NINA Brage (Norsk institutt for naturforskning)
Not a member yet
4778 research outputs found
Sort by
Hypothyroidism in hibernating brown bears
Get PDFBrown bears hibernate throughout half of the year as a survival strategy to reduce energy consumption during prolonged periods with scarcity of food and water. Thyroid hormones are the major endocrine regulators of basal metabolic rate in humans. Therefore, we aimed to determine regulations in serum thyroid hormone levels in hibernation compared to the active state to investigate if these are involved in the adaptions for hibernation. We used electrochemiluminescence immunoassay to quantify total triiodothyronine (T3) and thyroxine (T4) levels in hibernation and active state in paired serum samples from six subadult Scandinavian brown bears. Additionally, we determined regulations in the liver mRNA levels of three major thyroid hormone-binding proteins; thyroxine-binding globulin (TBG), transthyretin (TTR), and albumin, by analysis of previously published grizzly bear RNA sequencing data. We found that bears were hypothyroid when hibernating with T4 levels reduced to less than 44% (P=0.008) and T3 levels reduced to less than 36% (P=0.016) of those measured in the active state. In hibernation, mRNA levels of TBG and albumin increased to 449% (P=0.031) and 121% (P=0.031), respectively, of those measured in the active state. TTR mRNA levels did not change. Hibernating bears are hypothyroid and share physiologic features with hypothyroid humans, including decreased basal metabolic rate, bradycardia, hypothermia, and fatigue. We speculate that decreased thyroid hormone signaling is a key mediator of hibernation physiology in bears. Our fndings shed light on the translational potential of bear hibernation physiology to humans for whom a similar hypometabolic state could be of interest in specifc conditions. Thyroid hormone, Thyroxine, Triiodothyronine, Thyroxine-binding globulin (TBG), Ursus arctos, Hibernation, Hypothyroidism, MetabolismpublishedVersio
Planlagt utbyggingsareal i Norge. Identifisering av mulig framtidig utbyggingsareal i kommunale arealplaner etter plan- og bygningsloven
Get PDFSimensen, T., A’Campo, W., Atakan, A., Heggdal, J. E., Aune-Lundberg, L., Vagnildhaug, A., Kristensen, Ø. og Lindaas, G. O. 2023. Planlagt utbyggingsareal i Norge. Identifisering av mulig framtidig utbyggingsareal i kommunale arealplaner etter plan- og bygningsloven. NINA Rapport 2310. Norsk institutt for natuforskning.
NINA har i samarbeid med Nordfjord EDB, NIBIO og Agder Fylkeskommune undersøkt hvor store arealer som er avsatt til framtidig utbygging i gjeldende arealplaner etter plan- og bygningsloven, men som ikke enda er bygget ut. Disse områdene kaller vi arealreserver for utbygging. Arealreserven omfatter både hele planområder som ennå ikke er bygd ut, og ledige byggearealer i områder som allerede er delvis bebygd.
Vi har brukt oppdaterte, offisielle og offentlig tilgjengelige data for kommunale arealplaner etter plan- og bygningsloven for å estimere arealreserver for utbygging i Norge.
Resultatet er et geografisk datasett som indikerer planlagte, men ikke utbygde, utbyggingsområder i kommunene. Datasettet inneholder resultater fra planlegging på flere detaljnivåer fra detaljerte reguleringsplaner til oversiktsplaner (kommuneplanens arealdel).
Digitale plandata på kommuneplannivå var tilgjengelig for 314 av 356 kommuner (88%), mens reguleringsplandata for deler av kommunens areal var tilgjengelig for 354 av 356 kommuner (99%). For områder med plandata estimerer vi planlagt utbygd areal i Norge for bolig, fritidsbolig og næringsformål til å være 2 166 km², eller 2 166 000 dekar. Samlet arealreserve for disse formålene utgjør dermed 0,7% av Norges fastlandsareal (323 808 km²). Til sammenligning er eksisterende bebygd areal i Norge i dag 5 694 km² (1,8% av landarealet).
Resultat av analysen viste at 987 km² landareal er satt av til byggeområder for fritidsbolig, 453 km2 er satt av til byggeområde for bolig, mens 726 km² er satt av til ulike former for næringsareal. Av den totale arealreserven for bolig, fritidsbolig og næring ligger 68,4% i områder avsatt til byggeområde i kommuneplaner og kommunedelplaner. 31,6% av arealreserven omfattes av reguleringsplan. Omfanget av eventuelle utbygginger innen arealreserven er avhengig av hvor tett områdene eventuelt bygges ut.
Vi vurderte hvor arealreserven er lokalisert i forhold til utvalgte miljø- og samfunnstema. For
bolig-, fritidsbolig- og næringsområder fant vi følgende hovedfunn:
• Dominerende arealtype i arealreserven er skog med 1 364 km² og 63% av arealreserve for bolig, fritidsbolig og næring.
• 354 km² av arealreserven er lokalisert i leveområder for villreinen.
• Samlet planlagt utbygging på myr er 164 km².
• Arealreserve på jordbruksareal summerer seg til 139,5 kvadratkilometer, som tilsvarer 139 500 dekar dyrket mark. Til sammenligning har 69 745 dekar jordbruksmark blitt bygd ned i perioden 2010–2022, mens årlig omdisponering fra jordbruksareal til andre arealtyper har ligget mellom 3 584 dekar og 7 140 dekar. Regjeringens mål for omdisponering av dyrka mark til andre arealformål er satt til maksimalt 2 000 dekar pr år, og målet skal nås innen 2030.
• 85 km² av de planlagte utbyggingsarealene er lokalisert i potensielt tilgjengelige deler av 100-metersbeltet i strandsonen langs sjø.
• 67 km² av det planlagt utbygde arealet ligger i landskapsområder over skoggrensen.
• 37 km² av det planlagte utbyggingsarealet er lokalisert i områder som er viktige for å bevare store bestander av ville fuglearter såkalte «Important Bird Areas».
• 4 km² av det planlagt utbygde arealet ligger i områder med fare for snøskred, sørpeskred, steinsprang, jordskred og flomskred.
• 1,6 km² av det planlagt utbygde arealet ligger i områder med flomsoner for tiårsflom langs vann og vassdrag.
For mange planlagte områder indikerer resultatene fra analysen dermed konflikt med flere av målsettingene fra gjeldende arealpolitikk, uttrykt gjennom nasjonale forventninger til regional- og kommunal planlegging.
Det er stor variasjon mellom kommunene i alder og kvalitet på plandata. En tredjedel av arealreserven stammer fra planer som trådte i kraft i forrige århundre (dvs. eldre enn år 2000). Mange arealplaner mangler i offentlige databaser, men vi vet ikke hvor mange planer dette gjelder. Videre er det etterslep på oppdatering av både plandata og bygningsdata i offentlige databaser, noe som påvirker anslaget av planlagt versus utbygd areal. Tallene i rapporten må derfor ansees som usikre anslag, som kan forbedres med bedre og oppdaterte data fra kommunene
Genetics of brown bears in northern Europe
Get PDFFrom the dawn of wildlife genetics, brown bears in Scandinavia have been studied using molecular genetic methods and hence have been substantial in the development of these methods, which are now the gold standard in DNA-based monitoring of many wildlife species. This chapter introduces the constantly evolving field of DNA-based assessments to monitor and to study the history of brown bears. Genetic studies enable us to understand better past processes, such as the recolonisation after the last Ice Age, and present status, such as migration, and other factors influencing brown bear populations in the north of Europe. Brown bear, genetic structure, mitochondrial DNA, noninvasive genetic sampling, phylo-geography, population monitoring, Ursus arctos, Y chromosomeGenetics of brown bears in northern EuropepublishedVersio
The contributions of flower strips to wild bee conservation in agricultural landscapes can be predicted using pollinator habitat suitability models
Get PDF1. Sowing flower strips along field edges is a widely adopted method for conserving pollinating insects in agricultural landscapes. To maximize the effect of flower strips given limited resources, we need spatially explicit tools that can prioritize their placement, and for identifying plant species to include in seed mixtures. 2. We sampled bees and plant species as well as their interactions in a semicontrolled field experiment with roadside/field edge pairs with/without a sown flower strip at 31 sites in Norway and used a regional spatial model of solitary bee species richness to test if the effect of flower strips on bee species richness was predictable from the modelled solitary bee species richness. 3. We found that sites with flower strips were more bee species rich compared to sites without flower strips and that this effect was greatest in areas that the regional solitary bee species richness model had identified to be particularly important for bees. Spatial models revealed that even within small landscapes there were pronounced differences between field edges in the predicted effect of sowing flower strips. 4. Of the plant species that attracted the most bee species, the majority mainly attracted bumblebees and only few species also attracted solitary bees. Considering both the taxonomic diversity of bees and the species richness of bees attracted by plants we suggest that seed mixes containing Hieracium spp. such as Hieracium umbellatum, Pilosella officinarum, Taraxacum spp., Trifolium repens, Lotus corniculatus, Stellaria graminea and Achillea millefolium would provide resources for diverse bee communities in our region 5. Spatial prediction models of bee diversity can be used to identify locations where flower strips are likely to have the largest effect and can thereby provide managers with an important tool for prioritizing how funding for agri-environmental schemes such as flower strips should be allocated. Such flower strips should contain plant species that are attractive to both solitary and bumblebees, and do not need to be particularly plant species rich as long as the selected plants complement each other. agri-environmental schemes, bees, flower strips, networks, pollinators, restoration, spatialpublishedVersio
Brukerundersøkelse i Dovrefjella-Sunndalsfjella nasjonalpark. Sommeren 2022
Get PDFZouhar, Y., Wold, L. C. & Gundersen. V. 2023. Brukerundersøkelse i Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark. Sommeren 2022. NINA Rapport 2299. Norsk institutt for naturforskning.
Denne dokumentasjonsrapporten oppsummerer kunnskap om brukerne av fjellområdene i og rundt Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark (DSN). Resultatene er basert på to undersøkelser. Først ble det samlet inn svarskjemaer fra brukere ved de 20 viktigste innfallsportene til området. Deretter ble brukerne som hadde oppgitt e-postadresse i den første undersøkelsen tilsendt lenke til et mer omfattende spørreskjema i en etterundersøkelse om deres bruk av Reinheimen. Det ble samlet inn informasjon fra i alt 5123 respondenter ved innfallsportene og fra 799 i etterundersøkelsen.
Representativiteten i undersøkelsen har noen viktige skjevheter som man må ta hensyn til når man tolker dataene. Lokalbefolkningen svarer i mindre grad på svarskjema ved innfallsportene enn tilreisende, mens utenlandske besøkende og de som besøker området for første gang i mindre grad svarer på etterundersøkelsen. Dette er skjevheter vi kjenner igjen fra alle områder der denne type undersøkelser er gjennomført. I tabellen under har vi oppsummert noen viktige indikatorer for DSN som helhet (Pilegrimsleden og Storhøe unntatt), og vi har presentert tilsvarende indikatorsett for hver enkelt innfallsport i rapporten. Svar fra egen undersøkelse ved Viewpoint SNØHETTA er rapportert i et eget kapittel.
DOVREFJELL-SUNNDALSFJELLA NASJONALPARK
Nordmenn (n = 4317) 37 % Erfaring med langtur -
Førstegangsbesøkende (n = 3929) 62 % Lavpurister (n = 2638) 58 %
Dagstur (n = 4004) 74 % Mellompurister (n = 2638) 28 %
Varighet dagstur (gjennomsnitt) (n = 2240) 4.6 timer Høypurister (n = 2638) 14 %
Varighet flerdagerstur (gjennomsnitt) (n = 1051) 4.2 dager Kvinneandel (n = 4344) 51 %
Organisert tur (n = 4332) 3 % Lokale (n = 4317) 5 %
Alder (gjennomsnitt) (n = 4164) 44 år Barn < 15 år (n = 4313) 13 %
Sammenlignet med andre nasjonalparker der vi har tilsvarende data er den noen ting som særlig kjennetegner bruken/brukerne i DSN. Det er en spesielt stor andel utenlandske besøkende og førstegangsbesøkende, og denne andelen har økt sterkt siden forrige undersøkelse i 2009. Det er også verdt å merke seg den spesielt lave andelen lokalt bosatte brukere. Vi ser også at brukerne av området i stor grad følger eksisterende infrastruktur av merkede stier og veger, og at en høy andel er på dagstur. Dagsturene, men også flerdagersturene, har i gjennomsnitt kort varighet, henholdsvis 4,6 timer og 2,9 dager. I det store og hele er folk fornøyd med tilretteleggingen, og generelt ønsker de seg enkel tilrettelegging og å møte få folk på turen.
Dovrefjell tiltrekker seg en stor andel tilreisende turister, men det er svært stor variasjon mellom innfallsportene. Langs E6-aksen forbi Hjerkinn er det noen typiske turistlokaliteter med innfallsporter som Kongsvoll, Grønnbakken og Snøheim. I vest derimot er det overvekt av lokaliteter med lokalkjente, enten dette er lokalt bosatte, hytteeiere eller turfolk som er gjengangere. Eksempler her er Bjorli, Skamsdalen og lokalitetene i Torbudalen. Kunnskapen om besøksprofiler ved innfallsportene er viktig bakgrunnsinformasjon for stedstilpasset forvaltning av hele området og innfallsportene. Det er viktig at bruken ikke forringer naturkvalitetene. Vi ser denne gang at de som besøker DSN i langt større grad planlegger turen i god tid, og at informasjon via internett og sosiale medier er langt viktigere nå enn det var i undersøkelsen i 2009.
Kunnskapen om brukerne vil gi viktige bidrag til å forstå hva de besøkende etterspør av opplevelser og muligheter, slik at man kan legge til rette for dette i områder der det har minst mulig negative effekter for naturmiljøet. Det er nettopp her forvaltningen kan sette seg i førersetet og til en viss grad styre utviklingen av bruken i DSN, ikke i første rekke med forbud og påbud, men gjennom å informere, oppfordre, styre og lede brukerne. En viktig forutsetning for å kunne styre bruken er at brukerne er sterkt knyttet til den viktigste infrastrukturen: stien – noe brukerne i DSN i stor grad er. Endring av infrastruktur for friluftsliv er da nøkkelen til å skape gode løsninger som kombinerer bruk og vern.Zouhar, Y., Wold, L. C. & Gundersen. V. 2023. Visitor survey in Dovrefjell-Sunndalsfjella National Park. Summer 2022. NINA Report 2299. Norwegian Institute for Nature Research.
This documentation report summarizes knowledge about the users in the mountain areas in and around Dovrefjell-Sunndalsfjella National Park (DSN). The results are based on two surveys. First, a short on-site self-registration survey were collected from visitors at the 20 most important entrances to DSN. Those who had provided an e-mail address in the first survey were later the same year sent a link to a more comprehensive follow-up survey about their use of DSN. In total, information was collected from 5123 respondents at the entrances, and 799 responses in the follow-up survey. The surveys representativeness have some important biases that must be considered when interpreting the data. The locals to a less extent answered the on-site survey, while foreign visitors and first-time visitors to a less extent answered the follow-up survey. These are biases that we recognize from all areas where these types of surveys have been conducted.
The table below summarize important indicators for DSN (except Pilegrimsleden og Storhøe), and we have presented a corresponding set of indicators for each entrance to the area in the report.
DOVREFJELL-SUNNDALSFJELLA NATIONAL PARK
Norwegians (n = 4317) 37 % Experiences with long hikes –
First time visitors (n = 3929) 62 % Lowpurist (n = 2638) 58 %
Daytrip (n = 4004) 56 % Mediumpurist (n = 2638) 28 %
Duration daytrip (mean) (n = 2240) 4.6 hours Highpurist (n = 2638) 14 %
Duration multi-daytrip (mean) (n = 1051) 4.2 days Women (n = 4344) 51 %
Organized group (n =4332) 3 % Local residents (n = 4317) 5 %
Age (mean) (n = 4164) 44 år Children < 15 years (n = 4313) 13 %
Compared to other national parks where we have similar data, there are some factors that characterize the use/users in DSN. There is a larger proportion of foreign visitors and first-time visitors. It is also worth noting that there is a low number of locals. We also see that the users of the area mainly follow existing infrastructure of marked paths and roads, and many are on daytrips. The daytrips, but also the multi-day trips, on average have a short duration. Overall, the visitors are satisfied with the recreational infrastructure in the park, and in general they want simple facilities and to meet few people.
DSN attracts many visitors, but our data show high diversity regarding visitor intensity and characteristics between the different entrances to the park. Along the E6 at the Dovrefjell plateau, we find typical tourist locations like Kongsvoll, Grønnbakken og Snøheim. In the westen part of DSN, on the other hand, there is a predominance of entrances with locals, being residents, cabin owners or regular hikers that know the area well. Examples of entrances with local users are Bjorli, Skamsdalen og entrances at Torbudalen. Knowledge about visitor profiles is important for sitespecific management of the entrances to the national park. At the same time, it is important that the use does not impair with the natural qualities in the area. This year we see that a higher portion of the visitors planned their route from home than was the case in the 2009 survey.
Knowledge about the visitors makes an important contribution to understanding what nature experiences and opportunities they seek. This helps developing facilities and attractions in areas causing less impact on valuable and vulnerable environments. In this way, management of the national park can facilitate the development of use in DSN, not with bans and restrictions, but through informing, encouraging, managing, and guiding the visitors. An important precondition for managing this way is that the users of DSN are strongly connected to designated recreational infrastructure (marked trails) and in the most popular areas. Manipulation of recreational infrastructure is the key to create good solutions that combine use and conservation of natural resources.publishedVersio
Integration of a Frost Mortality Scheme Into the Demographic Vegetation Model FATES
Get PDFFrost is damaging to plants when air temperature drops below their tolerance threshold. The set of mechanisms used by cold-tolerant plants to withstand freezing is called “hardening” and typically take place in autumn to protect against winter damage. The recent incorporation of a hardening scheme in the demographic vegetation model FATES opens up the possibility to investigate frost mortality to vegetation. Previously, the hardening scheme was used to improve hydraulic processes in cold-tolerant plants. In this study, we expand upon the existing hardening scheme by implementing hardiness-dependent frost mortality into CLM5.0-FATES to study the impacts of frost on vegetation in temperate and boreal sites from 1950 to 2015. Our results show that the original freezing mortality approach of FATES, where each plant type had a fixed freezing tolerance threshold—an approach common to many other dynamic vegetation models, was restricted to predicting plant type distribution. The main results emerging from the new scheme are a high autumn and spring frost mortality, especially at colder sites, and increasing mid-winter frost mortality due to global warming, especially at warmer sites. We demonstrate that the new frost scheme is a major step forward in dynamically representing vegetation in ESMs by for the first time including a level of frost tolerance that is responding to the environment and includes some level of cost (implicitly) and benefit. By linking hardening and frost mortality in a land surface model, we open new ways to explore the impact of frost events in the context of global warming.publishedVersio
The paradox of searching efficiency or why are violent population cycles so uncommon in terrestrial ecosystem
Get PDFThe searching efficiency of predators depends on the balance between the adaptations of the predator and the counter-adaptations of the prey. In this evolutionary race, the prey should normally have the upper hand, as it can perform tradeoffs between efficiency in resource use and ability to avoid predators. In terrestrial predator–herbi-vore systems, however, the huge difference in food quality between prey and predators seems to give predators an advantage. In productive terrestrial ecosystems, predators thus chronically overexploit herbivores, i.e. regulate them at densities far below the point of maximum sustainable yield. Assuming type II functional response, this should result in violent limit cycle dynamics. In reality, however, such cycles are only common at high latitudes, whereas the herbivory-based food webs of species-rich ecosystems at middle and low latitudes are characterized by asymptotic dynamics, where numerical changes only occur in response to external forcing. One way or another, diversity thus seems to beget stability in terrestrial grazing webs. We propose that strong, donor-controlled energy flows from the detritus web and directly from plants to predators are the key for the prevalence of asymptotic dynamics at middle and low latitudes. These flows support generalists with type III functional response and, therefore, a capacity to curb budding outbreaks at an early stage. The ongoing extinction wave could critically weaken these stabilizing interactions, which could destabilize currently stable food webs. and result in violent limit cycle dynamics in ecosystems, where the dominating species have evolved under asymptotic dynamics. This could cause secondary extinc-tions and inflict large economic lossespublishedVersio
Damåsen og Heikampen-Råkollen. Naturtypekartlegging av gammelskog i Nordmarka, Oslo
Get PDFBendiksen, E. 2023. Damåsen og Heikampen-Råkollen. Naturtypekartlegging av gammelskog i Nordmarka, Oslo. NINA Rapport 2301. Norsk institutt for naturforskning.
Norsk institutt for naturforskning har på oppdrag fra Oslo kommune, Bymiljøetaten (BYM), foretatt naturfaglige registreringer i åspartiene Damåsen, Heikampen og Råkollen i Nordmarka, nord for Sørkedalen. BYM har ønsket en oppdatert kartlegging av området, siden tidligere data trenger oppdatering og delvis er mangelfulle. Oppdraget består av naturtypekartlegging etter DN-håndbok 13-metoden og omfatter både oppdatering og utvidelse av eksisterende områder og områder som ikke er kartlagt tidligere.
Foranledningen for undersøkelsen er at det i de senere årene er gjort et stort antall nye funn av rødlistearter knyttet til gammel naturskog og at det er enda større naturverdier enn tidligere antatt i restpartier av gammelskog i dette ellers sterkt hogstpåvirkete landskapet. Det gjelder særlig sopp- og lavarter knyttet til død ved, men også elementer av rike skogtyper med innslag av edle lauvtrær som har utpostlokaliteter ganske høyt over havet i dette området.
To gammelskogslokaliteter som tidligere er beskrevet fra de høyereliggende delene av Heikampen, er begge utvidet nedover i de vestvendte lisidene og verdi er oppgradert fra viktig (B) til svært viktig (A). Det nordligste av dem er nå i praksis via Rogndalen bundet sammen med naturtypelokalitet Langlivannet SØ, som omfatter lipartiet langs sørligste del av Langlivannet.
Nye lokaliteter er Damåsen (A)-verdi vest for Lysedammene og tre mindre lokaliteter i Råkollen (alle med verdi B) sør for Heikampen.
Lokalitetene er hovedsakelig undersøkt på grunnlag av kjente konsentrasjoner av rødlisteartsforekomster, jf. Artsdatabankens karttjeneste Artskart, og det er således ikke foretatt noen mer heldekkende nykartlegging av arter
Impacts of a warming climate on concentrations of organochlorines in a fasting high arctic marine bird: Direct vs. indirect effects?
Get PDFThe present study examined how climate changes may impact the concentrations of lipophilic organochlorines (OCs) in the blood of fasting High Arctic common eiders (Somateria mollissima) during incubation. Polychlorinated biphenyls (PCBs), 1-dichloro-2,2-bis (p-chlorophenyl) ethylene (p,p′-DDE), hexachlorobenzene (HCB) and four chlordane compounds (oxychlordane, trans-chlordane and trans- and cis-nonachlor) were measured in females at chick hatching (n = 223) over 11 years (2007–2017). Firstly, median HCB and p,p′-DDE concentrations increased ~75 % over the study period, whereas median chlordane concentrations doubled (except for oxychlordane). PCB concentrations, in contrast, remained stable over the study period. Secondly, both body mass and clutch size were negatively associated with OC levels, suggesting that females with high lipid metabolism redistributed more OCs from adipose tissue, and that egg production is an important elimination route for OCs. Thirdly, the direct climate effects were assessed using the mean effective temperature (ET: air temperature and wind speed) during incubation, and we hypothesized that a low ET would increase redistribution of OCs. Contrary to expectation, the ET was positively correlated to most OCs, suggesting that a warmer climate may lead to higher OCs levels, and that the impact of ET may not be direct. Finally, potential indirect impacts were examined using the Arctic Oscillation (AO) in the three preceding winters (AOwinter 1–3) as a proxy for potential long-range transport of OCs, and for local spring climate conditions. In addition, we used chlorophyll a (Chla) as a measure of spring primary production. There were negative associations between AOwinter 1 and HCB, trans-chlordane and trans-nonachlor, whereas oxychlordane and cis-chlordane were negatively associated with Chla. This suggests that potential indirect climate effects on eiders were manifested through the food chain and not through increased long-range transport, although these relationships were relatively weak.Impacts of a warming climate on concentrations of organochlorines in a fasting high arctic marine bird: Direct vs. indirect effects?publishedVersio