NINA Brage (Norsk institutt for naturforskning)
Not a member yet
4778 research outputs found
Sort by
Overvåking av hekkende horndykker i Troms 2023
Get PDFHanssen, S.A, og Strand Bakke, K.S. 2023 Overvåking av hekkende horndykker i Troms 2023. NINA Rapport 2346. Norsk institutt for naturforskning.
NINA har overvåket antallet hekkende/territorielle par horndykker Podiceps auritus på 52 lokaliteter fordelt på åtte kommuner i Troms. Siden oppstarten i 2001 har hekkebestanden blitt redusert med rundt 90 % og den sterkeste nedgangen skjedde fra 2009 til 2010. Etter 2010 stoppet denne tilbakegangen noe opp, og tallet er nå relativt stabilt på et lavt nivå.
I 2023 ble 48 av 52 opprinnelige lokaliteter fordelt på åtte kommuner overvåket. Ett av vannene i Bardu kommune, samt lokalitetene i Lyngen kommune, ble ikke overvåket. I tillegg overvåkes én ny lokalitet (fra 2019) på Hinnøya, Sør-Troms. Dermed ble 49 lokaliteter fordelt på åtte kommuner overvåket i 2023 i Troms. Det var et relativt gjennomsnittlig hekkeår for arten med 23 hekkende eller territorielle par innenfor de opprinnelige overvåkingslokalitetene og to territorielle par horndykkere på lokaliteten på Hinnøya. Horndykkerbestanden har ikke kommet seg etter den særdeles dårlige hekkesesongen i 2010. Basert på datasettet for de siste årene er det ikke lenger noe usikkerhet omkring bestandsutviklingen hos horndykker. Horndykkeren sliter med en kraftig bestandsnedgang i mange av overvåkingsvannene. I 2023 var antallet horndykkerpar i de opprinnelige overvåkingslokalitetene kun 10.1 % av hekkebestanden i 2001.
Det anbefales at overvåkingen utvides til å omfatte flere områder i Sør-Troms og da spesielt på Senja og Hinnøya. Dette vil gi økt kunnskap om den delen av hekkebestanden som ligger nær kysten av Sør-Troms.
I 2018-2022 ble til sammen 9 horndykkere instrumentert med lysloggere, det vil kunne avdekke trekkruter og overvintringsområder for denne truede arten. Slike lysloggerstudier er avhengig av et langt tidsperspektiv da fuglene med loggere må fanges inn før data kan avleses. Flere fugler må instrumenteres over tid for å få et bredt nok datamateriale som kan fange opp variasjoner i trekktidspunkter og vinterområder mellom individer og sesonger. Dette vil kunne gi viktige data for forvaltningen i forhold til vern av horndykker også utenfor hekkeområdene. Denne delen av prosjektet ble delfinansiert av Miljødirektoratet i 2023. Dessverre lyktes ikke fangsten i 2023 og ingen horndykkere ble instrumentert i 2023.Hanssen, S.A, og Strand Bakke, K.S. 2023. Monitoring of breeding Slavonian grebes in Troms 2023. NINA Report 2346. Norwegian Institute for Nature Research.
NINA has monitored the number of breeding/territorial pairs of the Slavonian grebe (Podiceps auritus) at 52 sites across eight municipalities in Troms. Since the start of the monitoring programme in 2001, the breeding population has been reduced by approximately 90%, with the most significant decline occurring from 2009 to 2010. After 2010, this decline somewhat stabilized, and the numbers are now relatively stable at a low level.
In 2023, 48 out of the original 52 sites across eight municipalities were monitored. One of the lakes in Bardu municipality and the sites in Lyngen municipality were not monitored. Additionally, one new site (from 2019) on Hinnøya, South Troms, was monitored. Thus, 49 sites across eight municipalities were monitored in 2023 in Troms. It was a relatively average breeding year for the species, with 23 breeding or territorial pairs within the original monitoring sites and two territorial pairs of Slavonian grebes at the Hinnøya site. The Slavonian grebe population has not recovered from the exceptionally poor breeding season in 2010. Based on the dataset from recent years, there is no longer any uncertainty about the population trend of the Slavonian grebe. The Slavonian grebe is struggling with a significant population decline in many of the monitored lakes. In 2023, the number of Slavonian grebe pairs in the original monitoring sites was only 10.1% of the breeding population in 2001.
It is recommended to expand the monitoring to include more areas in South Troms, especially on Senja and Hinnøya. This will provide increased knowledge about the part of the breeding population that is close to the coast of South Troms.
From 2018 to 2022, a total of 9 Slavonian grebes were instrumented with light loggers to uncover migration routes and wintering areas for this endangered species. Such light logger studies depend on a long-term perspective because the birds with loggers must be recaptured before data can be read. Several birds must be instrumented over time to gather a broad enough dataset that can capture variations in migration timings and wintering areas between individuals and seasons. This will provide important data for conservation efforts related to the protection of the Slavonian grebe, even outside of their breeding areas. The logger part of the project was partially funded by the Norwegian Environment Agency in 2023. Unfortunately, no birds were successfully captured in 2023, and no Slavonian grebes were instrumented that year
DNA-basert overvåking av den skandinaviske jervebestanden 2023
Get PDFKleven, O., Spets, M. H., Königsson, H., Spong, G., Milleret, C., Dupont, P., Bischof, R. & Brøseth, H. 2023. DNA-basert overvåking av den skandinaviske jervebestanden 2023. NINA Rapport 2386. Norsk institutt for naturforskning.
DNA-basert overvåking har siden tidlig på 2000-tallet årlig blitt gjennomført over store deler av jervens utbredelsesområde i Norge og Sverige. Individbestemmelse fra DNA-profilene til de innsamlede prøvene har gitt en bedre forståelse av bestandsstørrelse, populasjonsstruktur og utveksling mellom delbestander. I denne rapporten redegjør vi for antall jervindivider identifisert fra DNA i Norge, Sverige og nordlige deler av Finland for overvåkingssesongen 2023. Vi presenterer også bestandsestimater for Norge og Sverige basert på en romlig fangst-gjenfangst modellering.
Fra totalt 3251 fungerende prøver ble det påvist 836 individer i Norge, Sverige og Finland i 2023. Tilsvarende tall for forrige vinter var 743 påviste jerver fra 2508 fungerende prøver. Totalt var det 365 jerver som var registrert med en eller flere prøver i Norge i 2023, sammenlignet med 329 individer i 2022. Tilsvarende tall for Sverige var 478 individer i 2023 og 414 i 2022. I Norge og Sverige var hver av de registrerte jervene i gjennomsnitt representert med 3,9 prøver. Den geografiske representasjonen var god for de fleste regioner og län med jerveforekomst i Skandinavia, med unntak av Norrbotten hvor det ikke har blitt foretatt en heldekkende innsamling av DNA-prøver de fire siste årene.
Basert på den romlige fangst-gjenfangst modelleringen ble bestanden av jerv i Norge og Sverige estimert til å være mellom 1029 og 1137 individer i overvåkingssesongen 2023 (95% bayesiansk kredibelt intervall), hvorav 366 til 403 individer i Norge og 652 til 742 individer i Sverige
Gåseregistreringer i Vestfold og Telemark 2023
Get PDFTombre, I.M., Andersen, G.E.B., Kristiansen, V. & Axelsen, T. 2023. Gåseregistreringer i Vestfold og Telemark 2023. NINA Rapport 2398. Norsk institutt for naturforskning. http://hdl.handle.net/11250/3107752
I Vestfold og Telemark ble det gjennomført en systematisk totaltelling av grågås, hvitkinngås og kanadagås 11.-13.august 2023. Totalt ble det registrert gjess i 119 lokaliteter (men betydelig flere lokaliteter ble sjekket) i 14 kommuner. Samlet i disse lokalitetene ble det registrert totalt 7797 grågjess, 1550 hvitkinngjess og 226 kanadagjess. Antall grågjess var over 3000 individer høyere enn i telling gjennomført i 2021, og for Tønsberg kommune separat viste registreringene i 2023 at det har vært en økning i forekomstene siden 2019 og 2020 på over 1000 grågjess. For hvitkinngjess er det usikkert om det er reelle endringer i bestanden, da tidligere antall både er høyere og lavere enn antallet dokumentert i 2023. Andel ungfugler i grågåsbestanden var 30%, noe som er omtrent som i tidligere år. Vanligste kullstørrelse i familiegruppene var to unger per par.
Resultater fra tellingene i 2023 illustrerer viktigheten av flerårige dataserier for å kunne gi gode bestandsestimater og trender for de ulike gåseartene i fylket.Tombre, I.M., Andersen, G.E.B., Kristiansen, V. & Axelsen, T. 2023. Gåseregistreringer i Vestfold og Telemark 2023. NINA Report 2398. Norwegian Institute for Nature Research. http://hdl.handle.net/11250/3107752
Systematic counts of greylag geese (Anser anser), barnacle geese (Branta leucopsis) and Canada geese (Branta canadensis) were conducted in the county of Vestfold and Telemark 11-13 August 2023. Geese were registered in 119 different locations (although many more locations were checked for goose presence) in 14 different municipalities. In total, 7 797 greylag geese, 1 550 barnacle geese and 226 Canada geese were registered. For greylag geese, the numbers were around 1000 individuals higher than in 2019 and 2021. For barnacle geese, it was difficult to assess whether there was any real change in numbers as previous figures have both been higher and lower. The estimated number of greylag goose juveniles in the flocks (compiled) was 30%, which is approximately the same estimate as in previous years. The most common brood size was two young per pair.
Results from the count in 2023 demonstrate the need for long-term monitoring in order to produce good estimates and population trends of the different goose species in the county
Naaliseuranta Norjassa, Ruotsissa ja Suomessa 2023
Get PDFÖvervakning av fjällrävspopulationen har pågått i Norge, Sverige och Finland i flera decennier. På uppdrag av Miljødirektoratet i Norge och Naturvårdsverket i Sverige samordnas den löpande övervakningen av fjällräv i de båda länderna från och med 2018. En gemensam metodik och standardiserade riktlinjer togs fram för hur övervakningen ska gå till, med syfte att uppnå robusta och entydiga populationsuppskattningar för den gränsöverskridande gemensamma skandinaviska fjällrävspopulationen. Från 2022 ingår även övervakningen i Finland. Övervakningsprogrammen i de tre länderna dokumenterar populationsutvecklingen över tid, och är den viktigaste grunden för att utvärdera de bevarandeåtgärder som genomförs för att rädda kvar arten i Skandinavien.
År 2023 dokumenterades 83 kullar av fjällräv i Fennoskandia, varav 39 i Norge, 40 i Sverige och fyra i Finland. Kullarna var utspridda över 16 fjällområden från Varangerhalvön i norra Norge, till Hardangervidda i södra Norge. Av dessa var 11 av kullarna i gränsöverskridande fjällområden. Beräkningen baserad på populationsmodellen visar att fjällrävspopulationen nu består av 564 vuxna individer (431 till 696, 95 % konfidensintervall) under den senaste treårsperioden (2021–2023).
Antal fjällrävskullar och även kullstorleken följer tydligt smågnagarcyklerna. Det innebär inga eller få och små fjällrävskullar under bottenår för smågnagare och det motsatta för toppår. Den geografiska fördelningen av fjällrävsföryngringar sommaren 2023 speglar också förekomsten av smågnagare. Uppgången från 2022 håller i sig i de nordligaste populationerna i utbredningsområdet där det fortsatt varit bra smågnagartillgång, rentutav ett toppår, med inslag av lämmel. Längre söderut har det däremot varit ett bottenår med tydligt låga förekomster av smågnagare, med få fjällrävskullar som följd. Detta var att vänta eftersom 2022 var något av ett toppår för tätheten av smågnagare i dessa områden. I vintras släpptes inga fjällrävar från norska avelsprogrammet ut. Det utsläpp som däremot gjordes i Norge 2021 och 2022 verkar fortsatt ha bidragit till en ökad aktivitet, framför allt på den finska sidan där man i år haft rekordmånga föryngringar, men utsättningen har också stärkt omkringliggande bestånd på norsk och svensk sida.
Beståndsutvecklingen för fjällrävar i Fennoskandia har totalt sett varit mycket positiv, från att endast ha varit 40 - 60 individer runt år 2000, till en uppskattning på 564 vuxna individer i år. Det även om 2023 var något av ett bottenår vad gäller föryngringar. Ur ett längre perspektiv är det tydliga framsteg i de flesta av delbestånden som har intensiva bevarandeåtgärder. Under senare år har övervakningen dokumenterat nyetablering i flera fjällområden. Det gör att avståndet mellan delbestånden kortas och vi observerar nu oftare att rävar rör sig mellan delbestånden. Alla delbestånd i Fennoskandia anses dock fortfarande vara för små för att vara livskraftiga på lång sikt, och som rapporten visar är det mest kritiskt för fjällräven i norr. Det är ett långt avstånd mellan Saltfjellet-Junkeren/Vindelfjällen-Arjeplog och Varangerhalvön, och de sex delpopulationer som skulle kunna knyta dessa närmare samman är alla mycket små. Det är viktigt att behålla intensiteten i åtgärderna genom hela utbredningen i Fennoskandia och kanske även överväga att förstärka åtgärder där beståndsutvecklingen verkar vara långsam.Overvåking av fjellrevbestanden har pågått i Norge, Sverige og Finland i flere tiår. På oppdrag fra Miljødirektoratet i Norge og Naturvårdsverket i Sverige ble pågående overvåking av fjellrev i de to landene samkjørt fra og med 2018. Det ble utarbeidet en felles metodikk og standardiserte retningslinjer for hvordan overvåkingen skal gjennomføres, med mål om å oppnå robuste og entydige bestandsestimater for den grenseoverskridende fjellrevbestanden. Fra og med 2022 inngår også overvåkingsresultatene fra Finland. Overvåkingsprogrammene i de tre landene dokumenterer bestandsutviklingen over tid, og er det viktigste grunnlaget for å evaluere bevaringstiltakene som gjennomføres for å redde arten i Fennoskandia.
I 2023 ble det dokumentert 83 kull av fjellrev i Fennoskandia, av disse var 39 i Norge, 40 i Sverige og fire i Finland. Kullene var spredt over 16 fjellområder fra Varangerhalvøya i nord, til Hardangervidda i Sør-Norge. Av disse var 11 av kullene i grenseoverskridende fjellområder. Beregningen basert på bestandsmodellen viser at fjellrevbestanden nå teller 564 voksne individer (431 til 696, 95 % konfidensintervall) siste tre-årsperiode (2021-2023).
Antall fjellrevkull og kullstørrelse hos fjellrev er kjent for å følge svingningene i smågnagerbestandene; få og små kull i bunnår, mens det er mange og store kull i år med mye smågnagere. Den geografiske fordelingen av fjellrevynglingene sommeren 2023 speiler også forekomsten av smågnagere. Oppgangen vi så i de nordlige fjellrevbestandene vedvarer, som sammenfaller med høye tetthet av smågnagere, med innslag av lemen.
Lenger sør er det et markert bunnår for smågnagerne, som har resultert i få fjellrevkull. Dette var helt ventet siden 2022 var et markert toppår med høyt innslag av lemen, særlig i grensetraktene mellom Norge og Sverige. I vinter ble det ikke satt ut fjellrev fra norske Avlsprogrammet Utsettingene i Norge i 2021 og 2022 har imidlertid bidratt til økt aktivitet i nord, særlig på finsk side der man i år har dokumentert rekordmange ynglinger, men utsettingene har også styrket omkringliggende bestander på norsk og svensk side.
Bestandsutviklingen for fjellrev i Fennoskandia har som helhet vært svært positiv, fra å være bare 40 - 60 individer rundt år 2000, til et anslag på 564 voksne individer i år. Det til tross for at 2023 må ansees som et moderat år med relativt få kull registrert. Sett i et litt lenger perspektiv så er det tydelig fremgang i de fleste delbestandene som har intensive tiltak for å bevare arten. Overvåkingsprogrammene har de seneste årene dokumentert ny-etablering i flere fjellområder. Dette innebærer at avstanden mellom delbestandene kortes inn,
og vi observerer nå oftere at rever flytter mellom delbestandene. Alle delbestandene i Fennoskandia er imidlertid fortsatt å anse som for små til å være levedyktige på lang sikt, og som det framkommer av rapporten er det mest kritisk for fjellreven i nord. Det er lang avstand mellom Saltfjellet-Junkeren/Vindelfjällen-Arjeplog og Varangerhalvøya, og de seks delbestandene som kunne knyttet disse tettere sammen er alle svært små. Det er viktig å opprettholde intensiviteten i tiltakene i hele utbredelsen i Fennoskandia og kanskje også vurdere å styrke tiltakene der en ser at bestandsutviklingen går sakte.Naaliseurantaa on tehty Suomessa, Ruotsissa ja Norjassa jo vuosikymmeniä. Ruotsissa ja Norjassa yhtenäistettiin seurantamenetelmä Naturvårdsverketin ja Miljødirektoratin tekemällä sopimuksella vuonna 2018. Samalla laadittiin ohje maastotyötä ja tulosten raportointia varten. Seurannan tavoitteena on luotettava kannanarvio koko Fennoskandian naalikannasta. Suomessa seurantaa on viime vuodet tehty samalla tavalla ja vuodesta 2022 Suomi on ollut mukana yhteisessä raportissa ja kanta-arviossa. Luotettava kannanarvio on tärkein peruste arvioitaessa Fennoskandiassa naalin vuoksi tehtyjen suojelutoimien vaikutusta.
Vuonna 2023 todettiin Fennoskandiassa kaikkiaan 83 naalipentuetta, joista Suomessa neljä, Ruotsissa 40 ja Norjassa 39. Pentueita oli kaikkiaan 16 eri tunturialueella Varangin niemimaalta pohjoisessa Hardangerviddalle Etelä-Norjassa. Maiden raja-alueilla oli 11 pentuetta. Mallinnukseen perustuen naalien määrä Fennoskandiassa on ajanjaksolla 2021–2023 564 aikuista naalia (431–696 95 % luottamusväli).
Naalipentueiden määrä ja pentujen määrä on tunnetusti riippuvainen myyrien ja sopulien määrästä; huonoina sopulivuosina on vähän ja pieniä pentueita ja hyvinä vuosina vastaavasti paljon ja isoja pentueita. Naalinpesintöjen esiintyminen kesällä 2023 kuvaa myös pikkujyrsijöiden esiintymistä. Suomen, Ruotsin ja Norjan pohjoisosissa oli runsaasti myyriä ja sopuleita ja naalipentueita mutta etelämpänä oli vastaavasti pohjavuosi ja vähän naalipentueita. Talvella 2023 ei vapautettu yhtään tarhalla syntynyttä naalia. Aiemmin vapautettuja naaleja on nähty erityisesti Suomessa mutta myös Tromssan ja Råston tuntureilla.
Naalikannan kehitys on ollut positiivista ja se on kasvanut 2000-luvun 40–60 aikuisesta yksilöstä 564 aikuiseen yksilöön vuonna 2023, vaikka vuonna 2023 olikin vähän pentueita. Kasvu on ollut suurinta niillä alueilla, joilla on tehty aktiivisia suojelutoimia. Naalien on viime vuosina todettu levinneen useille uusille alueille ja tämän ansiosta osapopulaatioiden etäisyydet pienevät ja naalit liikkuvat entistä enemmän niiden välillä. Kaikki osapopulaatiot, erityisesti pohjoiset, ovat edelleen pieniä ja vaarassa hävitä.
Välimatka Saltfjellet-Junkeren–Vindelfjällen-Arjeplog alueen ja Varangin niemimaan välillä on suuri ja välillä olevat kuusi osapopulaatiota ovat hyvin pieniä. On tärkeää jatkaa aiempia suojelutoimia koko Fennoskandiassa ja tarvittaessa lisätä niitä, jos joku osapopulaatio on vaarassa hävitä.Naturvårdsverket i Sverige/ Miljødirektoratet i Norge och/og/ja Suomessa Metsähallitus - M-2395|202
Menneskelig påvirkning på alle villreinområder i Norge. Et nytt Dashbord som leverer kart og statistiske estimater til støtte for forvaltningsprosesser
No full textvan Moorter, B., Panzacchi, M., Niebuhr, B.B., Lelotte, L., Rolandsen, C.M., & Tveraa, T. 2023. Menneskelig påvirkning på alle villreinområder i Norge. Et nytt Dashbord som leverer kart og statistiske estimater til støtte for forvaltningsprosesser. NINA Rapport 2342. Norsk institutt for naturforskning. http://hdl.handle.net/11250/3107550
Kvalitetsnorm for villrein (https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2020-06-23-1298) ble fastsatt av Klima og Miljødepartementet i 2020 for å klassifisere tilstanden av villreinområdene basert på tre måleparametere, hvorav den ene ‐ i fokus her ‐ er menneskelig påvirkning på leveområdene:
Delnorm 3 (Rolandsen et al. 2022). For villreinområder som ikke oppnår middels eller god kvalitet skal det gjennomføres en påvirkningsanalyse. For slike områder står det også i kvalitetsnormen at Klima‐ og miljødepartementet i samråd med andre berørte myndigheter bør utarbeide en plan for hvordan middels eller god kvaliteten kan bli nådd. Slike planer skal avveies mot hensynet til igangværende virksomhet av stor samfunnsmessig betydning i området.
Uavhengig av kvalitetsnormprosessen ble det utviklet modeller som kombinerer data fra GPS‐merkede villrein med digitale data om vegetasjon, klima, topografi, menneskelig aktivitet og infrastruktur. Dette gir kunnskap om samla effekt av menneskelig aktiviteter på fin skala (ruter på 100 × 100 m) i alle villreinområdene. Panzacchi et al. (2022b) viser at resultatene er robuste sammenlignet med villreindata (GPS og «sett rein» i Snøhetta, Sølkletten, Knutshø, og Forollhogna), er sammenlignbare på tvers av villreinområder, og samsvarer i stor grad med lokalkunnskap i Snøhetta, Sølkletten, Knutshø, og Forollhogna. Modeller kan også forutsi effekten av ulike avbøtende tiltak eller nye arealinngrep gjennom scenarioanalyser, og brukes for å støtte tiltaksplaner i Rondane (Niebuhr et al. 2023b).
Rapporten presenterer et “Dashbord”, https://www.nina.no/apps/villrein.habitattap, som viser: 1) statistiske estimater av habitattap; 2) estimater av menneskelig påvirkning og påvirkningsfaktorer; 3) rangerer alle villreinområdene ift. habitattap. Med habitattap mener vi her leve‐ og beiteområder som enten ikke brukes eller brukes med mindre sannsynlighet på grunn av menneskelig infrastruktur og forstyrrelser. Dashbordet er utviklet på oppdrag fra Miljødirektoratet for å gjøre resultatene tilgjengelige i form av høyoppløselige kart og brukervennlig tabeller og diagrammer, for å støtte forvaltningsprosesser.
Rapporten oppsummerer først omfanget av ulik infrastruktur i antall (f.eks. hytter og andre bygninger) eller antall kilometer (f.eks. veger og stier) innenfor hvert villreinområde. Deres kumulative effekter vises deretter i forhold til gode beiteområder, basert på betydningen av og influenssonen til ulike typer infrastruktur. Dashbordet fokuserer kun på habitattap (Delnorm 3A), selv om estimater for fragmentering og forflytningskorridorer også er tilgjengelig (https://www.nina.no/Naturmangfold/Hjortedyr/reindeermapsnorway).
Resultatene viser et betydelig omfang av infrastruktur i villreinområdene: 24291 private hytter, 220 turisthytter, 4085 boliger, 9543 km merkede stier, 3598 km skiløyper, 2605 kraftledninger, 1028 km2 vannmagasiner, 42 km jernbaner, 6649 km private veier, og 1194 km offentlige veier. Rondane har størst antall private hytter (7397) og privatveger (1921 km), Hardangervidda mest stier (2051 km), Setesdal Ryfylke størst arealtap knyttet til vannmagasiner (345 km2) og kraftlinjer (616 km). Dashbordet beregner de kumulative effektene av disse infrastrukturene på leveområdene. Om sommeren er kun 21 % av leveområdene beregnet å være både godt egnet og uforstyrret; 42 % er godt egnet, men forstyrret (menneskelig fotavtrykk). Det menneskelige fotavtrykket er minst om vinteren (20 %), og størst i kalvingsperioden (48 %). Villreinområdene som anslås å ha størst andel forstyrret habitat (habitattap) inkluderer flere mindre områder, f.eks. Norefjell‐Reinsjøfjell, og Rondane blant de største.
De viktigste påvirkningsfaktorene om vinteren synes å være hytter og bebyggelse, i kalvingsperioden er det veier, hytter og skiløyper som fremstår som viktigst, mens bygninger, beitedyr, stier og veier synes å ha størst effekt om sommeren. Områder med høy tetthet av infrastruktur påvirker habitatkvalitet sterkest og over større arealer. De sentrale delene av villreinområdene er mest påvirket av ulike former for turisme, mens randområdene er mest påvirket av ‘transport og bygning’. Effekten av sistnevnte strekker seg ofte innover i villreinområdene. Dette skyldes også at ‘transport og bygning’ som regel er utgangspunkt for turisme eller annen menneskelig ferdsel, men i varierende grad. Generelt tilbyr de største villreinområdene mer foretrukket habitat for villrein enn de minste. De blant annet fordi flere av de minste områdene er isolert, og ofte avgrenset av veier som muliggjør relativt lett tilgang til kjerneområdene for blant annet turgåere, fiskere og jegere.
Resultatene er utviklet fra et forskningsperspektiv, og lokalkunnskap ble kun innlemmet i enkelte områder. Potensialet for forbedring er derfor tilstede både ved å videreutvikle modellene til formålet, og ved å samtidig sikre mer forankring i lokalkunnskap
Integration of a Frost Mortality Scheme Into the Demographic Vegetation Model FATES
Get PDFFrost is damaging to plants when air temperature drops below their tolerance threshold. The set of mechanisms used by cold-tolerant plants to withstand freezing is called “hardening” and typically take place in autumn to protect against winter damage. The recent incorporation of a hardening scheme in the demographic vegetation model FATES opens up the possibility to investigate frost mortality to vegetation. Previously, the hardening scheme was used to improve hydraulic processes in cold-tolerant plants. In this study, we expand upon the existing hardening scheme by implementing hardiness-dependent frost mortality into CLM5.0-FATES to study the impacts of frost on vegetation in temperate and boreal sites from 1950 to 2015. Our results show that the original freezing mortality approach of FATES, where each plant type had a fixed freezing tolerance threshold—an approach common to many other dynamic vegetation models, was restricted to predicting plant type distribution. The main results emerging from the new scheme are a high autumn and spring frost mortality, especially at colder sites, and increasing mid-winter frost mortality due to global warming, especially at warmer sites. We demonstrate that the new frost scheme is a major step forward in dynamically representing vegetation in ESMs by for the first time including a level of frost tolerance that is responding to the environment and includes some level of cost (implicitly) and benefit. By linking hardening and frost mortality in a land surface model, we open new ways to explore the impact of frost events in the context of global warming.publishedVersio
Diverse values of nature for sustainability
Get PDFTwenty-fve years since foundational publications on valuing ecosystem services for human well-being, addressing the global biodiversity crisis still implies confronting barriers to incorporating nature’s diverse values into decision-making. These barriers include powerful interests supported by current norms and legal rules such as property rights, which determine whose values and which values of nature are acted on. A better understanding of how and why nature is (under)valued is more urgent than ever. Notwithstanding agreements to incorporate nature’s values into actions, including the Kunming-Montreal Global Biodiversity Framework (GBF) and the UN Sustainable Development Goals, predominant environmental and development policies still prioritize a subset of values, particularly those linked to markets, and ignore other ways people relate to and beneft from nature. Arguably, a ‘values crisis’ underpins the intertwined crises of biodiversity loss and climate change, pandemic emergence and socio-environmental injustices. On the basis of more than 50,000 scientifc publications, policy documents and Indigenous and local knowledge sources, the Intergovernmental Platform on Biodiversity and Ecosystem Services (IPBES) assessed knowledge on nature’s diverse values and valuation methods to gain insights into their role in policymaking and fuller integration into decisions. Applying this evidence, combinations of values-centred approaches are proposed to improve valuation and address barriers to uptake, ultimately leveraging transformative changes towards more just (that is, fair treatment of people and nature, including inter- and intragenerational equity) and sustainable futures.publishedVersio
Hibernation and plasma lipids in free-ranging brown bears-implications for diabetes
Get PDFBrown bears (Ursus arctos) prepare for winter by overeating and increasing adipose stores, before hibernating for up to six months without eating, drinking, and with minimal movement. In spring, the bears exit the den without any damage to organs or physiology. Recent clinical research has shown that specific lipids and lipid profiles are of special interest for diseases such as diabetes type 1 and 2. Furthermore, rodent experiments show that lipids such as sulfatide protects rodents against diabetes. As free-ranging bears experience fat accumulation and month-long physical inactivity without developing diabetes, they could possibly be affected by similar protective measures. In this study, we investigated whether lipid profiles of brown bears are related to protection against hibernation-induced damage. We sampled plasma from 10 free-ranging Scandinavian brown bears during winter hibernation and repeated sampling during active state in the summer period. With quantitative shotgun lipidomics and liquid chromatography-mass spectrometry, we profiled 314 lipid species from 26 lipid classes. A principal component analysis revealed that active and hibernation samples could be distinguished from each other based on their lipid profiles. Six lipid classes were significantly altered when comparing plasma from active state and hibernation: Hexosylceramide, phosphatidylglycerol, and lysophosphatidylglycerol were higher during hibernation, while phosphatidylcholine ether, phosphatidylethanolamine ether, and phosphatidylinositol were lower. Additionally, sulfatide species with shorter chain lengths were lower, while longer chain length sulfatides were higher during hibernation. Lipids that are altered in bears are described by others as relevant for and associated with diabetes, which strengthens their position as potential effectors during hibernation. From this analysis, a range of lipids are suggested as potential protectors of bear physiology, and of potential importance in diabetes.publishedVersio
Value asymmetries in Norwegian forest governance: The role of institutions and power dynamics
Get PDFWe draw on institutional and ecological economics to understand the role of social preferences, institutional arrangements, and power dynamics in mobilizing or restraining ecosystem services and values in Norwegian forest governance. Specifically, we
i) elicit local people’s preferences over forest ecosystem services and values,
ii) analyze how perceptions of forest values vary across stakeholders, and
iii) examine how participation is enabled by institutional arrangements. Our data were collected from a survey (N = 1694) distributed in 10 rural municipalities and from interviews with Norwegian forest experts and stakeholders (N = 15). Four results are highlighted. First, most respondents rank ecosystem services that embody relational and intrinsic values (such as recreation and biodiversity) higher than services that primarily embody instrumental values (timber). Second, women and non-forest owners show higher appreciation for relational values than men and forest owners. Third, dominant value-articulating institutions, such as timber markets and cost-benefit analysis, favor utility, efficiency, and instrumental values. Finally, few participatory arenas for decision-making are available, and local
people do not feel empowered in forest governance. Our findings indicate that Norwegian forest governance primarily empowers actors that emphasize instrumental values followed by those who emphasize intrinsic values, whereas relational values tend to be restrained.publishedVersio
Do foraging ecology and contaminants interactively predict parenting hormone levels in common eider?
Get PDFGlobal climate change is causing abiotic shifts such as higher air and ocean temperatures, and disappearing sea ice in Arctic ecosystems. These changes influence Arctic-breeding seabird foraging ecology by altering prey availability and selection, affecting individual body condition, reproductive success, and exposure to contaminants such as mercury (Hg). The cumulative effects of alterations to foraging ecology and Hg exposure may interactively alter the secretion of key reproductive hormones such as prolactin (PRL), important for parental attachment to eggs and offspring and overall reproductive success. However, more research is needed to investigate the relationships between these potential links. Using data collected from 106 incubating female common eiders (Somateria mollissima) at six Arctic and sub-Arctic colonies, we examined whether the relationship between individual foraging ecology (assessed using δ13C, δ15N) and total Hg (THg) exposure predicted PRL levels. We found a significant, complex interaction between δ13C, δ15N and THg on PRL, suggesting that individuals cumulatively foraging at lower trophic levels, in phytoplankton-dominant environments, and with the highest THg levels had the most constant significant relationship PRL levels. Cumulatively, these three interactive variables resulted in lowered PRL. Overall, results demonstrate the potential downstream and cumulative implications of environmentally induced changes in foraging ecology, in combination with THg exposure, on hormones known to influence reproductive success in seabirds. These findings are notable in the context of continuing environmental and food web changes in Arctic systems, which may make seabird populations more susceptible to ongoing stressors. Stable isotopes Carbon-13 Nitrogen-15 Mercury Seabird ArcticacceptedVersio