NINA Brage (Norsk institutt for naturforskning)
Not a member yet
4778 research outputs found
Sort by
Limits to the accurate and generalizable use of soundscapes to monitor biodiversity
Get PDFAlthough eco-acoustic monitoring has the potential to deliver biodiversity insight on vast scales, existing analytical approaches behave unpredictably across studies. We collated 8,023 audio recordings with paired manual avifaunal point counts to investigate whether soundscapes could be used to monitor biodiversity across diverse ecosystems. We found that neither univariate indices nor machine learning models were predictive of species richness across datasets but soundscape change was consistently indicative of community change. Our fndings indicate that there are no common features of biodiverse soundscapes and that soundscape monitoring should be used cautiously and in conjunction with more reliable in-person ecological surveys.publishedVersio
Demographic responses of Arctic seabirds to spring sea-ice variations
Get PDFThe Arctic experiences a rapid retreat of sea-ice, particularly in spring and summer, which may dramatically affect pagophilic species. In recent years, the decline of many Arctic seabird populations has raised concerns about the potential role of sea-ice habitats on their demography. Spring sea-ice drives the dynamics of phytoplankton blooms, the basis of Arctic food webs, and changes in spring sea-ice have the potential to affect the demographic parameters of seabirds through bottom-up processes. To better understand the effects of spring sea-ice on Arctic seabirds, we investigated the influence of spring sea-ice concentration on the survival and breeding success of three seabird species with contrasted foraging strategies in two Svalbard fjords in the high Arctic. We examined these relationships using long-term demographic data (2005–2021) from black-legged kittiwakes (Rissa tridactyla), Brünnich guillemots (Uria lomvia), and little auks (Alle alle). Spring sea-ice concentration was positively related to both the survival and breeding success of little auks, suggesting a higher sensitivity of this species to spring sea-ice. By contrast, the two other species were not particularly sensitive to changes in spring sea-ice, even though a potentially spurious negative effect on the breeding success of black-legged kittiwakes was observed. Overall, the study suggests that spring sea-ice may be involved in the demography of Arctic seabirds, but probably does not play a major role. Rissa tridactyla, Uria lomvia, Alle alle, survival, breeding success, sea-ice concentration, SvalbardDemographic responses of Arctic seabirds to spring sea-ice variationspublishedVersio
Evaluation of fish trap and guiding fence efficiency in the River Tana in 2023
Get PDFDomaas, S., Orell, P., Kytökorpi, M., Myklebost, M.R., Erkinaro, J., Gjelland, K.Ø. 2024. Evaluation of fish trap and guiding fence efficiency in the River Tana in 2023. NINA Report 2387. Norwegian Institute for Nature Research.
Pink salmon (Oncorhynchus gorbuscha) is an anadromous species which spawns in rivers and whose fry migrate to sea shortly after emergence from the gravel. It is native to the Pacific Ocean but was repeatedly translocated to the White Sea during the latter half of the 20th century. Pink salmon has a strict 2-year life cycle, and odd-year populations have in recent years become invasive in the Eastern Atlantic. In the River Tana/Teno, a large Norwegian-Finnish watercourse and one of the world’s most important rivers for Atlantic salmon (Salmo salar), the spawning run was estimated at more than 50 000 pink salmon in 2021.The Norwegian Environmental Agency therefore decided to install a large trap-fence system in the river in 2023 to remove as much pink salmon as possible whilst letting native salmonids through.
The Norwegian Institute for Nature Research (NINA) in co-operation with Natural Resources Institute Finland (Luke) was given the task to monitor how the ascending and descending fish responded to the trap and guiding fences. A suite of sonars, camera systems with and without artificial intelligence (AI) capable of recognising fish, snorkelling, and drones were used for the fish monitoring. The results were compared to sonar counts of migrating fish further upstream in the watercourse.
A rapid build-up in fish numbers and activity was seen in the area immediately downstream to the trap following the trap installation. However, after a short dip, increasing numbers of fish passing the Polmak fish counting station (about 20 km upstream the trap) indicated that the guiding fences were “leaking” fish. Daily numbers of migrating fish observed in the western channel at Seidaholmen corresponded well to daily numbers observed at Polmak, indicating that this was the main route for fish bypassing the trap. During the trap operation period, at least 108 700 fish migrated past Polmak, most of these pink salmon. Whilst there was such a large trap bypass migration, the trap catch numbers were moderate 7 666 (6.6% catch efficiency). This large discrepancy made it clear that: 1) both pink salmon and native migratory fish species showed a low willingness to enter the trap, and 2) the flexible fences used in both channels were not capable of stopping the pink salmon from migrating further up the River Tana. However, it was evident that native salmonids were held back from their normal upstream migration for some time, and it is not known to what extent this may have had negative consequences for the following migration and spawning period. Better entrance positioning and more trap entrances is needed to improve the willingness to enter the trap and bypass solutions.
Some kelts were observed holding positions on the upstream side of the fences, but none used the downstream migration openings. Smolt schools swam back and forth along the upstream side of the fence and only used the downstream migration solutions to a limited extent. It is not known for how long kelts and smolts were held back. The Tana/Teno Atlantic salmon populations are considered as vulnerable populations. Successful return of native anadromous spawners as well as good smolt and kelt survival are all critical to population recovery. It is not known if these factors were negatively influenced by the trap with flexible fences in 2023, but future solutions with fixed fences have potential for significant negative effects. In the case of future use of in-river fish traps aimed to eliminate pink salmon, uttermost care must be taken to reduce the impact on the native salmonids. There is a large knowledge gap about realized trap effects on native salmonids. Further studies are thus needed to investigate trap and guiding fence effects on e.g. individual holding times and mortality risk, as well as migration behaviour and spawning success.Domaas, S., Orell, P., Kytökorpi, M., Myklebost, M.R., Erkinaro, J., Gjelland, K.Ø. 2024. Evaluation of fish trap and guiding fence efficiency in the River Tana in 2023. NINA Rapport 2387. Norsk institutt for naturforskning.
Pukkellaks (Oncorhynchus gorbuscha) er en anadrom fiskeart som gyter i elv mens yngelen drar på beitevandring i havet straks etter at den kommer opp av gytegropen. Opprinnelig utbredelsesområde er i Stillehavet, men den ble gjentatte ganger introdusert til Kvitsjøen i andre halvdel av 1900-tallet. Pukkellaks har en streng toårig livssyklus fra den selv blir lagt som egg til den returnerer fra havet for å gyte. Generasjoner som gyter i oddetallsår har hatt en kraftig økning i Øst-Atlanteren i de senere år og arten er blitt en invasjonsart. I Tanavassdraget, et av verdens viktigste laksevassdrag, ble det i 2021 registrert mer enn 50 000 pukkellaks. Miljødirektoratet bestemte seg derfor for å installere en fiskefelle i Tanaelva i 2023 for å fjerne så mye pukkellaks som mulig mens lokale fiskearter skulle slippes forbi. Norsk institutt for naturforskning (NINA) fikk i samarbeid med det Finske Naturressursinstituttet (Luke) i oppdrag å overvåke hvordan oppvandrende og nedvandrende fisk ble påvirket av fella og ledegjerdene. For å gjennomføre dette ble det brukt et arsenal av sonarer, videokameraer med og uten innebygd kunstig intelligens, observasjon ved snorkling og filming med drone. Resultatene fra overvåkingen ble sammenlignet med resultater fra sonarovervåking lenger oppe i vassdraget.
En rask økning i fiskemengde og aktivitet ble observert nedstrøms fella og ledegjerdene like etter at disse kom på plass. Fiskeoppgangen forbi Polmak (20 km oppstrøms fella) ble redusert i noen dager, men tok seg deretter kraftig opp. Dette indikerte at ledegjerdene til fella ikke holdt igjen all fisk. Daglige tall fra sonar- og videoovervåking for oppvandring i det vestre elveløpet ved Seidaholmen var i godt samsvar med daglige tall for oppvandring ved Polmak, og indikerte at det var i det vestre elveløpet det meste av fisk passerte fella. I perioden fella var i bruk passerte det minst 108 700 oppvandrende fisk forbi Polmak, de fleste av disse var pukkellaks. I samme perioden ble det kun fanget 7 666 fisk i fella, noe som gir en fangsteffektivitet på 6,6 %. Denne store skjevheten indikerte at 1) pukkellaks og stedegne arter var lite villige til å gå inn i fella, og 2) de fleksible plastikkrørgjerdene som ble brukt i vestre og delvis østre løp ikke hindret pukkellaks fra å vandre videre opp i vassdraget. Det var likevel klart at atlanterhavslaks ble holdt tilbake fra sin naturlige oppvandring i noe tid, men det er ikke kjent i hvor stor grad dette hadde negative konsekvenser for påfølgende gytesuksess. Flere og bedre plasserte felleinnganger er nødvendig for å sikre at oppvandrende laks og andre stedegne fiskearter vil gå inn i fella, og dermed bli sluppet gjennom.
Støinger ble observert på oversiden av ledegjerdene, men ingen ble observert i nedvandringsåpningene. Smoltstimer ble observert svømmende fram og tilbake langs ledegjerdet, og disse brukte i noen, men liten grad nedvandringsåpningen. Det er ukjent hvor lenge vinterstøinger og smolt ble holdt tilbake av ledegjerdet. Å sperre en elv med fiskefelle har stort potensiale for negativ påvirkning, men vi vet lite om de faktiske effektene. Oppkonsentrasjon av smolt ovenfor gjerdet kan tiltrekke seg predatorer og dermed øke smoltdødeligheten her. Laksebestandene i Tanavassdraget er sårbare bestander. Suksessfull gyting, samt god overlevelse og vekst hos smolt og støinger er alle sentrale faktorer for å bygge opp igjen laksestammene. Hvorvidt disse faktorene ble negativt påvirket av fella med fleksible ledegjerder i 2023 er ukjent, men fremtidige løsninger basert på faste ledegjerder har vesentlig skadepotensiale. Dersom det igjen skal bygges fiskefelle i Tanavassdraget, må det derfor legges stor vekt på gode løsninger som sikrer minimal påvirkning på vandringen til stedlige arter. Det er en stor kunnskapsmangel om fellepåvirkning på stedegne arter, og studier av felle og ledegjerders påvirkning på blant annet oppholdstid, overlevelse, vandringsadferd og gytesukksess er nødvendig
Breeding populations of Marbled Godwits and Willets have high annual survival and strong site fidelity to managed wetlands
Get PDFThe Prairie Pothole Region of central Canada supports a diverse community of breeding waterbirds, but many species have declining populations and the demographic mechanisms driving the declines remain unknown. We conducted a 7-year field study during 1995–2001 to investigate the demographic performance of Marbled Godwits (Limosa fedoa) and Willets (Tringa semipalmata) breeding in managed wetlands near Brooks, Alberta. Mark-recapture analyses based on Cormack–Jolly– Seber models revealed that the annual rates of apparent survival for Marbled Godwits = 0.953 ± 0.012SE) and Willets ( = 0.861 ± 0.015SE) are among the highest rates of survivorship reported for any breeding or nonbreeding population of large-bodied shorebirds. Our estimates of life expectancy for males were comparable to longevity records in godwits (17.3 years ±5.8SE vs. 25–29+ years) and willets (7.7 ± 1.5SE vs. 10+ years). The two species both showed strong breeding site fidelity but differed in rates of mate fidelity. Pairs that reunited and males that switched mates usually nested 1.1–1.5 km. Returning pairs usually reunited in godwits (85%) but not in willets (28%), possibly because of species differences in adult survival or patterns of migration. Baseline estimates of annual survival for banded-only birds will be useful for evaluating the potential effects of new tracking tags or the environmental changes that have occurred during the past 20 years. Conservation strategies for large-bodied shorebirds should be focused on reduction of exposure to anthropogenic mortality because low rates of natural mortality suggest that losses to collisions at breeding sites or harvest at nonbreeding areas are likely to cause additive mortality. apparent survival, biometrics, demography, longevity, mark recapture, mate fidelity, shorebird, wader Applied ecology, Conservation ecology, Demography, Life history ecology, Population ecology, ZoologypublishedVersio
Reisaelva - bestandsstatus og flaskehalser for produksjon av anadrome laksefisk, med hovedvekt på laks
Get PDFSvenning, M-A. 2023. Reisaelva. Bestandsstatus og flaskehalser for produksjon av anadrome laksefisk, med hovedvekt på laks. NINA Rapport 2227. Norsk institutt for naturforskning
Reisaelva nådde ikke gytebestandsmålet i årene 2018-2021, og nådde bare så vidt gytebestandsmålet i 2022, til tross for fiskeforbudet. Situasjonen for Reisalaksen er derfor kritisk. Mangel på gytefisk er trolig også hovedårsaken til at resultatene fra elektrofisket viser lavere tetthet av laksunger de siste årene.
En sammenstilling av gytefisktellingene og fangstrapportene indikerer at fangstraten på laks har vært svært høy, samt at opp mot 80-85 % av storlaksen har vært gjenutsatt. Vi anbefaler derfor at det skaffes til veie gode estimater av mengden oppvandrende laks og at fangstrapportene kvalitetssikres. Hvis ikke, må beskatningen av laks reduseres kraftig de kommende årene.
Telling av oppvandrende laks bør gjennomføres ved bruk av sonar, kombinert med bruk av videoovervåking i korte perioder for å skille mellom arter av samme størrelse (smålaks, sjøørret og pukkellaks). Dersom tellingen og fangstrapporteringen sikres, vil dette også gi grunnlag for å kvalitetssikre eventuelle drivtellinger på senhøsten. Bruk av sonar/video vil også kunne avdekke eventuell oppvandring av pukkellaks.
Sjøørretbestanden er i rimelig god forfatning og det kan trolig fortsatt åpnes for fiske etter sjøørret. Sjørøyebestanden har gått kraftig tilbake de siste 15-20 årene og det ble innført forbud mot fiske etter sjørøye i 2022. Vi anbefaler at forbudet videreføres de nærmeste årene.
Andelen steinulke versus laksunger i elektrofiskefangstene har avtatt fra nærmere 80 % i 1990 til ca. 10-20 % de siste 15 årene. Det er likevel uvisst om tettheten av steinulke har avtatt. Det er også uvisst om årlig tilvekst hos laksungene har endret seg i denne perioden. Vi foreslår at tidligere innsamlet materiale av disse artene brukes til å estimere eventuelle årlige endringer i tetthet av steinulke, samt eventuell endring i årlig tilvekst hos laksunger.
En undersøkelse i 1990 konkluderte med at Reisaelva har stor tilgang på gyteplasser for laks, mens oppvekstområdene var begrenset til mindre enn halvparten av elvestrekningen. Det er nå lansert bedre metoder for å diagnostisere oppvekstområdene til laksefisk. Det bør derfor vurderes å foreta en ny undersøkelse for å kvantifisere størrelsen og egnetheten på oppvekstområdene i vassdraget. Dette kan alternativt gjennomføres ved å prioritere oppfølgingen på 36 tidligere undersøkte elektrofiskelokaliteter.
Selv om tettheten av laksunger ser ut til å avhenge direkte av mengden gytelaks i Reisaelva, kan det ikke utelukkes at svært lav vannstand på senvinteren (april), også kan ha medvirket til lavere tetthet av årsyngel. Utsetting av temperaturloggere på ulike dyp på enkelte gyteplasser om høsten, kan avdekke om vannstanden påfølgende senvinter kan føre til tørrlegging og dermed økt dødelighet på rogna. Dersom temperaturmålingene skal sammenlignes med vannstandsmålingene fra Svartfossberget (for å kartlegge historisk vannstand på senvinteren), må dette gjøres i samarbeid med NVE-Nord.
I perioden fra juni til oktober kjører om lag 1000 elvebåter årlig opp Reisaelva, hvorav ca. 60 % utgjøres av lokale fiskere og brukere av vassdraget, mens de øvrige 40 % skyldes transport av turister. Det er uvisst hvorvidt elvebåttrafikken har negativ innvirkning på laksefiskene i elva. Vi foreslår at det settes ut undervannskamera (video) like nedenfor Sieimma, i et område der det normalt samles mye laks. Dette vil forhåpentligvis gi kunnskap om eventuell endret adferd hos laksen når elvebåtene passerer.
Innslaget av oppdrettslaks har minket i Reisaelva de senere årene og påvirkningen fra oppdrettslaks representerer neppe noen vesentlig flaskehals lenger for produksjonen av villaks
Coprophagy in moose: A first observation
Get PDFCoprophagy, the eating of feces, has been documented in a wide range of species but appears to be rare or difficult to detect in deer (Cervidae). Here, we report the first observation of coprophagy in moose Alces alces, which was recorded using camera collars on free-ranging moose in Norway. The footage shows an instance of allocoprophagy by an adult female moose in spring (May). We summarize the current knowledge about coprophagy in deer and briefly discuss potential drivers and possible implications for disease transmission. Further research is needed to determine whether coprophagy occurs frequently in moose and whether this behavior is positive (e.g., increased intake of nutrients) or negative (increased infection by parasites or pathogens). Alces alces, camera collar, chronic wasting disease, coprophagy, foraging, moosepublishedVersio
Joint responsibility in the development of effective wind-turbine collision-reducing solutions
Get PDFWith the rapid acceleration of wind energy development there is a growing need to meet the consequences this has for the natural environment. Failing to mitigate environmental impacts is an important cause of conflict in wind energy projects, leading to costly delays in planned wind energy development. It is therefore of the utmost importance to identify effective solutions and measures to reduce such impacts. This requires that the joint responsibility for mitigation across stakeholders is recognized and acted upon. This is exemplified with the blackblade concept that has shown to reduce bird collision rates at the Smøla windpower plant in Norway by 70%. While presented as a “golden bullet” solution in the media, there remain unanswered challenges that need to be addressed. However, instead of disagreeing on the uncertain efficacy elsewhere, I pose that collaborative and transdisciplinary action is needed to jointly resolve remaining challenges and actively seek for solutions to support the sound implementation of promising wind-turbine collision-reducing solutions. wind energy (WE), environmental impact, mitigation measure, sustainable development, bird collision riskpublishedVersio
Tiltaksanalyse for elvemusling i Etna
Get PDFHøitomt, G. & Magerøy, J.H. 2023. Tiltaksanalyse for elvemusling i Etna. NINA Rapport 2032. Norsk institutt for naturforskning.
I Etna finnes det en tynn bestand av elvemusling med svak rekruttering. Basert på undersøkelser i 1998 og 1999 er bestanden estimert til ca. 11.000 muslinger, og i 2016 og 2018 ble det gjort funn av et fåtall muslinger mindre enn 50 mm. Til sammen tilsier funnene fra Etna at bestanden klassifiseres som ikke livskraftig basert på bruk av elvemusling som terskelindikator for økologisk tilstand i vann.
Vi har kjennskap til en god del eksisterende vannkvalitetsdata fra den delen av Etna der det finnes elvemusling. Til sammen tyder våre undersøkelser og tidligere undersøkelser av vannkjemien i elva på at for høy næringstilførsel er et problem i deler av vassdraget, i hvert fall i enkelte år. Tilførselen i områdene oppstrøms Barsåk er spesielt problematisk, siden dette er kjerneområdet til elvemuslingen i elva.
Det mediane redokspotensialet i substratet i Etna lå på 549 mV, reduksjonen i redokspotensial mellom de frie vannmassene og substratet var 5,3 %, og andelen substrat som var godt habitat for ung elvemusling var 96,1 %. Samlet tilsier dette god habitatkvalitet for ung elvemusling i elva.
Det er foreslått at tettheter på 5 ørretyngel (0+) eller 10-20 fisk av alle aldre pr. 100 m2 er nødvendig for å opprettholde elvemuslingbestander. Tetthetsundersøkelsene i Etna tyder på at tettheten av ørret som regel har vært høy nok til å opprettholde bestanden av elvemusling ovenfor samløpet med Dokka, men ikke nedenfor dette (Dokka-Etna).
Etna er kanalisert og forbygd over lengre strekninger, for å bedre forholdene for tømmerfløting, redusere flompåvirkninger og for å vinne inn arealer til jordbruk. Dokumentasjon viser at elveløpet er omfattende forandret etter en rekke tiltak i perioden 1900 – 1985. Noen av de nederste delene av Etna (strekningen Øyom bru – samløp Dokka) er imidlertid ikke kanalisert og er, i hovedsak, meandrerende med enkelte strykpartier (mens Dokka-Etna fra samløp og videre ned til Dokkadeltaet er preget av kanalisering og forbygninger).
Basert på kjente data om elvemuslingbestanden i Etna, er vassdraget inkludert i det nasjonale kultiveringsprogrammet. Stammuslinger er samlet inn, kultiverte småmuslinger ble satt ut i elva 2021 og ytterligere småmuslinger er planlagt satt ut i 2023.
Tiltak som kan være aktuelle for å gjenskape gode oppvekstsvilkår for elvemusling i Etna kan være:
• Habitatforbedrende tiltak (restaurering av elveløp, tilbakeføring av stein, tiltak i sidebekker)
• Økt fokus på kantsoner i tilknytning til skogbruksaktivitet
• Sikring og styrking av kantsoner langs jordbruksarealer
• Styrking av bestanden av vertsfisk (ørret) gjennom habitatforbedrende tiltak
• Dialog med Vinjarmoen motorbane om skadeforebyggende tiltak
• Økt informasjon om arten og hensynsbehovHøitomt, G. & Magerøy, J.H. 2023. Conservation action plan for the freshwater pearl mussel in the Etna River. NINA Report 2032. Norwegian Institute for Nature Research.
In Etna there is a sparse population of the freshwater pearl mussel, with poor recruitment. Based on surveys in 1998 and 1999, the population is estimated at 11,000 mussels, while a few mussels smaller than 50 mm were found during surveys in 2016 and 2018. Overall, the data from the river suggest that the populations should be classified as not viable based on use of the mussel as a threshold indicator for ecological status in rivers.
Existing water quality data from the reaches of Etna where the freshwater pearl mussel is present, along with our water quality analyses, indicate that increased nutrient input is a problem within the watershed, at least in some areas during some years. The increased input upriver from Barsåk is especially problematic, as this is the core distribution area for the mussel in the river.
The median redox potential in the substrate in Etna was 549 mV, the reduction in redox potential between the water column and the substrate was 5,3 %, and the share of the substrate that was deemed of good quality for young freshwater pearl mussels was 96,1 %. Overall, this indicates that the habitat quality for young mussels in the river is good.
It has been suggested that densities of 5 trout fry (0+) or 10-20 fish of all ages pr. 100 m2 are necessary to maintain freshwater pearl mussel populations. The densities of trout in Etna indicate that the density of host fish, mostly, has been sufficient to maintain the mussel population above the confluence with the Dokka River, but not below the confluence (Dokka-Etna).
Long sections of Etna have been channelized and its banks have been modified to protect them from erosion, to improve timber floating conditions, reduce flooding and to gain agricultural land. It is well documented that the river has been heavily modified from 1900 to 1985. However, some of the lower reaches of Etna (from Øyom bridge to the confluence with Dokka) are not channelized, and are, mainly, meandering with a few rapids (while Dokka-Etna from the confluence and down to the Dokka delta, is heavily impacted by channelization and bank protection).
Based on the data on the freshwater pearl mussel population in Etna, it has been included in the national cultivation program for the species. Brood stock mussels have been collected, cultivated mussels were released in the river in 2021 and further releases are planned in 2023.
Management actions that can be undertaken to restore environmental conditions for the freshwater pearl mussel in Etna:
• Habitat improvement (restoration of the river channel, addition of rocks, management actions in tributaries)
• Increased focus on maintaining riparian vegetation in areas impacted by forestry
• Maintaining and restoring riparian vegetation in agricultural areas
• Increasing the host fish (trout) population through habitat improvement
• Dialogue with Vinjarmoen racecourse to put measures in place to prevent pollution
• Increased information about the species and its environmental requirement
Økt kunnskap om karbon i jord i Bergen, Stavanger, Trondheim og Oslo
Get PDFBargmann, T., Jansson, U., Silvennoinen, H., Rusch, G.M., Jokerud, M., White, L.T., Nordén, J., Johannesson, C.F., Teien, K.T., Singsaas, F.T., Bredin, Y. & Junker, E. 2023. Økt kunnskap om karbon i jord i Bergen, Stavanger, Trondheim og Oslo. NINA Rapport 2297. Norsk institutt for naturforskning.
Kunnskapsgrunnlaget for å vurdere effekten som arealbruksendringer har på karbonlagrene i jord er ikke tilstrekkelig. For å kunne imøtekomme nasjonale forventninger, og oppfylle klimastrategier eller satsninger, har dette prosjektet sammenstilt kunnskap om karbon i jord, og belyst hvordan de deltakende kommunene (Bergen, Stavanger, Trondheim og Oslo) kan øke denne kunnskapen der den er mangelfull. Rapportens overordnete mål er å oppdatere datagrunnlaget om verdien av karbonlagrene i de fire kommunene, og identifisere kunnskapsmangel og grad av usikkerhet rundt eksisterende estimater. Vi har 1) laget en oversikt over det mest oppdaterte og tilgjengelige kartgrunnlaget om hovedøkosystemenes utbredelse, 2) oppdatert kunnskapsgrunnlaget om karbonlagrene i disse hovedøkosystemene gjennom en litteraturgjennomgang, 3) identifisert viktige datamangler for å kunne oppfylle rapporteringskravene under utvikling for karbonregnskap ifølge naturregnskapsprinsipper, 4) vurdert om det finnes hjemmelsgrunnlag for å stille krav om undersøkelser eller utredninger av karbon i jord i bestemmelser.
Det er stor variasjon i både dekningsgraden av kart, og hvor detaljerte kartdata som finnes tilgjengelig for hver hovedtype. Nøyaktigheten på heldekkende kartlag er heller ikke tilstrekkelig for å fange opp viktige naturtyper med små arealer og grønnstrukturer i bebygde områder. Derfor trengs det et bedre kartgrunnlag for økosystemene, slik at økologiske data og karbonlager kan knyttes til arealtypene. En mulighet for å få en bedre oversikt over konkrete arealer er å kombinere flere av kartkildene som er beskrevet i denne rapporten.
De mest verdifulle skogstypene for karbonlagrene under bakken og på økosystemnivå er gamle, naturskogslignende skoger, særlig av boreal løvskog. Karbonlageret i myr er betydelig større enn i skog, og myr er det mest karbonrike økosystemet med 5-10 ganger høyere karbonlager sammenlignet med skog på mineraljord. Litteraturen fra urbane økosystemer viste at gamle, tredominerte naturtyper generelt har et høyere karboninnhold i jord enn gressdominerte urbane økosystemer. Jorddybde, jordtype og vannmetning kan også ha mye å si for karboninnholdet. Litteraturen om karbonlagrene i åpne- og urbane landskap er spesielt mangelfull, men generelt er det lite skrevet om karbonlagring i jordsmonn i norske økosystemer.
Tallene for jordkarbonlagre som kommer fra litteraturen er trolig tilstrekkelig for bruk i overordnet arealplanlegging. Hvis konsekvensutredningene skal inkludere karbonlagre, trengs det mer detaljerte undersøkelser for å kunne estimere karbonlageret som er sårbart før endringene settes i gang. Torvdybde er en god indikator for karbonlager i myr, mens det trengs beregninger av overjordisk biomasse, dybde og variasjon i organiske jordlag i skog og andre økosystemer uten torv. Det er behov for nasjonale retningslinjer for hvilket kunnskapsgrunnlag som bør innhentes om karbon i jord og hvilken metodikk som skal anvendes, samt at det må utvikles et system for innrapportering og videre bruk. Dette bør utformes med henvisning til veiledning om metoder og med konkretisering av når kommunen faktisk kan pålegge denne type kunnskapsinnhenting. Videre bør det utvikles en felles metode for beregninger av kommunens samlete karbonlagre og hvordan ulike tiltak kan påvirke utslipp fra, og fremtidig opptak av, karbon i ulike typer area-ler/jordtyper. Dette vil kunne inngå i arbeidet med klima- og energiplaner, samtidig som felles metode og system vil kunne gi sammenlignbare data som kan bidra til bedre helhetlige vurderinger av samlet belastning.
Kommunene har behov for kunnskap om karbon i jord i ulike planprosesser og vedtak. Generelle utredningskrav i offentlige vedtak er omtalt, deretter hvordan det kan gis planbestemmelser om karbon i jord. Vi har oppsummert ulike scenarier og muligheter for å stille krav til innhenting av kunnskap om karbonrike arealer med hjemler i plan- og bygningsloven og konsekvensutredningsregelverket
Fiskebiologiske undersøkelser i Vefsna, 2022
Get PDFHolthe, E., Kanstad-Hanssen, Ø., Jensås, J. G., Bjørnå, T. & Lo, H. 2023. Fiskebiologiske undersøkelser i Vefsna, 2022. NINA Rapport 2216. Norsk institutt for naturforskning.
I september og oktober i 2022 ble det utført kvantitativt elektrisk fiske av ungfisk på tre stasjoner nedstrøms Laksforsen, og 15 stasjoner oppstrøms Laksforsen. Nedstrøms Laksforsen var tettheten av laksunger, både av årsyngel og eldre laksunger lave, og tettheten av årsyngel var de laveste som er registrert siden 2017, som var det første året det ikke ble satt ut laksunger i dette vassdragsavsnittet. Gjennomsnittlig tetthet av laksunger nedstrøms Laksfors var på 32 individer per 100 m2, der årsyngel utgjorde 10 individer per 100 m2. Tettheten av årsyngel og eldre ørret-unger vurderes også som lave i 2022. Samlet tetthet av ørretunger nedstrøms Laksfors var på 9 individer per 100 m2, hvorav 5 var årsyngel.
På de 15 stasjonene oppstrøms Laksforsen ble det beregnet 20 laksunger og 22 ørretunger per 100 m2, der tetthetene av årsyngel utgjorde henholdsvis 8,5 og 15,9 individer per 100 m2. For laksunger er dette de laveste tetthetene en har funnet i undersøkelsesperioden siden 2019. Imidlertid vil tettheten av laksunger oppstrøms Laksforsen variere med utsettingsstadier og hvor det settes ut fisk i forhold til hvor elfiskestasjonene ligger. Om en kun ser på naturlig produserte årsyngel av laks, så er tettheten av disse også de laveste en har funnet i undersøkelsesperioden. For eldre naturlig produserte laksunger ligger disse omtrent på gjennomsnittet av hva som er funnet de fire siste årene, noe som tyder på at produksjonen av ungfisk frem til 2021 har vært rimelig stabil. Sammenliknet med tetthetsdata oppstrøms Laksforsen fra 1975-1978 er tettheten av årsyngel sammenliknbare med tetthetene som ble funnet på 1970-tallet, mens for eldre laksunger er tetthetene lavere enn det som ble registrert på 1970-tallet. Data fra det strandnære el-fisket på 1970-tallet er sannsynligvis ikke direkte sammenlignbart med nyere data fra el-fiske i og med at el-fiskeapparatene ikke var like effektive, og hver stasjon ble fisket kun to ganger. Det er derfor nærliggende å tro at el-fisket som praktiseres i dag, også ville gitt høyere tettheter på 1970- tallet enn det tallgrunnlaget vi har tilgjengelig.
All utsatt fisk er merket med et fargestoff på øyerognstadiet (Alizarin). Dette gjør det mulig å spore merket fisk på senere livsstadier og skille utsatt og naturlig produsert fisk. Det ble funnet fire årsyngel av laks ved øra nedstrøms Pantdalsfossen i øvre del av Susna i 2022, alle var naturlig produserte. Det ble også funnet til sammen ni naturlig produserte årsyngel på stasjon 18 og 19 som begge ligger oppstrøms Hattfjelldal sentrum. Det har dermed blitt funnet naturlig produsert yngel hvert år siden 2019 i denne delen av vassdraget. I Svenningelva ble det ikke funnet naturlig produsert årsyngel ovenfor Storfossen i 2022, og det ble heller ikke funnet eldre, naturlig produserte laksunger. Naturlig rekruttering av ungfisk ovenfor Storfossen er dermed kun dokumentert gjennom påvisning av fire årsyngel og én ett-årig laks i 2019 og en årsyngel i 2021. Ut fra påvisningene av naturlig produsert laks i øvre deler av Svenningelva i perioden 2019 til 2022, er Storforsen et periodevis hinder, som laks og sjøørret ikke klarer å passere på lave temperaturer eller høye vannføringer. Det er derfor svært viktig at fisketrappa i denne fossen blir ferdigstilt så snart som mulig. Andel naturlig produsert årsyngel av laks fanget i Susna og Unkra viser at det heller ikke i delen av vassdraget har kunne vært særlig stor oppgang av gytefisk hverken i 2019, 2020 eller i 2021, men egenproduksjonen i dette vassdragsavsnittet er økende med tanke på at en i 2022 fant 13 naturlige produserte årsyngel oppstrøms Hattfjelldal.
Otolittanalyser og skjellanalyser av 131 voksne lakser fanget i Vefsna i fisketrappa og nedstrøms Laksfors i 2022 viste at omtrent 18 % var utsatt fisk fra genbanken. Om en kun ser på fisk som ble avlivet i fisketrappa i Laksforsen, var andelen utsatt fisk hele 32 %. Avviket i andel utsatt fisk fanget i hele elva og i fisketrappa, skyldes mest sannsynlig at av fisken fanget i fisketrappa har en i tillegg til skjellprøver, også otolitter fra. Fisk som er utsatt som egg og årsyngel, er omtrent umulig å skille fra naturlig produsert fisk basert på skjellkarakter. Det er derfor mer sannsynlig at andelen utsatt fisk i Vefsna i 2022 var nærmere 32 % enn 19 %.
At en stor andel av fisken som vandrer opp over Laksforsen stammer fra genbanken er en ønsket effekt i reetableringsprosjektet, siden det er et mål at laks produsert i genbanken skal dominere i vassdraget.
Fisketrappa i Laksforsen ble åpnet den 08.06.2022 og var åpen til den 11.oktober samme år. Telleren som er montert i fisketrappa var i drift hele perioden. Ved analyse av videoopptak av oppvandrende fisk, gikk det opp 6 922 fisk fordelt på 2804 laks og 4 118 sjøørret, én av fiskene var en kjønnsmoden røye. Det ble ikke registrert pukkellaks i trappa i 2022. Det ble også gjennomført drivtellinger nedstrøms Laksfors den 09.09.2022. Under drivtellingene ble det observert 1 136 laks og 1 602 sjøørret. Antall laks observert under drivtellingene nedstrøms Laksforsen i 2022, var det laveste antallet som har blitt registrert nedstrøms Laksfors siden 2015.
Beregninger av gytebestandsmål basert på drivtelling nedstrøms Laksfors og oppgang i fisketrappa i Laksforsen viser at det i 2022 var en måloppnåelse på om lag 60 % med en variasjonsbredde fra omtrent 45 til 90%