NINA Brage (Norsk institutt for naturforskning)
Not a member yet
4778 research outputs found
Sort by
Kartlegging av den fremmede marine arten havnespy Didemnum vexillum ved hjelp av miljø-DNA og visuell inspeksjon Oppfølgende undersøkelser i 2022-23
Get PDFFossøy, F., Husa, V, Andersskog, I.P.Ø., Brandsegg, H., Sivertsgård, R., Legrand, E., Svensen, Ø., Dahle Øverby, L., Husby E. 2023. Kartlegging av den fremmede marine arten havnespy Didemnum vexillum ved hjelp av miljø-DNA og visuell inspeksjon. Oppfølgende undersøkelser i 2022-23. NINA Rapport 2278. Norsk institutt for naturforskning.
Havnespy, også kjent som japansk sjøpung (Didemnum vexillum), er karakterisert som en fremmed art med svært høy risiko (SE). Arten stammer opprinnelig fra Japan, men har blitt spredt over store deler av verden som blindpassasjer med skipstrafikk og finnes nå i mange temperte kystområder i Europa. Havnespy ble påvist i Engøysundet i Stavanger i november 2020 for aller første gang i Norge, og har deretter blitt påvist i Haugesund, Egersund, Askøy og Gulen.
I denne rapporten presenterer vi den andre regionale kartleggingen av denne arten i Norge ved hjelp av miljø-DNA, med fokus på havner med stor internasjonal skipstrafikk. Totalt ble 251 vannprøver samlet inn fra Hvaler i Oslofjorden i sør til Verdal i Trondheimsfjorden i nord analysert for påvisning av havnespy.
Havnespy-DNA ble ikke påvist i andre fylker enn der den allerede var kjent. Men i denne undersøkelsen fikk vi positive miljø-DNA signaler fra nye lokaliteter i Vestland. Dette gjelder Eldøyane på Stord, Bergen havn, Sotra, Florø og Måløy. Arten har tidligere ikke blitt registrert nord for Sognefjorden, men er trolig godt etablert i Florø og i Måløy da flere prøver var positive.
Rapporten inneholder også data fra visuell kartlegging ved hjelp av fjernstyrte undervannsfarkoster (ROV), videorigg og vannkikkert i Rogaland og Vestland. Visuelle undersøkelser av stasjoner med positive miljø-DNA signaler i den første kartleggingen bekreftet at havnespy også var etablert i Skipavika i Gulen kommune. Dette viser at miljø-DNA undersøkelser i forkant av visuelle undersøkelser er veldig nyttig og tidsbesparende. Resultater fra både miljø-DNA og visuelle undersøkelser er tilgjengelige i en kartløsning og kan utforskes nærmere på følgende webside: www.nina.no/Naturmangfold/Fremmede-arter/Havnespy
En positiv miljø-DNA prøve gir som oftest en god pekepinn på hvor man bør foreta nærmere undersøkelser. Men et positivt signal kan også stamme fra et fartøy som ligger til kai, og trenger derfor ikke bety at havnespy er etablert i havnen. Visuelle undersøkelser vil derfor kunne bekrefte og vise omfanget av arten i en lokalitet. Negative miljø-DNA prøver er ingen garanti for at arten ikke finnes i et område, og jevnlig overvåking er derfor anbefalt.
Generelt kan de spredte funnene så langt i Norge tyde på flere ulike spredningstilfeller gjennom skipstrafikk, og at lokal spredning fra etablerte kolonier har skjedd innenfor relativt små områder
Antall familiegrupper, bestandsestimat og bestandsutvikling for gaupe i Norge i 2023
Get PDFTovmo, M., Odden, J. & Nilsen, E. B. 2023. Antall familiegrupper, bestandsestimat og bestandsutvikling for gaupe i Norge i 2023. - NINA Rapport 2307. Norsk institutt for naturforskning.
Det nasjonale overvåkingsprogrammet for rovvilt overvåker i dag bestandsstørrelse og bestandsutvikling hos gaupe i Norge gjennom registrering av familiegrupper (hunndyr i følge med årsunger). Årlig gjøres en beregning av antall familiegrupper før jakt ut fra alle dokumenterte og antatt sikre observasjoner av familiegrupper (spor, synsobservasjoner, viltkamerabilder og døde unger). Overvåking av gaupe i Norge er basert på en betydelig lokal medvirkning, der registreringene i all hovedsak blir gjort av lokalt personell på snøføre og rapportert inn til Statens naturoppsyn (SNO), hvor rovviltansvarlige i SNO foretar feltkontroller. Beregningene av antall familiegrupper gjøres ved hjelp av såkalte avstandsregler basert på forflytningsavstander og størrelser på leveområder til GPS- og radiomerkede gauper i Skandinavia.
I 2023 er det estimert 71,5 familiegrupper på landsbasis, noe som tilsvarer en bestand på omkring 421 dyr (95 % konfidensintervall (CI) = 351–491) i Norge. Dette er bestandsstørrelsen før kvotejakta og reproduksjonssesongen i 2023, og er en økning fra i fjor. Gaupebestanden ligger over det fastsatte nasjonale bestandsmålet på 65 årlige ynglinger.
Fem av sju forvaltningsregioner med mål om yngling av gaupe ligger på eller over bestandsmålet før jakt i 2023. Dette er regionene 2 (Aust-Agder, Telemark, Buskerud og Vestfold), 3 (Oppland), 5 (Hedmark), 6 (Møre og Romsdal og Trøndelag) og 7 (Nordland). Regionene 4 (Oslo, Akershus og Østfold) og 8 (Troms og Finnmark) ligger under de regionale bestandsmålene. Når man beregner gjennomsnittlig antall familiegrupper siste tre år ligger regionene 2, 3, 5 og 6 over det regionale bestandsmålet.
Som et hjelpemiddel for beslutningstakere i gaupeforvaltningen er det utarbeidet prognoser for gaupebestandens utvikling ett år frem i tid. Basert på antall familiegrupper påvist før jakta i år, kjent uttak av voksne hunndyr (≥ 1 år) og bruk av prognosemodellen, er det beregnet at det vil være omkring 76 (75 % CI = 67–86) familiegrupper før jakt på landsbasis i 2024.Tovmo, M., Odden, J. & Nilsen, E. B. 2023. Number of family groups, population estimate and population development of lynx in Norway for 2023. - NINA Report 2307. Norwegian Institute for Nature Research
The national monitoring program for large carnivores follows the Norwegian lynx population through the survey of family groups (adult female lynx with dependent kittens). Each year the program estimates the number of family groups that are present based on confirmed observations of family groups from snow tracking, observations and dead kittens. The survey of tracks is mainly done by local people on snow, but all observed groups are reported to the State Nature Inspectorate (SNO) for confirmation. The number of family groups is estimated using a set of distance rules that are derived from radio-telemetry data on home range size and movement rates collected from lynx in Scandinavia.
In 2023 a total of 71,5 family groups were documented, which correspond to a total population size of approximately 421 (95 % confidence interval (CI) = 351–491) lynx in Norway. This is the estimate of population size prior to hunting in 2023, and is an increase since last year. The lynx population is over the national management goal of 65 family groups set by the parliament in 2004.
Region 2 (Aust-Agder, Telemark, Buskerud and Vestfold), 3 (Oppland), 5 (Hedmark), 6 (Møre and Romsdal and Trøndelag) and 7 (Nordland) is at or above the regional management goal in 2023. When looking at the average number of family groups the last three years, only region 2, 3, 5 and 6 have achieved their regional management goal. Based on a prognosis model we predict that the population will be at 76 family groups (75 % CI = 67–86) before hunting starts in 2024
Rødsporer (Entoloma), underslekt Cyanula i Norge, med fokus på habitat og utbredelse
Get PDFThis is the third paper with results from the Norwegian Entoloma project 2015-2017. An overview is given of the species of Entoloma subgenus Cyanula in Norway. Cyanula includes, among other elements, many grassland fungi. This paper is part of a larger study concerning the European species of the subgenus Cyanula, including a multigene phylogeny that will be published in due course. Furthermore, a monograph with updated tax- onomic revision is recently issued. This paper focuses mainly on the species recorded from Norway with help of ITS DNA barcoding, with reference to recent collections also from Northern Sweden, with extensive notes of their habitat requirements and distribution. Altogether 53 Cyanula species are presented here, with an updated circumscription and naming. More than half of these are reported new to Norway since the start of the Norwegian Entoloma project. Of these, 18 have been described as new during the last three years, largely based on Norwegian material. Four of these are known exclusively from Scandinavia. barcoding, morphology, taxonomy, calcareous grasslands, calcareous forestsRødsporer (Entoloma), underslekt Cyanula i Norge, med fokus på habitat og utbredelseDette er den tredje artikkelen med resultater
fra det norske Entoloma-prosjektet 2015-2017.
Her gir vi en oversikt over rødsporer i underslekt
Cyanula i Norge. Cyanula utgjør en av
de største gruppene av våre beitemarksopper.
Dette er del av en større studie over de europeiske
artene i underslekt Cyanula, som
inkluderer en omfattende fylogenetisk undersøkelseundersøkelse
som snart vil bli publisert, samt en
nylig publisert bok med en oppdatert taksonomisk
revisjon av gruppa. Det foreliggende
arbeidet fokuserer på arter registrert i Norge
ved hjelp av ITS strekkoding. Også en del
nylige, sekvenserte innsamlinger gjort i nordsvenske
fjellområder er inkludert her. Artene
presenteres seksjonsvis, med vekt på data om
habitat-preferanser og utbredelse. Til sammen
53 Cyanula-arter er presentert her, med oppdatert
artsavgrensning og navnsetting. Mer
enn halvparten av disse artene er rapportert
nye for Norge siden starten av det norske
Entoloma-prosjektet. Av disse er 18 beskrevet
som nye for vitenskapen de siste tre årene, i
stor grad basert på norsk materiale. To av
disse er kun kjent fra Norge, og ytterligere to
kun fra Skandinavia.publishedVersio
Intensiv overvåking av gaupe med kamerafeller på Nordmøre 2022
Get PDFOdden, J., Thorsen, N.H., Tvete, K.O, Bahlk, S. & Linnell, J.D.C. 2023. Intensiv overvåking av gaupe med kamerafeller på Nordmøre 2022. NINA Rapport 2304. Norsk institutt for naturforskning.
NINA fikk i 2021 i oppdrag fra Statsforvalterne og Rovviltnemnda i rovviltregion 6 å overvåke gaupe med hjelp av kamerafeller i kommunene Surnadal, Heim, Tingvoll og Sunndal. Målsettingen var å identifisere antall familiegrupper og totalt antall gauper i området basert på bilder fra kamerafeller gjennom et utstrakt samarbeid med lokale hjelpere og svært intensiv datainnsamling. Studiet ble forlenget med et år, og her rapporterer vi resultatene for 2022.
Prosjektet ble gjennomført i et område på 1 500 km2 i perioden 1. august 2022 – 31.desember 2022. Studieområdet ble delt inn i et rutenett på 5x5 km med en observasjonspost med to viltkamera innenfor hver rute (plassert for å fotografere begge sider av passerende gauper). Til sammen det satt opp 124 kamerafeller på 63 lokaliteter i samarbeid med lokale mannskap. Gjenkjenning av gaupeindivider på bilder fra kamerafeller er en metode som er lite benyttet i Skandinavia. Vi fikk derfor hjelp fra en forsker fra Østerrike som har lang erfaring med metoden.
Vi registrerte to familiegrupper på kamerafellene, begge i Tingvoll kommune. De to familiegrupper ble registrert 13 ganger på fem av kameralokalitetene. Av disse var 11 observasjoner innenfor registreringsperioden 1.oktober-28.februar. Disse to familiegruppene opphold seg så nære hverandre at de ikke ville blitt skilt fra hverandre med bruk av avstandskriteriene som benyttes i det nasjonale overvåkingsprogrammet.
I perioden 1.8.2022-31.12.2022 ble det registrert gaupe (enslige og familiegrupper) 38 ganger på 17 av kameralokalitetene. Dette er betydelig færre observasjoner enn i 2021 da det i samme periode ble registrert gaupe 86 ganger. Det ble i 2022 identifisert 11 ulike gauper på bildene, hvorav 5 var unger. I Tingvoll kommune registrerte vi tre hunngauper og en hann. En av gaupene på Tingvoll ble også registrert i Sunndal. I Surnadal registrerte vi to hanngauper. Det ble ikke registrert gaupe på våre kamera i Heim kommune. Året før ble det identifisert 19 gauper (14 voksne og fem unger) innenfor det samme studieområdet.
Vi beregnet tetthet av voksne gauper til å være 1,8 gauper per 1000 km2. Denne tettheten er lavere enn i 2021 da vi beregnet tettheten til å være 4,7 gauper per 1000 km2. Lavere antall gauper i 2022 skyldes sannsynligvis en avgang på sju gauper, hvorav 3 voksne hunngauper, i studieområdet.Odden, J., Thorsen, N.H., Tvete, K.O, Bahlk, S. & Linnell, J.D.C. 2023. Intensive monitoring of lynx with camera traps on Nordmøre 2022. NINA Report. Norwegian Institute for Nature Research.
In 2021, NINA was asked by the Carnivore Management Board in region 6 to test intensive monitoring of lynx with camera traps in the municipalities of Surnadal, Heim, Tingvoll and Sunndal. The goal was to estimate both the number of family groups and the total number of lynx in the area based on images from camera traps and an extensive collaboration with local stakeholders. The study was extended for one year, and here we report the results for 2022.
The project was conducted in an area of 1,500 km2 from August 1, 2022, to December 31, 2022. The study area was divided into a grid of 5x5 km cells with one observation point containing two camera traps (placed to photograph both sides of any passing lynx) within each grid cell. In total, 124 camera traps were set up at 63 locations in collaboration with local personnel. The identification of individual lynx on camera trap images is a method that is rarely used in Scandinavia. Therefore, we sought assistance from an experienced researcher from Austria who has extensive experience with this method.
We recorded two family groups on the camera traps, both in Tingvoll municipality. The two family groups were recorded 13 times at five of the camera sites. Of these, 11 observations were made within the registration period (of the national monitoring program for lynx family groups) of October 1 to February 28. These two family groups were so close to each other that they would not have been distinguished using the distance criteria in the national monitoring program.
From August 1, 2022, to December 31, 2022, lynx were recorded 38 times at 17 camera sites. This is fewer observations than in 2021 when lynx was recorded 86 times during the same period. In 2022, we identified 11 different lynx individuals, of which 5 were juveniles. In contrast, a total of 19 lynx were identified within the same study area in 2021. In 2022, in Tingvoll municipality, we recorded three female lynx and one male. This male was registered in Sunndal. In Surnadal, we recorded two male lynx. No lynx were recorded on our cameras in Heim municipality.
Based on “spatially explicit capture-mark-recapture" analysis we estimated the density of adult lynx to be 1.8 lynx per 1000 km2. This density is lower than in 2021 when we calculated the density to be 4.7 lynx per 1000 km2. The decrease in the number of lynx in 2022 is likely due to seven recorded lynx deaths, including three adult female lynxes, in the study area
Vurdering av vårforbud mot motorferdsel i utmark i Nord-Troms og Finnmark
Get PDFMathiesen, K.E., Vuorinen, K.E.M., Gundersen, V., Stokke, B.G. & Singsaas. F.T. 2023. Vurdering av vårforbud mot motorferdsel i utmark i Nord-Troms og Finnmark. NINA Rapport 2248. Norsk institutt for naturforskning. https://hdl.handle.net/11250/3058407
Vi fant ingen forskning spesifikt på konsekvenser av snøskuterkjøring på vårsnø for vilt, fugl og tamrein i Troms og Finnmark, og det var også svært lite forskning på tilsvarende konsekvenser i Norge generelt. Vi fant heller ingen forskning på tilsvarende forstyrrelser fra andre typer ferdsel i Troms og Finnmark. Vi valgte derfor å innhente kunnskap fra andre steder enn Troms og Finnmark, men som handler om de samme artene, eller arter som kan tenkes å ha tilsvarende respons på ferdsel som de artene som finnes i Troms og Finnmark.
Videre har vi valgt å inkludere de aktuelle artenes sårbarhetsperioder, som vil være en viktig indikator for når hensynet til vilt, fugl og tamrein bør være ekstra hensynsfullt. Disse sårbarhetsperiodene presenteres og diskuteres gjennom rapporten, og er i hovedsak basert på Hagen et al. 2019, og en oppsummering gjort av Multiconsult i 2018.
Rapporten er basert på et bredt litteratursøk i internasjonale peer review forskningsartikler for alle fugle- og viltarter med utbredelse i Troms og Finnmark, som også inkluderer rødlisteartene registrert for Troms og Finnmark (60 fuglearter og 8 pattedyr). I tillegg har vi inkludert spesielt sårbare arter eller arter som hekker i spesielt sårbare områder i Troms og Finnmark (basert på Hagen et al. 2019 og Mulitconsult 2018). Videre har vi også søkt i nasjonale rapporter fra både Sverige, Finland og Norge.
Rapporten viser, teoretisk sett, at artenes (fugl, pattedyr) respons på ferdsel har ulike grader av effekter både på individ- og på populasjonsnivå. Våre funn viser alt fra lokale responser med fluktavstander på individuelt eller på flokk nivå, til unnvikelseseffekter på arealnivå, til kumulative effekter på populasjonsnivå. De fleste studier vi har funnet er på individ/flokknivå, mens studier på unnvikelse og kumulative effekter krever for eksempel omfattende radiomerking på populasjonsnivå. Vi fant noen få studier fra Svalbard gjort på gjess og på fjellrev, og disse viser at fjellrev i områder med snøskutertrafikk endrer atferd til å bli mer nattaktive sammenliknet med rev i områder uten snøskutertrafikk. Gjess forlater reirene sine og flykter opp til nesten 2 km. (gjennomsnitt opp mot 1717 meter) når de blir forstyrret på reirene. Denne flukten fra reirene medførte økte tap av egg til predatorer (blant annet fra andre fugler som spiser egg) i perioden da reirene var ubevoktet.
Det er heller ikke gjort mye forskning på effekter av motorferdsel i Sverige eller Finland, og en tilsvarende rapport som denne gjort i 2014 av Naturvårdsverket, konkluderer med at terrengkjøring, enten det er snøskuter eller andre terrengkjøretøy, viser negative effekter på dyrene som økt energibruk ved at de flykter fra forstyrrelsen. Dyrene brukte mer tid til å være på vakt i stedet for å bruke tiden til å spise, eller de unngikk områder som de ellers ville har brukt til beite. Rapporten fra Naturvårdsverket peker også på at gjentatte forstyrrelser spesielt på vinteren og våren (når dyrene er særlig sårbare pga. begrenset mattilgang og negativ energibalanse), kunne gi langsiktige negative effekter på reproduksjon, kondisjon og overlevelse.
For tamrein og villrein er det gjort 73 vitenskapelige og fagfellevurderte arbeider om ferdsel og infrastruktur, og effekter av dette fra Norge, Sverige og Finland. Rein blir vanligvis uroet innenfor avstander på 1-2 km i åpne fjellområder, mens tungt trafikkerte veier kan ha en innflytelsessone på hele 5-10 km eller mer.
Enkelte dagrovfugler kan etablere hekkeområder i Troms og Finnmark allerede i februar og mars, og disse vil være spesielt sårbare for motorferdsel på vårsnø uavhengig av mengde snø, og uavhengig av om våren kommer tidlig eller sent. Fugler som etablerer leikplasser på våren, som storfugl, orrfugl, og enkelte vadefugler er også spesielt sårbare for motorferdsel om våren, men dette kan også gjelde flere andre fuglearter som generelt er sensitive for ferdsel.
Generelt viser denne kunnskapsgjennomgangen at forstyrrelser av vilt, fugl og tamrein på våren er kompleks, og vil i hovedsak variere avhengig av hvilken art man snakker om, eller også hvilken type ferdselsforstyrrelse det er snakk om. For mange av disse artene vil hverken sårbarhetsperiode, hekke- eller yngletid variere med varierende snømengde eller klimatiske variasjoner. Dette fordi hekketidspunkt eller yngletid er utviklet gjennom evolusjon over lang tid, og skjer årvisst til samme tidsrom regulert av for eks. daglengde og dagslys. Likevel vil man på lengre sikt kunne tenke seg at et mildere klima vil kunne ha en effekt på enkelte arter ved at hekketidspunkt eller sårbarhetstidspunkt kan bli fremskyndet tilsvarende det en ser på tilsvarende arter som har etablert seg lenger sør i landet. Vi ser at samme art kan ha sårbarhetsperiode opptil 2 måneder tidligere i Sør-Norge, sammenliknet med områder som Troms og Finnmark. I tilfeller med tvil, men hvor en mangler kunnskap vil vi peke på «føre-var»-prinsippet som sier at man skal unngå vesentlig skade på naturen og miljøet når man fatter beslutninger, og at manglende kunnskap ikke skal brukes som begrunnelse for å unnlate å treffe tiltak.Mathiesen, K.E., Vuorinen, K.E.M., Gundersen, V. & Stokke, B. 2023. Assessment of the spring ban on motor traffic in outlying areas in Nord-Troms and Finnmark. NINA Report 2248. Norwegian Institute for Nature Research. https://hdl.handle.net/11250/3058407
We found no research specifically on the consequences of snowmobiling in spring for wildlife, birds and domestic reindeer in Troms and Finnmark. We found very little research on similar consequences in Norway in general. There was also no research found on similar disturbances from other types of traffic from Troms or Finnmark. We therefore chose to obtain knowledge from places other than Troms and Finnmark, but which are about the same species, or similar species that can be thought to have a similar response to traffic as the species found in Troms and Finnmark.
Furthermore, we have chosen to include the vulnerability periods of the species, which will be an important indicator of when consideration for wildlife, birds and domestic reindeer should be extra considerate. These periods of vulnerability are presented and discussed throughout the report, and are mainly based on Hagen et al. 2019, and a summary made by Multiconsult in 2018.
We conducted a broad literature search in international peer review research articles related to all bird species and wildlife with prevalence to Troms and Finnmark. This also included the red listed species in Troms and Finnmark (60 bird species and 8 mammals). In addition, we included particularly vulnerable species or species that breed in particularly vulnerable areas in Troms and Finnmark based on Hagen et al. 2019. Furthermore, we have also searched in national reports from both Sweden, Finland and Norway.
The report shows, theoretically, that the species' (birds, mammals) response to traffic has different degrees of effects both at individual and population level. Our findings show negative responses at local levels with escape distances at individual or flock level, to avoidance effects at large spatial scales, to cumulative effects at population level. Most studies we have found are at individual/herd level, while studies on avoidance and cumulative effects require, for example, extensive radio-collaring at population level.
Studies from Svalbard carried out on geese and arctic fox show that traffic from snowmobiles turn arctic foxes more nocturnal compared to foxes in areas without snow mobile traffic, and geese left their nests when being disturbed. The eggs in the unguarded nests were more vulnerable for predation during the period when the adult geese were absent. Escape distance for birds varied from 50 meters up to 2000 meters when being disturbed, but this may also depend on variables such as weather, topography, amount of traffic and type of traffic.
Neither did we find much research done from Sweden or Finland, but we did find a report from 2014 done by the Swedish Environmental Protection Agency (Naturvårdsverket 2014). This report concludes that off-road driving, whether by snowmobile or other off-road vehicles, has a negative effect on wild animals and domesticated reindeer as the animals increase their energy use of being more alert instead of using the time to eat, or that they avoid areas that they would otherwise have used for grazing. The report also points out that it is especially in wintertime and spring that the animals are particularly vulnerable to disturbances due to limited food access and negative energy balance.
Another study from Sweden shows that moose are negatively affected by human traffic, and that they increase their activity level by more than 30% and thus also have increased energy consumption in the event of disturbances. For reindeer, 73 scientific peer-reviewed works have been done on traffic and its effects on domestic and wild reindeer from Norway, Sweden and Finland. Reindeer are usually disturbed within distances of 1-2 km in open mountain areas, while heavily trafficked roads can negatively impact reindeer at distances from 5-10 km. and more.
For birds, it is especially birds of prey that arrive in Troms and Finnmark as early as February and March to establish a nesting area, that are particularly vulnerable to motor traffic in spring. Birds that establish lek grounds in the spring, such as capercaillie, black grouse, or ruff are particularly vulnerable to motor traffic in the spring, but also several other bird species may in general be sensitive to human disturbances.
In general, this review shows that the impact from disturbance is complex and will mainly vary depending on the type of species we are talking about. For many of these species, the amount of snow is not decisive, and the breeding time will in many cases not be adaptable to climate variations in the short term. In the long term, one could imagine that certain species would be able to adapt to, for example, milder climate, and thus change the breeding time earlier in the spring, but there is no specific information about this from Troms and Finnmark. In cases of doubt, but where there is a lack of knowledge, we will point to the “precautionary principle”, which states that one must avoid significant damage to nature and the environment when making decisions, and that a lack of knowledge must not be used as a justification for failing to act to take action
Fra Rød til grønn: Kunnskapsgrunnlag for prioriterte arter, arter med handlingsplan og utvalgte naturtyper
Get PDFKyrkjeeide, M.O., Evju, M., Magnussen, K., Handberg, Ø.N., Bakkestuen, V., Brandrud, T.E., Bratli, H., Dervo, B., Eide, N.E., Endrestøl, A., Gosselin, M.-P., Hanssen, O., Jacobsen, R.M., Johnsen, S.I., Larsen, B.-M., Lyngstad, A., Mjelde, M., Stokke, B.G., Svalheim, E., Velle, L.G., Øien, D.-I., Schöpfer, A. & Haugland, L.M. 2023. Fra Rød til grønn: Kunnskapsgrunnlag for prioriterte arter, arter med handlingsplan og utvalgte naturtyper. NINA Rapport 2280. Norsk institutt for naturforskning.
I 2018 ble det utviklet metodikk for å foreslå tiltak for å bedre tilstanden til rødlistede arter og naturtyper. Denne metodikken ble utviklet i prosjektet «Tiltak for å ivareta truet natur», og til sammen 90 arter og 33 naturtyper ble vurdert i henhold til metoden. Senere ble den publisert vitenskapelig og fikk navnet Rød til grønn-metoden. Metoden går ut på å sammenstille eksisterende kunnskap om arten eller naturtypen, sette mål og delmål og deretter foreslå tiltak som fører til måloppnåelse. Målet er en forbedring i rødlistekategori innen et gitt år. Rødlistekriteriene brukes til å sette delmål. Tiltakene settes sammen i tiltakspakker som gir > 50 % sannsynlighet for måloppnåelse, men det er kun tiltakspakker med > 75 % målopp-nåelse som anbefales. Det beregnes samfunnsøkonomiske kostnader for tiltak og tiltakspakker.
I dette prosjektet har vi vurdert nye arter og naturtyper i henhold til Rød til grønn-metoden. Til sammen har vi vurdert 21 arter, hvorav 12 er prioritert i naturmangfoldloven, og seks naturtyper som er utvalgt naturtype i naturmangfoldloven. Målet har vært at prioriterte arter og utvalgte naturtyper skal vurderes som nær truet (NT) innen henholdsvis 2034 og 2037, som følger planlagte år for utgivelse av rødlister for arter og naturtyper. For artene og naturtypene hvor dette tilsvarer flere enn ett flytt på rødlista, er det gjort en trinnvis vurdering for hver rødlistekategori fra dagens status til NT. For de øvrige artene er ett trinns forbedring innen 2034 målet. Det er gjennomført samfunnsøkonomiske kostnadsberegninger etter samme metode som i tidligere prosjekter.
I tillegg har vi gjennomført metodeutvikling med hensikt å få sikrere kostnadsestimater. Dette arbeidet har vært todelt. For det første har vi utviklet og testet metoder for å beregne mer presise alternativkostnader for areal. For det andre har vi beregnet mengder og prissatt verdi av økosystemtjenesten karbon. Metodeutviklingen har blitt testet på naturtypen kalklindeskog.
For 18 av 21 arter ble målsetningen én rødlistekategori forbedring, og for tre arter ble den to eller flere kategorier. For disse tre artene vil måloppnåelse gi status NT eller livskraftig (LC) direkte, derfor er det ingen trinnvise vurderinger for artene. Kun seks arter har anbefalt til-takspakke med > 75 % måloppnåelse. Årsaken er at mange arter finnes over stor romlig skala, og det er stor usikkerhet i hvor og hvordan tiltakene skal iverksettes. Videre er det usikkert hvilken effekt tiltakene har. Det er allikevel anbefalt å gjennomføre tiltak for langt flere arter, selv om anbefalt tiltakspakke har < 75 % måloppnåelse. Tiltakene som anbefales iverksatt vil trolig bidra til å sikre artenes forekomster på kort eller lengre sikt.
Noen av naturtypene ble ikke vurdert som egne enheter i Norsk rødliste for naturtyper i 2018. Disse ble vurdert i dette prosjektet. Samtlige naturtyper har NT som målsetning, og tre naturtyper har trinnvis vurdering for rødlistekategori sårbar (VU) og NT, men tiltakspakke for NT er ikke vurdert for slåttemark. For hule eiker er det ikke anbefalt tiltakspakke, men prosjekter for kunnskapsinnhenting. Målet om NT er mulig å oppnå for fire naturtyper, men store arealer skal restaureres for slåttemark, slåttemyr og kystlynghei for å nå målet. Det er ikke gitt at dette vil være en fornuftig prioritering av miljøforvaltningen.
I dette prosjektet har kunnskapsgrunnlaget generelt vært bedre enn for tidligere vurderte arter og naturtyper. Vurderingene av mobile arter har vist at det er utfordrende å benytte metoden presist for disse, fordi de har til dels store funksjonsområder og ulike områder som er viktig fra år til år. Det er fortsatt behov for å jobbe med romlige eksplisitte data for å øke nøyaktigheten i tiltak og kostnader. Videre har noen av artene allerede handlingsplaner, og det har vært utfordrende å gjøre tilsvarende gode vurderinger som i handlingsplanene innenfor rammene av prosjektet (noen få dagers arbeid per art/naturtype).
Det er fortsatt utfordrende å benytte rødlista og rødlistekriteriene til å sette mål, fordi disse baseres på nedgang i populasjoner og utbredelse. I tillegg endres referansetilstanden til en art eller naturtype framover i tid, fordi vurderingsperioden for arten eller naturtypen endrer seg. For de aller fleste arter er pågående nedgang et utslagsgivende kriterium, og det er ikke alltid ekspertene klarer å foreslå tiltak som stanser pågående nedgang med sikkerhet. Det er derfor usikkert om målet nås eller ikke i 2034.
Framstilling av naturtypekart en arbeidskrevende prosess med uttrekk fra mange databaser og detaljert gjennomgang av ekspert. Bedre rutiner for søk etter overlapp mellom databaser og oppdatering av status for naturtypen etter hvert som nye data kommer til, vil forenkle jobben.
I det videre arbeidet med kunnskapsgrunnlag og handlingsplaner for trua natur vil det også være viktig å finne bedre metoder for å håndtere kunnskapshull og usikkerhet
Fiskebiologiske undersøkelser i Verdalsvassdraget. Årsrapport for 2022
Get PDFUlvan, E.M., Foldvik, A., Jensås, J.G., Holthe, E., Berg M. & Berger, H.M. 2023. Fiskebiologiske undersøkelser i Verdalsvassdraget. Årsrapport for 2022. NINA Rapport 2275. Norsk institutt for naturforskning.
Denne rapporten presenterer resultater fra ungfiskundersøkelser og foreløpige resultater fra habitatkartlegging på deler av anadrom strekning i Verdalsvassdrager i 2022.
Ungfiskundersøkelsene i Verdalsvassdraget ble gjennomført 16. august 2022. Det ble gjennomført strandnært elektrisk fiske på tolv stasjoner med et samlet areal på 1211.5 m2. Tetthetene av årsyngel hos laks varierte fra lav til høy på stasjonene sammenliknet med det som kan forventes i normalt produktive, lite berørte vassdrag i regionen. Ni stasjoner hadde lav tetthet av årsyngel av laks ( 100 individer per 100 m2). Gjennomsnittlig tetthet av årsyngel av laks i Verdalselva var 50 individer per 100 m2. Tetthetene av eldre laksunger varierte fra lav til moderat på stasjonene. Ni stasjoner hadde lav tetthet av eldre laksunger ( 60 individer per 100 m2). Gjennomsnittlig tetthet av eldre laksunger i Verdalsvassdraget var 13 individer per 100 m2. Resultatene viste en avtagende tetthet av ungfisk av laks fra øvre til nedre del av vassdraget med høyest gjennomsnittlig tetthet av laks på stasjo-nene oppstrøms Granfossen (årsyngel = 56, parr = 20 ind. per 100 m2) og lavest gjennomsnittlig tetthet på stasjonene nedstrøms Vuku (årsyngel = 17, parr = 2 ind. per 100 m2). Tettheten av ørretunger var gjennomgående svært lav på alle de undersøkte stasjonene i Verdalsvassdraget i 2022. På flere stasjoner (fem av 12) ble det hverken fanget årsyngel eller parr av ørret, og det ble kun fanget ørretparr på to av de 12 stasjonene.
Elvebunnen i nedre deler av Verdalselva er preget av lite egnede skjulområder for ung laksefisk, og de lave tetthetene som ble funnet på denne strekningen i 2022 er trolig et direkte resultat av dette. Allikevel kan metodiske utfordringer bidra til den lave tettheten. Det er vist at strandnært elfiske i åpne elveavsnitt med lite skjul i bunnsubstratet kan føre til at bestandsstørrelsen av ungfisk (spesielt parr) undervurderes fordi fisk skremmes bort fra stasjonen/området før den kan fanges. I videre overvåking av ungfiskbestanden anbefaler vi derfor å supplere undersøkelsene nedstrøms Vuku med elektrisk båtfiske.
Det ble gjennomført habitatkartlegging på to strekninger i Verdalsvassdraget i 2022. Disse var fra Brattåslunet til Kolstadholmen og fra Østnesfossen til Verdalsøra. En diagnose av flaskehalser for lakseproduksjonen i vassdraget vil ikke kunne foreligge før hele strekningen er kartlagt. Habitatkartleggingen viste derimot at det var en klar dominans av elveklassen kulp på begge de kartlagte strekningene. På stekningen fra Brattåslunet til Kolstadholmen viser kartleggingen at det er tilstrekkelig tilgang på potensielle gyteområder, men at det er likevel få hulrom egnet for større ungfisk til tross for at substratkartleggingen viste en dominans av stein (12-29 cm). På stekningen fra Østnesfossen til Verdalsøra er det begrenset tilgang på egnete gyte- og oppvekstområder for anadrom laksefisk, og skjulkapasitet i form av vektet skjul har en avtakende tendens nedover elvestrengen
Fiskebiologiske undersøkelser i Ranaelva. Årsrapport for 2022
Get PDFHolthe, E., Kanstad-Hanssen, Ø., Lo, H., Bremset, G., Dokk, J.G., Jensås, J.G., Østborg, G.M. & Museth, J. 2023. Fiskebiologiske undersøkelser i Ranaelva. Årsrapport for 2022. NINA Rapport 2259. Norsk institutt for naturforskning.
I perioden 2021-2023 gjennomføres det ulike fiskebiologiske undersøkelser i lakseførende deler av Ranavassdraget. Bakgrunnen for undersøkelsene er et pålegg om å gjennomføre ulike tiltak og undersøkelser etter at lakseparasitten Gyrodactylus salaris er fjernet fra Ranaelva og andre smittete vassdrag i Ranaregionen. Undersøkelsesprogrammet omfatter blant annet ungfiskundersøkelser med elektrisk fiske, otolittanalyser og genetiske analyser for å evaluere tilslag på utsettinger, samt gytefiskundersøkelser og analyser av skjell og otolitter fra voksenfisk.
I september 2022 ble det gjennomført strandnært elektrisk fiske på 15 stasjoner oppstrøms Storforsen. Tetthetene av ungfisk var svært lave. I 2022 ble det ikke satt ut årsyngel av laks i øvre deler av Ranaelva, og det ble heller ikke funnet årsyngel av laks. Gjennomsnittlig tetthet av eldre laksunger var 2,1 individ per 100 m2, noe som må betraktes som svært lave tettheter. Tilsvarende for aure ble det funnet 2,9 årsyngel per 100 m2, og 2,3 eldre aureunger per 100 m2, hvorav henholdsvis 1,4 og 1,3 individer per 100 m2 var naturlig produserte, noe som også karakteriseres som svært lave tettheter og dermed lav naturlig produksjon av aure i øvre deler av Ranaelva. Det ble ikke fanget andre arter enn laks og aure under det strandnære elektriske fisket.
Under elektrisk båtfiske i september 2022 på til sammen 21 stasjoner ble det fanget til sammen 427 individer av fem arter (laks, aure, røye, skrubbe og trepigget stingsild). Røye ble bare fanget i vassdragsavsnittet oppstrøms Reinforsen, mens skrubbe og trepigget stingsild bare ble fanget nedstrøms Reinforsen. Laks og aure var de klart dominerende artene i fangstene under båtfisket, og ble fanget på 20 av de undersøkte stasjonene. Oppstrøms Reinforsen ble de største forekomstene av laksunger funnet på en stasjon som ligger mellom Storforsen og Illhølet. Nedstrøms Kobbforsen ble de høyeste forekomstene av laksunger og aureunger funnet på elvestrekningen mellom Kjerrfossen og Steinbekken. Hos laksunger var det lignende forekomster oppstrøms Reinforsen og nedstrøms Kobbforsen, med gjennomsnittlige fangster på henholdsvis 1,43 og 1,50 individer per minutt effektiv fisketid.
Det ble analysert otolitter fra 95 laksunger fanget nedstrøms Reinforsen og 120 aureunger fanget oppstrøms Reinforsen. Blant laksungene fanget nedstrøms Reinforsen var treåringer den mest tallrike gruppen, og nær 50 % av individene tilhørte denne aldersgruppen. Det var bare i denne alderskategorien, samt hos fireåringer at det ble funnet utsatte individer. I alt hadde 46 % av treåringene merke i otolitt. Det ble også funnet merke i otolitt hos tre av 16 fireåringer (19 %). De utsatte individene har mest sannsynlig opphav i utsettinger av årsyngel i 2018 og 2019. Treåringer var også den mest tallrike gruppen hos aureunger fanget oppstrøms Reinforsen. Om lag 35 % av aureungene tilhørte denne årsklassen. I denne årsklassen hadde 34 % merke i otolitt, og var satt ut som startforingsklar yngel i 2019. Det ble også funnet utsatte aureunger blant årsyngel (42 %), og blant ettåringene (32 %), som ble funnet oppstrøms Reinforsen.
Det ble samlet inn prøver i form av skjell eller otolitter fra til sammen 86 voksne lakser fra Ranaelva. Av de 67 individene som med sikkerhet kunne spores til opphav, var 66 naturlig produsert, hvorav én var hybrid mellom laks og aure. Kun én av fiskene ble bestemt til å være satt ut, denne fisken hadde også klipt fettfinne. Når det gjelder de resterende fiskene hadde åtte stykk for dår-lige skjell til at de kunne leses. For de øvrige elleve var det usikkert om de var ville, utsatt eller tidlig rømt oppdrettsfisk. Gjennomsnittlig smoltalder hos naturlig produsert laks var på 3,6 år med en variasjon fra tre til fem år. To av de undersøkte laksene stammet fra gyting i 2014, og kan på grunn av dette ikke ha opphav i Ranaelva.
Under gytefiskregistreringer høsten 2022 ble det på strekningen mellom Reinforsen og Esjeberget/Steinbekken registrert til sammen 498 lakser og 477 antatt gytemodne sjøaurer. I tillegg ble det registrert 448 antatt umodne sjøaurer. Antall registrerte gytelaks var noe lavere enn gjennomsnittsnivået på 540 individer for perioden 2016-2021. Det ble registrert seks rømte oppdrettslakser under gytefisktellingene, noe som gir et beregnet innslag på om lag 1,2 % i gytebestanden. Beregnet gytebiomasse utgjorde 1324 kg, mens gytebestandsmålet er 1222 kg. I tillegg til laks som ble observert ved drivtellingene 21. september, ble det tatt ut 44 stamfisk til Genbanken på Bjerka i forkant av registreringen. Blant disse laksene var det kun 12 hunnfisk, som samlet utgjorde en gytebiomasse på om lag 80 kg. Det ble i likhet med de forrige tre årene registrert et betydelig antall gytelaks nedstrøms Kjerrforsen, noe som innebærer at laksen tar i bruk større deler av elva sammenlignet med årene før 2019. Andel storlaks samsvarte med tidligere år, mens andel smålaks må anses som høy og lik den for mellomlaks i 2022. Det er normalt en klar dominans av mellomlaks i Ranaelva
Long-term increase in female body condition and its effect on reproduction in two European red-listed species, Common Pochard (Aythya ferina) and Tufted Duck (Aythya fuligula)
Get PDFBody condition of breeding females is an important driver of an individual’s fitness and the consequent dynamics of populations. Long-term changes in female body condition are likely to be affected by recent shifts in climatic and environmental conditions that can result in changes to population demography. To help explain the drivers shaping body condition during the incubation period and its consequences for reproductive success, we examined the long-term pattern in the body condition of breeding females of two declining sympatric diving duck species: Common Pochard Aythya ferina and Tufted Duck Aythya fuligula. We analysed the data obtained from 139 females of Common Pochard and 251 females of Tufted Duck breeding on fishponds in South Bohemia, Czechia, between 2004 and 2020. We calculated the body condition index of females during late incubation based on the residuals from the relationship between body mass and tarsus length and used the incubation stage as an additional predictor of body mass. Body condition of both species did not decline over the 17 years of the study. The effect of winter weather conditions (winter temperature), water transparency (a proxy for food availability) and reproductive investment on body condition was not confirmed. Female body condition positively affected mean egg mass and hatchability in both studied species, i.e. females in better body condition laid larger eggs and hatched eggs with a higher hatching probability. We conclude that the population declines of the studied species are probably not connected to decreasing body condition of breeding females, but other reasons such as change in breeding propensity or offspring survival and recruitment should be considered in future studies.publishedVersio
Captive breeding of European freshwater mussels as aconservation tool: A review
Get PDF1. Freshwater mussels are declining throughout their range. Their importantecological functions along with insufficient levels of natural recruitment haveprompted captive breeding for population augmentation and questions about the usefulness and applicability of such measures. 2. This article reviews the current state of captive breeding and rearing programmes for freshwater mussels in Europe. It considers the various species, strategies, andtechniques of propagation, as well as the different levels of effort requiredaccording to rearing method, highlighting the key factors of success. 3. Within the last 30 years, 46 breeding activities in 16 European countries have been reported, mainly of Margaritifera margaritifera and Unio crassus. Some facilities propagate species that are in a very critical situation, such as Pseudunio auricularius, Unio mancus, and Unio ravoisieri, or multiple species concurrently. Insome streams, the number of released captive-bred mussels already exceeds the size of the remaining natural population. 4. Rearing efforts range from highly intensive laboratory incubation to lowerintensity methods using in-river mussel cages or silos. Most breeding efforts are funded by national and EU LIFE(+) grants, are well documented, and consider the genetic integrity of the propagated mussels. Limited long-term funding perspectives, the availability of experienced staff, water quality, and feeding/survival during early life stages are seen as the most important challenges. 5. Successful captive breeding programmes need to be combined with restoration ofthe habitats into which the mussels are released. This work will benefit from anevidence-based approach, knowledge exchange among facilities, and an overall breeding strategy comprising multiple countries and conservation units. aquaculture, captive breeding, conservation translocation, freshwater mussel culturing, Margaritifera margaritifera, propagation, reintroduction, Unio crassusCaptive breeding of European freshwater mussels as aconservation tool: A reviewpublishedVersio