NINA Brage (Norsk institutt for naturforskning)
Not a member yet
4778 research outputs found
Sort by
Forslag til definisjon av laksebestander
Get PDFKarlsson, S., Diserud, O. H., Fiske, P., Forseth, T., Hagen, I. J., Hindar, K., Raunsgard, A., Skaala, Ø., Skoglund, H. & Sægrov, H. 2023. Forslag til definisjon av laksebestander. NINA Rapport 2266. Norsk institutt for naturforskning.
Med utgangspunkt i Naturmangfoldloven og Lakse- og innlandsfiskeloven har forvaltningen som mål å ivareta artenes genetiske mangfold og opprettholde levedyktige bestander med naturgitt produktivitet. Den viktigste måleparameteren for hvorvidt dette forvaltningsmålet er nådd for laks er «Kvalitetsnorm for ville bestander av laks (Salmo salar)» som i hovedsak måler hvorvidt bestander har oppnådd gytebestandsmålet og har et høstbart overskudd, samt i hvilken grad bestandenes genetiske integritet er bevart. Forvaltningen skiller mellom vassdrag med laksebestander og vassdrag med forekomst av laks. Inndelingen i laksebestander og lakseforekomster har en direkte praktisk betydning, der de som blir klassifisert som bestand skal ha fiskereguleringer, skal vurderes i henhold til kvalitetsnormen, er gjenstand for utfisking av rømt oppdrettslaks, og kan bli prioritert for habitatforbedrende tiltak. Grensen for hva som er en laksebestand, og hva som er en forekomst, er i dag usikker og i liten grad definert utfra bevaringsbiologiske kriterier.
I dette prosjektet har en ekspertgruppe på oppdrag fra Miljødirektoratet benyttet kunnskap og data for å foreslå en grense for å skille mellom en bestand og en forekomst og hvordan elvespesifikke egenskaper i form av vannføring, areal og produktivitet kan benyttes til klassifiseringen. Ekspertgruppen har lagt til grunn teoretiske forventninger omkring tap av genetisk variasjon og stokastiske populasjonsmodeller og foreslår en nedre grense for en laksebestand på 50 anadrome gytefisk. Data på forekomst og tetthet av laks i forhold til vannføring og areal har så blitt benyttet for å anslå hvilke vassdrag som potensielt kan ha en lakseproduksjon på et nivå tilsvarende grensen på antall gytefisk. Ekspertgruppen har utarbeidet et beslutningstre der det først skilles mellom vassdrag med en årsmiddelvannføring mindre eller større enn 0,6 m3/s, der vassdrag med en vannføring > 0,6 m3/s blir kategorisert som en potensiell laksebestand. Vassdrag med lavere vannføring kan kategoriseres som en potensiell laksebestand dersom det finnes en innsjø på lakseførende strekning og vannføringen er > 0,3 m3/s. Vassdrag som ikke møter disse kriteriene blir kategorisert som sjøørretvassdrag.
For en videre kategorisering foreslår ekspertgruppen å knytte grensene til et gytebestandsmål. Kategorisering tar da utgangspunkt i at det er like mange hunner som hanner (25) og at gjennomsnittsstørrelsen på hunnfisken er 1,5 kg. Under disse forutsetningene blir definisjonsgrensen på 50 gytefisk for en laksebestand oversatt til et gytebestandsmål på 38 kg hunnlaks. Ut fra kombinasjoner av lakseførende areal og produktivitet (eggtetthetsklasse) har vi beregnet hvilke vassdrag som oppfyller dette gytebestandsmålet. En nedre grense på anadromt areal for en laksebestand blir da satt til 9 000 m2 dersom produktiviteten er svært høy (5-7 egg/m2), 13 000 m2 ved høy produktivitet (3-5 egg/m2), 27 000 m2 ved moderat produktivitet (1,5-3 egg/m2), og 54 000 m2 ved lav produktivitet (< 1,5 egg/m2). I henhold til oppdraget har ekspertgruppen forsøkt å oppnå en definisjon som er bevaringsbiologisk forankret, samtidig som den er pragmatisk og praktisk
Colony-nesting gulls restrict activity levels of a native top carnivore during the breeding season
Get PDFAlthough nesting in colonies can offer substantial reproductive benefits formany seabird species, increased visibility to predators remains a significant dis-advantage for most colony-breeders. To counteract this, some seabird specieshave evolved aggressive nest defense strategies to protect vulnerable eggs andchicks. Here, we used an experimental approach to test whether colony inhabi-tance by breeding gullsLarusspp. in western Norway impacts visitation rates ofa native, mammalian predator, the Eurasian otterLutra lutraduring the breed-ing season. Camera traps were placed inside of and on the periphery of seabirdcolonies prior to the breeding season and left to run for one continuous year.Sighting frequency of otters on these cameras was compared to a control regionfree of gull nesting. We found that otter activity was significantly reduced inthe colonies when gulls were incubating and rearing chicks, compared to timeperiods when gulls were building nests and absent from the colonies. Rhythmicactivity patterns did not seem to be significantly impacted by the presence ofgulls. This study provides clear evidence that certain colony-nesting species canhave a direct, negative impact on visitation rates of a native carnivore. Seasonalcarnivore activity patterns are likely to be highly dependent on differing nestingstrategies and level of nest defense by seabirds. Camera trapping, gulls, nesting colony,otters, predator activity, seabirdspublishedVersio
The effects of egg incubation temperature and parental cross on the swimming activity of juvenile brown trout Salmo trutta
Get PDFtemperature had carry-over effects on swimming activity of juvenile brown trout, Salmo trutta. Eggs from different crosses involving anadromous and lacustrine-adfluvial parents were incubated under two temperature regimes, unheated (cold) or heated c. 2.5 °C above ambient temperature (warm), until first exogenous feeding. In the laboratory, we used open-field tests to quantify swimming activity in a new environment, and mirror-image tests to measure time spent swimming and resting motionless near a mirror, measures often used as proxies for aggression. These tests were conducted for two cohorts, with one tested in June 2018 and the other in June and August 2019, enabling us to test for repeatability and if differences persisted over the summer. In June, when adjusting for differences in body size between cold- and warm-incubated trout, we found that juvenile trout incubated as embryos at cold temperatures showed more swimming activity and took less time to initiate swimming for their size than those incubated in warm water. There were also body size and year effects but no effects of parental cross. For August, none of the incubation temperature effects observed in June persisted, but cold-incubated trout spent a larger proportion of their time motionless near the mirror than warm-incubated trout and there was a general body size effect on time to initiate swimming. The lack of any persistent effects of incubation temperature between June and August suggests that the effect is ephemeral. Notwithstanding, these results support the hypothesis that incubation temperature has short-term effects on activity of juvenile of brown trout during their first summer. Behavior · Brown trout phenotypes · Counter-gradient variation · Early life history effects · Locomotor activity · PersonalitypublishedVersio
Contrasting genomic consequences of anthropogenic reintroduction and natural recolonization in high-arctic wild reindeer
Get PDFAnthropogenic reintroduction can supplement natural recolonization in reestablishing a species' distribution and abundance. However, both reintroductions and recolonizations can give rise to founder effects that reduce genetic diversity and increase inbreeding, potentially causing the accumulation of genetic load and reduced fitness. Most current populations of the endemic high-arctic Svalbard reindeer (Rangifer tarandus platyrhynchus) originate from recent reintroductions or recolonizations following regional extirpations due to past overharvesting. We investigated and compared the genomic consequences of these two paths to reestablishment using whole-genome shotgun sequencing of 100 Svalbard reindeer across their range. We found little admixture between reintroduced and natural populations. Two reintroduced populations, each founded by 12 individuals around four decades (i.e. 8 reindeer generations) ago, formed two distinct genetic clusters. Compared to the source population, these populations showed only small decreases in genome-wide heterozygosity and increases in inbreeding and lengths of runs of homozygosity. In contrast, the two naturally recolonized populations without admixture possessed much lower heterozygosity, higher inbreeding and longer runs of homozygosity, possibly caused by serial population founder effects and/or fewer or more genetically related founders than in the reintroduction events. Naturally recolonized populations can thus be more vulnerable to the accumulation of genetic load than reintroduced populations. This suggests that in some organisms even small-scale reintroduction programs based on genetically diverse source populations can be more effective than natural recolonization in establishing genetically diverse populations. These findings warrant particular attention in the conservation and management of populations and species threatened by habitat fragmentation and loss.publishedVersio
Kartlegging av langtidsverter for Gyrodactylus salaris oppstrøms fiskesperre i Driva. Resultater fra elektrisk båtfiske i august 2023
Get PDFBremset, G., Foldvik, A., Holthe, E., Karlsson, S., Mo, T.A. & Museth, J. 2023. Kartlegging av langtidsverter for Gyrodactylus salaris oppstrøms fiskesperre i Driva. Resultater fra elektrisk båtfiske i august 2023. NINA Rapport 2324. Norsk institutt for naturforskning.
Laksebestanden i Drivavassdraget har vært infisert av Gyrodactylus salaris siden midten av 1970-tallet, noe som har medført en kraftig nedgang i den lokale laksebestanden. Som en del av bekjempelsesprogrammet mot lakseparasitten ble det i 2017 etablert en fiskesperre i nedre deler av vassdraget. Imidlertid ble det raskt knyttet usikkerheter til effektiviteten av den opprinnelige sperrekonstruksjonen, og det var mistanke om at laks under spesielle forhold kunne vandre over rista i fiskesperra. Følgelig ble det i løpet av vinteren 2017-2018 gjort større endringer i sperrekonstruksjonen. Det er stor sannsynlighet for at det ikke skjedde laksegyting oppstrøms fiskesperra høsten 2018. Imidlertid kan man ikke utelukke at enkelte gytelaks klarte å passere fiskesperra i løpet av 2017, slik at det teoretisk sett kan ha skjedd laksegyting oppstrøms sperrestedet høsten 2017.
I august 2023 ble det gjennomført elektrisk båtfiske på to elvestrekninger oppstrøms fiskesperra. Det øverste undersøkte området er en seks kilometer lang elvestrekning nedstrøms Skoremsfossen i Oppdal, mens det nederste undersøkte området er en tolv kilometer lang strekning nedstrøms Grensehølen i Sunndal. Det ble fanget om lag to hundre fisker i løpet av tre dagers feltarbeid. Alle individer som ble vurdert som sikre aurer ble satt ut igjen, mens 65 individer som ikke kunne artsbestemmes ble avlivet og konservert i sprit. Senere ble det gjennomført artsbe-stemmelse ved hjelp av genetiske analyser. I det øverste området ble det fanget én laksunge og to artshybrider. Alle langtidsvertene var seks år gamle på fangsttidspunktet, noe som tilsier at de er resultater av laksegyting i øvre deler av Driva høsten 2016. Laksungen hadde en moderat infeksjon med Gyrodactylus salaris, mens det ikke ble påvist Gyrodactylus-individer på artshybridene.
Funnene av langtidsverter og Gyrodactylus salaris nedstrøms Skoremsfossen, bekrefter tidligere funn under strandnært elektrisk fiske og ved bruk av miljø-DNA. Dette vassdragsavsnittet har fysiske egenskaper som gjør det velegnet som gyte- og oppvekstområde for laks; gjennomgående høye vannhastigheter og god tilgang på egnet bunnsubstrat for gyting og oppvekst. Det er derfor ikke overraskende at oppvandrende laks benyttet vassdragsavsnittet nedstrøms Skoremsfossen som gyteområde høsten 2016. Det er knyttet flere usikkerheter til hvor lenge det vil være langtidsverter oppstrøms fiskesperra. For det første er det usikkert i hvilken grad den første sperrekonstruksjonen var 100 % effektiv, for det andre er det usikkert hva som er maksimal smoltalder for laks, og for det tredje er det usikkert hva som er maksimal oppholdstid for artshybrider i elv. En samlet vurdering er at det er sannsynlig at det fortsatt vil forekomme langtidsverter oppstrøms fiskesperra i 2024
Where are we now with European forest multi-taxon biodiversity and where can we head to?
Get PDFThe European biodiversity and forest strategies rely on forest sustainable management (SFM) to conserve forest biodiversity. However, current sustainability assessments hardly account for direct biodiversity indicators. We focused on forest multi-taxon biodiversity to: i) gather and map the existing information; ii) identify knowledge and research gaps; iii) discuss its research potential. We established a research network to fit data on species, standing trees, lying deadwood and sampling unit description from 34 local datasets across 3591 sampling units. A total of 8724 species were represented, with the share of common and rare species varying across taxonomic classes: some included many species with several rare ones (e.g., Insecta); others (e.g., Bryopsida) were represented by few common species. Tree-related structural attributes were sampled in a subset of sampling units (2889; 2356; 2309 and 1388 respectively for diameter, height, deadwood and microhabitats). Overall, multitaxon studies are biased towards mature forests and may underrepresent the species related to other developmental phases. European forest compositional categories were all represented, but beech forests were overrepresented as compared to thermophilous and boreal forests. Most sampling units (94%) were referred to a habitat type of conservation concern. Existing information may support European conservation and SFM strategies in: (i) methodological harmonization and coordinated monitoring; (ii) definition and testing of SFM indicators and thresholds; (iii) data-driven assessment of the effects of environmental and management drivers on multi-taxon forest biological and functional diversity, (iv) multi-scale forest monitoring integrating in-situ and remotely sensed information. Forest biodiversity Multi-taxon Sustainable management Biodiversity conservation Forest stand structurepublishedVersio
Vegetasjonsetablering langs Elgsjøvegen i Oppdal kommune, etter oppgradering av kraftverksdam. Resultater fra overvåking i 2023
Get PDFKyrkjeeide, M.O., Mehlhoop, A.C., Hagen, D. & Myklebost, H. 2023. Vegetasjonsetablering langs Elgsjøvegen i Oppdal kommune, etter oppgradering av kraftverksdam. Resultater fra overvåking i 2023. NINA Rapport 2380. Norsk institutt for naturforskning.
I 2010 ble Dam Elgsjø pålagt rehabilitering. Dammen ligger i Knutshø landskapsvernområde. Det ble gitt tillatelse til å lage anleggsveg inn til dammen med vilkår om gjennomføring av avbøtende tiltak langs vegen for å minimere effekter på landskap og andre naturverdier i området. I 2013 var arbeidet med anlegget ferdig. Undervegs hadde jord og vegetasjon blitt mellomlagret på duk langs vegstrekningen. Arbeidet med tilbakelegging av jord og vegetasjon langs vegen ble ferdigstilt høsten 2013 og veglinja framsto som et kjørespor liggende i terrenget.
I 2016 ble det utarbeidet en protokoll for vegetasjonsanalyser og etablert permanente transekt for overvåking av vegetasjonsetablering langs vegen. Totalt ble det lagt ut 15 transekt i tre vegetasjonstyper: vierhei, rabbe og myr. For hvert av transektene ble det registrert forekomst av karplanter og dekningen av vegetasjon ble angitt for ett 0,5 meter bredt belte langs transektet. Vegetasjonsanalysene ble gjentatt for andre gang i 2018.
Tredje gjentak av vegetasjonsanalyser ble gjennomført i 2023, etter samme protokoll. Resultatene viser at vegetasjonsdekningen nå er over 90 % i vierhei og myr, mens det er omtrent 70 % på rabbe. Det er registrert over 100 arter (taksa) langs transektene, og typiske arter for de tre vegetasjonstypene er på veg tilbake. Resultatene i 2023 viser at vegetasjonsen over tid utviler seg til å bli mer lik intakt vegetasjon for alle de tre vegetasjonstypene, men at tempoet er ulikt. Karakteristiske arter er i økning i respektive vegetasjonstyper; vier i vierhei, starr i myr/våtmark og lyng på rabbene. Dette kan tolkes som at det miljøet som er etablert gjennom tiltakene har fungert etter formålet, dvs. legge til rette for gjenvekst av samme vegetasjonstype som var der før inngrepet. Det er høy dekning av sølvbunke langs hele vegstrekningen, spesielt i vierhei og myr/våtmark. Denne arten er ikke en vanlig art i fjellet, men etablerer seg lett i forstyrret jord og kulturmark. Arten er konkurransesterk og trolig vil den overleve over tid, men det er usikkert om den vil holde seg stabil eller ekspandere ytterligere.
Jordmasser og vegetasjon ble delvis blandet da de ble skavet av i anleggsfasen. Massene ble mellomlagret gjennom anleggsperioden og vegetasjonstuene gikk delvis i oppløsning. Toppmassene som ble lagt tilbake var en blanding av jord og vegetasjonsrester, og i liten grad hele tuer med vegetasjon. Til tross for dette viser overvåkingen at tiltakene har effekt, men at reetablering av stedegen vegetasjon som forventet går sakte, spesielt på rabbene. I framtidige prosjekter vil det være aktuelt med enda mer oppmerksomhet på å bevare hele vegetasjonstuer ved uttak av lokale masser. Slike tuer kan gi ytterligere bedre grunnlag for ny vegetasjon.
Overvåkingen bør fortsette for å undersøke om artssammensetningen langs vegen vil ligne mer på intakt fjellvegetasjon over tid. Det bør etableres referansetransekter i intakt vegetasjon for sammenlikning. Særlig er det relevant å følge med på om sølvbunke går tilbake. Det er generelt mangelfull dokumentasjon og overvåking av avbøtende tiltak i anleggsprosjekter og dataserien fra Elgsjøvegen er derfor verdifull for å undersøke effekten av tiltak som har overføringsverdi til andre prosjekter
Evaluering av norsk handlingsplan for dverggås
Get PDFKvalnes, T., Follestad, A., Krange, O. & Tombre, I.M. 2023. Evaluering av norsk handlingsplan for dverggås. NINA Rapport 2349. Norsk institutt for naturforskning.
Dverggåsa (Anser erythropus) er en kritisk truet art i Norge, den har gått fra å være en tallrik fugl på 1940-tallet til å ha en hekkebestand som de siste tre generasjonene gjentatte ganger har vært færre enn 50 reproduserende individer. Den norske hekkebestanden utgjør nesten hele den gjenværende fennoskandiske bestanden av arten. Dette har gjort at dverggåsa har blitt utpekt som en prioritert art med egen forskrift. BirdLife Norge (tidligere Norsk Ornitologisk Forening) har siden 1985 gjennomført årlige prosjekter i Finnmark, for å kartlegge og overvåke bestanden. Gjennom blant annet merking med halsringer, fotringer og GPS-loggere har de kartlagt trekkrutene fra Norge til overvintringsområdene i Hellas. NINA har på oppdrag fra Miljødirektoratet foretatt en samlet evaluering av aktivitetene i den norske handlingsplanen for dverggås som ble publisert i 2009.
Målene med evalueringen var 1) å evaluere måloppnåelse i forhold til handlingsplanen, 2) å evaluere hvorvidt kunnskap fra overvåkningen blir tilrettelagt og formidlet for videre bruk, 3) å evaluere organisering og finansiering av tiltak og 4) å gi innspill til videre kunnskapsinnhenting og tiltak i det framtidige arbeidet. Evalueringen er basert på en gjennomgang av relevante publiserte resultater, slik som rapporter fra BirdLife Norge og vitenskapelige artikler, og annen informasjon som er laget i tilknytning til prosjektet. Dette for å få en oversikt over nåværende kunnskap om bestanden. Vi har intervjuet informanter som representerer en rekke interessegrupper og brukere av informasjon fra arbeidet med dverggåsa. I tillegg har vi, ved bruk av den såkalte rød til grønn metoden, vurdert behovet for kunnskapsinnhenting og tiltak på veien videre.
Målene i handlingsplanen var 1) å stanse den pågående bestandsnedgangen innen 2015 og 2) øke den fennoskandiske bestanden til 1000 individer på lengre sikt. Mål nummer to har ikke blitt oppnådd enda. Bestandsnedgangen er imidlertid stanset og bestanden har utvist en svak vekst, slik at det første målet dermed er nådd. Dette vurderes i stor grad som en effekt av de samlede tiltakene som er igangsatt for å bevare arten. En revidering av handlingsplanen anbefales. Nye bestandsmål bør defineres som steg på veien mot å sikre en levedyktig bestand. Dette kan operasjonaliseres ved å benytte rødlistekriteriene til å definere mål og informere valg av tiltak.
Tiltakene som er igangsatt har hatt som formål å redusere voksendødelighet og øke ungeproduksjonen. Det har vært innført ferdselsforbud i viktige rasteområder, som på Valdakmyra i Porsanger kommune og Rørholmen i Alta kommune. Årlig uttak av rødrev (Vulpes vulpes) har vært gjennomført i og rundt hekkeområdet. Det er innført jaktforbud på grågås (Anser anser) i store deler av Finnmark for å unngå at dverggjess blir felt ved en feiltakelse. Utstrakt internasjonalt samarbeid med Finland, Russland og andre land har vært viktig for å overvåke, redusere ulovlig jakt og sikre viktige funksjonsområder langs trekkrutene og i vinterområdene.
Tiltakene har generelt god støtte blant informantene. De uttrykker at folk er opptatt av at en skal ta vare på dverggåsa. Personer i forvaltningen og museumsansatte benytter i stor grad kunnskapen som genereres av overvåkingen og ulike forskningsprosjekter. Det er imidlertid en mangel på kunnskap om arbeidet med dverggåsa blant andre folk som bruker funksjonsområdene og vi har observert et ønske om at kunnskapen i større grad formidles. Det er informanter som forteller at flere interessenter ikke er enige i jaktforbudet, særlig gjelder det de etablerte grensene for hvor jaktforbudet skal gjelde. Det er også en misnøye blant noen interessenter som uttrykker at jegerstanden undervurderes når forvaltningen tar som utgangspunkt at de ikke kan skille dverggås fra grågås under jakten. Her anbefales det at forvaltningen går i dialog med interessegrupper (bønder og jegere) for å se om det kan være mulig å gjøre tilpasninger som møter deres behov eller sikrer bedre informasjonsflyt og kommunikasjon samtidig som en forhindrer økt risiko for dverggåsa. En diskusjon om justering av grensene for jaktforbudet bør være en del av en slik dialog.
Vår evaluering tilsier at mye av arbeidet som har vært gjennomført gjennom mange år har vært viktig og bør fortsette i årene framover. Nye mål for arten og noen nye tiltak foreslås innført. Men dverggåsa trekker over store avstander og mange land. Det er begrenset hva man kan oppnå med nasjonale tiltak i Norge. For å sikre størst mulig sannsynlighet for å lykkes vil det være ytterst viktig at det internasjonale arbeidet prioriteres i tiden framover. Evalueringen avdekker også noen kunnskapsmangler som vil være viktig å dekke slik at mer skreddersydde tiltak kan iverksettes og effekten av tiltak slik som rødrev uttak kan evalueres med mer detaljert kunnskap om predasjon. Internasjonalt er det spesielt viktig å sikre områdene som benyttes under trekket og overvintringen mot ulovlig jakt, nedbygging og forstyrrelser. En fortsatt overvåking på overvintring, langs trekkruta og på rasteplass i Norge er vesentlig for å kunne evaluere effekten av de ulike tiltakene. Basert på informasjon fra intervjuene kan det også vurderes om det skal etableres en form for ressursgruppe, der representanter for ulike involverte og berørte aktører kan møtes. Et slikt fora vil åpne for tettere dialog, erfaring- og kunnskapsutvikling og vil sannsynligvis også bidra til en økt forståelse og aksept for ulike tiltak. Dermed kan det også bidra til å nå forvaltningsmålene
Bestandsutvikling hos sjøaure og laks i Aurlandsvassdraget
Get PDFUgedal, O., Pulg, U., Espedal, E.O., Jensås, J.G., Postler, C., Skoglund, H. & Stranzl, S. 2023. Bestandsutvikling hos sjøaure og laks i Aurlandsvassdraget. NINA Rapport 2313. Norsk institutt for naturforskning.
Kraftutbyggingen av Aurlandsvassdraget utnytter fallhøyden fra en rekke magasiner på fjellet i flere trinn ned til Aurlandsfjorden. Avløpsvannet fra de tre kraftverkene som ligger på fjellet føres til Viddalsvatn (HRV: 930 moh.) og videre ned til kraftverket Aurland 1, som har utløp i Vassbygdvatn (HRV: 55,4 moh.). Vassbygdvatn ligger midt på strekningen med laks og sjøaure, med Vassbygdelva oppstrøms og Aurlandselva nedstrøms innsjøen. Vangen kraftverk utnytter fallet fra Vassbygdvatn og ned til fjorden. Utbyggingen foregikk etappevis over mange år, fra anleggsarbeidene startet høsten 1969 og første aggregat i Aurland 1 ble tatt i bruk i januar 1973 til tredje aggregat i samme kraftstasjon ble startet opp høsten 1989.
På 1900-tallet, før kraftutbyggingen, var Aurlandselva kjent som en av Norges beste elver for sportsfiske etter sjøaure. I tillegg hadde vassdraget en god bestand av laks. Utover 1980-tallet avtok fangstene av sjøaurer markant. Laksefangstene ble ytterligere redusert inntil laksefisket ble stanset i 1989. For å undersøke hva som forårsaket nedgangen i fiskebestan-dene ble det igangsatt årlige fiskebiologiske undersøkelser i vassdraget fra og med 1989. I rapportene fra disse undersøkelsene ble det først og fremst fremhevet to flaskehalser for fiskeproduksjon som følge av kraftverksreguleringen, redusert vannføring i Vassbygdelva og Midjeelva (Løelva) og redusert vanntemperatur i Aurlandselva.
I 2009 ble Aurlandsvassdraget tatt inn som et demovassdrag i prosjektet EnviDORR. Målet var å utvide perspektivet, finne eventuelle andre faktorer som kunne være flaskehalser for fiskeproduksjonen i vassdraget og å sette i gang tiltak for å avbøte eventuelle flaskehalser. Gjennom kartlegging av gyteforholdene og bunnsubstratet ble det diagnostisert at mangel på gyteareal ga dårlige rekrutteringsforhold i Aurlandselva og at mangel på skjul i elvebunnen ga ugunstige oppvekstforhold for ungfisk i deler av elva. Dette ble vurdert som sannsynlige flaskehalser for fiskeproduksjonen i vassdraget. I tråd med prinsipper for miljødesign i regulerte vassdrag ble det fra 2010 satt i gang omfattende tiltak for å skape flere og bedre fordelte gyteplasser og å øke skjultilgang i elvebunnen i Aurlandselva. I tillegg ble det gjennomført tiltak for å bedre habitatforholdene for fisk i sideløp.
For å dokumentere utviklingen i bestandene av sjøaure og laks i vassdraget har NORCE-LFI utført årlige gytefisktellinger i perioden 2009-2022 og elektrisk fiske på seks nylagede gyteområder fra og med 2010, mens NINA har gjennomført årlige undersøkelser av ungfisk-bestand i perioden 2009-2022 ved elektrisk fiske på opptil 20 stasjoner i Aurlandselva og åtte stasjoner i Vassbygdelva. I denne rapporten presenteres oppdaterte resultater fra gytefisktellinger og elektrisk fiske i 2019-2022. Resultatene ses i sammenheng med tidligere undersøkelser i vassdraget og det gis en oppdatert vurdering av status til bestandene av laks og sjøaure i vassdraget.
Vanntemperatur
Vassdragsreguleringen har ført til at vanntemperaturen i Aurlandselva, som i utgangspunktet var sommerkald, har blitt enda kaldere om sommeren. En analyse av tilgjengelige ungfiskdata for 32 årsklasser viser en sammenheng mellom temperaturforholdene gjennom den første vekstsesongen og rekruttering av årsyngel. Både tetthet og vekst hos årsyngel av aure og laks økte signifikant med sommertemperaturen i Aurlandselva, målt som gjennom-snittlig vanntemperatur i perioden juli-august. Den økte årsklassestyrken med økt temperatur den første vekstsesongen ga også utslag i økte tettheter av 1+ aure og laks og 2+ aure henholdsvis ett og to år etterpå. Dette tilsier at lave sommertemperaturer er en flaskehals for rekrutteringen av aure og laks i kalde år. Tidligere beregninger tyder på at redusert temperatur som følge av vassdragsreguleringen har bidratt til 15-20 % redusert rekruttering av aure i Aurlandselva.
Sammenhengen mellom temperatur og rekruttering var vesentlig svakere hos laks enn hos aure. Dette skyldes trolig at laksebestanden i store deler av den aktuelle perioden har vært rekrutteringsbegrenset av lav gytebestand. Resultater fra laboratorieforsøk tilsier at lakse-ungene kan tolerere lave temperaturer i ”swim-up” perioden, og lave temperaturer vurderes ikke som en begrensende faktor for å opprettholde en selvreproduserende laksebestand i Aurlandselva. År med lave sommertemperaturer er imidlertid også en flaskehals for rekruttering hos laks, og redusert vanntemperatur har bidratt til redusert potensial for produksjon av laks i Aurlandselva. I tillegg viser eksperimentelle forsøk at ungfisk av aure i større grad kan utkonkurrere laks på lave temperaturer. Dermed kan redusert vanntemperatur ha gitt aureungene et konkurransemessig fortrinn over laksen i Aurlandsvassdraget.
Årsyngel av både aure og laks har i de aller fleste år mindre størrelse i Aurlandselva enn i Vassbygdelva som følge av at vanntemperaturen om sommeren er høyere i Vassbygdelva. Forskjellene i aurens størrelse ved alder avtar ettersom fisken blir eldre. Dette kan tyde på at forholdene for vekst hos eldre ungfisk av aure er noe bedre i Aurlandselva til tross for at vanntemperaturen er lavere. Forskjellene i fiskestørrelse ved alder mellom de to elveavsnittene har blitt mindre de siste 14 årene, til tross for at fisketettheten i Aurlandselva har økt noe. Dette tilsier at vekstforholdene i Aurlandselva ikke har utviklet seg negativt sammenliknet med forholdene i Vassbygdelva i løpet av perioden 1989-2022, og at forholdene for aurevekst kan ha bedret seg i de siste årene.
Redusert vanntemperatur om sommeren fører fremdeles til redusert rekruttering i Aurlandselva og tiltak som øker sommertemperaturen, spesielt i kalde år, kunne ha bidratt til økt produksjon av både sjøaure og laks i vassdraget.
Utvikling i tetthet av ungfisk
I Aurlandselva økte tettheten av både yngel og eldre ungfisk av aure med om lag 30 % på NINA sitt stasjonsnett for elektrisk fiske langs elvebredden i løpet av perioden 2009-2019. Økningen i tetthet av ungfisk skyldes trolig både økning i mengde gyteareal og en økning i gytebestanden, og tettheten av eldre ungfisk kan trolig også være positivt påvirket av tiltakene for å øke mengden skjul i vassdraget. De siste tre årene har det vært noe redusert rekruttering av aureyngel, trolig som følge av at gytebestanden er redusert, og også en gradvis avtakende tetthet av eldre aureunger. Utviklingen i ungfisktetthet på NORCE sitt stasjonsnett på og ved restaurerte gyteområder var i store trekk lik utviklingen på NINA sitt stasjonsnett, men nedgangen i yngeltetthet har vært mindre på disse områdene de siste årene.
Tettheten av presmolt aure, det vil si ungfisk som sannsynligvis vil vandre til sjøen kommende vår, har økt noe i Aurlandselva perioden 1989-2022. Resultatene tyder på at produksjonen av auresmolt har vært relativt høy fra og med 2001, men likevel noe økende de siste 14 årene.
I Vassbygdelva økte den gjennomsnittlige tettheten av aureyngel fra 2010 og frem mot en topp i 2019, og har deretter avtatt. Redusert rekruttering i de siste tre årene skyldes trolig redusert antall gytefisk og mindre eggdeponering. I perioden 2009-2022 var det en svak negativ trend i tetthet av eldre ungfisk av aure.
Tettheten av presmolt aure har vært variabel i Vassbygdelva og uten noen signifikant tidstrend i perioden 1989-2022 sett under ett. Tettheten var gjennomgående lav fra 1989-1995 og økte markert etter at det frivillige vannslippet i tørkeperioder ble satt i verk fra og med vinteren 1995/96. De høyeste tetthetene ble registrert i 1997 og 2002, men deretter har tetthetene avtatt. Fra og med 2001 til og med 2009 var tettheten av presmolt aure gjennomgående noe høyere i Vassbygdelva enn i Aurlandselva, mens tetthetene har vært lavere i Vassbygdelva de siste 13 årene med unntak av i 2014. Lavere tettheter av presmolt av aure i Vassbygdelva kan være noe påvirket av ugunstige forhold ved fiske og/eller endringer i elvebunn og produksjonsforhold i elva de siste årene. I tillegg kan utviklingen av auretetthet i Vassbygdelva de siste 15 årene være negativt påvirket av økt konkurranse med laks. Dette kan ha gitt større og tidligere nedvandring av aureunger til Vassbygdvatn og/eller økt dødelighet.
I Aurlandselva har det vært stor variasjon i årsklassestyrke hos laks i perioden 1989-2022. Med unntak av årsklassen som klekket i 1991 (gyting i 1990) var alle årsklasser på 1990-tallet relativt svake. Årsklasse 1991 var til gjengjeld en av de sterkeste i hele undersøkelsesperioden. Årsklassene klekket i 2001-2003 var også blant de mest tallrike i tidsserien. I de siste seks årene har tettheten av laksunger gjennomgående vært høyere enn gjennomsnittet for hele tidsperioden. Alt i alt tyder resultatene på at produksjonen av laks i Aurlandselva de siste 14 årene har vært høyere enn i flesteparten av de tidligere årene i perioden 1989-2022, med unntak av årene 2003-2006 da produksjonen trolig var på nivå med i dag.
Fram til årtusenskiftet ble det registrert svært lav tetthet av laksunger i Vassbygdelva. Tetthetene økte mye på første halvdel av 2000-tallet og årsklassene som klekte i 2001-2003 ga opphav til vesentlig høyere tetthet av eldre laksunger enn de foregående 12 årsklassene. Denne økningen sammenfaller med økt lakseinnsig til vassdraget i årene 2000-2002. I tillegg ble det plantet ut øyerogn i Vassbygdelva i perioden 2003-2009 og denne kultiveringen synes å ha hatt stor positiv betydning for utviklingen i ungfiskbestanden av laks i de påføl-gende årene. Rognplantingene i Vassbygdelva startet opp igjen i 2013 og ble videreført i 2015-2022, og disse sammen med noe økt gytebestand i 2014-2017 og økt gyteareal har gitt økte tettheter av både yngel, eldre ungfisk og presmolt de siste seks årene. Vurdert ut fra tetthet av ungfisk og presmolt var ungfiskbestanden av laks noe større i Vassbygdelva i årene 2003-2006 enn den har vært de siste årene.
Tettheten av presmolt laks har økt i perioden 1998-2022 både i Aurlandselva og Vassbygdelva. Utviklingen over tid har store likhetstrekk i de to elvene med en signifikant positiv samvariasjon. Den naturlige lakseproduksjonen i vassdraget er begrenset av antall gytefisk og ungfiskproduksjonen varierer derfor med innsiget av laks og omfanget av rognplanting. Økt produksjon av laks i Vassbygdelva har i stor grad vært avhengig av utlegging av øyerogn og vil trolig også være det i årene framover. Antallet presmolt synes å ha vært størst i årene 2003-2006 i begge elvene. De siste fire årene har gjennomsnittlig tetthet (snitt av snitt) vært noe høyere i Aurlandselva enn i Vassbygdelva med henholdsvis 6,1 og 4,6 presmolt per 100 m2 i de to elvene. Resultatene tyder på at det har vært en varierende, men ikke ubetydelig smoltproduksjon av laks i vassdraget de siste 20 årene.
Utvikling i bestand av voksen fisk
Utviklingen i gytebestander ble undersøkt ved årlige drivtellinger av gytefisk i Aurlandselva og Vassbygdelva. Det årlige innsiget av laks og gytemoden sjøaure i vassdraget ble beregnet med basis i tellingene av gytefisk og antall fisk rapportert avlivet i sportsfisket.
Antallet registrerte gytefisk av sjøaurer i Aurlandsvassdraget økte kraftig fra 482 i 2009 til en topp i 2014 med 1893 individer. Deretter har antallet gradvis avtatt, og i 2022 ble det registrert 459 gytefisk ved tellingene. Beregnet årlig minimumsinnsig (oppgang) av gytemoden sjøaure økte fra 640 individer i 2009 til i overkant av 2100 individer i 2014 og avtok deretter gradvis til 900 individer i 2018 og ytterligere til 470 individer i 2022. Utviklingen i det årlige innsiget av sjøaure i vassdraget de siste 22 årene samvarierer signifikant med utviklingen i andre nærliggende bestander i Sognefjorden som Nærøydalselva og Flåmselva. Dette tyder på at variasjoner i sjøoverlevelse påvirker disse bestandene på samme måte.
Vurdert ut fra elveareal var gytebestanden i Aurlandsvassdraget til dels betydelig tettere og mer tallrik enn de to nabobestandene i perioden 2010-2018. Noe av denne forskjellen kan forklares med at Vassbygdvatn bidrar til produksjon av sjøaure i Aurlandsvassdraget, mens aureproduksjonen i de to andre vassdragene kun skjer i elvearealer. I Flåmselva og Nær-øydalselva har laksebestandene vært vesentlig mer tallrike enn i Aurlandsvassdraget og svakere konkurranse fra laks kan være en medvirkende årsak til at sjøaurebestanden i Aurlandsvassdraget har hatt relativt sett høyere tetthet enn i de to andre elvene. De tre-fire siste årene har imidlertid gytebestanden av sjøaure i Aurlandsvassdraget avtatt til samme tetthet som bestandene i Flåmselva og Nærøydalselva.
Økt lakselusindusert dødelighet hos smolt og/eller umoden sjøaure (blenkje) framstår som en sannsynlig viktig årsak til nedgangen i gytebestand i Aurlandsvassdraget de siste årene. I tillegg kan andre faktorer som gir økt sjødødelighet, som for eksempel redusert tilgang til høvelige byttedyr eller beskatning i sjøen ha bidratt til nedgangen, men det finnes ikke kvan-titative opplysninger som kan belyse betydningen av slike faktorer. Beskatningsratene i ferskvann har vært lave (< 10 %) i Aurlandsvassdraget de siste åtte årene. Den lave beskatningsraten i ferskvann har imidlertid ikke forhindret at sjøaurebestanden i Aurlandsvassdraget har vært i nedgang de siste årene.
Antallet registrerte gytefisk av laks i økte fra 13 og 26 individer i 2009 og 2010 til 87 individer i 2011 og med en topp i årene 2014-2016 med 87-97 individer. Deretter har gytebestanden avtatt, og de siste seks årene har antallet variert fra 28 til 61. Laksen i vassdraget er fredet og svært få fisk rapporteres fanget i sportsfiske og nesten alle av disse er rapportert gjenut-satt etter fangst. Tellingene av gytelaks gir dermed også et minimumsinnsig til vassdraget. Hos laks var det også en signifikant samvariasjon i utvikling av det årlige innsiget mellom Aurlandsvassdraget og de to nabobestandene. Dette tyder på at disse tre bestandene påvirkes av variasjoner i sjøoverlevelse på samme måte. Vurdert ut fra elveareal har gytebestanden i Aurlandsvassdraget vært betydelig mindre tett enn de to nabobestandene de siste sju årene (med unntak av for Flåm i 2018 og 2019). Sjøauren dominerte også i vassdraget før regulering, men laksebestanden var på et vesentlig høyere nivå. Årsak til sjøaurens dominans kan være at den er mer konkurransedyktig ved lave sommertemperaturer og at dette ble forsterket av reguleringen som førte til enda kaldere sommertemperaturer i Aurlandselva.
Laksebestanden i Aurlandsvassdraget har vært og er fortsatt svært fåtallig og dermed svært sårbar overfor ytre påvirkningsfaktorer. Kombinasjonen av generell lav sjøoverlevelse, svært høyt smittepress fra lakselus og andre påvirkninger gjør at bestandstilstanden har blitt kritisk lav i vassdraget som i flere andre bestander i indre del av Sognefjorden. Forsterkningsutsettingene av rogn har helt klart en positiv effekt på ungfiskproduksjonen, men det er usikkert om utsettingene er store nok til å øke bestanden av voksen laks gitt den tilsynelatende lave sjøoverlevelsen i dag og sannsynlige trusselsfaktorer fra oppdrettsnæringen i sjøen fremover for laksen fra vassdraget
Vannøkologiske undersøkelser i Retta, Oppdal kommune. Undersøkelser av bunndyr, ungfisktellinger av ørret og resipientvurderinger høsten 2023
Get PDFBergan, M. A. 2024. Vannøkologiske undersøkelser i Retta/Byna, Oppdal kommune. Undersøkelser av bunndyr, ungfisktellinger av ørret og resipientvurderinger høsten 2023 - NINA Rapport 2384. Norsk institutt for naturforskning.
Denne rapporten presenterer resultater, tilstandsklassifiseringer og faglige vurderinger fra bunndyr- og ungfiskundersøkelser i elva Retta og øvre del av Byna, i Oppdal kommune, Orklavass-draget vannområde. Undersøkelsene er utført den 10.oktober 2023. Resultatene fra de biologiske undersøkelsene i 2023 supplerer forrige undersøkelse fra 2016 i vannforekomstene.
Bunndyrundersøkelser på tre stasjoner i Retta/Byna høsten 2023 avdekker en tallrik bunndyr-fauna med tilfredsstillende biologisk mangfold dominert av rentvannskrevende bunndyrarter og -former. Det er likevel tegn til noe næringssaltanrikning og organisk belastning i bunndyrfaunaen, som kan indikere begynnende eutrofiering. Ut fra bunndyrresultatene synes dette å være mest framtredende øverst i Retta, for så å avta nedover i Byna, noe som kan skyldes avstand fra en eller flere tilførselskilder i øvre del. Resultater fra en parallell vannprøvetaking høsten 2023 bekrefter også denne mistanken. Økologisk tilstand klassifiseres likefult til «Svært god» på alle undersøkte stasjoner i Retta og Byna høsten 2023. Dette indikerer at resipientkapasiteten (selvrensningsevnen) har vært tilstrekkelig for å håndtere belastningssituasjonen i vassdraget i 2023.
Resultatene fra fiskeundersøkelsene i 2023 avdekker at Retta/Byna har en relativt fåtallig, men livskraftig, elvelevende ørretbestand. Flaskehalsen synes å være noe unaturlig lav og/eller ustabil rekruttering. Samlet tetthet av ørret fra de undersøkte stasjonene kan inngå som vurderingsgrunnlag for økologisk tilstand. Fangsten av ørret i Retta/Byna er på et lavt nivå ut fra innsats, undersøkt vassdragsareal og forventning til en lite påvirket tilstand. De estimerte tetthetene av ørret er derfor lavere enn en forventning til slike vassdrag uten påvirkning (naturtilstand). Tre av fire stasjoner har ungfisktettheter tilsvarende «Svært dårlig» økologisk tilstand, der en stasjon oppnår samlet tetthet av ørret innenfor forventning til «Dårlig» økologisk tilstand. Årsaken til redusert økologisk tilstand kan knyttes til hydromorfolgiske inngrep og endringer i myrområder nært vassdraget, og kanalisering/utretting av elveløpet i tilknytning til stasjonene som er undersøkt. Samlet sett har dette over tid gitt stor utlekking av uorganisk finstoff (slam, silt, sand og finkornet grus), som har degradert vassdraget og redusert opprinnelige vassdragskvaliteter. Dette er en kjent, men lite kommunisert, problematikk ved ødeleggelse av myr i nedbørfelt til vassdrag. En tilleggsfaktor knyttet til periodisk dårlig vannkvalitet eller episodiske utslippshendelser (fra landbruk, spredt bebyggelse eller andre kilder) kan ikke utelukkes som medvirkende årsak til fåtallig ørretbestand.
Vannforekomstene Retta og Byna, som egentlig er samme vassdrag, har fortsatt et noe svakt datagrunnlag knyttet til både vannøkologi og biologi, kilder til problemer (problemkartlegging) og kjennskap til årsaksfaktorer bak tilstandsvurderingene. Likevel bør det gjøres relativt omfattende tiltak for å løse problemene for Retta. For problemer knyttet til vannkvalitet, må det gjøres kildesporing og sanering av utslipp fra landbruksrelaterte kilder. For hydromorfolgiske problemer må det gjøres problemkartlegging og vurderinger knyttet til dagens tilførsel av finstoff til vannforekomsten, og se på kilder, det vil si hvorvidt dette tilføres fra elvesider, via grøfter/kanaler eller sidebekker. Dernest bør det mulighetsvurderes hvorvidt man kan avbøte tilførselen, enten ved fangdammer, sedimentasjonsbasseng, eller andre tiltak, samtidig som man bør se på muligheten til å fjerne årsaken til partikkelforurensningen gjennom endret landbruksaktivitet/-drift (dersom dette er problemet). Videre kan det vurderes å gjennomføres ulike restaureringstiltak i de mest belastede elvestrekningene, slik som fjerning/utgraving av finstoff, etterfulgt av tilførsel av gytesubstrat, elvestein og trevirke (naturhermende restaurering). Mulighetsvurderinger knyttet til remeandrering av kanaliserte og avsmalnende elveløp, inkluderte utvidelser av dagens elvebredd, bør også gjøres. Flere av disse tiltakene kan bidra til å avbøte eventuelle flom- og over-svømmelsesproblemer ved de samme elvepartiene