NINA Brage (Norsk institutt for naturforskning)
Not a member yet
4778 research outputs found
Sort by
Brukerundersøkelse i Reinheimen nasjonalpark. Sommeren 2022
Get PDFZouhar, Y., Wold, L. C. & Gundersen. V. 2023. Brukerundersøkelse i Reinheimen nasjonalpark. Sommeren 2022. NINA Rapport 2294. Norsk institutt for naturforskning.
Denne dokumentasjonsrapporten oppsummerer kunnskap om brukerne av fjellområdene i og rundt Reinheimen nasjonalpark. Resultatene er basert på to undersøkelser. Først ble det samlet inn svarskjemaer fra brukere ved de 20 viktigste innfallsportene til Reinheimen. Deretter ble brukerne som hadde oppgitt e-postadresse i den første undersøkelsen tilsendt lenke til et mer omfattende spørreskjema i en etterundersøkelse om sin bruk av Reinheimen. Det ble samlet inn informasjon fra i alt 3435 respondenter ved innfallsportene og 113 via QR-kode, og fra 634 i etterundersøkelsen.
Representativiteten i undersøkelsen har noen viktige skjevheter som man må ta hensyn til når man tolker dataene. Lokalbefolkningen svarer i mindre grad på svarskjema ved innfallsportene enn tilreisende, mens utenlandske besøkende og de som besøker området for første gang i mindre grad svarer på etterundersøkelsen. Dette er skjevheter vi kjenner igjen fra alle områder der denne type undersøkelse er gjennomført. I tabellen under har vi oppsummert noen viktige indikatorer for Reinheimen som helhet, og vi har presentert tilsvarende indikatorsett for hver enkelt innfallsport i rapporten.
REINHEIMEN NASJONALPARK
Antall innsamlede skjema i 2022: 3548
Nordmenn (n = 3497)
47 %
Erfaring med langtur
Aldri: 31 %
>20 ganger: 22 %
Førstegangsbesøkende (n = 3548)
64 %
Lavpurister (n = 2638)
67 %
Dagstur (n = 2535)
77 %
Mellompurister (n = 2638)
24 %
Varighet dagstur (gjennomsnitt) (n = 2535)
4 timer
Høypurister (n = 2638)
9 %
Varighet flerdagerstur (gjennomsnitt) (n = 722)
4 dager
Kvinneandel (n = 3517)
51 %
Organisert tur (n = 3481)
3 %
Lokale (n = 3497)
6 %
Alder (gjennomsnitt) (n = 3379)
47 år
Barn < 15 år (n = 3485)
16 %
Sammenlignet med andre nasjonalparker der vi har tilsvarende data er den noen særtegn ved bruken/brukerne i Reinheimen. Det er en spesielt stor andel utenlandske besøkende og førstegangsbesøkende. Det er også verdt å merke seg den spesielt lave andelen lokalt bosatte brukere. Vi ser også at brukerne av området i stor grad følger eksisterende infrastruktur av merkede stier og veger, og de fleste er på dagstur. Spesielt dagsturene, men også flerdagsturene, har i gjennomsnitt kort varighet. I det store og hele er folk fornøyd med tilretteleggingen, og generelt ønsker de seg enkel tilrettelegging og å møte få folk.
Reinheimen tiltrekker seg en stor andel tilreisende turister, men det er svært stor variasjon mellom innfallsportene. I nord og vest er det noen typiske turistlokaliteter slik som området ved Trollstigen og langs den nasjonale turistvegen der. I øst derimot er det overvekt av lokaliteter med lokalkjente brukere, enten dette er lokalt bosatte, hytteeiere eller turfolk som er gjengangere. Eksempler her kan være Rånå, Lordalen, Finndalen og Aursjøen. Kunnskapen om besøksprofiler ved innfallsportene er viktig bakgrunnsinformasjon for stedstilpasset forvaltning av innfalls-portene. Samtidig er det viktig at bruken ikke forringer naturkvalitetene i området.
Kunnskapen om brukerne vil gi viktige bidrag til å forstå hva de besøkende etterspør av opplevelser og muligheter, slik at man kan legge til rette for dette i områder der det har minst mulig negative effekter for naturmiljøet. Det er nettopp her forvaltningen kan sette seg i førersetet og til en viss grad styre utviklingen av bruken i Reinheimen fremover, ikke med forbud og påbud, men gjennom å informere, oppfordre, styre og lede brukerne. En viktig forutsetning for å kunne styre utviklingen slik er at brukerne er sterkt knyttet til den viktigste infrastrukturen: stien – noe brukerne i Reinheimen i stor grad er. Endring av infrastruktur for friluftsliv er da nøkkelen til å skape gode løsninger som kombinerer bruk og vern.Zouhar, Y., Wold, L. C. & Gundersen. V. 2023. Visitor survey in Reinheimen National Park. Summer 2022. NINA Report 2294. Norwegian Institute for Nature Research.
This documentation report summarizes knowledge about the users in the mountain areas in and around Reinheimen National Park. The results are based on two surveys. First, a short on-site self-registration survey were collected from visitors at the 20 most important entrances to Reinheimen. Those who had provided an e-mail address in the first survey were later the same year sent a link to a more comprehensive follow-up survey about their use of Reinheimen. In total, information was collected from 3435 respondents at the entrances and 113 via QR code, and 634 responses in the follow-up survey. The surveys representativeness has some important biases that must be considered when interpreting the data. The locals to a less extent answered the on-site survey, while foreign visitors and first-time visitors to a less extent answered the follow-up survey. These are biases that we recognize from all areas where this type of surveys has been conducted.
The table below summarize some important indicators for Reinheimen, and we have presented a corresponding set of indicators for each entrance to the area in the report.
REINHEIMEN NATIONAL PARK
Number of respondents in 2022: 3548
Norwegians (n = 3497)
47 %
Experiences with long hikes
Never: 31 %
>20 times: 22 %
First time visitors (n = 3548)
64 %
Lowpurist (n = 2638)
67 %
Daytrip (n = 2535)
77 %
Mediumpurist (n = 2638)
24 %
Duration daytrip (mean) (n = 2535)
4 hours
Highpurist (n = 2638)
9 %
Duration multi-daytrip (mean) (n = 722)
4 days
Women (n = 3517)
51 %
Organized group (n =3481)
3 %
Local residents (n = 3497)
6 %
Age (mean) (n = 3379)
47 yrs.
Children < 15 years (n = 3485)
16 %
Compared to other national parks where we have similar data, there are some factors that characterize the use/users in Reinheimen. There is a particularly large proportion of foreign visitors and first-time visitors. It is also worth noting that there is a low number of locals. We also see that the users of the area mainly follow existing infrastructure of marked paths and roads, and most of the visitors are on day trips. The day trips, but also the multiday trips, on average have a short duration. Overall, people are satisfied with the recreational infrastructure in the park, and in general they want simple facilities and to meet few people.
Reinheimen attracts many visitors, but our data show high diversity regarding visitor volumes and characteristics between various entrances to the park. In north and west, we find typical tourist locations such as Trollstigen and along the associated national tourist route. In east, on the other hand, there is a predominance of entrances with locals, whether these are residents, cabin owners or regular hikers that know the area well. Examples of entrances with local users are Rånå, Lordalen, Finndalen and Aursjøen. Knowledge about visitor profiles is important for site-specific management of the entrances to the national park. At the same time, it is important that the use does not impair with the natural qualities in the area.
Knowledge about the visitors makes an important contribution to understand what nature experiences and opportunities they require, and develop facilities and attractions in areas with less impact on the natural environment. In this way, management of the national park can facilitate the development of use in Reinheimen, not with bans and restrictions, but through informing, encouraging, managing, and guiding the visitors. An important precondition for being able to manage the development in this way is that the users in Reinheimen are strongly connected to designated recreational infrastructure in the most popular areas. Manipulation of recreational infrastructure is the key to creating good solutions that combine use and conservation of natural resources
Evaluering av frivillig kultivering i Bondalselva
Get PDFHagen, I.J., Karlsson, S., Fiske, P., Bjøru, B., Holthe, E., Lo, H., Florø-Larsen, B. & Sollien, V.P. 2023. Evaluering av frivillig kultivering i Bondalselva. NINA Rapport 1940. Norsk institutt for naturforskning.
Det har vært gjennomført frivillig kultivering i Bondalselva i Hjørundfjorden i flere tiår. Imidlertid har det tidligere ikke vært gjennomført evaluering av hvordan kultiveringen bidrar til lakseproduksjon, og heller ingen vurderinger av hvilke genetiske effekter kultiveringsvirksomheten har hatt. Formålet med dette prosjektet er å evaluere kultiveringseffekter på laksebestanden i Bondalselva. Hovedvekt i undersøkelsene er lagt på årsklassene med opphav i gytesesongene 2014 - 2016.
De evaluerte gyteårsklassene omfatter i hovedsak individer som ble satt ut i plommesekkyngelstadiet, samt et lite antall individer som ble satt ut i øyerognstadiet. Fra gytesesongene 2014 og 2015 var andelen utsatt fisk lav: i gyteårsklassen 2014 ble det funnet 2,6 % kultivert fisk, mens det i gyteårsklassen 2015 ikke ble funnet noen kultiverte individer. Ut fra normal levealder hos laks er det forventet at all fisk fra gyteårsklassene 2014 og 2015 har returnert, men det er først etter fiskesesongen 2023 at de siste fiskene med opphav i gyteårsklassen 2016 er forventet å ha returnert til Bondalselva. De foreløpige resultatene for gyteårsklassen 2016 er 10,5 % utsatt fisk, noe som er omtrentlig som forventet ut fra omfanget på utsettingene.
Når det gjelder gyteårsklassene 2014 og 2015 er det sannsynlig at stamfiskene ville ha fått flere avkom dersom de hadde fått gyte naturlig. For disse årene har kultivering i større grad vært en ekstra høsting av gytefisk enn et bidrag til økt bestandsrekruttering. Det var flere usikkerheter knyttet til gyteårsklassen 2016, både med hensyn til effektivt antall naturlig gytende fisk og effektivt antall stamfisk. Dette gjør at det blir vanskelig å beregne kultiveringens påvirkning på bestanden for gyteårsklassen 2016. Selv om de foreløpige resultatene tyder på at tilslaget var forholdsvis høyt, vurderes det som lite sannsynlig at kultiveringen påvirket den effektive be-standsstørrelsen negativt i noen nevneverdig grad.
De viktigste konklusjoner og anbefalinger er: a) Det meste av laksen i Bondalselva som stammer fra gyteårene 2014 - 2016 var naturlig produsert og gytebestandsmålet er for det meste oppnådd. Det er sannsynlig at gytebestandsmålet vil bli oppnådd også dersom kultiveringen avvikles. b) En reduksjon i beskatning vil sannsynligvis ha større betydning for å sikre gytebestandsmåloppnåelse enn kultivering. c) Dersom kultivering videreføres bør det gjøres tiltak for å øke overlevelsen til utsatt rogn og yngel. d) Det bør benyttes like mange hunner og hanner som stamfisk, og rognporsjoner fra hver hunnfisk bør standardiseres, slik at hver familiegruppe har like forutsetninger for likt bidrag. e) Individer som ikke blir godkjent i opphavskontroll skal ikke brukes i krysninger
Tiltaksanalyse for elvemusling (Margaritifera margaritifera) i Lilleelv i Arendal
Get PDFGosselin, M.-P. & Magerøy, J. H. 2023. Tiltaksanalyse for elvemusling (Margaritifera margaritifera) i Lilleelv i Arendal. NINA Rapport 2202. Norsk institutt for naturforskning
I Lilleelv finnes det en svært liten bestand av elvemusling, med sviktende rekruttering i de siste tiårene. I 2000 ble bestanden tatt inn i det nasjonale overvåkingsprogrammet for elvemusling. Bestanden er nå begrenset til en strekning på ca. 2,7 km mellom Nedre Sagvann og Asdal, ovenfor utløpet i Nidelva. Det antas at det bare finnes mellom 100 og 200 muslinger i elva i 2021.
For å kunne vurdere aktuelle tiltak for elvemusling i Lilleelv, var det nødvendig å gjennomføre en tiltaksanalyse for vassdraget. I den forbindelse ble det gjennomført månedlige undersøkelser av vannkvaliteten i elva i 2021-2022. Disse viser at elva ikke har forsuringsproblemer i dag, med gjennomsnittsverdier for pH på over 6,6. Turbiditeten var høy i nedre del av utbredelsesområdet til muslingen, sammenlignet med strekningen ovenfor Stampefoss. Verdiene av totalt fosfor lå noe over referanseverdien for Lilleelv (elvetype R106) og var noe høyere i nedre enn øvre del av utbredelsesområdet til muslingen. Nitratverdiene indikerer at innholdet av totalt nitrogen lå langt over referanseverdiene og var mye høyere i nedre enn øvre del. Verdier for bl.a. turbiditet, konduktivitet og nitrat er høyere enn det som er definert som gode, egnete miljøforhold for elvemusling. Redokspotensialundersøkelser i 2021 viser at medianverdien i substratet i elva var 295 mV. Dette ligger langt under grensen for det som er nødvendig for å opprettholde rekruttering av elvemusling og verdien tilsvarer dårlig (på grensen til moderat) habitatkvalitet. Enkelte stasjoner hadde likevel lommer med god habitatkvalitet.
En befaring langs Lilleelv ble gjennomført den 27.-28. april 2022, fra utløpet i Nidelva til Assævannet med tilhørende nedbørfelt, for å vurdere miljøtilstand i området og menneskelig påvirkning på elvemusling. Det ble identifisert problemer tilknyttet avrenning av næringsstoffer og finsedimenter, både lokalt og diffust i nedbørfelt, på grunn av jordbruk, kommersielt skogbruk og lokal tømmerhogst. I tillegg var det tegn på lokal kjemisk forurensing tre steder: Mårvannsbekken, Bergtjennbekken og Lilleelv oppstrøms E18-brua.
I jordbruksområder bør kantvegetasjon bevares for å gi en buffersone mot avrenning av finpartikler og næringsstoffer til Lilleelv, fra bl.a. spredning av gjødsel. Buffersoner langs Lilleelv, der naturlig vegetasjon og skog bevares eller restaureres (med spesielt fokus på trær), vil bidra til å stabilisere elvebredden og å minimere erosjon. Slike buffersoner bør etableres i kommersielle skogbruksområder, slik at jord fra disse områdene ikke renner inn i elva, sidebekker eller innsjøer i nedbørfeltet. Aktiviteter tilknyttet anlegg for veg og anlegg i nedbørfeltet, spesielt i nærheten av vannforekomster, bør sikres, slik at forurenset vann renses og forurensete sedimenter holdes tilbake. Kilder til kjemisk forurensing i sidebekker bør undersøkes, og renseinstallasjoner for å unngå forurenset utslipp i vassdraget bør etableres der det er nødvendig.
Vannkvalitetsovervåkning i Lilleelv bør gjennomføres på en mer kontinuerlig måte, med f.eks. multisensorer plassert på strekningen der det finnes elvemusling. En slik overvåking bør settes i gang og inkludere parameterne som er kritiske for arten.
Det er også viktig å opprettholde vannføringen i Lilleelv, for å hindre uttørking og andre negative effekter på elvemusling pga. en reduksjon i denne. Derfor må vannuttak i vassdraget begrenses.
Undersøkelser av ørretbestanden i Lilleelv er viktig, for å vurdere om tilgangen til vertsfisk for elvemusling har endret seg i forbindelse med byggingen av fisketrappa i nedre del av vassdraget. Manglende vertsfisk kan være et hinder for rekrutteringen hos muslingen, og tiltak for å øke fisketettheten kan være nødvendig
NINA Forskningsstasjon, Ims. Årsmelding 2020
Get PDFBergesen, K.Aa., Pettersen, K. & Larsen, B.M. 2023. NINA Forskningsstasjon, Ims. Årsmelding 2020. NINA Rapport 2026. Norsk institutt for naturforskning.
NINA Forskningsstasjon, Ims, gjennomfører undersøkelser av vandrende laksefisk og ål for forskning og forvaltning på nasjonalt og internasjonalt nivå. Sju av NINAs forskningsprosjekter i 2020 hadde direkte tilknytning til NINA Forskningsstasjon, Ims. Det er i løpet av 2020 registrert 11 publiserte artikler og rapporter som helt eller delvis bygger på arbeider som er utført ved forskningsstasjonen eller på materiale samlet inn fra Imsa. Prosjektaktiviteten i 2020 lå på samme nivå som i de foregående årene. Deler av arbeidet i 2020 gikk med til å bistå i arbeidet med å etablere en Genbank for vill laksefisk i tilknytning til NINA Forskningsstasjon, Ims.
Fiskefella i Imsa, en såkalt Wolf-felle, fanger all opp- og nedvandrende fisk. Det var en oppgang i antall laksesmolt som vandret ut fra Imsa i 2020 sammenlignet med året før. Det ble til sammen registrert 255 oppvandrende laks av ulike stammer i fella 2020, hvorav 192 laks var av Imsa 1.generasjon (klekkeriprodusert laks av Imsastamme satt ut som smolt) og 10 Imsa villaks. I tillegg ble det registrert 49 laks uten merke. Det ble ikke fanget rømt oppdrettslaks, regnbueørret eller pukkellaks i fiskefella i 2020. Kunnskap om bestandsstørrelse og sjøoverlevelse av vill og utsatt Imsalaks går inn i rapporteringen til det internasjonale havforskningsrådet (ICES).
Det ble startet et nasjonalt overvåkingsprogram på ål i 2012, der fangstfella i Imsa inngår som en del av programmet. Kunnskap om opp- og nedvandring av ål i Imsa går også inn i rapporteringen til ICES. Ålen i Imsa er beskrevet i et eget kapittel i årsmeldingen for 2020.
Av viktige aktiviteter ved forskningsstasjonen i 2020:
- Månedlige veterinærkontroller er gjennomført i henhold til krav.
- Stryking av stamfisk ble gjennomført i oktober til desember i 2020.
Det er i årene 1978-2020 registrert 704 publikasjoner som helt eller delvis har utgangspunkt i arbeid utført på NINA Forskningsstasjon, Ims, eller publikasjoner som beskriver resultater fra denne aktiviteten. Av dette er 268 publikasjoner registrert som vitenskapelige arbeider. Tjue dr.grads-studenter og to masterstudenter har vært tilknyttet stasjonen
Multi-colony tracking of two pelagic seabirds with contrasting flight capability illustrates how windscapes shape migratory movements at an ocean-basin scale
Get PDFMigration is a common trait among many animals allowing the exploitation of spatiotemporally variable resources. It often implies high energetic costs to cover large distances, for example between breeding and wintering grounds. For flying or swimming animals, the adequate use of winds and currents can help reduce the associated energetic costs. Migratory seabirds are good models because they dwell in habitats characterized by strong winds while undertaking very long migrations. We tested the hypothesis that seabirds migrate through areas with favourable winds. To that end, we used the SEATRACK dataset, a multi-colony geolocator tracking dataset, for two North Atlantic seabirds with contrasting flight capabilities, the black-legged kittiwake Rissa tridactyla and the Atlantic puffin Fratercula arctica, and wind data from the ERA5 climate reanalysis model. Both species had on average positive wind support during migration. Their main migratory routes were similar and followed seasonally prevailing winds. The general migratory movement had a loop-shape at the scale of the North Atlantic, with an autumn route (southward) along the east coast of Greenland, and a spring route (northward) closer to the British Isles. While migrating, both species had higher wind support in spring than in autumn. Kittiwakes migrated farther and benefited from higher wind support than puffins on average. The variation in wind conditions encountered while migrating was linked to the geographical location of the colonies. Generally, northernmost colonies had a better wind support in autumn while the southernmost colonies had a better wind support in spring, with some exceptions. Our study helps understanding how the physical environment shapes animal migration, which is crucial to further predict how migrants will be impacted by ongoing environmental changes.Multi-colony tracking of two pelagic seabirds with contrasting flight capability illustrates how windscapes shape migratory movements at an ocean-basin scalepublishedVersio
High pathogenicity avian influenza (H5N1) in Northern Gannets (Morus bassanus): Global spread, clinical signs and demographic consequences
Get PDFDuring 2021 and 2022 High Pathogenicity Avian Influenza (HPAI) killed thousands of wild birds across Europe and North America, suggesting a change in infection dynamics and a shift to new hosts, including seabirds. Northern Gannets Morus bassanus appeared to be especially severely impacted, but a detailed account of the data available is required to help understand how the HPAI virus (HPAIV) spread across the meta-population, and the ensuing demographic consequences. Accordingly, we analyse information on confirmed and suspected HPAIV outbreaks across most North Atlantic Gannet colonies and, for the largest colony (Bass Rock, UK), provide impacts on population size, breeding success, and preliminary results on apparent adult survival and serology. Unusually high numbers of dead Gannets were first noted at colonies in Iceland during April 2022. Outbreaks in May occurred in many Scottish colonies, followed by colonies in Canada, Germany and Norway. By the end of June, outbreaks had occurred in colonies in Canada and the English Channel. Outbreaks in 12 UK and Ireland colonies appeared to follow a clockwise pattern with the last infected colonies recorded in late August/September. Unusually high mortality was recorded at 40 colonies (75% of global total colonies). Dead birds testing positive for HPAIV H5N1 were associated with 58% of these colonies. At Bass Rock, the number of occupied nest-sites decreased by at least 71%, breeding success declined by c. 66% compared with the long-term UK mean and the resighting of marked individuals suggested that apparent adult survival between 2021 and 2022 could have been substantially lower than the preceding 10-year average. Serological investigation detected antibodies specific to H5 in apparently healthy birds, indicating that some Gannets recover from HPAIV infection. Further, most of these recovered birds had black irises, suggestive of a phenotypic indicator of previous infection. Untangling the impacts of HPAIV infection from other challenges faced by seabirds is key to establishing effective conservation strategies for threatened seabird populations as the likelihood of further epizootics increases, due to increasing habitat loss and the industrialization of poultry production.High pathogenicity avian influenza (H5N1) in Northern Gannets (Morus bassanus): Global spread, clinical signs and demographic consequencespublishedVersio
Preliminary exploration of radar data from Lista covering the spring bird migration (2023). Migration for Development
Get PDFCordes, L.S., Nilsson, A., Hamre, Ø. & May, R. 2023. Preliminary exploration of radar data from Lista covering the spring bird migration (2023). NINA Report 2403. Norwegian Institute for Nature Research.
The Migration for Development project is jointly funded by industry partners and put in place to complement and support the VisAviS collaborative research project funded by the Research Council of Norway. As part of the work, two avian radars were deployed at coastal locations in Norway to record seasonal bird migrations. Here, we present a preliminary investigation of the avian radar data collected at Lista (Farsund municipality) during spring 2023. Firstly, using radar tracks annotated by an observer, we showcase issues with how the radar classifies bird tracks (small, medium, large and flock). The radar tends to underestimate the size of birds and thereby provide an inflated estimate of numbers of small birds. We used the data from annotated tracks to provide improved categories of radar tracks and to explore flight characteristics of known bird species. Secondly, using all tracks collected by the radar, we filtered these based on likely migration flight characteristics, and present temporal and spatial patterns of probable migration tracks. There was temporal variation in the number of tracks recorded per day by the radar. Within a day, larger numbers of small birds were typically detected during the evening or night. There was a large proportion of low flying birds in or below the rotor swept zone vulnerable to collision with turbines. The radar detection range varied by category from 5 km for small birds to 13.6 km for larger flocks of large birds. However, given the issues with the way the radar classifies tracks, this report only presents a preliminary view of the avian radar data collected, and we discuss the next steps to be taken and plans for actual analysis of these data to be presented in the following report.Cordes, L.S., Nilsson, A., Hamre, Ø. & May, R. 2023. Foreløpig utforskning av radardata fra Lista som dekker vårfugletrekket (2023). NINA Rapport 2403. Norsk institutt for naturforskning.
Prosjektet Migrasjon for Utvikling er i fellesskap finansiert av industripartnere og igangsatt for å komplementere og støtte VisAviS-forskningsprosjektet finansiert av Norges Forskningsråd. Som en del av arbeidet ble to fugleradarer utplassert ved kystnære steder i Norge for å registrere sesongmessige fugletrekk. Her presenterer vi foreløpige resultater fra fugleradardataene samlet inn på Lista (Farsund kommune) våren 2023. For det første viser vi ved hjelp av radarspor annotert av en observatør problemer med hvordan radaren klassifiserer fuglespor (liten, middels, stor og flokk). Radaren har en tendens til å underestimere størrelsen på fugler og dermed gi et forhøyet estimat av antall småfugler. Vi brukte dataene fra kommenterte spor for å gi forbedrede kategorier av radarspor og for å utforske flyegenskaper til kjente fuglearter. For det andre, ved å bruke alle spor samlet av radaren, filtrerte vi disse basert på sannsynlige egenskaper for trekkende fugl, og presenterer tidsmessige og romlige mønstre av sannsynlige migrasjonsspor. Det var tidsmessig variasjon i antall spor registrert per dag av radaren. I løpet av et døgn ble større antall småfugler vanligvis oppdaget i løpet av kvelden eller natten. Det var en stor andel lavtflygende fugler i eller under rotorens sveip-sone som var sårbare for kollisjon med turbiner. Radardeteksjonsrekkevidden varierte etter kategori fra 5 km for småfugler til 13,6 km for større flokker med store fugler. Men gitt problemene med måten radaren klassifiserer spor på, presenterer denne rapporten bare en foreløpig oversikt over fugleradardataene som er samlet inn, og vi diskuterer de neste trinnene som skal tas og planer for faktisk analyse av disse dataene som skal presenteres i påfølgende rapporter
Effekter på fugletrekket over Guleslettene. Etterundersøkelser ved Guleslettene vindkraftverk
Get PDFNilsson, A.L.K., Molværsmyr, S., Breistøl, A., Hamre, Ø. & Systad, G.H.R. 2023. Effekter på fugletrekket over Guleslettene. Etterundersøkelser ved Guleslettene vindkraftverk. NINA Rapport 2228. Norsk institutt for naturforskning.
Etterundersøkelsene bekreftet funnene fra forundersøkelsene av et omfattende fugletrekk over Guleslettene som årlig passerer vindkraftverket vår (mars-mai) og høst (juli-oktober). I møte med vindkraftverket kunne vi vise at fuglene trakk høyere og at flere gjorde unnvikelsesmanøvrer enn før det ble bygget. Det ble funnet totalt 105 drepte fugler de to årene det ble søkt etter kollisjonsofre, 31 om våren og 74 om høsten. Hver turbin drepte mellom null og fem fugler per trekksesong; Hoveddelen av fuglene som ble drept av turbinene i Guleslettene vindkraftverk var spurvefugl, noe som er i tråd med forventningene siden spurvefugl utgjør mesteparten av de forbitrekkende fuglene (visuelle observasjoner og songmeterdata). Kollisjonsfunnene inkluderer fem individer av rødlistede arter (fire heilo Pluvialis apricaria og en stær Sturnus vulgaris).
Spurvefugl er den mest tallrike gruppen fugler, men de er små og kan være utfordrende å finne i søkene etter kollisjonsdrepte fugler. Søkene etter kollisjonsofre ble gjort av hunder trent for formålet. Siden hundene på Guleslettene var dyktige til å finne mindre fugler selv i utfordrende værforhold, designet vi et eksperiment med utlegging av døde fugler for å estimere hvor stor den faktiske turbindødeligheten var. Større spurvefugler som stær og trost var klart lettere å finne (74 %) enn mindre spurvefugler som rødstrupe og heipiplerke (17 %), selv for godt trente hunder. Basert på dette estimerte vi at 400 fugler samlet sett ble drept under etterundersøkelsene 2021-2022 (341 små spurvefugler, 45 større småfugler samt 14 store fugler). Dette tilsvarer 0,77 drepte fugler per turbin og undersøkelsesmåned, eller 0,62 drepte fugler per produsert GWh. Det understrekes at dette er et estimat for vår- og høstsesongen, og inkluderer ikke sommer- eller vintersesongen.
En sammenligning av radardata fra vårsesongene i for- og etterundersøkelsene viste at fuglene som passerte Guleslettene om dagen trakk høyere etter utbygging enn før turbinene var på plass. Vi kunne også vise at flere fugler endret trekkretning i møte med turbinene i vindkraftverket. Dette tyder på at fuglene aktivt unnviker å fly gjennom vindkraftverket. Natt-trekket over Guleslettene gikk på samme høyde både før- og etter utbygging, noe som indikerer at nattrekkende fugler kanskje ikke har samme muligheter til å oppdage hinder foran dem i luftlagene, og derfor er mer utsatt for kollisjon enn dagtrekkende arter. Siden trekkaktiviteten fortsatt var høy etter utbyggingen, og det faktisk ble registrert flere radarspor i etter- enn forundersøkelsen, trekker fuglene sannsynligvis gjennom området i like stor grad som før vindkraftverket ble bygget. Trekket foregår hovedsakelig om natten. Om høsten trakk også større finkeflokker gjennom området på formiddagstimene. Sammenligning av data fra songmetere (lyttebokser) og radar viste en større aktivitet om dagen av lydytrende fugler enn om natten, noe som indikerer at den store massen av nattrekkende fugler lager lite lyd, eller at de flyr for høyt for at lydene registreres av songmeterne. Deteksjonene fra radar og songmetere samvarierte i svært liten grad, og songmeterdata alene er dermed ikke egnet for å kvantifisere trekkaktivitet. Songmeteropptak, sammen med visuelle observasjoner, bidro derimot med artsbestemmelse av fuglene som trakk forbi.Nilsson, A.L.K., Molværsmyr, S., Breistøl, A., Hamre, Ø. & Systad, G.H.R. 2023. The consequences of Guleslettene wind farm for migratory birds. Post-constructions studies at Guleslettene wind farm. NINA Report 2228. Norwegian Institute for Nature Research.
There are extensive migratory movements primarily by passerine birds across the mountain plat-eau where Guleslettene windfarm is situated, as confirmed by the post-construction studies. When approaching the windfarm, birds took height, and more birds corrected their heading than pre-construction. Even though the migration was substantial, wind turbine mortality was not unexpectedly high. In total, 105 birds were killed by the turbines during the two years of the post-construction study, 31 during the spring migrations and 74 during the autumn migrations. Each turbine killed between zero and five birds per migratory spring and autumn season; Most migrants are passerines and, as expected, they made up the majority of the killed birds (visual observations, songmeter registrations and the pre-construction studies). Among the killed birds were five birds of species on the national Red List of threatened species (four European golden plovers Pluvialis apricaria and one European starling Sturnus vulgaris).
Passerines are the most numerous of living birds, but they and other small-bodied birds might be particularly challenging to find during the carcass surveys. Because the search parties at Guleslettene were adept at finding small-bodied birds even in challenging conditions, we designed an experiment placing dead birds under the turbines to estimate the true turbine mortality. Larger passerines, such as starlings and thrushes, were clearly easier to locate for the dogs (74 %) than the smallest passerines, such as European robins and Meadow pipits (17 %). Based on this, we estimated that a total of 400 birds were killed during the post-construction studies 2021-2022 (341 small, 45 larger passerines and 14 large birds). This is equivalent to 0.77 killed birds per turbine and study month, or 0.62 killed birds per produced GWh. These are estimates for spring and autumn migration, not including the breeding nor the wintering season.
A comparison of radar data from the pre- and post-construction surveys during the spring seasons demonstrated that birds passing Guleslettene during diurnal migration flew higher post-construction. Birds also adjusted their course when approaching the turbines, presumably to avoid them. This implies that birds actively avoid flying through the windfarm. The nocturnal migration was not affected by the windfarm, indicating that nocturnal migrants might not detect obstacles in their airspace and might therefore be more prone to collisions than diurnal migrants. Migratory intensity remained high post-construction; in fact, there were more tracks during the post- than the pre-constructions phase. Birds thus continue to migrate across the area also during post-construction.
Most migrants were nocturnal, although large flocks of finches passed the plateau during the morning hours. Songmeter data, in contrast, demonstrated a larger activity during day than night, indicating that the large numbers of nocturnal migrants were silent. The correlation between radar and songmeter data was weak, indicating that songmeters are inadequate for recording migratory activity. On the other hand, songmeters and visual observations contributed to species determination and ground-truthing of radar data of migratory birds passing Guleslettene wind-farm
Ungfiskundersøkelser i Levangerelva 2023
Get PDFHolthe, E., Berger, H.M., Ulvan, E.M. & Sivertsgård, R. 2023 Ungfiskundersøkelser i Levangerelva 2023. NINA Rapport 2326. Norsk institutt for naturforskning.
Ungfiskundersøkelsene i 2023 viste moderate tettheter av laksefisk på stasjonene i vassdraget. Samlet gjennomsnittlig tetthet av laksefisk (ørret- og lakseunger) ble i 2023 beregnet til 141 individer per 100 m2 mot 50 individer per 100 m2 i 2022, og 86 individer per 100 m2 i 2021. I motsetning til i 2022 er det i all hovedsak tettheten av årsyngel av laks som trekker gjennomsnittet av antall laksefisk opp i 2023 sammenliknet med 2022. Gjennomsnittlig tetthet av årsyngel av laks ble estimert til fem individer per 100 m2 i 2022. I 2021 var tetthet for samme aldersgruppe nær 50 individer per 100 m2, mens den i 2023 var på over 110 individer per 100 m2. For eldre laksunger ble det i 2023 funnet den laveste tettheten for disse i undersøkelsesårene 2021-2023. Gjennomsnittlig tetthet for denne aldersgruppen ble beregnet til 17 individer per 100 m2, mens tetthet for samme gruppe i 2022 og 2021 var 32 og 19 individer per 100 m2. Samlet tetthet av laksunger vurderes som moderat i 2023, men beregnes som høy for årsyngel av laks.
For årsyngel og eldre ørretunger ble tetthetene beregnet til henholdsvis 9 og 4 individer per 100 m2 mot 5 og 7 individer per 100 m2 i 2022. Tetthetene av ørret har variert mindre enn hos laksunger de tre siste årene, men har vært år blitt vurdert som lave i Levangerelva.
I tillegg til ungfiskundersøkelsen i 2021 og 2022, er det gjennomført ungfiskundersøkelser i elva i 2004 (Lund 2006), i 2015 (Berger & Ambjørndalen 2017) og i 2017 (Dahlen Lund 2018). I 2004 (Lund 2006) ble det funnet gjennomsnittlige tettheter av årsyngel av laks på 76 individer per 100 m2, mens for eldre laksunger ble den gjennomsnittlige tettheten beregnet til 42 individer pr 100 m2. Dette indikerer at det var moderate tettheter av laks i vassdraget i 2004 basert på forventningsverdier av vanlig fisketetthet av laks og ørret gitt i Johnsen mfl. (2010). Tettheten av årsyngel og eldre ørretunger var henholdsvis 30 og 4 individer pr 100 m2. Samlet tetthet av årsyngel av laksefisk (laks og ørretunger) i vassdraget ble derfor betegnet som god i 2004.
I 2015 fant Berger og Ambjørndalen (2017) høye tettheter av årsyngel av laks, gjennomsnittlig 150 individer pr 100 m2, på ti stasjoner i Levangerelva. På to av stasjonene var tettheten av årsyngel på over 300 individer per 100 m2. Derimot var tettheten av eldre laksunger samme år lave, kun 17 individer pr 100 m2. Tettheten av laks i 2023 er derfor forholdsvis like tetthetene som ble funnet i 2015. For ørret var tetthetene av årsyngel og eldre ørretunger på henholdsvis 36 og 2 per pr 100 m2, noe som tilsvarer lave tettheter. Samlet tetthet av årsyngel av laksefisk (laks og ørretunger) i vassdraget var i 2015 god, mens tettheten av eldre laks og ørretunger var lav.
Undersøkelsene Dahlen Lund (2018) utførte i 2017 viste moderate tettheter av laksunger. Gjennomsnittlig tetthet av årsyngel var på 36,4 individer pr 100 m2, mens gjennomsnittlig tetthet for eldre laksunger var på hele 53,4 individer per 100 m2. Tettheten av ørretunger var lave, henholdsvis 12,6 og 4,4 individer per 100 m2 for årsyngel og eldre ørretunger. Stasjonene som ble brukt av Dahlen Lund, tilsvarer stasjon 5 - 9 i undersøkelsene gjennomført i 2021-2023, og samsvarer også med stasjoner brukt av Lund (2006) og Berger og Ambjørndalen (2017). I tillegg hadde Dahlen Lund én stasjon ved Munkeby. Samlet tetthet av laksefisk ved undersøkelsene i 2017 var moderat.
Tetthetene av laksunger som ble funnet i 2023 er blant de høyeste som er registret sammenliknet med tidligere undersøkelser, men det er tettheten av årsyngel av laks som trekker opp den gjennomsnittlige tettheten. For eldre laksunger var tetthetene lave i 2023 og mye lavere enn ved undersøkelsene til Dahlen Lund i 2017. Sannsynligvis hadde flere større flommer i årsskiftet 2021/2022 stor påvirkning på fiskeproduksjonen i Levangerelva i 2022, noe som ga utslag i lave årsyngeltettheter, spesielt av laks samme år. En kunne dermed heller ikke forvente å finne særlig høye tettheter av eldre laksunger i 2023, da det skulle være lavet tettheter av ettåringer grunnet lav årsyngelproduksjon året i forvegen. For ørretunger er tetthetene som er funnet i hvert av de tre undersøkelsesårene lave. Tetthetene i 2023 avviker ikke mye sammenliknet med hverken 2021 eller 2022. sammenliknet med tilsvarende lakseførende vassdrag i Trondheimsfjorden (Børsaelva og Vigda) har tetthetene av både laks- og ørretunger vært lave i Levangerelva.
Etter å ha gjennomført både ungfiskundersøkelser og gytefisktellinger, samt andre mindre prosjekt i Levangerelva gjennom flere år, har prosjektgruppa også kommet frem til at det er formålstjenlig å gjennomføre habitatforbedrende tiltak i Levangerelva. Det kan synes som om det er mangel på godt gytehabitat i vassdraget, og vi har derfor i kapitel 5, foreslått tiltak med utlegg av gytesubstrat og skjul på i alt sju områder i vassdraget