NINA Brage (Norsk institutt for naturforskning)
Not a member yet
4778 research outputs found
Sort by
Ungfiskundersøkelser i Ogna, Steinkjer kommune Samlerapport for årene 2020-2022
Get PDFHolthe, E., Havn T.B., Ulvan, E.M., Berg, M., Sivertsgård, R. & Rikstad, A. 2023. Ungfiskundersøkelser i Ogna, Steinkjer kommune. Samlerapport for årene 2020-2022. NINA Rapport 2204. Norsk institutt for naturforskning.
I 2020, 2021 og 2022 har det blitt det gjennomført ungfiskundersøkelser i Ogna i Steinkjer kommune i regi av NINA. I Ogna har undersøkelsene blitt gjennomført på 14 stasjoner. Åtte av stasjonene er lokalisert nedstrøms Støafossen, mens seks er lokalisert oppstrøms Støafossen. I 2018 og 2019 ble det gjennomført ungfiskundersøkelser på ni stasjoner i regi av Anton Rikstad, hvorav fire lå nedstrøms Støafoss. I 2020 og 2021 ble det i tillegg gjennomført undersøkelser på tre stasjoner i Byaelva, og én stasjon i Steinkjerelva. Resultat fra undersøkelsene i Steinkjerelva og Byelva er behandlet i NINA-rapport 2060 (Holthe mfl. 2022). De estimerte ungfisktetthetene i Ogna har i hele prosjektperioden vært lave sammenliknet med hva som kan forventes i normalt produktive og lite berørte vassdrag i regionen. Gjennomsnittlig tetthet av årsyngel av laks har variert mye mellom de tre undersøkelsesårene. Tetthetene av årsyngel i Ogna i 2020 var ni individer per 100 m2, i 2021 var tetthetene for samme årsklasse 33 individer per 100 m2, mens i 2022 var tettheten av årsyngel 22 individer per 100 m2. Det ble funnet årsyngel av laks på ti av de fjorten stasjonene i 2020, mens det i 2021 ble funnet årsyngel av laks på alle stasjonene. I 2022 var det kun på den nederste stasjonen ved Midjo det ikke ble funnet årsyngel av laks. Denne stasjonen ligger i et sideløp som år om annet tørrlegges. For eldre laksunger har ikke tetthetene variert like mye. I 2020 og i 2021 var tetthetene omtrent like med om lag 13 individer per 100 m2. I 2022 ble det funnet en økning i eldre laksunger, og tetthetene dette året ble beregnet til 21 individer per 100 m2. Tettheten både hos årsyngel av laks og eldre laksunger var i årene 2020 og 2021 høyere nedstrøms Støafoss enn oppstrøms fossen. I 2022 var derimot tetthetene av både årsyngel og eldre laksunger betraktelig høyere oppstrøms Støafoss enn nedstrøms. I midten av desember 2021 ble det målt kulminert femårsflom i Ogna (360 m3/s), og senere på vinteren (januar) inntraff ekstremværet Gyda, som førte til en ny stor flom som kulminerte rett under grensen for femårsflom (286 m3/s). Begge disse flommene, og spesielt flommen som inntraff i midten av desember, kan ha påvirket produksjonen av årsyngel i vassdraget negativt. Det er også grunn til å tro at store flommer i Ogna har potensiale til å påvirke de nedre delene mer negativt med tanke på fiskeproduksjon enn i de øvre delene, der elva er mer stilleflytende og har flere dype områder enn i nedre deler. Tetthetene av ørretunger har vært lave i alle de tre årene i undersøkelsesperioden. Samlet tetthet av ørretunger har også variert mellom år, med høyest registrert tetthet i 2020, med 7 individer per 100 m2, og lavest registrert tetthet ble funnet i 2021, med ett individ per 100 m2. Det har også vært stor variasjon i hvor mange stasjoner det ble funnet ørretunger på. I 2020 ble det funnet ørretunger på ni stasjoner, mens det i 2021 bare ble funnet ørretunger på fire stasjoner. Det er i hovedsak oppstrøms Støafoss tetthetene av ørret har vært høyest, både hos årsyngel og hos eldre ørretunger. Dette tyder på at det kan være en stasjonær bestand av ørret som dominerer i Ogna, da detmed stor sannsynlighet har vært få sjøørret som har passert Støafossen de senere år. Det kan være flere årsaker til de store tetthetsforskjellene en finner i Ogna sammenliknet med for eksempel Byaelva, der tetthetene av laksunger i flere år har vært høye. Vassdragsavsnittene er forskjellige med hensyn til vannføring, oppvandringsmuligheter og vannkvalitet. Mens Byaelva er reguleringspåvirket og mangler naturlige vandringshindre, er Ogna uregulert med flere vandringshindre påvirket av vannføringsforhold. Lange periodermed lave vannføringer og høye vanntemperaturer kan også ha en negativ påvirkning på ungfisksamfunnet i Ogna. Det er begrenset kunnskap om vannkvaliteten i ulike deler av Steinkjervassdraget. I 2018 ble det gjennomført vannkvalitetsundersøkelser på to stasjoner i Ogna, og konklusjonen var svært god økologisk tilstand og god samlet biologisk tilstand. Imidlertid gir slike begrensete undersøkelser i tid og rom bare et øyeblikksbilde av situasjonen i vassdraget, og det anbefales at det gjøres en grundig vannkvalitetsundersøkelse med flere målinger gjennom året. Vannkvalitet, vannføring og vanntemperatur kan både hver for seg og samlet, påvirke produksjonsevnen for laks og ørret negativt. Sammenliknet med andre større laksevassdrag i regionen, som Orkla og Gaula, er tetthetene av ungfisk i Ogna lave. Årsaken til dette kan være sammensatte, men større fluktuasjoner i vannføring, uten at dette er undersøkt, ulik hydromorfologi, temperatur, og mulig ulikt tidspunkt for smoltutvandring, samt størrelse på gytebestandene kan påvirke produksjonen ulikt i elvene
Vurdering av bruk av fiskeredskap i sjøen til bekjempelse av pukkellaks
Get PDFVitenskapelig råd for lakseforvaltning 2023. Vurdering av bruk av fiskeredskap i sjøen til bekjempelse av pukkellaks. Temarapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning nr 11, 107 s.
Miljødirektoratet forbereder tiltak for bekjempelse av pukkellaks i 2023. Hovedstrategien er å sortere ut pukkellaks når de går opp i elvene, ved bruk av fiskefeller i munningene. Som et supplement har Miljødirektoratet bedt vitenskapsrådet vurdere om det finnes effektive metoder for uttak av pukkellaks i sjøen som ikke innebærer uforsvarlig risiko for fangst, skader og dødelighet, av laks, sjøørret og sjørøye. Miljødirektoratet har bedt om at vitenskapsrådet, med utgangspunkt i eksisterende kunnskap, vurderer bruk av garn, not og ulike rusetyper til utfisking av pukkellaks, med særlig vekt på kilenot. De har bedt vitenskapsrådet vurdere effekten av et eventuelt slikt fiske, både med tanke på uttak av pukkellaks og på risiko for skader og dødelighet på bestander av laks, sjøørret og sjørøye. Vitenskapsrådet har beregnet fangst og bifangst ved bruk av kilenot og krokgarn til eventuell utfisking av pukkellaks, mens andre redskap er vurdert kvalitativt.
For å kunne vurdere hva slags effekt et fiske etter pukkellaks i sjøen med kilenot, krokgarn og andre redskap vil ha i form av å redusere mengden pukkellaks, og hvordan fisket samtidig vil påvirke laks, sjøørret og sjørøye negativt, har vi vurdert følgende:
• Forholdet mellom fangstsannsynlighet for pukkellaks, laks, sjøørret og sjørøye. Herunder har vi vurdert og beregnet:
◦ Om og i hvilken grad de ulike artene befinner seg i områdene der fisket foregår – altså romlig overlapp.
◦ Om og i hvilken grad de ulike artene befinner seg i det aktuelle området når fisket foregår - altså tidsmessig overlapp.
◦ I hvilken grad egnede redskaper for et rettet fiske etter pukkellaks har maskevidder som også vil fange laks, sjøørret og sjørøye av ulike kroppsstørrelser - altså størrelsesavhengig bifangstsannsynlighet.
• Forventet fangstandel for pukkellaks, laks, sjøørret og sjørøye i de ulike fiskeriene, ved ulik fangstinnsats.
• Forventet bifangstdødelighet, gitt at det innføres gjenutsettingspåbud av laks, sjøørret og sjørøye.
Hvis et fiske i sjøen etter pukkellaks skal være mest mulig effektivt, så bør det foregå omtrent i perioden 20. juni til 15. juli, ut fra når de kommer til kysten og vandrer opp i elvene. Denne perioden overlapper helt med perioden når sjøørret og sjørøye er i sjøen. For laks vil en god del av stor- og mellomlaksen ha passert kyst- og fjordområdene og gått opp i elvene før dette, mens mye av smålaksen vil være på innvandring mot elvene. Tidsmessig er det dermed stor mulighet for bifangst av sjøørret, sjørøye og laks (særlig smålaks) i perioden det er mest aktuelt med et eventuelt fiske etter pukkellaks i sjøen. Pukkellaks har en streng toårig livssyklus, og har forekommet i store antall annethvert år (i oddetallsår 2017, 2019, 2021 og forventes i 2023). Et rettet fiske etter pukkellaks er derfor mest sannsynlig aktuelt annethvert år i årene som kommer.
Laks er gjennomgående større enn pukkellaks, mens sjøørret og sjørøye er gjennomgående mindre enn pukkellaks. For pukkellaks gir 55 mm garnredskap høyest fangbarhet, og fangbarheten avtar markant med økende maskevidde, særlig for maskevidder større enn 58 mm. Fangbarheten for pukkellaks er nesten like høy i 50 mm garn, men da blir fangbarheten en god del høyere for sjøørret og sjørøye. Fangbarheten for laks er bare marginalt høyere i 58 mm enn 55 mm, mens fangbarheten for sjøørret og sjørøye er markant lavere. Dette tilsier at i tillegg til 55 mm maskevidde, så kan også 58 mm maskevidde være aktuelt i redskaper som krokgarn og kilenot for et eventuelt rettet fiske etter pukkellaks. Mindre maskevidder enn 55-58 mm er ikke godt egnet, blant annet på grunn av økt fangst av sjøørret og sjørøye.
I sjølaksefisket har det lenge vært en bestemmelse om minimum 58 mm maskevidde både for kilenot og krokgarn. Begge redskap ble brukt i sjølaksefisket i Troms og Finnmark til og med 2021, mens bare kilenot og ikke krokgarn ble brukt i 2022. Kilenot og krokgarn med 58 mm maskevidde fanger få laksefisk som er mindre enn 1,5 kg fordi de slipper gjennom maskene. Kilenot og krokgarn er størrelsesselektive, og jo større maskevidder som brukes, jo større er fisken som slipper gjennom maskene og dermed ikke fanges. I sjølaksefisket med kilenot og krokgarn i store deler av Troms og Finnmark har som oftest større maskevidder enn 58 mm blitt brukt de senere årene, ofte mellom 64 mm og 76 mm. Det har vært vanlig å benytte seg av mindre maskevidder i kilenotfisket enn i krokgarnfisket. Noen fisker også med kilenøter med maskevidde 58 mm.
Fra overvåkingsfiske med bruk av kilenot flere steder i landet er det vist at bifangstdødeligheten av laks og sjøørret er betydelig. I kilenøter med 58 mm maskevidde var 18-31 % av laksen død eller så skadet at de måtte avlives, og med 40 mm maskevidde gjaldt dette 22-23 % av laksen. I kilenøter med 58 mm maskevidde var 31-64 % av sjøørreten død eller så skadet at de måtte avlives, og med 40 mm maskevidde gjaldt dette 26-57 % av sjøørreten. Dødeligheten av laks var mindre i kilenot med maskevidde 40 mm enn 58 mm, mens dødeligheten av sjøørret var større i not med den minste maskevidden, der dette kunne direkte sammenlignes. For not med en gitt maskevidde avtok dødeligheten med økende kroppsstørrelse, både for laks og sjøørret.
Med utgangspunkt i sjølaksefisket i 2021, da både kilenot og krokgarn var tillatte redskap, har vi beregnet hva slags beskatning av pukkellaks som kan oppnås og hvor stor bifangsten kan bli, både med sesong og maskevidder slik det var i 2021, og med maskevidder og sesong som er tilpasset et høyest mulig uttak av pukkellaks. Vi har også vurdert hvordan beskatningen blir om det innføres gjenutsettingspåbud for bifangst av laks, sjøørret og sjørøye i et eventuelt rettet fiske etter pukkellaks.
Med fiskeinnsats som i 2021, med samme fisketid, redskap og maskevidder, vil uttaket av pukkellaks i kilenot og krokgarn samlet bare være ca. 19 % av mengden pukkellaks som kommer fra havet (innsiget), mens beskatningen av laks vil være på ca. 25 %. Vi konkluderer med at et ordinært sjølaksefiske, det vil si med samme redskap, innsats og fiskeperiode som i 2021, ikke vil kunne bli et effektivt bidrag til å bekjempe pukkellaks uansett om innsatsen økes betydelig, fordi mange pukkellaks er så små at de uansett ikke fanges med de maskeviddene som brukes.
Et rettet fiske etter pukkellaks med tilpassede maskevidder i tillegg til det ordinære sjølaksefisket vil i pukkellaksår medføre for høyt samlet uttak av laks og vil true oppnåelse av både forvaltningsmål og kvalitetsnorm for villaks. En endring til kun bruk av maskevidder som er bedre tilpasset fangst av pukkellaks (55-58 mm) vil øke fangsten av pukkellaks, men vil med samme antall kilenøter og krokgarn og fiskesesong som i 2021 også gi en markant økning i beskatningen av laks, sjøørret og sjørøye i forhold til 2021-nivået, noe vitenskapsrådet fraråder. Vitenskapsrådet ga i 2020 råd om redusert beskatning av laks i mange av fjordstrøkene i Troms og Finnmark, av hensyn til sårbare bestander. Av hensyn til laks i Tanavassdraget, der bestandssituasjonen er svært dårlig, ble sjølaksefisket i Tanafjorden og omliggende sjøområder stengt fra 2021, og det ble ikke åpnet for fiske i vassdraget. For å ta hensyn til de sårbare bestandene bør den samlede beskatningen av laks i et sjøfiske etter pukkellaks ikke økes ut over nivåene i 2021 og 2022. Dette gjelder spesielt for laks i Tanavassdraget der det ikke er noe overskudd å høste av og hvor bestandene er under gjenoppbygging, men også andre bestander med svært lavt eller ikke noe høstbart overskudd (som Reisaelva, der fisket var stengt i deler av 2021-sesongen og hele 2022). Sjøørretbestandene i Troms og Finnmark framstår som relativt sterke og kan trolig tåle noe høyere beskatning i sjøen, men et rettet fiske etter pukkellaks vil medføre stor bifangstdødelighet både av sjøørret og sjørøye, og særlig av de store individene som er viktige for bestandene. Sjørøye er i negativ utvikling, og status for sjørøye er dårlig kjent.
For å nå forvaltningsmålene for laks og målene i kvalitetsnorm for villaks så blir valget i pukkellaksår enten å fortsette et ordinært sjølaksefiske med et lavt uttak av pukkellaks, eller å gjennomføre et rettet fiske etter pukkellaks for å vesentlig bidra til bekjempelsesstrategien, noe som innebærer bruk av kilenøter med restriksjoner på maskevidder (kun 55-58 mm), pålegg om å sette ut all laks, sjøørret og sjørøye, samt tilpasning av fiskesesongen til ca. 20. juni til 15. juli for å ikke beskatte laks for hardt. Dette er redskap og sesong som er best egnet til å ta ut mest mulig pukkellaks uten at dødeligheten av lokale laksefisk blir for stor. En slik sesong beskytter særlig stor laks. Et slikt fiske vil uansett medføre bifangst av sjøørret og sjørøye. Krokgarn anbefales ikke i et rettet fiske etter pukkellaks på grunn av stor bifangstdødelighet av annen fisk, opp mot 100 %.
Vitenskapsrådet har i tillegg til kilenot og krokgarn vurdert andre redskap til et eventuelt rettet fiske etter pukkellaks i sjøen, som varp/sittenot, storruse, settegarn/flytegarn, drivgarn, landnot/strandnot, dorg, snurpenot og pontongfelle. Ingen av disse ble vurdert til å være særlig aktuelle til et effektivt rettet fiske etter pukkellaks på grunn av stor bifangstdødelighet og/eller lav fangsteffektivitet. Snurpenot med dagens teknologi og praksis kan medføre en svært stor bifangstdødelighet av lokale laksefisk. Snurpenot vil bare være egnet redskap under forutsetning av at metoder for å finne pukkellaks uten å få med bifangst av de andre artene blir utviklet
Ungfiskundersøkelser i Vikelva, Saltdal kommune. Oppfølgende undersøkelser i 2022, etter endring av tidligere vannbruk og sanering av utslipp til vassdraget
Get PDFBergan, M.A & Aanes, K.J. 2023. Ungfiskundersøkelser i Vikelva i Saltdal kommune i 2022. Oppfølgende undersøkelser etter endring av tidligere vannbruk og utslipp til vassdraget. NINA rapport 2191. Norsk institutt for naturforskning.
Høsten 2022 (uke 38) ble det gjennomført undersøkelser av ungfisk av ørret og laks i Vikelva ved Rognan i Saltdal kommune. Undersøkelsene har pågått siden 2017, og er en del av et årlig overvåkingsprogram på laksefisk i vassdraget. Overvåkingen gjennomføres ved bruk av bærbart elektrisk fiskeapparat i anadrom og ferskvannstasjonær strekning av elva. I perioden 2017-2021 har overvåkingen vært rettet mot resipientvurderinger knyttet til utslipp fra et settefiskanlegg ved vassdraget og bruk av elvevannet for oppdrett av laks fram til smolt. Vannbruken er nå avviklet og flyttet, slik at undersøkelsen i 2022 er mer rettet mot oppfølging av vassdragets fiskebestander i en reetableringsfase. Parallelt med overvåkingen av ungfisk, gjøres det også årlige bunndyrundersøkelser og prøvetaking av vannkvalitet i vassdraget. Resultater og vurderinger knyttet til ungfisk er vurdert i lys av disse undersøkelsene, men publiseres i egen NINA-rapport (NINA Rapport 2192).
I anadrom strekning ble det ikke påvist årsyngel av laks, og forekomsten av eldre laksunger var svært lav. Resultatene fra de siste tre årene i Vikelva viser at laksebestanden i elva er svært varierende og liten, noe som trolig også representerer naturtilstanden for elva, som er ei typisk «ørretelv». Sjøørretbestanden i anadrom strekning av elva har alle forventede aldersklasser av ungfisk, men tetthetene i 2022 er på middels nivå sammenlignet med enkelte tidligere år. I forhold til året før er det derimot en liten økning i ungfisktetthet. Moderate tettheter av årsyngel ørret indikerer varierende gytebestand og/eller tilslag på gytingen i 2021. Middels tetthet av eldre ørretunger peker på lave tettheter av årsyngel dokumentert året før, og er dermed i samsvar med forventning.
Årsaken til resultatene i anadrom strekning kan være sammensatt. Faktorer i sjøfasen spiller inn hos voksen sjøørret og gytebestandsstørrelse, samt at klimatiske forhold med virkning lokalt i elva har betydning. Det har de siste årene gått flere små jord-/leirras i anadrom strekning, og vinteren 2020/21 var uvanlig langvarig kald og tørr, med lengre perioder med barfrost. Samtidig har ekstremvær («Gyda», januar 2022) inntruffet i regionen siste år. Slike forhold kan føre til store årsklassevariasjoner, med svake årsklasser og lavere fiskeproduksjon i enkeltår i vassdrag, noe som kan vises i tetthetstallene for ungfisk i flere år etterpå.
Den ferskvannstasjonære elvestrekningen i Vikelva ligger oppstrøms et parti med fosser og stryk som i dag stopper oppgang for sjøvandrende laksefisk. Den omfatter en nærmere to kilometer lang strekning, som overvåkingsprogrammet har avdekket å ha svært gode livsbetingelser for å holde en livskraftig og tallrik bestand av elvelevende ørret i naturtilstand. I perioden 2017 fram til 2021 har bestanden vært fåtallig og lite livskraftig. Resultatene fra 2022 avdekker imidlertid alle forventede aldersklasser av ørret, inkludert god forekomst av kjønnsmoden ørret, samt et markant økende innslag av årsyngel ørret sammenlignet med tidligere år. Det observeres en vesent-lig forynging av ørretbestanden i hele elva på denne strekningen sammenlignet med data fra de siste seks årene, og årsyngel av ørret registreres for første gang (siden 2017) på alle undersøkte stasjoner i overvåkingsprogrammet. Enkeltstasjoner oppnår i 2022 så vidt høye årsyngel- og ungfisktettheter at resultatene er innenfor miljømålet «Svært god/god» økologisk tilstand i Vikelva. Dette er basert på forventningsverdier til en samlet ungfisktetthet av laksefisk, anvendt som kvalitetselement på økologisk tilstand i små innlandsvassdrag med bekkestasjonære ørret-bestander.
Resultatene fra ungfisktellingene i 2022 viser at den positive utviklingen som ble dokumentert i 2021 fortsetter, og er derfor svært positive for Vikelva. Resultatene bekrefter også tidligere undersøkelser, vurderinger og konklusjoner knyttet til usikkerhet rundt Vikelvas naturtilstand. Kunnskapen som er innhentet i seksårsperioden for ungfiskovervåking (2017-2022) har konkludert at elva skal ha en livskraftig ørretbestand, med tallrike forekomster av ungfisk ørret i alle aldersklasser.
Resultatene i 2022 er faglig sett i tråd med de mest optimistiske forventningene til hurtig reetab-lering av ørretbestanden i elva, etter at de største belastningene til Vikelva nå er sanert. Ørret-bestanden er i stor vekst og reetablering, og har i 2022 sitt høyeste nivå siden overvåkingen startet i 2017. Dette knyttes til relativt rask og kraftig forbedring av vassdragets vann- og miljøtilstand (vannkvalitet, nedslamming og begroing), som i 2022 synes å være den beste vi har registrert og observert i nyere tid. Det vil fortsatt ta ytterligere noen år før ørretbestanden er å anse som fullstendig reetablert i Vikelva, og det vil fortsatt kunne forekomme år med varierende ungfisktettheter frem til at elva oppnår fullrekruttering med en livskraftig og tallrik forekomst av alle forventede aldersklasser av ørret.
En videre ungfiskovervåking av Vikelva bør fortsette inntil elva viser vedvarende stabil og høy produksjon av årsyngel på de fleste av stasjonene i overvåkingsprogrammet, ledsaget av sterke årsklasser av ettåringer og eldre ørret på stasjoner som har gode oppvekstområder. Samtidig vil dataene gi verdifulle tidsserier og kunnskap for denne typen vassdrag, som er i en viktig reetableringsfase etter at langvarige, miljøskadelig utslipp har opphørt
Beetles provide directed dispersal of viable spores of a keystone wood decay fungus
Get PDFWood decay fungi are considered to be dispersed by wind, but dispersal by animals may also be important, and more so in managed forests where dead wood is scarce. We investigated whether beetles could disperse spores of the keystone species Fomitopsis pinicola. Beetles were collected on sporocarps and newly felled spruce logs, a favourable habitat for spore deposition. Viable spores (and successful germination) of F. pinicola were detected by dikaryotization of monokaryotic bait mycelium from beetle samples. Viable spores were on the exoskeleton and in the faeces of all beetles collected from sporulating sporocarps. On fresh spruce logs, nine beetle species transported viable spores, of which several bore into the bark. Our results demonstrate that beetles can provide directed dispersal of wood decay fungi. Potentially, it could contribute to a higher persistence of some species in fragmented forests where spore deposition by wind on dead wood is less likely. Dead wood Dispersal Fomitopsis pinicola Monokaryon Saproxylic beetles Spore viability Spruce Wood decay fungi ZoochorypublishedVersio
Population effects of acute oil spill events on seabirds. Simulations using population models linked with colony-specific non-breeding distribution
Get PDFErikstad, K.E., Reiertsen, T.K., Layton-Matthews, K., Ballesteros, M., Anker-Nilssen, T., Johansen, M., Lorentsen, S.-H., Sandvik, H., Strøm, H. & Systad, G.H.R. 2023. Population effects of acute oil spill events on seabirds – simulations using population models linked with colony-specific non-breeding distribution. NINA Report 2332. Norwegian Institute for Nature Research.
Seabirds are particularly vulnerable to acute population reductions because of their slow pace of life, explaining their limited capacity for population growth and ability to recover from population losses. Acute events like disease, extreme weather or oil spills can cause acute mass mortality events with large impacts on breeding population sizes.
In this report, we first propose and compare two modelling approaches to estimate the population impact of an acute population reduction. One approach is based on count data as input to a Brownian population model, the other is based on demographic data as input to a matrix-based population projection model. The comparison of the two approaches is limited to three species from four breeding populations. We then present a case study on the use of geolocation (GLS) data from four common guillemot populations, under two oil spill simulations and during two time periods of the non-breeding season. This case study illustrates how the season an oil spill occurs in can alter the overall impact on seabird populations. Finally, this report also discusses potential challenges and pitfalls regarding e.g., sample sizes of GLS loggers and how this can affect the representativeness of estimates of seabirds’ marine space use.
The two modelling approaches differ in both the type of input data needed and the type of output data produced. While matrix-based models rely on more detailed demographic data of fecundity and age-specific survival, the Brownian modelling approach only requires population counts. Both models provide a measure of population recovery time or change in time to reach quasi-extinction. However, an advantage of matrix models is that impacts of acute event on age-spe-cific demographic rates (e.g., immature or adult survival) can be simulated directly. However, demographic data are available for fewer colonies and species, and with fewer years of data, than count data. Both modelling approaches presented here have advantages and disadvantages, but since most time series of demographic data and age-specific survival are short at this stage, we recommend the use of the Brownian modelling approach.
The degree of overlap between the simulated oil spill events and seabird population distributions differed between oil spill locations (western versus eastern Barents Sea) and between seasons (autumn versus winter). In autumn, the eastern oil spill simulation affected more guillemot populations compared to the western oil spill simulation, with the biggest impact on Bjørnøya and Hjelmsøya colonies. There was no, or a negligible, overlap with any of the four population distri-butions and the simulated oil spill in the western Barents Sea. In winter, the western oil spill event hit more populations compared to the eastern oil spill event in the same season, with an overlap for Bjørnøya and Hjelmsøya guillemot distributions. In autumn, only the distribution of guillemots from Hornøya overlapped with the eastern oil spill.
A test of the representativeness of estimates of birds’ space use given varying sample sizes of GLS locations showed that the size of core areas (50% kernel) varies greatly with the number of loggers, and small samples may be insufficient to capture the total variation in a population’s space use. This applies across species and seasons. An average of 20 loggers needs to be included to achieve representative estimates of space use, capturing at least 95% of the total variance.Erikstad, K.E., Reiertsen, T.K., Layton-Matthews, K., Ballesteros, M., Anker-Nilssen, T., Johansen, M., Lorentsen, S.-H., Sandvik, H., Strøm, H. & Systad, G.H.R. 2023. Populasjonseffekter av akutte oljesølhendelser på sjøfugl – simuleringer ved hjelp av populasjonsmodeller og helårsutbredelsen hos sjøfugl med kjent kolonitilhørighet. NINA Rapport 2332. Norsk institutt for naturforskning.
Sjøfugler er på grunn av sin langsomme livshistoriestrategi og lave bestandsvekst spesielt sårbare for akutte bestandsreduksjoner (massedød). Akutte hendelser som sykdommer, ekstremvær og oljesøl kan føre til akutt massedød og store konsekvenser for sårbare hekkebestander.
I denne rapporten foreslår og sammenligner vi to ulike modellerings-tilnærminger for å estimere populasjonseffekter av akutte bestandsreduksjoner. Den ene tilnærmingen er en brownsk populasjonsmodell og baserer seg på å benytte telle-data som inndata, mens den andre er en matrisebasert populasjonsmodell og baserer seg på demografiske data som inndata. Sammenligningen mellom disse modellene er begrenset til tre arter (fra fire hekkepopulasjoner totalt).
I tillegg presenterer vi en GLS-basert enkeltstudie fra fire lomvibestander (Bjørnøya, Hornøya, Hjelmsøya og Sklinna) og to simuleringer av oljesøl (i det vestlige og østlige Barentshavet) i to forskjellige tidsperioder utenom hekkesesongen (høst og vinter). Studien viser hvordan oljeut-slipp på ulike årstider påvirker sjøfuglbestander med kjent opprinnelse i ulik grad.
Rapporten diskuterer også noen mulige utfordringer og fallgruver når det gjelder antallet GLS-loggere som benyttes. Representativiteten av utbredelsesestimater av sjøfugl til havs avhenger av antallet loggere som brukes.
De to modellerings-tilnærmingene er forskjellige i 1) hvilken type inndata som kreves, og 2) hvil-ken informasjon og resultater de gir. Den matrisebaserte modellen er avhengig av mer detaljerte demografiske data, som hekkesuksess og aldersspesifikk overlevelse, sammenlignet med den brownske modelleringsmetoden, som er avhengig av antall hekkende par eller individer. Fra begge modellerings-tilnærmingene vil man få informasjon om effekten på populasjoners evne til å restituere eller endringer i forventet tid til utdøing (kvasi-ekstinksjon). Men fra matrisemodellene er det i tillegg mulig å angi populasjonseffekter av akutte reduksjoner i aldersspesifikk overlevelse eller reproduksjon. Imidlertid eksisterer det færre tidsserier med demografiske data, og disse tidsseriene er ofte kortere enn de tellingsbaserte dataene. Selv om begge modelltilnærmingene har fordeler og ulemper, anbefaler vi at den brownske tilnærmingen benyttes inntil lengden på tidsserier med demografiske data og aldersspesifikk overlevelse blir lange nok.
Overlappet mellom de simulerte oljeutslippshendelsene og de fire sjøfuglbestandenes høst- og vinterutbredelse varierte både med oljeutslippets plassering (vest eller øst for den norske øko-nomiske sonen i Barentshavet) og med hendelsens tidspunkt (høst eller vinter). På høsten traff den østlige simuleringen av oljesøl flere lomvibestander sammenlignet med den vestlige simuleringen av oljesøl og hadde størst innvirkning på fugl fra Bjørnøya og Hjelmsøya. Den vestlige simuleringen av oljesøl viste ingen eller kun mindre overlapp med de fire lomvibestandene i au-gust. Om vinteren rammet det vestlige oljeutslippet flere bestander sammenlignet med det østlige oljeutslippet og overlappet med lomvier fra Bjørnøya og Hjelmsøya. Det østlige oljesølet fikk en overlapp med lomvi fra Hornøya, mens ingen av de tre andre lomvibestandene ble rammet av denne hendelsen.
Ved å teste hvor representative estimater på utbredelsen av sjøfugler er ut ifra ulike utvalgsstør-relser av GLS-loggere, viser resultatene at størrelsen på kjerneområdene (50 %-kjerne) varierer sterkt med antall loggere. Bruker man for få loggere, kan det gi utilstrekkelig representativitet, slik at den totale variasjonen i lomvienes utbredelse ikke fanges opp. Dette gjelder både for ulike arter og årstider. For å oppnå at utbredelsesestimatet skal representere mer enn 95 % av den totale variansen, er det behov for å inkludere data fra gjennomsnittlig 20 loggere
Frameworks for regulating local natural resource use in northern Sweden and northern Norway – A legislative review
Get PDFNorthern Europe is often seen as having a specific relation to nature. In this manuscript, the policy and regulatory frameworks in Norway and Sweden are compared when it comes to the scope for local use that is provided by the regulatory frameworks relating to natural resources. The paper analyzes the legal framework for the use of nature and its resources, including hunting, fishing, and reindeer husbandry, with a focus on the Swedish natural resource legislation in relation to the (corresponding) Norwegian Finnmark Act. The study thereby compares the Finnmark Act and the protection it affords local resource users with that in northern Sweden under general Swedish and municipal regulatory systems. Local communities, resource use, regulatory frameworks, Finnmark ActpublishedVersio
Seasonal and spatial variation of stream macroinvertebrate taxonomic and functional diversity across three boreal regions
Get PDF1. The exploration of biodiversity has predominantly been based on taxonomicmeasures, whereas functional diversity, a key component of biodiversity, is compar-atively understudied. Therefore, studies simultaneously investigating patterns oftaxonomic and functional diversity change in biological communities are of increas-ing interest. 2. We collated high-resolution macroinvertebrate and environmental data from 70 boreal headwater stream sites across three European countries (Germany,Finland, Sweden) to (1) investigate seasonal variation in taxonomic diversity, func-tional diversity, and redundancy, and (2) identify their potential drivers of spatialand seasonal variation. 3. Seasonal changes in boreal macroinvertebrate taxonomic diversity were decoupledfrom changes in functional diversity. Seasonal shifts in environmental conditions,including acidity and nutrient variability, drove fluctuations in taxonomic diversitywhich were far more pronounced than those of functional diversity. 4. Seasonal shifts in environmental conditions including variation in the quantity, quality, and state of organic carbon (dissolved vs particulate) facilitate an exchange of taxa, leading to taxonomically unique communities that exploit the pool of available seasonal resources. Thus, similar levels of functional diversity across seasons—evenas taxonomic diversity changes—suggest limited differences in interspecific changesin community function, potentially indicating functional resistance rooted inredundancy. 5. We highlight the spatial and seasonal discrepancies of freshwater communities,emphasising the need for both taxonomic and functional diversity patterns to beassessed in future biodiversity monitoring programmes. biological traits, community ecology, environmental drivers, freshwater ecosystems, functionalredundancy, inter-regional analysis, multivariate statistics, organic carbonSeasonal and spatial variation of stream macroinvertebrate taxonomic and functional diversity across three boreal regionspublishedVersio
Effekten av overvåkingsfiske om høsten på overlevelse og atferd hos laks før og under gyting
Get PDFHavn, T.B., Munkeby, J.O., Lennox, R., Karlsen, D.H., Davidsen, J.G., Ulvan, E.M. & Solem, Ø. 2023. Effekten av overvåkingsfiske om høsten på overlevelse og atferd hos laks før og under gyting. NINA Rapport 2253. Norsk institutt for naturforskning.
Innslaget av rømt oppdrettslaks i gytebestandene til villaksen kartlegges årlig i over 200 vassdrag i Norge. En av de vanligste metodene som benyttes er analyser av skjellprøver fra fisk fanget med sportsfiskeredskap om høsten. Høstfiske er en metode som blir benyttet i omtrent 50 elver i Norge hvert år. Fisket foregår stort sett på samme måte som ved ordinært fang og slipp fiske med fiskestang, med unntak av at det tas skjellprøver av fisken og at det benyttes kraftigere redskap. Fisk som blir vurdert som rømt oppdrettsfisk avlives, og antatt villfisk blir gjenutsatt.
I likhet med fang og slipp fiske om sommeren kan også gjenutsetting om høsten medføre dødelighet og atferdsendringer. Siden høstfiske ofte foregår kort tid før gyting kan det tenkes at risikoen for negative påvirkninger på gytingen er annerledes enn for laks som gjenutsettes om sommeren, siden restitueringsperioden før gyteperioden begynner er kortere. Hvorvidt gjenutsetting under høstfiske medfører dødelighet og påvirker gytingen er lite undersøkt, og ingen tidligere undersøkelser har inkludert en kontrollgruppe som kan brukes til å vurdere om den observerte atferden hos merket fisk er unormal eller ikke.
I 2021 ble det gjennomført en undersøkelse for å evaluere effektene av høstfiske på gjenutsatt laks i Orkla i Orkland kommune. Villaks ble fanget, radiomerket og gjenutsatt både om sommeren (n = 34) og høsten (n = 40), og fulgt regelmessig frem til gytingen var gjennomført. Fisken som ble merket og gjenutsatt på sommeren antas å ha tilnærmet normal atferd i gytetiden, og ga et sammenligningsgrunnlag når atferden hos gjenutsatt fisk på høsten skulle vurderes. Dødelighet før og etter gjenutsetting ble registrert.
Av 43 laks fanget under høstfiske døde fire (9,3 %), hvorav tre ble avlivet av fiskere på grunn av blødninger i gjellene og én døde etter gjenutsetting. Det meste av dødeligheten skjedde altså før gjenutsetting (tre av 43, 7 %), mens dødeligheten etter gjenutsetting var lav (én av 40, 2,5 %). Ettersom man kan forvente en viss grad av dødelighet ved høstfiske, både før og etter gjenutsetting, er det viktig å vekte denne dødeligheten (og tilsvarende reduserte rogndeponering) opp mot nytten av å ta ut oppdrettslaks fra elva. Hvor store konsekvenser denne dødeligheten har må vurderes for hver enkelt elv før man eventuelt setter i gang høstfisket, noe som er spesielt viktig i elver med små bestander hvor et uttak av fisk kan gjøre at ulempene med høstfiske er større enn fordelene.
Analysene av atferd hos laks fanget om høsten ble delt opp i to; 1) i tiden før gyting, det vil si fra fisken ble fanget og merket om høsten frem til start på gyteperioden (fra 7. september til 11. oktober), og 2) i selve gyteperioden (11. oktober til 31. oktober). I tiden før gyting hadde en overvekt av radiomerket høstfisk (69 %) en annen atferd enn fisk merket om sommeren (kontrollgruppen). De fleste av disse høstfiskene gikk lengre nedstrøms eller kortere oppstrøms enn fisk i kontrollgruppen. Det var også en tendens til at denne effekten var større hos fisk som ble merket nært gyteperioden enn de som ble merket tidlig i september, selv om dette ikke var statistisk signifikant. I selve gyteperioden så det ut til at laksen hadde normal gyteatferd, og det ble ikke funnet noen forskjell i bevegelsesmønster mellom høstgruppen og kontrollgruppen, hverken for totalt samlet forflytningsdistanse eller gjennomsnittlig forflytning per dag. Dette tyder på at gjenutsetting ikke påvirket atferden i gyteperioden i stor grad, og at fisken mest sannsynlig deltok i gytingen.
Inkluderingen av en kontrollgruppe i undersøkelsen i Orkla gjorde at vi kunne vise at høstfiske ser ut til å gi en kortvarig atferdsmessig forstyrrelse hos fisken, og at dette kan påvirke hvor i elva de gyter. Det er usikkert hvor stor denne effekten eventuelt er, da forskjellen i forflytning mellom fisk i gruppene var relativt liten i antall meter. Det var heller ingen tydelige tegn på at høstfiske hadde en negativ effekt på atferden under selve gytingen. Likevel viser våre resultater at høstfiske bør avsluttes i så god tid som mulig før gytingen begynner, og at to uker før er et absolutt minimum. Det bør også tas med i denne beregningen at gytetidspunktet i en elv kan variere fra år til år, slik at det kan være fornuftig å vurdere en tidligere stopp på høstfiske enn to uker før antatt start på gytetiden.Miljødirektoratet: M-2465|202
Gytefisktelling i Driva høsten 2022
Get PDFHavn, T.B., Sollien, V.G, Bøe, K., Ambjørndalen, V.M., Sira, I.H.H. & Holthe, E. 2023. Gytefisktelling i Driva høsten 2022. NINA Rapport 2260. Norsk institutt for naturforskning.
Under drivtellingen i Driva 10. oktober 2022 ble det registrert til sammen 1 204 sjøørret og 372 laks på den 23 km lange strekningen fra fiskesperra ved Snøvasmælan til Skjøllandneset ved Sunndalsøra. Av sjøørreten ble 23 % vurdert til å være mellom 0,5-1 kg, 49 % mellom 1-3 kg, 24 % mellom 3-5 kg og 4 % over 5 kg. Laksen fordelte seg i 52 % smålaks (1-3 kg), 33 % mellomlaks (3-7 kg) og 15 % storlaks (> 7 kg). Det ble observert få utgytte fisk og tellingen ble trolig utført på et gunstig tidspunkt hvor store deler av gytebestandene var i elva. Som ved gyte-fisktellingene i 2019 og 2020 var tettheten av sjøørret og laks høyere i øvre halvdel av den un-dersøkte strekningen enn i nedre halvdel, og det var indikasjoner på opphopning av gytefisk nedenfor fiskesperra, spesielt i områdene fra Driva Kraftverk ned til Nysteinhølen på Flatvad. Inkludert sjøørret som ble flyttet forbi fiskesperra (n = 593) ble det registrert totalt 1 797 sjøørret i vassdraget i 2022. Den totale gytebestanden er større enn dette da man ved drivtellinger ikke klarer å observere all fisk som faktisk er til stede i vassdraget. Basert på tidligere erfaringer og undersøkelser fra Driva var trolig andelen observert gytefisk ved drivtellingen omtrent 70 %. Gitt disse forutsetningene var estimert gytebestand av sjøørret i Driva høsten 2022 på 2 313 individer. Dette er høyere enn i 2019 (1674 individer) og omtrent samme antall som i 2020 (2357 individer). Når det er tatt høyde for størrelsen på fisken tilsvarer dette gytebestander av sjøørret på 3,4, 5,4 og 5,6 tonn (begge kjønn) i henholdsvis 2019, 2020 og 2022. Andelen av gytebestanden som ble flyttet opp ovenfor fiskesperra var høyere i 2022 enn i tidligere år med gytefisktelling. Sportsfiskefangstene av sjøørret i Driva på 1990-tallet lå årlig på 3,5-10 tonn, men sank utover 2000-tallet, og etter 2009 er det ikke fanget mer enn maksimalt 1,5 tonn i året. I 2011 ble det fanget og avlivet 1,4 tonn sjøørret i ordinær fiskesesong, og ut fra drivtellinger samme år ble det estimert at restgytebestanden inneholdt et sted mellom 2 825 og 5 550 individer. Sammenlignet med disse tallene fremstår gytebestanden i de siste årene som lave. Likevel er det positivt at gytebestanden sakte ser ut til å ta seg opp, og at fredningen i sportsfiske og sjøen har effekt. I 2021 og 2022 økte årsyngeltetthetene av ørret markant i områdene mellom elveutløpet og fiskesperra, noe som tyder på at en økt gytebestand i 2020 og sannsynligvis i 2021 (det ble ikke gjennomført gytefisktellinger det året) har gitt resultater i form av økt ungfiskproduksjon. Gytebestanden av laks ble estimert til å bestå av 531 individer i 2022. Dette tilsvarer omtrent 2,1 tonn laks, hvorav 1,1 tonn var antatt å være hunnfisk. Uttaket i fiskesperra og ved sportsfiske var til sammen 4,6 tonn (68 % av innsiget). Selv uten beskatning ville trolig gytebestandsmålet (6073 kg hunnfisk) være langt fra å bli nådd
Effektovervåking av trua arter og naturtyper: Forslag til videreutvikling for dragehode, honningblom, elvesandjeger og klippeblåvinge
Get PDFRoos, R. E., Evju, M., Nowell, M., Endrestøl, A., Hanssen, O. Hansen, J., Jansson, U., Olsen, S. L. & Stabbetorp, O. E. 2023. Effektovervåking av trua arter og naturtyper: Forslag til videreutvikling for dragehode, honningblom, elvesandjeger og klippeblåvinge. NINA Rapport 2263. Norsk institutt for naturforskning
Forvaltningen trenger kunnskap om effekter av tiltak for trua arter og naturtyper. Her beskriver vi forslag til videreutvikling av overvåking av effekter av tiltak for fire prioriterte arter: dragehode (Dracocephalum ruyschiana), honningblom (Herminium monorchis), elvesandjeger (Cicindela maritima) og klippeblåvinge (Scolitantides orion). For dragehode ble det utarbeidet kriterier for egnede lokaliteter for skjøtselseksperimenter, med fokus på sen slått annethvert år. Det ble identifisert et sett med lokaliteter som kan være aktuelle, og en tidsplan for gjennomføring er foreslått. For honningblom har vi sammenstilt litteratur om oppformering og utsetting av orkideer generelt og honningblom spesielt og utarbeidet et kunnskapsgrunnlag for eventuell bevaringsutsetting av arten. Kunnskap om artens økologi og livshistorie er grunnleggende for vellykket bevaringsutsetting. Vi foreslår derfor et sett pilotprosjekter som bør gjennomføres før bevaringsutsetting implementeres: 1) videreføring og utvidelse av dagens overvåking, slik at populasjonsdynamikk, vegetasjon og mikroklimatiske forhold dokumenteres, 2) forsøk rettet å identifisere mykobionten(e) til honningblom, 3) innsamling av frø til spiringsforsøk, 4) identifisering og tilrettelegging (skjøtsel) av egnede utsettingslokaliteter, 5) utarbeiding av protokoll for og ex situ oppformering av arten, samt 6) utsetting og overvåking. For elvesandjeger ble det gjennomført forsøk for å teste om drone kan brukes i forvaltningen av arten. Resultatene viser at dronen ikke er i stand til å produsere det samme resultatet som en feltarbeider i form av kartlegging av tilstedeværelse av elvesandjeger. Dronen var likevel i stand til å gi andre data om lokalitetene som ikke ville vært mulig å kartlegge i felt. Med hjelp av dronebilder kan man lage høyoppløselige arealdekkekart som kan bli brukt til å systematisk overvåke vegetasjonen over tid. Dronebilder kan også brukes til å produsere digitale høydemodeller, som kan bidra til å innsikt i habitatpreferanser hos elvesandjeger, og modellene kan benyttes til å kartlegge tilgjengeligheten av og strukturelle endringer i egnet habitat over tid. For klippeblåvinge har flere bevaringstiltak inkludert bevaringsutsetting blitt satt i gang på en av forekomstlokalitetene, noe som gjør det vanskelig å overvåke effekten av de individuelle bevaringstiltakene. Vi diskuterer kunnskapsgrunnlaget og foreslår konkrete bevaringstiltak rettet mot de eksisterende populasjonene for klippeblåvinge (Halden), samt bevaringsutsetting av arten på, eller i nærheten av, historiske lokaliteter for arten i Agder.Roos, R. E., Evju, M., Nowell, M., Endrestøl, A., Hanssen, O. Hansen, J., Jansson, U., Olsen, S. L.& Stabbetorp, O. E. 2023. Monitoring of effects of management actions on threatened speciesand nature types: proposals for further development for Dracocephalum ruyschiana, Herminiummonorchis, Cicindela maritima, and Scolitantides orion. NINA Report 2263. Norwegian Institutefor Nature Research.
Environmental managers require a sound knowledge base on the effectiveness of conservation activities in order to make well-informed decisions on the management of threatened species. In this report, we propose to further develop the monitoring of management actions on four threatened priority species in Norway: Dracocephalum ruyschiana (northern dragonhead), Herminium monorchis (musk orchid), Cicindela maritima (dune tiger beetle), and Scolitantides orion (checkered blue butterfly).
For D. ruyschiana, we established a set of criteria to assess the suitability of a range of localities in Norway to studies on the effectiveness of management actions for D. ruyschiana populations. Here, we focus on mowing in late summer every second year. We present a shortlist of potentially suitable localities and a time plan for implementation.
For H. monorchis, we performed a literature review on the cultivation and reintroduction of wild orchids in general and provide a knowledge base for the possible reintroduction of H. monorchis in Norway. A thorough understanding of the species’ ecology, habitat requirements, and life history is crucial to successful reintroduction. We therefore propose a set of pilot studies that pave the way towards reintroduction: 1) an extension of the current monitoring program to include population dynamics, composition of plant communities, and microclimatic conditions, 2) studies aimed towards identifying the mycobionts of H. monorchis, 3) the collection of seed from wild individuals to attempt germination ex situ, 4) guidelines to select suitable reintroduction sites, 5) development of a protocol to cultivate H. monorchis ex situ, and 6) recommendations for reintroduction and monitoring.
For C. maritima, we performed a study aimed to explore the effectiveness of drones as tools in effective management of the species. Our results show that drones are unable to reproduce the efforts of skilled field workers when it comes to detecting the larval holes of C. maritima. However, with drone-derived images it was possible to quantify habitat characteristics that otherwise would be hard to collect in the field. As such, the drone produces high-resolution land cover maps that can be used to monitor vegetation over time. In addition, we produced a digital elevation model that gives insight in the habitat preferences of C. maritima. These models can be used to map habitat availability and integrity over time.
Reintroduction of captive bred S. orion has already been implemented at one of the Norwegian populations. Because reintroduction is implemented in synchrony with other management actions at the site, disentangling which of the management actions is responsible for any future changes in population size is challenging. We summarize and discuss what is known about re-introduction of S. orion and propose concrete management actions aimed both towards the conservation of existing populations, and the reintroduction of captive bred individuals at sites where S.orion has gone extinct.Miljødirektoratet: M-2506|202