserer bestandens genetiske variasjon og evne til å tilpasse seg miljøforandringer. Videre bør det innføres foreldretilordning og slektskapsanalyser til tidligere brukt stamfisk, for å unngå at enkelte familier får et uforholdsmessig stort bidrag.
I Osenelva Vestre Hyen ble gyteårene 2014, 2015 og 2019 evaluert. I denne bestanden var datagrunnlaget noe begrenset, men tilsier likevel at andelen kultivert laks i bestanden var lavt til moderat (henholdsvis 13 %, 5 % og 9 %). I Loneeva ble gyteårene 2014 og 2015 evaluert og andel utsatt laks for disse årene var også lavt til moderat (henholdsvis 4,6 % og 15,9 %). Dette tilsier at det meste av laksen i Osenelva og Loneelva var naturlig produsert og at kultiveringen sannsynligvis ikke har vært avgjørende for gytebestandsmåloppnåelsen i disse bestandene.
I Arnaelva og Loneelva ble stamfiskens størrelse (lengde og vekt) sammenliknet med tilsvarende informasjon for individer fanget under sportsfiske i årene 2018 – 2020. Resultatene viste at stamfisken i disse fangstårene var betydelig større enn det som er gjennomsnittet i sportsfiskefangster. Dette tilsier at stamfisken i de årene vi har studert ikke har vært et tilfeldig utvalg av gytebestanden. En slik seleksjon i kultivering er uheldig ved at det kan forstyrre den naturlige lokale tilpasningen til bestanden, og er ikke i henhold til forvaltningens anbefalinger.
For alle de evaluerte kultiveringsprogrammene er det viktig å etterstrebe et likt bidrag mellom de ulike familiegruppene. Standardisering av rognporsjoner der hver hunnfisk bidrar med like mange rogn hver, har stor betydning for å oppnå et jevnt bidrag. Der det blir benyttet en stor andel utsatt fisk som stamfisk bør det gjennomføres slektskapsanalyser til tidligere brukt stamfisk for å unngå at noen familier bidrar uforholdsmessig mye til de neste generasjonene